Å bevege seg ut på et nytt, spennende og ukjent terreng!

I går gjorde jeg noe jeg aldri skulle trodd jeg kom til å gjøre.

Alt jeg visste på forhånd, var at jeg var invitert til å bli med på et “hobbykurs”. Hva dette hobbykurset innebar, ante jeg ikke. Malekurs? Juleverksted? Matlagingskurs?

Jeg hadde ikke den minste anelse.

Kurset var arrangert i regi av kommunen, i samarbeid med en miljøvernsorganisasjon som jobber med å opplyse folk om gjenbruk og resirkulering, med et mål om å få flest mulig til å snu om sin livsstil til det mer miljøvennlige.

Åpent for alle, og totalt kostnadsfritt – her hadde vi ingenting å tape. Tverrt imot. Vi var kommet for å lære noe nytt og (forhåpentligvis) spennende.

Nytt og spennende ble det. Uten tvil. Vi skulle nemlig lære å sy med symaskin!

Sist jeg i det hele tatt tok i en symaskin, var da jeg gikk på barneskolen. Den gang lærte vi å lage pynteputer, ved å sy putetrekk som ble fôret med…var det bomull?

Siden den gang, har jeg aldri rørt en symaskin igjen. Sist jeg sydde for hånd var det kun for å redde buksa (og verdigheten) til Julien. Olabuksa hans revnet totalt mens vi var på ferie i Tyskland med foreldrene mine. Uhellet hendte like før vi var i ferd med å forlate hotellrommet vårt for å møte foreldrene mine over lunsj på en restaurant i Hamburg. I full panikk, letet jeg frem det lille sy-kittet som lå på badet, sammen med de andre toalettsakene tilbydt av hotellet. Jeg sydde igjen den enorme “franske åpningen”, og slik unngikk vi å drite ut kjæresten min foran foreldrene mine. Og alle andre, for den saks skyld.

Jeg har alltid vært misunnelig på dem som kan sy.

Jenny Skavlan som syr om ensomme, forlatte Fretex-plagg og gir dem nytt liv og en helt unik look. Eller Paola fra Mexico, hun jeg delte leilighet med da jeg bodde i USA, hun som sydde alle klærne sine selv og alltid gikk kledd i helt fantastiske kjoler med matchende vesker (også laget av henne). Eller den kollegaen jeg en gang hadde, som alltid gikk kledd i nydelige kjoler – alt laget fra kjedelige laken og bestemorens gamle gardiner.

Da jeg satte meg ned foran symaskinen jeg ble tildelt, tenkte jeg “Mon Dieu, dette kommer jeg aldri til å klare”.

sykurset

Jeg tok tydeligvis feil. Å sy en kjole kommer jeg nok aldri til å mestre, men å klippe i stykker et gammelt laken og sy en liten gymbag eller sekk til å putte skittentøy eller sko oppi mens jeg reiser, det fikk jeg til!

sykurs

Stolt av meg selv og av alle andre på kurset som heller ikke hadde peiling på symaskiner, måtte jeg nesten ta meg et glass rødvin til lunsjen og skåle med alle de fine damene (og den ene mannen) som mestret å lage noe kreativt og nyttig.

lunsj

Lunsjen (og vinen) ble utrolig nok også spandert av kommunen.

lunsjbord

Deilig filet mignon surret med bacon, på en seng av risotto, med gorgonzola-saus. Det smakte som en drøm. Magnifique!

filet mignon

At et sykurs skulle vise seg å være så gøy, hadde jeg aldri trodd.

Nå er jeg gira. Nå frister det å besøke mine nærmeste secondhand-butikker og kjøpe med meg alt som trenger en ordentlig makeover, alt som ellers ville blitt liggende og samle støv helt til butikken til slutt ender opp med å ødelegge plagget for å lage plass til annet tøy.

Men først må jeg kurses litt til. Og så enda litt til.

Før jeg endelig tørr å kjøpe meg en symaskin.

symaskin

sy om

 

 

Advertisements

Leave a Reply