Når man føler seg fremmed i eget land

I går snakket jeg norsk.

Ansikt til ansikt med andre nordmenn, for første gang på femten måneder. En fantastisk følelse, men samtidig så…rart.

Mange ord er glemt. Enkelte blir uttalt feil. Jeg blander norsk og fransk, uten å tenke over det. Jeg må tenke meg om en gang og to før jeg sier hei til resepsjonisten, takk til servitøren, og jeg tar det på kort til butikkansatte. Det er fort gjort å glemme seg bort og bytte disse glosene ut med bonjour, merci og par carte, s’il vous plaît.

Over ett år er gått, siden forrige gang jeg vandret bortover Youngstorget, ned Karl Johan og videre nedover til Aker Brygge. Over fire år er gått siden jeg flyttet fra denne byen som jeg en gang har kalt mitt hjem. Denne byen og dette landet.

Etter ett år i USA og snart tre år i Frankrike, føles Oslos gater så….annerledes.

Jeg føler meg nesten som en turist i eget land. Som en fremmed som observerer samfunnet fra utsiden, og ikke helt klarer å forstå at jeg en gang har hatt en plass i nettopp dette samfunnet. I denne byen som jeg har vært så glad i, de fire årene jeg bodde her.

Mens jeg står og titter rundt meg på Youngstorget tenker jeg, “joda, jeg liker dette torget, men jeg foretrekker La place du Capitole i Toulouse”. I dét jeg vandrer nedover Karl Johan, tenker jeg, “jeg foretrekker de smale gågatene i gamlebyen i Toulouse” og mens vinden blåser som verst nede på Aker Brygge, tenker jeg, “i Toulouse har de sol og hele 15 grader i skyggen i dag”.

Hvorfor savner jeg Toulouse og Frankrike, nå når jeg endelig har fått kommet meg på besøk til Oslo og Norge – som jeg så lenge hadde drømt om å vende tilbake til?

Jeg elsker jo Oslo. I fjor sommer gråt jeg jo fordi Norges-ferien min ble avlyst. Sprudlende glad var jeg også da jeg satt på flyplassen i Nice med boardingkortet i hånda, klar for å reise til Oslo. Så hvorfor føler jeg ikke den entusiasmen nå, som jeg følte i dét jeg gikk ombord på flyet?

Kanskje blir jeg påvirket av den bitende kulden, de isglatte veiene, og alle de ukjente ansiktene som haster forbi?

Jeg undrer. Selv om nye restauranter, butikker og vinbarer har slått seg til ro i byens mange gater, hvorfor føles det likevel som om byen står helt stille?

Og gjør den egentlig det, eller er det jeg som har løpt så langt og så lenge at jeg har glemt hvordan det føles å stoppe opp og nyte Oslo for alt det fine som nettopp Oslo er?

Selv etter å ha kjøpt meg en myk og deilig genser og en vakker marineblå kjole på Fretex, og selv etter å ha spist herlig vegetarmat på Nordvegan, og etter å ha vandret langs Aker Brygge, møtt ei venninne på kafé, og tilbrakt tid med mamma…Ja, selv da, føles det meste av det som jeg engang holdt kjært som noe rart og fremmed.

Er det dette man kaller et omvendt kultursjokk?

Har jeg vendt meg såpass av med alt det norske at jeg omtrent føler meg som en innvandrer i eget land?

Oslo har en gang spilt en stor rolle i livet mitt og bidratt til å forme meg til den personen jeg er i dag. Og det vil jeg være evig takknemlig for.

Men nå, nå er det kanskje tid for å se på Oslo med nye øyne, og ikke gjennom nostalgi og rosa briller.

Hei, Norge. La oss bli kjent på ny og skape en ny historie.

En ny start hvor det er helt ålreit å være turist i eget land.

skulptur

aker brygge

aker brygge utsikt

 

Advertisements

Leave a Reply