Vakre Strender, naken mann og grafittikunst

Det er ingen tvil om hvor vi fikk servert bryllupsreisens beste frokost. Vårt overnattingssted på Naxos, Argo Boutique Hotel, slo femstjerners hotellene på Kreta og Santorini med god margin. Vi forsynte oss fra en spennende buffet med et stort utvalg av greske spesialiteter. Fylte vinblader, greske oster, grønnsakspai, kjøttpai, ostepai, salater og grillede grønnsaker, pølser og pålegg, kaker og desserter, variasjonen var enorm. Begge spiste vi altfor mye.

Planen var å leie bil for de neste tre dagene, tilbringe første dag på biltur langs øyas sørlige kyst, se de flotte strendene som vi hadde lest så mye om i “Lonely Planet”-guiden vår. Været var ikke så varmt som vi hadde ønsket, og vinden kunne vi fint klart oss uten, men vi pakket likevel med oss badetøy, for å være på den optimistiske siden.

Den første stranda vi besøkte, Agios Prokopios, skulle vise seg å være den vakreste. Det hjalp selvfølgelig at vinden fortsatt var fraværende, at det turkise vannet var fritt for bølger og den hvite sanden var varm under de bare føttene, men stillhet og varme er ikke mer enn en liten detalj. Landskapet var som hentet fra et postkort, den perfekte drømmen om en ferietur til paradis.

Vi kjørte videre til flere strender og ble denne gang tatt av vinden. Agia Anna skulle dessuten vise seg å være en nudiststrand, noe vi først ble gjort oppmerksom på da vi så en naken mann løpe inn i bølgene. Julien var heldig som ikke så mer enn to rumpeballer i det fjerne. Jeg, med min store kameralinse, så alt sammen idet jeg skulle fotografere et landskap jeg trodde var tomt for mennesker. Jeg så ham løpe, og jeg så mye jeg ikke burde ha sett.

Da det endelig ble tid for lunsj, dro vi til Paradiso Taverna, en restaurant med uteservering på stranda, under et stort, gammelt tre. De samme bordene og det samme treet var avbildet i vår Lonely Planet, men navnet på restauranten ble ikke nevnt noe sted. Vi var derfor overlykkelige da vi ved en tilfeldighet fant det fotograferte spisestedet.

Begge tok vi av oss skoene og plantet føttene i sanden, den var ikke lenger varm som på den postkort-perfekte stranda. Vinden blåste fortsatt, men det brydde oss ikke. Omgivelsene var verdt alle vindkast.

Spennende omgivelser fikk vi også etter lunsj, da vi kjørte i retning Alyko for å se grafittikunsten som pryder ruinene som står stødig på sin store tomt. På mange måter symboliserer stedet falne drømmer og det å lage limonade når man får sitroner slengt etter seg. På syttitallet var nemlig planen å bygge et luksushotell nettopp på denne tomten, men det påbegynte prosjektet ble etter hvert skrinlagt grunnet økonomiske problemer. Ruinene har derimot blitt en serverdighet i seg selv, for i dag er grafittikunsten en av de mest populære turistattraksjonene på øya.

Nysgjerrigheten ledet oss inn i mørket, innenfor ruinenes vegger, på jakt etter skjulte skatter. Jeg som er mørkredd, syntes det var skummelt å traske rundt der inne med mobilens lommelykt som eneste belysning. Fantasien forsøkte å lure meg til å tro at vi ville bli angrepet av monstre, eller falle gjennom gulvet.

Alt gikk heldigvis fint. Det samme kunne vi ikke si etter kveldens restaurantbesøk. Aldri før har jeg latt over halvparten av en middag bli liggende igjen på tallerkenen, og aldri før har jeg glemt å gjøre mine hjemmelekser før jeg velger restaurant. For ifølge både Lonely Planet og anmeldelsene på TripAdvisor er Maro’s Taverna kjent for nettopp sine gigantiske porsjoner.

Forrettene var på størrelse med en hovedrett, og hovedrettene var på størrelse med et serveringsfat for en familie på fire. Vi trillet ut av restauranten, ramlet inn døra til suiten og ble liggende på senga med armene ut til siden. Ingen av oss sa et ord, vi var begge i matkoma.

Neste morgen var formen heldigvis bedre, og motivasjonen var på topp. Vi gledet oss til å besøke de små fjellandsbyene som vi hadde lest så mye om, og vi gledet oss til en romantisk aften på spa (spoiler, spakvelden fikk en svært dramatisk slutt).

Katter og strandliv på Naxos

Etter fire fine dager på øya Santorini, ankom vi Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon. Fergeturen tok ikke mer enn en time, en time hvor vi ble sittende og prate om Santorini, våre høydepunkter og hva vi burde gjort annerledes, hvor vi da konkluderte med at alt hadde vært så bra som overhodet mulig.

Hotellet vårt, Argo Boutique Hotel, lå bare en liten kilometer fra båthavna, midt i sentrum av byen med samme navn som øya. Flere av restaurantene ved havna hadde allerede stengt sine dører for resten av sesongen, det hadde også enkelte av byens hoteller, men gatene var fortsatt like sjarmerende som på en sensommerdag og bystranda var like vakker.

Da vi sjekket inn på hotellet fikk vi en gledelig nyhet som skulle gjøre bryllupsreisen vår enda mer minneverdig. Vi fikk tilbud om gratis oppgradering fra standard dobbeltrom til en stilig duplex suite med boblebad på balkongen. I kjøleskapet ventet også en overraskelse, hvert vårt glass vin og dessert. Gratis luksus i kjærlighetens navn, en hyggelig gest fra resepsjonen.

Boblebadet fristet, men det gjorde også søt bakst og drikke (og da spesielt kaffe) fra bakeriet på hjørnet av gata. Vi koste oss med kataifi og hver vår iskalde freddo cappuccino, før vi trasket videre gjennom den store labyrinten av handlegater, bakgater, passasjer, trappetrinn og blindveier.

Vi gikk oss vill i de smale sidegatene, ikke et menneske var å se. De eneste som møtte oss på vår vei var katter, store og små. Noen mjauet, de fulgte etter oss, andre observerte oss fra en behagelig avstand. Stillheten, menneskenes fravær fikk fantasien til å løpe løpsk. Vi så for oss at kattene hadde tatt over øya, skapt sitt eget herredømme, vi så dem følge etter oss, nå lå vår skjebne i deres hender.

Jeg søkte tilflukt i en liten klesbutikk, Julien fulgte motvillig etter. Målet var å kjøpe ham en ny skjorte. Vi lyttet til butikkselgerens komplimenter, den fargen kler du, det mønsteret passer til alt, før vi fortsatte å vandre gatelangs uten mål og mening sammen med mjauende katter. I stedet for å kjøpe herreskjorte, endte jeg opp med blåstripete linshorts til meg selv og ingenting til ham. Derfra gikk ferden videre gjennom flere gater og tilbake til suiten for å teste vårt nye boblebad og drikke rosévinen som vi hadde fått i gave.

Før solnedgangen farget himmelen over Naxos, spaserte vi ned til stranda for å la føttene føle den myke sanden under huden og dyppe tærne i det kjølige vannet. Vi endte til slutt opp på en strandbar med solstoler, hvor vi ble sittende til sola gikk ned, beina fortsatt nakne og sanden fortsatt like varm mellom tærne.

Det finnes ingen ord som godt nok kan beskrive gleden av å få lov til å bevare følelsen av sommer helt til slutten av oktober. Forkorte vinterdepresjonen som før eller siden vil smyge seg inn i hodet og gjøre de kalde vintermånedene vanskelige å komme seg gjennom. Bryllupsreisen kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, og det gledet oss å være på ei øy så ulik den forrige, bytte ut det vulkanske landskapet med hvite sandstrender.

Vi spiste lokale oster og drakk kald rødvin på restauranten Oasis, mens vi drøftet våre planer og ideer for neste dag og dagene deretter. Alle menneskene på øya var fortsatt i live. De hadde krøpet ut av dvale og befant seg nå på ulike uteserveringer. Med mat på bordet og vin i glasset, bladde vi gjennom vår Lonely Planet og gledet oss til å se strendene på sørsiden av øya, og til å besøke de små fjellandsbyene Apeiranthos, Halki og Filoti, nyte våre siste dager i Hellas.

Hverdagen hjemme i Toulouse kunne fint vente, en hverdag som med sakte steg ville bestå av oppussing og kjøp av nye møbler, en totalforvandling av vårt nye hjem, vårt første boligkjøp.

På tur med katamaran

Klokka tikket og vi stresset som om livet stod på spill. “Få opp farta” ropte Julien, vi hadde akkurat fullført dagens frokost og brukt altfor lang tid på å spise opp den tykke greske yoghurten som vi begge var lei av å få servert hver eneste morgen.

“Husk vann, husk solbriller, husk kamera” ropte jeg tilbake, før jeg forsvant inn på badet og lot ham ta seg av pakkingen av den gamle, slitte ryggsekken som jeg hadde håpet han ville erstatte med en ny i løpet av ferien. Den flasset, var klissete og full av hull. Nær døden, rett og slett. Han pakket ned håndklær, jakker og badetøy i en bærepose som fungerte som en beskyttelse i den grusomme sekken.

Jeg dusjet i rekordfart og sminket meg minimalt, før vi sammen løp ut døra og opp til møtepunktet hvor vi skulle bli hentet av en sjåfør som het Angelis eller Angelo og hans minibuss. Vi var på vei til ei båthavn for å dra på tur med katamaran, en opplevelse vi fikk anbefalt fra alle hold da vi begynte å planlegge oppholdets aktiviteter. Valget stod mellom lunsjcruise og kveldscruise, sistnevnte markedsført som solnedgangscruise, og vi valgte altså heller å stå opp tidlig. Grillmat og hvitvin var inkludert i prisen, og vin kunne man allerede drikke fra klokka ti om ønskelig (altfor tidlig for min del).

Jeg gledet meg til å tilbringe den nydelige solskinnsdagen på båttur, og til å se mer av Santorini, en siste anledning før vi neste dag skulle hoppe videre til Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon.

Vi steg om bord på katamaranen og la fra oss den slitte sekken og yttertøyet i salongen. Med speilreflekskameraet i hendene, satte vi oss ute på dekk, klare for å fotografere den lille vulkanske øya Nea Kameni (halvmånens nærmeste øy), og de tre pittoreske strendene som alle er oppkalt etter sandens farger, Red Beach, White Beach og Black Beach. Sistnevnte hadde vi allerede sett på nært hold, da vi kjørte Santorini rundt på ATV og nøt en nydelig solnedgang like i nærheten av den sorte stranda med sine lysebrune parasoller.

Flere katamaraner krysset vår vei, det gjorde også andre, enda flottere båter. Turister, for det meste forelskede par, vinket til oss og vi vinket tilbake. De av oss som ønsket, fikk muligheten til å bade før lunsjtid, hoppe uti vannet og svømme et par runder før salongbordet ble dekket med fylte vinblader, souvlaki og andre greske spesialiteter.

Hvitvinen var ikke stort å skryte av, men måltidet var overraskende godt, kjøttet var mørt og marinaden smakfull. Vi vendte tilbake til dekk for å slappe av etter lunsjen, nyte den siste timen ute på havet.

Vi nøt den så godt vi kunne, helt til vi nærmet oss land og plutselig fikk oss en uheldig overraskelse. Båten havnet under en mørk og tung regnsky, den dukket opp fra ingensteds og forsvant omtrent like kjapt som den kom. Den dusjet oss alle som én, og ble hengende over oss da vi gikk i land. Minutter senere var den borte, erstattet med solskinn, som om ingenting var hendt.

Solskinnet tok vi med oss tilbake til balkongen på Aperanto Suites. Vi nøt en siste ettermiddagstime i boblebadet før vi kledde oss opp i pent tøy og dro ut for å spise vår siste middag på Santorini.

Vi drakk vin og koste oss med deilige småretter, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt) og tirokafteri (pikant feta dipp)
på restauranten Anemoloos, en skjult perle på toppen av en ekstremt bratt bakke. Til maten fikk vi servert det som må være det beste brødet jeg har smakt på Santorini. Varmt, mykt og rikt på smak.

Himmelen var full av stjerner, vi studerte dem fra vinduet. De blinket kraftig, mye kraftigere enn hva jeg kunne huske å ha sett på kontinentet. Jeg vendte blikket mot månen, den er alltid like fascinerende uansett hvor jeg befinner meg i verden, men stjernene, de er som solnedgangen, vakrest på Santorini.

Neste morgen stod et nytt eventyr for tur. Vi gledet oss til fire dager på nytt hotell, fire dager på ei øy kjent for sine vakre strender, sjarmerende små landsbyer, mytologi og gammel historie.

En tur til Fira og boblebad i solnedgangen

Vi våknet til vår tredje dag på Santorini, til en ny frokost på rommet, etterfulgt av en liten time i boblebadet før vi dro ut for å utforske øyas hovedstad, Fira, bygget på den vestlige kanten av kalderaen, det underjordiske vulkankrateret som har formet halvmåneøya Santorini.

Fira er, som Oía, kjent for sin hvitkalkede bebyggelse og blå kirkekupler. En taubane gir besøkende muligheten til å se byens flotteste utsiktspunkt, men det gjør også de mange trappetrinnene som vi valgte å følge i stedet, ettersom jeg har høydeskrekk og ikke liker taubaner.

Det blåste kraftig utover ettermiddagen, spesielt på toppen av byen. Kanskje var det nettopp derfor øyas mange turister hadde bestemt seg for å flokke til handlegater og kafeer denne oktoberdagen, svømmebasseng og båttur kan ikke ha fristet stort under overskyet himmel.

Selv lot vi oss friste av gresk fastfood og bestilte gyros fra det som må være en av byens mest populære gyrossjapper med sine enorme køer og gode anmeldelser. Yogi Gyro levde på alle måter opp til forventningene, og vi kunne nå krysse av gyros fra vår uskrevne “kan ikke forlate Hellas uten å ha spist dette”-liste.

Fra en suvenirbutikk kjøpte vi et klistremerke til den sorte trillekofferten som allerede er dekorert med motiver og flagg fra store deler av verden, og et shotteglass til den allerede enorme kolleksjonen hjemme. Suvenirene fra Santorini prydet motiver av kirkekupler og hvite klippebyer og navnet Santorini skrevet i blått og hvitt, som det greske flagget. Julien har lenge samlet på både glass og klistremerker, og jeg har like lenge undret hva han har tenkt å gjøre den dagen kofferten går i stykker og skapet går tomt for plass.

Suvenirbutikken ble vårt siste ærend i Fira, før vi med dagens leiebil kjørte tilbake til hotellet for å kose oss på balkongen. Vi skulle for en gangs skyld nyte solnedgangen fra boblebadet, og samtidig kose oss med hvitvinen som vi fikk i gave ved innsjekk.

Kveldens antrekk bestod dermed av en kirsebærbikini og solbriller. Vi ventet på solnedgangens første tegn før vi skålte med våre vinglass. Ikke en kveld uten en vakker solnedgang, ei heller en kveld på bryllupsreise uten et glass vin.

“Kan vi ikke kjøpe et lignende boblebad til foreldrene dine?” tryglet jeg. Det varme vannet, den kalde vinen og synet av den rosa himmelen gjorde meg overfølsom, som om jeg allerede savnet opplevelsen før den i det hele tatt var over. Jeg var i lykkerus og orket samtidig ikke tanken på å forlate alt sammen for å vende hjem til noe som ikke kan sammenlignes med dette livet. Svigerforeldrene mine har jo allerede et svømmebasseng og stor hage, så hvorfor ikke et boblebad, et boblebad som vi kan benytte oss av i helgene.

Julien lo. “Vi kan ikke kjøpe oss alt vi har lyst på her i livet, da vil vi ikke lenger sette pris på hotellrom som dette.”

Jeg kunne ikke nekte for at han hadde et poeng. I alle år, frem til jeg flyttet fra Norge, tok jeg våre vakre fjorder og fjell for gitt. Jeg så ikke den samme skjønnheten som turistene så, jeg var jo så vant til den norske naturen. Det samme skjedde etter to år på utkanten av Paris, jeg ble så vant til Eiffeltårnet og Notre Dame at jeg ikke lenger brydde meg, ikke før sistnevnte stod i flammer og fikk både meg og alle andre i Frankrike til å felle tårer.

Det samme gjelder gleder som kan kjøpes for penger. Jeg husker godt hvor lykkelig jeg ble da jeg som tenåring fikk årets kuleste joggesko eller en stilig jakke i julegave, og hvor glad jeg ble da jeg som barn fikk en CD jeg lenge hadde ønsket meg. I dag er både musikk, klær og sko bare et lite tastetrykk unna. Førstnevnte koster dessuten ikke mer enn et månedsabonnement på en uendelig lang musikkatalog som stadig blir oppdatert.

Jeg snudde meg bort fra Julien og rettet blikket mot Oía, mot den hvite byen under den rosa himmelen, i hånda holdt jeg et halvfullt glass.

Santorini rundt på ATV

“Jeg har aldri gjort dette før” sa han før han suste nedover fjellveien med verdens største selvtillit. “Du kommer til å velte” hylte jeg, og klemte håndtakene så hardt jeg bare kunne med begge hender. Julien styrte showet, adrenalinet, og jeg var hans passasjer. Om han veltet, veltet også jeg.

Det var vår andre dag på øya Santorini, en dag hvor vi lot romantikken bli liggende igjen på hylla, erstattet med fart og spenning på ATV, en svipptur innom øyas mikrobryggeri for å smake lokal øl, og et helaftens grillfat på en liten restaurant like utenfor Fira.

Jeg hadde fått tildelt utleierens minste hjelm, en rosa barnehjelm som ved en tilfeldighet matchet toppen min. Da vi stoppet ved et utsiktspunkt for å ta bilder av vårt nye leketøy, la Julien hodet på skakke og smilte uskyldig. “Du ligner et barn, et stort, søtt barn” sa han med babystemme. Jeg flirte, der jeg satt på den røde terrengmotorsykkelen i mitt rosa sett. “Husker du hvor komiske vi så ut med de hvite hjelmene vi hadde da vi kjørte buggy gjennom den gjørmete skogen i Den Dominikanske Republikk?”

Han nikket. “Skal vi prøve å ta en selfie lignende det ikoniske bildet fra den buggyen?”

Vi rettet på hjelmene og forsøkte å kopiere et øyeblikk fra 2015, denne gang i gresk drakt. Det funket ikke. I stedet knipset vi fine bilder av hverandre, og enda finere skulle de bli utover kvelden.

Julien ble, etter hvert som timene gikk, flinkere og flinkere til å kjøre ATV og jeg sluttet etter hvert å hyle. Vi besøkte Santorini Brewing Company, et mikrobryggeri stappfullt av amerikanske turister. Vi hadde ikke engang rukket frem til bardisken før en mann med tykk bart snudde seg mot Julien og pekte på hans t-skjorte, en grå band t-skjorte som han hadde fått av meg på musikkfestival i Paris (Download) for flere år siden.

“System of a Down” jublet den ukjente mannen, “where are y’all from?”

Som vanlig snakket vi i munnen på hverandre. Frankrike. Norge. Jeg er fra Norge, men jeg bor i Frankrike. Mannen mumlet frem et skuffet “oh”, og forklarte at han trodde vi var amerikanere. Selv kom han fra en småby i Texas. “I didn’t know y’all listened to System of a Down in Europe.”

Smaksprøven ble begrenset til tre ulike ølsorter, store deler av sortimentet var allerede utsolgt. Vi lot amerikanerne kose seg på egenhånd, og fortsatte vår kjøretur videre sørover, helt ned til den svarte stranda på den sørvestlige delen av den halvmåneformede øya.

Kullsort vulkangrus mot blått hav og blå himmel, en strand pyntet med lysebrune stråparasoller, fargekontrastene var nydelige. Sola strålte, men den ville snart gå ned og male himmelen i varme farger, et show vi for all del ikke ville gå glipp av.

Vi kjørte derfor videre til det populære utsiktspunktet Paralia Vlichada. Med ATVen parkert i sanden kunne vi lene oss tilbake og nyte nok en romantisk solnedgang før middagstid.

Jeg smilte fornøyd. Santorini er virkelig en perfekt destinasjon for forelskede. Vi som for dagen hadde bedt om enkle gleder som fart og spenning, øl og grillet kjøtt, fikk oss likevel en gratis dose romantikk på kjøpet, noe så lite (men likevel så stort) som en armkrok, et kyss, en vakker himmel og lyden av bølgeskvulp.

Vi takket Mike og hans grillhus (ja, restauranten het Mike Grill House) for det enorme grillfatet, et tårn av deilig souvlaki, med tzatziki og fava servert som kveldens grønne tilbehør. Den mørke himmelen var kjølig, jeg kunne ikke lenger matche den rosa hjelmen. Med grønn jakke og nakne lår kjørte vi den siste strekningen tilbake til hotellet. Gåsehuden ønsket seg bort fra ATVen, huden ville synke ned i boblebadet, og ønsket ble selvfølgelig oppfylt.

Solnedgangen i Oía

Etter en spennende vinsmaking og en liten kjøretur sammen med vår gode samaritan, fikk vi gleden av å oppleve et av øyas største høydepunkter.

Bak Oía stod himmelen i flammer. Røde, rosa og oransje nyanser, de svevet over det vulkanske landskapet og den snøhvite kykladiske arkitekturen. Jeg har sett mange solnedganger i mitt liv, men denne var utvilsomt en av de vakreste. Servert allerede første kveld i Santorini, jeg kunne ikke bedt om en bedre velkomst.

Julien la sine armer rundt meg og kysset meg slik en mann på bryllupsreise kysser sin kone. Det føltes nesten uvirkelig å stå ved dette utsiktspunktet, beundre et landskap som folk flest kjenner igjen fra de mange omtrent identiske bildene av kvinner som poserer i flagrende kjoler med den hvite bebyggelsen og de blå kirkekuplene i bakgrunnen.

Vi spaserte gjennom byens gater, en by full av dyre merkevarer og suvenirbutikker, overprisede restauranter, turistfeller, barer, bakerier og et par gyroskiosker. Mest av alt var gatene stappfulle av mennesker, turister som oss, kjærestepar og ektepar, et stort flertall fra England, USA og Tyskland.

Byens gatekatter mjauet etter mat og nøt turistenes nærvær. Julien kunne ikke motstå fristelsen til å klappe flere av dem, selv holdt jeg meg litt på avstand, skeptisk som jeg er til det meste i livet.

Skeptisk var jeg derimot ikke da min kjære spurte om jeg var interessert i å ta en drink, og om vi kunne sette oss ned et sted for å planlegge resten av oppholdet på Santorini, og reservere bord på kveldens utvalgte restaurant.

Vi fant oss et ledig bord på en liten cocktailbar i sentrum og dro frem hver vår mobil for å studere mulighetene for å leie bil eller terrengmotorsykkel de neste dagene.

Valget for neste dag falt på ATV, terrengmotorsykkel. Mens vi spaserte fra Oía til kveldens utvalgte restaurant (som lå bare et lite steinkast unna hotellet vårt), så vi flere tilsvarende kjøretøy passere langs veien. Vi så på dem med misunnelse i blikket, selv om vi tidligere på dagen aldri hadde tenkt at fart og spenning ville bli et mål for oppholdet. Santorini skulle jo ikke være annet enn fire late dager med boblebad, basseng og soling.

Men så kom rastløsheten og endret alt, som den jo alltid gjør.

Himmelen var ikke lenger rød, men sort og glitrende, full av stjerner. De minnet meg om sommerferien hos familien i Norge, om natten da jeg så stjerneskudd for første gang i mitt liv. Jeg husker at jeg ønsket meg noe fint, noe viktig, og jeg venter fortsatt på svar fra universet.

Da vi trasket langs den nattemørke veien i retning kveldens restaurant (Santorini Mou), hadde jeg ingen andre ønsker enn å spise meg mett på gresk mat, jeg drømte om småretter og en stor porsjon Moussaka, et ønske som heldigvis var enkelt å oppfylle.

Uteservering, stearinlys og livemusikk, en romantisk kombinasjon og en restaurant hvor porsjonene var generøse. Våre nakne legger ble stukket av mygg, og nattehimmelen hadde rukket å bli enda mørkere da vi gikk den lille strekningen fra restauranten tilbake til hotellet hvor boblebadet ventet oss.

Vi skiftet fra sommerklær til badetøy og avsluttet kvelden i det enorme boblebadet hvor vi lett kunne fått plass til seks, sju personer. Begge drømte vi oss bort til et annet liv hvor vi eier et stort hus med et lignende boblebad, gjerne også et svømmebasseng, før vi våknet til virkeligheten som også var fin, en uvirkelig virkelighet med bryllupsreise og solnedgang på ei øy kjent som et ferieparadis for forelskede par.

Før jeg fortsetter mine skildringer fra reisen vår, har jeg veldig lyst til å høre fra dere som leser. Om du er eller har vært gift, hvor dro du på bryllupsreise?
Og du som drømmer om en fremtidig bryllupsreise, hvor ønsker du å dra?

En nydelig start på oppholdet på Santorini

Med våre to trillekofferter på slep, sprintet vi nedover gatene med blikket rettet mot fergen som vi kunne skimte i det fjerne. Sola sov fortsatt, men gatelysene hjalp oss i riktig retning, tiden var inne for å reise videre fra Kreta til Santorini, reise til en destinasjon som lenge hadde stått høyt på ønskelista. Et ypperlig reisemål for to turtelduer på bryllupsreise.

Fergeturen tok to timer, to timer med Lonely Planet i hendene, en reiseguide til Kykladene som vi hadde pakket med oss før avreise. Guiden fortalte om de hvite byene Oía og Fira, om røde solnedganger og øyas beste utsiktspunkter, om vinsmaking og båtturer og vulkanske sandstrender.

Idet vi gikk av fergen og fikk plass på shuttlebuss til prutet pris, tjue euro i stedet for førti, kunne jeg føle sommerfuglene i magen flakse enda raskere enn før. Jeg gledet meg til å overnatte på Aperanto Suites, et relativt nytt hotell på nordsiden av øya, bygget i typisk hvit kykladisk arkitekturstil, med vakker utsikt mot havet.

Rommets balkong var utstyrt med et boblebad på størrelse med et lite svømmebasseng, et boblebad hvor vi ville nyte hvert vårt glass vin til synet av solnedgangens flotte nyanser, men aller først en frappé under solfylt ettermiddagshimmel.

Akkurat som på Kreta, fikk vi også denne gang en hyggelig liten overraskelse fra hotellet. De gratulerte med overstått bryllup og ga oss ei flaske lokalprodusert hvitvin i gave, ypperlig for en romantisk aften på balkongen.

Før vi byttet ut klærne med badetøy, ba vi resepsjonisten om hjelp til å reservere både vinsmaking og dagstur med katamaran, førstnevnte skulle vi rekke å få tid til allerede samme kveld. Men aller først ville vi stenge resten av verden ute fra vår romantiske boble, konsentrere oss om utsikten, om hverandre, om våre tanker rundt tiden som har gått og tiden vi har i vente.

Tiden førte oss etter hvert til vingården Sigalas hvor vi fikk smake et utvalg av rødt og hvitt fra den vulkanske øya med sitt ørkenlignende klima, forhold som utrolig nok er egnet for vinproduksjon så lenge druearten er robust nok. Assyrtiko er navnet på øyas dominerende art, deretter kommer Aidani, en beskyttet drueart fra Santorini.

Øya har en lang tradisjon med vinproduksjon, noen av verdens eldste vinmarker befinner seg på nettopp Santorini. Den eldgamle oppbindingsmetoden, sirkelformet som en blomsterkrans, kan fortsatt den dag i dag ha opp mot 500 år gamle vinstokker.

Vi forlot vingården med ny kunnskap og ingen nye vinflasker, våre favoritter var for kostbare. Værgudene hadde på dette tidspunktet bestemt seg for å vanne øyas druer, og samtidig vanne Julien og meg, der vi gikk med våre raskeste steg, opp bakken som skulle lede oss til hotellet. Eller til sentrum av Oía.

Håret og klærne ble stadig våtere, oppoverbakken vokste seg høyere og lengre, både Julien og jeg angret på å ikke ha leid bil eller ringt etter taxi, vi angret på at vi trodde Santorini var en øy for fotgjengere. Vår desperasjon glødet tydeligvis, som om et neonskilt hang over oss i lufta, et skilt som røpet vårt ubehag og beordret lokalbefolkningen til å hjelpe, redde oss fra å vår våte, kalde og slitne tilværelse.

Vår redningsmann var en ung bilist i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiårene. Velkledd, modellpen og helt alene i bilen. Han spurte om vi trengte skyss, og Julien svarte umiddelbart ja, uten å tenke seg om to ganger. Selv noterte jeg hans bilnummer i mitt sinn, i tilfelle han skulle vise seg å være en seriemorder eller en seksualforbryter, eventuelt begge deler, og forberedte meg mentalt på det verste, på å bli offer for en gresk Ted Bundy.

Hvordan det gikk er vel ganske åpenbart. Jeg er fortsatt like hel, det er vi begge, og bilisten var ingen Bundy, men en god samaritan som kjørte oss til vakre Oía, tidsnok til å få med oss solnedgangen.

En dag i Heraklion

For to uker siden kom vi hjem fra bryllupsreise, hjem til hverdagen. Jeg lengter allerede tilbake til solskinn, hvite strender og deilig gresk meze. To korte dager etter bryllupsfesten forlot vi Frankrike og fastlandet til fordel for ti fantastiske dager i Kykladene, den greske øygruppen i Egeerhavet.

Ferien kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, med tanke på høstens travle start. Eposter, telefonsamtaler, papirarbeid, regninger, et resultat av en utsatt bryllupsfest og utsatt kjøp av leilighet, flytting og utvask. Hadde alt gått som planlagt, ville ingen av disse milepælene hendt samtidig. Planen var å gifte oss i fjor og kjøpe leilighet i år, men skjebnen ville heller gi oss alt på én og samme tid. Ukene gikk derfor i ett, og stressnivået var mildt sagt på topp hver eneste dag fra tidlig september til bryllupsdagen, niende oktober.

Før verden ble rammet av en pandemi, hadde vi ikke sett for oss å tilbringe hvetebrøddagene i Europa, vi ville reise langt bort til en destinasjon som ikke ligner noe vi har sett før. Vi snakket om Costa Rica og Bali, lenge vurderte vi også Tanzania, men endte i stedet opp med øyhopping fra Kreta til Santorini og videre til Naxos, og ble på ingen måte skuffet. Hellas skuffer aldri.

Ettersom hotellet hadde blitt informert om at vi var kommet for å feire bryllupsreise, ble vi umiddelbart møtt med romantikk da vi åpnet døra til rommet hvor vi skulle sove de neste to nettene. Overrasket, jublet vi da vi så dobbeltsengen og hvor fint dekorert den var, med roseblader og håndklær brettet i form av hjerte. På skrivebordet stod ei flaske musserende vin til nedkjøling i en isbøtte. Ved siden stod et fruktfat som vi aldri forsynte oss fra.

Innen jeg rakk å skifte t-skjorte, vaske ansiktet og påføre ny sminke i forkant av feriens første restaurantbesøk, hadde Julien allerede skjenket vin i de to glassene som stod på bordet.

“Skål for Hellas”, jublet jeg og hevet glasset. Julien ga meg et forsiktig smil som kjapt ble erstattet med en reaksjon som ikke kan beskrives som annet enn stereotypisk fransk.

“Dette kan på ingen måter sammenlignes med en champagne, selv en musserende fra Gaillac eller Limoux er hundre ganger bedre” klaget han, blikket rettet mot boblene. Jeg himlet med øynene og ba ham slutte å klage. “Dette er en gave, Julien, en hyggelig gest fra hotellet.”

Etter hvert som en slurk ble til flere, begynte også hans kresne, franske smaksløker å sette pris på vinen. Kveldens utvalgte spisested, Plani, var heldigvis bare en tre minutters gange fra hotellet, tre lattermilde minutter for to småbrisne turister som ikke hadde rørt mat siden frokost.

Jeg skulle bare ta meg et lite glass vin til maten, men endte i stedet opp med en karaffel ettersom det skulle vise seg å være rimeligere. Til vinen nøt vi en helaftens meze med kjøttboller, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt), fava (bønnedipp) og fritert squash i strimler, en fabelaktig start på vår kulinariske reise gjennom Kykladene.

Da vi trodde måltidet var over, fikk vi plutselig servert en liten flaske med Raki, gresk brennevin, og dessert. Overrasket og smigret (og svært beruset), takket vi servitøren for den hyggelige lille oppmerksomheten. Allerede neste dag gikk det riktig nok opp for oss at det ikke akkurat er uvanlig få tilbudt brennevin og kake etter et måltid på Kreta.

Neste morgen var formen heldigvis fin. Etter en god og variert frokost fra hotellets buffet, dro vi på en liten oppdagelsesferd i kjernen av Kretas hovedstad, Heraklion. Målet var å gjøre det meste ut av vårt kortvarige opphold, siden vi bare skulle være på øya den ene dagen, for å deretter reise videre med ferge til romantiske Santorini.

Vi startet dagen med en tur til båthavna og den historiske borgen Rocca a Mare, også kjent som Koules, bygget av venetianere på 1500-tallet. Derfra trasket vi videre til hjertet av sentrum for å se Agios Minas Katedralen og fontenene Bembo og Morosini.

Utover ettermiddagen satte magesekken en stopper for videre sightseeing, den ville ha mat så kjapt som mulig. Vi slo oss derfor ned på en hyggelig utekafé med menyer skrevet kun på gresk. Jeg bestilte det som oversetteren på telefonen mente var et spekefat, som i virkeligheten skulle vise seg å være ulike typer grillet kjøtt, servert med yoghurtsaus, pitabrød og husets potetchips. Selv om jeg fikk noe helt annet enn det jeg trodde jeg hadde bedt om, var jeg storfornøyd.

Videre nøt vi den varme ettermiddagssola på hotellets takterrasse og dyppet tærne i det flotte bassenget. Vannet var, som forventet i oktober, en smule kaldt. Likevel var vi begge fast bestemt på å bade, svømme, være i bevegelse og få fullt utbytte av terrassen og den flotte utsikten fra høyden, utsikt over Heraklion, havet, severdighetene.

Det er rart å tenke på hvor annerledes Kreta var for meg, da jeg som femtenåring besøkte øya sammen med min far og ikke brydde meg om hverken arkitektur, lokal matkultur eller historie. Den gang var jeg på chartertur, ei uke på et identitetsløst all-inclusive med bading og sol og lite annet på programmet. Som voksen, holder jeg ikke ut i mer enn en time eller to, før jeg blir lei av å bade. Rastløsheten er også en av grunnene til at jeg ikke liker å ligge timevis på ei solseng. Som femtenåring syntes jeg det var spennende å ligge på badehåndkleet med musikk i øret og et eller annet moteblad i hendene. Jeg sniktittet på kjekke gutter som gikk forbi og dagdrømte om ferieflørter som aldri ble noe mer enn en tenåringsdrøm, et dagbokinnlegg.

Femtenårige meg, med den grusomme røde slangeskinnsbikinien og de store insektsolbrillene, ville aldri trodd på nåtidens meg, om jeg dro tilbake i tid, tilbake til Kreta for å fortelle historien om fremtiden min, om kjærlighetslivet og reiselysten. Og all den spennende maten jeg har smakt siden den gang.

Det var en gang…

Seks og et halvt år bak oss, forhåpentligvis mange tiår foran oss. Jeg gleder meg til alt vi har i vente, til å skape flere fine minner sammen her i Toulouse, og til å reise jorda rundt og bli litt klokere for hver gang vi besøker et nytt sted sammen. Fint vil det dessuten bli å endelig pusse opp den nye leiligheten sammen med deg, vårt første boligkjøp, hjemmet hvor du og jeg i nær fremtid vil nyte både fredagspils ute på terrassen, lørdagsmiddag på drømmekjøkkenet og late søndager i sofakroken.

Jeg håper fremtiden vil gi deg flere anledninger til å gå kledd i dress, for du ser jo så flott ut med slips og skjorte. Dessuten danser du så fint når det kun er vi to som danser, når det er vi som har valgt låta, når du ser meg i øynene og smiler som om du er nyforelsket.

Du danser ikke ofte, men du danset til daggry da vi i sommer deltok i feiringen av våre venners bryllup i Normandie, og du danset da vi for noen år siden feiret nyttår under fyrverkeriet i Warszawa. Jeg håper det ikke blir lenge til neste gang vi svinger oss over parketten i champagnerus, for under vår egen bryllupsfest fikk jeg bare den ene dansen. Din ryggskade tålte ingen oppfølger.

I løpet av seks og et halvt år har vi opplevd mye, du og jeg. Våre første år sammen er som hentet fra et tidligere liv, et liv hvor vi bodde på utkanten av Paris og stadig irriterte oss over togstreik og metrokaos, lommetyver og kjeltringer. Jeg så ingen fremtid i Paris, det gjorde ikke du heller.

Toulouse har nå vært vårt hjem i snart fire år. Hvem skulle tro at vi ville ende opp med å elske denne byen så høyt som vi gjør?

I hvert fall ikke du, du som var livredd for å starte med blanke ark, forlate alt det kjente og kjære til fordel for et sted hvor du ikke kjente en eneste sjel. Du fryktet ensomheten, en kortvarig frykt, for vennene kom, nye flotte bekjentskaper som utviklet seg til å bli solide vennskap, venner som har stilt opp for oss gjennom tykt og tynt.

Da du talte til meg under seremonien, sa du at jeg har gjort noe ingen andre har klart før meg. Jeg har tvunget deg ut av komfortsonen, åpnet ditt hjerte, ditt sinn og dine øyne for muligheter du ellers ville gått glipp av. Du sa, som du alltid har sagt, at jeg fargelegger livet ditt med min eventyrlyst.

Eventyr har vi skrevet siden vårt første møte utenfor internettets grenser, siden vi først ble kjent i den nydelige byen Praha. Jeg husker nøyaktig hvordan vi begge gikk kledd den kvelden, du i hvit skjorte og sorte jeans, jeg i helsort, med langermet minikjole og ankelstøvletter. Begge var vi nervøse, og roet derfor nervene over hver vår cocktail, tequila sunrise, på en liten kafé i enden av gata hvor jeg gikk på et TEFL-kurs som jeg knapt fikk bruk for i ettertid.

Som du vet, så jeg deg ikke som annet enn en venn da vi først begynte å skrive til hverandre, en digital brevvenn i det store utland, virtuelt selskap gjennom mine siste måneder i USA før jeg flyttet tilbake til Europa. Ikke før februar kom krypende og du bestemte deg for å sende meg en pakke, gikk det opp for meg at dette kunne bli til noe mer. En valentinsgave ventet meg plutselig på postkontoret. Belgisk konfekt, en bamse og et postkort med motiv av Eiffeltårnet.

Foreldrene mine spiste opp halvparten av konfekten, den beste sjokoladen jeg noen gang har smakt. Bare en måned senere satt vi ved hver vår ende av det lille bordet på kafeen i den tsjekkiske hovedstaden, vi skrev starten på vår spennende (og til tider vanskelige) historie.

Historien om to mennesker med røtter fra fire forskjellige land, to reiselystne sjeler med store drømmer og ambisjoner. Et møte i Praha, et frieri i Sør-Afrika og et bryllup i sørfranske omgivelser.

Seremoni og bryllupsfest på Château du Croisillat

Julien, tretten måneder har gått siden vi ga hverandre våre “ja”, siden vi utvekslet ringer i Capitole. En nydelig dag i byens vakreste omgivelser, du strålte, kanskje gjorde jeg det, jeg også. Men elefanten i rommet kastet likevel sin skygge over vielsen, den hvisket i mitt øre, minnet meg om stolene som stod tomme, om stemmene jeg ikke kunne høre og smilene jeg ikke fikk se. Det som skulle bli livets søteste drøm, ble i stedet et bittersøtt minne som ville henge over mine skuldre de neste tretten månedene.

Bittersøt er også smaken som har brent seg fast på min tunge etter å ha kjørt denne emosjonelle berg-og-dalbanen sammen med deg. Du har holdt min hånd gjennom de mange opp-og nedturene, de gode og de vonde magefølelsene. Du har sett meg gråte av alle mulige grunner, hjemlengsel og isolasjon, ensomhet og savn. Jeg har kjempet etter noe å gripe tak i, strukket mine hender mot optimisme og håp for fremtiden. Stødig stod du med din hjelpende hånd, du med din indre ro og resiliens. Jeg aner ikke hvordan du klarer det selv når verden brenner under dine føtter, men du står urokkelig, du smiler, og jeg beundrer din evne.

Da jeg lovet deg mitt hjerte, lovet jeg å elske deg i gode og onde dager, jeg lovet å stå ved din side, selv når det stormer som verst. Om alt som har hendt er et svar fra universet, himmelriket eller andre krefter, om dette er deres forsøk på å teste oss, se om våre ord taler sannheten, må dagen i dag være et bevis på nettopp hvor solid vår kjærlighet faktisk er.

Julien, takk for at du alltid har gitt meg en skulder å gråte på, at du alltid har gitt meg en hjelpende hånd, at du alltid har minnet meg om å stole på magefølelsen og gi blanke i hva andre måtte tenke. Takk for at du elsker meg selv de dagene hvor det er vanskelig, og for at du lytter hver gang jeg trenger noen å snakke med. Takk for at du støtter mine drømmer og ambisjoner, for at du har troen på meg, for at du ser noe jeg selv ikke klarer å se.

Min kjære Julien, når jeg ser deg i øynene, de store, vennlige øynene, ser jeg en varme som forteller meg at jeg ikke lenger behøver å frykte de mørkeste dager, for du vil alltid være mitt lys.

Teksten over er en oversatt versjon av min tale til Julien, en tale jeg skrev en søvnløs sommernatt mens jeg lå tankefull under dyna på pikerommet hos mine foreldre i Stavanger. Der og da tenkte jeg ikke noe spesielt over hva jeg hadde skrevet, teksten var jo ikke mer enn en selvfølgelig ærlighet, mine tanker og meninger på papir. Men da jeg stod foran omtrent seksti mennesker, med mikrofon i hånda og Julien ved min side, følte jeg meg plutselig ekstremt sårbar. Naken. Selv om jeg, i min store, hvite brudekjole med slep, var langt ifra naken.

Jeg bar blomster i håret og ballerinasko på føttene, farmors vakre smaragd rundt halsen og den tilhørende ringen på høyre hånd. Gonzalo, en motefotograf som Julien ble kjent med da vi bodde i Paris, hadde i forkant av seremonien foreviget arbeidet til både frisør og sminkør, før både mor og svigermor slapp til for å hjelpe meg med påkledning.

En siste detalj manglet før jeg kunne gå ned trappene for å møte min stefar, gå arm i arm til “Canon in D” av Pachelbel, la min farsfigur lede meg til min ventende brudgom. Jeg parfymerte meg med en duft like luksuriøs som både antrekk og adresse, den sensuelle “French Kiss” av Guerlain.

Seremonien kunne by på både latter og tårer, alle gjesters øyne (og mobilkameraer) var rettet mot oss. Vi smilte til våre gjester, til våre vitner, vår familie og til kameraet og nøt den nydelige klassiske musikken som vi selv hadde valgt for anledningen. Vi utvekslet bomullsblomster i stedet for ringer (bomull er symbolet på første bryllupsdag i Frankrike) og feiret at vi tross alt ble juridisk viet ett år tidligere.

Etter seremonien og vår lille fotoseanse, ble det tid for champagne og kanapeer på slottets gårdsplass. Vi skålte og diskuterte med våre kjære, alle forsynte vi oss jevnlig fra det generøse utvalget av fingermat fra cateringleverandøren Maison Roustit.

Kvelden kunne deretter by på en deilig fem-retters middag med våre favorittviner på menyen. Carpaccio av biff til forrett og andefilet med fløtegratinerte poteter med trøffel til hovedrett, før vi fortsatte festlighetene over et ostefat og en “trou gascon” (sorbet og armagnac). Vi avsluttet med bryllupskake til dessert, en deilig kake med sjokoladesmørkrem og vanilje, før vi danset vår første dans til balladen “Unintended” av det britiske bandet Muse.

Under dansen fantes plutselig bare vi to, han og jeg i takt med musikken, min kjole og hans dress under dempet belysning. Fredagens dramatikk ble midlertidig hvisket bort fra minnet, et og et halvt år med restriksjoner var også milevis unna, vi var som trollbundet. Vi avsluttet dansen med et kyss og gledet oss over hvor fint det var å endelig kunne avslutte dette kapittelet på lykkelig vis, som prins og prinsesse med vårt franske eventyrbryllup på Château du Croisillat.

Alle bilder av Gonzalo Sosa