Å finne magien i det alminnelige på en lørdag som denne

Det er lørdag.

Klokka er halv åtte og jeg ligger lys våken og stirrer i taket. Det er rart hvordan kroppen velger å stritte imot, det øyeblikket man endelig har muligheten til å få noen timers ekstra blund på øyet. Skal jeg lukke øynene og likevel gjøre et forsøk på å sove litt til?

Jeg snur meg vekk fra mobilen som ligger på nattbordet, og flytter blikket bort på samboeren min som ligger med ansiktet sitt mot meg, med øynene lukket og hendene godt pakket under hodeputen. Han er heldig, han, som fortsatt svever dypt inne i drømmeland. Skal jeg vekke ham for å slippe å ligge våken alene?

Jeg velger heller å stå opp, og så stille som mulig liste meg ut av soverommet. Nå kan jeg i det minste få mer utbytte av dagen enn hva jeg vanligvis ville gjort på en helt alminnelig lørdag.

Jeg smører kroppen inn med Le Petit Marseillais dusjsåpe med ferskenduft, lar såpen renne av meg mens jeg lukker øynene og kjenner på følelsen av de varme vannstrålene som forsiktig treffer ryggen min. Om jeg ikke allerede var våken og opplagt, så er jeg iallefall det nå.

Med røde lepper, lett pudret fjes og litt mascara på øyenvippene føler jeg meg selvsikker og fin, selv om min kjære synes jeg er finere uten. Håret lar jeg være bustete, men tilsetter litt mousse som inneholder solfaktor tjue. Ifølge frisøren skal dette produktet beskytte hårfargen fra å falme.

I klesskapet finner jeg frem en lysegul blomstrete kjole som jeg fikk i gave av min mor for noen år tilbake. Den er kanskje litt for kort eller så er det meg som har komplekser, men jeg liker den likevel.

Jeg vekker min kjære med et nuss på kinnet og spør ham om han har lyst til å spise frokost ute på balkongen i dag. Sola skinner og himmelen er omtrent skyfri. Klokka har såvidt bikket ni, og gradestokken forteller meg at det er tjuefire grader i skyggen.

Ferskt brød med påsmurt pâté de campagne, en kurv med nektariner og aprikos fra markedet, kaffe med melk, og eplejuice av syrlige granny smith epler settes frem på bordet. Noe av det jeg elsker aller mest med lørdager og fridager generelt, er det å kunne starte dagen på en så behagelig måte som denne. Ingen gjøremål som haster, ingen grunn til å løpe om kapp med tiden. Bare oss to, med hver vår kaffekopp ute på balkongen.

Vi rydder opp etter oss og forlater leiligheten like rundt tolv, for å spasere til sentrum og kjøpe oss hver vår is.

Vi vandrer langs Garonne-elven, prater om hvilke restauranter vi kunne tenke oss å besøke i nærområdet, og tar noen bilder foran det nye pariserhjulet som jeg mener pynter opp denne allerede svært så sjarmerende byen Toulouse.

Vi bestemmer oss for å dra på kino, slik at vi kan teste ut den nye luksussalen. Med kinobilletter innkjøpt, spaserer vi videre til Place du Capitole for å kjøpe et beger med sorbet til meg og iskrem til ham. En liten makron blir plassert på toppen av hver vår is, som en fransk touch på en ellers ganske så alminnelig dessert. Bon appétit, sier vi, og smaker hverandres is.

Jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen min, som ikke tilhører min samboer. Det er sjefen min sin. For aller første gang møter jeg tilfeldigvis på ham utenfor kontorets fire vegger. Han smiler som alltid bredt, vi hilser og ønsker hverandre en trivelig dag. Han og familien hans skal i bryllup, så han har det travelt. À lundi, sier vi. Sees på mandag!

Vi trasker videre, fra gate til gate, og nyter det faktum at flertall av byens innbyggere er på ferie og byens mange handlegater er like stille og fredelige som de ville vært på en søndagsmorgen. Selv om alt av butikker i dag holder åpent, ser jeg ikke så mange kvinner og menn som løper rundt med bæreposer i hendene. På en lørdag som denne, yrer det vanligvis av liv i disse handlegatene.

Men liv i byen er det fortsatt. Alle menneskene har flyttet seg til restaurantene, kafeene og barene i byen. Fra hver eneste uteservering hører vi latter, samtaler, bestikk og klirrende glass.

Vi ønsker også å føle på denne gode stemningen, og finner oss et ledig bord på et typisk fransk brasserie med runde brune stoler og runde bord i metall, med kjekke servitører kledd i sorte bukser og hvite skjorter. Min kjære bestiller en pils til seg selv og en rosa cocktail til meg.

Etter et to timer langt kinobesøk, trasker vi rolig gjennom en av byens mange små parker, i retning kveldens utvalgte restaurant. Løv har allerede begynt å falle fra tærne og danner et høstlig mønster på bakken, i ulike nyanser av brunt og grønt i fin harmoni.

Vi finner oss en benk hvor vi blir værende de neste femten minuttene. På en annen benk sitter en mørkhåret mann som leser avisen Le Monde og røyker. To hundeeiere som ikke kjenner hverandre fra før, hilser på hverandre og slår av en prat. Min kjære scroller på mobilen, jeg observerer verden.

Tibetansk restaurant har vi allerede besøkt tidligere, men aldri i Toulouse. Jeg har hatt et ønske om å spise middag her, helt siden jeg fikk høre at dem serverer noe som jeg virkelig elsker; pani puri. Tynne sprø kuler som hules ut og fylles med saus og bønner eller linser før det hele nytes i et eneste stort jafs. En bedre appetittvekker kunne jeg ikke bedt om, akkurat her og nå (jeg glemte dessuten å ta bilde av det, overivrig som jeg var).

Til hovedrett bestiller jeg kremet masala med lammekjøttboller og mandler, og til dessert velger jeg en semulegrynskake som jeg like etter angrer på å ha spist. Jeg klarer såvidt å bevege meg, og vet ikke hvordan jeg skal klare å gå to kilometer med en magesekk som er i ferd med å sprekke som en ballong overfylt med luft.

Selv om jeg nå må bøte med konsekvensene, har måltidet vært fantastisk. Hele denne egentlig ganske så alminnelige lørdagen har vært helt fantastisk.

Fordi, når man tilbringer tid i en by man elsker, sammen med dem man er glad i, vil man finne magi selv i det aller mest alminnelige.

Direkte fra stranda i Cannes til flyplassen i Nice

Helgen hadde jo såvidt begynt, og allerede nå måtte jeg se meg nødt til å pakke kofferten igjen. Jeg ville ikke dra hjem. Ikke nå.

Forrige gang vi møttes, min venninne og jeg, var da hun bodde i London og jeg i Paris. For ett helt år siden. Ett år. Tenk hvor mye som hadde hendt i løpet av dette året som var gått!

Jeg sukket. For et og et halvt døgn siden hadde jeg jo ikke rukket å gjøre annet enn å løpe rundt som en hodeløs kylling på flyplassen i Nice, der jeg letet etter noen som kunne fortelle meg hvor jeg kunne kjøpe billetter til ekspressbussen til Cannes og hvor bussen gikk fra.

Siste buss gikk i mellomtiden fra meg og jeg ble dermed nødt til å finne en alternativ måte å komme meg frem til Cannes. Min eneste mulighet var å ta siste lokalbuss til Nice sentrum og deretter løpe til togstasjonen for å rekke siste tog til Cannes sentrum. Venninnen min som jeg var reist for å besøke, bor tjue minutter unna byen, i Le Cannet. For å komme oss dit såpass sent på kvelden, hadde vi ikke noe annet valg enn å bestille en Uber.

Med svette rennende fra pannen og en uggen odør som hang igjen i klærne som en påminnelse om hvordan jeg hele kvelden hadde spurtet fra punkt A til B og videre til C og D, var det ingenting jeg ønsket mer i hele verden enn å vrenge av meg tøyet og ta en lang og deilig dusj i leiligheten til venninna mi. Dette hadde hun selvsagt full forståelse for.

Det neste døgnet var som en drøm som jeg ikke hadde lyst til å våkne fra. Tiden løp fra meg, og alt jeg ønsket var å holde fast, stoppe tiden, spole tilbake og gjenoppleve disse fine øyeblikkene om og om igjen. Hodet mitt svevde i en ferietåke, og her var jeg, i skjønn gjenforening med en av mine beste venninner. I solskinn under klar blå himmel, blant hundrevis av palmetrær på den Franske Riviera. Cannes, Saint Tropez, drømmeland.

Spol frem et døgn i tid, og her var jeg. I den varme stua i den lille leiligheten hennes. Foroverbøyd, med en tom, åpen koffert liggende foran meg på gulvet. Klærne mine lå spredt utover en lenestol som man nå knapt kunne se. Umotivert og trist over å kun ha seks timer igjen sammen med min venninne, fristet det å kansellere returbilletten.

Men, så var det dette med forpliktelser og ansvar og en jobb å vende tilbake til.

Iført det eneste jeg hadde av rent tøy (en hvit blondeshorts, sort strandkimono og min nye oransje bikini) var jeg nå klar til å besøke Cannes. Aller mest stranda.

Klar til å deretter måtte reise direkte tilbake til flyplassen med salt i håret og sand mellom tærne, nei, det var jeg ikke. Men den tanken kunne jeg heller bekymre meg over senere.

Kofferten ble pakket på ti minutter, og frokosten ble inntatt på like kort tid. Alt hun kunne tilby var noen kjeks fylt med nutella og andre kjeks stappet med fargerike m&m-biter. Hun spiser nemlig aldri frokost, sa hun. Jeg skylte ned småkakene med en kopp svart kaffe med masse sukker. Jeg liker ikke kaffe uten melk, men hun hadde ikke melk.

Med håndveske, kamerabag og trillekofferten min på slep, gikk vi ombord på lokalbussen i retning Cannes. Sure medpassasjerer ba meg flytte kofferten da de mente den stod i veien. I følge mange av disse medpassasjerene, både de sittende og de stående, foran og bak i bussen, sperret den lille håndbagasjen min veien. Så hva ville i dette tilfellet vært en realistisk løsning på problemet? Å finne frem en tryllestav og trylle den bort?

De sure menneskene fikk meg i dårlig humør. Men jeg sa ingenting og flyttet heller på kofferten, frem og tilbake, tilbake og frem, og stirret ned i bakken for å unngå øyekontakt og sure miner.

Vel fremme i sentrum, fikk jeg oppbevare sakene mine på arbeidsplassen til venninna mi; i Chanel-butikken. Hun spurte om jeg ville bli med inn og titte på vesker og klær. Jeg takket pent nei, da jeg ikke akkurat så anstendig ut med denne shortsen og bikinitoppen og det bustete håret. Ingen ville tatt meg på alvor i slike butikker, slik som jeg så ut. Ikke ville jeg kjøpt noe der heller, for den saks skyld.

Videre vandret vi i retning le Suquet; et historisk quartier og den eldste bydelen i Cannes.

Vi spaserte opp til utsiktspunktet og kirken Notre-Dame d’Espérance for å nyte den vakre utsikten over strendene, den kjente promenaden La Croisette og byens lille sentrum. Sola steket allerede som verst, selv om klokka ikke var rukket å bli mer enn bare elleve. Hadde jeg husket å smøre meg inn med solkrem før vi forlot leiligheten? Nei, det hadde jeg visst helt glemt bort, og dette ville jeg lide konsekvenser av senere. Heldigvis var skuldrene dekket og beskyttet av min sorte strandkimono. Uheldigvis var den sort, og tiltrakk seg dermed en stor dose oppmerksomhet fra solas varme stråler. Jeg var tørst. Ja, halsen var knusktørr. Alt jeg ønsket meg akkurat her og nå, var en forfriskende sorbet i beger.

Venninna mi hadde tidligere fortalt meg om en glacier (iskiosk) som tilbyr deilig, hjemmelaget iskrem og sorbet. Hun hadde under flere anledninger nevnt at vi måtte rekke å ta en tur innom, slik at jeg kunne smake den beste isen hun noen gang har smakt (hun har aldri vært i Italia). Da vi stod der oppe, på toppen av le Suquet og beundret utsikten, pratet hun om hvor deilig det skulle bli å kunne avkjøle seg litt i sjøen, og hvor kleint det ville bli om vi tilfeldigvis møtte på paddle surfing instruktøren som hun har en av-og-på greie med. Apropos avkjøling, sa jeg innledningsvis, og byttet tema fra menn og strand til iskrem og drikkevann.

Vi trasket nedover de smale gatene, i retning Cannes sentrum og Glacier Vilfeu. Distrahert ble jeg et lite øyeblikk, da vi oppdaget en liten boutique som kunne tilby vakre blomsterkjoler i alle lengder, farger og fasonger til en overkommelig pris. Akkurat som Clark Kent som på null komma niks rekker å bytte til superheltkostyme og hoppe ut nærmeste vindu, rakk også jeg å rive av meg alt tøy, prøve et par kjoler og en kimono, dra bankkortet og løpe ut døra. Vi hadde ikke tid til tull og tøys. Nå skulle vi spise is og bade!

En kule med lime-sorbet og en kule med eple-og-tranebær sorbet senere, og vi var nå klare for å dyppe både hode, skulder, kne og tå i det deilige sjøvannet.

La Croisette regnes som Frankrikes versjon av Hollywood Boulevard og har siden 1946, året da byen arrangerte den prestisjetunge filmfestivalen for første gang, vært et attraktivt møtepunkt for celebre badegjester. Grace Kelly, Brigitte Bardot, Sophia Loren og Picasso er bare et fåtall av de mange kjente menneskene som har vært her av nettopp samme grunn som oss.

Vi spaserte forbi alle disse private strendene som benyttes av dem som søker luksus. Enkelte av disse strendene så ut til å være helt uten gjester. Store forlatte parasoller stod kun til pynt. Solsengene likeså. Ingen håndklær, ingen oppblåsbare badedyr, ingen solbrune kropper, ingen latter, ingen lyd, ingenting.

Hundre meter lenger unna, var heller utfordringen det motsatte. På de offentlige strendene kunne man knapt se sand, da omtrent hver eneste centimeter av bakken var dekket av håndklær i ulike farger. Vi klarte likevel å finne oss et lite område hvor vi kunne legge fra oss håndklær, sandaler og vannflasker før vi løp om kapp ned til vannkanten. Og der ble vi værende i over en times tid. Helt til vi så paddle surfing instruktøren som hun ikke ville prate med, og forsøkte å være stille og gjemme oss, der vi fløt rundt i vannet og ikke hadde lyst til å møte virkeligheten.

Men virkeligheten, den måtte vi dessverre møte. Og det, kjapt. Dessverre, fortsatt iført bikini, fortsatt med salt i håret, sand mellom tærne og solbrent nese.

Hver vår lille salat til lunsj, ble vårt siste måltid sammen – på en ganske lang stund.

Min venninne og jeg kommer nemlig ikke til å møtes igjen før til neste år. For slik er det dessverre når man er voksen med travle timeplaner, lange arbeidsdager, ulike ambisjoner – og med bostedsadresse på hver vår kant av landet.

Notre-Dame d’Espérance

Som Brigitte Bardot, elsker også vi Saint Tropez

“Jeg har reservert båtbilletter. Vi skal på dagstur til Saint Tropez”, jublet venninna mi på den andre enden av telefonen. Entusiastisk som hun er, hadde hun allerede planlagt hele helgen vår sammen, fra punkt til prikke, hele fire uker før jeg i det hele tatt var ankommet Cannes for å besøke henne.

Vi skulle på dagstur til Saint Tropez. En bitteliten by på den Franske Riviera, lokalisert mellom den like luksuriøse byen Cannes (mest kjent for sin prestisjetunge filmfestival) og havnebyen Toulon, som er kjent for sitt dyktige rugbylag.

Saint Tropez er vel kanskje mest kjent for å være den ultimate feriedestinasjon for kjendiser, jetsettere og statusjegere fra verdens mange kroker.

Jeg undret om det i det hele tatt var noe å finne på der, for oss vanlige dødelige som ikke eier yacht eller villa, og ikke ønsker å feste sammen med menn tjue år eldre enn oss selv…på deres yacht eller villa.

Brigitte Bardot bor i Saint Tropez. Hun må jo være over åtti år gammel nå, og er helt sikkert ferdig med champagnerus og rumpevrikking sammen med gamle menn på store båter. Hva er det som gjør at hun, 60-tallets franske pin-up yndling, fortsatt trives så godt i denne lille jetsetter-byen?

Svaret fikk jeg i dét båten ankom havna og min venninne og jeg måtte bli hentet ut av båten av mannskapet som ikke hadde tid til å vente på to fjollete damer som fortsatt stod ombord og tok bilder av hverandre for å forevige dette øyeblikket, denne utflukten, denne gjenforeningen vår.

Til min store glede har Saint Tropez denne sør-franske småbysjarmen som trollbinder og forfører meg, som en mann som vet nøyaktig hvilke ord han skal si, for å få hjertet til å banke raskere og kroppstemperaturen til å øke betraktelig.

Ja, jeg forelsker meg i steder. Og til min store forbauselse, forelsket jeg meg også i Saint Tropez. Men absolutt ikke på samme måte som det disse luksusjegerne gjør, nei, tvert imot.

Jeg har blitt forelsket i den ekte Saint Tropez. Bak fasaden. Bak glamouren. Det autentiske. Det varme. Den typisk franske småby-idyllen.

Venninna mi, som er fransk, hadde et stort ønske om å besøke Musée de la Gendarmerie et du Cinéma de Saint-Tropez (et museum dedikert til den franske film-franchisen Gendarmen i St. Tropez og øvrige filmer som omhandler byen). Bygningen som huser dette spennende muséet, ble konstruert i 1879 og ble brukt som politikammer helt til 2003, da politiet flyttet inn i et annet bygg. Med fin beliggenhet like i nærheten av båthavnen, var det ikke vanskelig å finne frem til muséet. Selv for meg og henne, som klarer å gå oss vill på de mest utenkelige steder!

I tillegg til filmrekvisitter fra Gendarmen-filmene og diverse andre franske filmer, rommet muséet en fotoutstilling med flere ti-talls flotte bilder av glamorøse filmstjerner, artister og kunstnere fra 50 og 60-tallet, sammen med sine kjæledyr. Nydelige Brigitte Bardot var selvsagt godt representert, dyrevernsaktivist som hun jo alltid har vært.

Etter å ha beundret fotografier og filmrekvisitter på muséet, spaserte vi videre mot sentrumskjernen for å ta en tur innom det store lørdagsmarkedet på La Place des Lices.

Blomster, lintøy, silkesjal, frukt, grønnsaker, store og små stråvesker, badetøy, hatter. Vi bladde gjennom diverse plagg som hang på stativene, prøvde et par bluser og ble til slutt stående og prate med selgerne som så gjerne ville selge sine varer.

De bittesmå kirsebærne som dannet et mønster på den hvite linblusen jeg holdt i hånda, var håndbroderte. Selgeren fortalte meg at det var hun selv som hadde brodert blusen. På en side, ønsket jeg å kjøpe den, søt som den var. På en annen side, kunne jeg se at den ville behøve en runde med strykejernet før hvert bruk…og dermed havne helt bakerst i klesskapet sammen med alt det andre jeg aldri gidder å stryke.

Jeg hang den tilbake og kom med en delvis usann unnskyldning til selgeren; mannen min klager over at jeg allerede har for mange bluser.

Mannen min. Hvorfor sa jeg det? Vi er jo ikke gift. Vi er ikke engang forlovet. Jeg sier mye rart når jeg blir nervøs og stresset over mennesker som stirrer på meg og venter på at jeg skal ta en beslutning. Men, sagt er sagt og gjort er gjort. At jeg eier altfor mange bluser er for øvrig sant.

Jeg kjøpte til slutt et pudderrosa sjal med beige prikker, eller polka dots som det også kalles, fra en annen selger på markedet. Altfor mange sjal eier jeg også, men “mannen min” bryr seg ikke like mye om det.

Etter å fått tilfredsstilt handlelysten på markedet, var det tid for å fylle magesekken med et godt lunsjmåltid og slukke tørsten med en cocktail (og vann).

Vi fant en trivelig liten tapas restaurant som heter El Mas, og bestilte fem forskjellige småretter hos den smilende servitøren med tykt skjegg og store tatoveringer. Husets cocktail (champagne-basert) til meg og mojito til min venninne.

Jeg elsker å spise småretter som kan deles i sosialt fellesskap. Smake litt her, smake litt der, si seg enige eller uenige om hvilke retter som smaker best. På bordet fikk vi servert patatas bravas, kjøttboller, marinerte grillspyd, kroketter med skinke og grillet chilli med havsalt. Alt smakte vidunderlig, og cocktailen likeså.

Etter endt måltid vandret vi gjennom de mange små fine gatene i Saint Tropez, og stoppet opp inn i mellom for å ta bilder eller ta en nysgjerrig titt innom diverse boutiques her og der.

En liten pause tok vi også ved vannkanten, hvor vi satte oss ned for å kjøle ned tærne og føle bølgene komme sakte mot oss, før de langsomt trakk seg tilbake igjen. Da vi minst forventet det, raste en kraftig bølge i land og sprutet vann på klærne våre. Med over tretti varmegrader i luften, gjorde det meg ingenting å få litt vann på kjolekanten.

Klokka tikket, og vi ville snart bli nødt til å stige ombord på båten igjen. Min venninne ønsket å kjøpe seg en liten suvenir først.

Vi tok oss en tur innom et lite atelier, for å se på diverse malerier som hun hadde fattet interesse for, og kanskje ønsket å kjøpe.

Kunstneren var en eldre herre med bustete skjegg, bustete hår og brun hatt. Han så snill ut, og snill var han. Hans malerier gikk for det meste i samme tema; kvinner og menn i het omfavnelse, dyr og landskap, og la belle tropezienne Brigitte Bardot.

Min venninne ønsket å kjøpe to portrettmalerier av Brigitte Bardot. Jeg undret om hun kanskje hadde latt seg inspirere av de flotte fotografiene på muséets fotoutstilling. Kunstneren pakket maleriene inn i et hefte for å beskytte dem, og ønsket oss en riktig god tur tilbake til Cannes.

Like før ombordstigning oppdaget jeg at jeg hadde mistet båtbilletten min. Heldigvis slapp jeg å lide noen konsekvenser av det, da mannskapet kjente oss igjen umiddelbart.

Vi var jo tross alt de to fjollete damene som måtte bli hentet ut av båten, fem timer tidligere.

Filmrekvisitter fra Gendarmen i St. Tropez

Venninnetid og gratis lykke på den Franske Riviera

Jeg er glad. Virkelig glad.

Rød som en kokt hummer, med legger fulle av betente myggstikk som ligner enorme blåmerker, er jeg ikke akkurat et glamorøst eksempel på et heldig kvinnemenneske som nettopp har returnert fra helgetur på den Franske Riviera. Samtidig kunne jeg ikke vært mer fornøyd enn det jeg er nå. Denne helgen har vært helt fantastisk!

Ikke har jeg spradet rundt i designertøy eller i bikini fra store kjente motehus. Ikke har jeg grillet kroppen til et gyllenbrunt nivå ute på dekk på en privat båt eid av noen i vennekretsen til familien min. Ikke har jeg menget meg sammen med glamorøse mennesker som drikker champagne for å slukke tørsten og spiser blini med kaviar når lysten på litt snacks melder seg. Eller, litt champagne ble det, jo. Og trøffel. Focaccia smørbrød med sort trøffel er jo ikke akkurat hverdagskost.

Luksusbåter, luksushotell, kjendiser og dyre merkevarer danner dette svært så stereotypisk bildet av hvordan en helg i Cannes og Saint Tropez ser ut. Men byene har jo så mye mer å tilby, for alle og enhver, og jeg kan helt ærlig si at jeg har blitt glad i Cannes, forelsket i Saint Tropez og lykkelig over å ha fått muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med ei av mine beste venninner.

De myke sandstrendene i Cannes, med behagelig vanntemperatur og små forsiktige bølger som såvidt treffer deg i det du vasser ut i vannet, er nøyaktig hvordan en badestrand skal være. Byens eldste bydel, Le Suquet, er en bortgjemt perle og et fantastisk utsiktspunkt.

Saint Tropez har den gamle sør-franske sjarmen som jeg elsker. Smale gater med blomsterkledde vegger, kunstgallerier – og da vi var der; et stort lørdagsmarked på torget.

Jeg kunne sikkert tatt meg råd til luksuriøse ting om jeg ønsket det. Å spise haute gastronomie er jo absolutt en fryd. Men, selv i byer som Cannes og Saint Tropez er det slettes ikke noe problem å feriere selv uten å ha et høyt budsjett å forholde seg til. Du vil fortsatt kunne kose deg med sol, bading, kulturliv og restaurantbesøk!

Når det er sagt, selv når man faktisk kan, er det ikke alle som ønsker å spise et fem retters måltid på dyr restaurant, overnatte på luksushotell eller dra ut på nattklubber som VIP Room – selve mekkaet for jetsettere og pretensiøse statusjegere.

Med liten håndbagasje og kamera på slep, fløy jeg med lavprisfly fra Toulouse og dro videre med ekspressbuss fra Nice til Cannes. Etter en lang og slitsom arbeidsdag hadde jeg nå hastet meg fra punkt A til B, for å besøke ei av mine nærmeste venninner. Hun som jeg skulle feire bursdagen sin sammen med for noen måneder tilbake, hadde det ikke vært for flystreiken som ødela muligheten vår for en gjenforening.

Ett helt år har gått siden sist vi så hverandre, men fortsatt er vi like nære som før. Forrige gang besøkte jeg henne i London. Nå bor hun i Cannes. Neste år flytter hun til Paris.

I London bodde hun på kollektiv sammen med ni andre mennesker. Nå leier hun en koselig liten leilighet helt for seg selv i Le Cannet, et fredelig sted som ligger tjue minutter med buss fra Cannes.

Stadig beklaget hun seg og sa at det ikke er noe å finne på i nabolaget hennes. Ingen spennende barer, kjedelige butikker, altfor stille og rolig. Altfor mange pensjonister. Cannes var heller ikke noe spesielt spennende, mente hun. Livredd for at jeg skulle finne på å kjede meg denne helgen, kom hun stadig med ideer til utflukter og aktiviteter som vi kunne ta buss eller ferge til.

Jeg er ikke her for å være turist eller for å leke jetsetter, spøkte jeg innledningsvis, før jeg fortsatte; jeg er her for å tilbringe tid sammen med deg. Uansett hva vi ender opp med å finne på, så kommer jeg til å ha det gøy, fordi det er vi som finner på ting sammen.

Et lite øyeblikk så hun noe forvirret ut, men ansiktsuttrykket endret seg raskt til et smil. Et ekte smil.

Hun fortalte meg videre om venninner som hadde kommet på besøk og krevd at hver eneste dag sammen skulle gå til shopping, private strender med dyr inngangpris og soling men ikke bading (på grunn av sminke og løshår). Hver kveld skulle det festes på dyre utesteder. Alt skulle selvsagt dokumenteres på sosiale medier. Selfies og selvskryt hvert eneste ledige øyeblikk.

Venninna mi beskrev hvordan dette fikk henne til å føle seg enda mer ensom og alene enn det hun gjør når hun faktisk er alene. Hun vil jo gjerne at venninnene sine skal få lov til å gjøre det dem ønsker å gjøre når de først er på besøk i ny by, men samtidig har jo også hun egne behov, egne ønsker og et eget budsjett å forholde seg til. Når det gjelder telefonbruk og sosiale medier; er det ikke egentlig ganske frekt å bruke all sin tid på å snappe, instagramme og alt som er, når man først er på besøk hos noen man ikke har sett på lenge?

Vi endte likevel opp med å ta en dagstur til Saint Tropez. Men vi endte også opp med å tilbringe samme kveld på sofaen foran TVen hennes, mens vi så film og pratet om tiden da vi jobbet sammen i USA og hvor mye som har forandret seg siden den gang.

Vi tilbrakte også noen timer på stranda i Cannes. Den offentlige, vel å merke. I over en time svømte vi- og fløt rundt i det deilige vannet og hadde det like gøy som alle småbarna som plasket rundt oss. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvordan håret mitt så ut, akkurat der og da.

Ekte glede er ikke å se bra ut på sosiale medier eller å fronte den perfekte fasade.

Ekte glede er alle de ekte smilene, den genuine latteren, alle de gode samtalene og minnene som skapes sammen med dem man er glad i. Uansett budsjett.

Ekte glede er alt det man gjør som man glemmer å dele på sosiale medier.

Deler noen bilder fra Le Cannet, der hvor min venninne bor. Idyll, sier jeg.

Focaccia smørbrød med ost, skinke og sort trøffel. Deilig!

(Mer om både Cannes og Saint Tropez kommer i senere innlegg).

Hyllest og inspirasjon – kvinner som er seg selv!

På en nydelig solskinnsdag tidlig på våren, satt hun og jeg og fniste over hvordan vi sikkert så ut som to gamle bestemødre, der vi satt innpakket i enorme skjerf brukt som pledd, med hver vår nistepakke i fanget, på en gammel benk i den lille parken vi pleide å rømme til, hver gang vi behøvde å få kontoret og slitsomme kolleger på avstand. Vi observerte mennesker som spaserte forbi. Travle mennesker på vei til møter. Andre snakket i telefonen. Noen var på vei til kantinen som var felles for alle bedrifter i nærområdet. I gresset så vi fugler som jaktet etter meitemark. En regnsky hadde lagt seg over byen tidlig på morgenkvisten, og meitemark ville dermed ikke bli en umulig fangst for disse sultne fuglene. Til vår ergrelse, var trebenken vi satt på fortsatt fuktig etter regnværet.

Hun var den gang min kollega, er fortsatt min venninne og en kvinne jeg beundrer for alt som hun er.

Hun liker å strikke, brodere og sy sine egne klær; talenter jeg skulle ønske jeg hadde. Hun leser mange fine bøker, har reist jorda rundt helt på egenhånd, og drar støtt og stadig på diverse musikkfestivaler her i Frankrike. Jo mer underground musikksjangeren er og jo færre som vet hvem musikerne er, jo bedre er det.

Hun er utdannet innen litteraturvitenskap og har nettopp fått seg drømmejobben hos et av de største forlagene som utgir reiseguider på fransk. Hun er miljøbevisst, vegetarianer (som holder seg unna industriell mat) og feminist. Naturlig vakker, helt uten sminke, med en stil som ville inspirert selv alle bohème sjeler på Instagram og Pinterest, ja, selv jetsetterne på Coachella.

Minimalistisk, men gjennomført og selvsikkert, hun har en je ne sais quoi som slår festival-fashionistaenes look ned i støvlene.

Mens vi satt på denne fuktige benken ute i parken, spiste brødskiver og nøt solskinn, spurte hun meg hvilke planer jeg har for livet etter endt arbeidskontrakt. Flytteplaner? Reiseplaner? Karriere?

Jeg fortalte henne om alt jeg liker å gjøre, alt jeg brenner for, alt jeg ønsker å få til… men hvor urealistisk det hele egentlig er, med tanke på penger som må investeres, tid som må bli prioritert, andre ting som da vil falle bort og bli nedprioritert.

Hvordan klarer hun å få tid til både hobbyer, samfunnsengasjement, lese bøker, reise jorda rundt, lage vegetarisk mat fra bunnen av, dra på konserter og festivaler – og fortsatt jobbe fulltid?

Det kan kanskje høres ut som jeg er misunnelig. Jeg liker ikke ordet misunnelse. Et ord som er så negativt ladet, og danner splittelser oss kvinner i mellom. Nei, jeg velger heller å sette fokus på hvordan en kvinne som henne kan inspirere meg til å bli en enda bedre versjon av meg selv.

Jeg velger å beundre det faktum at hun følger sine drømmer, brenner for noe, og bruker sine talenter for alt det er verdt.

Jeg velger å hylle henne, for at hun er en forbilledlig kvinne. Naturlig, sterk og snill.

Jeg velger å respektere henne – og alle andre kvinner som tørr å være seg selv i en verden hvor altfor mange velger å gjemme seg bak usikkerhetens maske.

Et innblikk i hverdagslivet mitt i Frankrike

Alarmen ringer.

Med vilje har jeg valgt å til daglig bli vekket av den mest skjærende og irriterende alarmen av alle tonene i mobilens store utvalg. Samboeren min, som hver morgen får seg en time mer søvn enn meg, går for behagelig fuglesang og harpemusikk. Jeg går for bråkete ulyder.

Jeg reiser meg sakte og skyver de nakne føttene mine inn i de grå tøflene med kattefjes på. Kroppen dusjes, hår børstes, hudkrem masseres lett inn i ansikt og fuktighetskrem smøres på beina. Videre påføres foundation, mascara, brynpudder og leppestift. Sånn, nå kan jeg møte verden.

I ført min knæsjrosa silkemorgenkåpe, roter jeg i klesskapet, mens jeg leter etter en kjole eller et skjørt og en overdel som ikke behøver en runde med strykejernet. Å stryke klær er noe av det kjedeligste jeg vet.

Er denne kjolen for kort? Kan jeg gå kledd slik på jobb?

Jeg ender opp med en sort kjole som venninna til moren til samboeren min i utgangspunktet hadde kjøpt til seg selv, men endte opp med å gi bort (til meg) , da størrelsen ikke passet henne. Håret setter jeg opp i en stram knute. Brun skinnveske, brune sandaler. Klar, ferdig, gå.

Jeg starter arbeidsdagen klokka sju denne uken. Min kjære jobber like i nærheten, og gir meg skyss til kontoret.

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lager meg en kopp kaffe, sier “bonjour” etterfulgt av “ça va?” til samtlige kolleger mens jeg kysser dem alle på kinnene. Jeg setter meg foran dataskjermen og trykker på tastaturet. Koder, konfigurasjoner, modifikasjoner, oppdatering av database, eposter og telefonsamtaler på fransk og engelsk. Vannflasken fylles. Klokka tikker, og plutselig er den tolv. Det er tid for lunsj.

Lunsjpausen varer en hel time. Dette er vanlig praksis i Frankrike. Lunsj er gjerne hovedmåltidet her i landet, og mange pakker derfor med seg store Tupperware-bokser fulle av pasta og kjøtt eller grønnsaker og ris, sammen med et lite stykke baguette og en dessert eller to. Dette kan gjerne være sjokolademousse, kake, yoghurt eller frukt. Selv spiser jeg som regel en wrap og en frukt, eller salat og en müslibar.

I lunsjpausen får jeg spørsmål om Norge og det norske språk. Hva er en typisk norsk matrett, sånn bortsett fra gravlaks? Er det dyrt å feriere i Norge? Hvor kaldt er det i Norge på denne årstiden? Hvordan sier man merci på norsk?

Klokka er halv fire. Jeg forlater kontoret og marsjerer mot bussholdeplassen. Bussjåføren smiler og sier bonjour, jeg hilser tilbake og finner en ledig plass hvor jeg kan sitte og lese pocketbok i en liten halvtime. Vel fremme på endestasjonen, sier jeg “merci, au revoir” til sjåføren som smiler og ønsker meg en fin dag. Videre trasker jeg rolig hjemover.

Sammen lager vi middag, min kjære og jeg, og avslutter kvelden med en god dokumentar på en av våre foretrukne franske tv-kanaler.

Neste dag kan enten bli en repetisjon av den forrige, eller bli totalt annerledes. Det er opp til ingen andre enn meg selv. Jeg velger å gjøre noen små endringer, for å krydre opp tilværelsen. Ingenting drastisk, men nok til at jeg slipper å ha dårlig samvittighet over hvor lite utbytte jeg får av fritiden etter endt arbeidsdag.

Ny ettermiddag, og klokka er igjen halv fire.

Denne gang tar jeg ikke bussen hjem. Jeg tar en annen buss; til sentrum av Toulouse.

De smale brosteinbelagte handlegatene lyses opp av butikkvinduenes mange oransje og gule skilt hvor det står “soldes” skrevet med store bokstaver. Det er for tiden sommersalg overalt.

Skal jeg inn og titte litt? Bare bittelitte grann?

Denne mørkegrønne firkantede vesken som pryder vindusdisplayet er jo så fin. Jeg undrer hvor mye den koster, og til hvilken anledning jeg kunne brukt den. Og hva med dette lavendel-lilla sjalet, eller disse søte perleøredobbene? Ville disse accessoirene kledd meg?

Jeg motstår fristelsen, og finner meg heller en koselig liten kafé hvor jeg kan slappe av og observere mennesker som går forbi, og lytte til lyden av baristaens espressomaskin og stemmene til kafégjester som prater med hverandre.

Den kjekke baristaen med mørkt skjegg og olaskjorte smiler i min retning og spør om kaffen smaker. Jeg nikker og smiler tilbake.

Jeg blir ikke lenge i sentrum. Bare lenge nok til å slippe å føle at alle ukedager går i ett. Som et lite pust i bakken. En liten pause fra det som så lett kan oppleves som et eneste stort déjà vu.

Nok en dag avsluttes med god middag og kveldskos i sofaen sammen med min kjære. Vi lager pai med pesto, oliven, soltørkede tomater og rødløk. Kveldens måltid nytes foran tv-skjermen hvor en spennende reisereportasje tar oss med til Tahiti.

Neste ettermiddag tar jeg ikke bussen hjem. Jeg møter samboeren min på parkeringsplassen utenfor kontoret, og sammen kjører vi til et større supermarked for å handle dagligvarer for resten av uka. Baguetter og diverse franske oster, deriblant mine favoritter; morbier og reblochon. Spekeskinke fra Bayonne og italiensk mortadella. Ferskpresset appelsinjuice. Frukt og grønt.

Dagene går, og helgen nærmer seg med stormskritt. Ofte reiser vi bort i helgene, min kjære og jeg. På både korte og lange bilturer, ut på eventyr både nært og fjernt. Det hender også at vi blir igjen hjemme, og begir oss ut på eventyr i eget nærområde i stedet.

Vi utforsker spennende spisesteder som serverer spesialiteter fra ulike land. Vi går tur i Jardin des Plantes eller på vindushopping i de mange handlegatene ved Place du Capitole. Vi drar på kino og teater. Vi besøker vinbarer og mikrobryggerier. Alene, sammen med venner, sammen med kolleger. Piknik i en av byens mange parker snakker vi ofte om å stelle i stand, men ender som oftest likevel opp på balkongen hjemme, med rosévin i kjøleren og merguez-pølser på grillen. Med hjemmelaget potetsalat og grillet aubergine og squash, spiser vi oss gode og mette. Såpass at vi glemmer bort at vi jo har kjøpt dessert fra et lite pâtisserie like ved enden av gata vi bor i.

Voilà, et lite innblikk i min typiske hverdag her i la ville rose!

Mange spennende planer fremover!

Jeg gjespet høylytt og letet frem nøkkelen fra bunnen av den store, stappfulle vesken som bar på både matboks, pocketbok, headset og diverse duppeditter som jeg stadig glemmer bort. Hårstrikk, tyggis og kulepenn vil jeg jo uansett få bruk for før eller siden, så derfor kan dem jo like greit bli liggende der.

Jeg tok heisen opp til andre etasje og åpnet den ulåste døra til leiligheten vår. Lukten av ratatouille og chorizo pølser ga magen min en påminnelse om hvor sulten jeg faktisk var, etter å ha overlevd en lang og slitsom dag på kontoret. Min flinke samboer som stod ved kjøkkenbenken og kokkelerte, la kjøkkenkniven forsiktig fra seg på skjærebrettet og omfavnet meg med et stort kyss.

“Jeg har en overraskelse til deg”, sa han og pekte i retning stuebordet.

En nydelig blomsterbukett med store vakre solsikker og diverse blomsterarter i forskjellige nyanser av lilla, prydet det sorte IKEA-bordet vårt. Jeg som hadde hatt en dårlig start på denne uken (både på arbeidsplassen og øvrig) fortjente denne lille oppmerksomheten, mente han.

Jeg fikk nesten tårer i øynene, så rørt som jeg ble, der jeg stod og holdt godt rundt kjæresten min og takket om og om igjen for at han er nettopp den han er. For at han tenker på meg der han passerer blomsterbutikken som ligger like ovenfor gaten fra dagligvarebutikken vi pleier å handle hos. For at han ser meg, når jeg ønsker å bli sett. Og lytter når jeg trenger å bli lyttet til. Jeg krever ikke å bli forstått, men jeg trenger å bli hørt. En blomsterbukett og en deilig middag laget med kjærlighet, ja, det gjør underverker for humøret.

Resten av kvelden gikk til å planlegge diverse reiser og aktiviteter som venter oss nå på sensommeren, til høsten og tidlig på vinteren. Vi har satt inn penger på en felles sparekonto hver eneste måned i snart et halvt år, og hadde egentlig tenkt å kjøpe ny sofa for det endelige beløpet. Men sofaen får heller vente.

Neste helg etterlater jeg min kjære til seg selv, fordi jeg skal ut på helgebesøk til venninna mi som bor i Cannes. Sammen skal vi på dagstur til Saint Tropez, og slappe av mens vi prater løst og fast om alle gleder, skuffelser og alle forandringer som har hendt i våre liv siden sist gang vi møttes.

I september skulle egentlig foreldrene mine komme på besøk til Toulouse, men grunnet salg av ferieleiligheten deres i England, er det kun moren min som er disponibel akkurat den uken jeg fikk tatt meg fri fra jobb. Etter å ha diskutert og gjort noen vurderinger, kom vi frem til at vi like greit kan reise på mor-datter tur sammen til hennes fine hjemland; Polen.

Og med dét har jeg nå en jentetur til Kraków og Wrocław å se frem til!

I oktober reiser Julien og jeg på helgetur til den nydelige middelalderbyen Carcassonne og til den lille byen Limoux, for å smake lokal vin og bli bedre kjent med områdets historie og severdigheter.

I november reiser vi på helgetur til Lyon for å bli kjent med den franske gastronomi-hovedstaden, men også for å se burlesque-ikonet Dita Von Teese sitt spektakulære show. Jeg skal ikle meg retroinspirert antrekk, og pynte meg med cateye-liner, røde lepper og store krøller. Old Hollywood, jeg elsker det!

Også i november, står en spennende to ukers ferie i Sør Afrika for tur (sammen med Julien og foreldrene hans). Vi skal på safari i Kruger Park, dykke med hvithaier i Cape Town, besøke vingårder, dra på hvalsafari, se pingviner, bo på glamping (glamorøs camping), spise lokale spesialiteter – og kanskje lære noen gloser på afrikaans og zulu!

Det som er morsomt, er hvor forskjellige alle disse turene kommer til å bli fra hverandre. Hva jeg kommer til å se og gjøre, og hvem jeg kommer til å dele disse opplevelsene sammen med.

Og du som leser, ja du vil få bli med på absolutt alle disse reisene (gjennom informativ og underholdende tekst og massevis av bilder).

Virkelighetsflukt med konto i minus

“Jeg elsker antrekket ditt. Vil du komme inn for en gratis vask og styling hos oss?”, sa den høye, mørke (og svært kjekke) eieren av frisørsalongen som jeg jo faktisk hadde bestilt time hos nettopp denne dagen.

Hans ansikt lyste opp da jeg nevnte at jeg allerede var kommet for å friske opp min gyllenbrune hårfarge…og samtidig skjule de små grå hårstråene som først meldte sin ankomst det året jeg fylte tjuefem, og siden den gang har formert seg og blitt godt etablert.

Salongen tilbyr klipp og farge til halv pris av vanlig frisørpris, om man våger å gi lærlingene en sjanse. Med en fransk bankkonto som ligger i minus, og en norsk konto som jeg kun bruker når, ja, den andre kontoen ligger i minus, stod valget mellom å avbestille timen og gå min vei – eller legge håret mitt i lærlingenes hender.

Min økonomiske situasjon ble jeg først klar over like før jeg forlot leiligheten. Kun én dag etter å ha handlet klær på salg. Samme dag som frisørtimen. Dagen før manikyr-time (riktig nok hos ei venninne som gir meg halv pris).

“Den store depresjonen” (Amerikas finanskrise på 30-tallet) ledet til en virkelighetsflukt i form av sang, dans og høyt pengeforbruk. Nitti år senere og på andre siden av Atlanterhavet, drømmer også jeg om et liv i sus og dus, som Daisy Buchanan fra romanen The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald. Men uten denne sørgelige lengselen etter enn annen mann enn den jeg har, selvfølgelig.

Et liv i sus og dus har jeg dog ikke råd til. Men heldigvis står det ikke like dårlig til med meg som det gjorde med mange av de rammede av finanskrisen i Statene på 30-tallet. Heldigvis.

Mens jeg satt med stumpen godt plantet i frisørstolen og lærlinghender i håret, bladde jeg i diverse moteblader og lot meg friste av vakre sommerkjoler i forskjellige farger og mønstre. Jeg la motemagasinene til sides og scrollet meg gjennom diverse nettbutikker for å finne tilsvarende kjoler og legge dem i handlekurven. Disse skulle jeg ikke kjøpe. Ikke enda. De skulle bare ligge der på vent. Ligge og godgjøre seg i denne digitale handlekurven frem til den dagen min konto ville gå i pluss igjen.

Jeg sukket. To timer senere var heldigvis dette triste minustegnet midlertidig visket bort fra minnet igjen. Et speilbilde av meg, meg med vakkert hår, var nok til å glemme hvordan det stod til med min franske konto. Den kjekke frisøren smilte og spurte om jeg var fornøyd. Javisst var jeg det. Jeg følte meg som en stjerne!

Samboeren min møtte meg utenfor salongen, og sammen spaserte vi gjennom det urbane nabolaget Saint Cyprien og videre til Carmes – et lite quartier som er fredelig, sjarmerende og fullt av restauranter og butikker som kan klassifiseres som très chic.

Vi fant oss en koselig liten vinbar med praktisk beliggenhet i skyggen av et stort tre, hvor vi kunne nyte frisk luft og samtidig holde oss skjermet fra solas varme stråler. Min kjære spanderte et glass rosévin og bestilte en pils til seg selv. Jeg skammet meg over å måtte fortelle ham om dette store stygge minustegnet som dominerte kontoen min, men han som tross alt lever sammen med meg har jo all rett til å vite slike ting.

Så snart min lille hemmelighet var røpet, gjorde han noe som fikk meg til å skamme meg enda mer. Han overførte penger til kontoen min. Er det ikke egentlig ganske ironisk hvordan jeg på en side romantiserer (det fiksjonelle) 30-tallet, men samtidig ikke liker noe som på den tiden var svært normalt for en kvinne; å motta penger fra en mann?

Klokka åtte denne kvelden hadde vi jo også en bordreservasjon som ventet oss, på fin restaurant. Dette behøvde heldigvis ikke min kjære å spandere, da jeg har mer enn nok av restaurant-sjekker å ta i bruk (noe de fleste arbeidstakere i Frankrike har krav på). Tre retters middag og ei flaske rødvin; en luksuriøs avslutning på en dag hvor man aldri skulle trodd at jeg egentlig gikk rundt med klump i halsen og bekymret meg for det finansielle.

Jeg teller ned dagene til lønnsslippen havner i postkassen og pengene strømmer inn igjen på konto.

Da skal jeg heve champagne-glasset høyt til værs og nyte smaken av franske bobler…mens jeg setter opp et budsjett i Excel, overfører noen tusenlapper til sparekonto – og krysser fingrene for at dette aldri skjer igjen!

Jeg endte tilfeldigvis opp med å bestille både vegetarisk forrett og hovedrett på restauranten Les 2 font la Paire.

Forrett: Gaspacho av paprika, ost og mais, servert med crème fraîche, gressløk og tortilla chips

Hovedrett: Cannelloni av aubergine fylt med ost, krem av squash og pepperrot med sorte kikerter

Mindre “meg,meg,meg” og mer “oss”, takk!

“Jeg trenger din hjelp, Kristine. Det er viktig. Kan du ringe meg?”, var tekstmeldingen jeg mottok helt ut av det blå, forrige mandag ettermiddag.

Før jeg i det hele tatt rakk å svare, ringte telefonen.

En kvinne jeg hadde jobbet sammen med i tre måneder på den forrige arbeidsplassen min, var på andre enden av røret. “Jeg forstår godt hvis du ikke har tid eller mulighet, men jeg trenger din hjelp”, stotret hun frem.

Hun forklarte deretter at hele blokka hun bodde i, var blitt evakuert på grunn av veggedyr. Midlertidig overnattingssted ville verken bli dekket av boligeier eller forsikring, da skadedyr visstnok blir ansett som selvforskyldt skade. Dermed stod hun uten noe sted å sove, i tillegg til å måtte kaste alt av møbler og klær. Samtidig var hun langtidssykemeldt fra jobb og hadde mer enn nok av problemer å stri med.

Det å måtte trygle og be venner og familie om hjelp, var noe hun virkelig skammet seg over. Bedre ble det ikke da samtlige – inkludert egen bror og stemor – sa blankt nei til å la henne få overnatte hos dem frem til den dagen hun kunne flytte inn igjen i egen leilighet. “Åh, så forferdelig! Du må jo ha det helt grusomt akkurat nå?”, var det til og med enkelte som presterte å si…uten å tilby så mye som en hjelpende lillefinger.

Leiligheten vår har gjesterom. Dette gjesterommet stod tomt fra og med forrige onsdag; etter å ha ryddet opp etter foreldrene til samboeren min, som var på besøk i ei uke. Hvor hjerterått ville det ikke vært å snu ryggen til en kvinne i nød, når jeg egentlig har både plass og mulighet til å gi både en hjelpende hånd og en god klem til den som sårt ber om hjelp?

Selv samboeren min var skeptisk, og ønsket helst ikke å ha overnattingsbesøk i mer enn to netter. Ja, for i helgen gikk det greit, sa han. Denne helgen hadde vi jo ingen planer, uansett. Vel, to netter er jo bedre enn ingenting, men det ville likevel føles så halvhjertet å bare hjelpe noen fra fredag til søndag, og kaste dem ut på gata når hverdagsrutinene står for tur. Som om det å hjelpe andre er noe man gjør for å fylle fritiden, samvittigheten – og kun når det ikke står i veien for andre aktiviteter og lyster.

Jeg klarte likevel å få ham til å gå med på å la henne få bo hos oss i en hel uke.

Tenk hvis det hadde vært du og jeg som plutselig stod uten noe sted og bo, sa jeg til ham. Uten penger, og omtrent uten noen som helst eiendeler – etter å ha måttet kaste alt og starte på nytt. Tenk hvis DINE foreldre og venner hadde avvist DEG når du tryglet og ba om husly?

Vi lever i en tid hvor det aller meste dreier seg om “meg, meg, meg”. Men, selv i et samfunn som stadig er i endring, er det én ting som aldri vil endre seg; det faktum at vi bare er mennesker. Mennesker med følelser. Elementære behov. Et av disse grunnleggende behovene er kjærlighet. Et annet er trygghet.

I går forlot hun leiligheten vår. Oppvasken var tatt og husnøkkelen som jeg hadde lånt henne, hadde hun puttet i postkassen vår. I én uke har hun hjulpet til med matlaging, dagligvarehandel, hente pakker på postkontoret, og vært hyggelig selskap både ved middagsbordet, tv-stuen og ute på balkongen på disse varme sommerkveldene.

Når leiligheten er innflyttingsklar igjen, skal hun spandere en pils på både meg og Julien, lovet hun. For å feire et vennskap som har blomstret. For å feire hvor fine vi mennesker kan være mot hverandre, om vi velger å fokusere litt mindre på “meg” og litt mer på “oss”.

(da jeg ikke har hatt tid til å ta bilder denne uken, grunnet fulltidsjobb og besøk, deler jeg noen bilder fra Monpazier i Dordogne i Sørvest-Frankrike – tatt i September, 2016)

En søndag fylt med deilig mat og vakre vingårder

På franske landeveier rullet vi, med vingårder og maisåkre så langt øyet kunne se. For Julien vekket dette fristelsen etter å smake diverse lokale viner, mens for meg vekket dette en appetit for maisbrød og ostekake basert på mais (som høres direkte vemmelig ut, men smaker helt fantastisk). Vi hadde allerede før vi forlot Airbnb-huset like utenfor byen Pau, satt oss som mål å avslutte denne fabelaktige helgeturen med et finere restaurantbesøk i den lille byen Lembeye, etterfulgt av vinsmaking i Madiran.

Iført en sommerkjole som lenge hadde ligget i skapet, brettet og klar til å bli tatt i bruk på en vakker sommerdag som denne, var det fint å kunne strekke på beina og nyte utsikten over kilometervis med vindrueranker.

Å forhåndsreservere guidet visitt og vinsmaking er absolutt en stor fordel i Frankrike, da man fint kan ende opp med å kjøre rundt fra vingård til vingård, skuffet og lei, om man ikke har søkt opp nok informasjon om åpningstider, eventuelle arrangementer og hvorvidt produktørene faktisk har tid og ledig plass til flere vinglade turister.

Vi hadde glemt å gjøre nettopp dette. Reservere. Dermed ankom vi det nydelige Château de Crouseilles, kun for å bli informert om at vinsmaking og guidet visitt ikke ville bli mulig i denne omgang, da alle ansatte var opptatt med å rydde opp etter gårsdagens bryllup. Disse bryllupsgjestene satt i dette eksakte øyeblikket, samlet like utenfor vingårdens château og nøt en sen lunsj. Vel, de fleste av dem satt rundt bordet. Andre lå på gresset, kanskje femti meter lengre unna, og hvilte seg etter det som sannsynligvis endte opp med å bli en ganske sen og innholdsrik aften.

Til tross for skuffelsen, ønsket jeg å fotografere både Château de Crouseilles, vindruerankene, og ikke minst la Julien ta noen bilder av meg i sommerkjolen som endelig hadde fått lufte seg for en gangs skyld.

Vinsmaking hadde vi glemt å reservere, men lunsjreservasjon – dét hadde vi husket på. Tiden var inne for å kjøre den ti-femten minutter korte bilturen fra vingården til den lille byen Lembeye, for å spise på den godt omtalte Restaurant de La Tour.

Da vi ankom restauranten ble vi sjarmert over det koselige uteområdet som møtte oss. Dessverre skulle vi ikke sitte ute, da et bord allerede stod klart til å ta oss i mot, inne i lokalet. En gledelig overraskelse var riktig nok den hyggelige og svært pratsomme servitøren. Han serverte oss en vin som mine reisefølger likte godt, men som etter min smak var helt grei. Ingenting ekstraordinært. Maten derimot, var fabelaktig. Deilig hummus servert på grillet aubergine (med salat) passet utmerket til forrett på disse varme sommerdagene. Hovedretten, and i kremet appelsinsaus, var som en eksplosjon av smaker i munnen. Saftig kjøtt sammen med sursøt – men likevel kremet og mild saus – servert sammen med en smakfull potet-og squash grateng, ingredienser som alle fløt inn i fin harmoni med hverandre.

Til dessert fikk jeg servert en forfriskende pavlova. Til min store forbauselse, hadde hverken min kjære eller hans foreldre noen gang hørt om denne desserten. Jeg forstår at pavlova i utgangspunktet er en russisk dessert og kanskje ikke er så verdenskjent som vi nordmenn gjerne tror (vi som tross alt har trykket denne desserten til brystet og gjerne lager våre egne varianter til diverse anledninger). Jeg skjønner at franskmenn, som tross alt har tusenvis av egne dessert-kreasjoner som smaker like herlig som pavlova, ikke har hørt om alle verdens godsaker. Men likevel ble jeg overrasket. I tillegg endte de opp med å spise opp nesten hele desserten min, da de innså hvor god den faktisk er.

Etter å ha spist et stort og deilig måltid, dro vi videre til Madiran etter å ha ringt Maison des Vins for å høre om vi kunne få komme på besøk for en liten dégustation du vin (vinsmaking). Denne gang var svaret heldigvis ja. Vi smakte forskjellig hvitvin, rødvin og dessertvin – alle fra Madiran og nærområdet. Noen falt i smak, andre ikke. Favorittene endte til slutt opp i en liten eske og ble med oss hjem tilbake til Toulouse.

Og med det vinket vi farvel til vingårdene og satte kursen hjemover.