Slutt på pendling?

Halv sju. Tom mage, men nydusja og nysminket. Med ferdigpakket koffert og stressnivå på høygir, løp jeg i all hast på mine høye hæler. Klikk-klakk, klikk-klakk, klikk-klakk. Julien som er høy og langbeint, behøvde ikke å løpe. Ett steg for ham er tre steg for meg.

Vi hastet oss av gårde til trikken og videre til flyplassen. Nok en gang forlot vi en Airbnb-leilighet. Nok en gang forlot vi Toulouse.

Forhåpentligvis er dette siste runde med pendling frem og tilbake før vi endelig får slått oss til ro. Om et par uker starter jeg jo tross alt i denne nye 9-4 tilværelsen min, med rutiner og kolleger og det hele.

På flyplassen i Paris ventet svigerfar på oss. Med den beste gaven jeg kunne tenke meg, akkurat der og da. Ferske bakevarer, pain au raisin og chausson aux pommes i en hvit liten papirpose. Frokost. Endelig!

Etter å ha løpt til trikken og videre gjennom flyplassen og halvsovet meg gjennom en 50 minutters flytur, var det virkelig godt å få i seg noe mat.

Godt plantet i sofaen, titter jeg nå gjennom alle bildene jeg har tatt i Toulouse – de eneste souvenirene jeg har tatt med meg fra byen, med unntak av et par øredobber som jeg ikke klarte å motstå da jeg så dem i butikkvinduet. En søt liten boutique drevet av en trivelig dame som syntes det var så hyggelig å få en nordmann på besøk. Mademoiselle, vous avez des beaux yeaux, sa hun. Å få høre at man har fine øyne er jo alltid koselig – salgstriks eller ei.

Det er uansett hyggelig å flytte til en by hvor selgere gir deg komplimenter, og fremmede gir deg en hjelpende hånd og et smil når du trenger det. Om vi alle var like snille mot hverandre, ville verden vært et bedre sted.

øredobber

blomstrete body

makroner

vinduskarm

iskaffe

byen

 

Advertisements

Lykkerus, Champagnerus

Skål for vårt nye liv. Et bedre liv. Et lettere liv. Skål for forandringer. Store, fantastiske forandringer!

I går handlet vi inn ei flaske champagne, kjeks krydret med rosmarin, champignonkrem med trøffelolje, og sorte oliven. Å starte kvelden med en liten apéro før restaurantbesøket er jo faktisk et must når man tross alt skal feire slike fabelaktige nyheter.

I ekte lykkerus champagnerus ringte vi foreldrene til kjæresten min, for å inkludere dem i feiringen vår. Mamma mottok også en telefon fra meg. Hun åpnet like greit ei flaske rødvin sammen med stefaren min for å feire meg på avstand. Foreldrene mine og svigerforeldrene mine, trenger ikke lenger å bekymre seg for Julien og meg. Flytteplanene våre er ikke lenger satt på vent. Mon Dieu, så fantastisk deilig det er å vite!

Et reservert bord for to ventet oss hos Le Saint Sauvage, en gastronomisk nytelse av et spisested, med en svært romantisk atmosfære. Her er det nok mange heldige damer som har blitt fridd til opp gjennom tidene. Når blir det min tur, da?

Etter forrett og dessert var magesekken min omtrent i ferd med å sprekke, men jeg kunne likevel ikke motstå å avslutte måltidet med en deilig bannoffee kake. Stor tabbe. Kaken var god, veldig god, men jeg klarte ikke å spise mer enn halvparten før magen sa stopp og Julien sa, “hva var det ikke jeg sa?”.

Bittert, stappet han i seg resten av kaken min. “Du skulle ikke ha bestilt dessert. Du klarer jo aldri å spise opp maten din”, mumlet han.

Nei, men hva er vel feiring uten kake?

helsort

champagnekos

byen

polaroid mat

 

 

Jeg fikk jobben i Sør-Frankrike!

Toulouse, ma belle ville, la ville rose – her kommer jeg. Milde makaron så lykkelig jeg er!

Jobbintervjuet i går gikk tydeligvis langt bedre enn forventet. Selv trodde jeg at alt hadde gått helt på tryne og at de to som intervjuet meg så på meg som en eneste stor vits.

Den ene karen hadde ordentlig bred sør-fransk dialekt og jeg skjønte ikke bæret av hva han spurte meg om enkelte ganger. Dermed ble det til gjentatte “pardon?” fra min side, og klein stillhet mellom hver gang jeg var for flau til å innrømme at jeg fortsatt ikke forstod spørsmålet. Jeg ville jo ikke at han skulle tro at fransken min var så ræva at jeg ikke skjønte bæret av hva som foregikk.

I tillegg spurte de meg hvordan tysk- og spansk-kunnskapene mine var. Hvilke kunnskaper? Jeg svarte at, som nordmenn flest, kan jeg bestille øl på begge språk og telle til ti. Og det er omtrent det hele. Som om ikke flytende engelsk, norsk og fransk var nok?

Jeg reiste meg opp og takket for tiden deres. Dypt skuffet over meg selv for å ikke være flerspråklig nok, ikke skjønne franske dialekter godt nok, og med en følelse av at jeg kunne utdypet svarene på hvert eneste spørsmål langt bedre enn det jeg gjorde – samt stille langt flere spørsmål til arbeidsgiver.

Som et siste forsøk på å desperat klamre meg til denne jobbmuligheten, slo jeg på sjarmen og fortalte dem hvor høyt jeg elsker Frankrike, hvor glad jeg er i fransk mat, kultur – og ikke minst byen Toulouse og Sør-Frankrike generelt. Jeg fortalte dem at jeg elsker vin fra Bordeaux, Bergerac og Gaillac i sørvest-Frankrike, og gleder meg til å dra på biltur rundt omkring i distriktet (i helgene), for å besøke diverse vingårder og slott.

Kanskje var det dette som skulle til for å bli pekt ut som den rette kandidaten? Eller var de elendige svarene jeg ga til spørsmålene deres, ikke så elendige likevel?

Helt uforventet mottok jeg i dag den telefonen jeg trodde aldri kom til å komme. Jeg rakk knapt å komme meg ut av dusjen før arbeidsgiveren ringte meg opp for å fortelle meg at jobben er min. Med håndkle rundt kroppen og håndkle-turban på hodet, satt jeg der og gliste fra øre til øre.

Jobben er min. Med oppstart 1. Desember!

Så i kveld skal det feires med god mat og champagne. La vie est belle!

I anledning jobbintervju, gikk jeg kledd i en blazer fra H&M, topp fra Primark, jeans fra Monki, sko og veske fra La Halle (fransk kjede).

dress

sort dressjakke

sort veske

sortkledd

 

 

 

 

Sommerfugler i magen

Tidlig på morgenkvisten hoppet jeg i dusjen og kledde på meg gårsdagens tøy. Med sommerfugler i magen og nervøse tanker rundt dagens jobbintervju, kunne jeg umulig ha klart å sove lengre. Julien derimot, sov som en stein.

Jeg klarte likevel å dra ham opp av sengen, og få ham til å slenge på seg klærne han hadde på seg i går, han også.

Magen rumlet og jeg lengtet etter ferske baguetter fra bakeriet på hjørnet.

Å vandre gatelangs tidlig på morgenkvisten, er det fineste jeg vet. Frisk luft, sola som ikke helt har stått opp enda, dresskledde menn og kvinner som handler frokost på bakeriet før dem spaserer eller sykler videre til arbeidsplassene sine.

sentrum

Jeg observerer. Jeg nyter. Jeg vandrer videre.

morgenkvisten

Hadde ikke Julien vært der for å stoppe meg, hadde jeg sannsynligvis ikke bare kjøpt med meg baguetter. Den lekre sitron-og marengs terten som lå til utstilling fristet nemlig vanvittig mye.

Nå har jeg fått i meg to kopper kaffe og en deilig frokost. Maisbrød og fullkornsbaguetter, ost og skinke, kylling-pâté. Energinivået er på topp, og sommerfuglene flagrer enda hyppigere enn før.

Snart skal jeg skifte klær, pynte meg litt og forberede meg til dagens store utfordring.

À tout à l’heure! (Snakkes)

 

 

 

Derfor trenger jeg denne jobben

Å slappe av på sofaen med et par glass rødvin og litt snacks, er et must for meg akkurat nå. Her sitter jeg i en ny Airbnb-leilighet i Toulouse og forbereder meg til morgendagens avgjørende jobbintervju. Fy, som jeg gruer meg. Og gleder meg, på samme tid.

Hvordan kan noe så simpelt som et enkelt lite møte mellom meg og en potensiell arbeidsgiver føles ut som selve dommedagen med stor D?

Jeg gruer meg til å stå ansikt til ansikt med mannen som avgjør om jeg får jobben eller ei. Hånda mi kommer sikkert til å bli dritsvett, og skjelve som bare juling innen jeg når det punktet hvor jeg skal håndhilse på ham.

Intervjuspørsmålene kommer nok til å bli besvart med en god mengde “ehh…” og “øøh..” mellom hver eneste setning. Kanskje litt stamming, også.

Men, mirakler kan skje.

Får jeg jobben (til tross for min særdeles ukomfortable væremåte), skal vi ut i morgen, kjæresten og jeg, for å feire hardt – med stil.

Da spanderer jeg champagne og tre-retters middag på min bedre halvdel. Kanskje kjøper jeg til og med en fin gave til meg selv, for å gi meg selv en velfortjent klapp på skulderen.

Jeg lider ingen pengenød. Det er ikke derfor denne jobben betyr såpass mye for meg. Nei, det jeg trenger er rutinene og det sosiale aspektet. Ja, jeg lengter sårt etter faste rutiner, kolleger, fredags-kake på kontoret, lønningspils og det å glede seg til helgen kommer.

Jeg lengter etter å ha noe fornuftig å bidra med i samfunnet, bli opplært i noe nytt, bli inspirert av andre, og jobbe mot et felles mål i et velfungerende team.

En jobb i IT-bransjen kan bli en utrolig spennende erfaring å ta med seg videre i livet. Den moderne verden blir jo tross alt bare mer og mer digitalisert, så en jobb som denne vil være gull å ha på CVen etter 1 års-kontrakten er fullført.

Det vil si, om jeg er heldig og får jobben.

Jeg krysser fingrene og alt som krysses kan.

Det er uansett deilig å være tilbake i Toulouse!

Og til deg som er i samme situasjon som meg, du som søker jobb og venter på svar fra firmaene du virkelig ønsker å bli ansatt hos; ikke gi opp!

Å søke jobb er tidkrevende, og en stor psykisk påkjenning. Å få avslag etter avslag er en vond følelse. Ingen liker å bli avvist. Ingen liker å føle at de ikke er bra nok. Kvalifiserte nok. Og i enkelte tilfeller, for kvalifiserte for en jobb?

Ikke gi opp. Vær den beste utgaven av deg selv, prøv stadig å forbedre både CV og søknadsbrev, vær kreativ, vær optimistisk – og ikke vær redd for å søke på jobber du tidligere har vært redd for å søke på. Jobber du egentlig ikke er kvalifisert for. Hvem vet, kanskje det nettopp er en som deg, en med din bakgrunn og dine ferdigheter, firmaet trenger!

rødvin

vindu

polaroid

 

 

Oppi det hele blir dem man er glad i forsømt…

Da var antrekk til neste jobbintervju brettet og pakket ned, sammen med alt det andre jeg ønsker å ta med meg til Toulouse.

Ny Airbnb leilighet, nytt nabolag, nye muligheter.

Jeg krysser fingrene for at dette blir siste gang jeg må pendle frem og tilbake på denne måten. Dette er slitsomt, dyrt og jeg er lei av å føle meg “hjemløs”. Foreldrene til Julien er sikkert drittlei av å ha meg boende her, også.

I tillegg har jeg en tendens til å bruke altfor mye penger på “tull” i perioder hvor jeg føler meg stresset. Som om en shopping-mani noensinne har kurert noe som helst.

Men slik reagerer altså jeg på stress.

Og jeg vet meget godt at det ikke løser noen som helst problemer, men skaper nye i stedet.

Stress gir meg panikk, jeg blir frustrert, irritert og til slutt lei meg, før jeg tar grep og snur tankene over på andre ting for å distrahere meg selv fra alt som plager meg.

Dette gjør jeg som oftest ved å dra ut for å fotografere (fornuftig), bruke penger på tull (svært ufornuftig), spise ute på restaurant (ikke spesielt fornuftig) og kjøre maraton med alt jeg kommer over av dokumentarer på Netflix og YouTube (fornuftig, om innholdet gir mening). Et sted oppi alt dette blir stakkars Julien glemt, og jeg får dårlig samvittighet og blir lei meg for å ha forsømt kjæresten min.

De siste månedene har jeg absolutt ikke følt meg som en god kjæreste, en god venn, et godt menneske. Jeg har følt meg som en eneste stor byrde.

Men på tirsdag kan alt snu.

Får jeg jobben, starter jeg allerede uken etterpå. Og da ruller snøballen av gårde. Leilighetsjakten kan sette i gang, rutinene faller på plass – og jeg kan endelig lene meg tilbake og puste lettet ut.

Og i dag har jeg tredd på meg min favoritt-body, en løstsittende cardigan, komfortabel bukse – og et stort glis.

Hvis man ikke smiler til livet, selv når stressende situasjoner tar overhånd, så vil ikke livet smile tilbake heller.

body undiz

kul body

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Farsdag: Den pappaen jeg en gang hadde

Tre år er gått siden pappa gikk bort.

Fire år er gått siden pappa først fikk vite at han hadde kreft.

Kort tid etter spredte kreften seg, og den sterke pappaen jeg en gang kjente ble fysisk svakere og svakere. Staheten og viljestyrken holdt han fast på. Han skulle ikke vise meg (eller noen andre) at han var syk. Vi skulle ikke synes synd på ham. Vi skulle ikke bekymre oss. Han kom jo til å bli frisk igjen, sa han.

På internett hadde han kjøpt seg et dyrt speilreflekskamera og diverse kamerautstyr, for han skulle jo ut i verden og fotografere eksotiske dyr. Pappa som elsket å reise. Pappa som elsket dyr.

Kameraet fikk han bare tatt i bruk én eneste gang. Den gang rakk han kun å fotografere sykehjemmets fire vegger, og trærne han hadde utsikt over fra vinduet sitt. Forberedt på et liv utenfor de fire veggene, med et nytt og spennende kamera.

Det livet fikk han aldri.

Den sterke pappaen som reiste rundt fra land til land for å oppleve nye eventyr, møte nye mennesker, han som levde i nuet, han som ofte tok meg med på fisketur da jeg var liten, og dro meg med ut for å skyte leirduer da jeg var femten. Han som elsket vannsklier, bølgebasseng og dro meg med til forskjellige badeland og dyrehager i Danmark og Tyskland – fordi han ville dra dit. Pappa som aldri ville bli voksen.

Den barnslige pappaen som likte nøyaktig de samme sjokoladebitene som meg i hver eneste konfektblanding, og heller ville løpe vekk og smugspise alle favorittene mine, fremfor å dele. Pappa som elsket å se dokumentarer om haier. Pappa som hadde to akvarier og var lidenskapelig opptatt av livet under vann. Pappa som alltid hadde drømt om å bli marinebiolog, men utdannet seg til å bli ingeniør i stedenfor.

Den gavmilde pappaen som ga meg en fin lilla scooter til 16-årsdagen min. Pappa som lånte scooteren min flere ganger uten å spørre om lov. Pappa som ga meg min første egne TV og Nintendo da jeg var liten. Og datamaskin i konfirmasjonsgave. Og en printer/scanner som jeg sjelden brukte. Jeg satte ikke pris på alle disse tingene den gang. Jeg tok dem for gitt. Jeg tok pappa for gitt. Og det skammer jeg meg over.

Nå er jeg voksen, og ganske lik ham – på godt og vondt. Jeg elsker også å reise. Jeg elsker også å dra ut på nye eventyr. Jeg tok heller ikke den utdanningen jeg egentlig ønsket, men gikk også en helt annen vei fordi andre forventet det. Jeg ønsker heller ikke å gi opp min barnslige side.

Men nå er ikke pappa lenger her. Ikke kan han ta meg med på fisketur, ikke kan vi skyte leirduer, ikke kan vi besøke badeland, fotografere dyr eller se dokumentarer om haier sammen.

I dag er det farsdag. Ikke ta din far for gitt.

Før du vet ordet av det, er han ikke lenger der.

 

En liten dagstur til Paris

Aldri har 50 kilometer føles så langt unna som det det gjør når man sitter fast i en situasjon, midlertidig boende et sted som svært få hørt om, mens man venter på et svar som kan snu hele livssituasjonen 360 grader rundt.

Aldri har det føltes så deilig å kjøre 50 kilometer for å vende tilbake til alt det kjente, alt det kjære – selv bare for én dag.

