Vår tur til Barcelona: Gleder, skuffelser og kunsten å gå seg vill

Å besøke samme sted på ny, oppleves omtrent som å være der for første gang, når man reiser sammen med mennesker som er totalt forskjellige fra dem man reiste sammen med forrige gang.

Å være skrivekurs-deltaker på tur sammen med en gruppe kvinner hvor utflukter til diverse turistattraksjoner, samt lunsjpauser, allerede er flettet inn i kursplanen, gir selvsagt en totalt annerledes opplevelse enn det å reise sammen med kjæreste og svigerforeldre.

Med kursplan, bli-kjent cocktails, søken etter inspirasjon fra forskjellige hold, grubling og diskusjon, skribling av notater, informasjon, ekskursjon, ja, første tur til Barcelona var en terapeutisk, inspirerende og selvrealiserende opplevelse.

Andre tur til Barcelona, handlet mer om å avslutte året sammen med dem jeg er glad i, og nyte det å bare være i denne fine storbyen, i fred og ro, uten en hel rekke med gjøremål å krysse ut.

Vi var fremme i Barcelona rundt halv tre på ettermiddagen, etter en fire timers kjøretur fra Frankrike. Rastløse, etter å ha sittet rolig i bilen i timevis, ble vi ikke værende på hotellet lengre enn nødvendig før vi slang på oss jakke og sko, og dro ut for å utforske Barcelona. Julien ville besøke Montjuic (oversatt; “jødefjellet”) for å ta taubanen opp til toppen og beundre utsikten over byen og byens havneområde.

Jeg som har helt ekstrem høydeskrekk, får omtrent panikkanfall bare av tanken på å ta taubane, så jeg tok heller beina fatt og spaserte hele veien opp til toppen. Dette høres kanskje voldsomt ut i teorien, men veien opp var faktisk ikke så lang og slitsom som jeg hadde forestilt meg…På vei ned, derimot, endte jeg opp med å gå meg vill, sammen med pappaen til kjæresten min, som ikke ønsket at jeg skulle vandre på egenhånd i de mørke kveldstimene.

Han ønsket dessuten å ta flest mulig bilder av solnedgangen, taubanen, og taubanen i solnedgangen, og vi endte dermed opp med å bli såpass distrahert at vi havnet på feil sti og endte opp med å gå motsatt retning fra hvor vi egentlig skulle gå.

Forrige gang jeg var i Barcelona, gikk jeg meg også vill. Da sammen med en annen kursdeltaker. Også den gang var det fotografering som var skyld i at vi endte opp med å fomle rundt i blinde og havnet på feil sti. Sånn kan det gå.

Som vanlig, fant vi veien tilbake til våre reisefølger, og alt endte godt til slutt. Dagen derpå lo vi av hele situasjonen, og vips, så var alt glemt.

Dagen derpå, var der derimot en stor skuffelse som ventet oss i det vi ankom det jeg synes er det fineste i hele Barcelona; Park Güell.

Halve parken var under renovering – deriblant den fargerike mosaikk-muren/benkene som jeg tok flere ti-talls bilder av forrige gang jeg var på besøk.

I tillegg hadde parken såpass mange besøkende akkurat der og da, at neste gruppe ville ikke få slippe inn før fire timer senere. Dermed ble det ingen besøk til den fargerike delen av parken. Ingen bilder av mosaikk i alle regnbuens farger. Ingen mosaikk-salamander. Ingen mosaikk-trappetrinn. Vi får ta det igjen neste gang.

I stedet vandret vi gjennom den delen av parken som er gratis for besøkende, og endte opp med mange fine bilder likevel.

Denne gang, uten å gå seg vill som en konsekvens av å gjøre noe kreativt.

(Julien tok bilder fra taubanen, siden høydeskrekken min holdt meg unna den)

taubane

storby utsikt

(bildet under var det jeg som tok…tror jeg)

palmer utsikt

(jeg tok bilde av at kjæresten min tok bilde av pappaen sin)

bilde av et bilde

(Bilder fra den delen av Park Güell som alle har adgang til, uten betaling)

park barcelona

park guell

palmetrær

barcelona arkitektur

sommerkjole

barcelona by

gaudi hus

spania

 

Advertisements

Leave a Reply