Tretti euro fattigere, definitivt ikke mindre trøtt, småredd og samtidig en smule fascinert, ligger jeg her i bare BH og truse, under ei dyne, i en seng midt på flyplassen i München. Gate G06, om jeg så må være nøyaktig. Minuttene telles ned på en stor skjerm her inne i det som minner om en slags mini lugar, og lyset kan jeg ikke slå av. Valget står mellom sterkt blått lys (som det man finner på offentlige toaletter i Norge), blendende skarpt fotostudiolys eller bordellrød belysning, akkurat som på Red Light District i Amsterdam. Skjermen forteller meg at jeg kan lytte til klassisk musikk hvis jeg vil, men jeg velger å la være.

Konsekvensen er at jeg hører hver eneste lyd utenfor denne lugar-lignende saken, og blir dermed liggende dypt konsentrert med spissede ører, her jeg lytter til lyden av trillekofferter som ruller bortover gulvet og barn og voksne som prater høyt. “Nap cab, hva er det for noe?” sier en dame på britisk engelsk, som selfølgelig refererer til dette midlertidige soverommet mitt. “Se, her er der noen som sover! Gardinet er nede, noen sover her!”, roper en annen britisk kvinne.

Ufrivillig har mitt opphold i nap cab, denne lugar-lignende saken, blitt dagens underholdning for andre reisende på terminal 2.

Jeg har motvillig blitt en kunstinstallasjon. Eller mitt eget reality-tv program, hvor kun jeg eksisterer, uten å være klar over hva som skjer. Akkurat som i filmen The Truman Show med Jim Carrey i hovedrollen.

Selv om søvnen uteblir og blir erstattet med full forvirring over nåværende situasjon, er det likevel deilig å få hvile kroppen litt.

Jeg har tross alt stått opp klokka halv fem for å pakke ferdig kofferten, tatt en dusj, kledd på meg, pyntet meg og spist en ordentlig frokost før avreise til flyplassen og videre til Tyskland, med mellomlanding og et tre timers opphold på flyplassen i München før jeg endelig kan dra videre til Kraków i Polen.

Jeg prøver en siste gang å lukke øynene men klarer ikke å forsvinne inn i drømmeland. Ikke bare på grunn av støynivået, men det føles unaturlig å legge seg med sminke på. Dette hvite rene sengetøyet fortjener bedre enn å få brunt pudder, sort mascara og oransj leppestift most inn i putetrekket.

En og en halv time senere forlater jeg sengen og trer på meg det blomstrete skjørtet og den sorte toppen som jeg valgte å brette sammen og plassere på det lille nattbordet, under hvileseansen. I dét jeg åpner døra innser jeg at jeg har fått meg et publikum som har stått på utsiden og ventet i spenning på å se hvem som skjuler seg bak dette mystiske gardinet.

Jeg åpner døra og møter rundt tjue fremmede blikk. Samtlige blir stående og stirre på meg, nysgjerrige og forvirrede. Som om jeg er et dyr i en dyrehage, som ikke helt lever opp til forventningene som publikum har dannet seg på forhånd. Jeg er et kjedelig dyr. Ikke eksotisk nok, ikke morsomt nok, ikke rart nok. Skuffet, går dem alle videre. Med unntak av ei dame som blir stående på stedet hvil. Hun stirrer fortsatt. Hun liker sikkert kjedelige dyr.

Selv om dette kanskje er en av de merkeligste opplevelsene jeg noensinne har hatt på en flyplass, angrer jeg ikke på å ha gitt konseptet en sjanse. Skulle det bli en neste gang, vil det nok bli nødvendig med ørepropper og sovemaske. Kanskje også en joggedress eller pyjamas, for å ikke føle meg så naken og blottet for hele München Flughafens øyne (selv om gardinet sannsynligvis stengte ute alt av innsyn).

I ferd med å taste inn min personlige kode for å sjekke ut av min nap cab, ser jeg at noen har endret skjermspråket til russisk og forsøkt å reservere rommet mens jeg fortsatt lå der inne og “sov”.

Kjære russer, tenker jeg. La de ansatte få skifte sengetøy og vaske gulvet, så skal du få lov til å leve ditt eget Truman Show, du også.