Panorama-maleri, innendørsmarked og siste dag i Wrocław

Det er ingen hemmelighet at de bekymringsløse glade dagene på ferie, langt unna hverdagslivets stress og mas, suser forbi som en aggressiv tornado, men ikke helt som en tornado for tornadoer liker vi jo ikke, mens feriene dem elsker vi, jo. Men hastigheten kan man sammenligne. Og sårbarheten man sitter igjen med etterpå. Som et nakent landskap som har blitt herjet med av moder jord, sitter også jeg igjen med en følelse av å være naken og sårbar, der jeg står på flyplassen og vinker farvel til moren min, og smågruer meg til å vende tilbake til kontoret, der hvor jeg aldri viser meg uten masken av den personen alle forventer at jeg skal være.

Jeg merker at jeg har begynt å slite litt med å puste under denne masken. Den føles klam og ukomfortabel, og jeg lengter etter den dagen jeg kan få rive den av meg, slenge den i bakken, tråkke på den, og løpe ut i det fri. Over en solsikkeeng, under blå himmel, i ukjent territorium, med nakent ansikt, med hud som puster, muskler som former et smil, øyne som lyser opp av glede. Neste ferie skal jeg sette meg ned og lage en fremtidsplan, en seriøs plan som selv de mest tvilende i min nære krets kan se på som en fornuftig karrierevei. Kursing og videreutdanning er nøkkelen til mulighetenes store dør. Neste ferie, da skal jeg sette meg ned og sette i gang planleggingen av resten av mitt liv.

Uansett.

Dette kan vi komme tilbake til en annen gang. La meg heller spole tilbake til den bekymringsløse ferien, tilbake til vår siste dag i Wrocław, før våre to siste dager i Kraków.

Klokka er ikke mer enn halv ni på morgenkvisten, frokosten er allerede spist, kaffen er drukket og morgenstellet er unnagjort. Jeg svinger meg rundt på de hvite baderomsflisene, ikledd en hvit kjole med rosa blomster på. Glad og fornøyd over å nok en dag få være akkurat her med akkurat henne, vet jeg at jeg vil bli fornøyd med hvordan dagen utarter seg, samme hva vi finner på.

Planen er å besøke Panorama Racławicka for å se det verdenskjente panorama-maleriet som skildrer slaget ved Racławice i 1794, da russerne forsøkte å ta over polsk land, uten hell. Min mor er i utgangspunktet ikke spesielt opptatt av kunst, så da hun, med stor iver, fortalte meg om dette historiske maleriet og ga inntrykk av at dette er noe man ikke kan forlate Wrocław uten å ha sett, så kunne jeg ikke si nei. Da må det jo være like spektakulært som det å besøke Det Sixtinske Kapell under et Roma-besøk.

IMG_20180922_110630_512

Hun hadde rett.

Med fransk audioguide på øret, lytter jeg til den timelange beskrivelsen av panorama-maleriets mange viktige detaljer som skildrer viktig historie. Jeg tar inn alle de sterke inntrykkene, studerer det realistiske landskapet og de mange hundre soldatene, bøndene, barna og kvinnene og lever meg inn i smerten, motet, æren og stoltheten som blir skildret, fra slagets start til ende. Tydelig berørt av hva jeg har sett og lyttet til, får jeg lyst til å gi moren min en klem. Hennes land har vært gjennom så mye grusomt. Fra langt, langt tilbake i tid, slik som dette, til andre verdenskrig, da tyskerne okkuperte Polen. Heldigvis har ikke min mor opplevd noe av dette, tenker jeg. Heldigvis.

Panorama kunst

Etter å ha mettet oss på litt historie, spaserer vi langs Oder-elven, og videre til det lokale innendørsmarkedet (Hala Targowa) for å titte litt rundt og kanskje kjøpe med oss et eller annet godt å smake på. På markedet selges det blomster, kjøtt, ost, frukt og grønnsaker, og diverse polske retter fra en ferskvaredisk. Markedet huser også en ølbar som jeg sikkert ville besøkt, hadde min kjære vært her sammen med meg. Han som jo elsker å smake lokal øl fra forskjellige land.

Magene rumler, og små uenigheter om hvor vi skal spise, melder seg. Det siste jeg ønsker er å bli skreket til av en sulten og gretten mor. Vi tar derfor til takke med en sunn lunsj hos juicebar-kjeden Frankie’s i gamlebyen. Jeg drikker juice med eple, ingefær og ananas og spiser en enkel panini med avocado, tomat og mozzarella. Den smaker godt, men den fortjener bedre enn å havne i min mage. Hele tiden mens jeg spiser den, tenker jeg på det som jeg egentlig har lyst på. Mitt store ønske om å teste ut boblevaffel-kafeen to gater lenger unna…noe min mor ikke er interessert i, i det hele tatt. Så dermed blir det panini, og ikke trend-vaffel (som dessverre ikke finnes der hvor jeg bor).

Juicebar

Vår siste kveld i Wrocław feires med hvitvin og småretter i leilighetskompleksets skjulte bakgård som yrer av liv, med sine intime vin-og cocktailbarer og trendy spisesteder. Vi finner oss et bord og bestiller salat med blåmuggost, pære og honning, og et fat med friterte pitabrød og tortillachips med dipp.

Uteservering

På et sted som dette, kunne jeg ikke følt meg mer distansert fra alle bekymringene hjemme. Fortsatt har jeg flere glade feriedager i vente, og til dette må det skåles.

Na zdrowie!

Salat

Fritert pits

Marked Wrocław

Wroclaw

Advertisements

Leave a Reply