Led meg og valkene mine inn i fransk fristelse: Dagstur til Montauban

Montauban, ja. Der hvor jeg med et uhell gikk av toget, da jeg var på vei til Toulouse for aller første gang. Samme dag som jeg hadde blitt frastjålet lommeboka mi i Paris, da jeg tok lokaltoget for å bytte til det toget som skulle frakte meg fra hovedstaden til det store, spennende sørvestlandet i Mai i fjor.

Dagen da det regnet så hardt at man omtrent skulle trodd at det satt en liten luring oppe i skyene, som holdt seg opptatt fra morgen til kveld med å helle bøttevis med vann ned på den franske befolkningen og alle de uheldige turistene som var på besøk.

En rimelig kjip dag. Med god grunn. Kjipere ble det da jeg, som nevnt, sinnsforvirret etter lommetyveriet, gikk av på feil stasjon.

Få sekunder etter å ha innsett at jeg faktisk ikke var ankommet Toulouse, hoppet jeg tilbake ombord på toget igjen. Jeg hadde ikke tid eller lyst til å utforske Montauban, der og da.

Jeg var jo tross alt på vei til Toulouse, en by som omtrent ser helt lik ut som Montauban. Men større, og kanskje hakket mer spennende for rastløse sjeler som meg, som stadig søker nye impulser.

Det betyr derimot ikke at Montauban ikke er en spennende by. Tvert i mot!

frankrike

Lørdag kveld, etter å ha vandret rundt og handlet litt i Agen (og sølt kaffe på hvit t-skjorte), kjørte vi i motsatt retning fra slottet vi bodde på for å ta en drink og to, traske rundt i handlegater og ende kvelden med et restaurantbesøk – i Montauban.

Julien hadde lyst på pils, så da var det pils som stod på agendaen. Mer konkret, på den belgiske puben Café le Flamand. Men før vi i det hele tatt rakk å komme oss frem til utestedet, lot vi oss forføre av vindusutstillingen til en chocolatier (Yves Thuriès) som lå i samme gate som vår utvalgte tappestasjon. Planen var egentlig å bare se, men ikke røre, men hvor ofte funker det når man først har satt sin fot i sjokoladebutikken og kjenner de deilige duftene av håndlaget melkesjokolade og mørk kakao som bare ligger å venter på å bli med deg hjem?

Unnskyldningen min var at det tross alt snart var påske, og vi derfor kunne unne oss litt sjokolade. Litt. Min definisjon av “litt” endte opp med å bli nærmere ett kilo.

Uten å bli distrahert av flere fristelser på veien, plantet vi rumpeballene våre på hver vår barkrakk og ble sittende der i en times tid, før vi dro videre til en annen ølbar (som jeg ikke husker navnet på) for å drikke enda en pils, før restaurantbesøket (på Au Fil de l’Eau stod for tur.

Ved å bestille foie gras til forrett, etterfulgt av cassoulet (rett bestående av bønner, andeconfit og pølser) til hovedrett, holdt jeg meg til de kjente, lokale spesialitetene fra sørvest-Frankrike. Servert i enorme porsjoner. Jeg spiste kanskje halvparten av maten min, før min kjære Julien måtte komme til unnsetning og spise opp resten. Om du tror at franskmenn kun spiste lett matt i små porsjoner, så har du tydeligvis ikke vært i sørvest!

Etter en hyggelig kveld og et svært mektig måltid, la vi oss ned på valkene og rullet ut av restauranten. Vel, nesten. Takk for denne gang, Montauban!

montauban reise

montauban kunst

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply