Du vet du har bodd for lenge i utlandet når…

Søndag ettermiddag, og her sitter jeg fortsatt i ført morgenkåpe og tøfler, mens sola har stått på hele dagen, og gradestokken har bikket 13 grader. Ikke er jeg fyllesyk, eller noen form for syk i det hele tatt. Så hvorfor gjør jeg ikke det som jeg instinktivt alltid har gjort tidligere på slike fridager? Hvorfor trer jeg ikke på meg jakke og sko og haster meg ut døra for å nyte sol, blå himmel og ikke minst, dagslyset som jeg tross aldri ser i ukedagene, der jeg sitter fastlåst innenfor kontorets fire vegger?

Jeg undrer…Har jeg begynt å miste noen av disse stereotypisk norske vanene mine?!

Når det er sagt, har jeg jo aldri vært altfor stereotypisk, uansett. Jeg har jo tross alt vokst opp med to kulturer fra jeg ble født. Men vokser man opp i Norge, uansett om halve familien kommer fra et annet land, så blir man jo faktisk påvirket av kulturen og kulturelle særegenheter – enten man vil eller ei.

Velger man deretter å bosette seg i et annet land, vil man også oppleve litt av et kultursjokk – og enten tviholde på det man kjenner til fra før, eller blende inn og gjøre som de lokale beboerne. Jeg faller inn i sistnevnte kategori. Kanskje ikke så rart, med tanke på at selv Stavanger-dialekta mi har blitt utvasket og påvirket av årene jeg bodde i Oslo, før jeg flyttet videre til USA og Frankrike. Dette var jeg ikke engang klar over før andre begynte å påpeke det.

Heldigvis har det ikke gått så langt at jeg har begynt å snakke norsk med fransk aksent. Skjer det, så skal jeg la mamma få lov til å klaske til meg med en overmoden brie-ost midt i fleisen. Ah, merde! 

Derimot vet jeg at jeg har bodd for lenge i Frankrike når jeg…

…irriterer meg over bakerier og butikker som skriver “sjokolade-croissant”. Croissant er en ting, sjokolade-croissant finnes ikke. Det heter pain au chocolat (eller chocolatine, avhengig av hvor i Frankrike man er).

….synes det er helt innafor å ta et glass vin sammen med lunsj-måltidet.

…nøler og må tenke meg om før jeg håndhilser eller gir klem i det jeg hilser på familie, venner, bekjente og nye bekjentskap i Norge. Jeg går jo omtrent på autopilot når det gjelder å kysse alle sammen på kinnene, her i Frankrike.

…ergrer meg over hvor dyrt det  er å spise på restaurant i Norge. Og hvorfor er det kun de dyreste restaurantene som tilbyr samlede tre-retters menyer, til en lavere pris enn det samlede beløpet man får når man velger fritt à la carte?

…blir forvirret over hvor tidlig man egentlig spiser middag i Norge. Moren min lager middag og serverer den klokka fire, senest fem. Virkelig? Klarer hun ikke å vente tre timer?

…synes det er rart å gå i gang direkte med middag, uten noen form for apéro på forhånd. Hvorfor sitter jeg ikke her med et glass vin, champagne eller noe annet stas å kosedrikke på? Og hvor er peanøttene? Oliven? Chips? Spekematen?

…blir overlykkelig og får lyst til å rope ut “Hei, jeg er én av dere” i det jeg går forbi noen som prater fransk i Norge.

…sammenligner alt der hjemme med alt her “hjemme”. “Ja, viltgryte er godt det…MEN du har ikke smakt deilig gryterett før du har smakt boeuf bourguignon!”,”Sofienbergparken er egentlig ganske kjedelig, i forhold til fine parker som Luxembourg-parken i Paris”.

…ikke klarer å spise middag uten å ha en kurv med brød ved siden av fatet. Hva er vel livet uten brød? Heldigvis har vi fantastisk godt brød i Norge også!

solskinn og smil

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply