En innvandrer i Frankrike: Byråkratiets trange nåløye og jeg

Alle medaljer har en bakside. Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Livet er ikke en dans på roser. Ja, slik kan jeg fortsette ut i det uendelige, med det ene ordtaket etter det andre – for å beskrive kampen man dessverre må kjempe seg gjennom når man frivillig velger å flytte til et annet land. I dette tilfellet; Frankrike.

Å flytte til Frankrike betyr ikke å lande på Charles de Gaulle eller Orly flyplass, eller stige av et tog på Gare du Nord eller Gare de l’Est (slik som jeg gjorde), og danse gjennom gatene i Paris med optimismen på topp, og tro at alt faller på plass uten problemer.

Med gammeldags byråkrati, og vanvittig mye papirarbeid som må bli tatt hånd om før man får gjort noe som helst, er det lett å miste håp – og gi opp tanken på å slå seg til ro i Frankrike.

Takket være EU, slipper i det minste vi som nordmenn å skaffe oss det som heter Carte de Séjour, som fungerer som et visum som gir innvandrere arbeidstillatelse i Frankrike. Dette visste ikke jeg da jeg først kom hit, og gjorde derfor det alle innvandrere gjør når de kommer til Frankrike og ønsker arbeidstillatelse; jeg dro til sosialkontoret.

Dette var riktig nok lettere sagt enn gjort. Jeg ble stående i kø fra sosialkontoret åpnet tidlig på morgenkvisten, frem til tjue minutter før stengetid, kun for å få høre at jeg som EØS-borger ikke behøvde noen form for arbeidstillatelse (det motsatte stod riktig nok skrevet på hjemmesiden deres).

Kølapp-system har de hos slakterne i Frankrike, men ikke på sosialkontoret. Å avtale møte kunne man heller ikke gjøre på forhånd. Den eneste måten å komme i kontakt med en konsulent på, var å stille seg i kø, og vente. Hele sju timer sto jeg i denne eviglange køen full av fortvilte innvandrere som meg selv, frossen og forbannet.

Men, da trenger man ikke noe mer enn pass og Europeisk helsekort for å komme i gang og jobbe, tenker du? Feil. For å kunne jobbe i Frankrike, må man også ha noe som heter Carte Vitale. Dette er ditt helsekort, med ditt franske personnummer.

Da jeg dro til sosialkontoret for å fylle ut søknad om få et Carte Vitale, tok det meg tre konsulenter og en frustrert svigerfar før jeg endelig fikk tildelt riktig skjema og riktig informasjon. Søknaden kom likevel i retur, med et skriv som etterlyste ytterlige dokumenter. Tre måneder senere fikk jeg endelig personnummeret mitt.

Frem til nylig, har jeg bodd uregistrert i leiligheten til kjæresten min – og derfor aldri tatt stilling til hvor vanskelig det ville komme til å bli å skaffe leilighet sammen.

Frem til nylig, har jeg heller ikke jobbet for et fransk firma – og derfor aldri tenkt over hvor vanskelig det skulle bli å opprette en fransk bankkonto.

La meg tørke svetten av panna og puste dypt ut før jeg fortsetter å skrive.

For å leie leilighet i Frankrike, må man ha fast stilling. Både Julien og jeg har midlertidige arbeidskontrakter. Selv en ett-årig kontrakt regnes som midlertidig jobb, bare så det er avklart.

Har man en CDD-kontrakt (midlertidig), må man ha verge for å kunne få leid en leilighet. Foreldrene dine kan fungere som verge. Har man ingen “foresatte” som kan hjelpe deg i en slik situasjon, kan du like greit bare pakke og dra hjem. Eller flytte inn til en annen person som allerede har leilighet.

Og så var det bankkontoen da. Har man ikke bevis på permanent adresse (regning fra strømleverandør eller husleie), får man ikke opprettet konto. Mobilregning eller vanlig post levert til adressen din, i ditt navn, er ikke gyldig som bevis. Ei heller arbeidskontrakten din.

I dag dro jeg til banken med et håp om å opprette en fransk bankkonto. Om en uke kommer jeg til å prøve igjen. Igjen og igjen.

Fordi, vil man virkelig bo i Frankrike må man smøre seg med tålmodighet og kjempe seg gjennom byråkratiets virvelvind.

tatoveringer

IMG_20170807_193821.jpg

smil

IMG_20170606_173753

De av bildene som ikke er av meg, er også tatt av meg og er fra romantiske Paris (øverst) og nydelige Narbonne i sør (nederst)

 

 

 

 

Advertisements

2 thoughts on “En innvandrer i Frankrike: Byråkratiets trange nåløye og jeg

Leave a Reply