Jeg jobber i et mannsdominert miljø – og kunne ikke hatt det bedre!

Toulouse, Frankrike.

For fem uker siden satt jeg der, ansikt til ansikt med tre mennesker som skulle intervjue meg for en stilling i IT-avdelingen til et stort internasjonalt selskap som de fleste nok har hørt om. Nervøs – og temmelig forundret over hvorfor de var interessert i akkurat meg – skalv underleppen, tunga krøllet seg, og hver eneste setning ble startet med et ufrivillig “øøøøh” før jeg endelig klarte å få frem det jeg ønsket å si. Og deretter ende opp med å angre på å ha sagt.

Åh, for en glede det er å bli analysert fra topp til tå, ord for ord, av mennesker du enten kommer til å se hver dag fremover – eller aldri se igjen noensinne.

“Plager det deg å måtte jobbe på en mannsdominert arbeidsplass?”, spurte en av intervjuerne. De to andre spisset ørene og fulgte nøye med på hvilket svar som kom til å ramle ut av munnen min.

Nei, det kunne da vel ikke være noe problem?

Spesielt nå, i disse #metoo-tider, hvor menn omtrent føler at de må snike seg rundt på tå, tre på seg munnkurv, og holde minst en meters avstand fra hver eneste kvinne på kontoret.

“Nei, det går helt fint”, smilte jeg.

“Bra, for du skjønner…gutta her, de driver å skyter på hverandre med Nerf guns (lekepistoler som skyter ut “ammunisjon” i skumgummi-materiale) i arbeidstiden. Dette plager deg ikke?”

“Jeg har tidligere jobbet i barnehage og fått Lego kastet midt i fleisen på meg, så det burde nok gå greit med tretti år gamle barn også”, spøkte jeg.

“Du lover at du ikke kommer til å slutte i jobben etter bare to-tre uker? Du skjønner, det å være kvinne i et mannsdominert miljø kan fort bli ganske slitsomt”, sa den eneste kvinnelige intervjueren, som sikkert krysset både fingrer og tær på at det skulle komme ei dame med ben i nesa som endelig kunne sette alle bråkebøttene på plass.

Jeg er på ingen måte noen hardbarka alfakvinne, men lekepistoler og brautende menn burde jeg da kunne tåle.

Og det gjør jeg tydeligvis også.

Nå, fem uker senere, har jeg allerede vært ute med gutta på lønningspils og har blitt vandt til å daglig, flere ganger til dagen, bli truffet av skumgummi-ammo der jeg sitter og arbeider sammen med resten av teamet.

Jeg har blitt vandt til drøye vitser, tulling og tøysing og svært spesielle samtaleemner.

For å være helt ærlig synes jeg faktisk det er hysterisk morsomt til tider, også.

For eksempel, da jeg satt og spiste grønnsaker og skinke til lunsj (for å bli kvitt restemat fra kjøleskapet).  “Jasså…Asparges..Det smaker digg, men fy faen så det kommer til å stinke av pisset ditt når du går på do”. Slike sjarmerende kommentarer ville neppe kommet ut av munnen på en kvinnelig kollega (som man knapt kjenner).

Eller da sjefen min spurte meg, foran alle sammen, om jeg trives i den nye jobben (selvsagt svarte jeg ja), og alle gutta brølte ut “du kan si sannheten, fortell ham at vi er noen skikkelige rasshøl!”

Og den gangen han ene fra teamet mitt ropte ut (med en tøysende tone) til en annen; “Kristine synes du er en drittsekk, og hun vet at du laster ned syke videoer i skjul” og motparten brøt ut i latterkrampe og svarte “vet du, hun sier det samme om deg også!”

For å kunne trives i denne jobben, i dette miljøet, må man nemlig ta alt for det det nettopp er: tull og tøys. En stor dose selvironi kommer man dessuten også langt med.

På min forrige arbeidsplass var det mye tisking og hvisking, baksnakking, sjalusi og falskhet mellom kvinnene på kontoret. Såpass mye at det fint kunne ødelegge arbeidsdagen for både meg og enkelte av mine medarbeidere.

Til slutt orket jeg ikke mer av disse kvinnene som stønnet og himlet med øynene hver gang jeg trengte hjelp til å løse en arbeidsoppgave. De som deretter løp til venninne-kollegaene og klaget over at jeg og de andre som var nye på kontoret, ikke klarte å gjøre det vi var blitt ansatt til å gjøre.

Hadde disse damene tatt seg bedre tid til å lære oss opp i stedet for å prøve å skyve oss bort, hadde disse utfordringene kanskje ikke oppstått i det hele tatt.

I min nåværende jobb, i det mannsdominerte arbeidsmiljøet, føles det godt å kunne spørre om hjelp. Fordi, her er det ingen sure miner. Tålmodig, lytter de til meg og pedagogisk forklarer de meg hvordan oppgavene skal bli gjort.

Kanskje er det bare meg som har vært riktig uheldig tidligere, og i dette øyeblikk er svært heldig med arbeidsplassen jeg har havnet på.

Men det er jo faktisk en kjent sak at vi kvinner er kvinners største fiende.

Ironisk er det, med tanke på hvor mye vi har kjempet for å komme oss opp og frem – på lik linje med våre brødre…

….bare for å vende våre medsøstre ryggen, til fordel for egen gevinst.

Vi har satt høyt fokus på #metoo og slemme menn. Men hva med alle de slemme kvinnene som ødelegger for andre kvinner på arbeidsplassen?

Jeg undrer. Hvor blir det av søsterskapet?

manneken pis

 

Advertisements

Leave a Reply