I går tok vi til rattet og kjørte til Paris. For å dra på kino (the Foreigner), for å dra på kafé, for å få unnagjort litt shopping – og ikke minst for å se vennene våre igjen over en middag og noen et godt antall cocktails.

Men først, kaffe.

Jeg elsker konseptbutikken/kaffebaren L’Exeption i Paris. Butikken selger klær, sko og vesker av ukjente og mindre kjente franske designere – og kafeen har en skyhøy cool-faktor, da mange chic Parisere og utenlandske moteguruer henger her.

Jeg er absolutt ikke noen fashionista, men jeg elsker likevel å sette meg ned med en god kopp kaffe, hjemmelaget ostekake og observere alle de vakre menneskene som stikker innom for å handle, drikke kaffe og skravle – eller benytte anledningen til å få unnagjort litt pc-arbeid.

ostekake

kafeen

butikken

Paris. Høst. Kåpe og Skjerf.

I Paris har temperaturen allerede sunket betraktelig, og de fleste Parisere har passet på å pakke seg godt inn i både ullskjerf, tykke gensere, lange kåper og varme støvletter. Selv tåler jeg kanskje en smule mer enn lokalbefolkningen – jeg som er halvt viking, tross alt.

Ullgenser og tykke skjerf sparer jeg til minusgradene. Nå holder det i massevis med tynne skjerf, bomullsklær og nylonstrømper. Oss nordmenn, vi tåler da så inderlig vel!

marc jacobs veske

skjerf

pariser

tung veske

storbyliv

Skål, kjære venner!

Første drink i godt lag med gode venner; liten, dyr og på en annerkjent bar. En bar som heter noe så merkelig som Sherry Butt. En avslappet lounge bar med en meny bestående av bartendernes egne oppskrifter, hvor alle cocktailer inneholder ingredienser du sannsynligvis aldri har hørt om. Akkurat sånn jeg liker det (nei, drinken til høyre er ikke en Cosmopolitan).

sherry butt

Endelig kunne jeg sette meg ned og fortelle venninnene mine, ansikt til ansikt, om det vellykkede jobbintervjuet, og intervju nummer to som venter meg om noen få dager. Som vanlig, pratet vi løst og fast om alt som er. Som vanlig, fløy tiden forbi.

Thai mat og pause fra dietten.

Både jeg og kjæresten har gått på en halvfungerende diett i over en måned, nå. Målet mitt er å gå ned 5-6 kilo. Problemet er at jeg er altfor glad i vin, cocktails, kaker og ost. Og restaurant-mat. Når man først er i Paris for å tilbringe mest mulig tid sammen med venner, blir det jo selvsagt til at vi velger å spise ute, sammen med dem.

I går kveld endte vi opp på Tamarind, en trendy Thai restaurant som serverer Thai cuisine med en moderne tvist. Kjedelig som jeg er, endte jeg opp med å velge både en av de få forrettene og hovedrettene som ikke er spesielt modernisert – og som heller ikke ser noe særlig delikate ut på bilder. Godt var det uansett!

thai mat

rød curry

Une soirée parfaite!

En fantastisk kveld kan bare avsluttes på et fantastisk vis. Derfor tok vi turen til Mojito Lab – en original Mojitobar som tørr å eksprimentere med uvanlige ingredienser og serverer Mojitoer som du aldri har sett dem før. Massevis av røyk-effekt (nitrogen), lys og stilige glass – og bartendere som skaper show og super steming.

Nå gjelder det bare å krysse fingrene for at neste gang det skåles, vil det bli for å feire at både jobb og ny leilighet er i boks.

 

mojitolab

Tinder-sveiping, trolling og hardt vær for single damer

“Det er hardt der ute. Jo eldre man blir, jo verre blir dem. De er griser, sier jeg. Griser!”

Disse ordene (eller i det minste noe i den duren), har jeg hørt overraskende ofte fra en aldersgruppe jeg ville ha forventet noe helt annet fra.

Og her har jeg lenge sittet og tenkt “de vokser ut av det”. Tydeligvis ikke.

Kvinner på min alder, min mor sin alder og min bestemor sin alder, har alle fortalt meg merkelige “første date”-historier om menn i all alder, online og offline. Historier man skulle ønske bare var en dårlig sketch, men som tydeligvis er reelle greier.

Historier om de evig single, de nyskilte, de som er skilt siden gudene vet hvor lenge, og de som hopper fra et forhold til et annet samtidig som de leter etter litt “rebound”-action på veien.

