Mygg og menn, kompromiss og en tur innom badebyen Canet-en-Roussillon

En fortsettelse på gjenfortellingen av helgen i Perpignan, oppholdet på La Mamounière (chambre d’hôtes) og dagsturen til Collioure.

På omtrent nøyaktig samme tidspunkt som forrige morgenstund, lå jeg atter en gang våken med lukkede øyne og lyttet til fuglesang – denne gang med kun en liten flik av den tynne sommerdyna dekkende over min bare hud. Hadde jeg sovet omtrent blottet for dyne hele natten? Var det kanskje derfor mitt høyre ben nå var blitt offer for en rekke myggstikk som jeg garantert ikke hadde før jeg la meg til å sove? Min kropp blir til en vandrende buffé hver eneste sommer for disse irriterende blodsugerne. Jeg med mitt sukkersøte blod…jeg som dessuten er allergisk mot nettopp myggstikk.

Jeg tittet på de mange opphovnede stikkene, men lot være å røre dem. Om noen få dager ville det lekke væske ut av disse. Om en uke ville de alle bli forvandlet til blåmerker. “Slutt å klø, la dem være i fred “, blir jeg fortalt, støtt og stadig. Jeg rører dem aldri.

Jeg listet meg ut av sengen og inn på badet. Min kjære sov fortsatt. Vi skulle snart spise frokost – en siste frokost på bed and breakfast, før tiden var inne for å pakke sakene og sjekke ut. Jeg ville ikke dra. Ikke enda. Helgen var jo såvidt begynt, og allerede nå var den nesten over igjen?

I tillegg skulle jeg snart tilbringe hele tre timer av denne solfylte søndagen til å se på amerikansk fotball. Ja, av alle ting så skulle jeg nå se på finalekampen mellom to franske lag i andre divisjon i amerikansk fotball. Julien spilte nemlig på laget til Paris i hele fem år, og ble derfor invitert til å se sine tidligere lagkamerater spille kamp på bortebane her i Sør-Frankrike. Jeg skjønner absolutt ingenting av denne sporten og synes det hele er dørgende kjedelig, men hva gjør man vel ikke for en kjæreste som trenger selskap på tribunen?

Som et kompromiss og et lite plaster på såret, tok ham meg med ut på eventyr for å besøke den populære badebyen Canet-en-Roussillon på formiddagen.

Etter å ha spist en stor og god frokost sammen med et eldre ektepar fra Belgia som bodde på samme overnattingssted som oss, var vi klare for å erobre dagen. Etter tre store kopper kaffe var jeg nå også passe opplagt til å holde meg våken gjennom hele kampen.

Canet-en-Roussillon er en by jeg først fikk høre om et par dager før vi tok turen dit. Julien og jeg hadde sett tv-serien  “Cauchemar en cuisine” (den franske versjonen av “Hellstrøm rydder opp”), hvor siste episode omhandlet en restaurant i nettopp denne byen. Restauranten heter Truc Much (tidligere Le Madrid) og ligger like ovenfor den vakre sandstranden i Canet. En restaurant som var i ferd med å gå konkurs, og en restaurant-eier som ofret alt han hadde for å følge drømmen sin, har nå blitt en solskinnshistorie av et tapas-sted.

Byen er for øvrig en populær feriedestinasjon for badeglade franskmenn. Deilige hvite sandstrender, utsikt mot Pyreneene, herlig middelhavsklima. Cocktailbarer, tapas og sjømat. Ferieleiligheter i forskjellige prisklasser, havn full av båter, vannscootere på rekke og rad som venter på å bli leid ut til dem som ønsker litt fart og spenning.

Akkurat som i Collioure, blåste det også ganske heftig i Canet. Kanskje til og med verre. Denne gang slapp jeg heldigvis å risikere å blotte trusa mi for hele omverdenen, da jeg var ikledd jumpsuit og ikke svingskjørt!

Tiden flyr når man har det morro, og snegler seg forbi når man kjeder seg som verst. På tribunen ble jeg sittende uten mitt kjære følge, da han heller var mer opptatt av å løpe rundt og fotografere sine tidligere lagkamerater i full action på fotballbanen. Alene satt jeg. Med en pils i den ene hånda og en pose chips i den andre. Helt til kampen var over. Hvorfor kunne han ikke bare latt meg bli igjen i Canet-en-Roussillon, og heller kommet tilbake for å hente meg?

Mannfolk og mygg, irriterende begge deler.

canet frankrike

sandstrand

forblåst

båthavn

pyreneene utsikt

jumpsuit kort

 

Advertisements

Leave a Reply