Hjelp, vi bor hos svigers

Etter planen, skulle vi ha vært flyttet til Sør-Frankrike allerede for tre uker siden.

Men her sitter jeg i min pingvin-pysj, i sofaen til “svigers”, mens jeg venter på at et mirakel skal dale ned fra himmelen og få oss vekk herfra.

Jeg har ingenting imot foreldrene til kjæresten min, det er ikke det. De gjør alt de kan for at vi skal ha det fint og føle oss hjemme hos dem. Men hvorfor føles det da som om jeg brått gikk fra å være 30 år gammel til å bli 12 år igjen?

At kjæresten og jeg ikke akkurat tørr å være intime mens vi sover vegg i vegg med foreldrene hans, er sikkert og visst.

At jeg omtrent har levd i pysjen min siden vi kom hit, er like krystallklart. Jeg begynner faktisk å bli lei av pingvin-mønsteret og vurderer rett og slett å kjøpe meg enda en pysj for å ha et antrekk å bytte på. Kake-pysjen og iskrem-pysjen er nemlig begge pakket langt langt ned i en eller annen eske, sammen med resten av flyttelasset vårt.

Så hvordan endte vi opp slik?

Vel, det hele startet med at jeg var drittlei av å bo i Paris (ja, det er faktisk mulig) og lei av å ha satt livet mitt på pause. Lei av å leve mitt liv gjennom kjæresten min og hans liv. Hans jobb, hans venner, hans leilighet, hans hobbyer.

Det hjelper ikke stort at jeg er ganske innadvendt, heller.

Siden Mai i år, har jeg syslet med å skrive roman. Hvorvidt den kommer til å bli publisert eller ei, gjenstår å se. Den store pessimisten i meg sier “glem det, du skriver latterlig dårlig”, mens realisten i meg sier “det vet du ikke før du har prøvd”.

Likevel trenger jeg mer. Noe mer som føles som mitt eget. Derfor bestemte vi oss for å flytte fra Paris for å starte på nytt et helt annet sted.

Ikke bare skulle vi skaffe oss ny leilighet, men vi skulle også starte en bedrift sammen. Og jobbe ved siden av, for å ha en fast inntekt ved siden av den usikre inntektskilden.

Vi skulle begge skaffe oss nye hobbyer, nye venner, ny og bedre livsstil.

Han fikk et jobbtilbud, og dette var nøkkelen til flytteplanene. Vi sa opp leiligheten i Paris, han sa opp jobben, vi vasket ut, flyttet ut, men jobbtilbudet fantes ikke lengre.

Så her sitter vi, i hver vår pysj. Hos svigers.

Neste mandag skal vi heldigvis reise ned (for fire dager) til byen vi har tenkt å flytte til. Kjæresten har to jobbintervjuer (tredjegangs-intervjuer, vel å merke) og jeg har tenkt å stikke innom enkelte av stedene jeg har sendt åpen søknad til, for å mase, trygle og be dem om å vurdere å ansette meg. Om ikke fulltid eller deltid, så kanskje i det minste som lørdagshjelp? Julehjelp?

Denne desperasjonen etter å få jobb og rutiner kommer kanskje av at jeg er lei av sofaen til svigers.

Og den jævla pysjen.

(illustrasjonsbildet har ingenting med pysjen å gjøre)

 

Advertisements

Leave a Reply