Vi besøker flere bryllupslokaler: Château de Fajac la Relenque

Fortsettelse fra forrige lørdag ettermiddag, omvisning hos bryllupslokale nummer to;

Vi kjører de trettiseks kilometerne det tar å komme frem til det sjarmerende Château de Fajac la Relenque fra Château du Croisillat, fra et slott til et annet, fra en omvisning til den neste, vi kjører av sted langs fredelige franske landeveier, på vår spennende jakt etter det perfekte bryllupslokale i det store sørvestland.

Château de Fajac la Relenque har jeg virkelig sett frem til å besøke. Hvilken rustikk perle!

Med fin beliggenhet i landlige omgivelser sør for Toulouse, et stort slott som speider utover skjønn natur, landbruk og grønne enger. Dette røde mursteinslottet er smykket med palmetrær, noe som kler denne typisk sørfranske estetikken, det skaper en eksotisk sjarm, en varme, den varmen jeg så inderlig ønsker for min egen bryllupsdag.

Ei dame møter oss ved innkjørselen til slottet, hun virker langt mer alvorlig enn kvinnen som ga oss omvisning på forrige slott, hun som ligner på Marion Cottiard. Også på dette besøket følger en maskot, en sort liten kattepus som er glad i mennesker, oppmerksomhet og kos. Vi klapper den lille sorte pelsdotten, som ivrig følger etter oss fra rom til rom, gjennom hele omvisningen.

Slottet er like fabelaktig i virkeligheten som på reklamebildene på internett, både innenfor og utenfor byggets røde mursteinvegger.

Innenfor byggets gamle sjarm, skjuler det seg flotte moderne soveværelser, en nydelig festsal med steinvegger og bjelker, som jo er nøyaktig hva vi ønsker oss for den store dagen. I tillegg finnes et biljardrom og tv-stue for barn og ungdom og dem som er unge til sinns, samt en koselig spisesal med peis, stedet hvor frokost kan bli servert dagen derpå, om ønskelig.

Soverommet som er reservert til brudeparet er også på dette slottet svært enkelt, minimalistisk.

Rommet er likevel stilfullt, med en seng som ser svært komfortabel ut med sin tykke madrass og sine myke puter. Alle soverom er dekorert i samme stil, røde murvegger, hvitt sengetøy, hvite og sorte detaljer på hvert rom.

Uteområdet blir vi dessverre gjort oppmerksom på at et ganske mye mer beskjedent enn hva vi først trodde det skulle være, med tanke på omgivelsene, det åpne naturlandskapet.

Begrenset hagetilgang vil jo da påvirke hvordan en eventuell borgerlig seremoni ville sett ut, i forhold til sitteplasser og dekorasjoner.

Enda verre er en annen ting som virkelig kan stikke kjepper i hjulene for vårt store selskap; en sur nabo som visstnok klager over hvert minste tegn til lyd. Grunnet hans mange polititrusler mot slottets tidligere gjester, vil ikke bryllupsfesten kunne vare til langt ut på de sene nattetimer.

Likevel er det dette slottet jeg har forelsket meg i, min store coup de cœur, mitt drømmeslott. Vi følger den alvorlige kvinnen inn til spisesalen, hvor vi får servert hver vår kopp kaffe og hvert vårt glass vann, nå er det budsjett og øvrige kostnader som skal diskuteres. Hun tar en slurk av kaffen, og legger kortene på bordet. Inkludert er ikke bord, men stoler, kjipe plastikkstoler som ligner de klumpete stolene folk flest har hjemme i hagen. Ei heller renhold er inkludert på dette slottet, og det er ikke frokosten heller. Antall netter man må betale for, forhandles ikke. Her betaler man for fire nettet, eller for tre. Her finnes ingen unntak, ingen mulighet for å reservere kun to netter, og dermed spare noen titusener.

Hun lurer på om vi har noen spørsmål, vi ser på hverandre. Min kjære foretrekker fortsatt første slott, jeg foretrekker Château de Fajac la Relenque. På vei til bilen diskuterer vi disse to bryllupslokalene, pluss og minus, fordeler og ulemper, vi planlegger å besøke et tredje slott i håp om å komme nærmere en endelig avgjørelse.

Jakten på det perfekte bryllupslokale: Vi besøker Château du Croisillat

Lørdag, 13. April.

Vi kjører sørover fra Toulouse, en route for å besøke vårt aller første bryllupslokale, bare tanken gir meg sommerfugler i magen, jeg danser på en rosa sky og mitt hode fylles med tusenvis av tanker som alle omhandler bryllup.

Vi er på vei til det sjarmerende Château du Croisillat, et slott med historie helt tilbake til 1400-tallet. Med fredelig beliggenhet i landlige omgivelser, like utenfor landsbyen Caraman, finner vi dette lille stykket eventyr. En 45 minutters kjøretur fra Toulouse, tar oss med tilbake i tid, tilbake til renessansen.

På en smal grusvei kjører vi sakte inn mot gårdsplassen, hvor det første vi legger merke til er slottets majestetiske tårn. Førsteinntrykket er definitivt positivt, da Château du Croisillat ser nøyaktig like eventyrlig ut i virkeligheten som på nettsidens profesjonelle bilder, med et stort uteområde som både er rent og ryddig. Damen som er ansvarlig for eiendommen, strekker ut hånda for å hilse. Hun smiler og virker hyggelig. Dessuten ligner hun på den franske skuespillerinnen Marion Cottiard.

Hengende i den røde skjørtekanten har hun sin sjarmerende lille datter på tre år, som har bedt mammaen sin om å få lov til å bli med på omvisningen, noe hun får lov til så lenge hun ikke løper i trappene. Sammen med oss på omvisningen er også en fire måneder gammel sanktbernhardshund og en langhåret katt som begge lojalt følger sin eier, for hvert steg hun tar.

Min kjære og jeg presenterer oss selv, og forteller henne med korte trekk hva vi ønsker, hva vi behøver, hvilke visjoner vi har for den store dagen.

Hun tar oss med til tomtens lille park, området hvor en eventuell seremoni kunne blitt arrangert, en park som ikke ligner stort når både bakken og de klumpete trærne er nakne, men dekorert med fargerike blomster ville den nok blitt finere. Videre føres vi til den åpne plassen hvor gjester kan mingle og drikke cocktails. Slottets svømmebasseng er for øyeblikket dekket for å holde insekter og andre kryp på avstand. Om vi skulle velge å feire bryllup her, vil bassenget være åpent til bruk for alle gjester som ønsker seg en dukkert, dagen derpå, etter frokost.

Festsalen er nøyaktig hva vi ønsker oss; steinvegger og bjelker, romslig og rustikk. Hvite bord, hvite stoler, gule og hvite blomster, dekorasjon i gull og tre, ideene for en sal som denne er uendelig mange.

Videre får vi se cocktailsalen hvor vi og våre gjester ville oppholdt oss om dårlig vær skulle tvinge selskapet til å søke tilflukt innenfor slottets mange vegger.

Hun fører oss videre til det store industrielle kjøkkenet hvor cateringfirmaet ville jobbet på spreng, og videre til frokostsalen hvor slottets ansatte ville servert croissanter og andre godsaker til morgentrøtte gjester, etter en lang natt på dansegulvet.

Til slutt er det soverommene, alle de fjorten soveværelsene som eventyrslottet har å tilby, som skal vises frem. Noen av dem er noenlunde moderne og minimalistiske, andre trenger sårt en runde med oppussing. Alle er dem likevel praktiske med egne bad og rikelig med lys.

Minimalistisk, men enkelte rom kommer likevel med en morsom touch. På et av soverommene henger to husker. På andre rom finnes badekar med løveføtter. Brudeparets rom har en moderne spesialbygget seng som ikke ser spesielt komfortabel ut ved første øyekast, ei heller er rommet spesielt romantisk, men bryr man seg egentlig om slikt når man er i lykkerus på egen bryllupsdag?

Vi avslutter vår visitt på et kontor hvor vi får all nødvendig informasjon om slottet, reglementet og hva pakketilbudet inkluderer. Dette vil da si overnatting fra lørdag til søndag, pluss en halv fredag til å møblere og dekorere festsalen og uteområdet, frokost og bassengmorro dagen derpå, i tillegg til rydding og vasking etter den store festen. Ekskludert fra prisen er bordene og stolene som brukes i festsalen, som vi da måtte betalt for å låne.

Jeg sitter igjen med et stort sett positivt inntrykk, men jeg er likevel svært usikker på om det er nettopp her jeg ønsker å gifte meg. Mange av soverommene trekker ned, og parken virker liten og uinspirerende. Her vil jeg eventuelt måtte jobbe med kreativiteten, og prøve å visualisere parken i en romantisk setting.

Med første visitt friskt i minnet, forbereder vi oss til omvisning på neste slott, en halvtimes kjøretur lenger unna. Tilbake til det senere.

Planleggingen av vårt franske bryllup er i gang!

Julien og jeg har agendaen full av spennende gjøremål å se frem til, ja, tiden vil nok suse forbi, der vi organiserer, bestiller og løper fra ærend til ærend. Ett år og under fem måneder, nedtellingen er i gang.

I september neste år, i 2020, nesten to år etter forlovelsen, etter fem og et halvt år som kjærester, skal vi endelig gifte oss.

Bryllupsplanleggingen er allerede godt i gang, og en dato vil bli fastsatt så snart vi finner vårt ultimate drømmelokale her på det franske sørvestland.

Både han og jeg har store visjoner for hvordan vi ønsker å feire den store dagen. Hva med et eventyrlig slott, eller en historisk herregård eller en sjarmerende vingård?

Vel. Sistnevnte ser dessverre ikke ut til å la seg gjøre, da de få vingårdene i nærområdet som i det hele tatt arrangerer bryllup, ikke har plass til mer enn 30-40 gjester totalt.

Vi er allerede oppe i en gjesteliste på rundt 60-65 personer, hvor de aller fleste kommer fra Paris, mange fra Norge, noen fra England, samt familie fra Polen. Alle kommer langveisfra med bil eller fly, og vil derfor enten måtte overnatte på stedet hvor festen blir avholdt, eller på et hotel i umiddelbar nærhet.

Av praktiske årsaker, ønsker vi heller ikke å leie lokaler som er lenger unna enn maksimum en liten times kjøretur, da vi har planlagt å gifte oss i Capitole, det flotte rådhuset i Toulouse, og ikke ønsker å bruke altfor mye tid på å komme oss fra A til B, når vi tross alt har et stort program og mye som må koordineres når vi kommer frem.

Estetiske kriterier har vi også.

Begge har vi falt pladask for den rustikke sørfranske stilen, steinvegger og bjelker. Varmt og koselig. En festsal som dette, dekorert med enkle hvite lyslenker, hvite bord og stoler, og solsikkebuketter på hvert bord, gleder min indre bohem.

Begge ønsker vi også et uteområde hvor vi kan arrangere en cérémonie laïque, en borgerlig seremoni, også her har vi våre visjoner. En hage dekorert med blomster, hvor harpemusikk spilles i bakgrunnen, der min stefar leder meg til “alteret”, hvor min kjære vil se meg i min fine hvite kjole for aller første gang. I rådhuset skal jeg nemlig gå kledd i rosa, akkurat som min mor gjorde da hun giftet seg med min nå avdøde far. Rosa tyll er min rare lille kjærlighetserklæring til dem.

Den rosa kjolen, en off-shoulder kjole med tyll og perler (kjøpt på nettstedet Etsy), ser ikke spesielt spennende ut akkurat nå, men med et fint belte og noen små justeringer vil den bli riktig så søt. Den hvite kjolen skal jeg ikke kjøpe før neste år, da min mor og jeg skal på mor-datter tur til Kraków for å kombinere kjolejakt med manikyr, frisør, cocktails og spa. Dette har jeg sett frem til i årevis, lenge før jeg i det hele tatt var forlovet. Jeg vil unne meg dette, denne anledningen til å tilbringe verdifull tid sammen med min mamma, og sammen planlegge en såpass viktig del av hva jeg håper vil bli den fineste dagen i mitt liv.

Før kjolekjøp, før noe som helst blir bestilt og betalt, må vi velge lokale. Et tredje slott, en tredje omvisning, står på agendaen for neste lørdag.

Tredje, fordi i går besøkte vi to forskjellige slott som begge fyller de fleste kriterier, men likevel har tydelige negative sider som igjen gjør det vanskelig for oss å komme frem til en beslutning. Dere skal få bli med meg på omvisning i mine to neste innlegg, da jeg vil dele alle bildene jeg tok og fortelle mer om disse to svært forskjellige slottene; det typisk sørfranske Château de Fajac la Relenque, og eventyrslottet Château du Croisillat.

Meksikansk mat og siste timer i Paris

Lørdag, klokka er ni.

Jeg våkner opp i Airbnb-leilighetens dobbeltseng, min venninne ved min side, hun sover fortsatt. Fra det åpne vinduet vendt mot gaten, hører jeg lyden av mennesker og biler. Laurène sover, men Paris sover ikke.

I min lyserosa nattkjole med sorte blonder, reiser jeg meg opp av senga og strekker armene og fingrene og hele kroppen, før jeg setter høyre fot og deretter venstre på de kalde flisene og lister meg til toalettet.

Jeg åler meg ut av nattkjolen og lar den falle, det lyserosa og sorte nattøyet blir skjøvet bort i et hjørne, på de grå gulvflisene blir den liggende. De kalde dusjstrålene blir straks behagelig varme, jeg lukker øynene og nyter følelsen av kilende vannstråler over min bare rygg, min nakke, mine skuldre, hele min kropp.

En nyvasket kropp og et våkent sinn, jeg pakker meg inn i et av de store grå håndklærne som utleier igår satte frem til Laurène og meg. Barfot, kjenner jeg de kalde flisene mot mine nakne fotsåler der jeg flytter meg fra badet, til det store rommet som er kjøkken, stue og soverom i ett. Min venninne har stått opp, hun sitter ved kjøkkenbordet med en brødskive i hånda. Bringebærsyltetøy. Hun har laget grønn te til oss begge, jeg smører meg en brødskive med honning.

Vi pakker sammen våre saker, rydder og tar oppvasken, leiligheten skal forlates nøyaktig slik vi fikk den. Utleieren kommer presis klokka elleve for å hente nøklene, vi takker for oss og forteller henne hvor fin vi synes leiligheten er, hvor gøy vi har hatt det på cabaret, VIP-plasser og gratis champagne.

Utleieren komplimenterer Laurène sitt antrekk, hun elsker hennes skinnbukse med splitt og blonder, og hennes leopardmønstrede bluse med paljetter på kragen. Meg studerer hun fra topp til tå og sier ikke et eneste ord, kjedelig i klesveien som hun antageligvis synes jeg er.

Vi forlater leiligheten og tar metro i retning Châtelet-Les Halles. Det er lørdag og store deler av Paris blokkeres av politistyrker i påvente av store demonstrasjoner, flere metrostasjoner er i tillegg stengt.

Med lunsjreservasjon på meksikansk restaurant samt hvert vårt tog å rekke senere på ettermiddagen, blir vi begge enige om at den mest praktiske løsningen vil være å bare holde oss i samme nabolag som restauranten. Vi er jo begge omtrent lommekjent i Paris uansett, så det spiller for oss ingen rolle om vi i dag ikke får se Eiffeltårnet og Sacré-Cœur eller besøke Louvre, eller vandre rundt i Le Marais eller i Luxembourg-parken. Om en måned reiser jeg jo tilbake av andre grunner, det samme i juni.

Den meksikanske restauranten, Azteca som den heter, er et koselig lite sted, og allerede stappfull av gjester. Vi drikker margarita og prater om tiden da vi bodde i USA, jenteturen vår til Puerto Rico, bussturen til New Orleans og den helgen vi kom fem timer for sent til Tampa og ingenting gikk som planlagt.

Vi deler deilig nachos med bønnepuré og overflod av ost til forrett, videre bestiller jeg smakfulle tacos med lime og koriander, Laurène bestiller fajitas. Til dessert bestiller hun fruktsalat og jeg bestiller kake, men kaken får jeg aldri servert.

Etter restaurantbesøket spaserer vi rundt i nærområdet, tar bilder og prater om gårsdagens cabaret. Mye har forandret seg i dette området siden jeg var her sist. Alt av bygningsarbeid og veiarbeid er ferdig, Saint-Eustache kirken ser jeg nå for aller første gang uten stillaser foran.

Vi flytter oss videre til kjøpesenteret Les Halles, hvor jeg kjøper to leppestifter og en øyenskygge. Vi titter også i noen klesbutikker, uten å kjøpe noe, før vi til slutt må dra videre til Montparnasse for å ta tog til hver vår kant av landet.

Vi klemmer, vi vinker. Rentre bien, à plus.

…Når enn neste gang vil bli.

Cabaret og skjønn gjenforening i Paris

Jeg går av toget med blandede følelser, der jeg setter mine føtter på Parisisk bakke for første gang på ett og et halvt år.

I stresset parisertempo, sprinter jeg ned trappene fra Montparnasse togstasjon og videre til undergrunnen for å ta metro linje seks til Champs-Élysées hvor min venninne Laurène og jeg skal tilbringe det neste døgnet i en liten haussmannsk leilighet som vi snublet over på Airbnb.

Tallet 5 og en smal blå dør, til venstre for en kinesisk restaurant og til høyre for et trestjerners hotell. På ringeklokken står det skrevet Bardot, som Brigitte Bardot. Jeg undrer om utleier og det franske ikonet er i slekt. Sannsynligvis ikke. Videre lister jeg meg opp den smale trappeoppgangen, opp til tredje etasje, hvor jeg blir møtt av ei smilende dame, en typisk pariser med langt bustete hår, omtrent nakent fjes, hun er elegant i tøyet. Fru Bardot er hyggelig, men taler svært formelt, som parisere gjør til en langt større grad enn menneskene sørvest i landet.

Leiligheten er feminin og fargerik, med speil i alle rom og en baderomsskuff full av ting som sannsynligvis svært mange kvinner vil sette pris på; bomull, rettetang og krølltang, tamponger og sminkefjerner. Laurène er forsinket, og jeg benytter alenetiden i leiligheten til å sminke meg og gre floker ut av håret. I kveld skal vi feire bursdagen til min kjære venninne, vi skal på cabaret, vi har billetter til show på Crazy Horse med champagne inkludert. Jeg gleder meg like mye som bursdagsbarnet, om ikke mer. Alt som er cabaret, enten det er burlesque eller cancan, korsett og strømpeholdere eller paljetter og fjær, vintage eller moderne, jeg elsker kostymene, musikken, dansen og all glamour som hører til.

Laurène dukker etter hvert opp, hun omfavner meg og smiler fra øre til øre. Hun har klippet og farget håret, en kledelig sort bob, hennes lepper malt røde og øyne rammet inn i sort kajal. Hun er chic, hun er fransk, jeg får lyst å klippe pannelugg og aldri igjen forlate huset uten rød leppestift.

Vi tar oss en liten tur ut på kafé for å drikke latte og spise kake, for å spasere nedover Champs-Élysées og lukte på parfymene til Guerlain og Chanel. En liten luftetur før det blir tid for å vende tilbake til leiligheten for å skifte klær og pynte oss til kveldens store festligheter.

For kvelden er jeg monokrom i min lille sort kjole, like sorte nylonstrømper og matchende stilletthæler. Unntaket er min grå kåpe, den fine grå, som er i ferd med å miste en knapp. Nå er også mine lepper røde, ikke som hennes, men en mørkere tone med skimmer.

Billettene til kveldens cabaret puttes i vesken, sammen med den røde leppestiften, telefonen og lommeboka. Nok en gang befinner vi oss på Champs-Élysées, denne gang trasker vi nedover avenyen på høye hæler, iført lårkorte kjoler. En mann snur seg mot oss og mumler ordet putes (horer), jeg ignorerer ham. Jeg rister på hodet.

Velkommen til Paris.

Vi har reservert bord på en restaurant i nærheten av Crazy Horse, Chez André heter den. Her skal vi spise middag og dessert og feire min venninnes bursdag og skåle for vår fine gjenforening.

Jeg bestiller magret de canard, det vil si and, servert med blåbærsaus og potetstappe til hovedrett. Som en søt avslutning, deler vi jordbær med mascarpone, enkelt og greit, og hva er vel en bedre innledning til en champagnefylt aften enn å tilfredsstille smaksløkene med søte friske jordbær?

Ved nabobordet sitter to amerikanske turister, to pensjonister fra New York. Vi forteller dem at både Laurène og jeg har bodd og jobbet i USA, at det jo var nettopp der vi møttes og formet et vennskap. Riktig nok i Florida, og ikke New York, men fort får vi vite at amerikanerne eier feriehus i Florida og kjenner godt til Orlando, byen vi bodde i for fem år siden, fem år, milde himmel som tiden flyr. Siden den gang har jeg vinket farvel til Mikke Mus og bosatt meg i Frankrike og forlovet meg, og tenk at neste år skal jeg gifte meg!

Klokka tikker, vi ønsker amerikanerne en fantastisk ferie videre, vi håper de koser seg i nydelige Frankrike, Laurène og jeg betaler for oss og løper videre til Crazy Horse.

Lokalet er mer intimt enn Moulin Rouge, og showet er etter min mening også mye bedre. Vi får tildelt champagne som lovet, vi skåler, vi applauderer for de flinke danserne og koser oss med å se på dans, spesialeffekter og kostymer til flørtende musikk. Etter endt cabaret, besøker vi gavebutikken. Min venninne kjøper omtrent alt som er av suvenirer; en DVD, en CD, t-skjorte, undertøy. Selv kjøper jeg undertøy, et sort sett som jeg skal gjemme bort og spare til en spesiell anledning.

Før vi rekker å komme oss ut døra, spør en av vaktene om vi har lyst til å se showet en gang til, da kveldens siste show ikke har klart å fylle salen. Vi vil få VIP plasser, og en ekstra flaske champagne, lover han. Laurène jubler og takker umiddelbart ja til tilbudet. Dette må være tidenes beste bursdag, sier hun, i komplett lykkerus.

Jeg smiler. Paris er en by som stadig overrasker meg, på godt og vondt. I kveld seirer det gode, i kveld finnes bare glitter, glamour, champagne og vårt fine vennskap.

Bortreist samboer og hyggelig alenetid i Toulouse

Forrige helg var det bare jeg.

Min kjære forlot meg til fordel for å dra på helgetur sammen med kollegene sine. På hyttetur til Andorra, for å stå på ski i Pyrénéenne og spise raclette foran peisen.

Og det synes jeg faktisk er helt greit. Bedre enn greit, om jeg så må være ærlig. Jeg trenger denne alenetiden, stillheten, mannefri.

Hver gang han reiser bort, selv for en liten stund, anser jeg som nok en gyllen anledning til å finne på akkurat hva jeg ønsker når jeg ønsker. Enten det er å spise hvor jeg vil eller kokkelere hva jeg vil på kjøkkenet, skrive i fred og ro, tilbringe en time i samme klesbutikk uten å kjøpe noe, høre på tullete musikk som ingen liker, danse naken i stua eller synge i dusjen.

Fredag, månedens siste fredag, jeg ønsker kollegene mine en god helg, før jeg spurter ned alle trappetrinnene, ned tre etasjer og ut døra, ut i frisk luft, hjem for å hente badedrakt før en deilig time med aquabike står for tur.

Etter å ha syklet på ergometersykkel i boblebad i førti minutter, føler jeg meg både avslappet og full av adrenalin på samme tid. Til middag har jeg bestemt meg for å lage asiatisk-inspirert suppe med lime, ingefær og chilli, servert med risnudler og små vårruller. Kvelden avslutter jeg i sofakroken med romantisk komedie på tv skjermen, det myke blå pleddet trukket godt over min joggedresskledde kropp.

En ny dag starter tidlig. Allerede klokka sju, hopper jeg i dusjen, hvor jeg synger for full hals og avslutningsvis masserer hårkur inn i de lange brune lokkene. Kun en liten time senere ringer noen på døra, et leveringsbud som har kommet for å levere en pakke som jeg i dagevis har gledet meg til å motta. I en stor eske ligger en hvit mønstret veske og et par lilla joggesko. Slike innkjøp ville skapt store reaksjoner i hjemmet, om min kjære ikke hadde vært bortreist. Du har for mange vesker, du har altfor mange par sko, skal du kjøpe noe nytt må du kaste noe gammelt, ville han furtet.

Og dét til tross for at jeg nylig donerte bort åtte bæreposer med klær.

Jeg tar umiddelbart den nye vesken i bruk og fyller den med personlige eiendeler. Nøkler, lommebok, mobiltelefon, lommespeil og leppestift, solbriller, ei bok, neglefil og tyggegummi.

Den eneste planen jeg har for denne lørdagen er å nyte sola, gå en lang tur gjennom sentrum og eventuelt spise lunsj på vegansk restaurant, ja, hvorfor ikke, jeg kan jo gi meg selv en kjøttfri lørdag for en gangs skyld.

Gatene er fulle av liv, fulle av glade mennesker på handletur, på utekafé, stemningen er på topp, akkurat som været, jeg går på vegansk kafé.

Sovaga heter den.

Jeg bestiller meg en såkalt Buddha bowl, en salat hvor ingenting i skålen er blandet, alt ligger side om side, alt ser fint ut, men ikke alt passer sammen. Fullkornskjeksen og guacamolen blandes i fin harmoni, couscous og bitter chutney, derimot, fungerer ikke for meg.

Sakte spiser jeg, mens jeg leser første del av romanen Breakfast at Tiffany’s av Truman Capote og drømmer meg bort til New York og en tid flere tiår før min tid. Min kjære sender meg bilder av snøkledde fjell og en selfie av sitt smilende selv iført lue og skibriller. Tilbake sender jeg bilde av salaten min, og forteller ham at det er varmt her i Toulouse.

Jeg spaserer videre forbi Capitole, mot nabolaget Esquirol og Carmes, jeg har ingen planer, jeg har ingen mål, jeg vandrer, jeg observerer.

Helt ut av det blå mottar jeg en sms fra en kollegavenn som lurer på om jeg kan møte ham foran en av byens blomsterbutikker for å hjelpe ham å velge en bukett til ei dame han har lyst til å imponere på deres sjette date.

Våren er her, romantikken blomstrer, jeg sender en søt melding til min kjære.

Glede, solskinn og bølgeskvulp i Port-la-Nouvelle

Under blå himmel og varmende sol, til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik, våre blikk, rammet inn i mørke solbriller, festes mot havet, mot de dansende blå bølgene som kaster seg ut mot sanden før de sakte trekker seg tilbake, igjen og igjen.

Se, så fint det glitrer der hvor solstrålene treffer overflaten.

Med nakne skuldre og sandalkledde føtter, utnytter jeg denne fine sommerfølelsen, disse tjueni plussgradene som vi har blitt så heldige å få. Stranden kaller, jeg føler meg fristet til å pakke ut min rosa badedrakt fra kofferten, legge fra meg sandalene i bilen, løpe mot bølgene, kjenne sanden mellom tærne og la vannet kjøle ned den varme kroppen min. Likevel lar jeg være å bytte til badetøy. Jeg beholder sandalene på, og holder meg unna det store blå. Det kan da ikke være mer enn seksten grader i vannet?

Vi ser på livet rundt oss, vi kjenner på den gode atmosfæren. Glade mennesker med solbriller, hatter og under parasoller. Solskinn har en oppmuntrende effekt på folk flest, spesielt på tidlige vårdager som denne, årets første flotte dager etter flere uker med vind, regn og gråkledd himmel.

Selvsagt har det vært noen unntak, sporadiske solskinnsdager. Men tjueni grader er en helt annen liga, tjueni grader er sommer. Og sommer er den beste lykkemedisinen jeg vet om.

Langs strandkanten spaserer vi og titter på menneskene rundt oss. Kjærestepar og vennegjenger på tur med hver sin is i hånda, joggende kvinner i fargerike tights, og barn som leker i sanden, den gylne sanden ved Middelhavets kyst.

Nå har vi tatt en liten svipptur innom Narbonne Plage før vi kjører videre til neste strand og neste by, Port-la-Nouvelle, der hvor vi skal spise lunsj og spasere langs vannet og bort til det store fine fyrtårnet. Der hvor han og jeg skal nyte det å bare være tilstede, være sammen, uten planer og uten hastverk. Han og jeg, sammen i en fremmed havneby flere kilometer unna vårt hjem. På dagstur, på søndagstur under deilig vårsol.

Jeg blir så glad av dette været, denne skyfrie himmelen, denne tidlige sommerfølelsen som har omfavnet meg så kjærlig. Å bo i Sør-Frankrike har definitivt sine fordeler, lange somre og tidlig vår, milde vintre og nesten eviggrønn natur. Nesten.

I Port-la-Nouvelle promenerer vi langs vannkanten i retning det røde og hvite fyrtårnet. Ved tårnet sitter en gruppe tenåringsgutter i badetøy, klare til å stupe, klare til å våge seg ut i det kalde vannet for å ta årets første bad. Fire av dem utfordrer den femte til å være førstemann uti. Kom igjen, da, roper den ene gutten. Du er vel ikke en pyse, erter en annen. Steinene som guttegjengens flip-flop kledde føtter balanserer på, der hvor de har tenkt å hoppe fra, er alle fulle av kråkeboller. En av guttene kommenterer dette, han er redd for å tråkke på deres lange sorte nåler. Men de hopper, den ene gutten etter den andre, bare sekunder senere jamrer de seg og spurter opp til overflaten for å pakke seg inn i håndklær. Vannet er iskaldt.

Til venstre for det store fyrtårnet, skimter vi nok et fyrtårn. Et som er grønt. En seilbåt passerer forbi, min kjære mener jeg bør fotografere båten og fyrtårnet sammen. Dette motivet hadde sett fint ut som postkort, sier han. Eller som et maleri, foreslår jeg.

Vi spiser lunsj på en stor utekafé ved strandpromenaden. Selv bestiller jeg iste og lammespyd med koriander, han bestiller en pils og spiser blåskjell i hvitvinssaus. Her kunne jeg blitt sittende i timevis, her i denne lille fredelige havnebyen kunne jeg fint blitt værende i en hel uke.

Bare havet, han og jeg.

Tjueni grader og feriefølelse i landsbyen Gruissan

Søndag, forrige søndag, på kjærestetur med min kjære, til Narbonne og omegn.

Jeg våkner opp i en myk og deilig seng, altfor myk for ham, perfekt for meg. Kroppen strekker seg, jeg tar meg en varm dusj, før vi sammen inntar frokostbuffeten som har et helt greit utvalg av franske bakevarer, brød og pålegg, i tillegg til fruktsalat, yoghurt og ulike frokostblandinger. Han starter måltidet med en stor porsjon egg og bacon, som han alltid gjør når vi overnatter på hotell. Selv styrer jeg unna en slik salt-og fettbonanza til frokost, og smører meg ei brødskive med kremost og heller en god porsjon fruktsalat over i en liten skål, to fiken plasserer jeg på kaffekoppens asjett som en liten dessert til den obligatoriske morgenkaffen.

Ved frokostbordet setter vi i gang planleggingen av ettermiddagen. Narbonne og nærområdet har jo så mye spennende å by på, så mange fine småbyer og landsbyer, så mye kultur og historie, så mange morsomme aktiviteter. Jeg har lyst til å besøke klosteret, men også stranda og vingårdene. Vi skulle hatt mer tid, så mye mer tid enn bare en liten ettermiddag.

Også han vil besøke vingårder, gjerne vil han også utforske nærområdets ruiner og slott, vi vurderer mulighetene for å besøke Fontfroide klosteret, vi vil begge til stranda, til fyrtårn og båthavner, spise lunsj på utekafé og lytte til lyden av bølgeskvulp, han vil spise blåskjell i hvitvinssaus.

Kursen settes til slutt mot Gruissan, en liten landsby i nærheten av Narbonne Plage, stranden hvor alle Toulouserne strømmer til hver eneste sommer, for å bade og sole seg, for å få følelsen av å være på ferie, men likevel bare være 1 1/2 times kjøretur fra egen stue.

I Gruissan spaserer vi langs vannet, et fredelig turområde utenfor landsbysentrum, der hvor de eneste menneskene vi møter på er andre turgåere, og fiskere med deres små trebåter malt i ulike farger. De fisker etter ål, da Gruissan er et sted hvor det vrimler av denne slangelignende fiskearten, såpass mye at landsbyen har blitt kjent for dem, restaurantene serverer lokale spesialiteter hvor ål er hovedingrediensen.

Vi vandrer videre inn til landsbyens hjerte, gjennom de smale fine gatene som rommer butikker, spisesteder og private leiligheter, bygninger med dører og skodder malt i forskjellige farger. Gatene er tomme, mens de fleste restaurantenes uteservering er fulle av liv.

Videre trasker vi opp til et utsiktspunkt som gir oss en flott utsikt over Gruissan. Som Bambi på isen, sklir jeg rundt på glatte steiner og sliter til tider med å holde balansen, samtidig som han kikker på meg gjennom kameraets store lense og ber meg gå litt til høyre, litt til venstre, for å fotografere meg og utsikten fra best mulig vinkel. Alt dette uten å falle over ende.

Jeg angrer på at jeg ikke hentet frem mine joggesko fra kofferten da muligheten var der, noe jeg sterkt vurderte gjennom bilturen fra Narbonne til Gruissan, en tanke jeg slo fra meg da min kjære mente jeg ikke ville få behov for annet fottøy enn disse Birkenstock-sandalene som jo er svært komfortable, men ikke akkurat egnet for å klatre rundt på steiner og balansere føttene på ujevnt terreng. Vi skulle jo uansett bare traske rundt i sentrum, mente han. Aldri mer skal jeg ta i mot skotips fra deg, kjære, klager jeg.

Sola steker, jeg smører inn solkrem på mine nakne skuldre og på nese, panne og kinn. Han smører seg også godt inn med vår solfaktor femti. Hele tjueni varmegrader, i mars, er det ikke utrolig?

Vi setter oss i bilen og kjører den lille strekningen som fører oss til stranda. Bade skal vi ikke, ikke enda, men vi trenger å se havet, høre havet, få den ultimate følelsen av å være på ferie.

Vårt fjerde kjærestejubileum feiret i Narbonne

Hurra for kjærligheten, romantikken og de fine spesielle anledningene. Vi feirer fire år som kjærester, i fire år har vi gått gjennom oppturer og nedturer, disse fire årene har bydd på mye latter og mange tårer. I år feires begivenheten en uke på forskudd, fordi neste helg reiser han til Andorra på team-building med kollegene sine. Som en ungdom som endelig skal få lov til å få være alene hjemme mens foreldrene drar på påskeferie til hytta, gleder jeg meg helt vanvittig til å få litt etterlengtet alenetid…selv om jeg kanskje hadde foretrukket om denne alenetiden falt på en annen dato enn den som tilhører oss.

Vi feirer anledningen i Narbonne, den sjarmerende byen nær Middelhavets kyst, en by jeg ikke har vært i siden aleneturen min for to år siden, turen som startet i Toulouse, fortsatte i Narbonne, og tok meg med videre til Spania og byen Girona med tog. Girona, jeg dro for å oppleve byens årlige blomsterfestival, spise tapas og kose meg i katalanske omgivelser. Jeg, på tur alene, med fotoapparat og store øyne.

Denne gang er det kun Narbonne og småsteder i nærheten som skal besøkes. Denne gang er jeg ikke alene. En natt for to er reservert på Île du Gua Suites, fire-stjerners suitehotell og romantikk i fredelige omgivelser, boblebad på rommet, kjøkkenkrok, seng full av puter og en stor balkong med fin utsikt.

Vi gleder oss til å slappe av i det behagelige været som har lurt oss til å tro at sommeren er kommet for å bli. Tjuefem varmegrader og skyfri himmel, vi skal nyte rosévin på balkongen og kose oss før vi til slutt vil spasere de tjue minuttene det tar å komme frem til kveldens utvalgte spisested, Les Cuisiniers Cavistes.

Før rosévin på balkongen og restaurantbesøk står for tur, trer vi på oss joggesko og beveger oss ut døra. Sammen går vi hånd i hånd, ut på oppdagelsesferd i en by som føles så eksotisk, så annerledes fra vår egen, selv om vi befinner oss bare 160 kilometer hjemmefra.

Spaserturen inn til sentrum er idyllisk, sjarmerende. Vi promenerer og koser oss, der vi vandrer gjennom en fredelig park og videre langs Canal de la Robine, kanalen hvor mange båter ligger fortøyd.

I hjertet av sentrum ligger den vakre katedralen Saint-Just-et-Saint-Pasteur. Da jeg var på besøk i Narbonne for to år siden, bodde jeg på en nydelig liten Bed & Breakfast vis-à-vis katedralen, en helt fantastisk utsikt hadde jeg, der jeg satt ved det lille spisebordet og nøt den deilige frokosten som ble levert direkte til rommet mitt.

Videre vandrer vi gjennom de mange smale gatene hvor restauranter og små boutiques holder til, vi titter, vi prater, sola steker og vi føler begge et behov for å slukke tørsten.

På en utekafé bestiller jeg lemonade, han bestiller en pils og lurer på hvorfor jeg ikke har lyst på vin. Fordi jeg har lyst på lemonade, sier jeg. Utekafeen er stappet med sommerkledde mennesker i godt humør, full av liv, som jo alle utekaféene er på solfylte lørdager som denne.

Vi kjøper med oss ei flaske rosé og salte kjeks fra et lite supermarked like rundt hjørnet fra utekaféen, før vi spaserer tilbake til suiten, langs kanalen, gjennom parken, før vi inntar balkongen er det boblebadet som står på agendaen.

Å få plass til to personer i suitens boblebad, er derimot lettere sagt enn gjort når ingen av oss er hverken spesielt små eller særlig dyktige på akrobatikk. Sammenskviste sitter vi ved hver vår ende, som i et lite badekar, med badetøy på. Hans enorme føtter og hårete legger ligger plassert med all sin vekt over skuldrene mine. Tøysete som han er, vifter han med den høyre foten sin foran ansiktet mitt, for å plage meg, jeg som virkelig ikke liker føtter.

Vi vrenger av oss badetøy og slenger på oss klær, balkongen kaller, rosévin og salte kjeks, og middag, snart er det tid for deilig tre-retters middag. Tiden flyr når jeg tenker på mat, når er det egentlig jeg ikke tenker på mat, undrer jeg og smiler for meg selv. Det er da enda godt at jeg liker å spasere, sykle og holde meg i form.

Les Cuisiniers Cavistes, jeg spiser ravioli med kylling til forrett og lam med tilhørende eksotisk syrlig saus til hovedrett. Til dessert spiser jeg bakt ananas, knasende kjeks formet som tube og frisk syrlig sorbet. En fin og ikke så altfor mektig avslutning på et smakfullt måltid. Et måltid som fordøyes der vi spaserer langs kanalen under vakker stjernehimmel, på vei tilbake til suiten.

Om bare kvelden kunne ha endt like harmonisk som denne spaserturen, om jeg bare kunne ha lagt meg til å sove med et smil om munnen, men en slik harmoni er vel for mye å be om i disse dager. En liten krangel om – jeg husker ikke lenger hva – ledet til putekrig, av alle ting, en putekrig hvor jeg plutselig fikk hans albue midt i fjeset, min stakkars nese, jeg gråt, han trøstet meg.

Han tørket mine tårer med sine fingre. Jeg kysset ham på kinnet, og forsikret ham om at alt går bra. Vi har jo hatt det så fint i dag, her i Narbonne.

Vi går gjennom en vanskelig periode

Jeg spaserer gjennom Carmes, den fineste bydelen i hele Toulouse, på vei til en liten kafé hvor jeg har hørt at de lager kanelboller som serveres rykende varme, med krem av philadelphiaost på toppen.

En kanadisk kollega, som for øvrig er den triveligste av alle på kontoret og en av de morsomste vennene jeg har i denne byen, bor i samme gate som kafeen Canopée Coffee House. Jeg sender henne en melding for å spørre om hun kanskje har tid og lyst til å møte meg over en kaffe og kanelbolle. Hun svarer at hun gjerne ville møtt meg, hadde det ikke vært for at hun er opptatt med å pynte seg til kveldens store date med en fransk gutt hun ble kjent med i forrige uke via en eller annen datingapplikasjon.

Alene sitter jeg og grubler. Jeg sender en sms til min kjære for å spørre hvordan han har valgt å tilbringe ettermiddagen, selv om jeg allerede vet svaret så inderlig vel. Han sitter som hver ettermiddag fornøyd hjemme på sofaen, med fjernkontrollen i hånda og joggebukser på. Ivrig forteller jeg ham hvor fint det er å kunne sitte her og titte på mennesker, spise deilig fersk kanelbolle og lese ferdig romanen jeg først åpnet på mandag. Han sender meg en emoji, en tommel opp.

Jeg forteller ham ikke lenger hva jeg leser, hvilke inntrykk jeg sitter igjen med, alt det fine jeg får igjen for å gang på gang reise til et nytt og spennende univers, hvilke følelser jeg sitter igjen med, etter å ha levd meg inn i alle de forskjellige historiene som fanger min interesse. Jeg forteller ikke lenger hvordan enkelte forfattere skildrer historiene så bra at jeg røres til tårer, mens andre får meg til å bryte ut i latter, gang på gang.

Han går virkelig glipp av mye vakkert, han som velger bort litteraturens magi. Ei heller forstår han hvorfor jeg liker å kaste bort tiden min på kafébesøk når vi har kaffe hjemme.

Han mener likevel det er våre motsetninger som gjør oss til en bra match, at mine dagdrømmer og min spontanitet er som krydder for hans logiske tankemønster og seriøse holdning. Han trenger en tornado som meg, jeg trenger stillheten som kommer etter stormen, hans varme omfavnelse og hviskende ord.

Vi trenger hverandres kvaliteter, likevel har vi nå gravd oss ned i et hull, vi sitter fast, han irriterer meg og jeg irriterer ham, vi vet ikke lenger hva vi kan si til hverandre.

Men vi må snakke sammen. Kun ved å kommunisere og erkjenne egne feil, samt se den andres behov, vil vi komme oss smertefritt gjennom dette.

Mange beskriver ham som autoritær, og gjerne en smule dominerende. Meg beskriver de som, tja, sjenert men rastløs og ikke spesielt glad i regler. Om jeg vil spise godteri før middag, gjør jeg det. Om jeg vil snakke høyt på bussen, gjør jeg det. Som barn fikk jeg i slike tilfeller kjeft av mine foreldre, i dag får jeg kjeft av ham. Enebarn er vi begge, kanskje er det derfor jeg er så trass og han så sta. Stadig inngår vi kompromisser, dessverre er disse oftest i hans favør. Jeg får bestemme hvilket spisested vi skal besøke når vi hver lørdag har vår ukentlige romantiske aften, han vil bestemme alt annet.

Om ikke ham, så er det hans mor som vil ta styringen. Ta bryllupsplanlegging som et eksempel. Dette har jeg sett frem til siden jeg var en liten pike, og allerede her har min kommende svigermor overkjørt meg så mye at jeg ikke lenger ser glede i et fremtidig bryllup.

Gang på gang, sier jeg ifra.

Gang på gang svarer han at hun bare ønsker å gi en hjelpende hånd, men denne hånda har en tendens til å strekke seg mye lengre enn hva jeg er komfortabel med.

Lytt til meg kjære, se meg.

Vi diskuterer våre forskjeller, våre egenskaper, alle utfordringene vi møter i dette nå fire år lange forholdet. Best har vi det når vi er ute på reise, på ferie sammen han og jeg, når vi planlegger og kartlegger og organiserer og løper fra sted til sted mens vi suger til oss kultur og historie, med fotoapparat rundt halsen.

Men han vil ikke lenger reise på ferie med bare meg. En helgetur i nærområdet går fint, men når det gjelder utenlandsturene mener han det er bedre å reise sammen med foreldrene sine. Vi sparer penger om mamma og pappa blir med, sier han. Ja, selv da vi først begynte å prate om bryllup, ble det foreslått å la hans foreldre bli med på bryllupsreise. Et forslag jeg slo hardt ned på.

Alene sitter jeg på kafé og grubler. Overtenker. Jeg tenker på mannen jeg elsker, min forlovede, jeg tvinner forlovelsesringen rundt fingeren.

Kristine's Lykkeprosjekt

Primary Menu