Rosehagen i Paris – Fortellinger fra hverdagen

Vår, 2015.

Om en drøy uke skal vi ferie fødselsdagen min sammen, bare han og jeg, uten nærværet av min familie og mine venner. Alle som kjenner meg, har dessverre blitt vandt til at jeg forlater dem gang på gang, i forsøk på å finne meg selv og finne noen form for mening med dette livet jeg har blitt tildelt.

Som en konsekvens, trekker mennesker seg unna og går videre med sine liv mens jeg går videre med mitt. Men slik er det jo uansett når man blir voksen og dette har jeg akseptert. Noen velger å gifte seg, få barn og leve et stabilt og rolig liv. Andre flytter fra sted til sted i søken på noe nytt og spennende mens de blindt prøver å løpe fra alderdommens klør.

Fra tid til annen møtes vi over en kopp kaffe eller et glass vin når jeg er på besøk hjemme i Norge, og får oss en god latter etter hver setning som startes med “husker du da…”

Året er 2015.

Jeg har møtt en mann som jeg tror kan være mannen i mitt liv.

Mine venner har sine tvil. Han ligner jo ingenting på noen av de guttene jeg har vært involvert med tidligere. Ingen skateboard under føttene eller BMX-sykkel å trikse med, og heller ingen gitar eller trommestikker som blir tatt i bruk på en liten scene i et konsertlokale et eller annet sted i Norge eller i England. Ikke har han tatoveringer, og heller ikke halvlangt hår som stikker frem under lua eller capsen.

Glem ikke at jeg er eldre nå. Jeg ser etter andre kvaliteter. Og dem har jeg funnet i ham.

Trygghet. Latter. Vennskap. En skulder å gråte på. En hånd å holde i. Gode, varme klemmer. Lange samtaler om alt og ingenting. Forståelse. Samarbeid. Motivasjon og glede. Ekte forelskelse. Ekte kjærlighet.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men av og til er det deilig å sette livet på pause og la seg omringes av roser mens man danser til lyden av ingenting.

Min utkårede bor en liten gåtur unna noe av det vakreste utkanten av Paris har å by på;

Rosehagen i L’Hay les Roses.

Han kjøper makroner fra det koselige lille bakeriet like over veien fra inngangen til rosehagen, og får dem servert i en liten hvit eske med håndtak. Han tar esken i den ene hånden, og holder sin andre hånd i min. Hans varme håndflate og myke hud mot min gir meg en følelse av trygghet.

“Jeg skulle gjerne gitt deg en bukett med roser, men jeg gir deg heller en hel rosehage i stedet”, spøker han. En rosehage som selvsagt deles med alle andre besøkende. Men jeg liker likevel å late som at alle disse rosene tilhører meg, og bare meg.

Jeg liker å late som at vi er alene sammen i denne rosehagen, bare han og jeg.

Vi setter oss på en benk og gir hverandre et lett kyss. Han legger den hvite lille esken på fanget sitt og åpner den forsiktig. Duften av de deilige makronene gir meg vann i munnen. Vi deler hver eneste en, og gir hverandre tilbakemelding på hvilke vi synes smaker best. Jeg foretrekker vanilje, han foretrekker sitron. Jeg ser ham inn i øynene og smiler fornøyd. Han smiler tilbake. Rosene soler seg i varmen av den sterke sola og sommerfugler flakser forbi. Det høres for vakkert ut til å være virkelig, så jeg klyper meg i armen. Nei, jeg drømmer ikke. Dette er vakkert, og dette er virkelig.

Vinter, 2018.

Vi bor ikke lenger en liten gåtur unna denne vakre rosehagen.

Vi bor nå flere hundre mil unna både den og alt det vi kjente til, den gang da vi var et nyforelsket par som naivt lukket øyne og ører for alle utfordringene som skulle stå for tur. Sammen har vi likevel kjempet oss gjennom hver eneste en av dem.

Ja, for kjærligheten vår er fortsatt like vakker, selv når vi ikke sitter på en benk og spiser makroner, omringet av roser og omfavnet med kyss fra de varme solstrålene.

Sammen skaper vi en magi jeg ikke trodde fantes, før jeg møtte ham. Kanskje vil vi lage oss vår egen lille rosehage, den dagen vi skaffer oss et lite hus ute på landet, her i det herlige Sør-Frankrike?

Omringet av roser, der hvor vi kan danse til lyden av ingenting.

roser

rose

blomster

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Hvorfor Beuvron-en-Auge er en av de vakreste landsbyene i Frankrike

I følge Les plus beaux villages de France er den billedskjønne landsbyen Beuvron (Beuvron-en-Auge) utmerket som en av Frankrike’s vakreste landsbyer.

Beuvron ligger i Calvados-området i Normandie, i hjertet av den svært populære Cider-ruten, og bare 12 kilometer unna den nydelige botaniske hagen i Cambremer (les innlegget om den botaniske hagen på Normandies kjente Cider-rute for mer informasjon) og 15 kilometer unna den herlige strandbyen Cabourg.

Calvados-området er kjent for sine idylliske småbyer, og er en populær destinasjon for ferierende som elsker å dra på biltur ute på landet i skjønne Normandie, for å virkelig oppleve alt det fine Frankrike har å by på – utenfor de store byene.

Normandie er en region rik på historie (Napoleon bla.), ost (camembert, m.fl), epler og eple-baserte produkter (spesielt kaker,cider og eple-brandy), sjarmerende landsbyer og vakkert landskap. En region smykket med muligheter for både familier og par som ønsker å la seg sjarmere av alt det flotte som Nord-Frankrike har å by på.

 

Og med det, anbefaler jeg å ta en tur innom den eventyrlige landsbyen Beuvron!

landsby normandie

En idyllisk landsby full av bygninger som stammer fra 1700-tallet, i tillegg til noen godt bevarte hus som ble bygget så tidlig som på 1500-tallet. I Beuvron møter du gammel, sjarmerende arkitektur omkranset av fargerike blomster. En liten elv renner gjennom landsbyen og skapet det lille ekstra som gjør Beuvron til en av de mest fotogene landsbyene jeg har satt mine ben i.

fransk idyll

Beuvron for cider elskere

Fransk cider er totalt annerledes fra den cideren vi kjenner til i Skandinavia. For det første er den ekte franske cideren som oftest tørr og syrlig, og smaker som juice presset fra grønne epler, med kullsyre. Skandinavisk cider minner aller mest om godteri i forhold. For det andre er alkoholinnholdet i fransk cider som oftest kun 2%.

Mens jeg var i Beuvron, kjøpte jeg meg et par flasker cider fra det lokale bryggeriet Cidre Calvados Desvoye – som også produserer eple-brandy og pommeau (eple-brandy blandet med eplejuice for en mildere smak). Fransk cider nytes aller best servert sammen med crêpes (franske pannekaker). Nam!

Hvert år i Oktober, arrangeres cider-festivalen Fête du Cidre i Beuvron!

Festivalen arrangeres på markedsplassen og gir deg muligheten til å se hvordan eplejuice blir presset, og her får du også smake en god variasjon av ulike cidere fra lokale produktører.

ciderbryggeri

…Og deg som elsker blomster

Landsbyen har vunnet utmerkelsen tre blomster i village fleuri  – en konkurranse som arrangeres årlig i Frankrike og jobber for å motivere de forskjellige kommunene til å sette i gang tiltak for å øke livskvaliteten til innbyggerne og gjøre landsbyene mer attraktive for turister og besøkende, ved å vedlikeholde grøntarealene og jobbe for å forbedre miljøet.

Beuvron-en-Auge er kanskje en liten landsby, men den er full av vakre blomster i ulike farger og størrelser – noe som igjen skaper en idyll og det postkort-perfekte visuelle som landsbyen er så kjent for.

Planlegger du å besøke landsbyen i våren, bør du sjekke ut Fête des Gèraniums – blomsterfestivalen i Beuvron og en feiring av vår-sesongen. Festivalen arrangeres første uka i Mai måned.

fransk

Hvor kan man spise i Beuvron?

  • For smakfulle galettes (salte pannekaker) og crêpes (franske søte pannekaker), sjekk ut crêperiet La Colomb’Auge. Prøv gjerne en galette med ost fra Normandie (Camembert, Neufchâtel, Livarot eller Pont-L’Evêque) og til dessert; en crêpe med eplekompott.
  • Planlegger du å feire en spesiell anledning? Bryllupsdag, for eksempel? I dette tilfellet har du kanskje satt litt ekstra til siden for et litt høyere restaurant-budsjett. Du ønsker kanskje en annerledes atmosfære og en totalt unik kulinarisk opplevelse. Da kan jeg anbefale restauranten Le Pavé d’Auge – Michelin-stjerne har den, og med fin beliggenhet i skjønne Beuvron, inviteres du til romantiske restaurant-lokaler hvor du vil få smake retter laget av kun det beste av lokale råvarer.

cafe du coiffeur

Hvor kan man overnatte i Beuvron?

  • Bare et steinkast unna Michelin-stjerne restauranten, ligger en sjarmerende Bed&Breakfast (Le Pavé d’Hôtes). Her kan du få frokosten din servert i frokostsalen, på rommet ditt – eller i den nydelige hagen, på de varme sommerdagene hvor sola titter frem allerede tidlig på morgenkvisten.
  • Et tradisjonelt Normandie-hus, og et perfekt sted for de som søker den romantiske atmosfæren. Sjekk ut koselige Le Pressoir!
  • Med beliggenhet i hjertet av landsbyen, en idyllisk Bed&Breakfast Aux Trois Damoiselles – perfekt for de som elsker l’ambience country chic!

landsby

normandie

Små videoklipp satt sammen fra oppholdet mitt i Beuvron

 

 

Under det usynlige harde skallet – Fortellinger fra hverdagen

Jeg smører meg en brødskive og heller i meg siste slurk av den nå lunkne kaffen, mens jeg lytter til podcast og gjør meg klar til ukas siste innspurt på jobb, før jeg endelig kan legge bort alle bekymringer og la helgen forføre meg med alle sine fristelser.

For all del, glem ikke vegetarpaien, tenker jeg, i det jeg rydder kjøkkenbenken og putter pålegg og melk tilbake i kjøleskapet. Jeg har bakt pai med soltørkede tomater, rødløk og sorte oliven – og den gleder jeg meg til å dele sammen med alle de andre.

Det hele startet for fire uker siden, da jeg foreslo å få i gang et fredags-koldtbord i lunsjen, hvor alle som ønsker kan ta med noe hjemmefra og dele et sosialt måltid sammen på pauserommet. Måltidet ble en kjempehit, og suksessen ble gjentatt uke etter uke.

Jeg har rukket å bli glad i en del av kollegene mine. De får meg til å smile, selv på dager hvor det stormer som verst. Hun som står meg nærmest er vegetarianer – derfor byttet jeg ut bacon, som egentlig hører til denne pai-oppskriften min, med soltørkede tomater. Jeg vil ikke ekskludere noen. Samholdet, vennskapet, det sosiale, ja, dette er det eneste som klarer å holde moralen oppe i en jobb som krever så mye, og gir så utrolig lite tilbake.

Med en paiform dekket med aluminiumsfolie og pakket inn i en plastpose, går jeg i hurtigtempo mot bussholdeplassen for å ta bussen til jobb. Sjåføren hilser. Nysgjerrig spør han meg hva jeg laget, og om jeg har lyst til å dele. Han tøyser og ler. Jeg smiler tilbake, og finner meg et ledig sete på bussen.

Snøen har lagt seg, selv på bakken her i Sør-Frankrike. Et langt liv kommer ikke disse snøfnuggene til å ha. Om et par timer vil de være borte. Palmetrær dekket med snø ser merkelig ut. Snøen passer ikke inn her, men landskapet ser likevel utrolig vakkert ut.

Jeg takker sjåføren i det jeg går av bussen, hilser på parkeringsvakten utenfor kontorbygget, og smiler varmt til resepsjonisten og ønsker henne en trivelig dag.

Alt ser ut til å starte bra. Og slik er det jo hver eneste morgen.

Ja, hver morgen spaserer jeg rolig på vei til bussen mens jeg nyter synet av soloppgang og rosa himmel, med sine skyer kledd i forskjellige rødtoner, som danser rundt den nyvåkne sola. Bussen er som regel alltid halvtom og de aller fleste passasjerer leser bøker og blader i fred og ro. Trettifem minutter hvor jeg kan slappe av og lese bok, før jeg må kle på meg et usynlig skall som kan stenge ute all den negative energien som inntreffer i dét jeg åpner døra til kontorlandskapet.

Det er ikke kollegene mine sin feil. Ikke ledelsen heller. Men negativitet har en real smitteeffekt. Samtidig som høyt stressnivå og altfor mange gjøremål å sjonglere på én og samme tid, fører til dårlig kommunikasjon, feil og mangler.

Telefonen ringer i ett. Papirarbeidet renner inn. Det gjør epostene også. Her gjelder det å ta tak i kaoset, før kaoset tar tak i deg. Mennesker jeg ellers aldri ser, kommer til meg og to av mine kolleger for å fortelle oss at vi har misforstått både det ene og det andre, og stiller spørsmål vedrørende enkeltsaker og forventer at vi fungerer som roboter med lagringsplass på ekstern harddisk. Hvordan er det mulig at klientens navn og sak har gått i glemmeboka? Du klarer da vel å huske alle de femti enkeltindividene du pratet med i går? Eller de andre femti menneskene du pratet med dagen før? Eller de to-hundre-og-femti personene du pratet med forrige uke? Man må da huske hvorfor akkurat han eller hun tok kontakt over telefon, selv uten å ha mappen deres liggende foran seg. Et navn og et serienummer må man da klare å huske.

Nåla i høystakken må man da klare å finne.

Det stormer. Det lyner og tordner. Mitt usynlige skall er i ferd med å nå bristepunktet. Smilet og optimismen slukner. Jeg som var i godt humør da jeg først åpnet døra til kontoret og hilset på alle kollegene. Vanligvis tar det meg en times tid og en god kopp med te, før stormen inntreffer.

I dag rakk jeg ikke engang å ta av meg ullkåpa og skjerfet. Jeg rakk ikke engang å logge meg inn på datamaskinen. En kollega ga meg beskjed om at en av lederne hadde en liten gave til meg. Åh, så hyggelig, tenkte jeg. I stedet ble jeg møtt med en hard tone og en beskjed om at visse utfordringer var oppstått, og dette måtte jeg fikse så snart som mulig. Jeg pustet dypt og rolig, inn og ut. Jeg burde ikke klage. Jeg burde ikke la meg påvirke av dette. Jeg var jo tross alt heldig som hadde en jobb og trivelige kolleger å jobbe sammen med.

Etter å ha rettet opp i saken som var oppstått, mottok jeg faktisk også en gave. En teknisk duppeditt som jeg tidligere hadde lånt av andre kolleger for å kunne logge meg inn på intranettet. Et symbol på at ledelsen ønsker å ha meg værende i denne jobben. Fornye kontrakten. Forlenge samarbeidet.

Jeg burde jo være glad over en slik oppmerksomhet. Men jeg klarer ikke å trekke på smilebåndene. Ikke uten at det er tilgjort. Takk, sier jeg, og later som ingenting. Jeg fortsetter arbeidet mitt og gjemmer min myke hud under det harde, usynlige skallet.

Samtidig gleder jeg meg til lunsj. Pauserommet har blitt et fristed. Et sted hvor jeg kan legge bort skallet og være meg selv. Fredags-koldtbordet betyr så utrolig mye for meg. Arbeidsdagens ene lyspunkt. Det eneste stedet hvor jeg føler alle rundt meg smiler, ler og er i godt humør. Vi smaker hverandres mat, deler oppskrifter og gir komplimenter til hverandre. I dag spiller vi i tillegg kort. Vegg i vegg med det åpne kontorlandskapet, og likevel føles det som om vi er flere kilometer unna alt som venter oss der inne.

Fire timer senere er nok en arbeidsuke overstått. Jeg tar av skallet, og puster lettet ut. Resepsjonisten smiler og ønsker meg en riktig god helg, og jeg smiler genuint tilbake.

Spol frem i tid til søndag ettermiddag.

Jeg ligger på sengen og stirrer i taket. Det kritthvite, detaljeløse taket.

Jeg tenker. Jeg tenker hardt og lenge.

I morgen starter en ny uke. Mandag. Ingen koldtbord, ingen lyspunkt, ingen utvei.

Repetisjon. Repetisjon. Repetisjon.

På med skallet. Kunstig smil.

Jeg prøver så hardt jeg kan å overbevise meg selv om hvor heldig jeg faktisk er, jeg som har en kontorjobb med faste rutiner og fri hver helg. Et yrke flere lysår unna både mine interesser, kvalifikasjoner og utdanning. Men jeg har hvertfall en jobb. Ikke alle er like heldige som meg.

Jeg sukker oppgitt. Jeg er oppgitt over meg selv og min fraværende etusiasme. Jeg burde jo egentlig bare holde kjeft og være takknemlig. Jeg burde jo faktisk være lykkelig.

Jeg burde være. Så hvorfor er jeg ikke?

Hodet mitt taler, men hjertet taler i mot.

Søndag. To og en halv uke gjenstår før jeg står på en splittet vei og må ta et valg.

Tre måneders forlengelse av kontrakten, og en fortsettelse av kampen mot stormen, hvor jeg må holde fast så godt jeg kan før det harde skallet knuses i stykker og blir tatt av stormen?

Eller….takke nei til forlengelse, stå på bar bakke, redd og usikker på hvilken vei jeg skal gå videre?

Skal jeg hoppe ut i ukjent farvann og la strømmen føre meg til noe totalt…annerledes? Og kanskje risikere å bli ført ut til….ingenting?

Menneskene rundt meg, familie og venner, dytter meg i forskjellige retninger, av forskjellige årsaker. Det føles omtrent som om jeg befinner meg i et bekmørkt og uendelig stort rom fylt med ingenting annet enn menneskene jeg er glad i. De røsker og river i armene mine mens de prøver å overdøve hverandres stemmer. Følg hjertet, sier noen. Vær logisk, sier andre. Vær tøff. Bit tennene sammen.

Du klarer det, du klarer det.

Disse tre ordene går igjen som et eneste stort  ekko som skjærer i ørene.

Jeg får lyst til å skrike. Jeg får lyst til å gå ned på kne og rive meg i håret. Jeg vil ikke lytte til dere. Jeg vil gjøre det som føles best for meg…

Men… Hva er best for meg?

Kan jeg få lov til å sette denne avgjørelsen på pause, og kanskje ta meg en uke eller to hvor jeg kan få nyte stillheten, soloppgangen, snøkledde eller solkyssede palmetrær, en kopp te eller kaffe, og gjerne en tur i de mange små, vakre gatene i Toulouse – i fred og ro, før jeg bestemmer meg for å lytte til enten hjertet eller hjernen? Eller tilfeldighetene?

Søndag. To og en halv uke gjenstår. Eller to og en halv uke, pluss tre måneder. Gjett om jeg kommer til å savne kollegene mine, den dagen jeg ikke lenger har jobb i dette selskapet.

Gjett om jeg kommer til å savne Fredags-koldtbord og kortspill.

passasje

 

 

 

 

Franske perler: Den botaniske hagen på Normandie’s kjente cider-rute

I August ifjor, kom foreldrene mine på besøk til Frankrike for å tilbringe en uke sammen med meg, i et gjestehus i landlige omgivelser i den historiske regionen Normandie.

Normandie er kjent for sin produksjon av eplecider (og calvados), sine mange oster (noen med sterkere lukt enn andre), og ikke minst alle de sjarmerende små husene som minner om hus man finner illustrert i eventyrbøker.

Siden jeg nå hadde fått i ansvar å være personlig guide for foreldrene mine, gjorde jeg mitt absolutt beste for å passe på at hvert eneste øyeblikk ville bli fylt med spennende aktiviteter, nye smaker, nye lukter, fine omgivelser som skapt for perfekte foto-øyeblikk.

Jeg leste meg opp og ned på Normandie-regionen og fant en hel rekke med artikler som omhandlet det som kalles La route du Cidre, som oversettes til “Cider-ruten”.

“Når du først skal besøke Nedre Normandie, må du sjekke ut La Route du Cidre i Pays d’Auge området. Ruten er en 40 kilometer lang strekning bestående av idyllisk landskap, hundrevis av epletrær, sjarmerende små landsbyer – og ikke minst, mange forskjellige cider-bryggerier hvor AOC Pays d’Auge cider blir brygget og solgt til besøkende.”

En opplevelse som jeg virkelig gledet meg til å ta med foreldrene mine på.

Om du ikke allerede var forelsket i Frankrike’s mange små landsbyer og landets pittoreske landskap, så kommer du definitivt til å bli det, etter en dag og to på oppdagelsesferd gjennom den maleriske cider-ruten. En rustikk sjarm pryder de mange små landsbyene med sine eventyrhus, økologiske markeder og gammeldagse kaféer. Blomsterpotter pryder enhver balkong og de aller fleste gatehjørner, og bidrar til å skape en romantisk atmosfære.

Blomster skulle jeg snart få se mye mer av. I den vakre botaniske hagen som også ligger lokalisert på cider-ruten, like ved en landsby ved navn Cambremer. Her finner du den nydelige hagen Les Jardins du Pays d’Auge  – et tilfluktssted for deg som søker fred og ro i vakre omgivelser, og deg som søker et sted hvor du kan la deg selv bli inspirert til å skape. Du som liker fotografi, du som liker å tegne eller male, eller du som liker å skrive.

normandie blomster

Foreldrene mine elsket hvert sekund av besøket vårt i denne vakre botaniske hagen. Vel, med unntak av det plutselige nedbøret som overrasket oss med sitt nærvær. En ti minutters regnbyge tvang oss til å søke ly på en benk under et halvtak. Vi benyttet like greit anledningen til å spise smørbrødene vi hadde tatt med oss fra et bakeri i Cambremer.

I følge den koselige damen i billettluken, ville det ta oss rundt en og en halv time å rekke å se alt som Jardins du Pays d’Auge hadde å by på. Hver separate del av hagen hadde et eget tema; rosehagen, “djevelens hage” (Jardin du Diable), “englenes hage” (Jardin des Anges) og “September-hagene” (Jardins de septembre). Alle perfekte for kunstnerøyet og for foto-entusiaster som meg selv.

Der du vandrer gjennom hagen, vil du på et punkt ende opp med å bevege deg gjennom en labyrint, som vil føre deg til et lite kapell hvor kirkemusikk spilles fra høytalere for å skape riktig stemning.

Den botaniske hagen er åpen for brudepar som ønsker å arrangere sin vielse/seremoni omringet av blomster og fransk idyll. Les Jardins du Pays d’Auge har dessuten et eget festlokale like ved hagens inngang, som kan reserveres til den store bryllupsfesten. Jeg kunne fint ha giftet meg i en botanisk hage, men hvorvidt min kjære ville gått med på det, er jeg usikker på.

Den botaniske hagen huser dessuten også et lite museum hvor man kan få et innblikk i hvilke verktøy og metoder som ble brukt av håndverkere av forskjellige slag, slik som for eksempel sølvsmeder og arbeidere innen matproduksjon og klesproduksjon, fra tiden før moderne teknologi tok over. Stefaren min er ingeniør, og har en naturlig nysgjerrighet for alt det mekaniske, alt det tekniske. Hans øyne lyste opp i det han beundret det ene verktøyet etter det andre, og leste seg opp på informasjon og historien bak hvert eneste ett av dem.

museum frankrike

Min mor, derimot, ble aller mest begeistret over stallen vi gikk forbi, hvor et esel holdt til. Hun tok kanskje tretti bilder av det stakkars dyret, som aller helst ønsket å spise høy i fred og ro, uten å bli beglodd av forbipasserende.

Smørbrødene som ble spist mens regnværet herjet, gjorde godt for både kropp og sjel. Uten dette lille måltidet, ville magesekkene våre ha rumlet og skreket og distrahert oss fra naturens skjønnhet. Skulle du finne på å besøke den botaniske hagen på tom mage, fortvil ikke. Det ligger et koselig lite crêperie (fransk pannekakehus), på hagens område, på motsatt side av veien fra inngangspartiet. Spis deg god og mett på galettes (salte, grove pannekaker) og crêpes (søte pannekaker). Nytes selvsagt best sammen med et glass cider!

 

NB: Den botaniske hagen er åpen fra 1. Mai til 20. Oktober.

hage

fransk

natur

normandie natur

lavendel

utsikt

rosa blomster

 

 

Gaver til kjæresten som har alt?

tekst i samarbeid med Gaveideer.no

Forrige fredag feiret vi den store dagen din sammen, du og jeg i en by langt, langt borte fra dine venner og din familie. Det må ha vært vanskelig for deg, du som er så sosial og alltid liker å feire store anledninger ute på pub eller på restaurant sammen med gutta, eller i godt lag rundt middagsbordet hjemme sammen med familien.

Jeg misunner deg for at du er så utadvendt som du er. Alle liker deg, og alle blir i godt humør av å være rundt deg. Du som alltid smiler og ler og har en livsglede som smitter over på alle og enhver. Derfor skulle det bare mangle om jeg ikke gjorde alt som stod i min makt for å gjøre denne bursdagen, langt unna alt og alle vi kjenner, den beste av dem alle.

Å invitere deg med ut på en restaurant som jeg visste ville falle i smak, var jo det minste jeg kunne gjøre. Jeg spanderte en fin middag på deg, på en restaurant med nydelig utsikt over Garonne-elven. Ja, en slik restaurant som ikke er så annerledes fra dem du inviterer meg med på, hver gang vi feirer fødselsdagen min – og ikke minst, jubileet vårt.

Ja, for neste måned feirer vi jo at vi har vært kjærester i tre år. Tenk at du har klart å holde ut med meg, gjennom mine vanskelige perioder, min surmuling og all klagingen på hvor misfornøyd jeg har vært med alt mulig rart som jeg nå både ler og skammer meg over i etterkant. På disse tre årene har jeg lært så utrolig mye om hvem du egentlig er.

Jeg vet, for eksempel, at du elsker å få massasje, og derfor spanderte jeg nettopp en massasje i bursdagsgave på deg.

Jeg vet at du elsker å besøke fornøyelsesparker. Og at du liker å kjøre gokart. Ja, fart og spenning, det liker du. Jeg vet at du elsker veteranbiler, amerikansk fotball, og mikrobryggerier. Du elsker å dra på vinsmaking og du elsker øl. Du er nysgjerrig på norsk øl, og ønsker å besøke bryggerier og å dra på ølsmaking i både Oslo og Stavanger. Jeg vet at du drømmer om å dra på hvalsafari, og at du elsker snø – men hater kulde. Du elsker å stå på ski, noe jeg ikke liker i det hele tatt. Kan vi ikke heller kjøre snøscooter sammen? Er ikke det en morsommere opplevelse enn å se på at jeg kaver meg nedover bakken på ski, til jeg til slutt faller over ende og blir liggende i snøen?

Jeg skulle gitt deg så mye av dette, og så mye mer, om vi begge bare hadde hatt mer tid, bedre råd og flere unnskyldninger til å overøse hverandre med gaver. Fordi, en mann som deg fortjener jo å bli behandlet med all den kjærligheten og takknemligheten jeg har å gi.

Du som husker på alle de små detaljene. Du som blir med meg på kunstutstilling, noe du selv synes er kjedelig, men du vet at jeg liker det. Du som blir med meg på kino for å se sære filmer som du selv ikke liker. Du som alltid fyller kjøleskapet med favorittpålegget mitt, og vet at den beste måten å muntre meg opp på om jeg har en dårlig dag, er ved å lage middag til meg. Og kanskje til og med dessert. Du som heier på meg, når alle andre mener jeg er for gammel til å dagdrømme om en urealistisk yrkesvei. Du som inviterte meg med på å svømme med rokker og ufarlige haier i Karibien, fordi du vet jeg er fascinert av dem. Du som holder rundt meg når jeg er redd, gir meg store, gode klemmer når jeg er trist, og får meg til å le så hardt at jeg nesten ikke klarer å puste.

mann gave

Ja, selv for en mann som i utgangspunktet har alt, finnes det tusenvis av gaveideer som vil falle i smak. Fordi, kjenner du din kjære såpass godt som jeg kjenner min Julien, så vil du alltid ha en tanke om nettopp hvilke gaver og hvilke opplevelser som vil få nettopp din utkårede til å trekke på smilebåndene.

  • Liker han øl? Inviter ham på ølsmaking, kurs i ølbrygging – eller gi ham et personlig ølglass med hans navn inngravert!
  • Liker han adrenalin, fart og spenning? Hva med rafting, gokart eller en stilig og solid turflaske med verdenskart som dekorasjon, som en fin liten oppmerksomhet til ham som liker å dra på tur i skog og fjell?
  • Liker han å grille? Liker han Star Wars OG grilling? Ja, hva med et grillspyd-lyssabel? Ja, han er kanskje voksen, men for voksen for Star Wars duppeditter kommer han nok aldri til å bli.
  • Har han vondt i ryggen etter flere timer i kontorstolen på jobb? Da kan det være godt å kunne slappe av med massasje!

Og husk… Nå er jo valentinsdagen like rundt hjørnet. Kanskje er du som meg og ønsker å feire dagen sammen med den du er glad i, og ønsker å gi ham en liten gave for anledningen?

Disse gaveideene, og mange flere gaver til kjæresten finner du hos gaveideer.no 

 

 

 

 

 

 

 

Hvor tiden står stille og ingen kan finne meg

Jeg skrur opp varmen og lar panelovnen jobbe. Samtidig lar jeg min lille LED-lampe belyse mitt mørkebrune pc-bord, slik at lys og varme i harmoni kan skape komfort for den slitne damen som alltid fryser. Dette rommet er mitt kontor. Mitt lille tilfluktssted. Mitt favorittrom i hele leiligheten, nettopp fordi det bare er mitt.

Her skriver jeg roman. Her skriver jeg dikt. Her skriver jeg blogginnlegg. Her skriver jeg alt som kun kreativiteten kan sette grenser for. Her skriver jeg tekster som kun jeg får se, tekster som hele verden kan får se, og tekster som kun et fåtall mennesker får lov til å se.

Dette er dessuten også rommet jeg befinner meg i når jeg ønsker å lese, stille og rolig, i fred fra min kjære som foretrekker film, TV og høylytt musikk.

Jeg elsker stillheten. Jeg omfavner stillheten. Han frykter den. Han rømmer.

Bokhyllen min er malt i nøyaktig samme bruntone som det lille praktiske pc-bordet mitt. En bokhylle full av spennende romaner, men også full av historier som aldri helt falt i smak hos meg. Bøker som aldri ble lest ferdig. Men jo, jeg har valgt å beholde hver eneste en av dem.

Inntil videre.

Den oransje sovesofaen som står plassert inntil  veggen, har min kjære arvet etter tanten sin. Jeg synes den er stygg. Han liker den. Den har jo tross alt en personlig verdi for ham, og derfor har jeg valgt å overse at jeg misliker fargen oransje og sofaens gammeldagse mønster. Er han glad i denne gamle arvede sofaen sin, så får vel jeg være det også. For å pryde rommet med litt dekorasjon, har jeg kjøpt meg kaktuser i ulike former og størrelser. Runde, avlange, store, små. De utgjør en morsom kontrast til alt det brune, alt det gamle.

Jeg titter ut vinduet. Mørket har lagt seg over Toulouse. Klokka nærmer seg sju, og magen har allerede begynt å rumle. Jeg er sulten, men jeg ønsker å bli værende på kontoret og skrive til langt ut på natta. Skrive ned alle mine tanker, alle mine idéer, følelser, drømmer. Og kanskje lese ferdig boka jeg leser for tiden. Den som handler om kvinner som prøver og prøver så hardt de kan å bli store stjerner i det digitale landskap.

De, som jeg, drømmer om å skape noe kreativt og dele det med hele resten av verden.

Jeg har det fint her på mitt lille kontor. Kunne jeg ikke bare tatt meg fri resten av uka, fra både fulltidsjobben og fra alle forpliktelsene som venter meg utenfor dette rommet?

Kan jeg ikke bare bli sittende her og lese og skrive til både søvnmangel og skrivesperre sniker seg innpå for å stoppe meg?

Jeg har det jo så fint når jeg flykter fra hverdagens utfordringer og får lov til å stoppe all tid og lukke øynene for alle bekymringer, langt der inne i min drømmetilværelse.

(Bildet over ble forresten tatt på kafé i Paris)

 

 

Saint Cyprien – Fortellinger fra hverdagen

Røde mursteinbygg, på rekke og rad. Fra gate til gate. En gammeldags sjarm i en bydel full av liv, full av eldre mennesker som lengter tilbake til alt det gamle, alt det nostalgiske. En bydel full av unge mennesker som drømmer om en epoke de aldri fikk tatt del av. Jeg spaserer på søndagstur gjennom Saint Cyprien’s smale gater, og observerer livet rundt meg. Mennesker som drikker espresso på kafé. Syklister med kurv på styret. Kurver fulle av matvarer fra markedet og fra søndagsåpne delikatessebutikker. En familie på fire går tur med hunden sin. En far er på sykkeltur med sin sønn. Et eldre ektepar går hånd i hånd og prater med hverandre. En kompisgjeng sitter på utekafé og røyker. Jeg passerer forbi. Jeg observerer. Og jeg dagdrømmer.

Livet passerer altfor fort og jeg føler enda ikke at jeg har klart å utrette noe som helst. Jeg føler meg svimmel, her jeg står stille og ser livet løpe fra meg i all hast. Kan jeg spole tilbake til der jeg mistet grep, og senke ned farten før tiden renner ut som sand gjennom figrene? Før alt jeg ønsker å virkelig lære meg å forstå flyter lengre og lengre unna meg, til det til slutt anses som uoppnåelig? Kan jeg få lov til å stoppe opp og tenke meg om, før jeg tar endelige beslutninger som vil påvirke livet mitt fremover?

Her går jeg, på et asfaltert fortau i en bydel i en by som jeg aldri hadde hørt om, før jeg flyttet til et land som jeg aldri hadde trodd jeg skulle flyttet til, om jeg ikke først hadde valgt å bosette meg i et annet land som jeg trodde jeg skulle forelske meg i, etter å ha forlatt et sted som jeg var oppgitt og lei av. Pust inn, pust ut. Slitsomt. Jeg har opplevd så mye de siste årene, og samtidig føles det ut som om jeg ikke har utrettet en eneste ting.

Søndag. Jeg gruer meg allerede til morgendagen. Ikke fordi jeg ikke liker rutiner, eller tanken på å stå opp halv seks på morgenkvisten. Dette plager meg ikke. Derimot plager det meg å ha en jobb hvor jeg føler jeg står på og prøver så hardt jeg kan å gjøre en god jobb, men stadig får høre at jobben jeg gjør ikke er bra nok. Tall og akronymer. IT-terminologi på fransk. Jeg vet hva jeg gjør, men samtidig vet jeg ikke hvorfor jeg gjør det. Lidenskapen utelir, og jeg blir mer og mer frustrert for hver gang jeg får bekreftet hvor dårlig jeg forstår det jeg har blitt ansatt for å gjøre. En soleklar oppskrift på hodepine. Jeg lukker øynene og drømmer meg bort til en alternativ virkelighet.

En virkelighet hvor jeg får jobbe med noe jeg er flink til. En virkelighet hvor jeg fortsatt bor i vår fine leilighet i sjarmerende Saint Cyprien i den spennende byen Toulouse. Jeg liker meg her. Ja, jeg elsker å bo her. Jeg skulle bare ønske hverdagen min var fyllt med noe mer stimulerende og givende enn en jobb hvor jeg bare føler at jeg ødelegger for alle andre og senker ned bedriftens tempo. Jeg drømmer om et liv hvor jeg kan leve av å gjøre noe kreativt. Litteratur og fotografi – enten ved å presentere andres verk eller skape mitt eget.

Det er kjølig ute. Himmelen er dekket av store grå skyer, og sola som var ment å titte frem i dag, har meldt sitt fravær. Jeg krysser togskinnene som splitter gaten jeg bor i. Her tørr jeg aldri å gå med musikk på ørene, eller med blikket festet mot telefonen. Neste gate til høyre leder meg til et livlig område hvor både restauranter og butikker har etablert seg. Et par lokaler står tomme. Til leie, står det på et skilt plassert på et av de store vinduene. Tenk om jeg kunne startet min egen kaffebar eller kanskje en liten bruktbokhandel eller noe annet spennende her? Tenk om… Nei, nå må jeg slutte å dagdrømme. Jeg sukker.

Jeg ser på klokka. Den har såvidt bikket to. I kveld skal jeg lage norske kjøttkaker i brun saus, med potetstappe og ertestuing. Et lite nikk til mitt kjære Norge og min avdøde bestefar fra Stavanger. Byen hvor jeg var født og oppvokst føles så utrolig langt unna, og så annerledes fra alt jeg kjenner til her i Toulouse. Her i Saint Cyprien.

Tenk om bestefar kunne vært her og sett meg nå? Eller pappa, som også dessverre har forlatt oss. Jeg beveger meg i retning Pont Neuf, den store kjente broen i Toulouse. Pappa hadde likt denne byen her. Bestefar også. Pappa ville kanskje gått så langt som å skaffe seg en liten leilighet i Saint Cyprien, for å være nærmere meg på sine eldre dager. Men han rakk aldri å komme i pensjonsalder. Jeg titter bort på de fine leilighetene som har beliggenhet like ved broen. Her hadde han trivdes. Med en liten lokalpub på hjørnet og flere restauranter å velge mellom. Fra broen er det jo dessuten kort vei til kjernen av sentrum. Jeg kjenner et stikk i brystet. Et stort savn, en stor smerte.

Til høyre for broen har man Château d’Eau. Et tidligere vanntårn som nå blir brukt som lokale for foto-utstillinger. Tenk om jeg, i en alternativ virkelighet, kunne være så heldig å få utstilt mine egne bilder her? Jeg ville vært stolt. Og det ville pappa også vært.

Til venstre for broen, ligger et rødt mursteinbygg som huser et av byens mange sykehusavdelinger. En eldre mann står foran bygget og taster på mobiltelefonen sin. Kanskje venter han på noen? Kanskje sin kjære? Kanskje et familiemedlem eller en venn? Han er den eneste jeg kan skimte, bortsett fra meg selv, som er alene ute på søndagstur. Min kjære sitter hjemme i leiligheten og venter på meg. Han hadde ikke lyst til å dra ut. Han er ikke som meg. Han er ikke en person som stadig søker inspirasjon fra de trivielle, hverdagslige tingene for å kunne føle seg vel i sitt eget skinn.

Han dagdrømmer ikke om en alternativ virkelighet. Han har ingen behov for det. Han har kapret drømmejobben, og er i tillegg like glad i Saint Cyprien som det jeg er.

Jeg snur, og beveger meg hjemover. Skyene truer, klokka tikker og jeg vet jeg må løsrive meg fra disse dagdrømmene før de begynner å hjemsøke meg og forstyrre nattesøvnen.

Fire uker gjenstår, før arbeidskontrakten er ferdig og jeg står på bar bakke uten noe å gå til. Tanken på å ikke ha noen jobb i det hele tatt skremmer meg enda mer enn tanken på å være låst til et arbeid jeg ikke mestrer godt nok. Ja, tanken på å bare eksistere, uten å bidra med noe, er kanskje den verste tanken av dem alle.

Selv om jeg bor i Saint Cyprien.

fontene

nabolag

vanntårn

 

 

Hvorfor jeg elsker Narbonne i Sør-Frankrike

“Seriøst? Skal du til Narbonne…uten meg?”

Disse var ordene kjæresten min klarte å lire av seg, da jeg fortalte ham om mine planer om å være ute på reise i en ukes tid for å oppleve mest mulig den siste uken min som “kvinne i tjue-årene”, før det var tid for meg å tre på meg voksen-buksa og være tretti. Man kan vel kanskje kalle det en svært tidlig midtlivskrise. Dette var i fjor, i mai måned.

Lite visste jeg at han egentlig pønsket på å ta meg med til Narbonne en eller annen gang, langt frem i tid. Lite visste jeg at han visste spesielt mye om Narbonne i det hele tatt. Eneste grunn til at Narbonne i det hele tatt havnet på agendaen, var fordi jeg skulle videre til Spania og ønsket et sted å overnatte mellom Toulouse og Girona, for å slippe å løpe fra buss til tog, og videre til tog nummer to.

Praktisk beliggenhet førte meg altså dit. Og praktisk ble det. Kun to timer med buss fra Toulouse (som jo nå er byen jeg bor i), og vips, så befant jeg meg midt i sentrum av en ny og spennende by som jeg gledet meg til å utforske.

frankrike reise

I dét jeg ankom Gare Routière (busstasjonen), ble jeg møtt med solskinn og varme. Antrukket i sort prikkete bomullskjole, nylonstrømpebukse og olajakke, var jeg glovarm som aldri før. Kontrasten var stor, mellom sterk vind og høljeregn i Paris og sommertemperatur i Narbonne – og jeg klaget ikke. Blå himmel og herlige varmegrader var nå et hyggelig gjensyn!

benk

Jeg overnattet på en sjarmerende Bed&Breakfast som het La Maison Gustave. Ei smilende jente i tidlig tjue-årene ønsket meg velkommen og hjalp meg å bære den lille trillekofferten min opp alle trappetrinnene som ledet oss til det som skulle være rommet mitt. Et koselig rom, pent dekorert i lyse farger og skandinavisk interiør. Fra vinduet hadde jeg en fantastisk flott utsikt mot Palais des Archevêques – et historisk palass som nå huser diverse museer.

bed and breakfast

Jeg tok av meg min altfor varme strømpebukse og lot jakken ligge igjen på rommet, før jeg dro ut for å besøke alt som Narbonne hadde å by på. Etter å ha beundret palasset (Palais des Archevêques) på avstand fra vinduet mitt, var jeg klar for å se det – og fotografere det – på nært hold. Jeg gledet meg også til å besøke Narbonne Katedralen som ligger vegg i vegg med palasset, og til å sette meg på en benk ved kanalen (Canal de la Robine) som renner gjennom byen, og kanskje spise noen godsaker fra et av byens bakerier, og samtidig la beina få slappe av og få solt seg litt.

vindu

Selv om jeg egentlig liker å late som jeg ikke er det, så kommer jeg nok (dessverre) alltid til å være den stereotypiske kvinnen som elsker å dra på shopping. Fingrene mine klødde etter å bruke penger på noe nytt – måtte det være småkaker, nye bøker, sandaler, hårprodukter, uansett hva. Men, siden jeg måtte forholde meg til et budsjett på overførte penger fra mamma (etter å ha blitt ranet i Paris samme dag som jeg reiste), bestemte jeg meg for å ikke kjøpe noe som helst, men heller bruke litt ekstra på et fint måltid senere på kvelden. Dermed kjøpte jeg kun et bakverk fra et bakeri, og holdt meg like greit unna butikkene.

religieuse

Og det bakverket ble det mye søl av. Kaken, en religieuse (oversatt: religiøs), var god, men ikke gudommelig god – og i tillegg var det litt av et frustrasjonsmoment å få bort all den klissete sjokoladekremen fra fingrene mine. Hver gang jeg satte tennene i kaken, begynte sjokoladekrem å tyte ut fra alle kanter. Hvordan det er mulig å i det hele tatt stappe så mye sjokolade inn i en så liten kake, er et under for meg. Hvorfor har ingen fortalt meg at man egentlig burde spise disse med skje, og aldri med hendene?

Ansiktet mitt så til slutt ut som en to-årings fjes, etter å ha spist sjokoladekake for første gang i sitt liv. Det var da enda godt jeg ikke var ute etter å imponere eller se fin ut for noen!

Jeg vandret rundt i et par timer, til føttene mine var begynt å verke, takket være kombinasjonen av dårlige sko og svette føtter som ikke helt hadde tilpasset seg til varmen enda. Jeg burde da vite at ballerinasko ikke egner seg til lange utflukter.

sentrum

Nysgjerrig på hva annet Narbonne hadde å by på, stakk jeg innom turistkontoret for å få mer informasjon. Til glede for kjæresten min, er det mer enn nok av ting å gjøre i nærheten av Narbonne. Ting som jeg ikke fikk gjort…fordi man behøver bil for å komme seg frem. Smålig skuffet, tok jeg beina fatt og trasket fra gate til gate på jakt etter skjulte skatter. Jeg endte opp med å forville meg inn i gater hvor det ikke fantes annet enn hus og små blokker. Og en pub. En gammel mann som satt på puben og drakk øl, lo av meg og ropte på fransk, “det er tydelig at du har gått deg vill, lille jente”. Lille jente. Jeg lot de ordene synke inn, mens jeg funderte over midtlivskrisen min.

pub

Jeg avsluttet kvelden med et litt dyrt, men fantastisk måltid hos Restaurant Gaia. Et spisested anbefalt av den smilende resepsjonisten.

Servitørene virket overrasket, forvirret og til dels ukomfortable, over å se noen be om et bord…for én person. Ei ensom dame, uten følge. Så utrolig sørgelig, tenkte dem vel. Men vi som reiser alene, vi må da vel også få lov til å spise fin mat vi også, får vi ikke?

suppe

Etter å ha fått en litt merkelig velkomst, angret jeg ummidelbart på å ha dratt til en slik restaurant på egenhånd. Jeg burde ha bestilt takeaway mat fra en eller annen fastfood-kjede i stedet. Da ville jeg i det minste følt meg mindre utilpass. Men å reise seg opp fra bordet og stikke, rett etter å ha satt seg ned og fått tildelt en meny, ville bare sett enda mer latterlig ut, så jeg bestemte meg like greit for å bli.

middag

Jeg bestilte en tre-retters middag, og glemte samtidig at jeg jo tross alt var den rare dama som satt helt alene, og jo burde gått for en hovedrett, spist den lynkjapt og forlatt lokalet så kjapt som mulig. I tillegg bestilte jeg en halv flaske vin, da restauranten ikke kunne tilby kun ett glass til maten. Javel. En halv flaske vin skulle jeg drikke helt alene. Nå var jeg ikke bare den tragiske dama som satt helt alene på fin restaurant. Nå var jeg den tragiske dama som drikker alene, i tillegg. Akk og ve!

Til orientering; jeg ble meget godt brisen, og kjæresten min ble bombardert med “du skulle vært her” meldinger, samt bilder av matrettene mine fra alle mulige vinkler. Mellom forrett og middag kom en av servitørene innom for å spørre om jeg hadde det bra. Før jeg i det hele tatt rakk å svare at joda, det gikk fint med meg, la hun en bunke med kokkeblader og matmagasiner på bordet. Fortsatt bekymret for den enslige kvinnen, og sikkert redd for at jeg skulle finne på å kjede meg i mitt eget selskap, dette var de ansattes måte å si “vi bryr oss”.

Selv om dette restaurant-besøket var noe merkeligere enn det jeg er vandt til, når jeg først er ute og spiser alene, så var maten totalt verdt det. Desserten glemte jeg å ta bilde av, men den kan jeg informere om at smakte helt nydelig.

Jeg krøp til køys, mett, fornøyd og glad for å ha besøkt Narbonne. Og dit skal jeg tilbake – men da skal opplevelsen deles!

arkitektur

palasset

selfie

kanal

palmer

fransk

 

Tips til deg som ønsker å dra på språkreise/språkkurs i Frankrike (eller andre land)

Å dra på språkreise til utlandet, enten det er et kortvarig eller langvarig opphold, er noe jeg anbefaler alle som ønsker et produktivt friår (og ønsker et alternativ til folkehøgskole), en edukativ sommerferie (eller vinterferie, for den saks skyld) eller et generelt behov for å pugge språkkunnskaper eller lære et nytt språk ‘fra bunnen av’.

Selv har jeg vært på språkreise i England som tenåring, og gått på språkskole som voksen i både Paris og Montpellier i Frankrike. Å lære fransk var en nødvendighet for meg, da jeg tross alt hadde valgt å bosette meg i landet sammen med min franske kjæreste. Jeg trengte dessuten sosial stimuli, og språkskolen virket som en fin anledning til å bli kjent med nye mennesker fra forskjellige bakgrunner, og i forskjellig alder.

Da jeg dro på språkreise til England ble jeg jo kjent med så mange hyggelige mennesker fra rundt omkring i verden. Smålig traumatisert etter en svært dårlig erfaring med en fanatisk religiøs vertsfamilie som ikke tillot meg å se annet enn gudstjenester og barne-tv på skjermen (da alt annet var djevelens verk) eller høre på rock og elektronisk musikk (også djevelens verk), men likevel lykkelig over å ha stiftet fine bekjentskap med mennesker jeg ellers aldri ville blitt kjent med.

I Frankrike behøvde jeg ikke å bo hos en vertsfamilie, da jeg uansett bodde sammen med kjæresten min i Paris. Språkskolen i Montpellier dro jeg på i kombinasjon med en liten ferietur til denne flotte byen i Sør-Frankrike, og leide like greit en Airbnb-leilighet i sentrum sammen med kjæresten. Skolen i Montpellier tilbydde dessuten kokkekurs på kveldstid, to ganger i uka, så dette meldte jeg meg også på. Jeg lærte meg å lage tradisjonell fransk mat, og ble kjent med enda flere nye mennesker fra samme språkskole.

Å velge en språkskole er virkelig ikke enkelt, når det jo tross alt finnes et hav av både norske og internasjonale aktører der ute. Et kjapt søk i søkemotoren, og du vil se flere ti-talls kjente, mindre kjente og totalt ukjente språkreisebyråer som ønsker å lokke deg inn på nettstedene sine. Enkelte språkskoler tilbyr rabatt om du velger et langt program over et kort opphold, mens andre tilbyr kokkekurs, malekurs og diverse utflukter inkludert for å friste deg til å velge en samlet pakkepris. Enkelte tilbyr kost og losji inkludert i slike pakker, mens andre forventer at du ordner dette på eget vis.

montpellier

Er det lurt å velge en fiks ferdig pakkepris fra en av de kjente aktørene eller kan man kontakte skoler direkte og snekre sammen et program på egenhånd?

De fleste kjenner til aktører som EF Språkreiser (rettet mot barn og ungdom), STS Education (språkreiser og utvekslingsprogrammer), gjerne også Språkreisebyrået (språkreiser for ungdom, voksne og senior).

Disse byråene har en liste med skoler som de samarbeider med, og skreddersyr en pakke for deg, hvor de ordner både kost og losji – alt etter hva du krysser av/betaler for når du fyller ut påmeldingsskjemaet deres. Flybillett kommer som regel i tillegg.

+ Om du er misfornøyd eller noe skulle skje under oppholdet, så skal aktørene være ansvarlige for å hjelpe deg. I tillegg gir det en viss trygghet å ha profesjonell hjelp til å tilrettelegge alt det nødvendige, så du slipper å føle at noe har blitt misforstått eller glemt underveis.

– Aktørene tar sine prosentandeler/provisjon av prisen du betaler, og det er derfor dyrere å benytte seg av slike tjenester.

Å ordne alt på egenhånd krever at du/dere gjør en god mengde research både i forhold til selve skolen (har den et godt rennomé? er klassene delt opp i store eller små grupper? har man tilgang til bibliotek/datamaskiner/WiFi?) , området skolen ligger i (er det trygt? er det god forbindelse til offentlig transport?), bosituasjon (internat, vertsfamilie eller hybel?), og ikke minst selve landet (trenger man visum for å reise dit? hvor ligger ambassaden? hvor annerledes er det lokale samfunnet fra vårt?).

Med dagens teknologi kan man lett få besvart alle disse spørsmålene, om man tar seg en kveld foran datamaskinen og søker litt rundt.

+ Du har full kontroll over din egen situasjon, og sparer penger på å ordne alt selv.

– Det krever en del forarbeid.

montpellier bilder

Bo hos vertsfamilie, på internat eller hybel?

Å finne den rette vertsfamilien handler dessverre stort sett om flaks. Dessverre hender det støtt og stadig at språkskoler naivt går god for familier som aldri burde hatt ungdom (eller voksne) boende hos seg i alt fra uker til måneder til ett års tid. Men som oftest havner språkstudenter hos vertsfamilier som er hjelpsomme og trivelige. Er uhellet først ute, og du mistrives hos familien du har blitt tildelt, bør du ta kontakt med skolen umiddelbart.

Internat kan man også være heldig eller risikere å være riktig uheldig med. Får du en romkamerat som du liker – helt topp! Havner du med noen som du overhode ikke kommer overens med, flytt. Ellers blir det bare verre, og det går ut over din generelle trivsel på språkskolen, og i byen du er i.

Å bo på hybel gir deg en større frihet enn hos vertsfamilie og internat, men kan til tider bli veldig ensomt.

pariserhjul paris

Stor eller liten skole?

Vær obs på at enkelte store skoler har en tendens til å prioritere kvantitet over kvalitet, og stuer inn så mange studenter så mulig i én og samme gruppe, for å tjene mest mulig penger. Dette går utover studentene, og man lærer fint lite om man sitter i et klasserom med en lærer som skal prøve å appellere til en stor gruppe mennesker hvor alle ligger på ulike nivåer språkmessig. Du som student får lite igjen for pengene, da en slik situasjon vil føre til at enkelte lærer mye mens andre lærer absolutt ingenting, og kjeder seg fordi undervisningen enten er altfor komplisert eller en kjedelig repetisjon av alt dem allerede kan. De fleste skoler blir jevnlig omtalt på nett og rangert med stjerner/skala/terningkast. LES anmeldelsene grundig før du tar din endelige avgjørelse! 

Selv har jeg best erfaring fra mindre, uavhengige skoler som deler studentene inn i små grupper, nivå for nivå. 

luxembourg parken

Utflukter og sosiale sammenkomster

Som nevnt tidligere, så arrangerer mange skoler diverse utflukter, sosiale kvelder, hobbykurs, workshops osv for at studentene skal bli bedre kjent med hverandre og med lokalområdet og kulturen. Slike aktiviteter er aldri gratis å delta på, men du kommer til å få en kjempefin opplevelse som er verdt hver eneste krone.

louvre

De tre øverste bildene i dette innlegget er fra Montpellier, de tre nederste fra Paris.

Jeg gikk på følgende språkskoler i Frankrike:

Accord – Paris (stor skole, bra beliggenhet, rotete undervisning i store grupper).

Lutece Langue – Paris (liten skole, bra beliggenhet, god undervisning i små grupper+ guidet utflukt en gang i uken)

LSF – Montpellier (liten skole, bra beliggenhet, god undervisning i små grupper + godt utvalg av kurs og utflukter)

 

Guide til Strasbourg: La Petite France – og mer!

Du har helt sikkert allerede sett hundrevis av bilder i både bøker og på Instagram, av fargerike hus med bindingsverk, slike som minner om hus fra eventyr og tegnefilmer. Slike finner man på rekke og rad i diverse sjarmerende Europeiske småbyer. Alsace regionen i nordøst-Frankrike er kjent for nettopp denne pittoreske stilen.

Colmar og Eguisheim er eksempler på små sjarmerende “eventyrbyer” i Alsace – og sistnevnte har til og med blitt kåret til Frankrike’s vakreste småby!

Ønsker du derimot å besøke en større by i samme stil, anbefaler jeg å ta turen til byen som huser det Europeiske Parlament;

Velkommen til Strasbourg.

la petite france

I fjor sommer, besøkte jeg Strasbourg sammen med moren min og hennes venninne. Å reise sammen med mamma kan være litt av en utfordring, da hun er en person som lett kan bruke en komplett dag på å løpe fra kjøpesenter til kjøpesenter, butikk til butikk, for å kjøpe enda flere ting hun ikke trenger.

Jeg, på en annen side, foretrekker å besøke historiske landemerker og fotografere steder, monumenter, mat og natur. I løpet av oppholdet i Strasbourg, måtte vi derfor begge inngå kompromisser, og ting gikk ikke alltid på skinner (som ofte hender når man reiser sammen med andre). Alt endte greit til slutt, på tverrs av våre ulikheter.

Jeg reiste til Strasbourg (fra Paris) med tog, og overnattet på det moderne hotellet Apart’hotel Strasbourg Wilson som med praktisk beliggenhet, ligger kun fem minutters gåavstand fra togstasjonen. Hotellet har også et innendørs svømmebasseng (som var stappfullt av småbarn, da jeg ønsket å benytte meg av det). Frokost var ikke inkludert i prisen, men jeg hadde ingenting i mot å betale den lille ekstrakostnaden for å kunne kose meg med et hav av muligheter i hotellets frokostbuffet. Ønsker du å spare penger og heller spise frokost på rommet? Fortvil ikke. Rommene kommer med fullt utstyrt kjøkken, og gir deg derfor friheten til å lage din egen frokost (og eventuelt spise frokost på senga om du ønsker det).

flammkuche

Vi spiste oss mette og fornøyde på lokale spesialiteter, slik som den knasende gode retten flammkuchen/tarte flambée (bildet ovenfor) på Le Kuhn, en vegetar-variant av den ellers ganske kjøttrike retten Baeckeoffe på Le Baeckeoffe , vi stakk innom et bakeri for å smake kugelhopf og tok oss en lang og god pause for å kose oss med et glass forfriskende Pinot Gris hvitvin, og en liten lunsjpause for å spise smørbrød med en fransk touch hos L’Épicerie. Skulle Pinot Gris være for søtt for deg, vil kanskje heller et glass tørr Riesling falle bedre i smak?

hvitvin

Jeg hadde ikke nok tid (eller plass i magesekken) til å smake på Alsace-spesialiteten choucroute, så dette får jeg heller smake neste gang jeg er i området. Pølser, salt kjøtt og surkål er ikke akkurat noe man assosierer med sommer-mat heller, er det vel?

Mens moren min og hennes venninne var opptatte med å handle postkort, kjøleskapsmagneter og andre duppeditter fra suvenirbutikken, tok jeg kameraet fatt og knipset bilder av den nydelige katedralen, fra alle mulige vinkler. Strasbourg katedralen er den 6. høyeste kirken i verden, og regnes for å være blant de beste eksemplene på sen gotisk arkitektur. Katedralen huser dessuten et av de mest populære turistattraksjonene i Strasbourg; en 18-meters Astronomisk Klokke!

katedralen

Vi trasket forbi gatemusikanter og malere. Suvenirbutikker og gullsmeder. Små boutiques og store kjente kjeder. Restauranter og bakerier.

gatemusikant

Med en papirpose full av godsaker fra bakeriet, vandret vi fra gate til gate og nøt solskinn og blå himmel, på vei mot byens fineste nabolag;

Hallo, La Petite France!

la petite france

 

Nysgjerrigheten førte oss til et lite marked hvor lokale kunstnere og håndverkere solgte sine verk. Vi tittet på alt det fine som var til salgs, men forlot likevel markedet uten å kjøpe noe.

marked

I bydelen La Petite France finner man byens historiske sentrum, omringet av vann, med diverse kanaler og elva Ill som passerer gjennom kanalene. I gamle dager var det fiskere, møllere og håndverkere som bodde i bydelen. Vil man derimot kjøpe leilighet i dette nabolaget i dag, må man ut med en ganske høy sum. Bydelen er jo tross alt et av de største turistattraksjonene i Strasbourg!

Besøk La Petite France til fots – eller ta deg en koselig liten båttur og la føttene dine få slappe av mens du nyter den flotte utsikten.

strasbourg

Min tur til Strasbourg, og mitt første møte med Alsace (siden har jeg også besøkt Colmar) etterlot meg med et ønske om å se mer. Så mye mer. Jeg vil returnere til Strasbourg for å se alt som jeg tidligere har gått glipp av – kanskje blir det en tur til byens historiske julemarked som står på agendaen neste gang?

uterestauranter

strasbourg arkitektur

strasbourg katedralen

kugelhopf

(bilde over: Kugelhopf)

b

restaurant frankrike

vegetar-baeckeoffe

(bilde over: vegetar-Baeckeoffe)

brunt

(Jeg matcher interiøret til L’Épicerie)