Karantenedagbok: Blomster og jubileumsfeiring

De siste seks, sju nettene har jeg ikke drømt om annet enn hav, fjell, skog, togturer, sykkelturer og fotturer. Ingen mareritt, ingen overnaturlige forestillinger, når virkeligheten er mer surrealistisk enn underbevissthetens flytende tanker, beskytter drømmene mine meg ved å sende meg til alle de stedene jeg skulle ønske jeg var, slik at håpet fortsetter å brenne som et levende lys, en oransje glødende flamme, en flamme som danser i vinden og nekter å la seg slukke.

Fugl Føniks reiste seg fra asken, jeg håper og tror at vi alle vil gjøre det samme. Soleklart er det at mange av oss vil ta lærdom av våre reaksjoner, vår oppførsel, konsekvensene av våre handlinger, mange av oss vil benytte stillheten og isolasjonen til å reflektere over hvem vi var, hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Selv vil jeg se denne perioden som en avslutning på alt som ikke fungerte, og starte på nytt igjen med blanke ark. Som å brenne ned et falleferdig hus for å deretter bygge det opp igjen fra bunnen av, vil jeg se på tiden etter som en renessanse.

I natt drømte jeg om naturens lukt etter regnvær, om sommervarme og fuktig luft, om vått gress som kilte mine nakne legger, og meitemarker som forvillet seg ut på turstien mens jeg forvillet meg bort fra stiens spor. Om spindelvev fulle av glitrende små regndråper, de kunne minne om eksklusive diamantkjeder, skogens egne smykkekolleksjon. Drømmen inneholdt ikke stort annet enn dette, naturen og jeg, en vakker solskinnsdag etter en regnfull natt, lukten av jord og skogens mange planter.

Allerede har jeg sagt til min kjære at en tur i skog og mark står høyt på ønskelisten over aktiviteter jeg ønsker å gjøre når vi først vil få lov til å gjøre som vi vil igjen. En helg tilbrakt ved innsjøen Lac d’Oô i Pyrénéenne Nasjonalpark (to timers kjøretur fra Toulouse) ville for eksempel vært helt fantastisk.

Coronakarantene, dag 13.

Lørdag. Med min attestation de déplacement dérogatoire i håndveska, tok jeg meg en liten tur ut for å resirkulere vinflasker og hermetikkglass. Jeg benyttet anledningen til å titte på blomster i både min egen gate og nabogata, vakre roser og flotte planter i ulike former og farger, blomster jeg gjerne skulle likt å vite navnet på.

Fristet var jeg til å stjele dem fra eierne sine, lage en fin liten bukett og sette dem i vann hjemme i stua, slike rampestreker som jeg gjorde da jeg var barn, eplenasking og blomstertyveri fra naboers hager.

Slike rampestreker gjorde også en kjæreste jeg hadde for en del år tilbake, da jeg bodde i Oslo. Hans forsøk på å være romantisk, resulterte i kjefting og skuffelse fra min side, flau som jeg var, etter at vedkommende hadde lusket rundt i nabolaget mitt og nappet blomster fra naboers bed, i et boligområde hvor hærverk og fanteri var en sjelden vare.

Jeg beundret blomstene, der jeg promenerte med attestasjonen i veska og resirkulerbart glass i handlenettet. I stedet for å være umoralsk i en tid hvor det absolutt ikke passer seg å sette seg selv og sine egne lyster først, tok jeg bilder av de mange flotte blomstene, små suvenirer som ikke vil visne.

Coronakarantene, dag 14.

Søndag, 29. mars. For nøyaktig fem år siden ble Julien og jeg kjærester, en begivenhet vi i utgangspunktet skulle feire på Michelinstjerne-restauranten SEPT, hvor vi også feiret bursdagen hans i fjor. Vi skulle kle oss opp i vårt peneste tøy, nyte en elleve-retters smaksopplevelse og hygge oss med litt luksus, noe som selvfølgelig ble kansellert akkurat som alle andre planer for mars og april måned.

Femårsjubileet ble i stedet feiret med kokkelering på kjøkkenet. Andefilet i rødvinssaus med sjalottløk og fløtegratinerte poteter til middag og sjokolademousse med karameliserte pekannøtter til dessert, det hele servert på hans ungkarstallerkener med spisebrikker i samme tema.

nfd

Karantenetilværelsen har fått meg til å innse at jeg snart burde investere i et par duker, telysholdere og finere fat.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Mars, 2019. Sykkeltur langs Canal du Midi, en av våre felles favorittaktiviteter på varme solskinnsdager. Jeg gleder meg til å kunne hente frem sykkelen igjen, når alt dette er over.

Karantenedagbok: Flere innstramminger og små oppmuntringer

2020. Om nåtidens jeg hadde hatt evnen til å reise tilbake i tid for å fortelle fjorårets meg om det kommende året, om en vår tilbrakt i karantene, om viruspandemi, om tomme butikkhyller og hamstring av varer, om massepermittering, økonomikrise og en president som forteller folket at vi nå er i krig, hvordan ville fjorårets meg ha reagert?

Sannsynligvis ville jeg ikke ha trodd på et eneste ord.

Situasjonen i dag. Nok en gang nevner jeg dette dokumentet, attestation de déplacement dérogatoire. Utskrift på A4-ark eller i håndskrevet utgave, signert og datert. Din gylne billett, din eneste gyldige dokumentasjon, en nødvendighet for å få lov til å forlate ditt hjem, måtte det være for å handle mat eller ta deg en liten joggetur. Denne uken ble flere innstramminger innført, du får ikke lenger lov til å både ta en tur innom butikken og trene ute samme dag, du er nå begrenset til ett ærend per døgn, maksimum en kilometer fra adressen du bor på, ikke mer enn én time får du lov til å være ute. Å jukse vil være nytteløst av flere grunner, klokkeslettet du velger å gå ut døra må nemlig noteres på papiret for å unngå bøter eller i verste fall, fengselsstraff.

Det nytter ikke å forsøke å lure systemet, storebror ser hver eneste bevegelse du gjør, politiet følger nøye med på byens mange overvåkingskameraer, ser de noe de ikke liker vil de finne deg, bøtelegge deg, blir du tatt en tredje gang vil de fengsle deg. På nyhetssendingene varsles det om droner og helikoptre, du vil bli observert, de sier at sosial kontroll er det eneste som får folket til å forstå alvoret, de sier dette er til ditt eget beste. Vi er i krig mot viruset og du befinner deg i krigssonen, dødstallene stiger, ta vare på deg selv, du vil ikke bli en del av denne grusomme statistikken.

