Hvordan vi møttes (fra Praha til Paris)

Det var en solfylt ettermiddag i April 2015. Toget mitt hadde nettopp ankommet Paris Gare du Nord, og sommerfuglene i magen svermet rundt i høy hastighet og hjertet banket hardere enn noensinne. Endelig skulle jeg få holde rundt kjæresten min igjen. Min nye, franske kjæreste – han som kanskje var den rette?

Å telle ned dagene var blitt en vane som endelig kunne ta slutt. Dette gjaldt for øvrig de daglige videosamtalene også. De som virkelig bekreftet avstanden mellom oss, og styrket lengselen etter å få se hverandre igjen. Vi kjempet oss gjennom bekymringer, tårer og frustrasjon. Savnet etter å få holde rundt hverandre igjen føltes uutholdelig. Aldri hadde jeg vært så avhengig av noen før, som det jeg var nå.

Norge er mitt hjemland. Likevel er det lenge siden jeg har kunnet kalle Norge mitt hjem. Jeg har alltid reist mye og endret bosted, alt etter som det passet meg. Eventyrlysten, kløen etter å dra ut i verden for å “finne meg selv”, samt rastløsheten og ønsket om en drastisk livsendring, har ført til mange fine minner og viktige livserfaringer.

Jeg har bodd på kollektiv og gått på språkskole i England og jobbet i Disney World i USA, og alltid jaktet på nye spennende utfordringer. Nysgjerrigheten endte til slutt opp med å føre meg til Tsjekkia. Og her møtte jeg til slutt mannen i mitt liv. Hvem skulle trodd det?

I nydelige Praha, hvor jeg oppholdt meg i en måneds tid for å gå på kurs, møtte jeg han som er grunnen til at jeg nå bor i Frankrike.

Fire fantastiske dager var alt som skulle til. Som ganske mange andre av vår generasjon, ble vi kjent på det store mystiske internett, hvor vi endte opp med å prate sammen i altfor mange timer per dag, fra daggry til, tja, like før daggry neste morgen, i flere måneder. Det hele startet mens jeg fortsatt bodde i USA, da seks timers tidsforskjell fikk den store avstanden til å føles enda større enn det den allerede var. Noe så enkelt som å møtes, virket så…virkelighetsfjernt.

Men en snøfylt dag i Praha, møttes vi på en cocktailbar og tittet sjenert ned i Tequila Sunrise-drinkene våre mens vi pratet løst og fast om alt og ingenting. Han var kanskje ikke den kjekkeste mannen i gata, men karisma, det hadde han. Et herlig smil og store, snille øyne. Nøttebrune, akkurat som håret hans.

Før vi møttes hadde han dessuten sendt meg Belgisk konfekt i posten. Sammen med et kosedyr og et postkort med Eiffeltårnet på. Aldri før har noen mann gjort noe romantisk for meg.

Han kom ikke tomhendt til Praha heller. En tupperware-boks fylt med franske oster, en innpakket spekepølse, og to flasker rødvin. Alt som skulle til for å friste meg til å rømme til Frankrike sammen med ham. Tydeligvis funket denne taktikken hans utmerket!

Jeg hadde vært i Frankrike før. Såvidt. I 2013 rakk jeg å se Eiffeltårnet, spise på middelmådige restauranter i turiststrøkene, se Notre-Dame utenfra, og se Louvre-pyramiden. Også kun fra utsiden. Til tross for at jeg egentlig ikke hadde sett så mye i det hele tatt, ble jeg umiddelbart forelsket i denne byen. Var det på grunn av de billedskjønne makronene, de deilige tertene og de varme, luftige croissantene? Var det på grunn av lukten av crêpes eller smaken av nydelig, fruktig rødvin? De flotte hausmanske bygningene som Paris er så kjent for?

Hausmanske bygg som rommer små leiligheter med koselige balkonger, ofte dekorert med fine blomster. Her kunne jeg bodd. Uten tvil.

Jeg så for meg et liv i Paris. Et liv hvor jeg kunne være nettopp en av disse menneskene som drikker espresso og spiser toast med syltetøy ute på balkongen mens jeg titter ned på alle menneskene som går forbi.

Å flytte til Paris var likevel ikke så rosenrødt som jeg trodde det ville bli. Utfordringene stilte seg på rekke og rad, og noen hausmansk leilighet endte jeg heller aldri opp med å flytte inn i. Den gule blokka langt ute på utkanten hadde ingenting av den Paris-glamoren jeg ønsket meg –  men drømmemannen bodde jo der, og jeg bor heller i en gul kloss sammen med mannen i mitt liv, enn i byens fineste toppleilighet helt alene (eller med en mann jeg ikke er glad i).

Snart tre år senere, står vi like sterkt sammen, han og jeg. Uten Paris, men med en ny leilighet i en ny by – og mange fantastiske minner bak oss, fra tiden som har gått.

Og fantastiske minner, ja, dem vil det bli mange flere av!

eiffeltårnet

notre dame

paris tak

kjærlighet

Advertisements

Leave a Reply