En halv dag i Monaco, de rikes lekeplass

Fredag. Fra vårt lille krypinn like utenfor parfymehovedstaden Grasse, kjører vi østover i cirka en time, med en liten luftepause hvor vi stopper ved et nydelig utsiktspunkt for å virkelig beundre den Franske Rivieraen fra høyden, før en liten halvdagstur til verdens nest minste land står for tur.

Utsikt franske Riviera

Vi skal tilbringe noen timer i det lille fyrstedømmet Monaco, et land som er kjent som de rikes lekeplass, et skatteparadis hvor størst er best og alt som glitrer er gull. Selv om en del av underholdningen ved å besøke Monaco er å titte på raske sportsbiler som kjører forbi, og på de mange store yachtene i båthavna, er hovedmålet å besøke Fyrstepalasset og få et glimt av Casino de Monte-Carlo, et casino kjent for å dukke opp i blant annet diverse Hollywood-produksjoner (eksempelvis GoldenEye og Ocean’s Twelve).

Forlovede

Vi parkerer ved La Condamine, havneområdet, og besøker like greit båthavna først, seilbåter og yachter i ulike størrelser, alt fra den mer praktiske varianten til overdådige luksusbåter eid av de rikeste av de rike, deriblant den enorme yachten Lionheart (på størrelse med et cruiseskip), som tilhører Sir Philip Green, styreleder av Arcadia Group som eier blant annet Topshop.

Luksusbåter

Jeg undrer hvor mye vedlikehold av et slikt skip koster på årlig basis, hvor mange mennesker som jobber ombord, hvorvidt en slik yacht i det hele tatt får tillatelse til å legge til kai hvor som helst. Sannsynligvis holder disse menneskene seg innenfor en viss komfortsone, i luksuriøse kystbyer hvor de aller mest velstående liker å mingle, hvor de føler seg trygge blant sine likesinnede.

Monaco havn

Fra båthavna, spaserer vi videre oppover stien som fører oss til palasset hvor fyrste Albert ll, sønn av Rainier lll og Hollywood-legende Grace Kelly, offisielt bor. Vi fotograferer fasaden og de hvitkledde vaktene som vokter Fyrstepalassets port fra potensielle farer og innpåslitne turister.

Fyrstepalasset

Videre beveger vi oss inn i gamlebyens gater i Monaco-Ville, vi setter oss ved en tilfeldig restaurant med beliggenhet på baksiden av den historiske katedralen. Som vanlig er jeg skeptisk til restauranter med flere ti-talls bord og store menyer, spisesteder hvor samtlige gjester er turister og servitørenes umiddelbare refleks er å snakke på engelsk fremfor på fransk selv til en gruppe fransktalende besøkende som oss.

Monaco-Ville

Servicen er treg, servitørene snegler seg fra bord til bord, til apéritif må vi nøye oss med vann, først tjue minutter etter bestilling får vi vår flaske rosévin servert på bordet. Julien bestiller en pizza med biffkjøtt til seg selv, hans far går for dagens fangst (dorade), hans mor vil ha biff tartar, jeg bestiller ravioli i soppsaus.

Ravioli soppsaus

Til vår store glede smaker heldigvis alle våre retter ganske greit, til tross for at dem visuelt sett ikke akkurat er noe å skryte av. Smaken er god, også vinen er god, vi har dessuten fått restaurantens beste bord, der vi sitter helt for oss selv i et hjørne av uteserveringen, lent mot katedralens bakre vegg.

Smågater

Videre spaserer vi gjennom gamlebyens små sjarmerende gater, vi titter i suvenirbutikker, plastikkræl og klær som får selv Ed Hardy til å se nøytralt ut, det finnes altfor mange suvenirbutikker og altfor få interessante boutiques i disse gatene. Hvorfor må valget stå mellom å handle Chanel og Louis Vuitton i Monte Carlo-området eller handle det mest harry man kan finne på å tre over kroppen, fra suvenirsjapper i gamlebyen?

Monaco katedralen

Et must når man først er i Monaco og interesserer seg for lokalhistorie, vi besøker den kjente katedralen, som på fransk heter Cathédrale de Notre-Dame-Immaculée, som havner på trykk i medier hver gang et royalt bryllup arrangeres i Monaco. Dette er katedralen hvor generasjoner av fyrstefamilien ligger gravlagt, inkludert Grace Kelly og Rainier lll.

Katedral Monaco

Hadde vi hatt mer tid, skulle vi gjerne besøkt Musée Océanographique de Monaco, det store vakre akvariet som har eksistert siden 1910, åpnet av Fyrste Albert l, utdannet oseanograf, lidenskapelig opptatt av hav og miljø, den daværende fyrsten deltok på flere forskningsekspedisjoner og finansierte blant annet fire oseanografiske ekspedisjoner til farvannene rundt Svalbard i sin tid. Som sin tippoldefar, er også Albert ll svært miljøengasjert og har sponset flere ulike forskningsprosjekter i kampen mot global oppvarming.

Casino Monte-Carlo

Før vi forlater Monaco, kjører vi kjapt til Monte-Carlo for å se det berømte casinoet fra utsiden. Nabolaget Monte-Carlo er fullt av luksuriøse butikker, en selvfølge på et sted som dette, en verden totalt forskjellig fra den virkeligheten vi vanlige dødelige lever. Vi fotograferer casinoet, hopper inn i bilen og vender tilbake til Frankrike.

Fyrstepalasset kjole

Palasset Monaco

Monaco bilder

Monaco statue

Fyrstepalasset Monaco

Monaco utsikt

Båter

Monaco utsikt båter

Veteranbil

Bygninger Monaco

Monaco hus

Monaco leiligheter

Monaco katedral

Orgel Monaco

Monaco katedralen innvendig

Monaco sentrum

Monaco bygg

Smug Monaco

Advertisements

Lunsj i Port Grimaud og forelskelse i nydelige Bormes-les-Mimosas

Torsdag. Vi pakker koffertene, tømmer kjøleskapet og forlater vårt lille krypinn på landet til fordel for vår neste destinasjon og nok en leilighet i fredelige omgivelser, enda lenger sørøst på den Franske Riviera.

Ikke fikk vi tid til å besøke hverken Toulon eller Hyères i løpet av de tidligere tre dagene av ferien, men til gjengjeld har vi besøkt flere flotte og mindre kjente småsteder i nærområdet, som blant annet den nydelige middelalderlandsbyen Le Castellet, de koselige små havnebyene Bandol og Sanary-sur-Mer, i tillegg har vi tilbrakt en hel dag ute i den skjønne naturen på øya Porquerolles. De større byene og alt det fine dem har å by på, får jeg heller spare til en senere anledning.

De neste tre nettene skal vi bo på et lite leilighetskompleks med tilhørende svømmebasseng, vi skal overnatte i en landsby som heter Le Rouret, like utenfor parfymehovedstaden Grasse.

Linbluse

En kjøretur på nesten to timer brytes opp med to spennende småbybesøk, først til idylliske Bormes-les-Mimosas, en gammel by i typisk sørøstfransk stil, med sine små murhus i varme nyanser av lys oransje og gul, med sjarmerende gågater og smug hvor man kan gjemme seg bort blant vakre blomster og palmetrær. Hvert eneste gatehjørne er dekorert med blomster i friske, flotte farger og små restauranter pryder små passasjer og deres brede steintrapper med sine dukkledde bord. 

Blomstervegg

Bormes-les-Mimosas er for de fleste franskmenn mest kjent for sin avsidesliggende holme som huser den statlige boligen Fort Brégançon, som siden Charles de Gaulle sin tid, har blitt brukt som offisielt feriested for alle franske presidenter som alle har pusset opp og ommøblert etter eget ønske, den nåværende presidenten har i tillegg bygget svømmebasseng på tomten.

Franske Riviera by

Selv holder vi oss i sentrum av lille Bormes-les-Mimosas, hvor vi fotograferer de nydelige blomsterdekorerte sidegatene, hvor vi drømmer oss bort til lyden av vann som renner fra dekorative fontener, og til lyden av musikk som spilles fra restaurantlokaler og små kunstgallerier.

Bormes-les-Mimosas

Vår bil står parkert ved et nydelig utsiktspunkt, et siste inntrykk før vi reiser videre for å spise lunsj ved i Port Grimaud, en liten havneby som ligger sju kilometer vest for Saint Tropez. Byen ble bygget så sent som på 60-tallet, konstruert med kanaler og små broer som i Venezia, med pastellfargede små hus bygget i den typiske arkitekturstilen for sørfranske havnebyer.

Sjarmerende havneby

Et tre-retters lunsjmåltid nytes på restauranten Lou Gâté, vi har fått bord på den lille uteserveringen, med fin utsikt mot vannet. 

Fylte pastaskjell

Jeg bestiller dagens forrett, fylte pastaskjell med ricotta og tomat, filet av Black Angus og potetstappe med sort trøffel til hovedrett, og klassisk crème brûlée til dessert.

Biff og trøffelpotetstappe

Vår sjarmerende servitør ligner på den franske skuespilleren Vincent Cassel med sitt brede smil og glimt i øyet, han spøker og skaper god stemning, vi koser oss alle på høyt nivå.

Crème brûlée

Servitøren river i stykker en halv baguette som han kaster ut i vannet. Plutselig ser vi bevegelse på vannoverflaten, vannet spruter, store mørkebrune fisk dukker opp fra ingensted, de hopper og plasker, brødbitene blir borte i et jafs. Som vanlig lar jeg meg fascinere av naturens overraskelser, jeg underholdes av aktiviteten i vannet, og glemmer totalt bort å prate med Julien og hans foreldre.

Sentrum port Grimaud

Etter lunsj spaserer vi gjennom det lille sentrumsområdet, før vi kjører videre i retning Grasse og Le Rouret, hvor planen er å hoppe uti det store svømmebassenget omtrent umiddelbart etter henting av nøkler til leiligheten.

Oppblåsbar donut

Et svømmebasseng som vi dessuten ender opp med å få gleden av å bruke helt for oss selv fra sent på ettermiddagen til tidlig på kvelden. En oppblåsbar smultring flyter på vannet, mitt indre barn ser på den med store øyne, jeg åler min voksne kropp inn i bassengets rosa donut og storkoser meg.

Flere bilder fra Bormes-les-Mimosas…

Små passasjer

Smågater

Skilt by

Bormes-les-Mimosas byen

Småbyer Frankrike

Spisesteder smug

Butikk

Utsikt Bormes-les-Mimosas

Feriebilder

…pluss noen bilder fra Port Grimaud

Havneidyll

Havneby port Grimaud

Pastellfarger hus

Pastellhus

Port Grimaud inngang

Fottur og bading i naturskjønne Porquerolles

Onsdag morgen. Med bikini under den sorte olashortsen og min løstsittende hvite t-skjorte tredd over meg, iført mine mest komfortable joggesko og med en ryggsekk hvor jeg har pakket badehåndkle, en 1,5 liters vannflaske, nektariner og brødskiver, er jeg klar for å ta ferge fra Hyères til île de Porquerolles hvor vi skal tilbringe denne flotte solskinnsdagen på fottur i skjønn natur, og bade på en av øyas vakre sandstrender.

Porquerolles utsikt

Vi parkerer bilen ved fergekaia som ligger like ved monumentet La Tour Fondue utenfor byen Hyères, for å ta fergen over til de naturskjønne omgivelsene, en øy med rundt 200 innbyggere, knapt noen biler (med unntak av hva som er nødvendig), rene strender med krystallklart vann, grønn skog og rikt planteliv. Øya produserer sin egen vin, drueranker vil vi derfor se mye av i løpet av den nesten fire timer lange fotturen som vi har foran oss for dagen.

Crop top

Alt av restauranter, hoteller og sykkelutleie ligger sentrert i et lite område ved kaia, hele resten av øya består av fredet natur og historiske monumenter. Vi følger kartet som vi har kjøpt ved ankomst på øya, en anbefalt rute for dem som ønsker en lettere fottur. På alle øyas ruter, uansett hvor enkel eller avansert man ønsker å følge, vil man få muligheten til å se diverse landemerker fra lang tid tilbake og finne seg en vakker strand hvor man kan ta seg en liten dukkert i Middelhavets vann. Uansett hvor man går, vil man kunne nyte fin utsikt, la seg bli bergtatt av det fantastiske synet av de mange hvite strendene og det glitrende havet, av de frodige trærne, det fagre øylandskapet, store områder med fyldige drueranker. 

Drueranker

Vi spaserer gjennom den lille bebyggelsen ved kaia, forbi de små restaurantene, hotellene, suvenirbutikker, sykkelverksted og sykkelutleie. Godt skiltede turstier vil lede oss fra start til ende og til alle severdigheter som er verdt å få med seg i løpet av turen.

Forbi store trær, grønne busker og ulike kaktusarter, vi følger stien opp til hvetemøllen Le Moulin du Bonheur, en mølle som i sommerperioden holder åpent for besøkende.

Hvetemølle

To hundre meter lenger unna ligger Fort Sainte-Agathe, en borg konstruert på 1500-tallet, bygget på et av øyas høyere punkter, et område hvor man får en flott utsikt over grønn natur og lyseblått vann.

Sainte-Agathe

Videre vandrer vi,  forbi flere hektar med drueranker, forbi borgen Fort du Lequin, målrettet i retning Notre Dame stranda, en av øyas fineste strender, med beliggenhet på nordsiden av øya.

Vingård

På stranda blir vi møtt av store sultne måker med sine olmske blikk. Samtlige trasker de rundt i sanden og holder øye med hver eneste badegjest som er i gang med å spise et lite måltid før eller etter bading.

Måker

Vannet er klart som glass, så transparent at vi klarer å studere hver eneste av de mange fiskene som svømmer rundt oss, som om vi skulle observert dem fra et akvarium. Jeg sitter på knærne, mine legger er godt plantet i den myke sanden, en stor hvit fisk svømmer i sirkel rundt meg, flere runder om og om igjen, før den graver seg ned i et fotspor, jeg vet ikke om det er mitt eller noen andre sitt, den holder seg stadig i nærheten av meg, helt til Julien brått dukker opp ved min side og skremmer bort min nye venn.

Badeglede

Før vi forlater stranda, spiser vi våre nektariner og brødskiver og drikker rikelig med vann. Resten av turen går saktere enn starten, solkysset hud, kroppen renset i saltvann, femten tusen steg har vi gått (ifølge skrittelleren), femten blir til tjue. Med øynene lukket slapper jeg av under den korte fergeturen tilbake til fastlandet.

Strand notre Dame

Porquerolles, hvilken nydelig opplevelse dette har vært!

Badetøy

Porquerolles utsikt

Borg

Båter Porquerolles

Tur

Fra vår dagstur til Bandol, Sanary-sur-Mer og Le Castellet (Provence)

Tirsdag. Nok en tidlig morgen, igjen ble jeg vekket av hanen som bor på tomten, sammen med rundt tretti kaklende høner bor den i hønseburet i hagen til Airbnb’en vi bor på. Hanen, symbolet på Frankrike og det franske folk, en levende alarmklokke som nekter meg å sove til lengre enn seks. Kanskje halv sju.

Lavenderfarget skjørt og turkise aksessoirer, både øredobber og smykke, jeg har pyntet meg litt ekstra for dagens spennende planer, jeg gleder meg til å besøke middelalderlandsbyen Le Castellet og havnebyene Bandol og Sanary-sur-Mer.

Utsikt

Vi kjører først til Bandol, en koselig liten by ved kysten, populær blant turister og vinelskere, kjent for sin vinproduksjon og sin fine båthavn, en typisk sørfransk by full av utekaféer og fiskerestauranter og båter malt i ulike farger, båter med navn som Stephanie og Emmanuelle og andre pene jentenavn.

I dét vi kommer frem, ser vi en rekke boder som dekker hele båthavna, et marked som snart vil pakke sammen sakene og forlate området, ettersom klokka allerede nærmer seg halv ett. I motsetning til gårsdagens bondemarked i La Valette-du-Var hvor hovedfokus lå på lokalproduserte matvarer, fokuseres det mer på klær, vesker, badetøy og aksessoirer på markedet i Bandol. Min kommende svigermor og jeg kjøper oss hver vår bikini, disse vil vi få bruk for allerede i morgen, når vi skal på dagstur til Porquerolles og Port-Cros nasjonalparken.

Marked Provence

Vi vandrer gjennom byens bittelitte sentrum før vi returnerer til havneområdet for å spise lunsj på fiskerestauranten La Marine, med fin utsikt over havna og blåskjell i hvitvinssaus til Julien og hans far, flyndre i marinade av sitron og persille til hans mor…og grønn curry med nudler og kylling til meg som er allergisk mot skalldyr og kresen på fisk.

Jeg smaker på flyndrefileten, forsyner meg av risottoen som serveres sammen med fisken, og stjeler et par pommes frites med aïoli fra min kjære. Som jeg altfor ofte har erfart, er kvaliteten på sjømaten på slike restauranter helt topp, mens kjøtt-og vegetarrettene er en helt annen historie. Nudlene og grønnsakene mine er ihjelkokt, kyllingen tørr og sausen ikke-eksisterende, nok en gang tar jeg meg selv i å undre hvorfor jeg ikke heller bestiller en fiskerett på slike restauranter, noe fisk liker jeg jo.

Hatt

Etter endt lunsjmåltid i Bandol, reiser vi videre til middelalderlandsbyen Le Castellet, hvor vi tar oss en god spasertur gjennom de smale gågatene, jeg titter i små boutiques, på turkise smykker, på hvite bluser i lin, jeg kjøper to postkort som jeg ønsker å sende hjem til Norge, ett til mine foreldre, ett til min reserve-bestemor som jeg knapt har hatt kontakt med de siste månedene.

Butikker landsby

Min kommende svigerfar spanderer iskrem på oss alle, to kuler i beger til hver, jeg går for to typisk sørfranske smaker, lavendel fra Provence og fiol fra byen jeg kaller mitt hjem, mitt elskede Toulouse. Som vanlig trenger jeg hjelp til å spise opp isen, min kjære melder seg frivillig.

Lavendelis

I landsbyen er stemningen munter. I den lokale kirken arrangeres bryllup, vi observerer brudeparet som blir fotografert utenfor inngangspartiet, bruden er vakker med sine blonde krøller og knelange brudekjole i luftig chiffon, brudgommen er stilig i sin marineblå dress.

Le Castellet blomster

Vi besøker til slutt en siste by, Sanary-sur-Mer, en sjarmerende liten havneby og et populært reisemål for franske turister. Båthavnen er full av typisk franske trebåter, malt i ulike farger, noen nøytrale i hvitt og blått, andre i sprekere farger som gult og grønt, enkelte med mønster og motiver.

Sanary-sur-Mer

Nysgjerrig på hva som skjuler seg i gatene bak båthavna, tar vi oss en liten tur bort fra folkemengden, bort fra de mange fiskerestaurantene og utekaféene for å kikke i butikkvinduer, for å titte på boligannonser hos eiendomsmeglere bare for morro skyld, selv om vi aldri noensinne vil få råd til noen av disse flotte villaene som er ute for salg ved Middelhavskysten.

Butikkfasade

Fornøyd med å ha besøkt tre nydelige steder, sitter vi igjen med en rekke positive inntrykk. Vi setter oss ved et bord på en uteservering for å skåle over hvert vårt glass med pastis, typisk sørfransk anisbasert alkohol, blandet med vann for en mildere smak. Vi diskuterer markedet og restaurantmåltidet i Bandol, lavendelis og middelaldersjarmen i Le Castellet, og de mange flotte trebåtene som smykker den lille båthavna i Sanary-sur-Mer.

Fargerike båter

Flere bilder fra Bandol…

Bandol sentrum

Fontene

…og Le Castellet

Drømmefanger

Landsby Provence

Landsby

…pluss noen flere fra Sanary-sur-Mer

Båthavn

Kirke Sanary

Trebåter

Portrett båter

Vi besøker bondemarked og olivengårder i Provence

Mandag. Så tidlig som kvart på seks på morgenkvisten, våkner jeg av lyden av hanen som galer fra hønseburet i hagen. Da det føles umulig for meg å klare å sovne igjen, står jeg like greit opp, tar meg en kjapp dusj og slenger på meg dagens antrekk. På kjøkkenet blir jeg møtt av faren til Julien, heller ikke han klarer å sove til et normalt tidspunkt (til ferie å være), takket være dyrerikets egne alarmklokke; hanen i hagen. Litt etter litt våkner også resten av mitt reisefølge, min kjære og hans mor, to mennesker som begge er velsignet med tungt sovehjerte.

Vi spiser frokost ved det dukkledde utebordet som står plassert like ved inngangspartiet til sokkelleiligheten, med utsikt over hagen og sol i ansiktet. Planen for dagen er å besøke en lokal olivenoljeprodusent, Moulin à huile du Partégal, som ligger like utenfor landsbyen La Farlède, en tjue minutters kjøretur fra vårt lille krypinn i Le Pradet.

Bondemarked

Men først skal vi ta oss en liten tur til en landsby i nærområdet for å handle på et typisk marché provençal, vi skal til La Valette-du-Var for å handle på deres spennende bondemarked, et marked som arrangeres hver mandag. Deilige oliven og fersk frukt og grønt, nybakt brød og lokale oster, vi gleder oss til å fylle våre handleposer med lokale spesialiteter og ferske råvarer.

Å parkere bilen i denne lille landsbyen ender opp med å bli mer komplisert enn forventet, man skulle tro hele regionen hadde valgt å komme akkurat hit, akkurat nå. En selvfølge i juli og august, den store høysesongen, men en smule uforventet på en mandag midt i september. Positivt overrasket blir vi når vi ser hvor stort og variert markedet faktisk er, nå forstår vi hvorfor stedet er fullt av både fransktalende og engelsktalende turister på sensommerferie, store bondemarkeder à la Provence er jo en fantastisk kulturopplevelse! 

Et marked som fyller omtrent hele landsbyen, vi titter i boder som selger klær, andre selger kjøkkenredskaper, noen selger tekstiler til kjøkken og bad, vi kjøper cantaloupemeloner og tomater i ulike former og farger fra en syngende kar i godt humør, il est où le bonheur, il est où, synger han som Christophe Maé.

Oliven

Fra en annen bod kjøper vi sorte myke oliven i chillimarinade og grønne oliven marinert i hvitløk. Fra en tredje handler vi ost av sauemelk, og squashkroketter fra en fjerde. Vi kjøper med oss kornbrød og mandelterte fra en baker, før vi til slutt vender tilbake til bilen med våre handleposer, og kjører tilbake til huset på landet.

Senere på ettermiddagen kjører vi til Moulin à huile du Partégal, en vakker liten kjøretur forbi både vingårder og olivengårder, med utsikt mot vakkert fjellandskap i det fjerne.

Oliventrær

En guidet visitt hos den lille olivenoljeprodusenten som har vært i drift siden 1936, guiden forteller hvordan oljen tradisjonelt ble laget, ved bruk av møllsteiner som knuser olivenfrukten til en pasta, som deretter blir lagt på fiberplater, stablet oppå hverandre, og videre satt inn i en mekanisk presse.

Minikjole

Videre går vi til å smake på forskjellige sorter olivenolje, en blindtest, vi smaker olje laget på tradisjonelt vis, og olje laget på den moderne industrielle måten. Fire forskjellige olivenoljer, etterfulgt av ulike oljer med tilsatt aroma (krydder, urter, hvitløk). Til slutt smaker vi diverse andre produkter fra stedets samarbeidspartnere; vinaigrettes, tapenade, honning og syltetøy fra Provence-området.

Vi kjøper med oss et par suvenirer, ei flaske olivenolje er en selvfølge, og tar oss en liten spasertur på olivengården, hvor vi fotograferer trærne og de mørke og lyse fruktene som henger fra greinene.

Oliven

Resten av ettermiddagen tilbringes i svømmebassenget, min kjære og jeg svømmer og kaster ball for å holde oss i form, et must når kvelden tross alt byr på grillmat og rosé, mandelterte og kaffe med likør.

Pannebånd

Suvenirer

Romerske ruiner, Van Gogh og lokal folkefest i Arles

Søndag morgen. Koffertene pakkes, tiden er inne for å reise videre til neste destinasjon, vi skal kjøre enda lenger sørøst, til sol og bademuligheter, fire netter i en moderne sokkelleilighet med privat svømmebasseng ute på landet. Vi skal besøke en lokal olivenoljeprodusent, og kanskje ta oss et par turer til stranda, min kjære og hans far ønsker å spise blåskjell på utekafé i en hvilken som helst havneby i nærområdet, kanskje vil vi spille pétanque, sannsynligvis vil jeg spise is og promenere langs en havnepromenade og titte på båter som passerer forbi. Planen er å utforske små landsbyer og bli kjent med lokalkulturen, kanskje handle noen suvenirer på et av de lokale markedene i nærområdet.

I landlige omgivelser, på utkanten av en landsby som heter Le Pradet, der skal vi bo, vår lille base med praktisk beliggenhet mellom Toulon og Hyères, to byer som vi ønsker å ta oss tid til å besøke i løpet av tiden vår på denne kanten av Middelhavskysten, før vi på torsdag reiser videre i retning parfymehovedstaden Grasse.

Romerske ruiner

Fra Montpellier kjører vi til Arles, en historisk by nord for landeområdet Camargue, et område kjent for rosa flamingoer, hvite hester, okser og produksjon av ris og salt.

Arles er på sin side kjent for å ha inspirert Vincent Van Gogh, som i en periode bodde i denne sjarmerende lille sørfranske byen, hvor man i dag kan besøke et kunstmuseum som stiller ut malerier av Van Gogh, i tillegg til kunstnerens hjem og en vakker hage som skal ha vært inspirasjonen bak flere av hans verk (alt holder til min store skuffelse stengt på søndager).

Arles er også kjent for sin romerske historie og byens godt bevarte ruiner som fortsatt står igjen etter romertiden. Det romerske teateret og det store Amfiteateret som begge ligger midt i hjertet av sentrum, er dessuten listet som UNESCO’s verdensarv, noe som selvsagt tiltrekker turister fra både nært og fjernt.

Amfiteateret

Vi ankommer byen og havner midt i en stor folkefest, et arrangement hvor alt av lokalidrett, fritidsorganisasjoner, musikkorganisasjoner feires. Vi stiller oss sammen med resten av folkemengden for å se på den store paraden som er på vei mot oss, en parade som feirer sørfransk kultur og landbruk.

Parade

Videre trasker vi gjennom byens handlegater, vi kjøper med oss et par suvenirer fra ulike butikker, jeg handler tapenade til kveldens apéritif, noe vi kan kose oss med der vi feirer vår første kveld i huset på landet.

Vi besøker de romerske monumentene, før vi spiser lunsj på en lokal restaurant som heter La Pergula.

Tyrekjøtt

Alle bestiller vi tyrekjøtt, da dette er en lokal spesialitet fra Camargue og området rundt. Tyrestuing i rødvinssaus servert med lokal ris og estragon, en rett som gjerne passer bedre for en kald vinterkveld enn på en varm sensommerdag som denne. Jeg drikker et glass avkjølt rødvin, en lett og fruktig vin fra Provence, vi koser oss, vi diskuterer, vi glemmer bort tiden. En to timer lang kjøretur står nå for tur, forbi Martigues, forbi Marseille, sent på ettermiddagen ankommer vi vårt lille krypinn på landet.

Huset virker tomt, ingen bil står parkert ved innkjørselen, ingen huseier eller utleieansvarlig, selv ingen nabo er å se. Den eneste lyd vi hører er, omtrent som et déjà vu av gårsdagens hendelse på vingården ved Pic Saint-Loup fjellet, lyden av høner som kakler og en hane som galer, men ingen mennesker er å finne.

Vi tar oss friheter og vandrer rundt i hagen, forbi det store hønseburet, opp til bassenget og videre til grønnsakshagen til huseier. I hagen ser vi et menneske, vi er ikke alene likevel. Den unge blonde kvinnen er i ferd med å vanne tomatplanter, hun ser forskrekket ut der hun ser på oss, som om vi skulle vært en gjeng fremmede uvedkommende gjester.

Min kommende svigerfar forklarer, “Vi er usikre på om vi har kommet til rett sted, vi har reservert fire netter her via Airbnb, med mindre dette er feil adresse eller noen har lurt oss, da”. Damen smiler lettet, “dette er huset til min mor, hun er for øyeblikket på besøk hos min søster, som bor i nabohuset. Vi visste ikke at dere skulle komme allerede i dag, jeg skal ringe henne og si ifra at dere er her, jeg har ikke nøkkel til leiligheten, skjønner dere. Jeg er bare innom for å mate hønene og vanne planter”. Hun forteller at hun selv bor i enden av gaten, moren dukker etter hvert opp, andpusten, dagen får en lykkelig slutt…

…med en etterlengtet dukkert i svømmebassenget.

Basseng

Badeglede

Amfiteater

Teater romersk

Folkefest

Kirke Arles

Cæsar

Arles sentrum

Vingårder, Pic Saint-Loup og middag i Montpellier

Rundt frokostbordet sitter vi med hver vår kopp kaffe, dårlig filterkaffe funnet i kjøkkenskapet, vi spiser brødskiver med paté og planlegger dagens lille utflukt til en av vingårdene ved foten av fjellet Pic Saint-Loup.

En førti minutters kjøretur fra Montpellier, et område fullt av vingårder med drueranker så langt øyet kan se, målrettet er vi på vei til Domaine de Mortiès, en økologisk vingård syd for Pic Saint-Loup, anbefalt av flere titalls anmeldere på diverse nettsteder. Vi kjører gjennom Saint-Jean-de-Cuculles, en idyllisk liten landsby full av typisk sørfranske steinhus, videre føres vi et lite stykke opp i høyden, en høyde som gir oss en vakker utsikt over denne landsbyen vi nettopp har passert, og all den flotte grønne naturen som omkranser den lille bebyggelsen.

Landsby Sør-Frankrike

Fremme ved vingårdens inngangsparti blir vi møtt av to store hunder, de logrer med halen og bjeffer høylytt, en hane og tre høner titter også frem, alle dører er åpne på vidt gap, men menneskene er ingen sted å se. Hvor har det blitt av vinbøndene som holder til her? Har vi kommet til feil sted, eller på et veldig dårlig tidspunkt?

Vingård

Vi forlater området og kjører tilbake til den lille landsbyen for å spørre de som jobber på den lokale bistroen om de kanskje vet hvilke vingårder i nærområdet som holder åpent for besøkende på en lørdagsettermiddag som denne. Den minst sjenerte av oss fire, min kommende svigermor, tar på seg oppdraget og marsjerer målrettet mot restauranten.

Ti minutter senere vender hun tilbake med gode nyheter, så snart hun hadde fortalt servitøren hvor vi hadde vært og hva vi ønsket å gjøre, fikk hun vite nettopp hvorfor vinbøndene fra Domaine de Mortiès ikke var til stede på tomten sin. Begge satt de nemlig ved et bord på denne lille bistroen, i gang med å spise dessert og drikke kaffe.

Drueranker

Vi kjører tur-retur til vingården, etter å likevel ha fått avtalt en liten vinsmaking etter endt lunsjpause. Bilen parkeres på gårdsplassen, vi hilser på vinbøndene, et ektepar i førtiårene, som leder oss til deres caveau, deres koselige vinkjeller, hvor vi får muligheten til å smake seks ulike typer vin av forskjellige årganger, alle med syrah som hovedsort, de fleste med grenache som sekundær. Da store deler av vingården ligger i grenseland til Pic Saint-Loup fjellet, kan kun én av vinene hos Domaine de Mortiès få lov til å bli markedsført som en AOC (kontrollert opprinnelsesbetegnelse) Pic Saint-Loup. Vi kjøper med oss et par flasker som vi etter planen vil holde oppbevart i vinskapet vårt i to-tre år.

Vinsmaking

Vi vender tilbake til Montpellier, hvor en ettermiddag totalt fri for planer står på agendaen. Fri for planer, fri for gjøremål, vi ender like greit opp med å vandre rundt fra butikk til butikk, gjennom byens mange bortgjemte smågater og større handlegater, vi titter på klær og smykker og vesker, jeg har lyst til å kjøpe alt, men kjøper ingenting.

Handletur

Kveldens måltid blir som gårsdagen, en reise tilbake i tid, denne gang til 2015 og et av våre første restaurantbesøk i Montpellier. La Cocotte er en restaurant jeg fikk anbefalt av læreren min på språkskolen jeg gikk på i byen, et trivelig lite spisested som serverer fantastisk hjemmelaget mat sans chichi (enkelt og uten noe dilldall).

Ravioli

Til forrett spiser jeg ravioles du Dauphiné (bittesmå ravioli) med spinat, parmesan, chèvre og ruccola, etterfulgt av en duo andefilet og røkt spekeskinke av and, med skiver av chèvre og stekte poteter.

Andefilet

Måltidet avsluttes over en deilig dessert med salt karamell og knasende kjeksbunn, morsomt er det å tenke på at jeg natten før drømte at jeg spiste karamellkake, og nå sitter jeg her, med nydelig smak av karamell i munnen. En siste aften i Montpellier, i morgen reiser vi videre sørøstover.

Karamelldessert

Kjole splitt

Domaine de Morties

Montpellier

Montpellier, endelig er vi her igjen!

En route, på vei til Montpellier, jeg smiler for meg selv der jeg sitter i baksetet og titter ut bilruta, en av de roligere låtene til bandet Muse spilles på radioen, vi kjører forbi grønne enger og gyllenbrune kornåkre, endelig er den etterlengtede sensommerferien i gang.

Sliten, etter en lang arbeidsdag som startet klokka sju, men ikke for sliten til å kunne glede meg til å ta en spasertur gjennom de sjarmerende små gatene i nydelige Montpellier, ei heller for sliten for en aften på et av våre favoritt-tapassteder i byen hvor trendy tapasrestauranter spretter opp som kantareller i en frodig skog på en lun sensommerdag. Vi har reservert bord på La Casita del Barrio, deilig vil det bli å fylle min rumlende mage med patatas bravas, kroketter og diverse andre godsaker, en iskald cocktail eller et glass rødvin i hånda, fint skal det bli å omfavne fredagskvelden i byen jeg elsker nest mest av alle steder som står mitt hjerte nært her i nydelige Frankrike.

Smale gater

Kvelden er ung og sola skinner fortsatt. Montpellier er livlig som alltid, vi ankommer Place de la Comédie hvor lyden av gatemusikanter som synger og spiller akustisk gitar skaper stemning for de mange sommerkledde menneskene som sitter på utekafé og skravler, en solfylt fredagskveld som feires over småretter og god vin i godt selskap sammen med sine nære og kjære.

Herregård

I et gammel historisk bygg i hjertet av sentrum ligger leiligheten hvor vi vil bo de neste to nettene, en flott trappeoppgang i en gammelt herregård som i dag fungerer som leilighetskompleks, rikt på vakre detaljer, opp hundre-og-åtte trappetrinn, frem til vår lille to-roms og all sin rustikke sjarm, grovt bindingsverk og antikke kommoder og skap i fin harmoni med moderne interiør og kunst på veggene.

Leilighet

Bagasje legger vi fra oss på soverommene våre, jeg pudrer mitt trøtte fjes og farger leppene røde, med speilreflekskamera hengende rundt halsen er jeg klar for å beundre Montpellier nok en gang, gjennom egne øyne, gjennom kameralensen og ikke minst gjennom magen.

Montpellier gate

Jeg elsker byens historiske sentrum, en bydel som har eksistert siden middelalderen, gammel sjarmerende bebyggelse med smale gågater hvor koselige små spisesteder og spennende butikker fyller hvert eneste lokale, lyse bygninger tett i tett. Da han og jeg besøkte Montpellier for første gang i 2015, spiste vi både lunsj og middag på forskjellige restauranter hver eneste dag i en uke, noe som igjen resulterte i at vi begge gikk opp rundt fem kilo hver. I en by hvor et uendelig antall fristende spisesteder forsøker å lokke deg inn med sine fristende menyer og chic dekor, middelhavsmat og tapas til en rimelig pris, i en by som dette er det vanskelig å kontrollere sine lyster, i hvert fall for to matmumser som oss.

Flagg

Vår første aften i Montpellier tilbringer vi på tapasrestauranten som vi oppdaget under vårt forrige besøk i byen, en nydelig junihelg i fjor, da han og jeg tok oss en liten kjærestetur til denne sjarmerende byen som vi begge har forelsket oss i. La Casita del Barrio er så populært at selv før kjøkkenet åpner er de fleste bord opptatt, å reservere på forhånd er derfor et must. Stedet endrer dessuten menyen hver eneste dag, og dagens tapasutvalg inneholder blant annet innbakt chorizopølse servert med fikenchutney, laksekroketter og pata negra (spansk spekeskinke) i aspargessaus.

Tapas

Patatas Bravas, panert kylling med honningsaus, gaspacho av squash og curry, vi koser oss til sola går ned og mørket faller på, som vanlig flyter samtalen og vi diskuterer morgendagens planer. Alle har vi et ønske om å besøke vingårdene ved Pic Saint-Loup fjellet, en førti minutters kjøretur unna Montpellier, vi ser frem til morgendagen, til å drømme oss bort i de vakre omgivelsene, drueranker ved foten av fjellet, vi skal smake nydelig rødvin, deilig syrah fra det franske sørland.

Reise

Gater

Deilig mat, innholdsrik fridag – og reservert vielse

Onsdag kveld. Dagen før en deilig fridag, tre travle arbeidsdager unnagjort, foreldrene til min kjære kom i går på besøk fra Paris for å snart reise videre sammen med oss på sensommerferie langs Middelhavskysten, gårsdagens tidlige kveldstimer ble dermed tilbrakt på nabolagets stilige concept store, den som heter Hors Ligne (offline på fransk), mens de sene timer ble feiret på pinchosbaren L’Extrapade som også ligger i Saint Cyprien, et lite steinkast unna leiligheten vår.

Spekemat

Vi startet kvelden med hver vår ginbaserte cocktail, chillikroketter, spekemat og mozzarella sticks, oldschool hip-hop over høytalerne og vegger fulle av moderne kunst. Videre gikk altså ferden til Baskerland, en deilig baskisk matopplevelse i Toulouse, pinchos og rødvin, akkurat som da han og jeg ferierte i San Sebastian, selv nøt jeg en variant med sennepskrem og chorizo, en annen med grønnsaker, sennepskrem og geitost.

Pinchos

Kveld ble til natt. Søte drømmer om solskinn og bølgeskvulp vil snart bli til virkelighet, men først, en fridag full av planer og en siste fredagsøkt på jobb før ferien ringer inn.

Capitole

Torsdag. Endelig er dagen her, dagen hvor vi har avtalt møte i Capitole for å offisielt få reservert datoen vi ønsker for bryllupet vårt, 12. September, neste år. Endelig kan både Julien og jeg puste lettet ut, etter en lang prosess med telefonsamtaler og anskaffelse av dokumentasjon fra ambassaden og søknader hos Skatteetaten og stempling av dokumenter hos Fylkesmannen i Rogaland, i tillegg til å måtte mase på vitnene våre som også ble nødt til å fylle ut hvert sitt skjema for å bekrefte at ekteskapet vi ønsker å inngå er legitimt.

Presis klokka ni møter vi opp med alle papirer ført inn i en havblå mappe, kopi av våre pass og våre vitners pass inkludert. En saksbehandler går gjennom papirene, før han stiller diverse kontrollspørsmål, hvem vi er og vår historie, hvor og hvordan vi møttes, hvor lenge vi har vært sammen.

Nå er datoen offisiell. Han og jeg skal gifte oss halv tolv den tolvte september neste år, først i Capitole, deretter i vakre Château du Croisillat, om nøyaktig ett år vil jeg gi ham mitt ja, og love ham all min kjærlighet for resten av mitt liv. Men først, kaffe.

Vi drikker kaffe på en av mine favorittkafeer i sentrum, La Fiancée, for øvrig et ganske passende navn for dagens anledning. Byens beste (men definitivt ikke peneste) cookies er et must på denne lille kaffebaren, som vanlig går jeg for favoritten, den med biter av hvit sjokolade og peanøtter.

Videre spaserer vi gjennom de fredelige sentrumsgatene, klokka er ikke mer enn elleve, folk flest er opptatt på jobb og skole. Butikkene har såvidt rukket å åpne sine dører, vi titter inn vinduene, vi besøker diverse fine små boutiques. Hos Ombres Blanches étrangères, bokhandleren som selger bøker på forskjellige originalspråk, handler vi tyske romaner til min kommende svigermor som for tretti år siden forlot Berlin til fordel for et liv i Paris.

Markedshallen

Vi elsker byens største markedshall, Marché Victor Hugo, vårt neste stoppested hvor vi koser oss med hvert vårt glass rosé hos vinselgeren før et lunsjmåltid nytes i andre etasje, på et av de små spisestedene hvor råvarer fra markedet blir brukt til å lage lokale spesialiteter, deriblant cassoulet og andeconfit. Selv går jeg for noe svært enkelt men fantastisk godt, saucisse de Toulouse (lokal pølse) med foie gras, sjysaus og potetstappe med hvitløk.

Pølse

Etter endt lunsj går ferden videre til noe nytt og spennende. En ettermiddagsaktivitet har nemlig blitt reservert, Julien inviterer sine foreldre og meg til å prøve Escape Room for første gang, en gruppeaktivitet som virkelig er i vinden her i Frankrike for tiden. En annen trend som har tatt Frankrike med storm de siste årene, er kattekafeer. En slik finnes også her i Toulouse, Chapristea, vårt siste stoppested før vi vender våre neser hjemover for å pakke koffertene til morgendagens reise, første stopp Montpellier.

Kattekafe

Hjemlengsel og alt det fine som får meg til å glemme den

Desember føles som en evighet siden, savnet blir større for hver dag som går. Mitt kjære hjemland, Norge, familien min og venner, biblioteket i hjembyen min, salt lakris og baconcrisp på kino, fiskegrateng til middag, søndagsturer i skogen, utsikt mot sjøen fra stuevinduet hos mine foreldre.

Jeg er lykkelig her i Frankrike, mitt liv i Toulouse kunne jeg aldri ha byttet bort, men jeg ønsker så sårt å kunne vende hjem til Norge innimellom, en liten uke her og der, fra tid til annen, for å handle inn nylanserte skandinaviske romaner, for å se halvdårlige norske filmer på kino, for å spise skolebrød og drikke eplemost og svare på stavangersk når butikkansatte spør om jeg ser etter noe spesielt.

Lenge blir det dessverre til neste gang jeg får kommet meg hjem på besøk. I mellomtiden har jeg heldigvis agendaen stappet med spennende planer som vil holde meg både travelt opptatt og strålende fornøyd med tilværelsen her i dette nydelige landet som jeg for snart fem år siden valgte å bosette meg i.

Ikke minst, gleder jeg meg helt vanvittig til førstkommende fredag, min kjære, hans foreldre og jeg skal ut på en etterlengtet biltur langs den Franske Riviera, en ukeslang sensommerferie hvor svømmebasseng, strender, vingårder, småbyer og deilige spesialiteter fra middelhavskysten vil stå i fokus.

Ved vannet

Som en ukentlig tradisjon, som de fleste av våre lørdagskvelder her i Toulouse, gikk vi også denne lørdagen ut for å besøke både en ny bar og et nytt spisested, nysgjerrige som vi er på byens mange serveringssteder, alle de skjulte skattene hvor vi aldri tidligere har satt våre ben. Denne gang holdt vi oss i området rundt Quai de la Daurade, et område som de fleste lørdagskvelder er fullt av festglade mennesker og nysgjerrige turister, et område hvor det dessuten ofte blir arrangert diverse gøyale aktiviteter i regi av kommunen.

Som svært mange andre tilskuere, ble også vi stående og se på de ti-talls menneskene som kjørte vannscootere i full hastighet ute på Garonne-elven, noe vi aldri tidligere hadde sett før, vi visste ikke engang at dette var lov. Som de fleste andre, antok også vi at det hele måtte være i forbindelse med et spesielt arrangement.

Barallel

Vi spaserte videre til mikrobrasseri-og bar Barallel, et relativt nytt utested for ølentusiaster, intimt og moderne, med fire egenproduserte ølsorter, i tillegg til et samarbeid med et annet fransk mikrobryggeri. Julien gikk for stedets egne amber på fat, selv endte jeg opp med ei flaske Berliner Weisse med bilde av selveste Brandenburger Tor på etiketten. Frisk og syrlig i smaken, ypperlig for en lun sensommerkveld på en stilig ølbar i livlige Toulouse.

Brandenburger Tor

Vi spiste middag på en libanesisk restaurant ved navn Le Sémiramis, to gater unna mikrobryggeriet, med sentral beliggenhet i samme kvartal som byens mange kule retrosjapper og fasjonable vintagebutikker.

Libanesisk

Kalde småretter, etterfulgt av varme småretter, tre forskjellige typer grillspyd, kylling, biff og lammekjøtt, alle godt marinert og servert med deilig hvitløkskrem. Hummus, auberginekrem, taboulé med hakket persille, kefta, grillet ost og falafel, våre smaksløker lot seg forføre av alle disse nydelige smårettene og de møre grillspydene, spirituelt var vi allerede i Libanon, han og jeg på en utekafé i eksotiske Beirut. Den spirituelle reisen fikk en søt avslutning med hver vår porsjon av husets dessert, en ostebasert og parfymert søtsak som på arabisk heter Halawet el Jibn, og et stykke parfymert semulekake, deilige smaker av Midtøsten. Sammen med kakene fikk vi spandert hvert vårt glass med myntete, en hyggelig liten oppmerksomhet fra den vennlige servitøren.

Arabiske desserter

På vei hjemover, stoppet vi ved Pont Neuf for å nyte solnedgangen og synet av det belyste pariserhjulet på motsatt side av Garonne-elven, vannscootere suste fortsatt forbi til glede for de mange tilskuerne som fortsatt lot seg underholde av kappløpene på vannet.

Om jeg nå hadde befunnet meg i Norge, i hjembyen Stavanger, eller i Oslo hvor jeg for en tid tilbake vokste fra å være en usikker 20-åring til en selvstendig 25-åring, ville jeg ha levd et like innholdsrikt liv som det jeg er så heldig å leve her i Frankrike, her i Toulouse?

Jeg undrer, om jeg bare kunne hatt begge deler. Kvikklunsj og makroner, eplemost og champagne, fjorder og vingårder, lyng og lavendel, gamle slott og gammeldagse hytter, Nordsjøen og Middelhavet.

Toulouse

Spise ute