Du vet at du er tryggest hjemme, du vet at du kan sette deg selv i fare om du risikerer å møte på noen som er smittet av viruset, men en del av deg ønsker likevel å tøye grensene, du savner menneskelig kontakt, de delte øyeblikkene og de gamle rutinene, du savner den normale hverdagen, du savner det som var.

Denne nye midlertidige hverdagen er surrealistisk, skummel, en mørk kontrast til disse solfylte vårdagene. Hverken jeg eller naboene mine har blomster på balkongen, vi burde ha kjøpt oss noen planter før blomsterbutikkene ble tvunget til å stenge, men vi tenkte ikke på slikt da muligheten var der.

Behovet for blomster, i tillegg til behovet for å lese en fin liten sommerroman, lytte til lystig popmusikk og se et par koselige komediefilmer, vokser seg større og større for hver dag, slik nyhetsbildet er nå. Virkelighetsflukt er terapeutisk.

I går fikk vi budskapet vi alle hadde gruet oss til å høre, beskjeden vi visste ville komme, portforbudet har blitt forlenget med to uker, inntil videre, med en stor fare for forlengelse.

Den siste tiden har jeg lest mye om hvordan isolasjon påvirker vår psykiske helse, både i parforhold og for enkeltindivider som bor alene, et interessant og svært aktuelt tema i disse karantenetider. I følge psykolog og forsker på ensomhet, John Cacioppo, går hjernen inn i en overlevelsesmodus når man føler seg ensom, man har lett for å bli selvsentrert, glemme å tenke på hvordan andre har det. Jeg lurer på hvordan våre liv vil bli endret etter portforbud og isolasjon, vil vi bli hardere og mer selvfokuserte eller vil dette bli vår øyeåpner, vårt vendepunkt, en ny sjanse til å bli bedre mennesker, bedre samfunn, en bedre verden?

Coronakarantene, dag 11.

Torsdag. For første gang siden forrige fredag beveget jeg meg ut ytterdøra, en liten spasertur til vårt nærmeste bakeri for å kjøpe brød, en unnskyldning for å få lov til å gå en liten tur i frisk luft, à l’heure 13:02 noterte jeg på attestasjonen, 26. mars, for nøyaktig fem år siden møtte jeg min samboer for første gang.

Jeg kjøpte maisbrød, en miniquiche med spinat og en stor bringebærmakron med pistasje, jeg ville unne meg selv en liten dessert, en liten oppmuntring i en hverdag bestående av soving og arbeid, og lite stimuli.

Jeg så hverken droner eller helikoptre.

Coronakarantene, dag 12.

Fredag. I forkant av mine ni timer med hjemmekontor, så jeg et behov for å skjemme bort meg selv med avslappende hjemmespa på morgenkvisten.

Lokale økologiske produkter, en ansiktsmaske full av antioksidanter og et varmt bad med badesalt som inneholder lavendelolje og salt fra den franske øya île de Ré.

Kvelden ble tilbrakt på samme vis som kvelden før, apéro med vin og snacks og videosamtale med dem vi er glad i. Forrige kveld skålte vi med venner og fredagskvelden feiret vi med mine foreldre, digitale treff, det nærmeste vi kommer sosiale sammenkomster i disse tider.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse mars — Mars, 2019. Gatemusikanter, uteserveringer fulle av mennesker. En normal lørdag i Toulouse.

Karantenedagbok: Drømmer, balkonger og solskinn

Mars måned er snart ved sin ende, snart stiller vi klokka til sommertid, snart feirer Julien og jeg vår femårsdag som kjærester, snart ønsker vi april velkommen. Riktig nok fra våre vinduer, balkonger og hager. Solskinn og varme hver eneste dag siden portforbudet ble innført, jeg skulle ønske jeg hadde en liten hageflekk full av vakre vårblomster. Våren, den vakreste årstiden, fuglene og insektene er heldige som får lov til å nyte naturen der den blomstrer for fullt og kysses av solstrålene, heldige er de som har vinger. Om jeg hadde hatt vinger, hvor ville jeg da ha flydd?

Heldige er vi som har vår romslige balkong, et must på disse solskinnsdager hvor vi ikke får lov til å kose oss med piknik, gå tur eller slappe av med en god bok på en benk i sentrum. Jeg skulle ønske vi hadde en finere utsikt, herfra ser vi bare parkeringsplassen vår, sykkelskuret, hustak og små naboblokker, jeg skulle ønske vi hadde utsikt over Garonne-elven.

Helt siden den gang vi ble enige om å kjøpe bolig som neste milepæl etter bryllup, har jeg tatt meg selv i å peke ut konkrete nabolag og boligblokker i Toulouse, jeg dagdrømmer om å gå på visning og drøfte hvilken vegg vi burde male marineblå eller skogsgrønn for å bryte opp det hvite, jeg drømmer om å handle stueplanter, jeg har aldri eid en stueplante før.

Jeg håper vi en dag vil ha god nok råd til å investere i en av de flotte leilighetene ved Saint-Michel-slusene, de moderne lavblokkene, mørke mursteinboliger med sine store balkonger og takterrasser. Jeg misunner eierne av leilighetene i toppetasjen, de som har plass til både elektrisk grill, utesofa og flere stoler, eller en stor parasol og komfortable solsenger, gjerne noen grønne planter for å skape en følelse av eksotisme.

Jeg lurer på om deres utebord blir flittig brukt på varme sommerdager, om de dekkes med deilig grillmat, friske salater og marinerte kjøttstykker, jeg lurer på om de på kveldstid dekorerer med girlander eller lykter på terrassen, elementer som skaper koselig stemning der man nyter en kald rosé og fine diskusjoner under stjernehimmelen.

Jeg synes synd på mine venner som bor i Paris. Mange har hverken balkong eller hage, ingen uteområde hvor de kan få nyte denne deilige vårsolen som jeg utnytter for fullt fra min egen balkong. Hver eneste frokost, lunsjpause og ettermiddag blir tilbrakt i frisk luft, en nødvendig pustepause fra hjemmekontoret på det lille rommet hvor bøkene mine bor.

I disse dager er det ekstra viktig å sette pris på de fine små stundene som klarer å få oss til å trekke på smilebåndet, distrahere oss bort fra alt det vonde, genuint kose oss, korte bekymringsfrie øyeblikk, det er disse som gir oss motivasjon til å holde fast og ikke gi opp håpet, et must i tider hvor vi lever la vie en pause.

Coronakarantene, dag 9.

Tirsdag. Jeg var ombord på en båt, en seilbåt, sammen med to kvinner, begge yngre enn meg selv, alle var vi sommerkledde i shorts og linbluser, sandaler på beina. Praktiske sandaler med borrelås. Vi var i Sør-England, i en gammel havneby, vi skulle overnatte hos søskenbarnet til den ene kvinnen, han drev en liten pub i byens sentrum, fikk vi vite, byens beste frokost, lovet hun, Full English Breakfast. Bølgeskvulp og brennende sol, etter en god natts søvn i hver vår sovepose på båten, så vi nå frem til å bytte ut båt med gjesterom, vi så frem til å legge fra oss ryggsekkene og vaske oss kjapt, en kattevask, før en full dag med eventyr i den sjarmerende havnebyen stod for tur.

Jeg åpnet øynene sakte og motvillig. Det hele var en drøm, en vakker drøm om mennesker som ikke finnes, en fiktiv by, og en situasjon som i dag vil fremstå som urealistisk. Heldigvis kan ingen ta fra meg disse minnene som aldri har hendt, friheten kan bli fratatt, men drømmene vil alltid være mine.

Coronakarantene, dag 10.

Onsdag. Fra spisestedet Madame Poutine, bestilte vi kanadisk poutine til lunsj, pommes frites med ost og brun saus, deres variant inneholdt også pulled pork (langkokt svinekjøtt) og sprøstekt løk.

Hvem er favorittforfatteren din, spurte Julien meg helt uten videre. Jeg har favorittbøker, av ulike forfattere, svarte jeg en smule forundret, han har aldri tidligere brydd seg om hva jeg leser. Jeg liker Erlend Loe og hans naivistiske skrivestil, jeg liker også den islandske forfatteren Audur Ava Ólafsdóttir, jeg liker George Orwell, Hemingway, mye forskjellig. Svært forskjellig.

I gjengjeld stilte jeg en rekke spørsmål om et tema som han er svært interessert i, noe som ikke interesserer meg i det hele tatt. Amerikansk fotball.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Garonne-elven — Toulouse, jeg er her, samtidig er jeg ikke her, bryte ut i gledeshyl vil jeg, den dagen jeg kan omfavne deg igjen, la ville rose, min by Toulouse.

Karantenedagbok: Samvittighet, utakknemlighet og savn

Jeg tenker, rettere sagt, overtenker. Samvittigheten gnager, det gjør vondt, jeg skammer meg, jeg har innsett at dette er en velfortjent lærepenge, en nødvendighet for å få meg, sannsynligvis også mange andre som meg, til å innse hvor mange av livets goder vi faktisk har tatt for gitt.

Vi som lever våre bekymringsfrie liv men likevel klager mer enn de som faktisk har grunn til å klage, vi som har god nok råd til å kunne handle nøyaktig de varene vi ønsker fra dagligvarebutikken, kanskje unner vi oss en sjokolade ekstra eller en litt dyrere ost, heldige er vi som ikke behøver å dra frem kalkulatoren, regne ut hvilke varer vi har råd til å handle med oss hjem og hvilke som må legges tilbake. Gjerne handler vi flere ganger i uka uten å engang tenke noe særlig over det, en liten svipptur innom kolonialen om lysten på en liten iskaffe eller litt smågodt melder seg, et lite ærend på nærbutikken for å kjøpe et par pils og en pose chips til fredagskvelden. Heldige er vi som har mulighet til slikt, heldige var vi før disse unntakstider.

Et av de dummeste utsagnene jeg noensinne har klart å lire av meg, har brent seg fast i minnet og truffet meg dypt i hjertet, som et ekko hører jeg ordene om og om igjen. Vi gjør alltid det samme hver lørdag, sa jeg oppgitt den gang, kino og restaurant hver eneste lørdag. Kjedelig, sa jeg surt, som et bortskjemt lite barn, kjedelig sa jeg, til tross for at vi stadig besøkte nye spennende spisesteder hver eneste lørdag, til tross for at jeg alltid har vært glad i å gå på kino. Nå ville jeg solgt nyra mi for et kinobesøk og et restaurantmåltid, uansett hvilken restaurant og uansett hvilken film.

Jeg kjenner et stort savn etter å kunne nyte en liten piknik ved La Ramée-innsjøen, gå lange turer i skog og mark, sykle tur langs Garonne-elven, løpe fritt, så langt jeg bare orker, med oppløftende musikk på øret. Blomster, jeg savner synet av fargerike blomsterbed i Jardin des Plantes og de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais.

I foreløpig bare ei uke har vi i Frankrike levd uten frihet (hvor lang tid som gjenstår er uvisst), våre utfordringer er ingenting i forhold til alle verdens mennesker som flykter fra krig eller lever i usikkerhet i land med borgerkrig. Vi er i det minste trygge i våre hjem, vi vet at verden utenfor våre fire vegger vil være like fin, gjerne også enda finere enn det den var før portforbudet. Renere, grønnere, klarere.

Vi vet at dette før eller siden vil komme til en ende, vi vet at dette er midlertidig, samtlige blir vi nok likevel mentalt påvirket av isolasjonen, noen mer enn andre.

Å være innelåst med alle mine tanker er for meg en berg-og-dalbane følelsesmessig. Tårer og frustrasjon, samtidig føler jeg meg ydmyk, takknemlig for alt jeg har, hadde. Frihetsberøvelse var kanskje nettopp det jeg trengte for å virkelig kunne se meg selv og verden fra et annet perspektiv?

Coronakarantene, dag 7.

Søndag. Siden søndagsbrunsj på kafé ikke lenger var en mulighet, forsøkte jeg å gjenskape opplevelsen hjemme på balkongen. Bakerst i kjøkkenskapet fant jeg en amerikansk pannekakemiks, proteinpannekaker, et produkt kjøpt for minimum to år siden, da jeg hadde planer om å begynne å trene flere ganger i uka og livnære meg på frukt, grønt og proteinprodukter (et nyttårsforsett som gikk i vasken etter to uker).

Jeg bestemte meg for å lage amerikanske pannekaker med bananer, lønnesirup og pekannøtter, akkurat som på frokostmenyen til Arcane, en av mine stamkafeer i Toulouse, optimistisk så jeg frem til en deilig brunsj servert på en av de stygge tallerkenene til samboeren min, ungkarstallerkener.

I tillegg til pannekaker, tørket jeg støv av blenderen og mikset sammen yoghurt, skogsbær og banan til en tykk og god smoothie, med tilsatt vaniljeessens og lønnesirup for en søtere smak.

Visuelt sett ble ikke pannekakene så verst. Smaken var derimot grusom, den ørkentørre konsistensen likeså. Neste søndag lager vi toast med avokado, sa jeg surt til min kjære som fortsatt gaflet i seg de ekle pannekakene selv om jeg flere ganger hadde bedt ham om å slutte å pine seg selv.

Til middag bestilte vi pizza, et plaster på såret etter tidenes mest skuffende brunsjmåltid.

Coronakarantene, dag 8.

Mandag. Etter en full dag med hjemmekontor, tilbrakte jeg resten av kvelden på Skype, et møte med vigsler for å planlegge både musikk, taler og underholdning til bryllupsseremonien som etter planen vil finne sted den 12. September, om ikke viruset holder oss fengslet over sommeren og videre inn til høsten. Vanligvis pleier vi å være i strålende humør, både han og jeg og vigsleren under disse møtene, denne gang var stemningen annerledes. Vi var slitne, oppgitt, en stor kontrast til tidligere møter da vi sammen hygget oss med ei god flaske vin, spekemat og salte kjeks.

Heretter vil jeg forresten avslutte hvert eneste innlegg av “karantenedagbok”-serien med et av mine mange mobilbilder fra Toulouse og livet før portforbudet, en liten oppmuntring for min egen del.

Pont Neuf natt — Pont Neuf, jeg gleder meg til å kunne nyte denne utsikten igjen, vakre Toulouse med sin sjarmerende arkitektur og varme belysning.

Karantenedagbok: Permittering, parforholdet og uforventet gave

En hverdag snudd totalt opp ned, både for min samboer og meg, begge frykter vi å bli permittert fra Airbus som nå har stengt produksjonen de neste femten dagene, begge frykter vi også hvordan denne karantenetilværelsen vil påvirke vårt parforhold. Vi håndterer krisen på totalt ulike måter, jeg ved å gjemme meg bort og grave meg ned i bøker og personlige prosjekter for å få tankene over på noe annet, han ved å søke nærkontakt, tøyse og le av hele karantenelivet. Interessant blir det å se hvordan vi kommer oss gjennom dette sammen, spesielt med tanke på at våre felles interesser er alle basert på livet utenfor disse fire veggene. Reiser, restaurantbesøk, konserter og ølbarer, aktiviteter vi ikke lenger har lov til å ta del i.

Jeg undrer, par som oss, som har for vane å gjøre ting hver for seg, par med totalt ulike interessefelt, hvordan holder dem liv i kjærligheten når livet settes på pause og hverdagen består av absolutt ingenting i det hele tatt?

Vi har ulik filmsmak, han liker ikke å lese bøker, jeg liker ikke å spille kort, han liker ikke Scrabble, og vi vet ikke hvor vi har gjort av Trivial Pursuit. De fleste aktiviteter som kan gjøres hjemme, gjør vi hver for oss. Han spiller dataspill og jeg skriver dikt og noveller. Vi lager i det minste middag i fellesskap, men begge sliter vi med hissig temperament på kjøkkenet, vi drikker heldigvis også vin (mer enn vanlig under slike omstendigheter) og hygger oss med apéro sammen. Hver kveld blar vi gjennom hele utvalget til Netflix og sovner på sofaen foran TV-skjermen med fjernkontrollen i hånda, en tapt kamp hvor vi etter timesvis med leting aldri finner en eneste film som vi begge ønsker å se.

Jeg elsker samboeren min, min forlovede, men jeg frykter hvordan denne isolasjonen vil påvirke oss i det lengre løp, jeg frykter alle de negative overraskelsene som kan møte oss neste uke, siste nytt, dårlig nytt fra arbeidsgiver og fra myndighetene. Jeg frykter permittering, forlenget portforbud, vi følger nyhetsbildet nøye, jeg gråter fordi jeg savner familien min i Norge og i Polen, jeg gråter fordi min mor bekymrer seg for meg og min psykiske velvære, og fordi vi ikke lenger vet når vi vil møtes igjen. Avisene spår både babyboom og skilsmisseboom etter denne krisen er over, jeg vil ikke være del av denne statistikken.

Coronakarantene, dag 5.

Fredag. Etter en full dag med hjemmekontor til halv fire, printet jeg ut nok en datostemplet Attestation de Déplacement Dérogatoire med ny signatur, jeg bekreftet nødvendigheten for å handle mat og lovet å vende direkte tilbake til karantenetilværelsen etter en rask tur innom fredagsmarkedet i nabolaget.

Ny attestasjon kreves for hver gang vi behøver å forlate hjemmet, utskriftsversjon eller håndskrevet på papir, digital versjon aksepteres ikke.

Jeg så frem til å besøke det ukentlige bondemarkedet, en fredagsrutine som nå ville bli et av ukas store høydepunkter, en utflukt, for første gang i mitt liv fikk jeg nå følelsen av å nesten begå et lovbrudd der jeg steg ut døra og spaserte de femti meterne bort til markedsplassen. Som om jeg var en fange i ferd med å snike meg ut av fengsel, beveget jeg meg med forsiktighet, ansiktet delvis skjult bak et sort skjerf.

Markedet var åpent, men svært få besøkende hadde tatt turen dit. Jeg holdt flere meters avstand fra hvert eneste menneske, handlet med meg hvitløksmarinerte oliven og diverse oster, delikate franske smaker som vi utover kvelden skulle nyte over et par glass rødvin.

Fra markedet dro jeg videre til et bakeri i enden av gata, mitt siste ærend for helgen. Et stort nybakt fullkornsbrød, fortsatt varmt, jeg puttet baksten i vesken sammen med mine nyinnkjøpte godsaker fra markedet.

Da jeg kom hjem, var det første synet som møtte meg en stor pappeske som stod plassert midt på stuegulvet.

Denne ble levert på døra mens du var ute, bekreftet Julien og spurte deretter hva jeg hadde bestilt. Spesialølen jeg bestilte noen dager tidligere hadde jeg allerede fått beskjed om at ville bli forsinket med planlagt levering på mandag. Hudpleieproduktene skulle jeg også få levert først neste uke. Jeg ante derfor ikke hva denne store esken kunne inneholde, eller hvem som hadde tatt seg bryet med å sende meg en stor pakke helt uten videre.

Da jeg åpnet esken smeltet hjertet mitt totalt. Et nydelig rosa kort, en liten bamse, en stor flaske musserende, en liten flaske rosé, sjokoladekuler og kjeks. En gave fra mamma, min snille gode mamma som jeg ikke har sett siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer.

Coronakarantene, dag 6.

Lørdag. Julien og jeg startet dagen med en god frokost og en fransk dokumentar om andre verdenskrig på TV-skjermen. Deretter byttet vi fra pyjamas til treningstøy og tok oss en treningsøkt på stuegulvet, etterfulgt av vindusvask og rengjøring av badekaret. Utover kvelden så vi enda en dokumentar, denne gang om forskning på physarum polycephalum, det vil si mangehodet slim, også kjent som “blob”. Sannsynligvis en konsekvens av brakkesyke, Julien og jeg ble nemlig begge svært fascinerte av dette hjerneløse vesenet som både tenker, spiser og har evnen til å lære.

Vi fikk i det minste noe å prate om.

Karantenedagbok: Skjerfet, nødvendig mathandel og hjemmekontor

Dagene snegler seg forbi. Hadde det ikke vært for de ni timene med hjemmekontor fem dager i uka, vet jeg ikke hvor jeg skulle gjort av meg. Samtidig føler jeg at livet akkurat nå ikke består av annet enn jobb, mat og søvn. TV-skjermen har jeg foreløpig klart ganske greit å unngå i altfor store doser, i motsetning til min samboer som har en hel liste over serier han ønsker å se. Selv prioriterer jeg å lese, enten i sofakroken eller på balkongen, skrive gjør jeg også. To halvferdige noveller, i tillegg til seks novelleideer innenfor samme tema. Nå er fredagen her og vi ønsker helgen velkommen, som om det i disse tider skulle vært noen tydelig forskjell på helg og ukedager. Noen forskjeller finnes likevel, i helgen tillater jeg meg selv å drikke vin, spise sjokolade og sove til klokka ti, disse frihetene har vi fortsatt.

Coronakarantene, dag 3.

Onsdag. Vi printet ut hver vår attestasjon, Attestation de Déplacement Dérogatoire, bekreftelse på gyldig grunn til å forlate hjemmet, datomerket og signert, for å unngå bøter fra politiet. Tiden var inne for en nødvendig handlerunde på det store supermarkedet hvor vi vi vanligvis pleier å gå minst to ganger i uka, i disse krisetider redusert til én handletur hver tiende dag.

Siden jeg nylig hadde vært forkjølet, knyttet jeg et skjerf rundt ansiktet (etter anbefaling bør man deretter vaske skjerfet på seksti grader direkte etter bruk for å unngå smittefare). Munn og nese dekket av det solide tøystykket jeg noen år tidligere kjøpte på medinaen i Marrakech, en solfylt langhelg på vintertid. Når jeg lukker øynene kjenner jeg fortsatt de gode smakene, de mange duftene og den orientalske musikken, de vakre landemerkene jeg rakk å besøke, Majorelle-hagen og Bahiapalasset, vakre minner fra en tid totalt fri for bekymringer.

Jeg knyttet skjerfet stramt rundt hodet for å ikke spre eventuelle resterende bakterier, og stilte meg i kø utenfor supermarkedets dører, sammen med min kjære. Som på en nattklubb stappet med danseglad ungdom, sørget dagligvarekjedens dørvakter for at ingen fikk komme inn før et konkret antall mennesker var på vei ut av lokalet. En meters avstand mellom hver kunde i køen, en ganske enkel regel å holde siden vi alle skjøv hver vår store handlevogn foran oss, en barriere mellom oss og alle de andre skjerfkledde og maskekledde menneskene som stod i kø.

Spekepølser og ulike salater, vi handlet med oss skinke og patéer, ingredienser til fredagens pastarett, lørdagens tapas og søndagens brunsj. Allerede savnet jeg konseptet søndagsbrunsj på kafé, derfor var planen å lage mine egne amerikanske pannekaker med lønnesirup, banan og pekannøtter, i tillegg så jeg frem til å lage skogsbærsmoothie og nyte det hele på balkongen om vi på søndag skulle bli så heldige å få beholde denne fantastiske vårtemperaturen, tjue varmegrader, kjolevær!

Vi handlet friske tomater og squash, jeg spurte Julien om det ville bli lenge til neste ratatouille, hans store spesialitet hvor han gjerne tilsetter oppskåret chorizo for å gi retten et sydlig temperament. Snart ett år er gått siden forrige gang han serverte meg denne grønnsaksretten, både med og uten pikant chorizo.

I utgangspunktet skulle onsdagskveldens måltid bli en hjemmelaget grønnsaksuppe, men motivasjonen uteble og vi bestilte derfor takeaway istedet, Pad Thai og gyoza.

Coronakarantene, dag 4.

Torsdag. Hjemmekontor fra sju til halv fire, under lunsjpausen tok jeg meg en femten minutters treningsøkt på yogamatten, etterfulgt av et måltid under solfylt himmel på balkongen, en god porsjon salat og en forfriskende iskaffe med fargerike isbiter.

Solstrålene kysset min vinterbleke hud, der jeg satt og scrollet på telefonen, jeg bestilte hudpleieprodukter og badesalt med tørket lavendel fra en økologisk kosmetikkbutikk på nett. Neste uke skal jeg kose meg med hjemmespa, gi huden min en nødvendig dose kjærlighet mens hår og negler blir overlatt til seg selv i disse karantenetider hvor både frisørsalonger, neglsalonger og hudpleieklinikker holder stengt.

Karantenedagbok: første notater fra Frankrike

Som dere vet, bor jeg i Frankrike, som nå har innført portforbud i kampen mot pandemien som herjer over hele Europa og resten av verden, viruset ved navn COVID 19, bedre kjent som coronavirus. Her er mine tanker og notater fra denne nye isolerte livssituasjonen som så mange av oss nå befinner oss i.

Coronakarantene, dag 1.

Mandag kveld. Klokka åtte på kveldstid satt et flertall av den franske befolkningen klistret foran TV-skjermen for å se kveldens ekstraordinære nyhetssending, for å lytte til president Macron og hans tale til folket, beskjeden vi hadde fryktet men forventet. Portforbud, karantene, ingen mulighet til å forlate hjemmet uten gyldig utskrevet attestasjon hvor vi vil bli bedt om å krysse av én av følgende punkter, vi må bekrefte at vi har gått ut døra for å dra til eller fra jobb, til legen, til dagligvarebutikken eller apoteket, eller på luftetur med egen hund. Papirene må datomerkes og kan bare brukes én gang, ett dokument per gjøremål. Overholdes ikke reglene, vil man risikere bot på 135 euro.

I Spania har myndighetene sendt ut droner for å jage turgåere hjem tilbake til isolasjon, heldigvis har ikke Frankrike nådd dette stadiet, ikke enda.

Nous sommes en guerre, sa en streng president med en autoritær tone og et alvorlig blikk rettet mot kameralensen, vi er i krig, et dramatisk budskap som ble repetert hele seks ganger i løpet av talen. Julien og jeg satt i sofakroken med hvert vårt glass rosévin og en skål popkorn foran oss på bordet, som om nyhetssendingen skulle vært en helaftens spillefilm. Hele situasjonen vi nå befinner oss i, forsåvidt hele mars måned foreløpig, minner om scenarier hentet fra dystopisk science fiction.

Å tvangsisolere en hel befolkning er et drastisk, men dessverre et svært nødvendig tiltak for å få litt bedre kontroll på spredningen. Dette har jeg full forståelse for. Samtidig er jeg bekymret for min egen helse, kroppen min er i toppform, men hva med min psykiske velvære, hvordan skal jeg som allerede håndterer dårlig å være hjemme alene i flere dager i strekk, klare å holde ut i tvangsisolasjon i femten dager minimum, kanskje en måned?

Turgåing og titting på livet og menneskene som beveger seg gjennom byens gater er jo min personlige form for terapi på de mørkeste dagene hvor hodet fylles med så mange tanker at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, dager hvor jeg bryter sammen og gråter over alt jeg ikke klarer å slutte å tenke på, alt jeg aldri har fått til, alt jeg burde ha gjort, alt jeg skulle ønske jeg var, men aldri kommer til å bli.

Banale tanker og ilandsproblemer kan man gjerne kalle det, men de fyller nå hodet mitt som en overbelastet harddisk likevel. Spesielt på dager hvor tiden står stille.

Hvis jeg ikke kan spasere gjennom Jardin des Plantes, nyte utsikten mot Pont Neuf fra Quai de la Daurade eller drikke kaffe og lese bok på uteserveringen til en trivelig kaffebar mens jeg lytter til lyden av handleposer og høye hæler på asfalterte gater, hvordan skal jeg da hjelpe meg selv gjennom de mørkeste dagene?

Jeg skammer meg over hvor mye jeg har tatt det gode liv og friheten for gitt.

La meg nå gå tilbake til dette med psykisk velvære, fordi jeg lurer jo faktisk på hvordan det vil gå med dem som virkelig har det vanskelig, dem som er totalt avhengige av et støtteapparat, ensomme og kanskje engstelige mennesker som trenger kontakt med andre for å komme seg gjennom dagen. Dem som virkelig behøver en god samtale og en varm klem, latter og smil, trygghet og omsorg aller mest av alle.

For dem som har vokst opp i et utrygt miljø eller dem som sliter med traumer fra en vond periode i livet , vil nok både angsten og ensomheten bli forsterket når den nære sosiale kontakten erstattes med fjern digital interaksjon.

Coronakarantene, dag 2.

Tirsdag. Deilig var det å kunne sove til halv sju i stedet for fem, og deretter ta seg en kjapp dusj, slenge på seg pyjamasbukse og jobbe hjemmefra. Frokost spiste jeg sammen med min kjære, som også jobber hjemmefra i disse karantenedager, rendez-vous halv ni på kjøkkenet, brødskiver og kaffe før jeg etter hvert måtte vende tilbake til rommet som til daglig fungerer som gjesterom med et lite kontorhjørne, rommet hvor alle bøkene mine bor.

Apropos bøkene mine, jeg har snart lest ferdig The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, en trist roman om en mørk alternativ virkelighet, om makten skulle falle i feil hender. Selv om jeg i utgangspunktet elsker å lese slike tragiske dystopiromaner, trenger jeg nå en lang pause fra dyster litteratur. Etter en kort arbeidsdag på et overbelastet Airbus-nettverk, handlet jeg inn norske bøker fra en nettbutikk, og krysset fingrene for at de vil finne veien frem til min franske postkasse lenge før karantenetiden er over. Fra en belgisk nettbutikk handlet jeg inn spesialøl, banoffee-stout og porter med salt karamell, forhåpentligvis kommer pakken frem til fredag, slik at jeg kan fylle kjøleskapet med det lille ekstra, noe godt å kunne kose seg med i helgen er ekstra viktig akkurat nå.

Til middag bestilte vi California rolls med fritert kylling og en porsjon algesalat med sesamfrø fra en sushirestaurant i nabolaget, dagens store høydepunkt.

En siste datekveld før livet blir satt på pause

Lørdag, gårsdagen var siste dag hvor alle barer og restauranter i Frankrike fikk lov til å holde åpent inntil videre, til nøyaktig hvilken dato, hvorvidt det er snakk om uker eller måneder, er umulig å si.

Med tanke på at hele befolkningen i nabolandene Spania og Italia er satt i karantene, er vi jo heldige vi som bor i Frankrike for at vi i det minste får lov til å handle på dagligvarebutikker, vi får lov til å ta oss en liten luftetur når vi ønsker, vi får lov til å besøke en venn eller to, så lenge vi føler oss trygge på at de vi besøker er friske og ikke er en del av risikogruppen med kroniske sykdommer eller nedsatt immunforsvar.

I Frankrike er vi ikke satt i tvungen karantene, ikke enda, men som i de fleste europeiske land, har vi ikke lov til å dra på kino eller teater, og fra og med i dag har vi heller ikke lov til å spise middag ute på restaurant, nyte en kaffe og et kakestykke på kafé, skåle over et par pils sammen med gode kolleger etter endt arbeidsdag, fra og med i dag er disse glade dagene over. Inntil videre.

