Overraskelsen og bading i vinkjeller

De siste dagene har av flere grunner vært travle, og jeg har snart skrevet ferdig halvparten av manuset til romanen min. Travel var jeg også forrige fredag, med helgetur og overraskelser på agendaen, hvor absolutt alt utrolig nok gikk nøyaktig som planlagt, noe som definitivt ikke skjer altfor ofte i uforutsigbare tider som disse.

Badetøy, pyjamas, ekstra undertøy og t-skjorter, kun det mest nødvendige skulle få plass i vår felles trillekoffert, samtidig pakket vi kjølebagen full av pålegg og tok med oss ei flaske vin, før vi satte oss i bilen for å kjøre hundre-og-tretti kilometer sørover.

Vi så frem til å tilbringe helgen på en gammel vingård bebodd av et ektepar som har bygget om en liten del av gården for å leie den ut som Airbnb-leilighet. Vinkjelleren har i tillegg blitt forvandlet til et innendørs svømmebasseng og sauna, noe jeg aldri i min villeste fantasi hadde trodd jeg ville se med egne øyne. Hvor mange er det vel som kan si at de har svømt rundt i en vinkjeller?

Jeg gledet meg til å endelig kunne røpe den store overraskelsen, til å se hans ansikt lyse opp det sekundet han ville finne ut at hans foreldre også var blitt invitert til å være sammen med oss på denne helgeturen. Jeg gledet meg så mye at jeg nesten holdt på å avsløre alt sammen under flere anledninger de siste ukene før avreise.

Gjennom hele kjøreturen satt jeg med mobiltelefonen i hånda og kommuniserte med hans foreldre via en hemmelig gruppe på direktemeldingsapplikasjonen WhatsApp. Etter hvert som vi begynte å nærme oss vingården, ble det vanskeligere å holde tilbake smilet, til å late som ingenting, jeg var dessuten lei av å dikte opp grunner til at det ikke ville være nødvendig å handle med oss matvarer på forhånd, lei av å si at jeg ikke visste hva jeg hadde lyst til å spise til middag, late som jeg ikke hadde lyst til å lage mat, lyve og si at det kanskje fantes en delikatessebutikk eller restauranter i landsbyen som tilbyr takeaway. Alt dette for å unngå å røpe at svigermor allerede var på plass med flere bæreposer fulle av mat.

Da vi til slutt nådde frem til vår endelige destinasjon, observerte jeg to mennesker som på adressens terrasse slappet av med hver sin kopp kaffe eller te foran seg på bordet. Selv om de begge satt med ryggen til, kjente jeg dem umiddelbart igjen, tiden var inne for å se om også Julien hadde en liten anelse om hvem de kunne være.

Han parkerte bilen og jeg blottet mitt brede glis som jeg i nesten to timer hadde forsøkt å holde for meg selv, endelig kunne jeg si til ham at jeg hadde en overraskelse på lur. “Vet du hvem de er, de to som sitter ved bordet der borte”, spurte jeg og pekte mot det rufsete grå bakhodet til hans far og den blonde boben til hans mor. Nølende, studerte han dem fra bilvinduet og ga meg et usikkert nei, før et lys plutselig gikk opp for ham.

“Neimen, nei, det kan da vel ikke være…tuller du, er det sant?”

Vi gikk ut av bilen, de to menneskene reiste seg og kom gående mot oss. Julien brøt ut i latter, hans armer utstrakt for å gi sine foreldre en klem.

“Dette hadde jeg virkelig aldri forventet”, jublet han. Jeg smilte fornøyd, glad for å se ham så lykkelig.

Det skulle ikke ta lang tid før vi alle skiftet til badetøy og hoppet uti vinkjellerens basseng. Kvelden ble deretter feiret med en flaske vin som vi hadde fått i gave fra huseierne, og en av Julien sine favorittretter fra barndommen, kjøttgryten bœuf bourguignon. Fra et bakeri i nabolandsbyen, hadde svigermor kjøpt forskjellige kaker som vi senere på kvelden nøt til dessert.

Det siste jeg hørte før jeg sovnet den natten, var Julien som hvisket i mitt øre “merci pour cette belle surprise.”

En liten hemmelighet

Årets andre måned er allerede på vei mot sin ende, og jeg har knapt forlatt leiligheten de siste fire ukene. Jeg har latt meg selv bli oppslukt av skriving, av drømmen om å bli forfatter, en deilig distraksjon fra virkeligheten. Det skal likevel bli godt å endelig få kommet seg ut i morgen, endre omgivelsene og gjøre noe fint for kjærligheten.

I over en måned har jeg holdt dette hemmelig for min kjære, en fin liten overraskelse som jeg har planlagt fra punkt til prikke.

Det eneste han vet er at vi i morgen skal på helgetur til en liten landsby som ligger mellom Carcassonne og Narbonne, en landsby ved navn Siran, i hjertet av vindistriktet Minerve.

Han vet at vi skal overnatte i det som før i tiden var vinkjelleren til en av vingårdene i landsbyen. I dag er den en leilighet med privat innendørs svømmebasseng og sauna. Mer enn det vet han ikke, og jeg har innsett at jeg må snike med meg badebuksa hans i bagasjen, ettersom han er fast bestemt på å droppe å ta den med, i den tro at vi vil ha bassenget helt for oss selv.

Jeg har også måttet overtale ham gang på gang til å ikke pakke ned for mye mat, uten å si hvorfor jeg mener det er unødvendig. Samtidig sender jeg hemmelige tekstmeldinger bak ryggen hans, og ser garantert ut som om jeg pønsker på noe helt annet enn det som er sannheten.

Han aner nemlig ikke at jeg har invitert hans foreldre til å tilbringe helgen sammen med oss, han vet ikke at de er på vei sørover fra Paris for å overraske ham, muntre ham opp i en tid som har vært vanskelig for oss alle.

Jeg har sommerfugler i magen og gleder meg som et barn til å se hans reaksjon, til å se ham smile like bredt som jeg ville gjort om det var mine foreldre som kom på overraskelsesbesøk, hadde vi levd under normale omstendigheter. Om jeg må være helt ærlig, kan jeg faktisk garantere at den dagen jeg endelig setter mine bein på norsk jord igjen etter all disse månedene (tjuesju foreløpig) borte fra fedrelandet, kommer jeg til å knekke sammen og hylgrine i armene til min mor.

Det er ingen tvil om at lengselen etter å være sammen med min egen familie, har påvirket denne iveren etter å gjøre alt jeg kan for at min kjære skal få en nydelig helg sammen med sin mor og far.

Jeg vil gi ham det jeg selv ikke kan få.

Mitt bittelille håp brenner fortsatt, selv om flammen er mye svakere nå enn den var for ett år siden. Jeg har blitt så vandt til å vente, at jeg nesten ikke våger å tro at ventetiden en dag vil være over.

Om optimismen skal få taletid, vil jeg si at jeg har et håp om å endelig få kommet meg til Norge til sommeren, når manuset mitt er ferdigskrevet og resten blir overlatt til skjebnen. Men som vi alle vet er det umulig å vite hva som venter oss i juni, når vi ikke engang aner om vi neste uke vil våkne til en sykere eller friskere verden.

Morgendagen er et like stort mysterium som fremtiden til mitt manus, men jeg ser mot sommeren, og gjør i mellomtiden alt jeg kan for å glede menneskene rundt meg. Samtidig blar jeg gjennom bilder fra tidligere reiser, fra fine minner sammen med venner og familie, og scroller gjennom andre menneskers inspirerende bilder på Instagram. Bilder fra ferieturer, bilder tatt i Norge, idylliske hytteturer, fristende mat og flotte hjemmebiblioteker.

Jeg drømmer om mye, men har likevel bare tre ønsker for år 2021. Få romanen min publisert, se familien min i Norge, og feire den utsatte bryllupsfesten. Mens jeg venter på mirakler, gjør jeg alt jeg kan for å gjøre min kjære lykkelig.

Alt som bare Skjebnen vet

Jeg fyller et rødvinsglass med Saint-Estèphe og setter meg ved skrivepulten for å skrive. Sola er på vei ned, hun etterlater himmelen med et oransje og rosa skjær, i motsetning til meg er hun vakrere når hun legger seg og når hun våkner enn når hun stråler høyt i sky. Selv stråler jeg kanskje mest i måneskinn, under stjernehimmelen på en romantisk lørdagskveld.

Jeg savner romantikken. Det er vanskelig å være romantisk i joggebukser, med takeaway-pizza på bordet og virus i luften.

De siste ukene har jeg knapt gjort annet enn å skrive på dagtid, mens jeg om natten drømmer om et liv hvor jeg får lov til å kalle meg forfatter, hvor bokhandlere plasserer bøker skrevet av meg under kategorien skjønnlitteratur, bokstaven B for Begot, Kristine.

Februar er snart over, for å bli erstattet av mars, slutten på vinteren og starten på min favorittårstid, våren. Jeg gleder meg til å se naturens farger blomstre, til å våkne til lyden av fuglekvitter tidlig på morgenkvisten, til å gjemme bort ullkåper og hente frem de tynne vårjakkene. Mest av alt gleder jeg meg til å følge vaksinekappløpet og forhåpentligvis få muligheten til å reise hjem igjen til fedrelandet.

Her i Frankrike har lite endret seg de siste ukene. Restaurantene og barene holder fortsatt stengt, men vi går i det minste mot varmere tider, lysere kvelder, jeg behøver ikke lenger å bruke hansker og ørevarmere når jeg drar ut på sykkeltur langs Garonne-elven og Canal du Midi.

Sykkelturer har det blitt mange av, nå som det meste annet er satt på pause. Når jeg ikke drar på tur med den over tjue år gamle sykkelen, eller sitter foran datamaskinen og skriver, henter jeg frem bøker fra bokhylla og tar dem med meg ut på balkongen hvor jeg sitter under solfylt himmel og koser meg med fin litteratur og en god kopp kaffe eller te. Det går mye i islandsk oversatt til norsk for tiden, Jón Kalman Stefánsson og Auður Ava Ólafsdóttir, deres historier gir meg lyst til å reise til Island for å beundre det vakre grønne nordlyset, fotografere isbreer og vulkaner, kjenne islandske vindpust på kroppen.

Ferietur til Island blir det nok ikke med det første, selv om jeg gjerne skulle ønsket at jeg var der akkurat nå. Jeg ønsker å være mange steder, flere steder samtidig, jeg er rastløs og lengter etter å reise ut på eventyr. Jeg undrer om denne våren endelig vil by på en etterlengtet gjenforening med familien og hjemlandet.

Mer spennende enn en hvilken som helst reise, blir det å følge med på manuskriptets skjebne.

Om den en dag vil få æren av å bli til en roman, blir jeg jo velsignet med enda en grunn til å få komme hjem på besøk til Norge. Jeg drømmer om den dagen jeg endelig får tatt meg en uke eller to i Stavanger hos familien, og et par uker i Oslo på besøk hos venner. Om senvåren eller de tidlige sommerukene vil gi meg denne gleden, kommer jeg til å smile i lykkerus hele resten av året.

2021 er som et uskrevet manus, et år hvor alt kan hende. For meg kan dette bety bokutgivelse eller nederlag, det er uansett et nytt år hvor bryllupsfeiringen vil bli utsatt nok en gang (mer om det senere), dette er også et år hvor vi kanskje vil kunne reise på bryllupsreise, men også risikere å ikke kunne reise noe sted i det hele tatt.

Det er det ingen andre enn skjebnen som vet.

Jeg velger derfor i første omgang å fokusere på de små øyeblikkene som ligger like foran mine føtter. En helg som vil bli tilbrakt ved skrivepulten eller på sykkeltur. En lørdagskveld med hjemmelagde empanadas på menyen og en koselig film på TV-skjermen.

Dugnad, dans og forfatterdrøm

Regnet faller over Toulouse, over fiolenes by, la ville rose som hun kalles, den rosa byen. Festglade toner spilles over musikkanlegget, de gir meg lyst til å danse, til å reise tilbake til en tid da det fortsatt var mulig å pynte seg med glitter og glam, nyte en cosmopolitan ved bardisken på et trendy utested, observere menneskene på dansegulvet og vandre barfot gatelangs med skotøyet i den ene hånden og en rullekebab eller en hamburger i den andre.

Når jeg tenker over det, er jeg egentlig allerede for gammel for å orke å pine meg selv gjennom lange lørdagskvelder med ubehagelige stiletthæler og fet mat rett før leggetid.

Jeg blir eldre og eldre for hver måned tilbrakt innenfor disse fire veggene, jeg eksisterer, jeg venter på å få lov til å leve og lar meg selv være fanget i mitt eget hjem for ikke å bli syk. Eller være grunn til at andre blir syke. Dugnad, kaller de det. Når jeg tenker på dugnad, tenker jeg på borettslag og skoler, hvor vi vasker, plukker søppel, raker løv og maler gjerder i fellesskap.

Dugnad, en evigvarende dugnad. Jeg fyller bokhylla med stadig flere bøker og datamaskinen med egenskrevne tekster, kreativiteten blomstrer når jeg vet at jeg ikke går glipp av noe som helst, for utenfor de fire veggene skjer ingen verdens ting.

Jeg lukker øynene og lar musikken lede meg tilbake til utestedene som kler meg best, sofistikerte loungebarer og trivelige vinbarer, steder hvor jeg får gleden av å kose meg uten å måtte ofre mine føtter eller føle meg som en dinosaur ved siden av alle dem som nettopp har rukket å bli gamle nok til å drikke mojito i offentligheten, de som fortsatt fniser når de bestiller en sex on the beach i baren.

Følelsen jeg sitter igjen med, hver gang jeg tenker tilbake på hvordan jeg var da jeg selv var ungdom, vil jeg beskrive som underlig. Som å se et tidligere liv gjennom øynene til en fremmed. En umoden, uansvarlig pike, et helt annet menneske enn den kvinnen jeg er i dag. Jeg trodde jeg var modig, da jeg som tjueåring naivt spaserte rundt i nattemørket og stolte blindt på fremmede mennesker og deres intensjoner. Ikke en helg uten fest og moro, ikke en dag uten lag på lag med sminke og trange klær, ikke en søndag uten et tårevått ansikt og knust hjerte, en evig påminnelse om at livet ikke er en fest, at et flertall av vennene som gladelig henger med på festlighetene ikke vil være der når festen endelig er over.

En sannhet jeg klarte å svelge da jeg endelig ble komfortabel med mitt eget selskap, min egen stillhet.

Kalenderen forteller meg at det er lørdag, men det kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen dag, de er jo alle like den forrige og den neste og dagene etter der igjen. Men jeg holder meg likevel opptatt med mitt, og motivasjonen er større enn noensinne. Jeg skriver hver eneste dag på mitt manus, romanen jeg drømmer om å en dag få publisert. Det vil si, om teksten da vil falle i smak hos et av de norske forlagene.

Historien jeg forteller er en satirisk dystopi, mer enn det ønsker jeg ikke å røpe riktig enda. Min indre pessimist forteller meg at forfatterdrømmen aldri vil gå i oppfyllelse, uansett hvor mange manus jeg skriver, uansett hvor hardt jeg jobber for å komme meg dit.

Likevel har jeg et håp. Et håp om å en dag få danse igjen, og et håp om å en dag få æren av å bli tatt inn i varmen hos et forlag, nøkkelen til min store drøm, drømmen om å en dag kunne leve av min store lidenskap. Derfor har jeg vært fraværende på bloggosfæren den siste tiden, fordi jeg bruker all min tid på å skrive en roman som sannsynligvis aldri vil se dagens lys.

bekymringsfri i Vinterland

Januar var snart kommet til sin ende, og det første jeg så da jeg på morgenkvisten tok tak i mobiltelefonen og logget meg inn på min personlige Facebook-profil, var bilder tatt for nøyaktig ett år siden, da Julien og jeg var i Polen, hvor vi både besøkte saltgruvene i Wieliczka og spiste flere kilo pierogi i Kraków og dro på tur med hundespann i Zakopane.

Tydelig preget av alt det vonde som har skjedd det siste året, føles det nesten uvirkelig å tenke på at det faktisk er vi to som er avbildet, det smilende paret på ferie.

Jeg reiste meg opp fra dobbeltsenga og kledde på meg kosedress og ullsokker, før jeg beveget meg inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Våre to reisefølger var allerede godt i gang med å dekke på til frokost.

Ingen av oss kunne legge skjul på skuffelsen, da vi med hver vår kaffekopp steg ut på balkongen for å studere regndråpenes fall fra de mørke skyene som truet det andorriske vinterlandskapet. Fortsatt hadde vi likevel et håp om at snøen utover ettermiddagen ville melde sin ankomst og lede oss ut på eventyr til de hvitkledde fjellene, der hvor vi alle skulle bli aldersløse, bekymringsfri, milevis unna virkeligheten som vi hadde flyktet fra.

Morgenstund ble til formiddag, og fortsatt høljet regnet ned utenfor vinduet. Mens vi ventet i håp om at værgudene ville lytte til vår bønn, spilte vi en runde med Uno før vi dekket på til lunsj, hjemmelaget lasagne.

Værgudene hadde tydeligvis hørt vår bønn, for etter hvert som formiddagen ble til ettermiddag, ble regnet erstattet med snø, enorme mengder snøfall som snart skulle farge det våte landskapet hvitt. Tålmodigheten hadde lønnet seg, og vi ville endelig få muligheten til å komme oss ut i snøen og kose oss med lek og moro til solnedgangens time.

Med våre kropper godt pakket inn i ulltøy, skibukser og boblejakker, kjørte vi høyere og høyere opp i fjellhøyden for å gjøre det som vi i utgangspunktet hadde planlagt for ettermiddagen. Vi skulle ferdes på snøen med truger på beina, men vi endte heller opp med å leie akebrett, til glede for våre indre barn. Ikke siden jeg var tolv, tretten år gammel hadde jeg plantet baken på et akebrett, og størrelsen på disse brettene gjorde det vanskelig å tro at de ville tåle tyngden og lengden til våre voksne kropper.

Men det gikk likevel, på et vis. Vi var jo blitt aldersløse, og adrenalinen var den samme nå som for tjue år siden. Jeg hylte og jublet der jeg suste nedover bakken med vind i håret, akkurat som da jeg var barn. Min mann smilte lurt der han kastet snøballer mot våre venner og meg, vi nøt de barnslige, uskyldige gledene så godt vi kunne.

Flere ganger aket vi også sammen, han og jeg på samme lille brett, før vi til slutt tok oss en liten spasertur med akebrettet på slep, en liten oppdagelsesferd hvor vi passerte blant annet en flott liten iglo. Ved en tilfeldighet endte vi også opp med å hilse på flere forskjellige hundespann som snart skulle ut på ettermiddagens siste tur. Hundene minnet meg om dem vi møtte da vi i fjor vinter ferierte i de polske Tatrafjellene like før pandemien stengte ned kontinentet og hele resten av verden.

Kan vi ikke bare kjøpe oss ei hytte, hver vår kjelke og bli værende her i Andorra til livet blir litt lettere å håndtere, tryglet jeg, mens jeg speidet utover de hvite fjellene, vel vitende at vi før eller siden ville blitt rammet av ensomhet og gått hverandre på nervene.

Men her ute i naturen er vi i det minste fri, og hva er vel et liv om det ikke kan leves i frihet?

En pause på fjellet

Motivasjon, min kreative drivkraft, jeg undrer hvor den har tatt veien. Om ikke jeg har viljestyrken ved min side, om ikke jeg klarer å fullføre det mest verdifulle prosjektet jeg noen gang har startet, hva klarer jeg egentlig da?

Jeg har så altfor mye fritid. Usunt mye. Hvorfor prioriterer jeg bort så mye av denne verdifulle tiden på tull, når den kunne blitt brukt på å jobbe meg ferdig med det manusprosjektet som jeg i utgangspunktet var så stolt over da jeg først satte i gang, det eneste som de siste ukene har fått meg til å føle meg produktiv på et vis. Om usikkerheten og pessimismen tar over mitt sinn, hvordan kan jeg da leve med meg selv?

Drømmene fører meg tilbake til snøen og de vakre fjellene, mens jeg prøver så godt jeg kan å finne inspirasjon, få tilbake min indre motivasjon, dyttet jeg trenger for å kunne brette opp ermene og ta pennen fatt.

Forrige helg fikk jeg meg en pause fra alt som er, fra uka som gikk. Ei uke hvor jeg konstant har grått, ei uke hvor han og jeg har kranglet i frustrasjon, ei uke hvor jeg knapt har sovet og vært så langt nede at jeg i et vondt øyeblikk mistet all tro på at jeg noensinne vil komme meg på beina igjen. Som store deler av fjoråret, hjemsøker mørket meg igjen og igjen med dette ønsket om å synke ned i jorden, lukke øynene og aldri våkne igjen.

Som en reddende hånd, så jeg på invitasjonen, initiativet, som en gyllen anledning til å få alt sammen på avstand for en liten stund, før realiteten omsider ville dra meg tilbake til mørket igjen. Sammen med Julien og to av hans kolleger, dro jeg derfor på tur til Pyreneene forrige helg for å få kjenne på frisk luft, snødekket landskap, latter og smil. En helg i det spansk-franske fyrstedømmet Andorra, som er en to og en halv times kjøretur fra vårt hjem. To netter i en koselig liten ferieleilighet med fin utsikt mot snøkledde fjell. Jeg så frem til disse tre dagene hvor det ikke lenger ville gjøre vondt å være våken.

Om (det danske konseptet) hygge kan defineres med andre ord enn kakao, pledd og peiskos, vil jeg si at våre planer for oppholdet i Andorra er en fin beskrivelse av den følelsen, atmosfæren, det man gjerne forbinder med danskenes hygge. Vi skulle spille brettspill, hygge oss med spekefat og kalde småretter på fredagskvelden, raclette på lørdagskvelden, med vin fra vingården til vår venninnes far. Vi så frem til en lørdag hvor lek i snøen skulle stå i fokus, med akebrett og snøballkrig, alle fire hadde vi et enormt behov for å slippe løs våre indre barn og kjenne adrenalinet strømme gjennom kroppen.

Det var så fint å komme frem den fredagsettermiddagen, at jeg nesten ikke klarer å finne et godt nok ord som beskriver nøyaktig hvor glad og lettet jeg følte meg. Nesten som en nyforelskelse i selve livet, jeg omfavnet den gode følelsen og smilte tilfreds over å endelig kunne senke skuldrene og ha noe å se frem til. Vi åpnet ei flaske vin og lyttet til loungemusikk, mens vi smurte kanapeer og laget små spyd med hvitløksmarinerte oliven, små mozzarellakuler og cherrytomater.

Vi spilte et brettspill jeg aldri hadde hørt om, deretter et annet som jeg heller ikke hadde hørt om, før vi gikk over til en gjettelek som gikk ut på å lytte til filmmusikk og gjette hvilken film lydsporet tilhørte, eventuelt også komponistens navn. Fra å drikke vin til maten, gikk vi videre til å drikke likør til kaffen og nøt den søte smaken av medbrakt konfekt til dessert, før vi sent på natten trakk oss unna for å sove bort de neste åtte timene.

Lørdagens eventyr i vinterlandskapet vil jeg fortelle mer om senere. En fortelling som inneholder både et møte med et hundespann, en iglo og flere timer med god stemning på akebrett.

Håpet om at det finnes optimisme også i alt dette

Tjuesjette januar, hans bursdag, en begivenhet som vi egentlig skulle ha feiret på en Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse, Py-r er spisestedets navn. Vi skulle pynte oss i finstasen og ta metroen inn til sentrum for å deretter spasere hjem igjen etter endt sju-retters middag. En vinterkald spasertur under den klare stjernehimmelen, distrahert fra kulden, det kunstneriske måltidet fortsatt i våre tanker. Vi ville ha pratet om de mange smårettene, om hvor romantisk denne tirsdagskvelden hadde vært, noe tirsdager vanligvis aldri er, jeg ville spurt ham hvilken rett han likte best og gledet meg over å besvare samme spørsmål tilbake.

Men som vi alle vet, vil nesten ingenting av det som skulle ha vært, lenger la seg gjennomføre. Ikke før det store flertallet av verdens befolkning er vaksinert og vi endelig vinner denne krigen mot vår usynlige fiende. De franske myndighetene holder fortsatt landets restauranter stengt, og det gjeldende portforbudet tillater oss ikke å vandre rundt utendørs etter klokka seks. Middagsreservasjonen ble som forventet avlyst, og bursdagspresangen jeg hadde planlagt, risikerer også samme skjebne.

Ikke nok med at jeg hadde gitt ham fire poloskjorter hvorav tre av dem ikke passet i størrelsen og byttelappen med et uhell var blitt kastet i søpla, jeg hadde også reservert to netter i en bolig med innendørs svømmebasseng, en helgetur planlagt for februarmånedens siste helg, en helg som vi nå risikerer å måtte tilbringe innestengt i vår stue, om en tredje lockdown blir innført neste uke.

Før hans bursdagsfeiring endte i en unødvendig krangel over små bagateller, en konsekvens av flere søvnløse netter og bekymringsfulle dager, hadde vi i det minste rukket å hygge oss med en god middag. Kalvekjøtt i trøffelsaus, med pommes dauphines og fylte champignoner, og grunnet omstendighetene, altfor mange glass Saint-Julien, årgang 2006. Vi avsluttet måltidet, og krangelen, over kveldens dessert, kaker fra et pâtisserie i nabolaget.

Jeg hadde egentlig lovet å diske opp med hjemmebakt kake til det nå 31 år gamle bursdagsbarnet, samtidig som jeg hadde lovet meg selv å bruke mer tid på både matlaging og husarbeid, spesielt sistnevnte, men motivasjon har vært en mangelvare de siste ukene. Det eneste jeg for tiden har energi til å gjøre, er å lese bøker, sykle langt og lenge langs Garonne-elven og Canal du Midi, og skrive videre på manuset som jeg håper en dag vil bli en roman.

Tjuesjuende januar. Søvnløse netter har det som nevnt blitt mange av det siste året. Bekymringene lyder som et ekko i mitt sinn, engstelse rundt coronasituasjonens utvikling, nedstenginger, vaksineforsinkelser, reiserestriksjoner og virusmutasjoner, tanken på å nok en gang måtte utsette bryllupet skremmer meg, knuser mitt hjerte, og på toppen av det hele våknet jeg til en mindre hyggelig nyhet, en epost fra Pôle Emploi, avslag på søknad om finansiering av kurs.

Med andre ord, står jeg på stedet hvil når det gjelder jobb og videreutdanning.

Som om ikke dette var nok, hadde Julien fortsatt ikke fått noe videre informasjon om egen arbeidssituasjon, om han ville ha en jobb å gå til fra og med neste mandag, eller om han allerede til uka ville bli permittert eller flyttet til en annen del av landet.

