Hun ble etterlatt alene i fremmed by på bursdagen sin – på grunn av meg!

Jeg har slitt med helt elendig samvittighet gjennom hele uka som har gått.

Alt jeg ønsket var å være en god venninne, og sette mine egne behov til side for å glede en av mine nærmeste. Hun som har holdt ut med meg gjennom både oppturer, nedturer og med flere hundretalls mil med avstand i mellom oss – hun fortjener virkelig kun det aller beste.

Hun hadde nettopp blitt tilbydt ny jobb i ny by; på motsatt side av landet fra der hun kommer fra. Langt, langt unna både venner og familie.

En jobb i byen Cannes. En by på den franske riviera, som kanskje er aller mest kjent for sin glamorøse filmfestival hvor Hollywood-stjernene dukker opp på den røde løper for å pryde stjernedesignernes siste haute couture-kreasjoner.

Hun hadde blitt tilbydt jobb i et av disse store motehusene. Selveste Chanel. Problemet var bare at…hun skulle starte i jobben allerede på mandag. Dagen etter bursdagen sin. En bursdag hun gjerne ville feire sammen med dem hun er glad i.

Hun hadde én uke på seg til å finne leilighet, kjøpe flybillett, pakke alle sakene sine og dra. Jeg heiet på henne gjennom hele uka, og lovet å komme på besøk til Cannes for å feire den store dagen hennes sammen med henne.

Flybillettene fra Toulouse til Nice kostet skjorta, og det rimeligste alternativet (som fortsatt var et svært dyrt alternativ) var om jeg reiste lørdag morgen med retur søndag ettermiddag. Deretter måtte jeg kjøpe bussbillett i tillegg, for å komme meg videre fra Nice til Cannes – og tilbake igjen.

Jeg sukket. Jeg bet tennene sammen. Og jeg betalte den sure summen. Å bruke penger på å glede dem man er glad i er jo uansett mye bedre enn å bruke penger på tull og tøys.

Venninna mi ble overlykkelig da jeg fortalte henne at billettene var bestilt – og bursdagen hennes skulle hun få slippe å feire alene.

Selv skulle hun flytte inn kun én dag før min ankomst, for å slippe å være alene så mye som mulig. Hun hadde aldri vært i Cannes før, akkurat som meg, og gledet seg til å dra på oppdagelsesferd i byen sammen med meg.

Vi hadde planlagt hvilken restaurant vi skulle spise på, hvilke cocktailbarer vi skulle besøke og hvilke severdigheter vi ønsket å se i sentrum av Cannes. Jeg gledet meg til å tilbringe tid sammen min beste venninne, som jeg tross alt ikke hadde sett siden August ifjor!

Men så kom lørdagen…

Vel fremme på flyplassen og alt gikk som normalt. Jeg sjekket inn, jeg spaserte rolig mot gate 31, kjøpte meg et motemagasin og ei flaske vann, og puttet mobilladeren i stikkontakten for å lade telefonen før avreise.

Ei eldre dame satte seg ved siden av meg for å prate. Hun hadde aldri vært i Frankrike før, men snakket utmerket fransk. Hun skulle besøke familie i Nice, og gledet seg til en avslappende uke ved Middelhavets kyst.

En kort halvtime senere var det tid for boarding. Alt gikk fortsatt som normalt.

Jeg plasserte min lille sorte ryggsekk i bagasjehyllen og kameravesken under setet foran meg. Den lille grå håndvesken min lot jeg ligge i fanget mens jeg fortsatte å lese motemagasinet jeg fortsatt ikke hadde kommet i gang med å lese.

En liten tekstmelding ble sendt til venninna mi for å informere om at flyet var i rute og jeg gledet meg til å se henne om svært kort tid.

Men flyet dro ingensteds.

En halvtime gikk. Deretter en halvtime til. Og enda en til.

Jeg sendte venninna mi en ny tekstmelding for å informere om at flyet ikke lenger var i rute. Et problem hadde oppstått.

Lufttrafikk-kontrollørene i sørøst-Frankrike var i streik. Ergo, store forhandlinger måtte til for å få la flyet vårt reise til Nice på denne uheldige dagen.

Jeg krysset fingrene og spisset ørene med et ørlite håp i bakhodet. Kjære lufttrafikk-kontrollører, kan dere ikke streike neste helg i stedet for? Eller om to dager? Bare ikke nå… Vær så snill, ikke nå!

Så kom beskjeden jeg fryktet å høre; flyet er kansellert.

Med setebeltet fortsatt festet, begynte jeg å hulke der jeg satt. Jeg så for meg det dypt skuffede ansiktet til min kjære venninne som nå ble nødt til å tilbringe bursdagen sin helt alene i en totalt fremmed by.

Jeg ringte henne for å dele den kjipe nyheten. Stemmen min skalv og jeg følte meg som verdens verste venn, akkurat der og da. På andre enden av telefonen, hørte jeg stemmen hennes gjenta “det er ikke din feil” og den kjente, kjære glosen “putain….” som passet så fint akkurat nå.

Ja, PUTAIN. Eller, FAEN, som vi sier på godt norsk.

Dette var ikke min feil, men jeg følte meg likevel skyldig.

Jeg lot nederlaget synke inn, og forlot flyet sammen med alle de fortvilte medpassasjerene – i retning flyselskapets kundeservice-resepsjon.

En time sto jeg i kø, kun for å få beskjed om å logge meg inn på flyselskapets nettside og fylle ut et skjema for å få flybillettene refundert. I køen ble jeg kjent med et eldre ektepar fra Italia som i hele tre dager (!) hadde forsøkt å komme seg hjem til Roma, og nå ble bedt om å mellomlande i Istanbul før de endelig kunne få plass på et fly fra Tyrkia til Italia’s hovedstad. Dette ekteparet hadde i det minste humøret i behold, der de smilte og spøkte om å heller legge på svøm eller gå til fots til Italia, da det kanskje ville ta kortere tid enn å mellomlande jorda rundt før de endelig kunne sette beina på italiensk jord.

Med hodet bøyd, forlot jeg flyplassen og tok trikken hjem. Jeg ringte min kjære for å fortelle ham at turen var blitt avlyst, og det eneste jeg ønsket nå var for oss å dra ut å spise og kanskje ta en drink. Som en liten trøst.

Og da gjorde det bare ekstra vondt å tenke på at venninna mi ikke fikk gjort nettopp det, med mindre hun gjorde det alene.

 

veninner

Advertisements

Leave a Reply