Under det usynlige harde skallet – Fortellinger fra hverdagen

Jeg smører meg en brødskive og heller i meg siste slurk av den nå lunkne kaffen, mens jeg lytter til podcast og gjør meg klar til ukas siste innspurt på jobb, før jeg endelig kan legge bort alle bekymringer og la helgen forføre meg med alle sine fristelser.

For all del, glem ikke vegetarpaien, tenker jeg, i det jeg rydder kjøkkenbenken og putter pålegg og melk tilbake i kjøleskapet. Jeg har bakt pai med soltørkede tomater, rødløk og sorte oliven – og den gleder jeg meg til å dele sammen med alle de andre.

Det hele startet for fire uker siden, da jeg foreslo å få i gang et fredags-koldtbord i lunsjen, hvor alle som ønsker kan ta med noe hjemmefra og dele et sosialt måltid sammen på pauserommet. Måltidet ble en kjempehit, og suksessen ble gjentatt uke etter uke.

Jeg har rukket å bli glad i en del av kollegene mine. De får meg til å smile, selv på dager hvor det stormer som verst. Hun som står meg nærmest er vegetarianer – derfor byttet jeg ut bacon, som egentlig hører til denne pai-oppskriften min, med soltørkede tomater. Jeg vil ikke ekskludere noen. Samholdet, vennskapet, det sosiale, ja, dette er det eneste som klarer å holde moralen oppe i en jobb som krever så mye, og gir så utrolig lite tilbake.

Med en paiform dekket med aluminiumsfolie og pakket inn i en plastpose, går jeg i hurtigtempo mot bussholdeplassen for å ta bussen til jobb. Sjåføren hilser. Nysgjerrig spør han meg hva jeg laget, og om jeg har lyst til å dele. Han tøyser og ler. Jeg smiler tilbake, og finner meg et ledig sete på bussen.

Snøen har lagt seg, selv på bakken her i Sør-Frankrike. Et langt liv kommer ikke disse snøfnuggene til å ha. Om et par timer vil de være borte. Palmetrær dekket med snø ser merkelig ut. Snøen passer ikke inn her, men landskapet ser likevel utrolig vakkert ut.

Jeg takker sjåføren i det jeg går av bussen, hilser på parkeringsvakten utenfor kontorbygget, og smiler varmt til resepsjonisten og ønsker henne en trivelig dag.

Alt ser ut til å starte bra. Og slik er det jo hver eneste morgen.

Ja, hver morgen spaserer jeg rolig på vei til bussen mens jeg nyter synet av soloppgang og rosa himmel, med sine skyer kledd i forskjellige rødtoner, som danser rundt den nyvåkne sola. Bussen er som regel alltid halvtom og de aller fleste passasjerer leser bøker og blader i fred og ro. Trettifem minutter hvor jeg kan slappe av og lese bok, før jeg må kle på meg et usynlig skall som kan stenge ute all den negative energien som inntreffer i dét jeg åpner døra til kontorlandskapet.

Det er ikke kollegene mine sin feil. Ikke ledelsen heller. Men negativitet har en real smitteeffekt. Samtidig som høyt stressnivå og altfor mange gjøremål å sjonglere på én og samme tid, fører til dårlig kommunikasjon, feil og mangler.

Telefonen ringer i ett. Papirarbeidet renner inn. Det gjør epostene også. Her gjelder det å ta tak i kaoset, før kaoset tar tak i deg. Mennesker jeg ellers aldri ser, kommer til meg og to av mine kolleger for å fortelle oss at vi har misforstått både det ene og det andre, og stiller spørsmål vedrørende enkeltsaker og forventer at vi fungerer som roboter med lagringsplass på ekstern harddisk. Hvordan er det mulig at klientens navn og sak har gått i glemmeboka? Du klarer da vel å huske alle de femti enkeltindividene du pratet med i går? Eller de andre femti menneskene du pratet med dagen før? Eller de to-hundre-og-femti personene du pratet med forrige uke? Man må da huske hvorfor akkurat han eller hun tok kontakt over telefon, selv uten å ha mappen deres liggende foran seg. Et navn og et serienummer må man da klare å huske.

Nåla i høystakken må man da klare å finne.

Det stormer. Det lyner og tordner. Mitt usynlige skall er i ferd med å nå bristepunktet. Smilet og optimismen slukner. Jeg som var i godt humør da jeg først åpnet døra til kontoret og hilset på alle kollegene. Vanligvis tar det meg en times tid og en god kopp med te, før stormen inntreffer.

I dag rakk jeg ikke engang å ta av meg ullkåpa og skjerfet. Jeg rakk ikke engang å logge meg inn på datamaskinen. En kollega ga meg beskjed om at en av lederne hadde en liten gave til meg. Åh, så hyggelig, tenkte jeg. I stedet ble jeg møtt med en hard tone og en beskjed om at visse utfordringer var oppstått, og dette måtte jeg fikse så snart som mulig. Jeg pustet dypt og rolig, inn og ut. Jeg burde ikke klage. Jeg burde ikke la meg påvirke av dette. Jeg var jo tross alt heldig som hadde en jobb og trivelige kolleger å jobbe sammen med.

