Min digitale barndom: Når man kun ved ren tilfeldighet unngår det verste…

En digital barndom. Foreldre som er på jobb og aner fred og ingen fare. Chatting, sosiale medier og nettsamfunn. Jeg var blant de heldige. Blant dem som aldri ble utsatt for alt det vonde.

Nå, flere år senere, sitter jeg fortsatt med dette store, skumle verktøyet foran meg. Internett. En verden full av mysterier. Et landskap hvor man kan lære mye nytt, men også ta beslutninger som kan snu livet totalt opp ned. På godt og vondt.

Nøyaktig hvor gammel jeg var første gang jeg fikk lov til å bruke internett, husker jeg ikke. Kanskje ni? Kanskje ti?

Jeg var uansett i den alderen hvor det eneste som interesserte meg på det store internett, var morsomme, fargerike spill – og alt som var relatert til Disney.

Noen år senere var det heller andre ting som interesserte meg. Som tolvåring begynte jeg å chatte på internett med jevnaldrende og tenkte absolutt ikke over konsekvensene av å dele personlig informasjon med fremmede mennesker der ute.

Jeg ga bort adressen min til jevnaldrende jenter fordi jeg ønsket meg brevvenner, og jeg ga bort telefonnummer og mailadresse til gutter som jeg og venninnene mine håpet vi kunne møte og kanskje bli kjærester med.

Kjæreste for meg, betydde den gang å ha en jeg kunne gå på kino sammen med, spise is sammen med og holde hender og kanskje, når tiden var inne, kunne vi kysse. Men ikke med tunge, for det var ekkelt.

Med andre ord, svært uskyldig og svært naivt.

Jeg og venninnene mine endte opp med å møte forskjellige gutter, men det ble aldri til noe mer enn fnising og sjenert titting i gulvet mens vi drakk milkshake på kafé, før alle gikk hjem, hvert til sitt.

Heldigvis ble jeg som barn, aldri utsatt for noe forferdelig som en konsekvens av min uforsiktige internett-bruk. Men det har ingenting å gjøre med at jeg var mer fornuftig enn andre barn. For det var jeg definitivt ikke.

Jeg brukte ikke nettvett, og jeg så aldri problemet i å møte fremmede mennesker på denne måten. “Gutt_12” kunne jo umulig være noe annet enn nettopp en tolv år gammel gutt. Venninnene mine var jo dessuten der sammen med meg, og vi møttes jo på et offentlig sted, så da var det jo ikke så farlig?

Ikke visste jeg at voksne menn ga seg ut for å være unge gutter og jenter på nett for å lokke til seg naive barn som meg. Ikke visste jeg at slike menn lett kunne finne på å kidnappe slike som meg, om de hadde nok personlig informasjon til å kunne gjøre nettopp dette.

Ikke visste foreldrene mine at jeg chattet med fremmede på internett, heller. Dette skjedde jo tross alt etter skoletid, mens jeg ventet på at de skulle komme hjem fra jobb. Eller hos venninnene mine som også var hjemme alene på ettermiddagen.

Jeg er så evig takknemlig for at ingenting skjedde meg. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk lov å være barn, og fikk lov til å beholde mine uskyldige tanker og min naivitet.

Ikke alle barn er like heldige.

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply