Ved en innsjø, i skyggen av et tre, kunne vi hatt det bedre?

Heldige er vi, som får gleden av hele tjuefem varmegrader i skyggen på en fridag som denne. I dag er det riktig nok bare onsdag, men kalenderen (og arbeidsgiveren min) har fortalt meg at den 15. August er en helligdag her i Frankrike. En perfekt anledning til å rømme fra asfaltjungelen og hverdagsstress, gi hodet en hvilepute i grønne omgivelser, hvor alt man føler er harmoni og sinnsro i sensommerens finvær. Ja, vi er heldige vi, som har tilgang til en nydelig park som ligger bare seks kilometer unna leiligheten vår.

Iført olashorts med brettekant, løstsittende topp med blomstermotiv og bare skuldre, brune skinnsandaler og en sort hatt, føler jeg meg fin, og ser frem til å tilbringe en avslappende ettermiddag ved La Ramée innsjøen, like utenfor Toulouse.

Tjue minutter senere sitter han og jeg i indianerstilling på et rundt piknikteppe under et stort tre, med sangria på flaske og fingermat servert i diverse små beger. Rullet spekeskinke fylt med ricotta. Paprika fylt med feta. Falafel. Hummus og salte kjeks. Oliven. Tomater. Druer. En piknik gjort på min måte, slik jeg liker det best.

Lenge har min kjære vært offer for mitt evige mas og mitt store ønske om å dra på piknik et eller annet fredelig sted ute i naturen, med mitt “hippie-teppe” (som han liker å kalle det) på slep. Å sitte på bakken, der hvor maur og andre småkryp kravler rundt, mens man småspiser og ser på livet, det er dessverre ikke noe som min kjære er spesielt glad i. Han klager over følelsen av rastløshet og ubehagelige sittestillinger. Der jeg føler minimalistisk idyll, føler han mangel på komfort.

“Synes du ikke det er litt romantisk, engang?”, spør jeg. “Egentlig ikke” , nøler han. Men hva gjør man vel ikke for kjærligheten?

Når det kommer til det å gå lange turer langs vannet, så er dette noe han liker godt. Der er vi heldigvis enige, og ser på det som en både sunn og herlig aktivitet å gjøre sammen på en dag som denne. Romantisk er det også (synes jeg). Denne store vakre innsjøen blir i disse varme sommerdagene flittig brukt av både badeglade voksne og barn, og av dem som ønsker å drive med aktiviteter som paddleboard eller kajakk.

Neste gang en solfylt fridag leder oss til denne nydelige parken, skal vi pakke badetøy og håndklær med oss i en ryggsekk og sykle hit på disse syklene som vi for tiden låner av foreldrene hans. Den røde som jeg låner av hans mor. Den gule som han låner av sin far.

Før vi setter oss på syklene og suser av sted, med et mål om å hoppe uti vannet og svømme om kapp, skal jeg sørge for å ha pakket hjemmesmurte halvsunne nistepakker til oss begge. Smørbrød med ost og skinke og fransk sennep og sylteagurk. Disse skal jeg dele på skrått, slik at de blir triangelformede. Da ser de like fine og smakfulle ut som triangelsmørbrødene man kjøper på dagligvarebutikken.

Jeg henter frem en pose macadamianøtter som har ligget godt gjemt nederst i piknikvesken, som en liten nødsproviant i tilfelle de små begerne med godsaker ikke strekker til. Min kjære kaster seg over dem som en sulten hai, og spiser over halvparten på noen få minutter. Han sukker oppgitt i dét en av nøttene spretter ut av håndflaten og lander på den skitne bakken, blant småstein og jord.

Jeg flirer. Han ønsker vel å spise opp all maten så kjapt som mulig, for å få denne pikniken unnagjort og pakke bort hippie-teppet i full fart (for godt).

Selv kunne jeg gjerne blitt værende her helt til mørket faller.

Jeg har det jo så fint her og nå, i skyggen av dette store treet. Med utsikt mot innsjøen, observerer jeg menneskene rundt meg som også er kommet hit for å nyte fint vær og vakre omgivelser. Mange er kommet for å kjøle seg ned i innsjøens deilige badevann. En kvinne på rundt min egen alder, vasser i vannet sammen med hunden sin, en stor labrador. En familie på fire, lærer de to barna sine til å bli flinkere til å svømme. En gruppe unge menn i bar overkropp slapper av i sola og griller pølser ved vannkanten. Duften av pølser gir meg vann i munnen, og jeg lurer på om vi kanskje burde grille en dag snart, vi også.

Vi pakker sammen våre saker og putter søppelet i min grønne plastboks som pakkes ned i vesken. Vi følger stien langs vannet og nyter det å kunne være i ett med naturen, så nært men likevel så fjernt fra trafikkstøy, boligblokker og kontorbygg.

Vi er heldige vi, som så enkelt kan legge bort hverdagsstresset og omfavne følelsen av frihet i et trygt sted hvor det bare er oss og andre glade sjeler som er her av samme grunn som oss.

For å være ærlig tror jeg dessuten at han egentlig synes det var litt gøy med piknik, han også.

Piknik

Solsikker

Innsjø

Sommerhstt

 

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply