Mindre “meg,meg,meg” og mer “oss”, takk!

“Jeg trenger din hjelp, Kristine. Det er viktig. Kan du ringe meg?”, var tekstmeldingen jeg mottok helt ut av det blå, forrige mandag ettermiddag.

Før jeg i det hele tatt rakk å svare, ringte telefonen.

En kvinne jeg hadde jobbet sammen med i tre måneder på den forrige arbeidsplassen min, var på andre enden av røret. “Jeg forstår godt hvis du ikke har tid eller mulighet, men jeg trenger din hjelp”, stotret hun frem.

Hun forklarte deretter at hele blokka hun bodde i, var blitt evakuert på grunn av veggedyr. Midlertidig overnattingssted ville verken bli dekket av boligeier eller forsikring, da skadedyr visstnok blir ansett som selvforskyldt skade. Dermed stod hun uten noe sted å sove, i tillegg til å måtte kaste alt av møbler og klær. Samtidig var hun langtidssykemeldt fra jobb og hadde mer enn nok av problemer å stri med.

Det å måtte trygle og be venner og familie om hjelp, var noe hun virkelig skammet seg over. Bedre ble det ikke da samtlige – inkludert egen bror og stemor – sa blankt nei til å la henne få overnatte hos dem frem til den dagen hun kunne flytte inn igjen i egen leilighet. “Åh, så forferdelig! Du må jo ha det helt grusomt akkurat nå?”, var det til og med enkelte som presterte å si…uten å tilby så mye som en hjelpende lillefinger.

Leiligheten vår har gjesterom. Dette gjesterommet stod tomt fra og med forrige onsdag; etter å ha ryddet opp etter foreldrene til samboeren min, som  var på besøk i ei uke. Hvor hjerterått ville det ikke vært å snu ryggen til en kvinne i nød, når jeg egentlig har både plass og mulighet til å gi både en hjelpende hånd og en god klem til den som sårt ber om hjelp?

Selv samboeren min var skeptisk, og ønsket helst ikke å ha overnattingsbesøk i mer enn to netter. Ja, for i helgen gikk det greit, sa han. Denne helgen hadde vi jo ingen planer, uansett. Vel, to netter er jo bedre enn ingenting, men det ville likevel føles så halvhjertet å bare hjelpe noen fra fredag til søndag, og kaste dem ut på gata når hverdagsrutinene står for tur. Som om det å hjelpe andre er noe man gjør for å fylle fritiden, samvittigheten – og kun når det ikke står i veien for andre aktiviteter og lyster.

Jeg klarte likevel å få ham til å gå med på å la henne få bo hos oss i en hel uke.

Tenk hvis det hadde vært du og jeg som plutselig stod uten noe sted og bo, sa jeg til ham.  Uten penger, og omtrent uten noen som helst eiendeler – etter å ha måttet kaste alt og starte på nytt. Tenk hvis DINE foreldre og venner hadde avvist DEG når du tryglet og ba om husly?

Vi lever i en tid hvor det aller meste dreier seg om “meg, meg, meg”. Men, selv i et samfunn som stadig er i endring, er det én ting som aldri vil endre seg; det faktum at vi bare er mennesker. Mennesker med følelser. Elementære behov. Et av disse grunnleggende behovene er kjærlighet. Et annet er trygghet.

I går forlot hun leiligheten vår. Oppvasken var tatt og husnøkkelen som jeg hadde lånt henne, hadde hun puttet i postkassen vår. I én uke har hun hjulpet til med matlaging, dagligvarehandel, hente pakker på postkontoret, og vært hyggelig selskap både ved middagsbordet, tv-stuen og ute på balkongen på disse varme sommerkveldene.

Når leiligheten er innflyttingsklar igjen, skal hun spandere en pils på både meg og Julien, lovet hun. For å feire et vennskap som har blomstret. For å feire hvor fine vi mennesker kan være mot hverandre, om vi velger å fokusere litt mindre på “meg” og litt mer på “oss”.

(da jeg ikke har hatt tid til å ta bilder denne uken, grunnet fulltidsjobb og besøk, deler jeg noen bilder fra Monpazier i Dordogne i Sørvest-Frankrike – tatt i September, 2016)

frankrike

uteområde

restauranter frankrike

spisested monpazier

stripete bukse

Advertisements

En søndag fylt med deilig mat og vakre vingårder

På franske landeveier rullet vi, med vingårder og maisåkre så langt øyet kunne se. For Julien vekket dette fristelsen etter å smake diverse lokale viner, mens for meg vekket dette en appetit for maisbrød og ostekake basert på mais (som høres direkte vemmelig ut, men smaker helt fantastisk).  Vi hadde allerede før vi forlot Airbnb-huset like utenfor byen Pau,  satt oss som mål å avslutte denne fabelaktige helgeturen med et finere restaurantbesøk i den lille byen Lembeye, etterfulgt av vinsmaking i Madiran.

Iført en sommerkjole som lenge hadde ligget i skapet, brettet og klar til å bli tatt i bruk på en vakker sommerdag som denne, var det fint å kunne strekke på beina og nyte utsikten over kilometervis med vindrueranker.

vingård madiran

Å forhåndsreservere guidet visitt og vinsmaking er absolutt en stor fordel i Frankrike, da man fint kan ende opp med å kjøre rundt fra vingård til vingård, skuffet og lei, om man ikke har søkt opp nok informasjon om åpningstider, eventuelle arrangementer og hvorvidt produktørene faktisk har tid og ledig plass til flere vinglade turister.

Vi hadde glemt å gjøre nettopp dette. Reservere. Dermed ankom vi det nydelige Château de Crouseilles, kun for å bli informert om at vinsmaking og guidet visitt ikke ville bli mulig i denne omgang, da alle ansatte var opptatt med å rydde opp etter gårsdagens bryllup. Disse bryllupsgjestene satt i dette eksakte øyeblikket, samlet like utenfor vingårdens château  og nøt en sen lunsj. Vel, de fleste av dem satt rundt bordet. Andre lå på gresset, kanskje femti meter lengre unna, og hvilte seg etter det som sannsynligvis endte opp med å bli en ganske sen og innholdsrik aften.

Til tross for skuffelsen, ønsket jeg å fotografere både Château de Crouseilles, vindruerankene, og ikke minst la Julien ta noen bilder av meg i sommerkjolen som endelig hadde fått lufte seg for en gangs skyld.

chateau de crouseilles

Vinsmaking hadde vi glemt å reservere, men lunsjreservasjon – dét hadde vi husket på. Tiden var inne for å kjøre den ti-femten minutter korte bilturen fra vingården til den lille byen Lembeye, for å spise på den godt omtalte Restaurant de La Tour.

Da vi ankom restauranten ble vi sjarmert over det koselige uteområdet som møtte oss. Dessverre skulle vi ikke sitte ute, da et bord allerede stod klart til å ta oss i mot, inne i lokalet. En gledelig overraskelse var riktig nok den hyggelige og svært pratsomme servitøren. Han serverte oss en vin som mine reisefølger likte godt, men som etter min smak var helt grei. Ingenting ekstraordinært. Maten derimot, var fabelaktig. Deilig hummus servert på grillet aubergine (med salat) passet utmerket til forrett på disse varme sommerdagene. Hovedretten, and i kremet appelsinsaus, var som en eksplosjon av smaker i munnen. Saftig kjøtt sammen med sursøt – men likevel kremet og mild saus – servert sammen med en smakfull potet-og squash grateng, ingredienser som alle fløt inn i fin harmoni med hverandre.

rødvin madiran

Til dessert fikk jeg servert en forfriskende pavlova. Til min store forbauselse, hadde hverken min kjære eller hans foreldre noen gang hørt om denne desserten. Jeg forstår at pavlova i utgangspunktet er en russisk dessert og kanskje ikke er så verdenskjent som vi nordmenn gjerne tror (vi som tross alt har trykket denne desserten til brystet og gjerne lager våre egne varianter til diverse anledninger). Jeg skjønner at franskmenn, som tross alt har tusenvis av egne dessert-kreasjoner som smaker like herlig som pavlova, ikke har hørt om alle verdens godsaker. Men likevel ble jeg overrasket. I tillegg endte de opp med å spise opp nesten hele desserten min, da de innså hvor god den faktisk er.

pavlova

Etter å ha spist et stort og deilig måltid, dro vi videre til Madiran etter å ha ringt Maison des Vins for å høre om vi kunne få komme på besøk for en liten dégustation du vin (vinsmaking). Denne gang var svaret heldigvis ja. Vi smakte forskjellig hvitvin, rødvin og dessertvin – alle fra Madiran og nærområdet. Noen falt i smak, andre ikke. Favorittene endte til slutt opp i en liten eske og ble med oss hjem tilbake til Toulouse.

Og med det vinket vi farvel til vingårdene og satte kursen hjemover.

maison des vins

vindruer

sommerkjole vintage

Fasaden til restauranten…

restaurant de la tour

…Og restaurantens uteområde. Koselig, ikke sant?

uteområde restaurant

hummus

and appelsinsaus

vingård

vinkarusell

 

 

 

Politimann, naken svigermor og katten Norma

Airbnb; et konsept jeg både elsker og hater.

Jeg hater det faktum at Airbnb er en av hovedårsakene til at lokalbeboere i diverse byer rundt omkring i Europa – og garantert utenfor vårt kontinent også – blir tvunget til å flytte fra sine egne hjem fordi de rett og slett ikke har råd til å bo i nabolaget sitt (eller i det hele tatt hjembyen sin). Jeg hater det faktum at griske investorer overtar nabolag etter nabolag, by etter by, og totalt overkjører lokalmiljøet til fordel for masseturisme.

Samtidig finnes det mange godhjertede mennesker som legger ut sine egne leiligheter og hus til leie i ny og ne, for å tjene litt ekstra penger og ikke gå i minus mens dem selv er ute på reise eller på oppdrag utenbys eller utenlands med jobben.

Huset vi leide denne helgen tilhører en slik person. En godhjertet mann og pappa til to, som ønsket å leie ut huset mens sønnene er på utvekslingsprogram via skolen. Selv hadde han uansett ikke tid til å være hjemme, grunnet sin svært krevende jobb som visstnok ofte innebar overnatting på jobb som konsekvens av intense oppdrag og lange arbeidsdager. Eieren av Airbnb-huset jobber nemlig som antiterrorpoliti her i Frankrike.

hus

Er det noen jeg har stor respekt for, så er det slike mennesker som ham. Mennesker som risikerer livet, dag ut og dag inn, for å gjøre gatene trygge for deg og meg.

Tenk på alt det forferdelige som disse menneskene har sett i løpet av sin karriere. Tenk på hvor mye de gir av seg selv, både psykisk og fysisk, for å være disse usynlige superheltene som vi kanskje ikke leser om i avisen før en tragedie har inntruffet.

Denne politimannen ga oss all sin tillit, da vi fikk låne hans hus – som i tillegg kom med en søt liten pusekatt på kjøpet.

Katten hans, Norma, var en kjempebonus – katteelskere som både jeg, min kjære og foreldrene hans er. Jeg kan kanskje gå så langt som å si at Julien sikkert ble en smule sjalu, da jeg foretrakk å heller gi oppmerksomhet til Norma fremfor å kose med ham – min egen samboer.

katt

Foreldrene til Julien var kommet for å besøke oss i Toulouse, og i den anledning reiste vi sammen på helgetur til byen Pau – og leide hus ute på landet i nærområdet. Vi ønsket alle å utforske en ny og annerledes by, besøke vingårder, spise god mat og bade i svømmebasseng. Det passet seg derfor aldeles utmerket for meg å bli syk akkurat denne fredagen, og dermed gå på medisiner og kjempe mot svettetokter, rennende nese og vond hals gjennom hele helgen. Ironisk, ikke sant?

Vel, slik er nå livet.

Hele helgen valgte jeg å trosse bakteriene, dra på meg solbriller, farge leppene med leppestift, og ikle meg diverse kjoler for å føle meg mest mulig magnifique. Jeg smilte så bredt jeg kunne, og klarte til slutt å lure hele familien til å tro at jeg var blitt frisk igjen. Er det ikke utrolig hva et bredt glis og litt sminke kan få til?

Dagsturen til byen Pau har jeg skrevet om og delt bilder fra i forrige innlegg. En positiv overraskelse var denne byen definitivt. Airbnb-huset var jo også en positiv overraskelse, fin som den jo var. Men enkelte ting overrasker aldri… “Svigerfar” og Julien tittet på den ene fotballkampen etter den andre på TV, mens vi kvinner satt ute i hagen og drakk rosévin og pratet løst og fast om ingenting. Jeg og “svigermor” laget potetsalat og hakket grønnsaker, mens mennene tok seg av kjøtt-grilling i hagen. Lever vi i to-tusen-og-atten eller på femti-tallet? Enkelte ting endrer seg vel kanskje aldri.

Det vil si, frem til sola gikk ned og de sene kveldstimene lokket frem mørket og stjernene på den unge nattehimmelen. Dette var øyeblikket da vi forlot femti-tallet og steg inn i sytti-tallet. Vel. “Svigermor” var vel egentlig den eneste som tok dette steget.

Julien hadde dratt på seg badebuksa si, og hoppet ut i bassenget for å ta et siste kveldsbad. Jeg lot være, siden jeg ikke følte meg helt i toppform. Faren til Julien løp inn på badet for å hente badebuksa si, og hoppet like greit ut i vannet han også.

Plutselig utbrøt moren til Julien, “jeg vil også bade, men jeg skal bade naken denne gang!”

Julien hadde absolutt ingen interesse av å se sin egen mor ligge og plaske uti vannet splitter naken. Det faktum at herr politimann hadde overvåkningskameraer innstallert på denne delen av eiendommen gjorde ikke saken noe bedre for hennes del. Og jeg, jeg som dessverre har hatt et ganske anspent forhold til nakenhet hele mitt liv, ble rød som en tomat av å se en blottet fremtidig svigermor hoppe ut i bassenget med rumpa bar.

basseng

I går ryddet vi leiligheten pent, og møtte politimannen for å levere nøkler og takke for et fint opphold. I følge ham selv virket vi som en oppegående og dannet familie. Tja.

Vi vinket farvel og dro videre i retning vingårder, vinsmaking og lunsj-reservasjon på klassisk fransk restaurant (mer om det senere).

Å leie et stort fint hus med svømmebasseng via Airbnb kommer vi så absolutt til å gjøre igjen – så lenge utleierne er genuine, godhjertede mennesker. Og så lenge min fremtidige svigermor beholder (i det minste) bikinitrusa på i bassenget.

bikini plus size

bilder under: et av husets to bad og soverom

bad

soverom rødt

Derfor bør du også besøke den franske byen Pau

Med splitter ny knallgul kjole og store rare solbriller, vandret jeg langs gatene i Pau med fotoapparat rundt halsen og kjæresten min sin hånd godt flettet inn i min egen.

Sammen med hans foreldre var vi nå på helgetur og oppdagelsesferd, i et område ingen av oss hadde vært i tidligere. Byen Pau (uttales ) ligger sørvest i Frankrike, like ved fjellkjeden Pyreneene og cirka 85 km fra grensen til Spania. Byen er den tredje største i sørvest-Frankrike, etter Bordeaux og Toulouse.

Pau er kanskje mest kjent for sitt historiske slott hvor Kong Henry IV av Frankrike ble født. Slottet ønsket både Julien sin mor og jeg å besøke, men vi endte dessverre opp med å kun beundre dette historiske landemerket fra utsiden grunnet våre sure, tørste menn som heller ville kjøle seg ned med utepils enn å fôre hjernen med historie. Kanskje en annen gang?

Vi spaserte rolig forbi spennende butikker og tradisjonelle franske restauranter med sine sjarmerende fasader. Lyden av gatemusikanter som sang franske chansons og spilte ulike instrumenter passet som hånd i hanske med det visuelle, og skapte en atmosfære som den man kjenner igjen fra gamle franske filmer. Jeg følte meg lykkelig over å kunne få oppleve en slik gammel fransk autensitet. En sjelden vare i disse moderne tider.

Vi handlet diverse godsaker på delikatessebutikk og smakte hver vår lille gratisprøve, deilig sjokolade, fra et lyseblått og rosa chocolaterie. Både moren til Julien og jeg sukket mens vi med store øyne forelsket oss i materielle goder på utstilling i diverse butikkvinduer. Vi pekte på alt det vi ønsket oss av glamorøse smykker, elegante kjoler og lekkert undertøy fra diverse små boutiques og startet et titalls setninger med “hvis bare jeg hadde hatt uendelig med garderobeplass… ”

Foreldrene til Julien var enige om at dette var en by de ønsket å returnere til. Uenig var derimot jeg da de mente dette er en by som passer bedre for den eldre generasjon. Vi unge ville kjede oss her, da Pau er så rolig og fredelig, argumenterte de.

Men byen huser jo faktisk også noen trendy cocktailbarer, tidsriktige kaffebarer, mange spisesteder og ikke minst en mengde fine butikker.

Pau er kanskje ikke like ungt og dynamisk som for eksempel Toulouse eller Montpellier, men til gjengjeld tilbyr byen denne gamle franske sjarmen som man trodde kun eksisterte i le cinéma français.

Glem Amélie og Montmarte (i Paris) , gi Pau en sjanse til å sjarmere deg med en ekte ambiance française.

Visste du at…?

  • En av byens spesialiteter er en type konfekt laget av marsipan og sjokolade, med mandelkjerne. Konfekten kalles cocougnettes som på fransk er det “barnevennlige” ordet for testikler.
  • Fika er en av de mest trendy kaffebarene i byen (som i tillegg har blitt anbefalt av diverse lokale bloggere). Som navnet tilsier, inspirasjonen er hentet fra skandinavisk interiør og kakeoppskrifter. Fika holdt dessverre stengt akkurat den dagen vi var i Pau.
  • Innbyggerne av Pau kalles palois/paloise. Det bor ca 78 000 mennesker i byen. Akkurat passe stort, ikke sant?

Syk på ferie, syk i Frankrike ; miniguide og tips til uheldige turister!

Uggen i magen, vondt i halsen, tette ører og rennende nese. Ikke akkurat en herlig start på ukas siste arbeidsdag – og hvertfall ikke en bra start på helgekos sammen med samboeren min og foreldrene hans. Ikke er det spesielt digg å begi seg ut på en to timers lang kjøretur når man føler seg uvel, og i tillegg får man dårlig samvittighet der man liksom skal kose seg i et nydelig Airbnb-hus (med privat svømmebasseng) med planlagt grilling og skåling med vinglass, mens man aller helst bare ønsker å sove og svette ut bakteriene under dyna.

Jeg er bitter. Jeg er sur. Og jeg gjør alt jeg kan for å komme meg på bedringens vei så kjapt som bare mulig!

Dette minner meg om da min kjære og jeg dro til Madrid, Spanias vakre hovedstad, mens jeg fortsatt var syk, etter å allerede ha vært sengeliggende i tre uker med koordinert diaré og oppkast som fosset ut cirka ti ganger daglig. En ufin suvenir fra Panama og de mange tvilsomme restaurantene vi var innom i løpet av turen.

Den gang hadde jeg enda ikke skaffet meg fastlege i Frankrike, hadde ingen jobb og visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle henvende meg…og sendte derfor Julien til apoteket flere ganger i uka, for å teste ut både det ene og det andre av medikamenter (som ikke funket). Spania-turen var julegave fra meg til sambo, og jeg hadde ikke samvittighet til å kansellere fly og hotell og dermed skuffe min kjære og “kaste julegaven ut vinduet”. I stedet reiste jeg til Madrid og ble godt kjent med alt som var av offentlige toaletter.

Når jeg først er inne på temaet sykdom og ferie, har jeg dessuten også opplevd å ha magesår i Moldova, solstikk i Tunisia, hovnet opp til dobbel størrelse etter å ha blitt stukket av smittebærende mygg i Tyskland og knust hele tommelneglen i Danmark. Å være syk i hjemlandet sitt er ille nok som det er…men å bli syk i utlandet, nei, det unner jeg absolutt ingen. Det verste er ikke at man får ferien sin ødelagt – som allerede er ille nok i seg selv. Det verste er følelsen av å være hjelpesløs i et samfunn hvor man ikke kjenner helsesystemet, ikke kjenner til medisinske og helsefaglige termer på lokalspråket, og enda verre; man skjønner ikke et eneste ord av lokalspråket i det hele tatt!

Etter å nå ha bodd tre år i Frankrike, kan jeg i det minste si at jeg føler meg trygg på både helsesystemet, reseptfrie medikamenter fra apoteket, og elementær sykdoms-terminologi. I Frankrike.

For et par uker siden lærte jeg dessuten at en celleprøve for å forebygge utviklingen av livmorhalskreft heter le frottis de dépistage på fransk. Ja, for selv når man oppholder seg i utlandet over lengre tid, er det viktig å huske på at disse skjøre kroppene våre kan utsettes for langt verre ting enn magetrøbbel og myggstikk.

Nå er det likevel omgangssyke, matforgiftning og slike festligheter som ofte liker å snike seg innpå og ødelegger ferien som verst, og da er det kanskje greit å vite hva man kan gjøre og hvilke medikamenter man kan få tak i, for å slippe å tilbringe en hel uke hengende over en toalettskål i Nice eller Cannes, etter å ha blitt matforgiftet av dårlige blåskjell?

