Mat, høflighet og kollegavennskap – Observasjoner fra livet i Frankrike!

Der stod jeg, klar for første dag på jobb etter en lang juleferie, og ventet på bussen.

Ti minutter, tjue minutter… Jeg tittet på klokka, og følte frustrasjonen riste godt tak i meg. Hvor ble det av bussen? Ville jeg bli forsinket til jobb?

Åh, herregud. Dette er krise, tenkte jeg. Ikke å komme for sent. Eller, jo, det også. Men langt verre er det å måtte forholde seg til de franske normene og sosiale, uskrevne reglene som jeg fortsatt ikke kjenner godt nok til. Slik som det å kysse hver eneste kollega på kinnene i det jeg valser inn på kontorlandskapet og henger fra meg yttertøy (dette har jeg til og med skrevet et eget innlegg om).

Jeg dro opp mobilen og tekstet Julien. “Du, jeg er forsinket til jobb. Er det meningen at jeg likevel skal kysse alle sammen på kinnene og bruke masse tid på å si hei og godt nyttår til hver eneste person, eller er det greit å vinke og rope ut et felles ‘hei’ til alle sammen, før jeg løper bort til plassen min og setter i gang med arbeidet?”

I dette tilfellet var det visstnok innafor med et felles “hei”, etterfulgt av et “beklager, jeg hadde dårlig tid”. Mange kom likevel bort for å kysse meg på kinnene – inkludert sjefen selv, som ikke så ut til å bry seg om at jeg var forsinket. Kanskje like greit.

Denne usikkerheten har jeg fått kjenne mye på, opp gjennom årene som har gått. Usikkerhet rundt alle disse normene og reglene i dette landet som utrolig nok kun er en to timers flytur fra vårt lille land oppe i nord, men likevel så totalt annerledes fra alt jeg kjenner til.

Høflighet 

Her i Sør-Frankrike, er det for eksempel uhøflig å ikke hilse på bussjåføren, og takke ham når man går av bussen. Medpassasjerer setter man seg ved siden av uten å nøle, og man gir umiddelbart opp setet sitt til eldre eller gravide. I tillegg til bussjåføren, skal man også hilse på naboene sine. Spesielt hvis man bor i leilighet. Da skal det hilses på alle og enhver i både heis og trappeoppgang.

I Norge sa jeg alltid hei til bussjåføren (ofte uten å få et hei tilbake), men å si takk og farvel i det man går av bussen, ja, det var en ganske fremmed opplevelse for meg. I Norge har jeg ofte sett at eldre og gravide ender opp med å bli nødt til å stå på bussen, mens ungdommer og unge voksne plasserer sine vesker, poser og ryggsekker på setet ved siden av seg, for å unngå uønsket sidemann. Sier man hei til fremmede mennesker i blokkas trappeoppgang, kan man risikere å få reaksjoner som “æsj, denne personen er sikkert pervers” eller “denne personen er ikke riktig skrudd sammen”. Mange er vandt til å legge så mye mer i et ‘hei’ enn at det nettopp bare er en høflig hilsen og medmenneskelighet.

Mat

Franskmenn flest er absolutt ikke kresne i matveien. Inkludert barn. Dette kommer nok av at franske foreldre kjører en “liker du ikke det jeg lager til middag, så får du ikke noe mat” type strategi i hjemmet. I tillegg er de opptatt av å la barna smake på absolutt alt som er av frukt, grønnsaker, kjøtt og sjømat før de lar poden sin få lov til å kjøre grimaser og skyve fra seg fatet og si “jeg liker ikke dette”. De fleste restauranter (med unntak av de store kjedene), har ingen barnemeny heller. Minsten spiser derfor det samme som mamma og pappa, og får da også smake mye nytt og spennende.

Men én ting skal man vite når det gjelder å “spise, eller ikke spise” i Frankrike. På samme måte som at vi nordmenn ikke spiser medisterkaker, ribbe og kålrabistappe på sommeren (fordi det er julemat) eller fårikål på våren (fordi det er høstmat), spiser ikke franskmenn godsaker som  raclette og fondue  eller kålbaserte retter på sommeren, og unngår samtidig diverse grønnsaker, alt av bær – og de fleste frukter på vinteren. Epler, pærer og klementiner er unntak.

Å handle importerte råvarer er noe mange boycotter. Her skal man støtte de lokale bøndene, og dermed heller vente tålmodig på at sesongen skifter og været snur og kalenderen gir grønt lys for bringebær, jordbær og auberginer i handlekurven igjen.

Bananer og diverse andre tropiske frukter kan man handle uansett årstid…så lenge de er importert fra Martinique (fransk øy) eller Guadeloupe (også fransk).

Alkoholkulturen er forresten også svært annerledes her. Dette har jeg skrevet et eget innlegg om.

Kan kolleger være venner?

Er det noe jeg faktisk savner fra Norge, så er det hvor enkelt det er å bygge vennskap og finne på ting sammen med kolleger, utenfor kontorets fire vegger og bedriftens kantine.

I Frankrike er det lett å komme i prat med mennesker på arbeidsplassen, og folk flest har ikke noe filter. Man spøker og ler, prater gjerne om personlige ting, og det føles derfor helt naturlig å foreslå en lønningspils eller en middag sammen i sosialt lag.

Men av både venner og (sviger)familie har jeg fått høre at det faktisk ikke er så enkelt som man skulle tro. Jeg hører stadig historier fra forskjellige hold, om en “bestevenn” på jobb, som forblir nettopp det; en venn man kun omgås i arbeidstiden. Franskmenn har kanskje ikke like lett for å blande jobb og privatliv, som oss nordmenn?

I Norge har jeg stiftet mange gode vennskap og bekjentskap med mennesker jeg i utgangspunktet ble kjent med på arbeidsplassen. Derfor så jeg på det som helt naturlig å spørre kollegene mine om de har lyst til å bli med ut for å ta en pils. Det hadde dem, og en kveld skal vi nok få det til. Jeg venter i spenning.

Kanskje utfordringen ikke er at franskmennene ikke liker å blande jobb og privatliv. Kanskje de rett og slett bare ikke tørr å ta intiativ?

Jeg kunne lett skrevet om alle disse kulturforskjellene i en evighet, men da vil dette flyte over fra å være et blogginnlegg til å bli en e-bok. Så frem til neste observasjon, er det nok lurt å sette et punktum.

sort hvitt balkong

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply