Mindre “meg,meg,meg” og mer “oss”, takk!

“Jeg trenger din hjelp, Kristine. Det er viktig. Kan du ringe meg?”, var tekstmeldingen jeg mottok helt ut av det blå, forrige mandag ettermiddag.

Før jeg i det hele tatt rakk å svare, ringte telefonen.

En kvinne jeg hadde jobbet sammen med i tre måneder på den forrige arbeidsplassen min, var på andre enden av røret. “Jeg forstår godt hvis du ikke har tid eller mulighet, men jeg trenger din hjelp”, stotret hun frem.

Hun forklarte deretter at hele blokka hun bodde i, var blitt evakuert på grunn av veggedyr. Midlertidig overnattingssted ville verken bli dekket av boligeier eller forsikring, da skadedyr visstnok blir ansett som selvforskyldt skade. Dermed stod hun uten noe sted å sove, i tillegg til å måtte kaste alt av møbler og klær. Samtidig var hun langtidssykemeldt fra jobb og hadde mer enn nok av problemer å stri med.

Det å måtte trygle og be venner og familie om hjelp, var noe hun virkelig skammet seg over. Bedre ble det ikke da samtlige – inkludert egen bror og stemor – sa blankt nei til å la henne få overnatte hos dem frem til den dagen hun kunne flytte inn igjen i egen leilighet. “Åh, så forferdelig! Du må jo ha det helt grusomt akkurat nå?”, var det til og med enkelte som presterte å si…uten å tilby så mye som en hjelpende lillefinger.

Leiligheten vår har gjesterom. Dette gjesterommet stod tomt fra og med forrige onsdag; etter å ha ryddet opp etter foreldrene til samboeren min, som  var på besøk i ei uke. Hvor hjerterått ville det ikke vært å snu ryggen til en kvinne i nød, når jeg egentlig har både plass og mulighet til å gi både en hjelpende hånd og en god klem til den som sårt ber om hjelp?

Selv samboeren min var skeptisk, og ønsket helst ikke å ha overnattingsbesøk i mer enn to netter. Ja, for i helgen gikk det greit, sa han. Denne helgen hadde vi jo ingen planer, uansett. Vel, to netter er jo bedre enn ingenting, men det ville likevel føles så halvhjertet å bare hjelpe noen fra fredag til søndag, og kaste dem ut på gata når hverdagsrutinene står for tur. Som om det å hjelpe andre er noe man gjør for å fylle fritiden, samvittigheten – og kun når det ikke står i veien for andre aktiviteter og lyster.

Jeg klarte likevel å få ham til å gå med på å la henne få bo hos oss i en hel uke.

Tenk hvis det hadde vært du og jeg som plutselig stod uten noe sted og bo, sa jeg til ham.  Uten penger, og omtrent uten noen som helst eiendeler – etter å ha måttet kaste alt og starte på nytt. Tenk hvis DINE foreldre og venner hadde avvist DEG når du tryglet og ba om husly?

Vi lever i en tid hvor det aller meste dreier seg om “meg, meg, meg”. Men, selv i et samfunn som stadig er i endring, er det én ting som aldri vil endre seg; det faktum at vi bare er mennesker. Mennesker med følelser. Elementære behov. Et av disse grunnleggende behovene er kjærlighet. Et annet er trygghet.

I går forlot hun leiligheten vår. Oppvasken var tatt og husnøkkelen som jeg hadde lånt henne, hadde hun puttet i postkassen vår. I én uke har hun hjulpet til med matlaging, dagligvarehandel, hente pakker på postkontoret, og vært hyggelig selskap både ved middagsbordet, tv-stuen og ute på balkongen på disse varme sommerkveldene.

Når leiligheten er innflyttingsklar igjen, skal hun spandere en pils på både meg og Julien, lovet hun. For å feire et vennskap som har blomstret. For å feire hvor fine vi mennesker kan være mot hverandre, om vi velger å fokusere litt mindre på “meg” og litt mer på “oss”.

(da jeg ikke har hatt tid til å ta bilder denne uken, grunnet fulltidsjobb og besøk, deler jeg noen bilder fra Monpazier i Dordogne i Sørvest-Frankrike – tatt i September, 2016)

frankrike

uteområde

restauranter frankrike

spisested monpazier

stripete bukse

Advertisements

Leave a Reply