Farsdag: Den pappaen jeg en gang hadde

Tre år er gått siden pappa gikk bort.

Fire år er gått siden pappa først fikk vite at han hadde kreft.

Kort tid etter spredte kreften seg, og den sterke pappaen jeg en gang kjente ble fysisk svakere og svakere. Staheten og viljestyrken holdt han fast på. Han skulle ikke vise meg (eller noen andre) at han var syk. Vi skulle ikke synes synd på ham. Vi skulle ikke bekymre oss. Han kom jo til å bli frisk igjen, sa han.

På internett hadde han kjøpt seg et dyrt speilreflekskamera og diverse kamerautstyr, for han skulle jo ut i verden og fotografere eksotiske dyr. Pappa som elsket å reise. Pappa som elsket dyr.

Kameraet fikk han bare tatt i bruk én eneste gang. Den gang rakk han kun å fotografere sykehjemmets fire vegger, og trærne han hadde utsikt over fra vinduet sitt. Forberedt på et liv utenfor de fire veggene, med et nytt og spennende kamera.

Det livet fikk han aldri.

Den sterke pappaen som reiste rundt fra land til land for å oppleve nye eventyr, møte nye mennesker, han som levde i nuet, han som ofte tok meg med på fisketur da jeg var liten, og dro meg med ut for å skyte leirduer da jeg var femten. Han som elsket vannsklier, bølgebasseng og dro meg med til forskjellige badeland og dyrehager i Danmark og Tyskland – fordi han ville dra dit. Pappa som aldri ville bli voksen.

Den barnslige pappaen som likte nøyaktig de samme sjokoladebitene som meg i hver eneste konfektblanding, og heller ville løpe vekk og smugspise alle favorittene mine, fremfor å dele. Pappa som elsket å se dokumentarer om haier. Pappa som hadde to akvarier og var lidenskapelig opptatt av livet under vann. Pappa som alltid hadde drømt om å bli marinebiolog, men utdannet seg til å bli ingeniør i stedenfor.

Den gavmilde pappaen som ga meg en fin lilla scooter til 16-årsdagen min. Pappa som lånte scooteren min flere ganger uten å spørre om lov. Pappa som ga meg min første egne TV og Nintendo da jeg var liten. Og datamaskin i konfirmasjonsgave. Og en printer/scanner som jeg sjelden brukte. Jeg satte ikke pris på alle disse tingene den gang. Jeg tok dem for gitt. Jeg tok pappa for gitt. Og det skammer jeg meg over.

Nå er jeg voksen, og ganske lik ham – på godt og vondt. Jeg elsker også å reise. Jeg elsker også å dra ut på nye eventyr. Jeg tok heller ikke den utdanningen jeg egentlig ønsket, men gikk også en helt annen vei fordi andre forventet det. Jeg ønsker heller ikke å gi opp min barnslige side.

Men nå er ikke pappa lenger her. Ikke kan han ta meg med på fisketur, ikke kan vi skyte leirduer, ikke kan vi besøke badeland, fotografere dyr eller se dokumentarer om haier sammen.

I dag er det farsdag. Ikke ta din far for gitt.

Før du vet ordet av det, er han ikke lenger der.

 

Advertisements

Leave a Reply