Her sitter jeg og hoster, snufser og nyser til det spruter ut av nesa. Første lørdagskveld i leiligheten var blitt en storslagen fest for alle bakteriene som storkoser seg i kroppen min – og dermed ble det heller ingen fest på meg i kveld. Etter en hel dag med handel på IKEA og lignende labyrint-varehus, med en nese rødere enn nesa til Rudolf og en hoste grovere enn hosten til en storrøyker, kan man trygt si at jeg lengter etter å lukke øynene og fly av sted til drømmeland mens kroppen min kjemper mot bakteriene.

Er jeg fortsatt i dårlig form på mandag, får jeg i det minste fritak fra all kyssingen som omtrent får meg til å skjelve i buksa hver dag i det jeg ankommer jobb.

Fordi, er det noe som virkelig får frem det keitete nervevraket i meg, så er det sosiale sammenkomster med en stor gruppe franskmenn. Kontaktsøkende, overvennlige, kyssende franskmenn. Kulturen tvinger meg til å slippe alle sammen inn på innsiden av komfortsonen min, og det får meg til å føle meg…uvel. Komfortsonen min er det jo kun jeg, kjæresten min, og foreldrene mine som vanligvis har tilgang til?

I Frankrike finnes det visst ikke noe som heter komfortsone. Man skulle kanskje tro at det å kysse hverandre på kinnene når man møtes og når man drar, er forbeholdt venner, familie og de aller nærmeste i vennekretsen. Men slik er det altså ikke.

Dette lærte jeg på nært hold forrige fredag, da jeg startet i min nye jobb, strakk ut hånda for å håndhilse på ledelsen og andre ansatte, men ble kysset både til høyre og venstre av den ene og den andre, uten å engang huske navnene på flertall av disse nye kollegene mine som kysset meg på kinnene. Kanskje femti kyss senere, og jeg var alt annet enn komfortabel med det hele. Vil jeg vende meg til denne egentlig ganske hyggelige gesten etter hvert?

Lar jeg være, blir jeg jo den kjipe enstøingen som ignorerer alle sammen. Da er det bedre å varme opp til denne kulturforskjellen og heller se på det som noe positivt; et arbeidsmiljø uten hierarki, hvor alle sammen bare er en stor, fin familie.

Når det er sagt, behøver man ikke å måtte kysse på kollegene sine for å føle seg likeverdig. Men, Frankrike er Frankrike, og kyss er kyss!

Jeg har jo dessuten fått høre fra venner at jeg ikke klemmer dem nok, og at jeg rygger unna når noen stiller seg for nært. Sjenert og usikker, som jeg er.

Jeg har vel egentlig bare godt av å bli klemt og kysset på, av kvinner og menn som prøver å bli venn med meg på jobb. Med unntak av hun som mest sannynligvis har smittet meg med influensa-bakteriene sine, da.

Fysisk kontakt i form av kyss på kinn, er jo egentlig en ganske fin ting. Et symbol på at man er glad for å se den man hilser på.

Nå skal jeg legge meg under dyna med en kopp te og krysse fingrene for at en god nattesøvn er alt som skal til for å helberede denne skjøre kroppen min.

(bildene i innlegget ble forresten tatt for noen måneder siden i Versailles)