Jeg har aldri følt meg så fattig som da jeg var “nyrik”

Denne historien ønsker jeg å fortelle deg som nettopp har arvet en formue, vunnet i pengespill, blogget deg til toppen av pengeberget eller på en hvilken som helst annen (lovlig) måte gått fra å være vanlig dødelig til å bli nouveau riche over natta – på lånt tid.

Jeg har vært der – og kastet bort halve formuen…og med dét et hav av gylne muligheter.

Første gang var da jeg som 18-åring endelig fikk tilgang til barnefondet som var satt opp i mitt navn av bestefaren min. På den tiden jobbet jeg som dårlig betalt pizzaservitør og levde et nitrist liv sammen med en kjæreste som jeg tilga for både utroskap og for å ødelegge mine personlige verdisaker (med fylla som unnskyldning for hver minste ting). Ikke kunne jeg flytte hjem, heller. Foreldrene mine ønsket nemlig ikke å ha meg boende hjemme hos dem fordi jeg tross alt var myndig og gammel nok til å klare meg selv. De ville leve sine liv i fred og ro i hver sin bolig, sammen med nye kjærester – og da passet det seg ikke å ha bagasje (tenåring) i hus.

Barnefondet og alle pengene som lå oppspart på sparekonto ble derfor sett på som den gylne billett til et bedre liv…og slik endte jeg opp med å flytte til England, skulke mesteparten av undervisningstimene (som foreldrene mine hadde betalt for) på språkskole, handle inn haugevis av klær, ta altfor mange tatoveringer og piercinger, feste hver eneste helg, spise ute flere ganger i uka, og handle inn metervis med hår extensions, vipper og alt mulig slags annet dilldall som skulle få meg til å føle meg pen, interessant og verdifull.

Da er det jo ironisk at pen, interessant og verdifull faktisk er det siste jeg tenker, når jeg nå tenker tilbake på hvordan jeg følte meg i denne perioden av livet mitt.

Med mye penger, kommer mye oppmerksomhet – fra feil hold. 

Falske venninner flokket seg rundt meg som fluer på en fersk hundebæsj, og attraktive gutter dukket opp fra alle kroker og kanter for å utnytte min generøsitet, ved å spille på følelsene mine og la meg spandere både gaver og middager. Ryktet gikk i den ytre vennekretsen og spredte seg som ild i tørt gress fra venners-venner videre til venners-venners-venner – og brått hadde jeg mange nye venner som alle gledet seg over å bli venn med meg. Mennesker som egentlig bare var kommet for å suge seg til meg som blodigler og tømme bankkontoen for alt den var verdt.

Det tok meg to år, før jeg endelig vendte nesa hjemover til Norge. Skamfull. Mislykket. Blakk.

Spol fremover; sju år lengre frem i tid.

I sju år hadde jeg nå tatt meg sammen, videreutdannet meg og levd som alle oss vanlig dødelige, med helt alminnelige jobber, vanlig lønn, store og små regninger – og med et stramt matbudsjett å forholde seg til frem til lønna dukket opp på konto.

I hele sju år. Frem til året da pappa døde.

Vi har alle forskjellige måter å sørge på, og forskjellige måter å reagere på når noe grusomt først hender. Min umiddelbare reaksjon var sjokk, deretter gikk det over til ekstrem sorg, og til slutt; trangen til å oppføre meg så uansvarlig som bare mulig for å stenge ute alt det vonde…

Å la meg få tilgang til arven kort tid etter tragedien inntraff, var dessverre ingen god idé – og noen burde ha vært der for å beskytte meg fra meg selv, der og da.

Og samtidig beskytte meg fra Instagram – roten til alt ondt.

Å titte på bilde etter bilde av photoshoppede vakre kvinner iført skreddersydde merkeklær, designervesker og sko som koster det samme som husleien min, var noe av det verste jeg kunne finne på å gjøre, i en slik sårbar situasjon som det jeg var i.

Jeg hadde jo nemlig råd til å bli akkurat som dem.

For første gang i hele mitt liv, satte jeg mine bein i lokalene til dyre desingerkjeder og handlet både pumps fra Louboutin, diverse varer fra Marc Jacobs, flere ti-talls Michael Kors vesker, Guess-kjoler, Ralph Lauren-skjorter og alt mulig annet som jeg hverken hadde bruk for, og som heller ikke bidro til å gjøre meg lykkeligere på noe som helst vis.

Tvert imot.

Jeg var fortsatt like usynlig på Instagram, fortsatt like ubetydelig i det store verdensbildet, fortsatt like ulykkelig for å ha mistet pappa…

…men denne gang med et skap fullt av klær som ikke kunne vaskes i vaskemaskinen.

Klær, sko og vesker som jeg den dag i dag fortsatt ikke har kvittet meg med, og heller ikke liker å bruke – da de minner meg om en tid da jeg hadde det vondt i mitt eget skinn.

Louboutin-skoene klarer jeg ikke engang å se på lenger, uten å føle forakt og tenke på alt det andre jeg kunne brukt disse sju tusen kronene på.

Heldigvis tok jeg til fornuft etter den verste sørgeperioden var over, og brukte penger på noe mer enn kun overfladisk tøys.

Jeg sitter igjen med minner for livet fra alle reisene som jeg dro på på egenhånd, og sammen med venner – ekte venner som betalte for seg selv, og fortsatt står ved min side gjennom tykt og tynt. Jeg har også læt meg fransk på språkkurs, gått på andre faglige kurs, og vært på spennende foredrag og seminarer.

Og til slutt endte jeg opp med å skaffe meg jobb (og kjæreste) i Frankrike og sluttet helt med å ta penger fra sparekonto. Ikke fordi jeg igjen var i ferd med å gå tom (som absolutt ikke er tilfelle) –  men fordi jeg innså noe som svært mange i samme situasjon dessverre lukker øynene for;

Jeg innså at jeg har aldri følt meg så tom innvendig, så fattig, som det jeg gjorde da jeg var “nyrik” og trodde at dette skulle løse alle mine problemer og usikkerheter.

Penger løser mange problemer, slik som regninger og gjeld. Ønsket om videreutdanning. Lysten etter å reise og å skape minner med dem man er glad i. Kjøp av bolig. Og muligheten til å investere.

Men kjærlighet og ekte, langvarig glede – det som er aller mest verdifullt – det koster absolutt ingenting.

sti

 

 

Advertisements

Leave a Reply