Livet er satt på pause, og det eneste som gjelder nå, er å få stoppet dette grusomme viruset. Friheten skal vi ta tilbake senere, friheten skal vi feire med champagne og sjokolade den dagen forskerne finner en vaksine, en kur, en slutt på spredningen av coronaviruset.

Friheten ble vi frarøvet det øyeblikket førstemann av våre syke borgere ble smittet av viruset. Time for time, dag for dag, har vi slavisk fulgt nyhetene og bekymret oss for de svake i samfunnet, de eldre, de kreftsyke, de lungesyke, de som ikke har en sterk nok kropp til å kunne tåle dette ekstremt smittsomme viruset som i flere medier omtales som en hissig blanding av kraftig influensa og lungebetennelse.

Gårsdagens restaurantbesøk ble altså vårt aller siste inntil videre. Selv femårsdagen som kjærester, den 29. mars, vil vi ikke lenger kunne feire, vi som hadde bestilt bord på Michelinstjerne-restauranten SEPT, det glamorøse spisestedet hvor vi ifjor feiret bursdagen til min kjære forlovede. Fem år, en anledning jeg hadde gledet meg til å feire, sannsynligvis vil vi nå måtte tilbringe kvelden fengslet i vårt eget hjem, en ny hverdag vi begge må tilpasse oss, inntil myndighetene kommer med ny informasjon.

Vi nøt vårt siste restaurantmåltid som om det skulle vært vårt siste måltid før en lengre fengselsdom, maksimal nytelse og stor takknemlighet, en kveld tilbrakt i det sjarmerende nabolaget Carmes.

Vår siste lørdagspils, hver vår halvliter syrlig øl fra Belgia på ølbaren Le Bièrographe, vi lyttet til gammel rock og pratet om verdenskrisen i 1929 sammenlignet med de mange utfordringene som verdensøkonomien står overfor i 2020, et vanskelig tema som ikke akkurat løfter stemningen, men hva har vi egentlig å prate om når alt vi hadde gledet oss til i månedene fremover risikerer å bli avlyst, og våre arbeidsplasser henger i en tynn tråd?

Skummelt er det å tenke på hvor raskt en livssituasjon kan endre seg. Mandag fikk jeg lønnsøkning og tilbud om ny jobb, mens nå stuper aksjene. Hvordan vil Airbus håndtere disse utfordringene?

Hyggelig var uansett vår siste datekveld, en aften tilbrakt på den russisk-armenske restauranten Troika Royale. Vi pratet om Russland, lenge har jeg hatt en drøm om å besøke St. Petersburg og Moskva, jeg drømmer om å reise på togtur med Den Transsibirske Jernbane, jeg vil spise lokale spesialiteter og lytte til klassisk musikk, en drøm, en vakker drøm, sannsynligvis vil jeg i fremtiden verdsette slike ferieturer til en enda større grad enn jeg allerede gjorde før.

Jeg drakk et glass armensk rødvin, Julien gikk for en halvliter russisk honningøl. Vi delte et fat med russisk spekemat, ost, rødbetsuppen borsjtj, pelmeni (russisk ravioli) i soppsaus, grillet aubergine fylt med kremost og toppet med fiskerogn, dolma (fylte vinblader) med ris og kjøtt, kyllingboller, bakst med ostefyll og salat.

Til dessert delte vi et stykke medovik, russisk honningkake, en søt avslutning på et herlig måltid. Gjerne skulle jeg ha bestilt enda en dessert, kanskje også en tredje, samt to ekstra glass vin, for å få maksimalt utbytte av dette siste restaurantmåltidet på to uker, en måned, seks uker, hvem vet, vi vet ingenting.

Bekymringer rundt bryllupet på grunn av coronavirus

Forrige lørdag besøkte vi det eventyrlige slottet hvor vi etter planen skal gifte oss om et halvt års tid, Château du Croisillat. Et avtalt møte, for å sjekke noen siste detaljer sammen med både dekoratøren vår og eieren av slottet.

Heldige var vi dessuten med været, solskinn og blå himmel. Perfekt for anledningen, nå kunne vi jo vise dekoratøren uteområdet på sitt beste, ta oss god tid til å planlegge hvordan slottets hage skal dekoreres til bryllupsseremonien, rikelig med blomster og små detaljer i stil bohème chic.

Vi tok henne også med til den store flotte spisesalen, hvor runde bord skal dekoreres med hvite duker og blomsterbuketter med gule og blå blomster, hvor girlander skal henges fra taket og skape varm belysning og idyllisk stemning, idéer har vi mange av, dekoratøren likeså.

Eieren av Château du Croisillat lot oss besøke hvert eneste av de mange soverommene både på slottet og det tilhørende annekset for å få en bedre oversikt over hvem som skal få tildelt hvilket rom, av alle våre gjester som kommer langveisfra, det vil si rundt seksti av de sytti inviterte.

Med bryllupsseremonien i slottets hage, vil det passe ypperlig å fortsette de sene ettermiddagstimene med champagne og kanapeer på gårdsplassen, den store åpne plassen hvor høye bord og enkle dekorasjoner skal plasseres, enkelt og minimalistisk, for å ikke stjele oppmerksomheten fra det nydelige slottet som vi er så stolte over å få vise frem til venner og familie.

Der vi vandret rundt på slottsplassen, oppdaget vi en rekke søte tilskuere, en gruppe esler som betraktet oss med sine store øyne fra motsatt side av eiendommens gjerde. En liten stund ble vi stående og klappe eslene til det gikk opp for dem at vi ikke hadde med oss mat, den ene etter den andre snudde de og gikk sin vei.

Romantisk idyll og mange fine planer, men fortsatt ingen garanti for at noe som helst vil bli gjennomført…

Selv om det kanskje ikke ser slik ut fra utsiden, selv om jeg smiler fra øre til øre til den lille kameralensen og for menneskene rundt meg, er jeg sekunder fra å begynne å gråte hver gang jeg nå tenker på alt jeg i utgangspunktet hadde planlagt for mai måned, for sommeren, og ikke minst bryllupet. Med en ekstremt vond magefølelse og tilhørende tristesse hver gang tanken på bryllupet streifer mitt sinn, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Grunnet coronaviruset og alle de nødvendige tiltakene som er satt i gang for å bekjempe virusets spredning, vet jeg ikke om jeg får reist til Polen i mai for å hente gifteringene jeg betalte for i januar, jeg vet ikke om jeg får kjøpt meg brudekjole sammen med min mor og min syke tante, jeg vet ikke om jeg vil ende opp med å finne meg en brudekjole tidsnok engang.