Dating-kulturen har virkelig forandret seg opp gjennom årene – og med all ghosting, sveiping og sortering som foregår, er jeg virkelig glad jeg ikke er singel lenger.

Couchsurfing.com er ikke lenger et trygt og bra sted for kvinner som kun leter etter gratis overnatting mens de er ute på reise. Tinder skaper forvirring og misforståelser blant menn som kun er ute etter å dyppe laksen, og håpløst romantiske kvinner som søker drømmeprinsen. Selv på LinkedIn (hvor selve CVen ligger publisert med adresse og telefonnummer) unngår man ikke lenger å få en sær liten invitasjon i innboksen.

Datingsider og applikasjoner er fulle av perverse sjeler som leter etter et kjapt ligg og tror du vil endre mening om de bare maser lenge nok – og galninger som troller og tryller frem tryllestaven sin i innboksen din.

Heldigvis finnes det fortsatt ordentlige menn både på det store internett og ute blant folk, i den virkelige verden. Og nei, de er ikke alle allerede opptatt.

Akkurat som prinsessen som måtte kysse mange frosker før hun endelig kysset prinsen, måtte jeg se på mange tissefant-bilder før jeg endelig fant drømmemannen min på applikasjonen MeetMe (av alle steder).

Tinder har også bidratt til en lykkelig slutt på singellivet for enkelte av venninnene mine. Ja, de fleste datingsider/apper har sine mange suksesshistorier.

Så, du kjære single pike. Ikke gi opp. Fortsett jakten på den rette.

Du kommer til å finne ham, en dag. Og når du finner ham, ta godt vare på ham.

For ifølge damer på 50, 60 og til og med 70; så blir det visstnok bare verre, jo eldre man blir.

 

 

 

#Throwback Torsdag: Julemarked og Ølfestival i Hamburg

Aldri i hele mitt liv har jeg vært på så mange julemarkeder som det jeg var på i fjor. Totalt besøkte jeg julemarkeder i sju forskjellige byer (og fire forskjellige land).

Fjorårets første marked var det store varierte julemarkedet i Hamburg i Tyskland.

Vi dro ikke dit spesifikt for å komme i julestemning, kjæresten min og jeg. Vi dro dit for å feriere sammen med foreldrene mine og feire bryllupsdagen deres i kombinasjon med 60-årsdagen til min kjære stefar. Og julestemningen, den var kjapt på plass som aldri før!

I tillegg fikk jeg sponset inngangsbillett og gratis mat og drikke på byens årlige ølfestival Winter Beer Day, takket være reisebloggen min. Mye “journalist”-arbeid kombinert med dagsfylla funket bedre enn antatt. Det vil si, helt til vi forlot festivalen i fire-tiden på ettermiddagen, for å treffe foreldrene mine. Tilstanden var, tja, godt beruset.

øl festival

Å besøke julemarked etter å ha konsumert en god mengde brygg, var uansett en svært festlig affære. Spesielt det kinky julemarkedet Santa Pauli, som selfølgelig holder til på Reeperbahn – selveste Red Light distriktet i Hamburg. Her ble det solgt både sexleketøy, sjokoladepeniser – og ikke minst alt det tradisjonelle som man finner på alle andre julemarkeder i Tyskland. Deilig, kalori-rik mat, punch, gløgg, øl og eggnog. Nam!

underbukser jul

Jeg spiste sannsynligvis min egen vekt i både kaker, røsti-poteter toppet med camembert, flammkuchen, schupfnudeln og massevis av andre tyske godsaker jeg ikke aner hvordan man hverken skriver eller uttaler. Sammen med en kopp med noe godt og alkoholrikt, gikk alt ned og fylte magesekken til det maksimale.

julekaker

Julepynt, tente lys, dekorerte grantrær og stemningsfull musikk. Tyskere som skåler og ler. Nysgjerrige turister med kameraer og handleposer fulle av ting og tang fra markedets mange boder.

pariserhjul

Familiekos, kjærlighet, deilig mat og drikke. Ja, å dra på julemarked har blitt en nødvendig tradisjon for meg. Hvilke jeg kommer til å besøke i år, gjenstår å se!

julemarkedet

Her kan du lese mer om julemarkedene jeg besøkte, og om ølfestivalen Winter Beer Day!