Neste dag, altså i dag, fikk han heldigvis vite at han vil fortsette i samme stilling. Inntil videre.

Det er vanskelig å holde humøret oppe når situasjonen er så uforutsigbar som den er, men vi prøver så godt vi kan å redde oss selv og hverandre fra å bli altfor negativt påvirket. Mens vi smører oss med tålmodighet og venter på at den verste stormen skal passere, leter vi etter positivitet i selv det negative, for det finnes jo som oftest et håp selv i det som er vondt og vanskelig.

Jeg velger å tro, for håpets skyld, at skjebnen hele tiden har hatt andre planer for oss begge, at dette er det dyttet han trenger for å utvikle seg karrieremessig, i stedet for å stå på samme sted som han har gjort de siste tre årene. Kanskje var det heller aldri meningen at jeg skulle utdanne meg til å bli Community Manager. Tanken på at det forhåpentligvis finnes noe enda bedre der ute for meg, gjør situasjonen så utrolig mye lettere å håndtere. Ja, det gjør meg jo faktisk spent på livet etter, den nye normalen som de kaller det.

Samtidig som både han og jeg forsøker å holde optimismen oppe så godt vi kan, benytter vi den friheten vi fortsatt har til å gjøre det beste utav de mulighetene som fortsatt ligger foran våre føtter.

I morgen drar vi derfor på helgetur til fjellet med bil, en nødvendig pust i bakken, en pause fra alt som nylig har hendt og alt som vi frykter vil skje. Med alle bekymringer på avstand, ser vi nå frem til å leke i snøen, ake ned snødekkede bakker og gå tur i skogen, en siste smak av naturen og livet utenfor asfaltjungelen på det som kan ende opp med å bli en ganske lang tid.

Eller ikke. Hvem vet.

Å skrive ned sine ønsker for tiden etter

Mitt hode er fullt av tanker, vonde og fine, de fleste av dem drømmende, lengtende, etter tiden etter og tiden før. En mental forsvarsmekanisme, et forsøk på å flykte fra nåtiden, den vanskelige tiden, en tid som for det meste blir brukt til å skrive egne tekster og lese bøker for å distrahere meg selv. Fra bokhylla hentet jeg forrige uke frem den vonde men viktige “Min mørke Vanessa”, den feministiske “Et eget rom” denne uka. Neste uke vil jeg sannsynligvis hente frem noe lettlest og morsomt, noe av Erlend Loe eller Nina Lykke.

Jeg har kjøpt meg en dagbok i lær, med ordene My Bucket List og mine initialer inngravert, en dagbok hvor jeg vil skrive ned absolutt alt som jeg ønsker å oppleve når vi endelig vil kunne leve igjen, når jeg endelig vil kunne reise til utlandet, reise til hjemlandet, klemme mine nærmeste, dra på hyttetur ved sørlandskysten, dra på båttur langs Lysefjorden og togtur fra Bergen til Oslo, jeg vil bruke altfor mye penger på bøker i norske bokhandelforretninger og fylle kofferten med mine favorittsøtsaker, godteri og sjokolade som bare finnes innenfor Skandinavias grenser.

Utålmodig venter jeg, som alle andre, på en fremtid hvor det vil bli mulig å gjøre alt som i dag er umulig. Romantiske kvelder på fin restaurant, kinobesøk og teater, musikkfestivaler og piknik med venner, overnatting på hotell med frokostbuffet inkludert. Ingenting av dette vil bli skrevet ned i dagboka mi, selv om det er fint å gjenta for meg selv hvor mye jeg ser frem til å gjenoppleve alt sammen, når livet endelig vil bli litt lettere og verden blir tryggere å ferdes rundt i.

Jeg må forresten beklage, for gjentakelser har det blitt mange av det siste året, både i mine tekster og i mine samtaler med min kjære, med min familie, mine venner og med psykologen min. Hjemlengselen er uutholdelig, den gir meg en stadig lengre liste over ting jeg ønsker å gjøre når det først vil bli mulig for meg å sette mine føtter i hjemlandet igjen.

“Bucket list”-dagboka er for meg et terapeutisk prosjekt, forhåpentligvis vil den i fremtiden fungere som en drivkraft, det lille dyttet jeg trenger for å virkelig våge å kaste meg selv uti ukjent farvann.

Først og fremst har jeg et ønske om å forbedre polskkunnskapene mine, lære språket ordentlig og tilbringe mer tid i landet hvor min mor er født og oppvokst, landet hvor hele hennes familie fortsatt er bosatt, landet som jeg har feriert i omtrent hvert eneste år siden jeg var et lite barn. Jeg kunne fint ha tenkt meg tre måneder i Kraków, språkkurs på dagtid og skriving på kveldstid. Om min økonomiske situasjon skulle tillate det.

Angående det med skriving på kveldstid, har jeg bestemt meg for at dette er året hvor jeg virkelig må ta meg sammen og endelig fullføre noen av de mange skriveprosjektene mine, sende dem til forlag og se om forfatterdrømmen kan bli til noe mer enn bare en drøm. Jeg har tross alt tre (!) uferdige manus og en rekke noveller liggende på datamaskinen.

I tillegg til et lengre opphold i Kraków, en by jeg allerede kjenner veldig godt fra før, vil jeg fylle dagboka med en rekke fine europeiske destinasjoner som jeg i fremtiden ønsker å besøke, steder hvor jeg aldri tidligere har vært. Jeg har for eksempel alltid drømt om å reise på interrail, med sekk på ryggen og laptop under armen. Jeg vil starte eventyret her i Frankrike og reise videre med tog gjennom Tyskland, Sveits, Italia, Slovenia og Kroatia. Eller til Slovakia, Ungarn og videre til Serbia.

Jeg drømmer om en sommer på sykkeltur fra vingård til vingård, landsby til landsby og når jeg dagdrømmer om noe annet enn en ferie på hjul eller en ferie på togtur, er det verden under vann som frister. Lenge har jeg hatt lyst til å ta dykkersertifikat og bli kjent med Middelhavskysten fra et nytt perspektiv.

Heldig er jeg, om jeg en dag får oppleve en romantisk utendørs frokost med vakker utsikt, tidlig nok til å få nyte soloppgangen fra start til slutt. En båttur i solnedgangen ville også vært fint, en privatisert båttur med middag og vin for to.

Fra sommer til vinter, jeg drømmer om å se isbreer og nordlys for første gang, jeg har lyst til å prøve meg på isfiske og bo på ishotell. Som nevnt i tidligere innlegg, drømmer jeg om norsk hyttejul, ikke ulik min forrige julefeiring her i Frankrike.

Dagboka vil etter hvert som tiden går, fylles med tanker, idéer og drømmer. Om skjebnen deretter vil tillate meg å få oppfylt noen av disse, gjenstår å se.

Havnebyen, hjembyen og tusenvis av tanker

Med ullkåpe og bomullsskjerf over den genserkledde overkroppen, satt jeg i baksetet og tittet ut vinduet, jeg observerte hver eneste detalj som sekunder senere skulle bli borte og erstattet med nye inntrykk. Lokalradioen spilte de fem samme låtene om og om igjen, fransk og amerikansk listepop, låter jeg ikke likte da jeg hørte dem for første, andre og tredje gang, men nå liker jeg dem så godt at jeg faktisk blir irritert over hvor enkelt det er for musikkbransjen å hjernevaske befolkningen.

Solstrålene blendet meg, der de kysset den skitne bilruta. Vi hadde planlagt å vaske bilen før vi dro til Pézenas, en plan som enten ble glemt bort eller nedprioritert til fordel for noe annet.

Synet av palmetrær og blå himmel fikk meg til å lengte tilbake til sommer, ikke fjorårets sommer, men en normal sommer fra tiden før lockdowns og restriksjoner, tiden før det ble like naturlig å pakke med seg munnbind i bagasjen som sokker og truser.

Svigerfars Dacia Duster rullet over smale veier, forbi vingårder og typisk sørfranske hus bygget på et plan, mange av dem hvite, resten malt i toner av lyserosa eller lysegult, noen av dem oransje, de fleste med svømmebasseng i hagen. Om jeg hadde eid et slikt hus, med romslig terrasse med nedfelt svømmebasseng, amerikansk grill og et rustikk utekjøkken, ville jeg nok ha tilbrakt hver eneste dag på egen tomt, fra tidlig vår til sent på høsten, med ei god bok foran meg og et glass vin eller hjemmelaget iskaffe plassert på et lite bord ved siden av solstolen. Gjerne sammen med noen skiver oppskåret melon.

Hadde jeg vært huseier, ville jeg dessuten adoptert en hund, jeg har jo alltid ønsket meg hund, eller en katt, selv om jeg egentlig ikke tør å stole på katter, på deres intensjoner.

Jeg lente meg fremover og la mine armer rundt Julien som satt i passasjersetet, ved siden av sin far. Han snudde seg mot meg og smilte forsiktig, går det bra med deg, spurte han. Jeg nikket og mumlet frem et “mhm”, selv om jeg egentlig ikke hadde det så bra likevel, for vi nærmet oss en båthavn og den lille byen Mèze og hver gang jeg besøker en båthavn forsterkes lengselen etter Stavanger, etter å se familien min, snakke språket mitt, våkne til lyden av måkeskrik og kjenne den aggressive vinden blåse meg over ende mens jeg kaver meg opp til nærbutikken for å handle yoghurtnøtter og sjokomelk.

Vi befant oss i Mèze fordi vi ville handle østers fra innsjøen Bassin de Thau, dette er forresten en throwback til like før nyttårsaften, og fordi vi ønsket å få nye impulser, høre lyden av bølgeskvulp fra havet, se båter av ulike størrelser og farger, traske rundt i skyggen av høye palmetrær. Sistnevnte har jeg aldri sett i Stavanger, palmene ville ikke ha overlevd det røffe klimaet langs kysten i Norge, bare de mest robuste trærne tåler livet der oppe i Norden, i mitt kjære Skandinavia.

Lyden av stemmene til menneskene rundt oss, et eldre ektepar og en barnefamilie på tur med hunden sin, druknet i vindens uling, kalde vindkast som fikk meg til å angre på å ikke ha tatt med lue, da jeg pakket vesken tidligere på formiddagen. Dette kunne selvsagt ikke måle seg med den vinden som har fulgt meg gjennom oppveksten, det iskalde, våte slaget i ansiktet, men kaldt var det jo likevel. Kaldt, selv under en nydelig blåmalt himmel.

