Hun ble etterlatt alene i fremmed by på bursdagen sin – på grunn av meg!

Jeg har slitt med helt elendig samvittighet gjennom hele uka som har gått.

Alt jeg ønsket var å være en god venninne, og sette mine egne behov til side for å glede en av mine nærmeste. Hun som har holdt ut med meg gjennom både oppturer, nedturer og med flere hundretalls mil med avstand i mellom oss – hun fortjener virkelig kun det aller beste.

Hun hadde nettopp blitt tilbydt ny jobb i ny by; på motsatt side av landet fra der hun kommer fra. Langt, langt unna både venner og familie.

En jobb i byen Cannes. En by på den franske riviera, som kanskje er aller mest kjent for sin glamorøse filmfestival hvor Hollywood-stjernene dukker opp på den røde løper for å pryde stjernedesignernes siste haute couture-kreasjoner.

Hun hadde blitt tilbydt jobb i et av disse store motehusene. Selveste Chanel. Problemet var bare at…hun skulle starte i jobben allerede på mandag. Dagen etter bursdagen sin. En bursdag hun gjerne ville feire sammen med dem hun er glad i.

Hun hadde én uke på seg til å finne leilighet, kjøpe flybillett, pakke alle sakene sine og dra. Jeg heiet på henne gjennom hele uka, og lovet å komme på besøk til Cannes for å feire den store dagen hennes sammen med henne.

Flybillettene fra Toulouse til Nice kostet skjorta, og det rimeligste alternativet (som fortsatt var et svært dyrt alternativ) var om jeg reiste lørdag morgen med retur søndag ettermiddag. Deretter måtte jeg kjøpe bussbillett i tillegg, for å komme meg videre fra Nice til Cannes – og tilbake igjen.

Jeg sukket. Jeg bet tennene sammen. Og jeg betalte den sure summen. Å bruke penger på å glede dem man er glad i er jo uansett mye bedre enn å bruke penger på tull og tøys.

Venninna mi ble overlykkelig da jeg fortalte henne at billettene var bestilt – og bursdagen hennes skulle hun få slippe å feire alene.

Selv skulle hun flytte inn kun én dag før min ankomst, for å slippe å være alene så mye som mulig. Hun hadde aldri vært i Cannes før, akkurat som meg, og gledet seg til å dra på oppdagelsesferd i byen sammen med meg.

Vi hadde planlagt hvilken restaurant vi skulle spise på, hvilke cocktailbarer vi skulle besøke og hvilke severdigheter vi ønsket å se i sentrum av Cannes. Jeg gledet meg til å tilbringe tid sammen min beste venninne, som jeg tross alt ikke hadde sett siden August ifjor!

Men så kom lørdagen…

Vel fremme på flyplassen og alt gikk som normalt. Jeg sjekket inn, jeg spaserte rolig mot gate 31, kjøpte meg et motemagasin og ei flaske vann, og puttet mobilladeren i stikkontakten for å lade telefonen før avreise.

Ei eldre dame satte seg ved siden av meg for å prate. Hun hadde aldri vært i Frankrike før, men snakket utmerket fransk. Hun skulle besøke familie i Nice, og gledet seg til en avslappende uke ved Middelhavets kyst.

En kort halvtime senere var det tid for boarding. Alt gikk fortsatt som normalt.

Jeg plasserte min lille sorte ryggsekk i bagasjehyllen og kameravesken under setet foran meg. Den lille grå håndvesken min lot jeg ligge i fanget mens jeg fortsatte å lese motemagasinet jeg fortsatt ikke hadde kommet i gang med å lese.

En liten tekstmelding ble sendt til venninna mi for å informere om at flyet var i rute og jeg gledet meg til å se henne om svært kort tid.

Men flyet dro ingensteds.

En halvtime gikk. Deretter en halvtime til. Og enda en til.

Jeg sendte venninna mi en ny tekstmelding for å informere om at flyet ikke lenger var i rute. Et problem hadde oppstått.

Lufttrafikk-kontrollørene i sørøst-Frankrike var i streik. Ergo, store forhandlinger måtte til for å få la flyet vårt reise til Nice på denne uheldige dagen.

Jeg krysset fingrene og spisset ørene med et ørlite håp i bakhodet. Kjære lufttrafikk-kontrollører, kan dere ikke streike neste helg i stedet for? Eller om to dager? Bare ikke nå… Vær så snill, ikke nå!

Så kom beskjeden jeg fryktet å høre; flyet er kansellert.

Med setebeltet fortsatt festet, begynte jeg å hulke der jeg satt. Jeg så for meg det dypt skuffede ansiktet til min kjære venninne som nå ble nødt til å tilbringe bursdagen sin helt alene i en totalt fremmed by.

Jeg ringte henne for å dele den kjipe nyheten. Stemmen min skalv og jeg følte meg som verdens verste venn, akkurat der og da. På andre enden av telefonen, hørte jeg stemmen hennes gjenta “det er ikke din feil” og den kjente, kjære glosen “putain….” som passet så fint akkurat nå.

Ja, PUTAIN. Eller, FAEN, som vi sier på godt norsk.

Dette var ikke min feil, men jeg følte meg likevel skyldig.

Jeg lot nederlaget synke inn, og forlot flyet sammen med alle de fortvilte medpassasjerene – i retning flyselskapets kundeservice-resepsjon.

En time sto jeg i kø, kun for å få beskjed om å logge meg inn på flyselskapets nettside og fylle ut et skjema for å få flybillettene refundert. I køen ble jeg kjent med et eldre ektepar fra Italia som i hele tre dager (!) hadde forsøkt å komme seg hjem til Roma, og nå ble bedt om å mellomlande i Istanbul før de endelig kunne få plass på et fly fra Tyrkia til Italia’s hovedstad. Dette ekteparet hadde i det minste humøret i behold, der de smilte og spøkte om å heller legge på svøm eller gå til fots til Italia, da det kanskje ville ta kortere tid enn å mellomlande jorda rundt før de endelig kunne sette beina på italiensk jord.

Med hodet bøyd, forlot jeg flyplassen og tok trikken hjem. Jeg ringte min kjære for å fortelle ham at turen var blitt avlyst, og det eneste jeg ønsket nå var for oss å dra ut å spise og kanskje ta en drink. Som en liten trøst.

Og da gjorde det bare ekstra vondt å tenke på at venninna mi ikke fikk gjort nettopp det, med mindre hun gjorde det alene.

Og vips, så var vi i Lisboa

Etter helgtur til slott og idylliske småbyer i Frankrike for to uker siden, ble påskeferien lagt til Portugal’s vakre hovedstad, Lisboa. En fargerik by med vakker arkitektur og spennende matkultur og uteliv. Heldig som jeg er, fikk jeg hele tre netter og fire dager til å nyte solskinn og vakre omgivelser – og som vanlig (når min kjære og jeg er ute på reise) ble det mye mat, mye gåing, og svært, svært mange bilder å glede seg over.

Etter en så nydelig påske, var det hardt å omstille seg og komme seg opp av senga og ut av dyna allerede klokka seks om morgenen på tirsdag (og hele resten av uken) for å gå på jobb. Ja, min nye jobb som jeg denne uken har vært i opplæring på. Nå er det endelig helg – men ei heller denne helgen vil jeg få tid til å slappe ordentlig av; for i morgen reiser jeg til Cannes (by på den franske riviera) for å overraske ei venninne som har flyttet dit!

Men nå; tilbake til Lisboa – og dag 1 og 2.

Ja, jeg har så mange bilder og så mye å fortelle at jeg ser meg nødt til å dele alt opp i flere innlegg, dag for dag.

Så la oss begynne fra begynnelsen…

Vi ankom Lisboa forrige fredag ettermiddag, min kjære og jeg, med én liten koffert på deling. Et par joggesko i bagasjen, og et par ankelstøvletter på beina. Tre t-skjorter, ei olabukse, tre par sokker og truser, og en ekstra genser. Hverdagssminke og reiseprodukter. Kamerabag over skulderen og håndveske på armen. Hva mer trenger man egentlig, når man skal reise bort for en langhelg i varmere strøk?

Vårt hotellrom (Lisbon Arsenal Suites) var lite og enkelt, akkurat som bagasjen vår. Dårlig støyisolering gjorde det umulig for oss å sove om nettene, da vårt rom lå vegg i vegg med rommet til skrikende småbarn og en mamma som stadig skrek og kjeftet på smårollingene sine. Våre trøtte fjes ble derfor overlykkelige over å få servert en herlig og variert frokost med blant annet lokale bakverk, fersk frukt og godt brød. Hadde de tilbydt ferskpresset juice i tillegg, ville frokostbufféen vært helt perfekt.

Dagen før avreise feiret min kjære og jeg vårt 3-års jubileum (!). Og feiringen tok vi videre til Lisboa. Dermed passet det utmerket med middag på den koselige lille restauranten O Chiado. Jeg bestilte and (med ris og chorizo) til hovedrett og riskrem til dessert. Og Julien, han bestilte skrei med ris og egg. Var det kanskje litt chorizo i retten hans også? Det kan jeg faktisk ikke huske. Dessuten fikk vi servert en helt fantastisk rødvin fra sør-Portugal som passet ypperlig sammen med hovedretten, og hvert vårt glass Porto (ofte servert som dessertvin) sammen med den lille søte avslutningen.

En ting som er greit å vite om portugisisk mat, er at porsjonene man får servert på restaurant ofte kan være riktig så store, og fint kan inneholde både poteter (gjerne i form av pommes frites) og ris i én og samme rett. Flere ulike typer kjøtt kan man også regne med å få servert på samme fat. Chorizo, skrei og skalldyr ser man mye av på diverse menyer. Og når du først skal spise skrei i Portugal, så må du smake “Pastel de Bacalhau” (torskekroketter). Et supert mellommåltid – eller barsnack. Nyt dem gjerne sammen med den lokale ølen Super Bock (pilsner eller stout)!

Vi spiste en deilig lørdagslunsj på restauranten Taberna Tosca hvor vi lot smaksløkene våre få kose seg med smaken av hvitløk-og-pølse kroketter, flambert chorizo (i fyr og flammer) og lokale oster. Jeg smakte Portugisisk Vinho verde (portugisisk for grønn vin), og ble positivt overrasket over hvor godt det falt i smak. En ung og fruktig hvitvin basert på grønne druer, med et ørlite hint av bobler som sprudlet smått på tunga. Herlig!

Lunsjen hadde vi gjort oss fortjent til etter å ha vandret opp og ned bratte bakker hele formiddagen, for å se São Bento palasset, Estrela Basilika, vandret gjennom parken, og tatt en tur innom TimeOut Markedet (mathallen) i byen for å smake på kroketter i alle mulige varianter – og sist men ikke minst, Portugal’s store søte spesialitet: Pastel de nata (små terter fylt med eggekrem). Disse krydres gjerne med kanel, sukres gjerne med melis – men smaker like godt helt uten noe ekstra på toppen.

Vi vandret og vi gikk. Vi spiste og vi drakk. Vi sov ikke. Vi lo mye. Vi småkranglet. Vi gledet oss over de små tingene. Og ergret oss over smårollingene (på naborommet).

Ja, det var vel et greit lite sammendrag av starten på påskeferien min i Lisboa.

Bondemarked og søndagskos i Moissac

Med uklart sinn og to sensitive trommehinner, våkner jeg, uforberedt på lyden av alarmen som minner meg om at klokka har bikket åtte. På en søndag. Første søndag etter å ha stilt klokka en time fram.

Jeg strekker mine slitne armer og bein mens jeg varmer meg under dyna. Og furter. Jeg snur meg mot Julien. Han sover fortsatt. Dypt og fredelig.

Magen rumler og halsen føles tørr. Jeg drømmer om det som venter meg i frokostrommet; et stykke baguette med ost og skinke, et stort glass ferskpresset appelsinjuice, og en rykende fersk pain au chocolat sammen med en deilig kopp kaffe…Ja, det er kanskje det eneste som er verdt å stå opp for, akkurat nå.

Deretter må vi forlate slottet, etter en fantastisk helg med oppvartning og luksus.

Det er på tide å komme oss hjemover…

Men først; en liten kjøretur til den lille byen Moissac for å handle mat på søndagsmarkedet.

Vi parkerer sentrumsnært, og trasker rolig forbi den vakre klosterkirken og stopper opp for å ta bilder ved kirkens pittoreske hage. Vakrere kunne omgivelsene bare blitt om de regnfylte skyene ble erstattet med klar, blå himmel og solskinn. I stedet poserer jeg med en gammel paraply i hånden og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.

Å passere andre besøkende på markedet og deres paraplyer, har blitt en ufrivillig dans. Her gjelder det å være først ut med å heve sin paraply høyt i sky, føre den til høyre eller venstre side, eller snu den opp-ned mens man åler seg forbi alle de andre handleglade, paraply-bærende menneskene på markedet i Moissac.

Vi handler tapenade (olivenpuré) og chili-marinerte oliven fra en hyggelig ung selger, og gleder oss til en liten søndags-apéro i forkant av kveldens måltid. Et glass rødvin sammen med ferske brødskiver smurt med tapenade, og noen smaksrike oliven å småspise på før middag, føles så utrolig riktig. Så deilig. Så nødvendig!

Hva skal vi spise til middag, egentlig? Vi vandrer rundt på markedet og leter etter fristelser. I teorien burde det jo være ganske enkelt å finne noe spennende å ta med seg hjem fra markedet….men enkelt er det absolutt ikke, når man jo tross alt får lyst til å spise absolutt alt man får øye på. Lekre oster, spekemat som lukter himmelsk, rykende ferske baguetter, saftig frukt og ferske grønnsaker som får selv den største kjøttelsker til å få lyst til å sette tennene i hver eneste råvare fra det grønne sortimentet.

Vi handler inn fullkornsbrød av maismel, spekeskinke og noen små grønnsaksterter som skal deles. Dessert blir det visst, også. En kurv med saftige jordbær i ulike størrelser og fasonger. Slik som ekte jordbær skal være.

Våre tøyposer er nå stappfulle av godsaker, akkurat som forventet. Søndags-blues er allerede glemt. Alt er bare solskinn nå. Selv om det regner. Selv om vi ikke lenger bor på slott, og må returnere tilbake til storbyen og hverdagens mange utfordringer.

Takk, Moissac.

En tur innom et stort og variert søndagsmarked varmer kropp og sjel.

Led meg og valkene mine inn i fransk fristelse: Dagstur til Montauban

Montauban, ja. Der hvor jeg med et uhell gikk av toget, da jeg var på vei til Toulouse for aller første gang. Samme dag som jeg hadde blitt frastjålet lommeboka mi i Paris, da jeg tok lokaltoget for å bytte til det toget som skulle frakte meg fra hovedstaden til det store, spennende sørvestlandet i Mai i fjor.

Dagen da det regnet så hardt at man omtrent skulle trodd at det satt en liten luring oppe i skyene, som holdt seg opptatt fra morgen til kveld med å helle bøttevis med vann ned på den franske befolkningen og alle de uheldige turistene som var på besøk.

En rimelig kjip dag. Med god grunn. Kjipere ble det da jeg, som nevnt, sinnsforvirret etter lommetyveriet, gikk av på feil stasjon.

Få sekunder etter å ha innsett at jeg faktisk ikke var ankommet Toulouse, hoppet jeg tilbake ombord på toget igjen. Jeg hadde ikke tid eller lyst til å utforske Montauban, der og da.

Jeg var jo tross alt på vei til Toulouse, en by som omtrent ser helt lik ut som Montauban. Men større, og kanskje hakket mer spennende for rastløse sjeler som meg, som stadig søker nye impulser.

Det betyr derimot ikke at Montauban ikke er en spennende by. Tvert i mot!

Lørdag kveld, etter å ha vandret rundt og handlet litt i Agen (og sølt kaffe på hvit t-skjorte), kjørte vi i motsatt retning fra slottet vi bodde på for å ta en drink og to, traske rundt i handlegater og ende kvelden med et restaurantbesøk – i Montauban.

Julien hadde lyst på pils, så da var det pils som stod på agendaen. Mer konkret, på den belgiske puben Café le Flamand. Men før vi i det hele tatt rakk å komme oss frem til utestedet, lot vi oss forføre av vindusutstillingen til en chocolatier (Yves Thuriès) som lå i samme gate som vår utvalgte tappestasjon. Planen var egentlig å bare se, men ikke røre, men hvor ofte funker det når man først har satt sin fot i sjokoladebutikken og kjenner de deilige duftene av håndlaget melkesjokolade og mørk kakao som bare ligger å venter på å bli med deg hjem?

Unnskyldningen min var at det tross alt snart var påske, og vi derfor kunne unne oss litt sjokolade. Litt. Min definisjon av “litt” endte opp med å bli nærmere ett kilo.

Uten å bli distrahert av flere fristelser på veien, plantet vi rumpeballene våre på hver vår barkrakk og ble sittende der i en times tid, før vi dro videre til en annen ølbar (som jeg ikke husker navnet på) for å drikke enda en pils, før restaurantbesøket (på Au Fil de l’Eau stod for tur.

Ved å bestille foie gras til forrett, etterfulgt av cassoulet (rett bestående av bønner, andeconfit og pølser) til hovedrett, holdt jeg meg til de kjente, lokale spesialitetene fra sørvest-Frankrike. Servert i enorme porsjoner. Jeg spiste kanskje halvparten av maten min, før min kjære Julien måtte komme til unnsetning og spise opp resten. Om du tror at franskmenn kun spiste lett matt i små porsjoner, så har du tydeligvis ikke vært i sørvest!

Etter en hyggelig kveld og et svært mektig måltid, la vi oss ned på valkene og rullet ut av restauranten. Vel, nesten. Takk for denne gang, Montauban!

I det franske sørvest: På bokkafé og regnfull oppdagelsesferd i Agen

Regnet drypper forsiktig ned fra de mange grå skyene, og treffer den sorte paraplyen min som bittesmå trommeslag, regndråpe for regndråpe, én etter én.

Vi er i den lille byen Agen, på det franske sørvestland, Julien og jeg. Ingen av oss har vært her før, og vi vet fint lite om hva man egentlig kan finne på i denne byen. Sånn bortsett fra å kjøpe svisker, som Agen visstnok er kjent for å produsere.

Vi parkerer bilen, og tar beina fatt. Vi har ingen konkret plan, og deilig er det. Litt av poenget med å reise bort på helgetur, er jo nettopp det å kunne slappe av og bare ta ting som de kommer. Jeg forsøker å balansere paraplyen over den høyre armen mens jeg forsøker å fotografere alt jeg synes ser noenlunde interessant ut. Mennesker på marked, byens mange kirsebærtrær, bygninger med fine balkonger, det ovale teaterbygget, de smale handlegatene.

Vår concierge på slottet vi overnatter på (se forrige innlegg), har anbefalt oss å ta en tur innom hans favoritt fromagerie L’Épicurium for å handle deilige oster fra både Frankrike og andre europeiske land. Vi ender opp med en fromage de chèvre (fransk geitost), Tomme de Savoie (fransk alpeost), engelsk Stilton (blåmuggost) og irsk Cashel (blåmuggost). Og en chutney som jeg gleder meg til å smøre på salte kjeks og nyte sammen med Stilton-osten.

Vi har også blitt anbefalt å sjekke ut det lokale mikrobryggeriet L’Indé , hvor vi selvsagt ender opp med å smake litt forskjellig øl og handler med oss et par flasker som suvenir fra byen. Hjemme har vi jo tross alt et eget kjøleskap kun for drikkevarer, og har dermed god nok plass til en samling av øl, cider og musserende vin fra nært og fjernt.

Vi vandrer gjennom byens mange små gater og titter nysgjerrig rundt oss, på utstillingsvinduer og restauranter. Kaféer og blomsterhandlere. Jeg blir sjarmert av en bokkafé som heter Blue Fox Coffee – en kafé som arrangerer temakvelder, konserter og kunstutstillinger. Hadde jeg bodd i Agen, ville jeg definitivt vært stamgjest her.

Min voksne samboer Julien leker med sugerøret sitt, og ender til slutt opp med å søle kaffe utover hele den hvite t-skjorta si. Han klager. Jeg forteller ham at jeg aldri går ut døra i ført hvite klær uten å ha med reserve-plagg i vesken, sånn i tilfelle jeg har uflaks. Men så leker ikke jeg med sugerør heller. Han gidder ikke å høre på min bedrevitenhet, og ønsker bare å kjappe seg hjem for å skifte klær. Vi går.

Kvelden tilbringer vi i en annen spennende by; Montauban. Mer om det i neste innlegg!

Et helt slott for oss selv: Prinsesse for en helg (i Frankrike)

Noe av det fineste ved å bo i Frankrike, er at uansett hvor man befinner seg i landet, så finnes det spennende feriedestinasjoner og steder som skapt for romantiske helgeturer, kun et lite steinkast unna der man er.

Har man i tillegg en partner som liker å bruke tid på å lete frem skjulte skatter i form av idylliske småbyer og vakre slott, så er man garantert et liv fylt med overraskelser, herlige opplevelser og fantastiske minner å se tilbake på.

Min kjære samboer Julien er en liten luring når det gjelder slike overraskelser. Denne helgen var ingen unntak.

Alt jeg visste om disse to nettene vi hadde i vente, var at de skulle tilbringes i Agen (en by i Sørvest-Frankrike). Og at vi skulle bo på Bed&Breakfast…

…Det vil si, jeg trodde jeg visste hvordan vi skulle tilbringe helgen. Og jeg tok grundig feil.

Jeg så frem til å bo på et lite, koselig Bed&Breakfast i sentrum av byen Agen.

Det som møtte meg fredag ettermiddag, var derimot enda bedre. Vi skulle bo på et slott ute på landet, 38 kilometer sørøst for Agen. Et slott ved navn Château de Lastours.

Julien hadde reservert to netter på suite, i slottets tårn. Et slott hvor det skulle vise seg at vi ville være eneste gjester denne helgen, siden det tross alt var lavsesong. Ei flaske champagne skulle vi visstnok også få, som en fin velkomst og en herlig start på det som skulle bli en svært innholdsrik og spennende helg.

Vi skålte med champagne-glassene, nøt smaken av sprudlevin og bobler, og delte den franske melkesjokoladen som lå servert i en skål på peishyllen. Ah, jeg kunne lett blitt vant til dette, tenkte jeg drømmende, mens jeg nippet til glasset og tittet ut vinduet mot gårdsplassen.

Siden vi var eneste gjester på slottet, ble vi invitert til å spise middag i leiligheten til slottets concierge (portier) og hans kone, fremfor å sitte alene i lokalets spisesal. En sosial og hyggelig opplevelse, som ga oss muligheten til å bli kjent med dette nederlandske ekteparet som visstnok hadde pakket alt de eide for å starte et nytt liv ute på landet i det solrike sørvest-Frankrike. Å jobbe på slottet, kom med fordeler som å få bo gratis (på et slott!) og ha fri hele januar og februar. Fritiden benyttet de til å reise til Asia og Afrika, for å oppleve andre kulturer og for å få nye impulser. Dette var nødvendig for å få kunne samle nok energi til høysesongens harde arbeid og mange utfordringer. Med flere bryllup på agendaen, var sommeren allerede spådd til å by på mye hardt arbeid og lite søvn. Jeg beundrer dem for at de klarer å gjennomføre alt dette, og dét med et stort smil. Servert fikk vi et herlig fem-retters måltid, sammen med god vin, og ble sittende og prate om alt mulig til langt ut på kvelden.

Den natten sov jeg så dypt at man skulle tro jeg var Tornerose, der jeg lå og sov i tårnet mitt. Prinsen vekket meg dessverre ikke med et kyss, men med den skjærende lyden av en mobilalarm. En ekte prinsesse må jo ta seg en dusj, og deretter få i seg en skikkelig god frokost før dagens utfordringer står for tur.

Fordi på lørdag, da var det duket for nye eventyr – og dem skal jeg fortelle mer om senere!

En liten oppdatering i forhold til forrige innlegg: Jeg var som sagt på jobbintervju hos et stort, annerkjent firma forrige torsdag. Jeg fikk jobben, og starter like etter Påske!

Jobbtilbud som faller fra himmelen og tips til jobbsøkende i Frankrike

Med rumpa godt plantet i sofaen sitter jeg og blar gjennom bilder fra tidligere ferieturer rundt omkring i Frankrike (slik som illustrasjonsbildene i innlegget), når jeg egentlig skulle ha forberedt meg til et kjempeskummelt jobbintervju som venter meg om altfor få timer.

Nok en gang har jeg blitt innkalt til intervju uten å ha søkt på jobben i det hele tatt. Det sier vel litt om hvor merkelig situasjonen er, når Julien vitser med at jobbtilbudene her i Toulouse bare daler fra himmelen før jeg i det hele tatt hadde tatt meg tid til å begynne å søke.

Nok en gang har jeg ikke peiling på hvorfor firmaene som kontakter meg mener jeg er en god potensiell kandidat til de utvalgte stillingene. Jeg som skulle satse på egne prosjekter og romanskriving, har igjen valgt å lytte til fornuft fremfor følelser og takket ja til et intervju hos et stort, annerkjent selskap…hvor jeg kan ende opp med å jobbe i nok en IT-avdeling.

Det skumle med dette intervjuet er at det er delt opp i to etapper. Først skal jeg møte noen mennesker som skal gi meg tips og råd til hva jeg bør si for å imponere de som skal intervjue meg like etterpå. Deretter, når jeg er “klar”, skal jeg møte de store, skumle som jobber høyere opp i hierarkiet. Man skulle nesten tro jeg var i ferd med å møte President Macron. Eller…nei, å møte Mr. Macron ville faktisk vært mindre skummelt enn det som venter meg i dag.

Men, nå gjelder det bare å tre på seg blyanskjørt og bluse og krysse fingrene.

Har du tenkt å flytte til Frankrike for å jobbe?

Da er det lurt å notere seg forskjellene mellom norsk og fransk jobbsøker-kultur, for dem er det mange av!

Er det noe jeg har lært fra forrige franske jobbintervju (samt venner og kjæreste sine jobbintervjuer i Frankrike), så er det følgende:

CVen din bør inneholde bilde av deg, alder (i stedet for fødselsdato), utdanning, relevant arbeidserfaring + beskrivelse av arbeidsoppgavene du hadde i hver jobb, språkkunnskaper, hobbyer. Alt skal få plass på ett A4 ark, og det oppfordres å droppe urelevant arbeidserfaring. For eksempel; søker du jobb som IT-konsulent, trenger du ikke å nevne at du jobbet som pizzabud for seks år siden.
Pugg ikke klisjéspørsmålene. Nå vet ikke jeg om det fortsatt i dag er like vanlig å stille de samme trøtte klisjéspørsmålene på jobbintervjuer i Norge, som det det var da jeg bodde i Oslo. Men i Frankrike er de fleste av disse sett på som svært utdatert og lite givende. Arbeidsgivere vet at kandidater googler, pugger og sier det de tror firmaet ønsker å høre, og da fungerer det jo mot sin hensikt. Blir du kalt inn til intervju i Frankrike trenger du derfor ikke bruke tid på spørsmål som “hva er dine positive og negative sider?”, “hvor ser du deg selv om fem år?”, “hvordan ville dine venner og familie beskrevet deg som person?”. Møt opp, og ta det som det kommer.
Referanser er unødvendig. Frankrike har aldri hatt noe referansesystem slik som vi har hjemme i Norge. De stoler på magefølelsen og velger å enten gi deg en sjanse eller la være å bruke mer tid på deg, alt etter hvilken følelse de sitter igjen med etter intervjuet er over. Det høres kanskje ut som en risikosport å ikke kontakte tidligere arbeidsgivere for å høre om du dugde til noe eller ei, men slik fungerer det i la France.
Høflighet kommer først. Håndhilsning, øyenkontakt, bruken av “vous” i stedet for “tu” (høflig tiltaleform) og vennlige smil er selvsagt alfa omega. Ingen vei utenom. Resten må du se an. Kan man slå av en vits og spille på det å være vittig, eller bedrive selvskryt og vise at man har selvtillitt, eller bare være stille, rolig og ydmyk? Tja, som sagt så må du skru på analysebrillene og se an hva slags type personlighet disse intervjuerne har.
…Småprat er ofte innafor. Forrige gang jeg var på jobbintervju (og fikk jobben), ble jeg intervjuet av to menn som i starten virket svært alvorlige og strenge, men som kjapt endret tone og begynte å spore av og prate om totalt urelevante ting. Intervjuet endte til slutt med småprat om mat og vin og tips til helgturer i nærområdet. I fjor overhørte jeg Julien sitt telefonintervju, hvor han fikk mange spørsmål om meg, om Norge, om hvor han hadde lyst å dra på ferie, og om han liker rugby. Der ser man.
Snakk fransk. Ja, jeg ender med det mest logiske punktet av dem alle. Har du planer om å flytte til Frankrike, er det en stor fordel å kunne fransk. Å få jobb i dette landet uten å kunne språket er ikke umulig, men gir deg et svært begrenset utvalg av jobber å velge mellom. Bonne chance!

Da krysser vi fingrene både for deg med din fremtidige jobbsøking, og for meg med dagens jobbintervju.

I morgen reiser forresten Julien og jeg på helgtur til Agen i Sørvest-Frankrike, hvor vi skal bo på Bed&Breakfast og spise på høygastronomisk restaurant. Hvem vet, kanskje blir det feiring av veien min tilbake til kontorjobb etter tre ukers pause?

Brev til 17 år gamle meg, fra 30 år gamle meg

Kjære Kristine,

Jeg vet at livet kan oppleves som tøft.

Men tro meg, det blir bedre.

Kanskje ikke like bra som det du hadde sett for deg, da du så for deg hvor du ville være som 30-åring. Jeg beklager å måtte si det, men jeg har fortsatt ikke drømmejobben, jeg eier hverken hus eller leilighet, jeg er ikke gift, jeg har ingen barn, jeg har egentlig ikke så mye i det hele tatt.

Men vet du hva?

Det spiller ingen rolle. Det som er så fint med å bli eldre er at man lærer seg å gi litt faen, og tar livet som det kommer.

Det fine med å være den 30-årige versjonen av meg, er at jeg fortsatt lever med et håp, en drøm, og jeg smiler av selv det mest trivielle som skjer i hverdagen. En hyggelig melding fra en venn, en solfylt ettermiddag, et deilig måltid, en vakker kjole som sitter som støpt på kroppen.

Du føler kanskje at du vet alt, men vet du hva. Jeg har så utrolig mye å fortelle deg!

La oss starte med en av dine største frustrasjoner…

Du tror du er dum. Vet du, å ha dårlige karakterer i mange fag betyr ikke at du er uintelligent. Dette må du slutte å tenke om deg selv.

Du mestrer ikke matematikk, og pappa sa jo alltid at du må bli flink å matematikk for å få en god utdanning…

Men vil du ikke heller være best i noe utradisjonelt enn å være dårligst innen et mer tradisjonelt fagfelt?

Alt du ønsker er jo å skrive. Dele historier, tanker, dikt.

Du elsker å skrive stil, og har alltid fått toppkarakterer i norsk og engelsk. Kanskje ikke så rart, når du sitter oppe dag og natt, hver sommerferie og juleferie, for å skrive noveller og dikt.

Du tenker kanskje at du burde latt være å høre på mamma og pappa som til slutt klarte å styre hvilken retning du skulle gå på videregående. At du burde ha valgt å gå din egen vei?

Men jeg tror faktisk ikke at det var meningen at livet skulle ta en slik vending – helt enda.

Du tror på skjebnen. Det gjør jeg fortsatt.

Som 30-åring har jeg faktisk skrevet en roman. Den er ikke publisert, men den er skrevet. Og det hadde jeg aldri klart uten ditt pågangsmot.

Kjære 17-årige Kristine. Du vil se lys, der hvor du tidligere kun har sett mørke.

Mamma er ganske overbeskyttende og kan til tider virke irriterende, men glem ikke at alt hun gjør gjør hun fordi hun elsker deg. Pappa også. Han har dessuten gått bort, så vær så snill, ta ham ikke for gitt. Gi ham en stor klem og fortell ham hvor glad du er i ham.

Kristine, ta vare på menneskene rundt deg.

Men ta også vare på deg selv.

Jeg vet at du er redd for å spise. Du teller kalorier og gråter av dårlig samvittighet selv etter å ha spist en liten bolle. Du kan jo ikke si til mamma at du ikke ville smake det som hun hadde tatt seg tid til å bake…for å glede deg.

Stygge kommentarer fra jenter og gutter i klassen, går igjen som et ekko. “Du er tjukk”, “Hvorfor er rumpa di så feit?”, “du har så store lår”.

Og ikke nok med det, men så måtte du jo være halvt utlending også. Polakk, av alle ting.

Fortvil ikke. Når du blir eldre vil du se at det å være halvt utenlandsk gjør deg både unik og spennende. Polen er et helt fantastisk land. Vær fornøyd med dine røtter!

Og vet du hva, du har aldri vært feit. Du var bare ikke like tynn som de andre jentene.

Og den rumpa, vel, i dag legger kvinner seg under kniven for å få en slik, en.

Du gråter deg i søvn fordi du gang på gang blir betatt av gutter som knuser hjertet ditt. Fortvil ikke, du kommer nemlig til å møte en helt fantastisk fyr når du blir eldre.

Ja, livet blir faktisk bedre jo eldre du blir.

Ikke fordi alle brikkene nødvendigvis faller på plass, men fordi du lærer deg selv å kjenne og du lærer å bli flinkere til å takle motgang.

Med vennlig hilsen,

Den eldre utgaven av deg selv (som tørr å gå med rød leppestift, liker å være bleik, har det fint med litt ekstra fett på kroppen, og er sammen med en kar som er stikk motsatt av den type gutt du pleide å falle for)

PS. Du har forlatt Stavanger, og flytta til Frankrike. Hvor kult er ikke det?

(bilder fra da jeg var på besøk hos mamma forrige uke i Stavanger)

Heia Norge, Heia Frankrike – På Holmenkollen Skifestival

Hva gjør man vel ikke for å gjøre kjæresten glad, tenkte jeg, i dét jeg bestilte dagspass til Holmenkollen Skifestival for å se på skiskyting sammen med Julien.

En drøy time tidligere, hadde han nemlig sendt meg en sukkersøt smiskemelding, for å få meg til å bestille billetter, da vi uansett skulle være i Oslo hele helgen…på grunn av en metalkonsert som jo også han ville dra på, på Rockefeller.

Hans argument? Vel, jeg var jo uansett på besøk i Norge, så jeg kunne da like greit bli et par dager ekstra…og reservere overnatting for to netter i hovedstaden, for oss to. Han skulle jo spandere returbilletten min fra Oslo til Toulouse, i tillegg til fin middag på restaurant på lørdagskvelden – om jeg da bare gikk med på å dra på metalkonsert og skiskytterfest.

Greit. Snill som jeg er, reserverte jeg både konsert, dagspass og overnatting.

Etter å ha spist oss stappmett på både smørbrød og boller fra Samson bakeriet på Karl Johan, hastet vi oss ned trappene på Stortinget t-banestasjon og ombord linje 1 i retning Holmenkollen, sammen med mange andre flagg-dekorerte supportere fra nasjoner både fjernt og nært.

I dét vi ankom Holmenkollen stasjon, hadde vi ikke annet valg enn å følge den tykke folkestrømmen, som minnet om en gjeng stimfisk som svømmer tett i tett for å beskytte seg mot predatorer. Her var det riktig nok ingen predatorer å passe seg for, men heller en kamp for å kapre de aller beste ståplassene. Og en plass forrest i køen for å kjøpe pølser og kakao.

Vi gadd ikke å stresse, Julien og jeg. Vi stoppet opp for å filme og fotografere til sosiale medier, og for å ta selfies av oss to sammen på Holmenkollen Skifestival. Julien hadde stjerner i øynene og blottet de store, hvite tennene sine i verdens største glis.

“Så lykkelig har jeg aldri sett deg før”, måpte jeg, etter å ha observert ham en stund. Han var svært uenig i den påstanden. “Jeg var da mye mer lykkelig den helgen vi først ble kjent med hverandre i Praha”, mente han. Nja. I så fall er dette det lykkeligste han har vært på tre år. Ikke verst, bare det.

Der stod jeg, med den lille søte Norge-lua mi på hodet..og det franske flagget hans i hånda. Var det egentlig innafor å heie på to land samtidig?

Å plutselig dukke opp i TV-bildet mens utøverne løper forbi, og veive med fransk flagg og rope “Allez, Martin (Fourcade)”, ville kanskje resultert i sinte meldinger fra familie og venner som mener jeg svikter Norge? Eller andre som synes det er rart at jeg som i utgangspunktet ikke bryr meg noe særlig om sport, i det hele tatt står der på Holmenkollen med Norge-lue og veiver med flagg?

På med solbriller og lav profil. Jeg lot Julien få ta seg av jubelbrøl, heiarop og det meste av flaggveiving. Det vil si, når han ikke var fullt opptatt med å løpe fra et sted til et annet for å knipse bilder av utøverne.

Kong Harald var visstnok også til stede, men ham så jeg ikke. Likevel var det morsomt å tenke på at jeg og Kongen var på samme sted til samme tid.

Til slutt ble det fransk seier til både kvinner og menn. Til skuffelse for Kong Harald.

Min overlykkelige franske kjæreste jublet derimot høyere nå enn noensinne. Jeg er definitivt overbevist om at dette er det mest fantastiske Julien noensinne har vært med på, så lenge jeg har kjent ham. Med tanke på hvor mye vi har reist, dratt i fornøyelsesparker, på konserter, hockey-VM, svømt med haier, og gått tur i både skog, fjell og jungel – så sier det vel kanskje litt om hvor glad han er i skiskyting.

En gøyal opplevelse var det jo faktisk for meg også, for Holmenkollen dekket i snø er virkelig et magisk syn. Og atmosfæren på skifestivalen var helt fantastisk. Fargerike supportere i kledd flagg og parykker og hatter, god stemning, musikk, solskinn, lukten av grillpølser, jubel og glede.

Alt var topp. Med unntak av den siste timen, hvor jeg begynte å føle meg rimelig avkjølt der jeg stod i skyggen og heiet, mens sola gjemte seg bak alle trærne.

Og som lovet, inviterte Julien meg med ut på middag for å spise et helt nydelig måltid på Gamle Raadhus.

En fin avslutning på oppholdet i Oslo – og det to uker lange Norgesbesøket!

5 “typisk norske” ting som utlendinger synes er merkelig

Er det noe jeg har lært av å vokse opp med to kulturer, så er det hvor rare nordmenn egentlig er. Nå kan jeg ikke si at mamma sine landsmenn (polakker) er noe mindre rare enn nordmenn, og det er neimen ikke menneskene der jeg bor nå (Frankrike) heller. Men om du tror at alt av norsk kultur og norske vaner (og uvaner) blir sett på som “normalt” av innvandrere, turister og alle andre som observerer Ola og Kari Nordmann utenfra, nei, da har du tatt grundig feil!

Her er noen eksempler på hva som er typisk norsk som får utlendinger til å klø seg i hodet…

Konseptet “Syden”. Da jeg var liten, trodde jeg at syden var et land. Jeg trodde riktig nok også at Charter var et flyselskap, slik som SAS og Norwegian. Nå er jeg voksen og vet bedre. Syden ikke er et konkret sted, men et konsept. Å reise til Syden betyr altså å reise til varmere strøk. Inntil nylig, trodde jeg at dette betydde Sør-Europa. Helt til jeg så Paradise Hotel (ikke døm) og hørte noen omtale Mexico (som jo ligger i Nord-Amerika) som Syden. Fortsatt, den dag i dag, møter jeg på voksne(!) mennesker som ikke aner hvilke land de har vært i, de gangene de har reist til “Syden” for å grille de babyolje-marinerte kroppene sine i stekende solskinn fra morgen til kveld, med eller uten paraplydrink i hånda.
Konseptet tacokveld. Jeg har vokst opp med å spise taco hos venner, i barnebursdager, på kjærestekvelder (ja, jeg har hatt norsk kjæreste) og hjemme hos venninner. Rebelsk som jeg er, har jeg aldri hatt som rutine å spise taco på den hellige taco-dagen (fredag), og jeg har heller aldri sett Skavlan, X-Factor eller annen underholdning som visstnok skal høre sammen med tacofredag. Da jeg flyttet til USA og delte leilighet med en meksikaner, lærte jeg også at det som vi kaller taco har absolutt ingenting med taco å gjøre i det hele tatt. Bortsett tortilla-lefsen. Den er godkjent.
Begrepet “koselig”. I vinter, en eller annen gang før jul, så jeg en reportasje på fransk TV, om Skandinavia. Vi ble omtalt som très chic (interiørmessig) med våre lysegrå pelspledd, lys parkett, kakao, stearinlys og peis. Nevnt ble det skandinaviske (danske) konseptet hygge, betydningen av det skandinaviske (svenske) ordet fika og….ordet-som-oversettes-til-cozy-men-egentlig-ikke-er-synonymt-med-cozy-og-ikke-helt-kan-beskrives-fordi-det-bare-er-sånn: KOSELIG. I følge disse franske journalistene er hygge, fika og koselig, en og samme sak. C’est l’ambience! Og da helst i forbindelse med vinter, pledd, en kaffekopp og tente lys. Ja, mange av de som ser på oss utenfra, tenker at ordet koselig er synonymt med hyttetur, vafler og telys, stearinlys, utelys, peis, bål, ja, ild i enhver form hvor man ikke blir sett på som borderline pyroman for å kose seg med det. Det vil si, de tror de vet hva koselig betyr…helt til de møter nordmenn og får høre at ja, grilling i Sofienbergparken en solfylt dag i juni, ja, det er koselig det. Utepils på pubben er også koselig. Å spise nudler og se på Netflix sammen med Guri på studenthybelen, ja, det er faktisk også koselig. Selv kollega-Kåre fra kontoret kan være koselig.
Fremmedfrykt på bussen. Svært mange nordmenn har en fobi mot å sitte ved siden av fremmede på bussen. Tenk hvis…hvis…sidemannen skulle finne på å slå av en prat? Det kan man da ikke ha noe av! Derfor er det viktig å utstyre seg med stor veske eller bag som kan oppta det ledige setet ved siden, og på med et gigantisk headset som signaliserer “jeg hører deg ikke, så du eksisterer ikke”. Jeg hører støtt og stadig nyinnflyttede (og turister) klage og/eller undre seg over dette fenomenet. Spesielt mennesker fra land hvor small talk er en stor del av kulturen (Amerikanere, jeg hører dere).
Athleisure-damer. Her tråkker jeg kanskje på en del tær, men sannheten er jo faktisk slik at mange turister synes det ser svært stusselig ut med kvinner som sprader rundt i tights, joggesko (og nakne ankler), ullkåpe, dyre designervesker og lag på lag med festsminke, øyenvipper og løshår. Det undres…Skal kvinnene på trening? På fest? På tacokveld? Hvem vet…

Slike ting må man nesten være nordmann for å kunne forstå. Kanskje burde vi slenge på oss hver vår tights og gå sammen i fellesskap for å invitere til tacokveld hvor vi kan ha det koselig sammen og bryte ned fremmedfrykt og bla gjennom Syden-kataloger?

Jeg er med.

(deler noen bilder fra Stavanger, fordi jeg er der akkurat nå)

Kristine's Lykkeprosjekt

Primary Menu