Hva som skjedde da jeg rømte til England for å finne lykken…

Da jeg først ble myndig, tok det ikke lenger enn et halvt år før jeg bestemte meg for å forlate hjemlandet mitt og bosette meg et helt annet sted for første gang.

Den gang var det et liv i England som var den store drømmen. Var det fordi barndoms-bestevenninnen min hadde flyttet dit noen år tidligere og startet et nytt og langt mer spennende liv i London? Eller var det fordi jeg elsket å gå på konserter, var fascinert av rock, metal og punk-miljøet og lengtet etter å møte flere likesinnede?

Likesinnede, som ikke kritiserte tatoveringene jeg hadde fått meg – og piercingene, som foreldrene mine truet med å dra ut om jeg ikke fjernet dem selv?

Som barn, opplevde jeg Stavanger som stort og spennende. Men som tenåring (med et sterkt behov for å uttrykke meg selv) ble alt plutselig veldig lite – og veldig grått og kjedelig (ja, været også).

Subkulturer fantes knapt. I butikkene gikk alt stort sett i det samme – nyanser av grått, brunt og sort. Alle gikk i like klær, hadde samme interesser og bodde i identiske hjem. Omtrent alle menneskene rundt meg så ut som kloner av hverandre og ingen “forstod meg”.

Slik opplevde jeg altså hjembyen min den gang da.

Jeg overtalte foreldrene mine til å sende meg til Oxford, på språkskole.

Etter planen skulle jeg da hjem etter to måneder på språkskole i England. Hjem til Stavanger.

Men jeg, jeg hadde en helt egen, hemmelig liten plan.Det dem ikke visste var at dette, for meg, var en inngangsbillett til et helt nytt liv i det landet jeg ønsket å bosette meg i.

Livet i England viste seg å være alt annet enn en dans på roser.

Likevel tok det meg 2 år før jeg turte å komme hjem igjen og vise alle at gresset kanskje ikke var grønnere på den andre siden.

Seksuell trakassering på gata, på bussen, ute i det offentlige rom, hadde jeg aldri før opplevd på det nivået som jeg opplevde i England. Ei heller økonomikrise, arbeidsledighet, fattigdom og andre store samfunnsproblemer som jeg hadde blitt godt skjermet fra i Stavanger.

De to månedene på språkskole klarte jeg ikke engang å fullføre uten å skulke en hel del. Hvorfor jeg skulket såpass mye som jeg gjorde, uten å engang tenke over hvor mye foreldrene mine hadde betalt for oppholdet mitt, kan jeg ikke gi noe godt svar på.

Å komme hjem til vertsfamilien skolen hadde plassert meg hos, var uansett et rent mareritt, da familien var ekstremt religiøs og ikke lot meg få lov til å høre på den musikken jeg ønsket (fordi rock, metal og elektronisk musikk var djevelens verk), se annet enn barnefilmer og kristen-TV (fordi action og sex-scener var djevelens verk) og ikke lot meg få spise “voksenmat” foran de yngste barna, men måtte vente til de hadde lagt seg før jeg kunne spise sammen med foreldrene.

Traumatisert av disse to månedene sammen med de fanatisk kristne, flyttet jeg videre på kollektiv og begynte å feste (altfor mye) sammen med andre musikk-interesserte, tattoo-engasjerte mennesker fra samme subkultur som meg selv.

Uten jobb, uten noen mål for fremtiden, sammen med nye venner som forstod meg. Venner som dessverre gravde meg lenger ned, fremfor å bygge meg opp og inspirere meg.

Noen av dem spilte i band og drømte om den dagen de kom til å slå igjennom og få platekontrakt. Andre drømte om å bli “MySpace-kjendis”. Ja, dette var den gang da MySpace var kult (spesielt i enkelte subkulturer). Akkurat som Nettby, i Norge.

Kjekke gutter med mørkt hår og tatoveringer, sjarmerte meg i senk og lovet meg at det skulle bli oss to, mot verden, for evig og alltid. Den ene etter den andre, forsvant ut av mitt liv omtrent så snart jeg var rukket å bli ordentlig kjent med dem.

Takket være ei venninne, oppdaget jeg en nettportal for amatør-modeller og fotografer, og tok diverse “alternativ”-modell oppdrag (alternativ er hva dem kaller de tatoverte og piercede, de rocka) for å tjene litt penger. Mye penger ble det aldri, for det var det kun de andre fotografene som kunne tilby. De som drev med pornografisk innhold.

Og det var jeg ikke interessert i.

Likevel var det flere og flere som prøvde å presse meg til å prøve å gå den veien.

Jeg gikk drastisk ned i vekt, og gråt meg selv i søvn omtrent hver eneste natt, men trodde likevel jeg hadde funnet meningen med livet. Fordi, det som ventet meg der hjemme – A4 tilværelsen – virket så langt mye verre enn fest, fyll, falske venner og en overfladisk livsstil i utlandet.

Jeg så på kusinene mine som skrekk-eksempler. Søte, blonde stereotypiske nordmenn. Gift, med barn, hvitt hus, stakittgjerde, volvo og bikkje.

Samtidig hadde jeg jo ingen alternativ plan heller. Jeg levde i nuet, og fryktet fremtiden.

Til slutt nådde jeg det punktet hvor jeg begynte å vurdere å tjene disse ekstra pengene. Det var da jeg innså at det var på tide å vende nesa hjemover og få en normal jobb og en stabil hverdag.

Nå (flere år senere) bor jeg, igjen, i et annet land – og er fortsatt ugift, barnløs, eier ingen hus, ingen gjerde, ingen bil – og heller ingen bikkje.

Men det finnes en stor forskjell. Jeg har et mål for fremtiden. Kjæresten og jeg har egne mål, felles mål – ja, mange spennende prosjekter på gang.

Ja, en dag kommer vi til og med til å gifte oss og kjøpe bolig.

De to årene i England høres kanskje ut som bortsløst tid og penger, men det var det faktisk ikke. Ikke i det hele tatt.

Kanskje trengte jeg nettopp å utagere litt?

Kanskje behøvde jeg disse erfaringene til å forme meg til det mennesket jeg er i dag?

Og til å lære meg at…lykken ikke er hvor man befinner seg, men hvem man har i livet sitt.

(bildet under: meg, 2007)

emo bilde

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply