Endelig!

Gjett om jeg har savnet dette. Jentetid, jenteprat, cocktails, brunch og som det sies på fransk; faire du lèche-vitrine (vindushopping).

Endelig kom våre to vennepar fra Paris til Toulouse for å besøke oss her i syd. Julien sine to beste venner, som begge har utenlandske kjærester, akkurat som ham. Det ene paret har til og med en liten ekstra passasjer med seg på tur, som foreløpig ligger og vokser i magen, og vil se dagens lys om seks måneders tid. På henne ble det derfor ingen cocktails i denne omgang.

Jeg har savnet å kunne pynte meg sammen med andre kvinner, vandre langs de mange fine gågatene i Toulouse og ta en liten (eller en lang) tur innom diverse små boutiques for å titte på sesongens nyheter og kanskje kjøpe meg noe nytt og spennende. Uten å dra en mann på slep, for å deretter ergre meg grenseløst over himling med øynene og ørten kommentarer på hvor bortkastet det er å fylle klesskap og smykkeskrin med enda flere ting, når jeg allerede har så mye uansett.

Av og til er det deilig å bare kunne være sammen med andre kvinner. Helt uten menn til stede. Til daglig jobber jeg jo sammen med førti menn og kun tre andre kvinner, og hjemme bor jeg jo også sammen med en mann. Menn, menn, menn. Over alt.

På arbeidsplassen er det fint å være én av få kvinner. Fordelene ved å jobbe i et mannsdominert arbeidsmiljø har jeg til og med dedikert et eget innlegg til.  Men av og til, utenfor kontorets fire vegger, er det fint å ha en anledning til å tre på seg en kanskje litt uvanlig kjole og en knæsjfarget leppestift, drikke cocktails med rare navn og prate om hvilke fotballspillere man synes er kjekkest i fotball-VM.

Av og til er det fint å kunne tilbringe en ellers ganske rolig søndags-formiddag på brunch med venninnegjengen, i stedet for å daffe rundt i pysjen sammen med sambo og spise brødskiver foran tv-skjermen.

Jeg elsker min kjære samboer, for all del, men han er ikke – og vil aldri bli – “venninna mi”. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg liker å gå kledd i jumpsuit, når det uansett bare gjør det komplisert å gå på toalettet. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg bruker eyeliner og leppestift, når jeg uansett ser bedre ut uten. Han kommer aldri til å forstå hvorfor jeg velger å kjøre “Sex og Singelliv”-maraton for tredje gang, fremfor å starte på en ny serie. Han kommer aldri til å synge allsang på dansegulvet. Eller bevege seg ut på dansegulvet, i det hele tatt. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg elsker å dra på burlesque-forestillinger. Og hvorfor jeg elsker Dita von Teese. Han kommer aldri til å forstå hvor vondt det faktisk er å ha menssmerter. Eller at sjokolade smaker ekstra godt “på den tiden av måneden”.

Ja, forrige helg fikk vi altså besøk. Forrige helg. Ikke denne helgen. Vi grillet, drakk rosévin og pratet helt til klokka fire på morgenkvisten. Vi handlet kosmetikk, sko og klær, spiste på restaurant og bevegde oss fra de store handlegatene og videre inn i de små, skjulte sentrumsperlene. Vi oppdaget en sjarmerende uteservering i en stor, belyst blomsterhage og bestilte det som til vår store skuffelse endte opp med å bli de verste margharitaene vi noen gang hadde smakt. Dagen etter skulle vi spise fransk brunch (på Au Peilharote), men endte til slutt opp med å reservere bord på britisk pub & brunch-sted (The Dispensary) da førstnevnte allerede var fullbooket for dagen. Absolutt ikke noe jeg angrer på, da jeg fikk servert arme riddere med bacon, cheddar og lønnesyrup (bedre kombinasjon enn man kanskje skulle tro), søtpotet-puré, kokte grønnsaker, fruktsalat og dagens smoothie. Stappmett og fornøyde alle sammen, forlot vi restauranten.

Samtidig ble også vi forlatt, av vennegjengen som hadde en seks timers kjøretur i vente – de retour à Paris!

Nå sitter jeg her, hjemme i leiligheten, mens min kjære ser på fotballkamp i stua.  Sola skinner, jeg går kledd i ny pudderrosa blondekimono og en lyseblå kjole som jeg kjøpte i Hellas for et par år tilbake. Jeg er rastløs og ønsker å finne på noe, men jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke med hvem. Den eneste gode venninna jeg har her i Toulouse, har nå fortalt meg at hun skal flytte til Paris. Byen som jeg flyttet fra for seks måneder siden.

Er ikke det ironisk?