Vi besøker Danmarks største vingård

I min lille trillekoffert har jeg pakket med meg en gave til min mor, en liten oppmerksomhet fra Frankrike, en gul kjole med blomsterprint, til meg selv har jeg kjøpt den samme i rødt. Ville det ikke vært hyggelig om vi begge gikk kledd i disse kjolene på vinsmakingen i dag, foreslår jeg, barnslig som jeg er, mor og datter i matchende tøy. Min mor ser på meg med et underlig uttrykk, likevel ikler hun seg den gule versjonen av min, hun gjør det for å glede meg.

Det har ikke riktig gått opp for meg at vi allerede har nådd mandag, tiden flyr når man koser seg på ferie, dessverre går vi nå mot slutten av dette idylliske oppholdet på Lolland. Klokka 13 skal vi på en guidet omvisning med vinsmaking, deilig kirsebærvin på Frederiksdal Gods, Danmarks største vingård.

Vi forlater leiligheten i Bandholm relativt tidlig på formiddagen, planen er å besøke en by i nærheten av vingården, for å slå ihjel et par timer med kafébesøk og titting i butikker, før en ettermiddag fylt med kirsebærvin og tilegning av kunnskap om vinproduksjon står for tur.

Nakskov heter byen vi skal besøke, Lollands største by, absolutt ingen storby, men den er i det minste stor nok til å kunne underholde oss en stund. Vi parkerer bilen og trasker bortover det vi antar er byens hovedgate, bruktbutikker og antikvitetshandlere ser vi flere av på begge sider av gaten, bruktbøker, møbler, secondhand og vintageklær, aldri før har jeg sett så mange slike butikker samlet på ett område.

Min stefar ønsker å tilbringe tid blant bruktbøker, han ser etter skjønnlitteratur på engelsk, min mor og jeg lar ham vandre på egenhånd, selv besøker vi en Fairtrade-butikk, hvor vi titter på dekorative gjenstander til hjemmet. Om jeg bare hadde hatt mer bagasjeplass, skulle jeg gjerne ha kjøpt med meg noe fint, noe fargerikt, friske dekorasjoner til den ellers så grå og kjedelige leiligheten.

Vi drikker kaffe på Café Risteriet, kaffe latte til meg, cappuccino til min mor, og americano til min stefar, de samme vanene, de samme kaffebestillingene som alltid.

En halvtime før omvisningen starter, er vi allerede på plass, vi smaker røde bobler mens vi venter. Bare én gang har jeg tidligere smakt musserende rødvin, den gang italiensk, på en trattoria i Toulouse, Lo Stivale, et spisested kjent som stamstedet til diverse lokalpolitikere. Selv var jeg for anledningen ute sammen med mine kolleger, håndlaget gnocchi med gorgonzolasaus, en fabelaktig smaksopplevelse.

Musserende kirsebærvin er en nytelse, et fyrverkeri i munnen. Vi får beskjed om å passe godt på vinglassene vi har fått utdelt, disse vil vi få behov for gjennom hele omvisningen, til sammen skal vi smake fem forskjellige viner.

Klokka ett blir vi som avtalt møtt av vår guide, sammen med rundt åtte andre besøkende samles vi ute ved inngangspartiet til produksjonsområdet. I glassene helles en liten skvett vin, vi smaker og lytter til guiden, han forteller historien bak Frederiksdal Kirsebærvin, et eventyr som startet i 2006, et prosjekt som i dag har blitt en suksesshistorie for dansk vinproduksjon.

Videre føres vi til kirsebærtrærne, 24 hektar med Stevnskirsebær, guiden lar oss få lov til å smake på bærne som henger fra de friske grønne grenene, en syrlig smak, ypperlig for vin. Frederiksdal er et av de mest solrike stedene i landet, også det tørreste, et must for kirsebærplantasjen, forteller guiden.

Vi fortsetter omvisningen på produksjonsområdet, guiden forteller om gjæringsprosessen, om maskineriet, vi fortsetter vinsmakingen, vi starter med en behagelig 2016-årgang, går videre til en tørrere vin som passer fint til viltkjøtt, og avslutter med en søtlig vin som kan minne om porto.

Jeg takker for en fin omvisning, en lærerik opplevelse, nok en spennende dag i Danmark, et land som vet hvordan de skal glede enhver turist, uansett interesse.

På tur med damplokomotiv i Danmark

En spennende ny dag i Lolland i Danmark står for tur. Heldige er vi som overnatter på Det Gule Pakhus i Bandholm og har den fine turistattraksjonen museumsbanen som nærmeste nabo. Et gammelt damplokomotiv bygget i 1879, skal på denne avslappende søndagsformiddagen føre oss fra Bandholm til Maribo. Dette er Danmarks eldste privatbane, en bane åpnet for første gang i 1869.

Damplokomotiv har tidligere bare vært noe jeg har sett på film og på utstilling, eksempelvis lokomotivet Hugin, som tidligere var fast inventar på Stavanger Jernbanestasjon, før det ble flyttet til jernbanemuseet på Hamar.

Nå skal vi få lov til å bli med på en liten reise tilbake i tid, vi skal få kjenne på følelsen av å være passasjerer på et damplokomotiv som har fraktet generasjoner etter generasjoner fra et sted til et annet, vi skal nyte den naturskjønne utsikten fra vinduet, åkre og enger, vindmøller og hus, vi skal nyte turen fra vår lille kupé, med benker i tre og brune tekstiler.

Tjue minutter før avgang, kjøper vi billetter til togturen fra den sjarmerende gamle billettluken på stasjonen og venter på damplokomotivet. Like ved togskinnene henger det danske flagget høyt og flagrer i vinden, jeg studerer flagget og venter i spenning, klar til å fotografere den imponerende attraksjonen, historie som skal gjenoppleves, der lokomotivet melder sin ankomst på perrongen.

Min stefar gleder seg som et lite barn, en følelse av nostalgi lyser opp i ham, han som selv har vært på reise med slike damplokomotiv som barn, en tid for lenge siden, da han fortsatt bodde i England, sitt hjemland, et land han ofte lengter tilbake til. Det gleder meg å se ham med slike store øyne, se ham smile bredt, smile så ekte, vi stiger ombord på lokomotivet, han følger nøye med på alt som skjer, han følger med på lokfører og hans medhjelpere der de fyller på vann og brensel, han vandrer fra ende til annen for å studere vognen, et innrammet skriv på veggen forteller historien om museumsbanen og damplokomotivet hvor vi nå er passasjerer.

En av vognene er til og med utstyrt med brevluke hvor passasjerer kan sende sine brev og postkort til venner og familie, forteller han oss ivrig. Vi lurer på om brevene vil få et personalisert stempel fra museumsbanen, det ville vært en fin liten oppmerksomhet.

Vi kjører inn til Maribo stasjon, her kan vi oppholde oss i opp til tre timer, før vi må rekke siste mulighet for hjemreise tilbake til Bandholm. Mine foreldre og jeg spaserer gjennom den lille byens sentrumsområde, på torget ser vi en iskiosk. Menneskene som sitter ved bordene utenfor med hver sin is i hånda, gir meg lyst til å spise softis, noe jeg ikke har gjort på flere år. Mine foreldre handler kanelboller fra det lokale bakeriet, jeg ber dem kjøpe en ekstra til meg, slik at jeg i kveld kan kose meg med en deilig dessert til kaffen. Bak fem mennesker står jeg i kø i iskiosken, språkforvirring oppstår, jeg går over til å prate engelsk med den danske piken som ikke forstår bæret når jeg ber om en liten softis med nøttestrø på norsk.

Softisen smelter, jeg søler, heldigvis klarer jeg å unngå at isen treffer min lange sorte blomsterkjole, softis drypper på sandalen, på brosteinene som fyller markedsplassen, jeg sluker i meg store mengder is på veldig kort tid for å unngå katastrofe.

Vi spaserer videre til domkirken i Maribo, en gotisk mursteinkirke, opprinnelig en klosterkirke, fra 1400-tallet. En grønn liten park og en stor innsjø delvis gjemt bak høyt siv som beveger seg frem og tilbake i takt med milde små vindpust, sola skinner, biene summer, og en stor gruppe ender, samtlige hunner, koser seg ved vannkanten.

Ved et piknikbord blir vi sittende en stund, vi spiser kanelbollene fra det lokale bakeriet og prater om morgendagens planer før vi vender tilbake til Bandholm, vi gleder oss til morgendagens vinsmaking, Frederiksdal Kirsebærvin.

Det fredelige og de små gledene i Heiligenhafen

Formiddagen i Tyskland fikk uten tvil en positiv start, med det spennende middelaldermarkedet i Burg auf Fehmarn og den gylne muligheten til å ta fargerike bilder av nydelige sommerfugler i Schmetterlingspark.

Videre kjører vi 21 kilometer lenger sør, til Heiligenhafen, en liten havneby ved Østersjøen, 55 kilometer øst for Kiel, de fleste nordmenn kjenner til Kiel, stedet hvor svært mange begir seg ut på store handleturer takket være fergen som går fra Oslo.

Selv har jeg vært litt over alt i Nord-Tyskland opp gjennom årene, selv om minnene er vage. Fra jeg var bitteliten til jeg var cirka tolv år gammel, dro mine foreldrene meg med på biltur gjennom Danmark, Tyskland og Polen hver eneste sommer, helt til de skilte lag, like før jeg nådde tenårene.

Den gang så jeg dessverre ikke på disse feriene som annet enn slit, med mil etter mil på Autobahn, bilsyk og vond i leddene, en far som ble sur fordi mor ikke kunne lese kart uten å føre oss på feil spor, rasteplasser med dårlig mat og lugubre hoteller ved motorveien. Den gang var jeg misunnelig på alle mine venninner som dro til London sammen med mødrene sine for å besøke Madame Tussauds og se musikaler som Cats og Starlight Express (jeg har fortsatt til gode å se begge), eller på chartertur til Kanariøyene og Hellas for å bade i basseng og leke på stranda dagen lang, hver eneste dag i to uker.

Nå, som voksen, elsker jeg slike bilturer, riktig nok med mobil-GPS og en grundig runde med research før bestilling av hotell og bord på restaurant blir gjennomført, en luksus mine foreldre og jeg ikke hadde på 90-tallet. Tyskland har jeg også fått et nytt syn på, en naturlig del av det å vokse opp, man når vel alle en alder hvor man ikke lenger bryr seg om hvem som skal på bassengferie og hvorfor man selv ikke er en av dem.

Det eneste som betyr (eller burde bety) noe, er jo hvem man ferierer sammen med. Samholdet.

Nå, som voksen, føler jeg ofte at slike rolige dagsturer til tyske småsteder langt unna Berlin og alt som er kult og trendy, er nøyaktig den virkelighetsflukten jeg trenger. Akkurat nå, er denne turen alt mitt slitne hode kunne ønsket seg, en fem dagers sommerferie med rolige aktiviteter, fine øyeblikk som skal deles med min familie i fred og ro.

Himmelen er overskyet. Heiligenhafen må uten tvil være et fantastisk feriested når sommertemperaturen er på topp og hver centimeter av badestranda fylles med fargerike servietter og parasoller. En typisk havneby full av båter, butikker som selger maritime artikler, suvenirsjapper og spisesteder som tilbyr sjømat. Min mor liker ikke fisk og jeg tåler ikke å spise skalldyr, så vi finner oss et bord på et annet spisested, et biff-og pannekakehus, av alle kombinasjoner.

Stedet heter Zum Alten Salzspeicher, som betyr Det Gamle Saltmagasinet, og er et historisk monument i Heiligenhafen, et saltlager bygget i 1587, i dag et populært spisested for både lokalbeboere og turister. Min mor og jeg drikker forfriskende riesling, min stefar tar seg en pils. Jeg bestiller vegetarisk pannekake, med ost og grillede grønnsaker, selv om jeg egentlig ikke er spesielt sulten etter å ha spist store mengder surdeigsbrød med smeltet ost og skinke på middelaldermarkedet hvor formiddagen ble tilbrakt.

Litt småyr i lufta er nok til å få flere av de andre restaurantgjestene til å trekke inn i lokalet, men vi blir sittende ute, regnet vil snart gi seg, om man i det hele tatt kan kalle dette regn. Pannekaker og riesling, båthavn og små gågater fulle av gøyale suvenirer, vi fullfører dagsturen med en handletur på et av de mange supermarkedene som tjener godt på oss turister, pålegg og godteri, om jeg bare hadde hatt mer bagasjeplass.

Jeg takker mine foreldre for denne hyggelige dagen, jeg takker for godt selskap og fine små øyeblikk. En smule forbauset, min mor smiler, “det skulle da bare mangle”.

Dagstur til Tyskland: middelaldermarked og sommerfuglpark

Da vi satt på uteserveringen til Bandholm Hotel med hver vår drink i hånda og hvert vårt pledd over skuldrene, foreldrene mine og jeg, sammen på vår første kveld i Danmark, hadde min mor noe å fortelle oss. Vi skal på dagstur i morgen, smilte hun, vi skal ta båt til Tyskland og besøke to forskjellige steder, Burg auf Fehmarn og Heiligenhafen, sa hun bestemt. Selv hennes sjåfør-og ektemann, min stefar, visste ingenting om hennes lille overraskelse. Scandlines Rødby – Puttgarden, en ferge som hovedsakelig eksisterer for å tilfredsstille danskenes behov for billighandel i nabolandet, skal for familien min og meg kun benyttes som et transportmiddel som vil føre oss videre ut på nye spennende eventyr.

Jeg våkner tidlig, altfor tidlig, spent på dagens aktiviteter. To brødskiver smøres og spises i full fart, en kjapp dusj og påkledning, og jeg er klar til å dra. Vi kjører til Rødby, inn på fergen, en 45 minutters reisevei til den tyske grensen, vi kjører videre, forbi en rekke dagligvarebutikker, ølutsalg og diverse varehus som tjener stort på alle de handleglade turistene som kommer på besøk.

Burg auf Fehmarn er en del av byen (og øya) Fehmarn, med beliggenhet cirka to kilometer fra havet. I tillegg til et sjarmerende sentrum, vil man kunne besøke Meereszentrum (et av landets største haiakvarium), Schmetterlingspark (sommerfuglpark) og U-Boot Museum Fehmarn (ubåtsmuseum).

Da det ikke frister å bruke tid på museer når sola skinner høyt på himmelen og gradestokken viser tjuefem grader, velger vi å spare museet og akvariet til en annen anledning. Planen blir derfor å tilbringe så mye tid som mulig i sentrum, og deretter ta en tur innom den lille sommerfuglparken før vi vender tilbake til båten. En ren tilfeldighet, og til vår store fornøyelse er det tydelig at vi har valgt riktig dag å komme på besøk til dette koselige lille stedet.

Vi ankommer nemlig et eventyrlig middelaldermarked fullt av selgere og underholdere utkledd i kostymer, boder på rekke og rad, det selges lokalprodusert likør, lokale oster og smykker med mineralsteiner og keltisk motiv. Musikanter spiller gammel folkemusikk, ei spåkone har rigget til en bod hvor hun leser tarotkort for dem som skulle ønske det. Midt på torget står et pariserhjul modellert etter de aller første pariserhjulene, det vil si fra 1700-tallet (først 300 år etter middelalderen).

Den av bodene som interesserer meg mest er den hvor det tilbys nybakt brød, innbakte pølser og surdeigsbrød med ost og skinke fra en stor steinovn. Jeg lar meg lokke av denne deilige lukten av rykende ferskt brød, vann i munnen og rumlende mage, jeg klarer ikke å styre meg, jeg klarer ikke å la være å kjøpe med meg et av disse fristende brødene med smeltet ost og skinke.

Vi tilbringer en god liten time på markedet, før vi trasker videre for å få sett enda litt mer av stedets fine småbyidyll. Vi vandrer gjennom handlegatene, gjennom en liten park, vi titter i butikker, vi fullfører sirkelen der vi vender tilbake til markedet for å handle med oss enda mer brød.

Før vi vinker farvel til Fehmarn, før vi drar videre til neste destinasjon, besøker vi øyas fargerike sommerfuglpark. Jeg åpner kameravesken og bytter linse, fra den ordinære til den store og tunge, målet er å gjøre et forsøk på å ta like fine bilder som det Julien og jeg klarte å gjøre i Panama, da vi besøkte lignende sommerfuglparker under vår to uker lange biltur gjennom landsbyer, forbi vulkanlandskap, med turer gjennom jungelgrønne områder og late dager på hvite strender.

Sommerfuglparken i Fehmarn er liten, men vakker. Høyt og lavt, de flakser forbi meg, oransje og små, store og blå, sorte og hvite, sorte og gule, jeg forsøker å fange hvert øyeblikk med min store linse, denne som jeg har arvet etter min far. Bildene mine blir ikke like fine som bildene til Julien, enklere er det når han står ved min side og hjelper meg med å holde fokus og være tålmodig, men tålmodighet har da aldri vært min sterkeste side.

Dagen er fortsatt ung og vi har fortsatt god tid før vi må returnere til båten, vi fester våre bilbelter og kjører i retning neste stopp, Heiligenhafen.

Første dag med ferieidyll i Danmark

Halv sju på morgenkvisten, vi står foran flyplassen i Toulouse, mine armer rundt min kjære, jeg gir ham en god klem og tre kyss, han vil ikke at jeg skal dra, jeg lover å sende ham en liten melding når jeg går ombord på flyet. Han er lei seg, fem dager er lenge uten deg, sier han. Jeg rister på hodet, fem dager er ingenting. Tenk på familien min, tenk på meg, ikke siden april har jeg sett foreldrene mine, ikke før neste år vil jeg kunne se dem igjen. Disse fem dagene sammen med dem på ferie i Danmark betyr alt for meg akkurat nå.

Jeg sitter på flyet, vindusplass som ønsket. Et lite barn og hans far sitter ved siden av meg, barnet stryker meg på armen og leker med den pudderrosa blondekimonoen min. Hans far beklager og ber sønnen slutte å plage dette fremmede mennesket som jeg jo er for ham, jeg sier det går greit, han forstyrrer meg ikke. Jeg titter ut vinduet og drømmer, to timer suser forbi, vi flyr over sjøen, forbi vindmøller, vi går inn for landing.

Flyet ankommer København tjue minutter tidligere enn planlagt, akkurat passe tid til å løpe en tur på toalettet, pudre ansiktet og finne frem til parkeringsplassen hvor jeg har avtalt å møte mine foreldre som kommer med bil fra Norge.

Sammen er vi på vei til en liten havneby som heter Bandholm, et fredelig sted sørvest i Danmark, stedet skal være vår lille base disse neste dagene, dager hvor vi skal på utflukt til andre koselige småsteder i nærområdet. Vi skal overnatte på Det Gule Pakhus, et tidligere kornmagasin, et historisk bygg fra 1850 som i dag huser flere ferieleiligheter.

I retning Bandholm kjører vi innom en kafé for å drikke kaffe og spise et lite lunsjmåltid under en parasoll på uteservering. Siden vi tross alt befinner oss i Danmark, smørbrødets land, bestiller jeg rugbrød med frikadelle, syltet rødløk, sylteagurk og remulade. Stedet tilbyr også iskaffe med sjokolade og lakris, en kombinasjon som både virker interessant og kvalmende på samme tid. Nysgjerrig, bestiller jeg en slik. Uten krem, informerer jeg baristaen. Første slurk, jeg blir forvirret. En slurk til, jeg bestemmer meg for at smaken er god. Tredje slurk, jeg ombestemmer meg.

Vel fremme i Bandholm, vi handler inn matvarer på et lokalt supermarked, brød, pålegg og fruktjuice, melk til kaffen og diverse spekemat og ost til kveldens vinkveld i leiligheten. Vis-à-vis Det Gule Pakhus, ligger et luksuriøst hotell med en sjarmerende uteservering, hvor vi etter planen vil tilbringe de sene kveldstimene over en drink, feire vår lille gjenforening og nyte den fine utsikten mot sjøen.

Leiligheten er romslig og ren, med moderne lyse møbler og store vinduer. Støynivået må vi dessverre bli vandt til, enten vi vil eller ei, stadig høres lyden av traktorer som kjører forbi, traktorer og lastebiler. Klokka har allerede rukket å bli fire, min mor og jeg tar oss en liten spasertur gjennom den lille gågata som leder oss fra hovedveien, gjennom det lille sentrum og videre til havna.

Sjarmerende gule murhus, blomster og grønne busker, kunstverksted og iskiosker, vi nyter stillheten, en fredelig spasertur og trivelig konversasjon er absolutt alt jeg trenger akkurat nå, et stille øyeblikk før vi dekker på bordet, før vi åpner ei flaske vin og småspiser og prater om det som er fint og det som er vanskelig, mitt liv i Toulouse, deres liv i Stavanger. Vi ender som planlagt opp på uteserveringen til nydelige Bandholm Hotel når kvelden faller på. Under mørk himmel er utsikten mot sjøen fortsatt like fin, kanskje enda finere, en vakker mystikk, vi ser silhuetter av flaggermus som flyr forbi, jeg drikker whiskey sour.

Hvordan jeg prøver å overtale deg til å besøke Toulouse

Etter to og et halvt år med språkkurs og småjobber i Paris for meg, og en hel oppvekst og studietid for min kjære, pakket vi ned våre liv i kartonger og kofferter og flyttet fra hovedstaden til det spennende sørvestland, Toulouse, byen med det fine kallenavnet la ville rose (den rosa byen), da store deler av sentrum er bygget med rosa murstein. For ett og et halvt år siden startet vi dette nye kapittelet, og mye har hendt siden den gang. Minner har blitt skapt, nabolag utforsket, spennende spisesteder og butikker oppdaget, kunstgallerier besøkt og min liste over personlige anbefalinger blir bare lengre og lengre for hver måned som går, en liste jeg vil komme tilbake til ved en senere anledning.

Om du er blant dem som ikke kjenner til noe annet i Frankrike enn Paris og Nice, bør du vite at samfunnet i Toulouse fungerer på en helt annen måte enn i hovedstaden og i de rike byene langs rivieraen. Avslappet livsstil, vennlighet og høflighet er noen av nøkkelordene her, i tillegg til en snodig dialekt som krever enorm tilvenning…Det vil enhver franskmann skrive under på!

Har du aldri tidligere vært i Frankrike, bør du dessuten vite at svært mange (de fleste) myter som du har hørt om Frankrike og franskmenn overhodet ikke stemmer i Toulouse, og hvorfor de eventuelt gjør det andre steder.

Her er tre eksempler på slike myter

1. Du går ut ifra at ingen snakker engelsk. I mange franske småbyer, samt i de små landsbyene, steder med lite eller ingen innflytelse fra andre land og kulturer, vil man ha problemer med å finne engelsktalende lokalbeboere. Denne utfordringen vil man ikke ha i store industribyer som Toulouse, flyindustriens hub og hovedkvarteret for Airbus, en smeltedigel av ulike nasjonaliteter og flerspråklige franskmenn fra ulike deler av landet. Grunnleggende engelskkunnskaper er et krav om man skal jobbe for Airbus, selskapet hvor rundt 30 000 mennesker av byens befolkning tross alt jobber.
2. Du tror at lokalbeboerne blir sure når turister kommer på besøk. “Sure” mennesker vil man (med god grunn) finne mange av i byene som er overbelastet med masseturisme, byer hvor lokalbefolkningen presses ut av sentrumskjernen til fordel for Airbnb-utleie og hoteller. Toulouse har ikke dette problemet, tvert imot synes mange det er hyggelig at turister velger å komme nettopp hit…så lenge man oppfører seg respektfullt.
3. Du tror at det er normalt å være uhøflig i Frankrike. Du har kanskje feriert i Paris, sett pariserne albue seg gjennom folkemengder på metrostasjoner og skrike ut et surt “PARDON” om du skulle stå i veien for dem på fortauskanten mens du forsøker å navigere deg og dine fra Eiffeltårnet til Notre-Dame. Med sine 2.1 millioner innbyggere og rundt 17 millioner turister årlig, er det heller ikke så rart at innbyggerne føler seg frustrerte i de store folkemengdene, at de rett og slett ikke kommer seg noen vei om de ikke hever stemmen og knuffer alle som blokkerer veien. Toulouse har ikke dette problemet, Toulouse har 950 000 innbyggere og langt færre turister å forholde seg til. Her regnes det som normal folkeskikk å hilse på bussjåføren og takke for turen når man går av bussen. Om en bil stopper for deg når du ønsker å krysse veien, er det normalt å vinke og smile til sjåføren for å signalisere takknemlighet.

Ønsker du å ta i bruk dine franskkunnskaper i Toulouse, eller lære fransk fra bunnen av?

Selv har jeg ingen personlig erfaring med språkkurs andre steder enn Paris og Montpellier, men et opphold i Toulouse vil jeg selvfølgelig anbefale på det varmeste, byen har dessuten blitt kåret til Frankrikes beste studentby. Med et stort internasjonalt miljø, en rekke kulturtilbud og flere språkskoler å velge mellom, tviler jeg ikke et sekund på at du som ungdom eller godt voksen vil få et fantastisk opphold i byen “min”.

Med franskkunnskaper i bakhodet, glem ikke hva jeg tidligere har nevnt, toulouserne har en snodig dialekt med en uttale som krever tilvenning. De kaller dessuten bærepose for poche (i stedet for sac)…og nåde deg om du kaller chocolatine/choco for pain au chocolat.

Avslutningsvis, 5 unyttige fakta om Toulouse

1. Byen er kjent for sin lokale spesialitet, den mektige fete gryteretten cassoulet, med hvite bønner kokt i andefett, andeconfit og saucisse de Toulouse (lokal pølse).
2. Toulouse elsker rugby (mer enn noen annen sport). Stade Toulousain, nasjonale mestere, byens stjernelag har hentet hjem seieren hele tjue ganger og fyller byens store stadion hver eneste gang laget spiller kamp på hjemmebane.
3. Fioler er byens symbol. Toulouse blir ofte omtalt som cité des violettes (fiolenes by) på grunn av byens lange historie med produksjon av likør, godteri, såpe og andre varer laget av denne lilla skjønnheten.

Mer om Toulouse om en ukes tid, i dag ankom jeg nemlig Danmark, hvor jeg frem til tirsdag vil feriere sammen med mine foreldre.

Der jeg blar gjennom bøker og beundrer karuseller

Halv sju, jeg løper så fort de sandalkledde beina klarer å bære meg, rekker såvidt bussen, til min store fortvilelse blir busskortet avvist av det elektroniske systemet, jeg sukker oppgitt, at utløpsdatoen var i dag hadde jeg helt glemt bort, jeg betaler med mine siste kontanter.

På kontoret tvinner jeg tommeltotter, mandagen starter med store tekniske problemer, serverne er nede, vi er dessuten et fåtall mennesker på kontoret, hele ledelsen har tatt seg ferie. Tiden går ufattelig langsomt, sekundene telles, nedtelling til lunsjpause, en lunsjpause hvor jeg risikerer å matforgifte meg selv, chorizoskivene på smørbrødet smaker underlig, på kanten til usmakelig, men jeg spiser likevel hele matpakken og skyller ned den rare ettersmaken med store mengder vann.

Halv fire, jeg forlater kontoret og spaserer de nesten fire kilometerne det tar å komme frem til nærmeste kiosk hvor jeg kan fylle på mitt utgåtte reisekort, den samme kiosken jeg vanligvis unngår så godt det lar seg gjøre. Den slitsomme kioskeieren er som ei plate med hakk i, samme spørsmål og samme aggressive tone hver eneste gang, han vil vite hvor jeg kommer fra, Norge, svarer jeg hver gang, han tror ikke på meg. Hvor kommer du egentlig fra, hvor kommer foreldrene dine fra, mannen skremmer meg, jeg håper han har reist på ferie. Jeg puster lettet ut, i det jeg går inn døra til den lille kiosken. Ei dame på rundt samme alder som eieren, jeg lurer på om hun er kona hans, spør om hun kan hjelpe meg.

Videre skal jeg til postkontoret for å hente to pakker fra nettportalen Etsy (hvor små butikker og privatpersoner selger sine håndlagde varer). Overivrig som jeg er, har jeg allerede begynt å handle inn diverse saker til bryllupet og alle festlighetene vi har å glede oss til både før og etter den store dagen. Accessoirer som jeg ser frem til å ta i bruk ved morgenstund på eget utdrikningslag og tiden rundt bryllupsdagen og ikke minst på bryllupsreisen, hvit morgenkåpe og matchende tøfler med ordet Bride skrevet i glitter og gull. I tillegg har jeg kjøpt inn to kleshengere hvor brudekjole og dress skal henges før den store seremonien, Monsieur i sort løkkeskrift og Madame i gull, store hvite hengere.

Fremme med bussen som daglig kjører meg fra jobb til mitt livlige nabolag Saint Cyprien, jeg tar meg en liten spasertur i nærområdet før jeg fortsetter mine ærend. Det vakre pariserhjulet er i bevegelse, det er noe vintage-estetisk over slike franske karuseller og pariserhjul, jeg elsker å observere dem, beundre dem.

Videre spaserer jeg langs Avenue Étienne Billières, forbi markedshallen, det spennende markedet hvor man fra tidlig morgen til tidlig ettermiddag, sju dager i uka, får kjøpt frukt, grønnsaker, kjøtt, ost og bakervarer. I dag er det markedshallens uteområde som fanger min oppmerksomhet, stedet har blitt transformert til et enormt utsalgssted for bruktbøker, langbord på langbord, hundrevis av romaner og faktabøker stablet side om side, de venter på et nytt hjem, en ny bokhylle, et nytt liv hos noen som vil verdsette dem like høyt som deres forrige eier en gang har gjort.

For denne gang handler jeg ikke inn noen nye bøker, bokhyllene mine er allerede stappfulle av bøker jeg enda ikke har rukket å lese. Etter å ha lest og fordøyet den vonde men vakre romanen Vegetarianeren av Han Kang, er det nå Berge av Jan Kjærstad som har fanget min interesse. Neste roman på leselista blir sannsynligvis 1984 av George Orwell, eller Helvete av Erlend Loe.

I stedet for å handle inn bøker fra markedet, handler jeg med meg et stykke bethmale (mild ost fra Pyrénéenne), klassisk camembert og diverse charcuterie fra et lite épicerie på avenyen, før jeg haster meg til postkontoret for å få hentet mine pakker før stengetid.

Deilig er slike mandager som føles som tirsdager, de siste dagers innspurt på kontoret, de siste gjøremål etter endt arbeidsdag, før jeg med pass i hånda og koffert på slep, flyr til Danmark for å feriere sammen med familien igjen, for første gang siden påske.

Ferieplanlegging og restaurant med middelaldertema

Lørdag. Den tidlige morgensola varmer våre pyjamaskledde kropper, ute på balkongen sitter vi, med hver vår kopp kaffe, hans laptop foran oss på utebordet, vi er i ferd med å bestille togbilletter til vinterens planlagte tur til Tyskland. I desember skal vi reise til Berlin og Dresden, en uke hvor vi skal dra fra julemarked til julemarked, drikke gløgg og eggepunsj, spise schupfnudeln, den tyske versjonen av gnocchi, vi skal løpe fra bod til bod for å smake flest mulig tyske spesialiteter og handle inn små julegaver til familie og venner.

Desember er fortsatt lenge til. Her sitter vi under solfylt himmel med solkrem i ansiktet, august har såvidt startet, og vi er allerede godt i gang med planleggingen av årets førjulsaktiviteter, allerede før jeg har rukket å reise til Danmark med foreldrene mine, min lille ferieplan for neste helg, allerede før min kjære og jeg har fullført planleggingen av bilturen til den Franske Riviera, en ni dagers ferie sammen med hans familie i september.

Bilturen langs den franske middelhavskysten vil etter planen starte med to netter i vår favorittby etter Toulouse, sjarmerende Montpellier, byen hvor jeg i 2015 feiret landets årlige musikkfest fête de la musique for aller første gang, byen hvor jeg i en uke gikk på franskkurs og kokkekurs, byen hvor både han og jeg sannsynligvis gikk kraftig opp i vekt etter å ha spist oss gjennom tapasmenyer og tre retters lunsjer på restaurant hver eneste dag.

Hvor veien fører oss videre etter Montpellier, er fortsatt usikkert, men Bandol, Sanary, Hyères og Porquerolles står høyt på lista over potensielle steder å besøke.

Planlegging av sensommerferien får vi komme tilbake til ved en senere anledning, en romantisk lørdagsdate i vårt kjære Toulouse skal nå nytes til det fulleste. For anledningen velger jeg å pynte meg med en av klesskapets mange kjoler, valget faller på den lyseblå-og hvite stripete med rosa flamingo-og blomstermotiv, jeg matcher stripene med hvite sandaler, frisker opp ansiktet med leppepomade og pudder, samt litt godlukt på halsen, en liten dæsj parfyme, en frisk duft fra Givenchy, en gave fra min kjære.

Han har kjøpt billetter til en kinoseanse sent på ettermiddagen, og reservert bord på et av byens mange interessante spisesteder. Denne er en temarestaurant hvor både dekor, musikk og til dels menyen tar gjestene med tilbake i tid til middelalderen. Stedet heter Auberge du Tranchoir, en koselig liten restaurant i en rolig sidegate sørvest for Capitole. Servitøren leder oss til et lite bord for to, vi starter måltidet med en petit dégustation, et lite stativ plasseres foran oss på bordet, med seks små drikkehorn, tre til ham, tre til meg, i små kvantiteter smaker vi husets spesialiteter; honningvin, krydret vin og jordbærvin.

Til forrett får vi servert et fat fylt med (for det meste) sunne godsaker, gulrot-og appelsingaspacho, hummus, tapenade og en krem av geitost, reddiker, selleri og agurk, tørket filet mignon, og deilig surdeigsbrød.

Hovedretten min, mediumstekt hjort med saus av estragon og sennep, spiddet på et miniatyrsverd, serveres på samme fat som hovedretten til Julien, honningmarinert ribbekjøtt, sammen med en felles grønn salat, ratatouille og polenta.

Utover kvelden fylles alle bord, fransk og engelsk høres fra ulike deler av lokalet, stemningen er god, jeg takker min kjære for at han tok meg med hit på denne spennende reisen tilbake til en fortid lenge før vår tid.

En fin distraksjon fra ukas frustrasjoner på kontoret, fra alle tankene som nekter å gi slipp, deilig er det å få nok en bekreftelse på at alt som skal til for å få meg i godt humør, er å tilbringe slike solrike dager i sentrum av vårt kjære Toulouse.

Der du våkner ved min side

Bonjour, chéri. Vanligvis er jeg ikke våken på samme tid som du, jeg som tross alt drar på jobb et par timer senere, men her ligger jeg, lys våken. En tidlig fredagsmorgen før både du og jeg har rukket å vaske oss mens radioen spiller franske chansons i bakgrunnen, før vi har rukket å dytte i oss et par brødskiver og drikke kaffe i all hast, før vi løper ut døra, du til bilen og jeg til bussen, til hver vår Airbus-avdeling, ukas siste arbeidsdag, ukas siste innspurt.

Du våkner ved min side, du spør meg om jeg har sovet godt. Jeg kysser deg på pannen, du smiler, vi kommuniserer uten ord, dine snille øyne, ditt trygge blikk, den fredelige stillheten sier så mye mer enn ord.

Du spør meg hva jeg har drømt i natt, du elsker når jeg forteller disse bisarre historiene, når jeg gjenforteller mine svært så detaljerte drømmer. Jeg forteller om en drøm hvor jeg, i ruiner av et gammelt slott, står og venter på deg, på familie og venner, helt alene. Håret mitt er oppsatt, krøllete, høyt og hvitt, som Marie Antoinette, kroppen er tynn, ikke normalvektig som ellers, den bærer en tynn underkjole, ingenting over, ingenting under. Jeg venter, utålmodig, ingen kommer. En lyd høres i det fjerne, lyden av storm, store mørke skyer lukker himmelen, jeg stenges inne. Regnet faller, kraftigere og kraftigere, ruinene slipper inn vann, skittent gjørmevann dekker overflaten, det iskalde vannet stiger, jeg har vann til knærne. Julien, roper jeg, til kun et ekko av min egen stemme. Julien, hvor er du?

Du ser på meg med et spørrende blikk, som alltid forsøker du å analysere disse drømmene mine, som alltid forsøker du å analysere meg. Du klarer ikke å lese meg, pleier du gjerne å si, samtidig forteller du meg stadig hvor forutsigbar jeg er på enkelte områder. Du vet at jeg alltid vil velge den ene desserten som inneholder hvit sjokolade eller pistasj når vi spiser ute på restaurant, du vet at jeg ikke liker å sitte klistret foran fjernsynet med mindre kanalene viser reisereportasjer eller lærerike dokumentarer, du vet nøyaktig hva som skal til for å glede meg, du vet like godt hva som skal til for å få meg i dårlig humør.

Du vet at jeg har høydeskrekk, men du forstår ikke hvor panikkslagen jeg blir. Du vet hvor høyt jeg elsker kunst og litteratur, men noen ganger lurer jeg på om du virkelig forstår hvor brennende denne lidenskapen er, når jeg forteller deg hvordan jeg lever og ånder for alt det kreative?

Du forteller meg at denne drømmen, dette marerittet, kan bety så mangt. Kalde føtter før bryllupet, stress og uro rundt planleggingen av den store dagen, frykt for at noen som står meg nær ikke skulle ønske å komme, usikkerhet rundt budsjettet, rundt organisasjonen, vil våre familier hjelpe til?

Dette er et overveldende prosjekt, men vi har jo over ett år på oss før alt skal være klart, nesten fjorten måneder, minner du meg gang på gang. Utålmodig er jeg, med en mage full av sommerfugler og et hode fullt av scenarier som går på repeat, hva om alt går skeis?

I morgen skal vi legge bort alt av gjøremål. Etter en slitsom arbeidsuke fortjener vi begge å kunne kose oss med deilig vin fra Languedoc, min favoritt, du har reservert bord for to på en fransk restaurant som vi aldri har besøkt tidligere, en bistro dekorert i middelalderstil.

Lykkelig, over å kunne forlate kontoret etter en lang arbeidsdag, nå er endelig helgen her, den første i august måned. En nydelig fredag i et solfylt Toulouse, ingen storm og gjørmevann, ingen gjøremål, bare du og jeg, god mat og deilig vin.

Brunsj, blomsterkjole og kjærlighet

Søndag.

Hvit linkjole med blomsterbroderi, den minner nesten litt om en østeuropeisk bunad, kanskje fra Ukraina. Det eneste jeg i så fall mangler for å gjøre antrekket komplett er en fargerik og fyldig blomsterkrone. Med slitte sandaler og brun alminnelig skinnveske, toner jeg heller det festlige ned et par hakk, for jeg har jo ingen krone.

Klokka har såvidt bikket halv tolv. Julien og jeg er ute på rusletur sammen, vi vandrer gjennom de fredelige sentrumsgatene og nyter vår daglige dose med deilig solskinn. I sentrum blir vi ikke værende lenge, bare en liten tur gjennom byens gater før vi vender tilbake til nabolaget vårt hvor vi har reservert bord på den britiske puben The Dispensary.

Jeg elsker søndager som dette, fredelige søndager som består av fine spaserturer, brunsj sammen med kjæresten, solfylt himmel og behagelige sommerkjoler. Søndager hvor formiddagen går til koselige aktiviteter, ettermiddagen til vasking og papirarbeid, og kvelden til kokkelering på kjøkkenet. Jeg liker å avslutte uka med et hjemmelaget søndagsmåltid som kan nytes foran en god film sammen med min bedre halvdel.

The Dispensary, den trivelige puben i nabolaget vårt, er full av sommerkledde mennesker som spiser brunsj sammen med sine kjære. Vennegjenger, kjærestepar og familier. De to servitørene som begge er kledd i mørkeblå jumpsuit, løper fra bord til bord mens de vasker og rydder opp etter tidligere gjester og setter frem nye tallerkener og glass. Jeg får servert en rykende varm kopp kaffe, et iskaldt glass eplejuice, store kikertkaker, stekte poteter, grillet champignon, baconskiver, tomatbønner og squash. Julien går for en typisk britisk pubfrokost, Full English Breakfast, med egg, bacon, pølser og tomatbønner.

Ved bordet blir vi sittende i nesten to timer, der vi prater om bryllupet og våre ferieplaner, om tanker og drømmer for vår felles fremtid, tiden etter den store bryllupsfesten. Om kjøp av leilighet, om karriereendringer, alt som i dag bare virker som en vakker men virkelighetsfjern drøm.

På vei hjem spaserer vi gjennom en rolig gate full av flotte lavblokker i rød murstein med romslige hvite smijernsbalkonger. Vi drømmer oss bort til en alternativ virkelighet hvor en leilighet som dette tilhører oss, Monsieur og Madame Begot.

Tanken på at jeg om tretten og en halv måned vil bli kona til dette mennesket som i over fire år har stått ved min side gjennom godt og vondt, får blodet til å bruse og hjertet til å dunke enda litt raskere. Jeg tar tak i hånda hans, den varme myke håndflaten, de snille brune øynene møter mine, et undrende blikk, han spør meg, “hva tenker du på?”

“På deg”, sier jeg, nesten litt barnslig. Som hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste våkne sekund, tenker jeg på så altfor mye. Jeg tenker på ham, på oss, på fremtiden, på nåtiden, de små øyeblikkene som får meg til å smile, minner skapt med ham, med venner, med familien.

Toulouse, mine tanker omhandler ofte denne flotte byen, og spesielt nabolaget vi bor i. Jeg tenker på blomsterhandleren hvor min kjære pleier å kjøpe blomster til meg, på frisørsalongen som ligger vegg i vegg, der hvor både han og jeg er stamkunder. Jeg tenker på Les Chimères, restauranten med sin spennende brunsjbuffet, på bokkaféen L’Estaminot, på vanntårnet som har blitt gjort om til kunstgalleri (Château d’Eau) det spennende kunstmuseet Les Abattoirs som tidligere har vært et slakteri. Jeg tenker på Mouna Yoga, studioet hvor jeg sammen med ei venninne tilbrakte så mange tidlige onsdagsmorgener og sene torsdagskvelder gjennom fjorårets høst og vinter. Vi som hadde som mål å bli sunne, flinke yogis.

Julien og jeg setter oss i sofaen, han med sin laptop i fanget. Nytt regneark i Excel, den kjedelige delen av bryllupsplanleggingen settes i gang.

Kristine's Lykkeprosjekt

Primary Menu