Da jeg lærte å akseptere meg selv

Veien til et lykkelig liv kan for mange være en lang og komplisert ferd. Allerede som unge tenåringer blir vi satt i en posisjon hvor vi må ta viktige avgjørelser for fremtiden. For noen funker dette helt fint. De tar den utdanningen de ønsker, jobber hardt mot et mål og ender opp med både drømmekarriere, drømmehus og drømmepartner. Andre ender opp med å prøve, feile, prøve igjen – og begraver samtidig den store drømmen om en karriere som kanskje blir sett på som urealistisk og bortkastet tid.

I stedet utdanner de seg innen et fagfelt de ikke brenner for – fordi det gir større jobbmuligheter og  blir sett på som enn mer tradisjonell vei å gå. Men kan man bli lykkelig av å kaste bort sitt potensiale og sin lidenskap for å heller bli halv-flink til noe man ikke engang liker å bruke tid på?

Er det ikke bedre å bli best i en jobb man elsker, enn middelmådig i en jobb man ikke liker?

Foreldre, lærere og medelever påvirker i mange tilfeller hvilken vei man velger å ta i yrkeslivet. Samtidig påvirker media og reklame hvordan vi ønsker at andre skal se oss.

Vi lever i en tid hvor vi aldri føler oss bra nok som vi er, hverken innvendig eller utvendig. Vi ønsker å bli oppfattet som perfekte på alle plan. Smarte, pene, hippe, kule, flinke, slanke, sterke, uknuselige.

Da jeg var yngre, fikk jeg høre mange slemme kommentarer om hvor feit rumpa og lårene mine var, hvor tjukt håret mitt var, hvor tjukk jeg var, hvor tykke lepper jeg hadde (“fiskemunn”). Jeg var “ekkel” og “rar” fordi jeg er halvt polsk. Med en mamma som i tillegg jobbet på Fretex. Brukte klær ble omtalt som stygt, ekkelt og kun for “fattige”. Familien min hadde jo svært bra økonomi, så hvorfor gikk jeg kledd i gammelt brukttøy?

I dag er det derimot trendy å handle brukt. Ordene retro og vintage brukes flittig, og Fretex blir jevnlig besøkt av stilige kvinner og menn som pryder motebildet. Og når det gjelder hvor mamma kommer fra, vel, den slemmeste av jentene i klassen endte selv opp med å flytte til Polen for å studere medisin. Ironisk, ikke sant?

På bakgrunn av alle de slemme kommentarene jeg har fått opp gjennom årene, har det tatt lang tid før jeg endelig lærte å akseptere meg selv for den jeg er.

Ja, jeg har noen ekstra kilo på kroppen, jeg har svært blek hud, øyenbrynene mine kommer aldri til å vokse ut til å bli det dem engang var, før jeg plukket dem ihjel som tenåring. Jeg får kviser, jeg har fet hud og tørt hår, og runde kinn.

Ja, jeg er halvt polsk. Og jeg er stolt av mitt opphav, og glad for at jeg har blitt oppdratt med to forskjellige kulturer i hjemmet.

Ja, jeg tok en yrkesfaglig utdanning jeg angret på. Jeg fullførte den, og gikk videre til noe annet etterpå. Drømmen min er ikke lagt på hylla, men sjongleres sammen med denne ordinære jobben som betaler regningene.

Ja, jeg har akseptert at jeg er bra nok som jeg er, med mine skavanker og alt som følger med. Alt som gjør meg annerledes, gjør meg stolt. Hvorfor skal man ønske å være akkurat som alle andre?

Har du tro på at du er perfekt akkurat som du er, kan du oppnå nøyaktig hva du vil. Med bra selvtillitt, viljestyrke og evne til å gi blanke i hva andre sier, kan du oppnå det meste.

Så hvilket lag ønsker du å spille på?

Team “vær som alle andre og gjør som alle andre sier” eller Team “vær deg selv og gjør det som gjør deg lykkelig”?

(bildene er fra Angers i Frankrike. Vingård øverst, foran slottet i Angers under)

slottet

 

Advertisements

Leave a Reply