Etter å ha rettet opp i saken som var oppstått, mottok jeg faktisk også en gave. En teknisk duppeditt som jeg tidligere hadde lånt av andre kolleger for å kunne logge meg inn på intranettet. Et symbol på at ledelsen ønsker å ha meg værende i denne jobben. Fornye kontrakten. Forlenge samarbeidet.

Jeg burde jo være glad over en slik oppmerksomhet. Men jeg klarer ikke å trekke på smilebåndene. Ikke uten at det er tilgjort. Takk, sier jeg, og later som ingenting. Jeg fortsetter arbeidet mitt og gjemmer min myke hud under det harde, usynlige skallet.

Samtidig gleder jeg meg til lunsj. Pauserommet har blitt et fristed. Et sted hvor jeg kan legge bort skallet og være meg selv. Fredags-koldtbordet betyr så utrolig mye for meg. Arbeidsdagens ene lyspunkt. Det eneste stedet hvor jeg føler alle rundt meg smiler, ler og er i godt humør. Vi smaker hverandres mat, deler oppskrifter og gir komplimenter til hverandre. I dag spiller vi i tillegg kort. Vegg i vegg med det åpne kontorlandskapet, og likevel føles det som om vi er flere kilometer unna alt som venter oss der inne.

Fire timer senere er nok en arbeidsuke overstått. Jeg tar av skallet, og puster lettet ut. Resepsjonisten smiler og ønsker meg en riktig god helg, og jeg smiler genuint tilbake.

Spol frem i tid til søndag ettermiddag.

Jeg ligger på sengen og stirrer i taket. Det kritthvite, detaljeløse taket.

Jeg tenker. Jeg tenker hardt og lenge.

I morgen starter en ny uke. Mandag. Ingen koldtbord, ingen lyspunkt, ingen utvei.

Repetisjon. Repetisjon. Repetisjon.

På med skallet. Kunstig smil.

Jeg prøver så hardt jeg kan å overbevise meg selv om hvor heldig jeg faktisk er, jeg som har en kontorjobb med faste rutiner og fri hver helg. Et yrke flere lysår unna både mine interesser, kvalifikasjoner og utdanning. Men jeg har hvertfall en jobb. Ikke alle er like heldige som meg.

Jeg sukker oppgitt. Jeg er oppgitt over meg selv og min fraværende etusiasme. Jeg burde jo egentlig bare holde kjeft og være takknemlig. Jeg burde jo faktisk være lykkelig.

Jeg burde være. Så hvorfor er jeg ikke?

Hodet mitt taler, men hjertet taler i mot.

Søndag. To og en halv uke gjenstår før jeg står på en splittet vei og må ta et valg.

Tre måneders forlengelse av kontrakten, og en fortsettelse av kampen mot stormen, hvor jeg må holde fast så godt jeg kan før det harde skallet knuses i stykker og blir tatt av stormen?

Eller….takke nei til forlengelse, stå på bar bakke, redd og usikker på hvilken vei jeg skal gå videre?

Skal jeg hoppe ut i ukjent farvann og la strømmen føre meg til noe totalt…annerledes? Og kanskje risikere å bli ført ut til….ingenting?

Menneskene rundt meg, familie og venner, dytter meg i forskjellige retninger, av forskjellige årsaker. Det føles omtrent som om jeg befinner meg i et bekmørkt og uendelig stort rom fylt med ingenting annet enn menneskene jeg er glad i. De røsker og river i armene mine mens de prøver å overdøve hverandres stemmer. Følg hjertet, sier noen. Vær logisk, sier andre. Vær tøff. Bit tennene sammen.

Du klarer det, du klarer det.

Disse tre ordene går igjen som et eneste stort  ekko som skjærer i ørene.

Jeg får lyst til å skrike. Jeg får lyst til å gå ned på kne og rive meg i håret. Jeg vil ikke lytte til dere. Jeg vil gjøre det som føles best for meg…

Men… Hva er best for meg?

Kan jeg få lov til å sette denne avgjørelsen på pause, og kanskje ta meg en uke eller to hvor jeg kan få nyte stillheten, soloppgangen, snøkledde eller solkyssede palmetrær, en kopp te eller kaffe, og gjerne en tur i de mange små, vakre gatene i Toulouse – i fred og ro, før jeg bestemmer meg for å lytte til enten hjertet eller hjernen? Eller tilfeldighetene?

Søndag. To og en halv uke gjenstår. Eller to og en halv uke, pluss tre måneder. Gjett om jeg kommer til å savne kollegene mine, den dagen jeg ikke lenger har jobb i dette selskapet.

Gjett om jeg kommer til å savne Fredags-koldtbord og kortspill.

passasje

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply