Som tatt ut av en krimroman?

Et sommersted, en strand fullpakket av badegjester i de varme sommermånedene, står øde og forlatt på disse kalde vinterdager. Sørlandsidyll forbinder vi kanskje ikke med truende skyer og iskald vind, men stemningsfullt, ja, det er det. Jeg fotograferer de hissige bølgene, de mørke skyene og den myke, kalde snøen. Bildene minner aller mest om bokomslagene man finner på krimromaner. Skulle jeg kanskje skrive krimroman som mitt neste prosjekt?

Jeg betrakter omgivelsene gjennom kameralinsen. Snart er vinteren over, og snart vil snøen smelte fra disse benkene, dette fyrtårnet og de vakre sanddynene som gjemmes under millionvis av iskrystaller. Snart, men ikke riktig enda.

Mamma har lånt bort sin lilla boblejakke til meg. Hun passer på meg som om jeg fortsatt var det lille barnet som nektet å gå med votter og lue. Den lille jenta som ville gå med sommerkjole året rundt og ikke forstod viktigheten av å kle seg godt når vinden uler og minusgradene kryper på. Alt jeg ønsket var å føle meg fin.

Innerst inne er jeg egentlig fortsatt denne lille jenta. Jeg nekter fortsatt å gå med hansker og trer sjelden på meg ei lue, med mindre jeg mener det gir antrekket det lille ekstra; en chic touch. Boblejakke synes jeg ikke er noe stas, og jeg føler meg som ei svær, lilla bolle her jeg trasker rundt i snøen iført mamma sin varme dunjakke.

Julien har sendt meg en liten oppdatering fra hjemmet vårt. De har hele tjue varmegrader i Toulouse nå. Sol og skyfri himmel. Åh, så deilig, tenker jeg. Bare tanken på å kunne sitte ute på balkongen iført sommerkjole og solbriller, får meg til å lengte tilbake til leiligheten vår.

Misunnelig er jeg, men likevel er jeg glad for å være på besøk i mitt vakre lille hjemland og ute på reise fra by til by, sammen med to mennesker som betyr alt for meg. Min mamma og min stefar.

Min lille familie i Norge…Som egentlig ikke er så norsk i det hele tatt. Mamma kom til Norge fra Polen på midten av åttitallet, og min kjære stefar kom hit fra England på slutten av syttitallet. De kom hit av totalt forskjellige grunner, og endte til slutt opp sammen – mange, mange år senere. Av ren tilfeldighet.

Og her er jeg, på besøk i Norge. Landet jeg er født og oppvokst i.

Vi titter ut mot havet og prater om livet, døden og alt i mellom. Ingenting er tabu. Med unntak av det faktum at jeg nekter å tre på meg hansker selv når minusgradene kjøler meg ned til det ukomfortable.

Når jeg dør, ønsker jeg å få min aske spredd i Nordsjøen, slik at både Norge og Frankrike kan få en del av meg, informerer jeg mine foreldre, mens vi lytter til den avslappende lyden av bølgeskvulp.

Ikke si sånt, sier min bekymrede mamma, som om jeg var i ferd med å planlegge en tidlig avskjed. Forhåpentligvis skjer det ikke før om mange, mange år, sier jeg, og smiler.

Hennes fortvilte øyne forteller meg at det er lurest å avslutte dette dystre temaet, så vi går tilbake til å knipse flere bilder. Av meg, av henne, av stefaren min.

Bilder av vinterversjonen av den ellers så idyllisk badestranden Sjøsanden  i Mandal.

Den ultimate inspirasjonskilde til å skrive en krimroman helt utenom det vanlige.

snøkledde benker

lilla boblejakke

sjøsanden vinter

mandal sjøen

rødhette mamma

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply