Jeg blir seksuelt trakassert av en kollega

Bildene er fra Hellas, disse har jeg med for å muntre opp meg selv, fordi dette innlegget handler dessverre om noe helt annet enn ferieminner og hygge...

I dag har vært en ekkel dag. Jeg sier ekkel, i mangel på en bedre måte å beskrive hvordan jeg føler meg akkurat nå. Vemmelig, kvalm, uvel. Ikke hadde jeg regnet med at noe så uskyldig som å dra ut for å spise lunsj sammen med en kollega fordi jeg hadde glemt matpakken hjemme, skulle lede til denne ubehagelige opplevelsen som jeg i dag ble utsatt for. Ikke er dette min feil, ikke i det hele tatt, men likevel er det jeg som sitter igjen med en følelse av skam.

Men hvorfor skammer jeg meg slik? Fordi jeg går i kjole? Fordi jeg smiler og er vennlig? Fordi jeg spurte ham om han ville spise lunsj med meg?

Han rørte meg ikke, han respekterte meg til den grad at mitt nei betyr nei. Likevel, mens vi satt der, i full offentlighet på kafé, ble de vemmelige ordene uttalt på repeat ut av munnen hans, om og om igjen, som en bønn, som et desperat forsøk på å få meg til å skifte mening. Jeg følte meg liten. Hans ord går fortsatt igjen og igjen som et ekko i mitt hode, selv flere timer etter denne ekle lunsjpausen. Han finner meg tiltrekkende, sier han, han vil ligge med meg, i det minste kysse meg, det kan være vår lille hemmelighet, hva sier du, hva synes du, er du sikker, hvorfor ikke. Jeg får lyst til å kaste opp pastaretten og panna cottaen jeg nettopp spiste sammen med dette mennesket. Han som er gift, og for tre måneder siden ble pappa for første gang; det er HAN som burde skamme seg.

I går var jeg på julebord med firmaet som min forlovede jobber for. Også her var jeg vitne til en bekjent som ser ut til å ha glemt det faktum at han har samboer. I nesten ti år har dem vært sammen, i går var det derimot hans kvinnelige kollega som klapset ham på rumpa, kysset ham ømt og holdt rundt ham, som om det var denne kvinnen som var hans bedre halvdel. Disse to pleier visstnok støtt og stadig å spise lunsj sammen, alene, hjemme hos ham. Vi har vel kanskje alle nå forstått at lunsj sannsynligvis er kodeord for noe helt annet mellom dem to. Alle bortsett fra hans samboer. Dette er forsåvidt en grusom nok situasjon å havne i, for stakkars samboeren som etter hvert kommer til å finne ut av dette (for dét gjør hun garantert), men i dette tilfellet er det i det minste kun et offer, ikke to. To skyldige, ikke én. Den andre kvinnen, mannens kollega, har selv, av fri vilje, valgt å involvere seg med en mann som allerede er i et forhold.

Min kollega har derimot skapt flere ofre; hans kone, og meg (eventuelt flere kvinner) som har blitt satt i en ubehagelig posisjon hvor han føler det er greit å komme med seksuelle tilnærminger, om og om igjen, i den tro at jo mer han maser, jo større garanti blir det for at kvinnen gir etter og lar ham få gjøre hva han vil. Og denne hemmeligheten må for all del bli mellom oss, sier han. Særlig.

Men hvem kan man egentlig prate med i slike situasjoner, bortsett fra arbeidsplassens HR-ansvarlig?

Da jeg fortalte om hele denne situasjonen til min mor, fikk jeg bare til svar at jeg som bor i Frankrike burde jo skjønne at utroskap og seksuell trakassering er hverdagskost i landet som har selve kjærlighetens by til hovedstad. Gamle stereotypier lever i beste velgående, ser jeg, dessuten har jeg vært utsatt for mye av det samme i gode gamle Norge, også. Forskjellen er vel at norske menn i svært mange tilfeller ikke tørr å være ekle mot sine kvinnelige kolleger før dem har fått litt alkohol innabords. På julebord, for eksempel.

Jeg forstår ikke hva som foregår oppe i hjernebarken til disse menneskene, menn og kvinner, som tror at det er greit å være vemmelig mot andre, så lenge de selv får tilfredsstilt både egoismen og sin egen kropp.

#MeToo-kampanjen har vært, og er fortsatt, så utrolig viktig for oss kvinner og menn som har blitt utsatt for ubehageligheter på arbeidsplassen. Men likevel skjer dette i det skjulte, og jeg undrer, finnes det noe mer vi kan gjøre for å sette en stopper for denne ukulturen?

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe hyggelig; en liten mimrestund tilbake til den aller første kjæresteturen til meg og min forlovede, da vi i 2015 dro til Den Dominikanske Republikk, hvor vi svømte med haier og rokker, kjørte firhjuling, og dro på båttur til en liten øy på utkanten av Punta Cana.

Dette får jeg spare til neste gang, da jeg i dag så på det som viktigere å prate om umoralskhet og seksuell trakassering, akkurat i dag. Som nevnt deler jeg for oppmuntringens skyld noen to år gamle bilder fra koselig kjæresteferie i Athen (som jeg gjerne også kan skrive om i en senere anledning). Voilà.

Gres

IMG_20181214_185239

Advertisements

En liten julevise

I Toulouse er det ikke mye som minner om julestemning akkurat nå. De store demonstrasjonene ser heldigvis ut til å endelig være over, men med grå himmel og kjedelig regnvær, for ikke å snakke om min svært så nakne stue, totalt blottet for julepynt er den, ja da får jeg ikke akkurat lyst til å tre på meg nisselue og lage julegrøt mens jeg synger “Glade Jul” for full hals.

Men selv om stemningen fortsatt ikke er på plass, føler jeg meg likevel som verdens heldigste person. Jeg som har råd til å kunne kjøpe fine gaver til dem jeg er glad i, spise god mat og ta meg fri fra jobb for å kunne være sammen med familie og venner gjennom hele romjula. Heldigst av alt er jeg som får føle på de to viktigste tingene man trenger i jula; kjærlighet og trygghet.

I den anledning, for å dytte stemningen i gang, har jeg skriblet ned en mengde rim og laget meg en liten julevise.

Jula ringer inn, ikke helt enda, men om en liten uke og en halv, da er julekvelden her. Først må jeg få arbeidsuka overstått, deretter uka etter der. Neste fredag tar jeg siste fly til Amsterdam og videre til Stavanger og min mor, og før jeg vet ordet av det sitter jeg rundt stuebordet hjemme, der hvor foreldrene mine bor. Hektiske er disse ukene før jeg pakker arbeidet sammen og reiser hjem, deilig skal det bli å få litt gløgg, litt grøt og mammas gode varme klem.

Serinakaker har jeg bakt her på mitt kjøkken i Toulouse, norsk oppskrift med franske ingredienser, ja gjett om det blir kos!
Jeg tar dem med på jobb og lar kollegene få smake, jeg blar gjennom en kokebok, hva annet kan jeg bake? Jeg drømmer om krumkaker og havreflarn, slike gode minner fra da jeg var barn. Multekrem er min favoritt, kan man få tak i multer her? Nei, dette blir da vanskelig, jeg får lage krem med bringebær!

Julemelodier spilles på høyt volum i stua, jeg pleier aldri å synge høyt, med mindre jeg er på drua. Til min forlovedes ergrelse synger jeg høylytt med. “Nå har vi vaska gølvet”, synger jeg surt og storkoser meg med det. Mitt gulv det må bli vasket, det burde jeg så absolutt få gjort, kanskje tar jeg det på søndag, hvem vet, kanskje glemmer jeg det bort. Stua er så varm og god, men vi mangler fortsatt juletre. Han sier “vi reiser jo til Norge snart, så hva skal vi med det?“

Forrige lørdag var det julebord på restaurant med arbeidsplassen min, tre retters middag, tropisk punsj og to beskjedne glass med vin. Sort kjole for anledningen og lårhøye støvletter på, jeg tok imot en gave, noe jeg ikke regnet med å få (sparkesykkel). Vi danset og vi pratet helt til stjernene tittet frem, med gaven under armen, dro jeg blid og takknemlig hjem.

Til helgen skal jeg på julemarked, men først på posten for å sende pakker, julegaver til folk i nød, jeg er ikke en person som bare snakker.

Tenk på andre før du tenker på deg selv, spesielt i denne høytiden. Ikke alle har noen å være sammen med, ekstra vondt gjør det i julestriden.
Husk å vise omtanke og dele det du kan, vi fortjener alle kjærlighet, hvert barn, hver kvinne og hver mann!

Og når det er sagt, har jeg gledelige nyheter å komme med. Forrige innlegg har jeg fått mange fine tilbakemeldinger på, og har nå kjøpt gaver til noen som kontaktet meg i håp om å få hjelp. Det gleder meg å kunne stille opp for noen, bidra med noe, gjøre en forskjell, vite at jeg med en liten brøkdel har bidratt til at noens barn vil få en fin julefeiring. Det er dette jula handler om. Kjærlighet og medmenneskelighet, varme og omtanke, en hjelpende hånd, en klem, dette trenger vi, alle og enhver, både store og små. Glem ikke det.

IMG_20181212_133810

Bildene er fra 2016, romjul-og nyttårsfeiring i Warszawa, Polen.

Jeg vil stille opp for noen som trenger hjelp i jula!

Jula nærmer seg med stormskritt, men her finnes bare stormvær. Og du, om du leser til siste avsnitt, om jula er en vond og vanskelig tid for deg, vit at jeg vil hjelpe deg.

Hverdagen min etter at jeg kom hjem fra Sør-Afrika for en og en halv uke siden, har vært alt annet enn hyggelig. Som mange sikkert har fått med seg, er Frankrike midt oppi hva mange velger å kalle en ny revolusjon, andre kaller det forstadiet til borgerkrig. Kall det hva du vil, vondt er det uansett, for oss som lever midt oppi det hele, vi som bor i sentrum av en av de mange byene som rammes av voldelige demonstrasjoner, dag etter dag, sinte mennesker som har fått nok av regjeringens måte å styre landet på, mennesker som har fått nok av å leve på sultegrensen mens politikere – og landets tidligere presidenter – bader i luksus og lever på millionlønn, uten knapt å løfte en finger.

Det hele startet da regjeringen ville øke bensinavgiften, noe som viste seg å være selve dråpen som skulle få begeret til å flyte over. Landet har vært rammet av både voldelige og mindre voldelige demonstrasjoner i tre uker nå, og fortsatt vet vi hverken når eller hvordan dette vil ende.

Hver dag tar jeg bussen til jobb tidlig på morgenkvisten, men jeg vet ikke om det vil være mulig for meg å komme meg hjem når arbeidsdagen er over. Demonstranter (studenter i disse tilfellene, ikke “Les Gilets Jaunes”-bevegelsen) har tidligere terrorisert passasjerer på diverse busser og satt fyr på søppelkasser plassert foran metrostasjonene for å blokkere og for å skremme, derfor tar transportselskapet ikke lenger noen sjanser og stenger like greit hele transportnettet så snart demonstrantene tar gatene. Nabolaget jeg bor i er totalt vandalisert. Glasskår, brent plast, nedbrente biler, plyndrede butikker, det hele minner om en krigssone. Jeg forlater kun leiligheten for å gå på jobb, eventuelt når jeg må komme meg ut for å handle mat. Tåregass og giftig røyk, voldelige sinte mennesker, lokale kjøpmenn og restauranteiere som har mistet alt, julemarkedet har stengt, dekorasjon har blitt revet ned, gatene brenner.

Jeg vil vekk herfra, jeg vil få alt dette på avstand.

På en annen side, denne situasjonen har gitt meg mer enn nok av tid til å tenke langt lengre enn til min egen nesetipp.

Heldig er jeg, som har et trygt hjem hvor jeg kan gjemme meg, når det stormer som verst ute i gatene. Ikke bor jeg i et hjem hvor dem som skal beskytte meg, måtte det være samboer eller foreldre, er selve hovedårsaken til min utrygghet. Ikke bor jeg i et krigsherjet land hvor bomber kan slippes over mitt, mine venners eller min families hjem et hvilket som helst tidspunkt.

Heldig er jeg, som har råd til å ta buss til jobb, og har noen som kan hente meg om bussen ikke kommer. Ikke må jeg gå flere mil til fots, i mangel på et bedre alternativ. Ikke må jeg velge bort å handle mat, for å få råd til å kjøpe månedskort.

Heldig er jeg, som har råd til å kjøpe julegaver. Heldig er jeg, som har en familie, venner og en samboer å tilbringe juletiden sammen med. Ikke blir jeg sittende alene på det som for mange er årets mest ensomme dag. Ikke må jeg beklage til dem jeg er glad i, beklage for at jeg ikke har råd til å gi dem gaver, i år som i fjor.

Med det ønsker jeg å si til deg som leser, om du skulle være en av de ensomme, en av de utrygge, en av dem som ikke har råd; er det noe JEG kan gjøre for å hjelpe deg?

Om det så skulle være å bistå med julegaver, ta en kaffe sammen, hva som helst, ta kontakt.

I år skal jeg feire jul i Stavanger. Om du skulle trenge noe, er jeg kun et par tastetrykk unna.

Juleselfie

Siste fra Cape Town: Kirstenbosch Botaniske Hage og Table Mountain

Mandag, jeg besøker Kirstenbosch botaniske hage, han besøker Table Mountain.

Siste dag i Sør-Afrika, vår siste utflukt, siste mulighet til å ta inn alle inntrykk, til å oppleve noe nytt og spennende i et land så langt borte fra livet som venter oss hjemme. Livet langt unna eksotiske dyr, langt unna disse spennende opplevelsene her i dyrenes rike, og disse magiske øyeblikkene ute på havet, blant haier og hval. Vi har skapt minner for livet, vi har realisert drømmer, jeg må nesten klype meg selv i armen for å dobbeltsjekke at det hele ikke bare har vært en eneste stor drøm. Ikke hadde jeg forventet at Sør-Afrika skulle sette slike dype spor i mitt hjerte, at disse opplevelsene skulle vekke det nysgjerrige barnet som tydeligvis fortsatt lever i beste velgående, den lille eventyreren i meg, naturelskeren, jenta som ville gjort pappa stolt, hadde han fortsatt vært med oss i dag.

Hans speilreflekskamera, min arv, har i det minste vært med oss på denne reisen, jeg liker å tro at hans sjel hviler i dette kameraet, at han kan se alt som vi ser gjennom objektivet.

Table Mountain

Like etter frokost kjører vi til den botaniske hagen, Kirstenbosch, min kjære og hans far slipper av hans mor og meg her ved hagens inngang, møtetid avtales, vi vinker, de kjører videre til kabelbanen som skal frakte dem videre opp til toppen av Table Mountain. Vi entrer hagen, og blir møtt av en guide som jobber her som frivillig, hun har et ønske om å vise oss rundt, dele sin brede kunnskap om plantelivet og hagens historie, hun skal gi oss en guidet tur gjennom de viktigste delene av denne enorme botaniske hagen.

Det som gjør Kirstenbosch så unik, er det store antallet endemiske plantearter som kun eksisterer her i Kapp-provinsen, i tillegg til de Oseaniske øyer. Her finnes også den utrydningstruede plantearten konglepalme, eller cycadeer som de også kalles, disse tøffe plantene som har eksistert siden dinosaurenes tid, og overlevd alle naturkatastrofer og klimaendringer og alt som har hendt siden juratiden.

Den eneste trusselen for denne arten, årsaken til hvorfor den i dag er utrydningstruet, er oss mennesker. Kirstenbosch ser seg pliktig til å bevokte dem på høyt nivå, til like stor grad som Kruger Park må passe på sine utsatte neshorn. Hagen har nemlig tidligere blitt utsatt for tyveri for noen år siden, da hele tretti cycadeer ble gravd opp og frastjålet. Denne arten har nemlig en utrolig høy verdi på det svarte markedet, dessverre.

For mer tid jeg tilbringer ute i det grønne, blant dyr, ved havet, sammen med mennesker som har et helt spesielt forhold til naturen, jo klarere går det opp for meg hvor ødeleggende og hensynsløse vi mennesker har vært, og fortsatt er, mot alt og alle som har eksistert på denne kloden lenge før vår tid. Selv får jeg dårlig samvittighet for å ikke egentlig ha gjort noe som helst for å gjøre verden til et bedre sted. Men hvor skal man egentlig begynne?

Muffins

Etter å ha besøkt store deler av den botaniske hagen, setter vi oss ned ved et bord på hagens lille kafé, min kommende svigermor og jeg, med hver vår iskaffe og sjoko-bananmuffins. Vi drøfter alt vi har lært på denne tiden sammen med guiden, og vi undrer hvordan det står til med gutta på Table Mountain…

Kirstenbosch canopy

Vi møter dem som avtalt klokka tre, og jeg stiller min kjære noen spørsmål.

Kabelbanen dere tok for å nå toppen av Table Mountain, skal visstnok være en ganske spesiell opplevelse i seg selv. Hvorfor det?

Kabelbanen roterer innvendig og gir deg en 360 graders utsikt selv når du står helt stille, i tillegg kjører den 10 meter i sekundet, utrolig imponerende, spesielt med tanke på at denne banen har eksistert siden 1929!

Kabelbanen table mountain

Hvilket inntrykk satt du igjen med, da du stod der oppe på toppen og speidet utover landskapet?

Utsikten er fantastisk, man ser hele Kapp-kystlinjen derfra. Det å stå på toppen og føle at skyene er på samme høydenivå som deg selv, er ganske imponerende!

Skyer Table Mountain

Hvilket råd ville du gitt til andre turister som ønsker å besøke Table Mountain?

Kjøp billetter på nett, for å unngå lange køer. Dette er enkelt og kjapt å gjøre, og på stedet har du tilgang til gratis WiFi!

…en ting til, husk å ta med jakke for å beskytte deg selv mot vinden, og caps for å beskytte hodet fra å bli solbrent!

Utsikt

Rosa topp

IMG_20181205_210457

IMG_20181205_210422

Shopping og Waterfront – vi koser oss i Cape Town

Søndag, på shopping i Cape Town.

Som en stor kontrast til det meste annet vi har gjort i løpet av denne snart to uker lange ferien, er planen for i dag å bytte ut savannen, havet og dyreriket, med shopping på et av byens mest moderne kjøpesentre, og en ettermiddag ved en av de mest populære bydelene i Cape Town; Waterfront, eller De Waterkant som det heter på Afrikaans.

Dagen skal vi tilbringe sammen med dem vi overnatter hos, de ønsker å invitere oss med ut på lunsj, på en trivelig strandkafé i et velstående nabolag, med utsikt mot både sjøen og platåfjellet Table Mountain, en av byens mest kjente turistattraksjoner.

På kafeen drikker vi milkshake og spiser fritert fingermat, vi titter på menneskene rundt oss, mange har med seg sine firbente venner, hunder av forskjellige størrelser, noen legger man knapt merke til, så fredelige som dem er, andre gjør alt dem kan for å få oppmerksomhet av forbipasserende, “se meg, klapp meg, mat meg”. Eierne ber dem roe seg, og prøver å få disse energiske kjæledeggene sine til å legge seg ned.

Utsikt table Mountain

Vi tar bilder av den fine utsikten, Table Mountain, fjellet som min kjære skal besøke i morgen, sammen med sin far, helt uten mitt nærvær, ekstrem høydeskrekk som jeg dessverre har. Han har lovet meg å ta bilder, hundrevis av bilder, slik at jeg også kan få være med opp på toppen av platået, spirituelt, i det minste. Selv skal hans mor og jeg besøke den botaniske hagen som ligger like bak fjellet, vi vil kunne se fjellet nedenfra, ikke fra samme flotte vinkel som det vi gjør nå, her nede ved vannkanten, men baksiden av fjellet vil vi kunne se. Jeg skal ta hundrevis av bilder av alt det grønne og det fargerike i den skjønne botaniske hagen, da kan også han være med meg, da kan også han se hva jeg ser.

Nå skal vi på handletur, vi skal besøke et stort moderne kjøpesenter som heter Century City, handle julegaver, suvenirer og gaver til oss selv. Jeg kjøper meg en bok, skjønnlitteratur, autofiksjon, en samling av historier som omhandler forskjellige menneskers liv og tragiske skjebner i en av Johannesburg sine mange townships. Med et brennende ønske om å lære mer om dette landet, lære å forstå menneskene og kulturen, både glansbildet og skyggesiden og alt i mellom, hvert eneste spekter, ser jeg frem til å suge til meg så mye kunnskap som bare mulig.

Century city

Min kjære kjøper en magentafarvet bluse til meg, i denne blir du fin, sier han, i den botaniske hagen vil du passe inn sammen med alle de andre vakre rosa blomstene, sier han smigrende. Jeg kysser ham på kinnet, så søt han er, jeg håper han aldri slutter å være så romantisk og fin som det han er nå, hver eneste detalj verdsetter jeg, alle disse små fine tingene som han gjør, lagres dypt i hjertet.

Flere handleposer rikere, fyller vi bagasjerommet til leiebilen og kjører i retning den historiske havnen og den populære bydelen Waterfront. Som Table Mountain, er også havnen et av Cape Towns mest besøkte turistattraksjoner, noe man ganske kjapt gjetter seg til, når man legger merke til hvor mange suvenirbutikker som holder hus her kontra vanlige butikker, for ikke å nevne alle selfietakerne som popper opp som champignoner på hvert eneste gatehjørne. Akkurat som dem, poserer også jeg foran kamera, jeg smiler til fotografen, min kjære, jeg tuller og tøyser og krysser fingrene for at bildene blir bra, og noenlunde Instagram-vennlige.

Vi spaserer langs havnen, forbi båter av forskjellige størrelser, forbi butikker, forbi gatemusikanter, forbi et ti-talls par som danser salsa på et portabelt dansegulv. En liten tur innom mathallen, et tidligere verksted som har blitt transformert til et hipt møtested for matglade mennesker, vi besøker en handlepassasje, boder og butikker som tilbyr håndlagde gaver og fargerike tekstiler, dyremotiv og spennende mønstre, malerier og keramikk, vi observerer med nysgjerrige øyne.

I en bar like bortenfor det store pariserhjulet, tar vi oss en drink, vi slukker tørsten og ser på livet, snart skal vi spise på Karibu, en sørafrikansk steakhouse-restaurant, der har foreldrene til min kjære spist tidligere, en romantisk aften bare dem to, og nå skal også vi få være med, skape minner og smake de spennende spesialitetene, eksotisk kjøtt og den krydrede grønnsaksstuingen med det morsomme navnet chakalaka, jeg ender opp med å bestille meg antilopekjøtt med amarulasaus, ja, amarula, likøren som minner om Baileys, denne serveres sammen med møre antilopemedaljonger, chakalaka serveres ved siden. Til dessert deler vi den sørafrikanske klassikeren koeksister, fritert deig dyppet i honning. Nam!

Karibu

Mathall elegsbt

IMG_20181203_164529

IMG_20181203_164452

IMG_20181203_164422

Elefanter cdor

Fargerike yrwooet

Pingvinene på Boulders Beach – og spennende prosjekter på gang

Lørdag, vi besøker pingvinene på Boulders Beach.

Vi vinker farvel til Kapp det gode håp, det kjente landemerket, kontinentets sørvestligste punkt, den lille odden hvor turister strømmer til, der bavianer og strutser observerer oss mennesker som løper rundt med fotoapparat mens vinden herjer og bølgene bruser.

Vi vinker farvel til strutser og bavianer, nå skal vi til Simon’s Town, eller Simpsons Town som svigermor trodde det het, for å besøke pingvinene som holder til på Boulders Beach, en av de mest kjente strendene i Cape Town.

Pingviner har vi allerede sett tidligere her i Sør-Afrika, da vi for en uke siden var på biltur langs kysten på vei til den nydelige lille byen Hermanus, og stoppet ved Betty’s Bay for å besøke pingvinkolonien som har bosatt seg der.

Boulders Beach

Boulders Beach huser en langt større koloni enn den vi så ved fredelige lille Betty’s Bay, men antallet turister som er kommet på besøk er i tillegg tredoblet i forhold. Også her spaserer vi over en gangbro for å ikke risikere å tråkke i pingvinenes reder eller utsette dem for stress, også her vrimler det av spennende dyreliv, små øgler og gnagere, akkurat som ved Betty’s Bay.

Jeg smiler fra øre til øre, som jeg jo har gjort helt siden jeg stod opp, helt siden gårsdagens frieri, den skinner så fint på fingeren min, denne diamantringen han har gitt meg, denne kjærlighetserklæringen, dette løftet om at vi i september, 2020, skal gi hverandre våre “ja”, og forhåpentligvis holde sammen resten av tiden vi har igjen på denne kloden.

Vi tar bilder sammen, vi tar bilder av hverandre, foran alle de hundrevis av pingvinene som soler seg på stranden, noen bader i sjøen, andre koser med hverandre, noen slåss. Smil til kameraet, sier jeg til min kjære, jeg knipser et par bilder av hans nydelige smil, før jeg snur fokuset mot pingvinene, de store stjernene her på Boulders Beach.

En og en halv time er mer enn nok av tid til å få sett alt og gjort alt som er verdt å gjøre på et sted som dette, nå er det uansett tid for å vende tilbake til bydelen Goodwood i Cape Town, der hvor vennene våre bor. De kokkelerer, de lager middag til oss, i kveld blir det middag og vin i godt selskap!

Vel fremme i Goodwood, får vi servert pasta med antilopekjøtt og saus laget av kjøttkraft og kokosmelk, vi åpner ei flaske rødvin, en av disse som jeg kjøpte med meg fra Spier, der hvor min kjære fridde til meg, ja, der måtte jeg nevne det nok en gang, igjen og igjen nevner jeg ham, oss, ringen, kjærligheten. Slik er det å være lykkelig, overlykkelig sådan.

Rundt middagsbordet diskuterer vi mulige planer om oppstart av firma sammen, oss seks, disse to sørafrikanerne, foreldrene til min kjære, og oss to. Vi har et ønske om å tilby en helt unik mulighet til eventyrlysten ungdom og voksne, muligheten til å kunne reise til Sør-Afrika, overnatte hos dette paret (som allerede har lang erfaring som vertsfamilie for utenlandske studenter) , og oppleve Cape Town og nærområdet på et så autentisk og så trygt vis som bare mulig, smake lokal cuisine og bli kjent med den lokale kulturen, naturen, livet på sørafrikansk vis. Lettere sagt enn gjort, vil jeg anta, men slik er det jo med alle prosjekter i startfasen. Selv kunne jeg gjerne tenke meg å komme tilbake på besøk, se enda mer av landet, besøke enda flere safariparker, nasjonalparker, strender, om vi skulle inngått et profesjonelt partnerskap med disse to, ville jeg fått en riktig god unnskyldning for å vende tilbake til Sør-Afrika og Cape Town.

Vi skåler for ideen for dette prosjektet, vi skåler for kjærligheten, vi skåler for pingvinene på Boulders Beach!

Pingvin

Pinh

Boulders Beach

Pingv

Pingvinstra

Pingvinen

Et lite besøk på Kapp det gode håp

Lørdag, Cape Town og Kapp det gode håp.

Fredag kveld, den nydelige dagen da min kjære fridde til meg på den sjarmerende vingården Spier, like utenfor byen Stellenbosch, ankom vi Cape Town, hvor vi de neste fire nettene har planlagt å overnatte hos et vennepar av foreldrene til min kjære, min forlovede faktisk, det føles så rart og likevel så fint å kunne bruke den tittelen.

Vi feiret denne store begivenheten ved å dra ut for å spise middag på en typisk afrikansk restaurant, Mama Africa heter den, et fargerikt spisested med sentral beliggenhet på den travle nattelivsgata Long Street. Vi skålte, vi smilte og lo, grillspyd med antilopekjøtt til forrett og deilig gryterett med kylling, spinat og peanøtter servert sammen med hvit polenta, en oppskrift fra Zimbabwe, visstnok. Jeg spiste meg overmett, alt smakte så godt, så eksotisk!

Jeg våkner tidlig neste morgen, min kjære ligger ved min side, også våken, i den andre enkeltsengen som har blitt skjøvet sammen mot min for å skape dobbeltseng. I løpet av natten har dem sklidd fra hverandre, disse to sengene, jeg strekker meg mot ham, god morgen forloveden min, jeg blir ikke lei av å si det.

Vi spiser frokost sammen med hans foreldre og foreldrene hans sitt vennepar, dette hyggelige ekteparet som vi overnatter hos. Hun jobber som engelsklærer på en videregående skole i Cape Town, han er pensjonist. Personlighetsmessig kunne ikke disse to vært mer forskjellige, hun som er sjenert og rolig, han som er en eneste stor energibombe hvor skravla går i ett.

Etter frokost tar vi rattet fatt, og kjører langs kystlinjen, på vei mot Kapp det gode håp. Vi stopper ved et utsiktspunkt for å ta bilder av havet, av berget, av naturen og den fine blå himmelen. Jeg benytter også anledningen til å ta bilde av denne ferske forlovelsesringen min, til fin bakgrunn, fin utsikt. Vinden blåser kraftig, bølgene beviser dette, håret mitt blåser til høyre, til venstre, bakover og fremover, jeg vifter febrilsk med armene for å holde denne tykke manken på plass. Vi forsøker å ta bilder sammen, selfies, håret mitt danser i vinden og gjør bildeforsøket umulig, jeg ler og får munnen full av hår.

Vi kjører videre til en liten surferlandsby som jeg ikke fikk notert meg navnet på, munnen er tørr, vi har behov for å slukke tørsten og slappe av, nyte solskinn og den behagelige lyden av bølgeskvulp som lydes i bakgrunnen av uteserveringen på den lille kafeen vi har funnet. Selv nyter jeg smaken av en iskald iskaffe, min kommende svigermor drikker iste, og våre menn tar seg hver sin pils. Det er fredelig her, selv måkene høres ikke, kun oss, våre stemmer, og lyden av havet, av bølgene.

IMG_20181129_175610

Videre fortsetter ferden, til vår endelige destinasjon, langs veien møter vi på bavianer, “ikke mat bavianene” har vi sett skrevet på store tydelige skilt.

Vi spaserer opp til fyrtårnet der hvor folk flest tidligere trodde, og mange fortsatt tror, er punktet hvor Atlanterhavet møter Indiahavet. Det nøyaktige møtepunktet har vi allerede besøkt noen dager tidligere, da vi var i Kapp Agulhas, kontinentets sydligste punkt. Fyrtårnet på toppen av Kapp det gode håp, er ikke på langt nær så fint som tårnet i Kapp Agulhas, ei heller er atmosfæren like zen. Her lukter det urin, stedet er forsøplet og vi blir stående i en enorm klynge sammen med rundt femti andre turister med sine selfiestenger og høye støynivå.

IMG_20181129_180930

Vi spaserer ned de mange bratte trappetrinnene som fører oss tilbake til parkeringen, nå skal vi kjøre den bittelille strekningen til det berømte skiltet, der hvor Cape of Good Hope, kontinentets sørvestlige punkt, står skrevet med store bokstaver. Her er det ikke stort annet å gjøre enn å ta bilder sammen, ta bilder av hverandre, ta bilder av havet, ta bilder av andre turister som spør om vi kan ta bilde av dem med deres iPhone.

IMG_20181129_181101

Langs veien møter vi på enda flere bavianer, men også strutser. Mange strutser står eller ligger langs veikanten og titter på alle bilene som kjører forbi, vi tar bilder av dem, de ser på oss med olmske blikk.

IMG_20181129_181313

Nå skal vi besøke Boulders Beach, den kanskje mest berømte stranden i Cape Town, kjent for å være hjemstedet til en kjempestor pingvinkoloni.

Mer om det senere!

IMG_20181129_175652

Kapp det gode håp

Cape Town bilfe

Vingårder, rehabiliteringssenter for ville fugler – og tidenes frieri!

Fredag, vi besøker vingårder nær Franschhoek og Stellenbosch.

Ren idyll, denne vinruten, kjøreturen gjennom Franschhoek-dalen, videre mot byen Stellenbosch, vi skal på vinsmaking, vi skal besøke forskjellige vingårder og forhåpentligvis kjøpe med oss et par flasker i gave til våre kjære venner som vi skal overnatte hos i Cape Town.

Hsge

Resepsjonisten på hotellet vårt i Franschhoek har tipset oss om en vinprodusent ved navn Boschendal, deres vin er av ypperste kvalitet, sier hun, og vingården deres er aldeles nydelig. Notert på en lapp, og videre på GPS, neste stopp Boschendal.

Vel fremme ved riktig adresse, som viser seg å være et ganske så glamorøst vinhus, får vi beskjed om at det i dag ikke lenger er mulighet for en liten vinsmaking, da alle bord har blitt reservert til et privat arrangement. Vi får likevel lov til å besøke denne svært så luksuriøse vingården, ta så mange bilder vi bare ønsker, og spasere rundt på den store tomten.

Boschendal

Videre kjører vi til en annen vinprodusent og deres noe mindre, men like så vakre tomt, innvendig er dette vinhuset av det mer beskjedne slaget enn det forrige, mindre ekstravagant, og dette er nøyaktig hva vi ser etter, noe folkelig og hyggelig. Her, hos Zorgvliet, blir vi ønsket velkommen til en liten vinsmaking, vi får tildelt en vinliste og får blant disse velge oss tre forskjellige viner som vi ønsker å smake.

Vinsmaking

Vi velger å gå for tre røde; en merlot, en petit verdot og en pinotage, hvorav nummer to og tre er druearter som vi ikke kjenner til fra før, da dem ikke eksisterer i Frankrike. Merlot, derimot, er en klassiker som man finner spesielt mye av i Bordeaux. Absolutt ikke en personlig favoritt, men det er jo uansett fint å kunne smake en lokal merlot, en sørafrikansk variant.

Videre fortsetter vi den lille kjøreturen mot byen Stellenbosch, en siste vingård står for tur, Spier heter vinhuset, her skal vi smake på både rød- og hvitvin, sammen med diverse lokale oster, deretter skal vi besøke rehabiliteringssenteret for hovedsakelig ugler og ørner, men også andre ville fugler.

Tenk at en vingård kan tilby alt dette på ett og samme sted, jeg som elsker ugler mer enn alle dyr på jord, vel, delt førsteplass med haier og rokker, jeg som elsker ost like høyt som jeg elsker sjokolade, mine to store svakheter her i livet, jeg som elsker slike sjarmerende vindistrikt, synet av alle disse druerankene som står på rekke og rad, drueklaser som henger fra det grønne, som dekorasjon smykker de sine grønne planter, jeg elsker å besøke vingårder, den dagen jeg gifter meg vil jeg leie et slikt lokale, en sjarmerende liten vingård, jeg vil ha utsikt over drueranker og vakker natur, den dagen jeg gir mitt “ja” til mannen jeg elsker.

Ost

Vi smaker på to forskjellige typer hvitvin, den ene tørr med ettersmak av mineraler, den andre frisk og fruktig, vi går videre til rødvin, to faller i smak, fruktige og runde i smaken, de to andre er fortsatt litt for unge, for umodne, sammen med vinen smaker vi tre forskjellige typer ost, helt middelmådige sådan, samtlige svært milde i smaken i forhold til hva vi er vandt til der hjemme i Frankrike.

Vintønnee

En liten sti leder oss fra vinsmakingsrommet til rehabiliteringssenteret, vi betaler en liten inngangspris, pengene vil gå til driften av senteret, til å hjelpe de som hjelper fuglene, en god sak verdt å støtte.

Vi får lov til å hilse på de forskjellige ugleartene, aldri ville jeg trodd at jeg noensinne skulle få klappe ei ugle, aldri ville jeg trodd at jeg noensinne skulle få oppleve å være så nær dem som det jeg er nå. Jeg smiler fra øre til øre, vi er i Sør-Afrika, sola skinner og vi befinner oss i nydelig landskap, grønn natur og vindruer, jeg har i løpet av uken fått oppleve både hvalsafari og dykking med haier, i dag har jeg fått kose meg med vin og ost, og nå er jeg her, jeg får oppleve så mye som tidligere kun har eksistert på min uskrevne ønskeliste.

Ugle

I følge kalenderen er dagen i dag den tjuetredje november, ikke tjuetredje mai, jeg har ikke bursdag før om et halvt år, men denne fantastiske dagen overgår hver eneste bursdagsfeiring jeg noen gang har hatt.

Hånd i hånd, spaserer vi, min kjære og jeg, forbi ugler, falker, videre forbi et par gribber, forbi noen ørner og tilbake til uglene igjen.

Ugle

Min kjære spør meg hvordan jeg har det, om jeg føler meg lykkelig, selfølgelig gjør jeg det, jubler jeg. Og med dét gir han meg de ordene jeg så lenge har drømt om å få høre;

“Vil du gifte deg med meg?”

Han tar opp en sort liten eske fra lomma si, en eske han visstnok har gått og bært på i to og en halv måned, han har ventet på det perfekte øyeblikk, han har ventet på et øyeblikk hvor vi er helt alene, bare ham og jeg, ute i naturen i vakre omgivelser. Her er vi ikke helt alene, men dager som denne, dager hvor absolutt alt er som en eneste stor drøm, det er dette som er det perfekte øyeblikk.

Pulsen øker, adrenalinet går i hundre, jeg blir så glad at jeg ikke engang registrerer hvordan ringen ser ut, før fingeren på min venstre hånd plutselig bærer den, denne originale asymmetriske diamantringen. I Frankrike er det venstre hånd som blir smykket med forlovelsesring, hånda som er nærmest hjertet.

Dette er nå den fineste dagen i hele mitt liv, Sør-Afrika vil fra den dag i dag ha en stor plass dypt i mitt hjerte.

Landet hvor mannen jeg elsker, fridde til meg.

Drueranker

En natt i den franske byen Franschhoek i Sør-Afrika

Torsdag, en natt på hypermoderne hotell i vindistriktet Franschhoek…og frustrasjon med Alexa.

Pittoreske små landeveier fører oss til Sør-Afrikas fineste vindistrikt, vi kjører gjennom myke grønne fjellhauger, vi beundrer den vakre utsikten over kilometer på kilometer med drueranker, dette landskapet er så annerledes fra alt annet vi har sett her i landet, naturen minner om den sør-europeiske bygdeidyllen med sine små fjelltopper, klare blå innsjøer, flere ti-talls ulike vingårder, utsikten over den dype dalen som ligger under oss er vakker, vi kan skimte Franschhoek herfra, snart er vi fremme!

Vi kjører forbi ulike vinprodusenter, luksuriøse vinhus, store vingårder, andre noe mer beskjedne, noen driver også hotell, vinturisme er i vinden også her i Sør-Afrika, jeg føler meg nesten som om jeg skulle vært hjemme i Frankrike, kanskje ikke så rart, Franschhoek, som for øvrig betyr “det franske hjørnet”, ble på 1600-tallet kolonisert av franske immigranter, noe som har hatt og fortsatt har innflytelse på byen og nærområdets kultur og arkitektur.

Svømmebasseng h

Vi sjekker inn på et hotell som heter theLAB, et hypermoderne hotell med digitalt vinregister i baren, et hotell hvor alt fra lys og persienner til musikk og kaffemaskin aktiveres og endres ved hjelp av Alexa stemmekommando. Jeg har lenge ønsket å gå til innkjøp av enten Google Home eller Amazon Alexa, men etter et døgn med dette som eneste verktøy, har jeg totalt mistet lysten.

Etter å ha sjekket inn på familiesuiten, blir vi enige om å skifte tøy fra varmt og praktisk hvalsafari-antrekk til noe litt mer sofistikert, et eller annet som vil passe inn i den lille “franske” byen Franschhoek. Før jeg drar av meg klærne, må jeg snakke til Alexa, for å få hjelp til å trekke ned persiennene, et must om jeg ikke ønsker å blotte meg foran forbipasserende utenfor vinduet. “Alexa, blinds down”, sier jeg høyt og tydelig. Alexa skjønner ikke hva jeg mener. Jeg gjentar, “blinds DOWN”, hun skjønner fortsatt ingenting. Jeg prøver igjen, denne gang ved å si ordene med en så sørafrikansk engelsk som mulig, deretter prøver jeg å imitere britisk, til slutt amerikansk. Ingen reaksjon. Vi henter resepsjonisten, hun prøver også to-tre ganger, før hun til slutt gir opp, henter en fjernkontroll og trekker ned persiennene manuelt.

Så snart vi alle er oppstaset i finere tøy, kjører vi den lille strekningen inn til sentrumskjernen av Franschhoek, hvor vi vil tilbringe resten av ettermiddagen.

Det tar ikke lang tid før vi har besøkt hele sentrum, liten som byen viser seg å være, liten og ment for å tiltrekke et spesielt klientell; mennesker med mye penger, de som er opptatt av status og merkevarer og ikke liker å snakke med hverandre på restaurant. Vi finner oss et bord på et av de få spisestedene som ser ut til å ha en mer avslappende atmosfære, hvor man kan prate høyt om man vil, og ikke behøver å være så altfor nøye på formell bord etikette. Stedet heter Black Elephant, et sted som tilbyr vinsmaking, her tilbys også happy hour-cocktails og fatøl, og typisk pubmat som nachos og burgere, fritert fingermat og marinert grillkjøtt. Selv bestiller jeg strutseburger og pommes-frites av søtpotet, chillimajones serveres ved siden.

Strutse

Etter å ha spist oss mett på pubmat, tar jeg meg en tur innom en liten boutique hvor jeg kjøper meg et fint sjal, lysegult og brune nyanser, med afrikansk dyremotiv, løver og elefanter, som en elegant liten suvenir fra Sør-Afrika, landet som ga meg min første safari.

Vi returnerer til theLAB, kvelden er fortsatt ung, men himmelen er allerede sort og stjernene blinker klart. Hvilken bedre måte å avslutte kvelden på, enn å ta et lite kveldsbad i hotellets store boblebad?

Av med kjolen, på med badedrakt og hotellets badekåpe, de nakne føttene skyves inn i tøflene som hører sammen med badekåpen. Jeg venter på min kjære, et romantisk kveldsbad under stjernehimmelen venter oss nå.

Boblebadet er stort nok for tjue personer, og her sitter vi, helt alene, kun oss to. Følelsen av bobler som masserer ryggen lett, behagelig kiler dem mine tær, jeg kysser min kjære, vi har det fint her, helt for oss selv. Et musikkanlegg spiller musikk i bakgrunnen, også her er Alexa aktivert, jeg ber henne spille et ønsket låtvalg, for en gangs skyld blir min kommando hørt.

Hun foretrekker vel musikk over å trekke ned persienner.

Franske

IMG_20181126_222431

På spennende hvalsafari i Gansbaai

Torsdag, hvalsafari i Gansbaai.

En aktivitet som i utgangspunktet var satt på agendaen for tirsdag, en opplevelse vi ikke kunne forlate Sør-Afrika uten å ha fått være med på, den planlagte hvalsafarien ble avlyst grunnet dårlige værforhold, vi klarte likevel å få plass på ny safari, flette den inn i torsdagens reiserute, en liten omvei før kjøreturen gjennom Sør-Afrikas nydelige vingårder og grønne landskap.

Klokka er sju. Vi spiser frokost på det koselige gjestehuset i Kapp Agulhas, der hvor vi i natt har sovet godt, sovnet til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik, til den nydelige utsikten mot havet. Frokosten er en av de foreløpig beste jeg har hatt her i Sør-Afrika, den eldre damen som driver stedet serverer oss hjemmebakt brød, nystekte boller med kanel, rosiner og eplekompott, og den friske fruktsalaten får vi servert i en konkylie.

Før vi forlater frokostsalen for å sjekke ut, skriver vi en liten hilsen i hennes gjestebok. Vi takker for god service, deilig frokost og nydelig utsikt, vi kunne ikke bedt om en bedre start på denne spennende dagen som nå venter oss.

En time tar det oss å komme tilbake til Gansbaai, vi var jo her i går også, da vi dykket i bur med haier, min kjære og jeg. Fingrene krysses for at han ikke blir sjøsyk igjen, to dager på rad, to utflukter, hvilken uflaks ville da dette vært!

Denne gang er det byrået Ivanhoe Sea Safaris som skal ta oss med ut på tur, ut på havet for å speide etter hval, noe vi omtrent er hundre prosent garantert til å få se, lover guiden. Fra hvilken avstand, hvor mange og hvilken art,  gjenstår å se, vi gleder oss, vi stiger ombord den lille båten som skal frakte oss dit hvor hvalene holder til.

Det har vært en skikkelig babyboom blant hvaler i år, forteller guiden. Flere sørkapere har blitt observert i området sammen med sine små, forhåpentligvis vil også vi få muligheten til å se dem, i det minste et lite glimt av dem, i løpet av denne to timer lange båtturen.

På båten er vi en liten gruppe mennesker, ikke mer enn ti personer, hvorav tre er mine egne reisefølger, alle sitter klare med fotoapparat, noen har til og med tatt med seg enorme videokameraer, selv nøyer vi oss med speilreflekskameraet og vår lille GoPro.

Bølgene er langt mindre hissige i dag enn i går, til tider dukker det opp noen enorme bølgekast som vugger båten kraftig frem og tilbake, men disse er bare barnemat i forhold til gårsdagens opplevelse, dette kan min kjære skrive under på.

Som guiden hadde lovet oss, får vi se hval, ikke bare én, ikke bare to, men flere. Mor og barn, får vi også se. De er alle av arten sørkaper, også kalt sørlig retthval, og kan bli mellom 14-18 meter lange, med en vekt mellom 36 og 73 tonn, derfor er det viktig for vår egen sikkerhet at båten holder en viss avstand fra disse enorme skapningene, et byks, et hopp, holder vi oss for nært vil vi risikere å sette oss selv i fare, kantre båten og falle uti.

Hvalsafari

Min kjære står klar med fotoapparat og stor objektiv, han knipser i vei, samtidig filmer jeg så godt jeg kan med vår lille GoPro. Hvalene danser for oss, vifter med sine enorme haler, hopper opp av vannet med all sin kraft, med et digert plask forsvinner de igjen ned i vannet.

Med våkent blikk, følger vi med på hvalene og deres bevegelser, fra side til side, flytter vi oss for å få flest mulig bilder fra best mulig vinkel, det er vanskelig, så utrolig vanskelig å få klare tydelige bilder av disse vakre mystiske vesenene, men fantastisk gøy er det likevel, denne jakten på det perfekte foto, dette ønsket om å se dem på nært hold.

Hval

Disse to timene suser forbi, vi må returnere til Gansbaai. En siste overraskelse møter oss på vei dit, en månefisk svømmer mot oss. Den er fascinerende, ikke visste jeg at disse kunne bli såpass store, en del av havets store mystikk er dem, en verden vi vet så lite om, en verden jeg håper på jeg vil få anledning til å lære enda mer om, på personlig hold, som den spennende dykkingen i bur med haier, som denne fantastiske hvalsafarien.

Månegi

Hval