Saint Cyprien – Fortellinger fra hverdagen

Røde mursteinbygg, på rekke og rad. Fra gate til gate. En gammeldags sjarm i en bydel full av liv, full av eldre mennesker som lengter tilbake til alt det gamle, alt det nostalgiske. En bydel full av unge mennesker som drømmer om en epoke de aldri fikk tatt del av. Jeg spaserer på søndagstur gjennom Saint Cyprien’s smale gater, og observerer livet rundt meg. Mennesker som drikker espresso på kafé. Syklister med kurv på styret. Kurver fulle av matvarer fra markedet og fra søndagsåpne delikatessebutikker. En familie på fire går tur med hunden sin. En far er på sykkeltur med sin sønn. Et eldre ektepar går hånd i hånd og prater med hverandre. En kompisgjeng sitter på utekafé og røyker. Jeg passerer forbi. Jeg observerer. Og jeg dagdrømmer.

Livet passerer altfor fort og jeg føler enda ikke at jeg har klart å utrette noe som helst. Jeg føler meg svimmel, her jeg står stille og ser livet løpe fra meg i all hast. Kan jeg spole tilbake til der jeg mistet grep, og senke ned farten før tiden renner ut som sand gjennom figrene? Før alt jeg ønsker å virkelig lære meg å forstå flyter lengre og lengre unna meg, til det til slutt anses som uoppnåelig? Kan jeg få lov til å stoppe opp og tenke meg om, før jeg tar endelige beslutninger som vil påvirke livet mitt fremover?

Her går jeg, på et asfaltert fortau i en bydel i en by som jeg aldri hadde hørt om, før jeg flyttet til et land som jeg aldri hadde trodd jeg skulle flyttet til, om jeg ikke først hadde valgt å bosette meg i et annet land som jeg trodde jeg skulle forelske meg i, etter å ha forlatt et sted som jeg var oppgitt og lei av. Pust inn, pust ut. Slitsomt. Jeg har opplevd så mye de siste årene, og samtidig føles det ut som om jeg ikke har utrettet en eneste ting.

Søndag. Jeg gruer meg allerede til morgendagen. Ikke fordi jeg ikke liker rutiner, eller tanken på å stå opp halv seks på morgenkvisten. Dette plager meg ikke. Derimot plager det meg å ha en jobb hvor jeg føler jeg står på og prøver så hardt jeg kan å gjøre en god jobb, men stadig får høre at jobben jeg gjør ikke er bra nok. Tall og akronymer. IT-terminologi på fransk. Jeg vet hva jeg gjør, men samtidig vet jeg ikke hvorfor jeg gjør det. Lidenskapen utelir, og jeg blir mer og mer frustrert for hver gang jeg får bekreftet hvor dårlig jeg forstår det jeg har blitt ansatt for å gjøre. En soleklar oppskrift på hodepine. Jeg lukker øynene og drømmer meg bort til en alternativ virkelighet.

En virkelighet hvor jeg får jobbe med noe jeg er flink til. En virkelighet hvor jeg fortsatt bor i vår fine leilighet i sjarmerende Saint Cyprien i den spennende byen Toulouse. Jeg liker meg her. Ja, jeg elsker å bo her. Jeg skulle bare ønske hverdagen min var fyllt med noe mer stimulerende og givende enn en jobb hvor jeg bare føler at jeg ødelegger for alle andre og senker ned bedriftens tempo. Jeg drømmer om et liv hvor jeg kan leve av å gjøre noe kreativt. Litteratur og fotografi – enten ved å presentere andres verk eller skape mitt eget.

Det er kjølig ute. Himmelen er dekket av store grå skyer, og sola som var ment å titte frem i dag, har meldt sitt fravær. Jeg krysser togskinnene som splitter gaten jeg bor i. Her tørr jeg aldri å gå med musikk på ørene, eller med blikket festet mot telefonen. Neste gate til høyre leder meg til et livlig område hvor både restauranter og butikker har etablert seg. Et par lokaler står tomme. Til leie, står det på et skilt plassert på et av de store vinduene. Tenk om jeg kunne startet min egen kaffebar eller kanskje en liten bruktbokhandel eller noe annet spennende her? Tenk om… Nei, nå må jeg slutte å dagdrømme. Jeg sukker.

Jeg ser på klokka. Den har såvidt bikket to. I kveld skal jeg lage norske kjøttkaker i brun saus, med potetstappe og ertestuing. Et lite nikk til mitt kjære Norge og min avdøde bestefar fra Stavanger. Byen hvor jeg var født og oppvokst føles så utrolig langt unna, og så annerledes fra alt jeg kjenner til her i Toulouse. Her i Saint Cyprien.

Tenk om bestefar kunne vært her og sett meg nå? Eller pappa, som også dessverre har forlatt oss. Jeg beveger meg i retning Pont Neuf, den store kjente broen i Toulouse. Pappa hadde likt denne byen her. Bestefar også. Pappa ville kanskje gått så langt som å skaffe seg en liten leilighet i Saint Cyprien, for å være nærmere meg på sine eldre dager. Men han rakk aldri å komme i pensjonsalder. Jeg titter bort på de fine leilighetene som har beliggenhet like ved broen. Her hadde han trivdes. Med en liten lokalpub på hjørnet og flere restauranter å velge mellom. Fra broen er det jo dessuten kort vei til kjernen av sentrum. Jeg kjenner et stikk i brystet. Et stort savn, en stor smerte.

Til høyre for broen har man Château d’Eau. Et tidligere vanntårn som nå blir brukt som lokale for foto-utstillinger. Tenk om jeg, i en alternativ virkelighet, kunne være så heldig å få utstilt mine egne bilder her? Jeg ville vært stolt. Og det ville pappa også vært.

Til venstre for broen, ligger et rødt mursteinbygg som huser et av byens mange sykehusavdelinger. En eldre mann står foran bygget og taster på mobiltelefonen sin. Kanskje venter han på noen? Kanskje sin kjære? Kanskje et familiemedlem eller en venn? Han er den eneste jeg kan skimte, bortsett fra meg selv, som er alene ute på søndagstur. Min kjære sitter hjemme i leiligheten og venter på meg. Han hadde ikke lyst til å dra ut. Han er ikke som meg. Han er ikke en person som stadig søker inspirasjon fra de trivielle, hverdagslige tingene for å kunne føle seg vel i sitt eget skinn.

Han dagdrømmer ikke om en alternativ virkelighet. Han har ingen behov for det. Han har kapret drømmejobben, og er i tillegg like glad i Saint Cyprien som det jeg er.

Jeg snur, og beveger meg hjemover. Skyene truer, klokka tikker og jeg vet jeg må løsrive meg fra disse dagdrømmene før de begynner å hjemsøke meg og forstyrre nattesøvnen.

Fire uker gjenstår, før arbeidskontrakten er ferdig og jeg står på bar bakke uten noe å gå til. Tanken på å ikke ha noen jobb i det hele tatt skremmer meg enda mer enn tanken på å være låst til et arbeid jeg ikke mestrer godt nok. Ja, tanken på å bare eksistere, uten å bidra med noe, er kanskje den verste tanken av dem alle.

Selv om jeg bor i Saint Cyprien.

fontene

nabolag

vanntårn

 

 

Advertisements

Leave a Reply