Slik situasjonen er i dag, vet jeg ikke engang om våre gjester vil komme seg frem til Toulouse, da sjansen er stor for at deres fly eller tog vil bli innstilt, kanskje vil de til og med bli nektet utreise fra sine hjemland eller innreise til Frankrike. Livredd er jeg også for tanken på at borgermesteren til slutt kan nekte oss å arrangere bryllupsfesten, samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet der jeg gråter over meg og mitt. Jeg vet at samfunnet går til slike drastiske grep nettopp for å beskytte befolkningen, jeg vet at dette handler om noe så mye større enn meg.

Men av alle milepæler i livet, skulle jo dette bli en av de viktigste i mitt liv.

Vonde tanker går i sakte film i mitt mørke sinn, om og om igjen, som en gammel kassett, en ekkel skrekkfilm som jeg tvinger meg selv til å se på. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av optimismen til Julien, min kommende ektemann, tenk så fint det ville vært å hatt et klart nok sinn til å kunne fokusere på å planlegge alternative måter å komme seg frem til Kraków (om landet åpner grensene igjen), tenk så fint det ville vært å kunne si til seg selv at flyene vil gå som normalt og bryllupet vil gå nøyaktig etter planen, sytti gjester, drømmekjolen, ringene fra Kraków, vakker hageseremoni og et helaftens måltid på Château du Croisillat.

Vi krysser fingrer, tær og ber på våre knær om at alt vil ordne seg, at vi, folket, vinner over viruset.

Lønnsøkning og nye muligheter

De siste to årene har jeg jobbet der, det store åpne kontorlandskapet med utsikt mot en rekke grønne propellfly, fargen som alle flyene har før de blir malt. I to år har jeg nå hatt disse faste arbeidsoppgavene, spist lunsj hver dag på pauserommet som egentlig er et møterom, fått ferske croissanter av avdelingslederen hver onsdag, og ledd av mine kolleger sine dårlige vitser på en daglig basis.

Jeg har hatt ansvar for opplæring av de nyansatte og utviklet brukermanualen til det nye dataprogrammet som teamet har vært avhengige av siden januar. Nå er jeg klar for nye utfordringer, i går var dagen hvor jeg endelig fikk tatt et møte med ledelsen av bemanningsbyrået jeg er ansatt hos, et første steg mot veien videre.

Etter en omtrent søvnløs natt, grunnet tusenvis av tanker rundt nettopp dette møtet og alt jeg måtte huske på å få sagt, tok jeg t-banen til sentrum og spaserte de siste sekshundre meterne til bemanningsbyrået sine kontorlokaler.

Møtet med ledelsen gikk bedre enn forventet. Lenge ble vi sittende og prate om de siste to årene som er gått, hva jeg har lært, mine fremtidsutsikter, mine styrker, overveldende mye skryt fikk jeg for mine positive sider, til den grad at jeg nesten ble flau. Til slutt var tiden inne for et par alvorsord der vi drøftet min store svakhet, mangelen på selvtillit, beskjedenheten, frykten for å stikke meg for mye frem.

Vær en alfakvinne, sa lederen min bestemt, ta initiativ. En oppfordring som er lettere sagt enn gjort, for en person som tross alt har vokst opp med en kultur hvor Janteloven praktiseres i aller høyeste grad, og ikke her i Frankrike hvor dem som snakker høyest når lengst.

Jeg gikk likevel fra møtet med både lønnsøkning på hundre euro ekstra per måned, og et mulig tilbud om å bytte til en høyere stilling innad i Airbus.

Tiden fremover ser med andre ord lys ut, langt lysere enn jeg hadde forventet, selv om det absolutt ikke var dette jeg hadde sett for meg om man for to år siden hadde spurt hvilken karrierevei jeg ønsker å følge i fremtiden.

Fornøyd, krysset jeg Place du Capitole og spaserte rolig bortover de folketomme handlegatene, klokka var ikke mer enn halv ti, de fleste butikker var fortsatt stengt. En liten kaffe hadde jeg fortsatt tid til, en liten pause før ukas første arbeidsdag stod for tur.

Jeg besøkte den trivelige kaffebaren La Fiancée. En kaffe latte servert sammen med byens beste cookie, deilig var det med en liten søtsak på en mandag. En følelse av luksus på disse ellers så travle ukedagene, luksus er også det å kunne tilbringe tid midt i sentrumskjernen utenom helg og fridager, noe jeg en sjelden gang har mulighet til å gjøre, jeg som tross alt jobber på et kontor isolert i en hangar i nærheten av flyplassen, denne uka blir jeg dessuten ikke ferdig på jobb før sju, og hjemme igjen rundt åtte.

Mens jeg satt ved kafébordet og hygget meg med kaffe og kake, ringte plutselig telefonen min. Min kjære samboer ville vite hvordan det gikk på møtet. Entusiastisk, fortalte jeg ham hvor overrasket jeg ble over alt det fine som ledelsen hadde å si om meg.

Hva var det ikke jeg sa, utbrøt Julien. Hva er det ikke jeg har prøvd å fortelle deg i fem år nå, du kan så mye mer enn du selv tror.

Arbeidsdagen gikk raskt unna. Med hode og kropp på autopilot trykket jeg på tastaturet og drømte meg bort til en nær fremtid, en tid full av overraskelser, forhåpentligvis til det bedre. Like før jeg dro hjem fra kontoret, delte avdelingsleder ut roser til oss fire kvinner som jobber her i dette mannsdominerte miljøet. Han gratulerte oss med kvinnedagen på etterskudd, hva skulle vi gjort uten dere, sa han smigrende.

Kristines Lykkeprosjekt

Primary Menu

Karantenedagbok: Blomster og jubileumsfeiring

Karantenedagbok: Flere innstramminger og små oppmuntringer

Karantenedagbok: Drømmer, balkonger og solskinn

Karantenedagbok: Samvittighet, utakknemlighet og savn

Karantenedagbok: Permittering, parforholdet og uforventet gave

Karantenedagbok: Skjerfet, nødvendig mathandel og hjemmekontor

Karantenedagbok: første notater fra Frankrike

En siste datekveld før livet blir satt på pause

Bekymringer rundt bryllupet på grunn av coronavirus