Vi spaserte rundt havneområdet og studerte de mange båtene som stod fortøyet på rekke og rad, våre hender foldet rundt hvert vårt glass rykende varm rødvinsgløgg, vin chaud kjøpt fra et brasserie ved havna, et brasserie som under normale omstendigheter ville ha servert tørr hvitvin, små kurver med oppskåret brød, en meny fristende med fersk fisk og skalldyr hentet direkte fra Bassin de Thau, servert på fat med sesongens grønnsaker. Brasseriets eier stod i stedet utenfor inngangspartiet med to gryter foran seg på et dukkledd utebord, kakao i den ene, gløgg i den andre, en takeaway-meny bestående hovedsakelig av østers og reker stod plassert ved hans side, jeg håper virkelig han vil klare å få endene til å møtes.

Jakten på lokale spesialiteter + bilder fra Pézenas

I det vakre Sør-Frankrike, nordøst for landets eldste by Béziers, ligger Pézenas, en turistperle kjent som byen hvor artisten Molière ble skapt. Jean-Baptiste Poquelin, som han egentlig het, ble riktig nok født i Paris, men ikke før han lot seg trollbinde av sjarmen til den vakre byen Pézenas, blomstret forfatteren, skuespilleren, figuren Molière, navnet som står bak flere av teaterstykkene som fortsatt den dag i dag blir fremført verden over.

Det gjør nesten vondt å tenke på hvor mye jeg savner å gå på teater, konserter, kino og show, alt det kulturelle som vi fikk gleden av å oppleve før pandemien tok alt sammen ifra oss.

Som et plaster på såret, har vi i det minste muligheten til å dra på biltur til ulike deler av regionen, bli kjent med nye steder og deres historie, ta oss tid til å vandre gjennom bygatene og handle fra lokale butikker. Mat og drikke har vi ikke kunnet nyte på restaurant, bar eller kafé siden oktober, men vi fikk i hvert fall hygget oss med takeaway fra en traiteur (delikatessebutikk) og hjemmelaget mat da vi feiret de siste dagene før årsskiftet, og overnattet i den historiske bygningen Hôtel D’Alfonce.

I løpet av oppholdet tok vi oss god tid til å besøke sentrumsgatene i Pézenas, bli kjent med byens kultur, stedets lokale spesialiteter og fine tradisjoner.

Fra alle bakerier i Pézenas vil man kunne smake den lokale spesialiteten, Petits pâtés de Pézenas, minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en oppskrift som har forblitt uendret siden 1770.

Etter anbefalinger fra både utleieren av leiligheten i Hôtel D’Alfonce og ulike butikkeiere som vi kom i snakk med, står bakeriet Aux Petits Pâtés for byens beste av sitt slag.

Fra både delikatessebutikker, poissonneries og egne boder i sentrum, selges ferske østers, fisk og ulike sorter skalldyr, hentet direkte fra innsjøen Bassin de Thau som ligger bare et lite steinkast unna Pézenas.

Om man er på utkikk etter å kjøpe med seg spiselige sukkersøte suvenirer, godteri til venner og familie, vil man i Pézenas kunne smake byens egne tradisjonelle drops, søte og stripete, ved navn Berlingots de Pézenas.

Berlingots de Pézenas har gjennom tre generasjoner, i over femti år, blitt produsert etter oppskriften til familien Boudet og selges hos familiens confiserie i hjertet av den sjarmerende gamlebyen.

Jeg har et generelt tips til dere som ønsker å reise rundt i Frankrike, på jakt etter lokale søtsaker. For å smake håndlaget godteri av høy kvalitet, let etter godtebutikker hvor ordene Confiserie Artisanale eller Artisan Fabricant pryder butikkens fasade. For å få lov til å reklamere for seg selv med ordet “artisanale”, kreves det at varene er håndlagde på tradisjonelt vis. Dette gjelder både confiseries, boulangeries (bakerier) og chocolatiers (sjokoladebutikker).

Etter en fin spasertur gjennom bygatene, tok vi oss en liten kjøretur til innsjøen Bassin de Thau, som i tillegg til fiskeri og skalldyrindustri, ligger i et område fullt av små vingårder som vi la merke til da vi kjørte langs de små veiene som ledet oss fra innsjøen og fiskernes salgsboder ved vannkanten, tilbake til byen. Vin ved navn Côtes-de-Thau.

Da vi omsider parkerte bilen for å vandre gjennom bygatene nok en gang, tok vi oss en liten tur innom byens cave à vins for å høre om vi kunne kjøpe oss ei flaske lokal vin, nysgjerrige som vi alle var etter å smake noe nytt og kanskje også spennende. Om man skulle dømme ut ifra reaksjonen som fulgte da vi stilte spørsmålet, en sur tone og et fornærmet fjes, ville man tenkt at vi hadde sagt noe frekt. Noe à la “hvor mye sukker og hvor mange isbiter kan jeg helle i et pappkrus fylt med Châteauneuf du pape?”

Vinselgeren informerte oss om at vi absolutt var kommet til feil butikk. Han hadde ikke noe sånt hos seg, han kunne heller ikke si noe om hvor det var mulig å få kjøpt Côtes-de-Thau, bortsett fra direkte hos vinbøndene. På hans egne hyller stod gamle årganger fra Bordeaux og Bourgogne på rekke og rad.

Jeg undret, anses Côtes-de-Thau som billig vin av lav kvalitet, bas de gamme, som de sier på fransk?

Lokal vin ble det altså ikke noe av, men vi nøt jo uansett medbrakt rødvin fra 80 kilometer unna, Corbières, sammen med god mat på kjøkkenet i leiligheten i Pézenas. Vi hadde nok alle foretrukket et restaurantbesøk eller to, noe vi heller får spare til en neste tur til Pézenas, en eller annen gang i fremtiden når spisestedene endelig vil få lov til å åpne sine dører igjen.