Først av alt… Har du Europeisk helsetrygdkort? Har du reiseforsikring som dekker sykdom i utlandet? Helsetrygdkortet har hjulpet meg mye både i andre EU-land og her i Frankrike, før jeg fikk meg jobb og gikk over til det franske helsetrygdkortet Carte Vitale og helseforsikring via bedriften jeg jobber i.

Har du blitt matforgiftet? Sliter du med magetrøbbel? Ta en tur innom nærmeste pharmacie  (speid utover handlegatene etter skilt med grønne kors), og kjøp et produkt som heter Smecta. Dette er et pulver som blandes ut med vann…og dessverre smaker helt forferdelig (i tillegg til å farge vannet lysegrått). Men hva gjør man vel ikke for å bli frisk?

Kaster du opp? Vogalib ble min bestevenn da jeg slet med omgangssyke og følte trang til å spy hver eneste gang jeg gjorde noe så lite som å løfte en finger for å skifte kanal på TV’en.

Har du blitt kraftig forkjølet og sliter med å nyte all den deilige maten og drikken, muséene og landemerkene, shopping og uteliv, eller strendene og fjellene som Frankrike har å by på? Kjør en runde med Humex-kur. Du vil merke en betraktelig stor forskjell allerede på dag to!

…Og med det er det bare for meg å ønske deg en riktig god bedring – og lykke til!

Hva betyr…
Le rhume = Forkjølelse
La grippe = Influensa
Mal de tête = Hodepine
Mal de gorge = Sår hals
Mal de ventre = Magesmerter

morgenkåpe

 

 

Selv de små endringene gjør en stor forskjell for miljøet

I samarbeid med LEDLyskilder

“Seriøst, Kristine? Vi bor ikke på Versailles-slottet!”

I starten av samboerskapet vårt, gikk nettopp denne kommentaren som et ekko i leiligheten, da jeg først flyttet inn i krypinnet på førtifem-kvadratmeter, like utenfor sentrum av Paris. Som en furten tenåring, himlet jeg med øynene og demonstrativt trampet i gulvet, der jeg gikk tilbake for å slå av lyset i rommet som jeg hadde etterlatt i full belysning.

Nå, tre år senere, er det mye som har endret seg. Ikke bare har vi skrevet samboerkontrakt, flyttet til motsatt side av landet, byttet karriere og blitt noen år eldre. Vi har også lært mye av hverandre som mennesker. Jeg har lært ham viktigheten av å akseptere alle mennesker, og ikke dømme dem ut fra hvordan de velger å kle seg eller hvilken livsstil de ønsker å leve. Og han har lært meg mye om hvordan de små hverdagslige (u)vanene man har, påvirker miljøet vårt.

Jeg har fortsatt lang vei å gå, og kan på ingen måte skryte på meg at jeg er en “miljøbestevenn”. Men noen små livsstilendringer er uansett bedre enn å ikke gjøre noe som helst i det hele tatt. Resirkulering har jeg for eksempel alltid vært flink på. Å ikke bruke mer vann enn nødvendig, også. Ikke røyker jeg, og ikke forsøpler jeg gatene. I borettslaget har vi plantet ekstra lavendel ved innkjørselen, for å passe på at biene som lever i nabolaget får nok nektar og kan få jobbe i fred og ro, uten at noen plager dem.

Jeg har mye å lære i forhold til miljøvennlige tiltak, og jeg prøver så godt jeg kan. Utrolig nok er strøm en ting jeg alltid har hatt en tendens til å ignorere. Og da spesielt belysning, er noe jeg aldri har vært flink til å ta hensyn til.

Det vil si, frem til min kjære Julien kom med denne evige påminnelsen om at jeg faktisk ikke er – og aldri kommer til å bli dronningen av Versailles. Dessverre.

Det tok lang tid før jeg endelig innså at hans holdning til besparelse ikke hadde noe som helst å gjøre med kostnader. Lenge himlet jeg med øynene, ristet på hodet og tenkte “det var da litt av en gjerrigknark jeg har flyttet sammen med”. Han som ikke er gjerrig på noen som helst andre punkter; hvorfor i huleste var han så gjerrig når det gjaldt lys?

Men dette handlet ikke om gjerrighet. Dette handlet om noe mye større. Miljøet vårt.

Visste du for eksempel at vanlige lyspærer omdanner cirka fem prosent av energien til lys, mens hele nittifem prosent omdannes til varme? Visste du at du må bytte ut cirka 35 vanlige lyspærer i løpet av samme tid som man bytter ut én LED-pære?

Vanlige glødepærer er heldigvis så og si borte fra markedet, men mange har nok fortsatt en del slike liggende hjemme i en skuff eller et skap. Lysrør er det jo også mange som har. Noe jeg selv har hatt, da jeg bodde i leid kjellerleilighet i Oslo og stadig vekk måtte fiske ut “grillede” fluer som hadde stupt ut i døden, der de på optimistisk vis hadde fløyet i retning lys og varme i håp om å finne komfort. En dødsfelle for dem, men også for meg. Lysrør og pærer kan fort bli en skummel brannfelle, om man glemmer seg bort eller innbiller seg at man er dronningen av Versailles!

Nå som vi bor i ny leilighet og har endret absolutt alle andre aspekter ved livet, passet det seg fint å bli kvitt disse gammeldagse lyspærene, forsøple mindre, tenke smartere og gå over til LED. Stort sett E14 LED, da E14 sokkel passer til det meste av lamper.

Og lysekroner, for de som ønsker å leve som på Versailles-slottet. Men på miljøvennlig vis!

(LED-julelys har vi også kjøpt inn…allerede nå)

led julelys

Jeg trenger flere kvinner som dere i mitt liv

Endelig!

Gjett om jeg har savnet dette. Jentetid, jenteprat, cocktails, brunch og som det sies på fransk; faire du lèche-vitrine (vindushopping).

Endelig kom våre to vennepar fra Paris til Toulouse for å besøke oss her i syd. Julien sine to beste venner, som begge har utenlandske kjærester, akkurat som ham. Det ene paret har til og med en liten ekstra passasjer med seg på tur, som foreløpig ligger og vokser i magen, og vil se dagens lys om seks måneders tid. På henne ble det derfor ingen cocktails i denne omgang.

Jeg har savnet å kunne pynte meg sammen med andre kvinner, vandre langs de mange fine gågatene i Toulouse og ta en liten (eller en lang) tur innom diverse små boutiques for å titte på sesongens nyheter og kanskje kjøpe meg noe nytt og spennende. Uten å dra en mann på slep, for å deretter ergre meg grenseløst over himling med øynene og ørten kommentarer på hvor bortkastet det er å fylle klesskap og smykkeskrin med enda flere ting, når jeg allerede har så mye uansett.

Av og til er det deilig å bare kunne være sammen med andre kvinner. Helt uten menn til stede. Til daglig jobber jeg jo sammen med førti menn og kun tre andre kvinner, og hjemme bor jeg jo også sammen med en mann. Menn, menn, menn. Over alt.

På arbeidsplassen er det fint å være én av få kvinner. Fordelene ved å jobbe i et mannsdominert arbeidsmiljø har jeg til og med dedikert et eget innlegg til.  Men av og til, utenfor kontorets fire vegger, er det fint å ha en anledning til å tre på seg en kanskje litt uvanlig kjole og en knæsjfarget leppestift, drikke cocktails med rare navn og prate om hvilke fotballspillere man synes er kjekkest i fotball-VM.

Av og til er det fint å kunne tilbringe en ellers ganske rolig søndags-formiddag på brunch med venninnegjengen, i stedet for å daffe rundt i pysjen sammen med sambo og spise brødskiver foran tv-skjermen.

Jeg elsker min kjære samboer, for all del, men han er ikke – og vil aldri bli – “venninna mi”. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg liker å gå kledd i jumpsuit, når det uansett bare gjør det komplisert å gå på toalettet. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg bruker eyeliner og leppestift, når jeg uansett ser bedre ut uten. Han kommer aldri til å forstå hvorfor jeg velger å kjøre “Sex og Singelliv”-maraton for tredje gang, fremfor å starte på en ny serie. Han kommer aldri til å synge allsang på dansegulvet. Eller bevege seg ut på dansegulvet, i det hele tatt. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg elsker å dra på burlesque-forestillinger. Og hvorfor jeg elsker Dita von Teese. Han kommer aldri til å forstå hvor vondt det faktisk er å ha menssmerter. Eller at sjokolade smaker ekstra godt “på den tiden av måneden”.

Ja, forrige helg fikk vi altså besøk. Forrige helg. Ikke denne helgen. Vi grillet, drakk rosévin og pratet helt til klokka fire på morgenkvisten. Vi handlet kosmetikk, sko og klær, spiste på restaurant og bevegde oss fra de store handlegatene og videre inn i de små, skjulte sentrumsperlene. Vi oppdaget en sjarmerende uteservering i en stor, belyst blomsterhage og bestilte det som til vår store skuffelse endte opp med å bli de verste margharitaene vi noen gang hadde smakt. Dagen etter skulle vi spise fransk brunch (på Au Peilharote), men endte til slutt opp med å reservere bord på britisk pub & brunch-sted (The Dispensary) da førstnevnte allerede var fullbooket for dagen. Absolutt ikke noe jeg angrer på, da jeg fikk servert arme riddere med bacon, cheddar og lønnesyrup (bedre kombinasjon enn man kanskje skulle tro), søtpotet-puré, kokte grønnsaker, fruktsalat og dagens smoothie. Stappmett og fornøyde alle sammen, forlot vi restauranten.

Samtidig ble også vi forlatt, av vennegjengen som hadde en seks timers kjøretur i vente – de retour à Paris!

Nå sitter jeg her, hjemme i leiligheten, mens min kjære ser på fotballkamp i stua.  Sola skinner, jeg går kledd i ny pudderrosa blondekimono og en lyseblå kjole som jeg kjøpte i Hellas for et par år tilbake. Jeg er rastløs og ønsker å finne på noe, men jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke med hvem. Den eneste gode venninna jeg har her i Toulouse, har nå fortalt meg at hun skal flytte til Paris. Byen som jeg flyttet fra for seks måneder siden.

Er ikke det ironisk?

tropisk kjole

fransk karusell

jentegjeng

gate toulouse

blomsterhage

brunch

Det hele startet med dårlige sko og nesten-ulykker på fjellet

I samarbeid med Addnature

 

Da var ferie for november bestilt – og planleggingen er allerede godt i gang!

Sammen med Julien og hans foreldre, reiser jeg til Sør-Afrika og Zimbabwe. Jeg skal på safari i Kruger Park,  vinsmaking ute på landet like utenfor Cape Town, samt båttur og vandring i Victoria Falls, for å se verdens mest spektakulære fossefall.

Kanskje blir det noe klatring, kanskje ikke. For meg som har ekstrem høydeskrekk og jobber med å overvinne denne fobien, er det flere faktorer som skal til for at jeg skal kunne føle meg komfortabel og trygg. I en situasjon hvor jeg bare skulle ønske jeg kunne nyte opplevelsen til en like stor grad som mine reisefølger, er det trist å måtte være den som “alle synes synd på” og som alt må tilrettelegges for.

Sist jeg var på trekkingtur sammen med Julien og foreldrene hans (i Panama) opplevde jeg riktig nok et stort fremskritt i forhold til denne frykten. Det hele startet med et par sko som jeg fikk i gave av mine kjære “svigerforeldre”.

Sammen med en erfaren turguide, og godt skodd i riktig fottøy, opplevde jeg for en gangs skyld en følelse av kontroll. En følelse som videre førte til at jeg kunne senke skuldrene og nyte den vakre utsikten som vi var kommet for å beundre. Selvsagt var jeg fortsatt nervøs, men til en langt mindre grad enn tidligere.

Etter flere år med “feil klær” og “feil sko” på både klassetur og vennetur til norske fjell med robust natur og hardt klima, var det altså en guidet tur til en foss helt der borte i Panama som skulle til for å få meg til å skjønne hvor problemet hele tiden har ligget. Jeg har i flere år, under flere anledninger, falt og slått meg, mistet balansen og sklidd på glatte steiner, om og om igjen…som deretter har ført til et liv med en fobi som jeg kunne vært foruten hadde jeg skjønt at det ikke er motorikken min som er problemet; men skoene mine (og mangel på tro på meg selv).

Selv om jeg fortsatt blir nervøs av høyden fra fjellvegger og klipper, tørr jeg likevel nå å ta den sjansen og stole på at alt kommer til å gå greit. Så lenge riktig utstyr er på plass og så lenge jeg reiser sammen med erfarne mennesker med fjellvett, tørr jeg nå å begi meg ut på spennende opplevelser hvor  vakker utsikt, frisk luft og en stor dose adrenalin står i fokus – ikke frykten.

Jeg føler meg heldig som i år skal reise til Zimbabwe for å se Victoria Falls – et av Naturens Sju Underverk. Like heldig er jeg om alt går som planlagt og 2019 blir året da min kjære og jeg drar på en tre ukers opplevelsestur til diverse nasjonalparker i USA. Klatring i Yellowstone og Yosemite står i så fall høyt oppe på lista over ting Julien og jeg skal gjøre mens vi er på tur. Høydeskrekk eller ei, slike muligheter kan jeg ikke la gå fra meg.

Konklusjonen er; skal man ut på opplevelsestur, er det ingenting som er viktigere enn å handle smart, pakke smart, og prioritere det som teller. Etter pass, penger og riktig tøy, er det derfor gode klatresko ( klatresko fra Addnature ) som skal pakkes ned og få bli med meg på ferie!

klatre

(bildene i innlegget ble tatt i Panama)

 

Mygg og menn, kompromiss og en tur innom badebyen Canet-en-Roussillon

En fortsettelse på gjenfortellingen av helgen i Perpignan, oppholdet på La Mamounière (chambre d’hôtes) og dagsturen til Collioure.

På omtrent nøyaktig samme tidspunkt som forrige morgenstund, lå jeg atter en gang våken med lukkede øyne og lyttet til fuglesang – denne gang med kun en liten flik av den tynne sommerdyna dekkende over min bare hud. Hadde jeg sovet omtrent blottet for dyne hele natten? Var det kanskje derfor mitt høyre ben nå var blitt offer for en rekke myggstikk som jeg garantert ikke hadde før jeg la meg til å sove? Min kropp blir til en vandrende buffé hver eneste sommer for disse irriterende blodsugerne. Jeg med mitt sukkersøte blod…jeg som dessuten er allergisk mot nettopp myggstikk.

Jeg tittet på de mange opphovnede stikkene, men lot være å røre dem. Om noen få dager ville det lekke væske ut av disse. Om en uke ville de alle bli forvandlet til blåmerker. “Slutt å klø, la dem være i fred “, blir jeg fortalt, støtt og stadig. Jeg rører dem aldri.

Jeg listet meg ut av sengen og inn på badet. Min kjære sov fortsatt. Vi skulle snart spise frokost – en siste frokost på bed and breakfast, før tiden var inne for å pakke sakene og sjekke ut. Jeg ville ikke dra. Ikke enda. Helgen var jo såvidt begynt, og allerede nå var den nesten over igjen?

I tillegg skulle jeg snart tilbringe hele tre timer av denne solfylte søndagen til å se på amerikansk fotball. Ja, av alle ting så skulle jeg nå se på finalekampen mellom to franske lag i andre divisjon i amerikansk fotball. Julien spilte nemlig på laget til Paris i hele fem år, og ble derfor invitert til å se sine tidligere lagkamerater spille kamp på bortebane her i Sør-Frankrike. Jeg skjønner absolutt ingenting av denne sporten og synes det hele er dørgende kjedelig, men hva gjør man vel ikke for en kjæreste som trenger selskap på tribunen?

Som et kompromiss og et lite plaster på såret, tok ham meg med ut på eventyr for å besøke den populære badebyen Canet-en-Roussillon på formiddagen.

Etter å ha spist en stor og god frokost sammen med et eldre ektepar fra Belgia som bodde på samme overnattingssted som oss, var vi klare for å erobre dagen. Etter tre store kopper kaffe var jeg nå også passe opplagt til å holde meg våken gjennom hele kampen.

Canet-en-Roussillon er en by jeg først fikk høre om et par dager før vi tok turen dit. Julien og jeg hadde sett tv-serien  “Cauchemar en cuisine” (den franske versjonen av “Hellstrøm rydder opp”), hvor siste episode omhandlet en restaurant i nettopp denne byen. Restauranten heter Truc Much (tidligere Le Madrid) og ligger like ovenfor den vakre sandstranden i Canet. En restaurant som var i ferd med å gå konkurs, og en restaurant-eier som ofret alt han hadde for å følge drømmen sin, har nå blitt en solskinnshistorie av et tapas-sted.

Byen er for øvrig en populær feriedestinasjon for badeglade franskmenn. Deilige hvite sandstrender, utsikt mot Pyreneene, herlig middelhavsklima. Cocktailbarer, tapas og sjømat. Ferieleiligheter i forskjellige prisklasser, havn full av båter, vannscootere på rekke og rad som venter på å bli leid ut til dem som ønsker litt fart og spenning.

Akkurat som i Collioure, blåste det også ganske heftig i Canet. Kanskje til og med verre. Denne gang slapp jeg heldigvis å risikere å blotte trusa mi for hele omverdenen, da jeg var ikledd jumpsuit og ikke svingskjørt!

Tiden flyr når man har det morro, og snegler seg forbi når man kjeder seg som verst. På tribunen ble jeg sittende uten mitt kjære følge, da han heller var mer opptatt av å løpe rundt og fotografere sine tidligere lagkamerater i full action på fotballbanen. Alene satt jeg. Med en pils i den ene hånda og en pose chips i den andre. Helt til kampen var over. Hvorfor kunne han ikke bare latt meg bli igjen i Canet-en-Roussillon, og heller kommet tilbake for å hente meg?

Mannfolk og mygg, irriterende begge deler.

canet frankrike

sandstrand

forblåst

båthavn

pyreneene utsikt

jumpsuit kort

 

Ønsket om å feriere med elsykkel (på fransk vis)

Innlegg i samarbeid med Bikester

 

Når sola steker som verst, føles det deilig å kunne begi seg ut på en avkoblende sykkeltur og søke ly under de mange store trærne ute i den vakre naturen. Spesielt deilig er det å kunne koble av med slike aktiviteter etter en slitsom arbeidsdag hvor man i flere timer har sittet godt plantet på en vond kontorstol, foran en dataskjerm og tastatur.

Etter åtte timer på jobb, var det på denne solfylte ettermiddagen en herlig følelse å endelig kunne komme seg ut på tur – langt unna datamaskiner, støy og kontorlokaler. Vi eier ikke egne sykler per dags dato, verken Julien eller meg, og leier derfor bysykler inntil videre. Disse byr på en rekke kjipe utfordringer, og forplikter oss til å bare kunne sykle rundt i nærområdet (innenfor spesifikke soner og bydeler). Selv om dette jo tross alt er bedre enn ingenting, betyr det også at den eneste naturen jeg får lov til å sykle rundt i, er parkene i Toulouse. I tillegg betaler jeg leie, minutt for minutt, og kan derfor ikke engang ta en piknik på gresset eller slappe av langs Garonne-elven før sykkelen må parkeres og gis bort til nestemann.

Jeg drømmer om den dagen Julien og jeg endelig får spart opp nok penger til å investere i hver vår elsykkel. En både praktisk og stilig elsykkel til trekking, til romantiske turer langs de mange vakre landeveier både innenlands og utenlands, og ikke minst som et ypperlig fremkomstmiddel til jobb. Elsykkel fordi jeg føler jeg trenger den lille assistansen og ønsker å se på sykkelturen som noe hyggelig og behagelig fremfor å se på det som en eneste stor svette-økt (dårlig kondis som jeg har).  Ja, dette ser jeg på som en utrolig god investering, da min store “bucket list” er full av nydelige destinasjoner som jeg aller helst ønsker å oppleve på sykkel. Jeg ser frem til den dagen min kjære og jeg kan dra på romantiske sykkelturer til Provence eller følge de mange nydelige turstiene og nyte utsikten over fjellene mens vi sykler gjennom Pyreneene. Å sykle gjennom de mange nydelige vingårdene her i Sør-Frankrike ligger dessuten også høyt, høyt oppe på lista over de mange grunnene til hvorfor jeg bør gå til innkjøp av elsykkel snarest mulig.

Jeg drømmer om alle disse nye mulighetene som åpner seg. Alt det vakre vi vil se, alt det fine vi vil oppleve, alt det man ellers går glipp av når man kjører bil og ikke enser alle de små detaljene. Ikke minst, alle de stedene hvor bilen ikke får kommet frem i det hele tatt. Den urørte, fine naturen som man kun får sett til fots eller på sykkel.

Den dagen elsykkelen kommer i hus, skal jeg sette i gang med planlegging av tidenes mest idylliske sykkelferie ute i vakker, fransk natur. Den dagen skal minnekort på kamera bli fylt opp med de vakreste bilder jeg noen gang har tatt, og hodet bli fylt med de fineste ferieminner. Jeg gleder meg. Jeg gleder meg inderlig!

Inntil videre, får jeg ta til takke med å leie bysykkel her i Toulouse og sykle rundt i nærområdet…

elsykler til trekking