Når katten er borte, danser musene på bordet.

I går pakket samboeren min kofferten og satte kursen mot flyplassen og videre til Paris, der hans familie og venner fortsatt bor. Mange hundre mil fra der vi bor nå.

Han er borte. Jeg er alene. Og fy søren så deilig det er!

Nå er det jeg som danser. Bokstavelig talt. Jeg danser i bare truse og t-skjorte, til lyden av gamle rockeklassikere som “Poison” av Alice Cooper og valser rundt med nakne føtter på de kalde gulvflisene mens jeg synger for full hals til Eagles-låta “Hotel California”. Jeg vet at naboene kan høre meg, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg er nemlig i total lykkerus – av noe så simpelt som å ha fire dagers mannefri!

Kjøleskapet har jeg fylt opp med masse deilig ost og friske grønnsaker. Ingen godteri, ingen chips, ingen brus. Ikke engang kjøtt har fått slippe til, nå som det kun er jeg som bestemmer hva som skal spises (og trenger en liten kjøttpause). Nye kokebøker har også flyttet inn i leiligheten vår; til inspirasjon og motivasjon på veien til et bedre kosthold.

Buddha bowls, smoothie bowls og salater skal det lages mye av fremover. Og dét får mannfolket mitt bare finne seg i, fordi det er jo tross alt jeg som er kjøkkensjef her i hjemmet. Sunnere kropp og sjel – her kommer jeg (og han)!

I går var det riktig nok ingen buddha bowls eller salater som stod på menyen, da jeg totalt utmattet, rundt åtte om kvelden, kastet skoene av meg og slang veska mi på gulvet før jeg dro av meg buksa og sank ned i sofaen, totalt  kaputt etter en lang og slitsom arbeidsdag. Ingenting føltes bedre, der og da, enn å bestille takeaway California rolls fra Sushi-sjappa på hjørnet og ende kvelden med en stor dose Netflix og chill.

Helt alene.

Å starte lørdagen med trusedans og falsk synging, var virkelig nødvendig. Terapi for sjelen. Utløp for…hva enn det nå er jeg har hatt en trang til å frigjøre av energi.

Videre gikk formiddagen til å slappe av på balkongen med ei god bok (leser for tiden “Nei og atter nei” av Nina Lykke) og en kopp kaffe i min store, søte kattekopp som jeg fikk i gave av ei venninne som elsker katter. Sola er gjemt bak de mange grå skyene, men temperaturen er likevel mild og behagelig.

Når dansestunden er over er det ikke lenger lyden av musikk som klinger i ørene mine. Nå er det den fine stillheten som nytes. Lyden av ingenting. Herregud, så deilig det er.

Jeg savner ikke å bo alene. Jeg ønsker ikke å leve et liv uten ham. Men å få hverandre på avstand er faktisk helt nødvendig for å få dette forholdet til å fungere så godt som det gjør. Jeg kan til og med gå så langt som å påstå at tiden fra hverandre er det som gjør at kjærligheten vår til hverandre fortsatt er så stor som det den er.

Vi som er så ulike, vi må ha tid for oss selv for å unngå å gå hverandre på nervene.

Tid til å sysle med egne interesser og fritidsaktiviteter, se filmer og serier som den andre parten ikke liker, spise mat som den andre ikke liker, høre på musikk som den andre ikke liker – og samtidig holde dem oppdatert på hva man driver med. Samboeren min liker for eksempel når jeg sender ham bilder av hva jeg skal spise, hvor jeg er ute på tur eller forteller ham hva jeg leser eller hvilken film jeg ser.

Jeg har tidligere vært i et forhold hvor partneren ville at vi skulle gjøre absolutt alt sammen, uten å ta seg tid til å lytte til meg og mine behov. Han lot som om han var interessert i absolutt alt det samme som meg, tvangsfôret seg selv med mat han hadde løyet om å like, og klamret seg til meg som en magnet til et kjøleskap. Fra ham fikk jeg aldri pusterom. Og dette var en fyr som jeg aldri bodde sammen med.

Etter min mening, er det rett og slett usunt å være totalavhengig av en annen person. Det er selvfølgelig like usunt å være altfor glad i alenetiden – til den grad hvor du synes det er et herk å tilbringe tid med partneren din, og omtrent blir som en fremmed for din kjære. Her er det viktig å finne en balanse – og ikke minst, ha en åpen dialog om situasjonen.

Og ikke minst, tillit til hverandre.

I kveld er min kjære ute på fotballkamp sammen med kompisgjengen i Paris. Fint for ham. Jeg er aller mest fornøyd her jeg sitter i sofaen og setter opp håret i dott, i ferd med å tre på meg joggebukse, lage et deilig måltid til kun meg selv, og kjøre maraton med romantiske komedier til langt ut på de sene nattestimene.