Madame Bovary, drømmer og sitronterte i Toulouse

Torsdag. Jeg stiger av metroen ved stasjonen Esquirol som på occitansk, regionens eget språk, betyr ekorn (écureuil på fransk). Hver eneste gate i sentrum av Toulouse er skiltet med gatenavn skrevet på både fransk og occitansk, en viktig del av byens historie og identitet.

En torsdagsettermiddag tilbrakt på et av mine favorittsteder i sentrum, jeg drikker te av fioler, mandler og karamell og nyter et stykke sitron-og marengsterte med speculoosbunn på tesalongen Madame Bovary, inspirert av den franske litteraturklassikeren ved samme navn.

En roman skrevet av Gustave Flaubert, om en ulykkelig kvinnes stadige lengsel etter noe bedre og større, en kvinne gift med en mann hun aldri ville klare å elske. Forelsket var hun, i en mann hun aldri ville få, mest av alt var hun nok forelsket i ideen om å få oppleve ekte kjærlighet og romantikk som i fortellingene fra hennes store boksamling.

Madame Bovary er et stykke litteratur som i sin tid ble sett på med kritiske øyne, historien om en kontroversiell protagonist, vakre Emma Bovary, naiv og drømmende, lidenskapelig opptatt av litteratur, musikk og teater, historien om en sjarmerende ung kvinne som stadig drømte om noe større og bedre enn hva hennes liv kunne tilby, store drømmer om flotte ball og brennende kjærlighet, historien om en litteraturelskers illusjoner om at gresset stadig vil være grønnere på den andre siden.

Venninneparet som eier tesalongen Madame Bovary har gjort sitt ypperste for å gjenskape romanens univers. Antikke møbler, rosemalte serviser, bokhyller fulle av gamle bøker, lokalet fylles med klassisk musikk som spilles over anlegget, en atmosfære som gir gjestene følelsen av å reise tilbake i tid, tilbake til midten av 1800-tallet, hjem til Emma Bovary.

Ei jente med en enormt stor tursekk på ryggen, en slik jeg ville brukt om jeg en dag dro på interrail gjennom kontinentet (noe jeg håper jeg én dag vil få muligheten til å gjøre), spør meg på engelsk om hun kan sette seg ved bordet mitt. Selvsagt kan du det, svarer jeg, glad for å ikke lenger være alene. Forvirret titter hun på den franske menyen, jeg tilbyr å hjelpe henne med oversettelse til engelsk, hun takker nei, og bestiller en kopp Earl Grey.

Jeg graver meg ned i romanen jeg for øyeblikket leser, “Little Fires Everywhere” av Celeste Ng. Moderne amerikansk skjønnlitteratur er noe jeg sjelden leser, sannsynligvis fordi jeg enda ikke har funnet historier som virkelig fenger meg, kanskje også fordi jeg i fortiden har sløst bort for mye tid på å lese Nicholas Sparks. Celeste Ng’s historie om den perfekte forstadsfasade og familiers mørke hemmeligheter er (som forventet) en roman full av klisjeer og stereotypi, men fin er den likevel.

Jeg spiser meg fornøyd på deilig tarte au citron meringuée, smaken av syrlig sitronkrem og kontrasten mellom knasende kjeksbunn og luftig marengs blandes i fin harmoni i munnen. Teen har en vidunderlig duft og smaker lett parfymert av fioler, blandet med søt karamell og mandler, jeg nyter hver eneste slurk.

Etter en stund pakker jeg bort “Little Fires Everywhere” og drikker opp siste slurk av teen. Nysgjerrig, tar jeg meg en liten tur innom den lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage som ligger vegg i vegg med tesalongen. En ny ring, nye øredobber, jeg skulle gjerne ha kjøpt meg et nytt armbånd og smykke også, men med julaften bare to måneder unna er det nok like greit å heller ønske seg slike ting til jul.

Jeg trasker nedover til Quai de la Daurade. Den varme høstsola skinner lavt over Garonne-elven, lyset skaper silhuetter av kajakkpadlerne som beveger seg over vannet. Jeg nyter dette lille øyeblikket, den søte og syrlige smaken av sitronterte sitter fortsatt på tungen.

Sjokolademarked, matglede og varme oktoberdager i Frankrike

Été indien, Indian summer eller husmannssommer som det heter på norsk, før også nordmenn begynte å bruke den engelske varianten av uttrykket. Å bruke dette begrepet her i Toulouse blir på mange måter feil, da det slett ikke er uvanlig med varme høstdager her i det franske sørvest, men stadig dukker likevel ordene été indien opp i samtaler om været, om disse deilige varme oktoberdagene.

Jeg elsker å spasere de to kilometerne inn til sentrum når gradestokken viser langt over tjue varmegrader, forbi nabogata Rue Molière, oppkalt etter et av 1600-tallets store kulturpersonligheter, komedieforfatter og skuespiller Jean-Baptiste Poquelin, bedre kjent som nettopp Molière.

Jeg elsker når jeg etter en slitsom arbeidsuke kan sette meg på et av nabolagets mange uteserveringer sammen med min kjære, uten jakke og ingen behov for varmelamper eller pledd, spise tapas og drikke rødvin, noe jeg utvilsomt har sett frem til hele uka. Fredager, spesielt dager som forrige fredag, dager hvor alt som jeg drømmer om på dagtid, der jeg sitter ved datamaskinen på kontoret, går nøyaktig etter planen. Timene telles ned, jeg gleder meg til god mat, godt selskap og fint vær.

Lørdager er en litt annen historie, en liten utfordring sådan. Lørdager handler mer om tilpasning, hvor vi som bor i Toulouse blir anbefalt å holde oss unna enkelte deler av sentrum fra klokka to til rundt sju, for å unngå å bli gasset med tåregass eller jaget bort av politiet som løper etter flere hundretalls demonstranter gjennom sentrumsgatene. Vi som bor her har etter flere måneder med samme vals uke for uke, vendt oss til denne dansens rytme. Vi har lært å akseptere at lørdager tilbrakt i sentrum betyr å måtte løpe i dekning fra tåregassens sviende skyer, og ta handleturen og lunsj eller kaffebesøk lenge før klokka to.

Jeg velger å se på det positive i det hele, da situasjonen tross alt gir meg en motivasjon til å stå opp tidlig og få mest mulig utbytte av dagen. En fin spasertur tidlig på formiddagen, før jeg koser meg med kaffe latte og et kakestykke på en salon de thé eller på kaffebar, begge finnes det et enormt utvalg av her i Frankrikes fjerde største by.

På kveldstid vender vi tilbake igjen til hjertet av sentrum, som oftest for å besøke en ny restaurant, fransk gastronomi eller noe mer eksotisk, om vi skulle lengte etter å sende smaksløkene på en spennende reise til Libanon, Karibien, Korea eller hvor enn det måtte være.

De siste søndagene har gått til å nyte deilig brunsj og fine samtaler sammen med gode venner. Forrige søndag ble vi invitert av våre venner Cindy og Johan, som tok oss med til sitt favorittsted, den koselige tesalongen Jardin des Thés på Place Saint-Georges i sentrum.

Croissanter og chocolatines, ristet brød og syltetøy, kaffe og kakao, etterfulgt av valget mellom husets salte muffins, scones eller pai, alt servert sammen med en frisk salat. Julien bestilte husets moussaka-pai og selv gikk jeg for muffins med bacon og emmentalost.

Etter muffins og salat, fikk jeg velge meg et kakestykke fra dessertmenyens store fristende utvalg. Banoffee, bringebær-og pistasjekake, sjokoladekake, mulighetene var mange. Valget falt på eplekake med kanel, et sjeldent funn her i hjemlandet til den historiske tarte tatin, oppned-eplekake med karamell, franskmenn elsker kombinasjonen eple og karamell. Alt som inneholder store mengder kanel er derimot noe uvanlig her i Frankrike, med unntak av i Alsace-regionen (som grenser til Tyskland).

Etter brunsjmåltidet besøkte vi Marché du Chocolat, et lite sjokolademarked som årlig arrangeres på Saint-Georges plassen. En gruppe chocolatièrs laget flotte skulpturer i lys og mørk sjokolade, blomster og dyrefigurer, en søt liten overraskelse som fikk den ett år gamle sønnen til våre venner til å smile, der han observerte kunstnerne i arbeid.

En himmel totalt blottet for skyer, vin og tapas på uteservering, formiddagskaffe og søndagsbrunsj, deilige er disse oktoberdagene.

Søndagsblues og brunsj med venner i Toulouse

Søndag.

En ny uke er forbi, nok en søndag blir til mandag, over på et blunk, måtte også de neste ukedagene fly forbi, slik at fredagen kan omfavne meg, forføre meg med vin og tapas på uteservering i den spennende bydelen vi bor i. Heldige er vi, som kan nyte sol og varme og la våre jakker bli igjen hjemme, selv langt ut i oktober måned.

Som forrige søndag, gikk også denne formiddagen til å nyte et deilig brunsjmåltid sammen med gode venner. Mer om denne søndagens begivenheter vil jeg prate om i et senere innlegg, la meg i første omgang spole tilbake til forrige søndag og våre siste timer sammen med Thomas og Daniela, over en brunsj og på spasertur, før vi fulgte dem til togstasjonen og ønsket dem en bon retour, bon voyage, tilbake til deres hverdag i Paris.

Les Chimères, et av våre stamsteder i nabolaget, spisestedet som tilbyr en godt variert brunsjbuffet med noe for enhver smak, en søndagsbuffet som vi stadig vender tilbake til. Brødmat, spekemat, aligot-kroketter, andekroketter, grønnsakspannekaker, ansjosterte, croque-monsieur, og deilige søtsaker som makroner, sjokolade-og bringebærmousse, crème brûlée og amerikanske pannekaker med krem av speculoos.

Servert fikk vi hvert vårt glass ferskpresset appelsinjuice, før vi tok tallerkenene fatt for å utforske buffeten og fylle fatene med forskjellige godsaker. Servitøren plasserte i tillegg en trefjøl med ost og spekemat foran oss på bordet, Bayonne-skinke, salami, spekepølser, foie gras og paté. To forskjellige typer chèvre og en mild Tomme fra Alpene.

Rundt bordet ble vi sittende i flere timer, fin diskusjon og fat på fat med smakfull mat. Jeg avsluttet måltidet med en liten skål fruktsalat, for å kompensere for alt det fete og alt det søte som nå etterlot meg i en tilstand som kanskje minnet aller mest om den man befinner seg i etter en altfor festlig julefeiring.

Sammen med våre venner tok vi oss derfor en lang og høyst nødvendig spasertur etter brunsjen. Deilig var det, å traske gjennom gatene i nabolaget Saint Cyprien, videre gjennom den store grønne parken ved kunstgalleriet Les Abattoirs, nyte frisk luft og fordøye dagens første, og sannsynligvis eneste, måltid.

Vi promenerte langs Garonne-elven, drømmende tittet jeg på elvebåter der de passerte forbi, tenk så deilig det ville vært å kunne leve ombord på en slik båt, med friheten til å kunne reise fra by til by, landsby til landsby, arbeide som frilanser og leve som en nomade, som en moderne eventyrer. En romantisk og urealistisk tanke.

Videre gikk spaserturen til byens store sluser, de som hindrer elven fra å flomme over på de mest kraftige regnværsdager, dager vi vil se mange av så snart oktober blir til november, og november blir til jul.

Jula skal vi sannsynligvis feire i Paris i år, min tredje julefeiring sammen med familien til Julien, en julefeiring hvor jeg vil savne alt av hjemmekjære tradisjoner, selv tsjekkisk film med dub på NRK og serinakaker til frokost. Men jula er fortsatt lenge til, og allerede nå savner jeg mitt kjære hjemland.

Rolig trasket vi hjemover, nedover de smale gatene i Saint Cyprien, forbi ølbaren La Houblonnière, hvor Julien og jeg over en lengre periode pleide å tilbringe våre fredagskvelder sammen med mine tidligere kolleger. Videre passerte vi Smoking Barrel, grillbaren som serverer byens beste ribs, og markedshallen hvor vi gjerne skulle handlet frukt og grønt hver eneste lørdag eller søndagsmorgen, om bare motivasjonen hadde vært i orden.

Vi takket våre venner for en nydelig helg, en varm klem og kyss på kinnene, en fem timers togtur ventet dem nå. Neste gang sees vi i Paris, kreative vindusutstillinger hos Galeries Lafayette og Printemps, den juledekorerte versjonen av byens meste kjente aveny, Champs-Élysées, gløgg og pepperkaker byttes ut med champagne og makroner.

Vakre omgivelser i Albi og uteliv i Toulouse

Vi nøt vår fine ettermiddag i byen Albi, sammen med våre venner som på fredagskvelden kom på besøk for å tilbringe helgen sammen med oss her i det spennende sørvestland. Thomas og Daniela, han fransk og hun bulgarsk, sammen bor de i Paris, hvor de lever sine hektiske liv med altfor mye arbeid og altfor lite fritid.

En lørdag tilbrakt i en av de mange sjarmerende perlene i denne spennende regionen, ble derfor en fin mulighet for dem til å kunne koble av, drømme seg bort i vakre omgivelser, og legge alt av stress og bekymringer på hylla.

Vi besøkte byens viktigste symbol, den vakre Sainte-Cécile katedralen, vi spiste lunsj og nøt god vin, praten gikk ivrig og tiden stod stille. Etter endt måltid og fine lange diskusjoner, spaserte vi videre i retning Pont Vieux, et historisk landemerke og byens eldste bro, originalt bygget mellom år 1035 og 1042, og rekonstruert to hundre år senere.

Videre trakk vi innover mot sentrumskjernen igjen, gjennom spennende handlegater og smale passasjer. Jeg fortalte Daniela om byens motemuseum, hadde vi hatt mer tid skulle jeg gjerne tatt henne med dit.

En av disse små passasjene ledet oss direkte til klosterets vakre hage, hvor fargerike blomster fortsatt levde i beste velgående. Lyden av katedralens klokker lød som musikk gjennom byens gater, klokka var allerede bikket tre.

Det aller beste sparte vi til slutt, nok et lite stykke paradis finner man i bakgården til Toulouse-Lautrec museet, Berbie-palassets nydelige hage. Jardin à la française som stilen ofte blir omtalt som, en stil man gjerne forbinder med franske slottsparker, Berbie-palassets hage er utvilsomt et av byens flotteste severdigheter.

Som alle andre turister, tok også vi en rekke flotte bilder sammen, foran byens mest pittoreske utsiktspunkt. Vi fotograferte den flotte hagen fra alle mulige vinkler og spaserte rolig gjennom den lille vindruetunnelen som på denne årstiden kun består av grønne blader. Denne byen er som hentet fra et eventyr, sa Daniela, som så mange andre har sagt tidligere, inkludert meg selv.

Sent på ettermiddagen forlot vi Albi, for å rekke en liten vinsmaking i byen Gaillac, kjent for sine flotte viner av ypperste kvalitet. Med bryllupsplanleggingen stadig i tankene, ønsket vi å benytte anledningen til å smake oss frem til en deilig musserende vin, lokale bobler som vi kan servere på den store dagen, et bryllup hvor vi vil hylle vår region, vårt elskede Occitanie, og alle de deilige smakene som kommer herfra.

Vi forlot turistkontoret som også fungerer som vinutsalg, med tre flasker musserende og diverse brosjyrer å lese seg klok på. Boblene skal vi spare til spesielle anledninger, til festlige begivenheter. Våre gjester kjøpte med seg to flasker rødvin, fruktige og fyldige, vin som nytes best sammen med et godt vintermåltid eller et storslagent ostefat.

Kvelden feiret vi i Toulouse, jeans og genser ble byttet ut med skjørt og bluse. Vår opprinnelige plan var å besøke den trendy rooftop-loungen på taket til Galeries Lafayette, bar-og restaurant Ma Biche sur Le Toit, men ble avvist ved inngangspartiet. Lokalet var dessverre fullt, vi fikk beskjed om å prøve igjen om en times tid. Moderne rooftop ble dermed byttet ut med 20-tallets flapperstil på den Gatsby-inspirerte cocktailbaren Fat Cat. Et sted med en cocktailmeny som endres månedlig, jeg bestilte en av de seks oktober-spesialitetene, en drink som inneholdt blant annet tequila, gulrot og søtpotet.

Vi avsluttet vår lille bytur hos en av våre mange favoritter, tapasrestauranten Las Tapas Locas, et spisested hvor alle besøkende blir behandlet med varme og omtanke, hvor pata negra blir finskåret like foran gjestene og alle småretter smaker nøyaktig som i Spania. Kroketter og patatas bravas, spekemat og manchego, mine mange svakheter servert på fat.

I godt selskap med gode venner kunne vi ikke bedt om noe bedre enn en dag som denne.

Vennebesøk fra Paris og dagstur til Albi

Takknemlig og glad er jeg, for at vi har slike gode venner som kan ta seg tid til å komme på besøk til oss fra Paris. Daniela og hennes samboer Thomas kom på fredag med tog til Toulouse for å tilbringe helgen sammen med min kjære og meg. Akkurat som den helgen da de sammen med et annet vennepar var på besøk hos oss i fjor sommer, gledet vi oss nok en gang til å vise dem enda mer av alt det fine la ville rose har å by på.

Med festlige planer for lørdagskvelden, så vi frem til å vise våre venner noen av byens stiligste cocktailbarer og spise tapas på et av våre mange favorittsteder. Vi gledet oss også til å slappe av og kose oss med en velsmakende søndagsbrunsj i nabolaget. En dagstur til nydelige Albi hadde vi også lovet å ta våre gjester med på, den vakre byen som mine foreldre forelsket seg i da vi ferierte sammen i påsken.

Fredagens sene ettermiddagstimer gikk til mathandel, rydding og vasking. Kun når vi venter besøk vasker vi så nøye at man skulle trodd det var landets president som var invitert på overnatting hos oss. På kjøkkenet kokkelerte vi sammen, quiche med chorizo og paprika, vi laget spansk tortilla med løk, Julien laget sin berømte guacamole, vi satte frem en skål med chips, grønne oliven og spekepølse med skogsopp.

Sammen med våre venner, som vi ikke hadde sett siden vi i slutten av juni dro til Paris i forbindelse med Rammstein-konserten, ble vi sittende ute på balkongen til langt på natt, vi pratet om alt som har skjedd i våre liv siden sist, min venninne delte en rekke interessante historier fra hennes jobb som markedssjef for en internasjonal startup-bedrift, min kjære og jeg pratet for det meste om vårt fremtidige bryllup, og om de mange fine stedene vi nylig har besøkt i det store spennende Sør-Frankrike.

Neste dag våknet vi til en kjølig morgen, grå himmel og truende skyer, høsten har offisielt inntatt Toulouse. Energien ladet vi opp over hver vår kopp kaffe og hver vår skvett appelsinjuice, sammen med matrester fra gårsdagen, quiche og oliven til frokost. Ut døra og inn i bilen, i retning Albi, den lille sørvestfranske byen full av spennende severdigheter, kjent for sin historiske katedral og sine flotte utsiktspunkt.

Verdens største mursteinkatedral, den vakre Cathédrale Sainte-Cécile, ble som planlagt vårt første stoppested i byens sjarmerende sentrum. En av sørvestlandets mange perler, smilende observerte vi våre venner der de fotograferte nydelig arkitektur og vakre detaljer, en katedral som først ble konstruert sent på 1200-tallet, og fullført to hundre år senere, heldige er vi som kan komme tilbake hit fra tid til annen, for å beundre slik en viktig del av denne regionens kulturhistorie.

Ved foten av katedralen, på Place Sainte-Cécile, spiste vi lunsj på et av de mange spisestedene som omkranser monumentet, et helt alminnelig måltid, andepølse og aligot (potetmos laget med store mengder ost og hvitløk). Alle nøt vi hvert vårt glass rødvin til maten, vin fra Gaillac, en tjuetre minutters kjøretur unna, deilig fyldig vin med en aroma av modne kirsebær og solbær.

I andre etasje satt vi, diskusjoner om alt fra politikk og miljø til feriedestinasjoner og cocktailbarer, jeg tittet på dessertmenyen selv om jeg absolutt ikke kunne tenke meg å spise dessert akkurat nå. Likevel fristet det veldig å bestille fiolmilkshake, min nye favorittsøtsak, delt førsteplass med den deilige desserten banoffee, som dessuten også var å finne på restaurantens meny.

Min venninne tilbød å spandere lunsjmåltidet på Julien og meg, en takk for at dem fikk overnatte hos oss, hun satte pris på at vi tok dem med på dagstur til nydelige Albi. Videre skulle vi nå til Pont-Vieux-broen for å nyte flott utsikt, og deretter trekke innover mot sentrum igjen for å besøke klosterhagen, handle et par høstplagg fra små lokale boutiques, og beundre den eventyrlig vakre hagen som tilhører Berbie-palasset (Jardins du Palais de la Berbie).

…mer om det i neste innlegg.

Tanker rundt bryllupet og hvem vi ønsker å samarbeide med

Bryllupsdato er reservert i tinghuset, slottet hvor den store dagen skal feires er reservert og betalt, vigsleren for den borgerlige seremonien likeså, disse er de eneste punktene vi har krysset av på vår enorme liste over alt som skal ordnes i stand til den store dagen som venter oss om elleve og en halv måned.

Et stort prosjekt med et stadig økende budsjett, gjestelisten er fortsatt ikke finalisert, enkelte har likevel fått vite i god tid på forhånd at de vil bli invitert, dem som bor lengst unna og dem som jobber i bransjer hvor det gjerne kan bli vanskelig å ta seg flere dager fri fra jobb. Invitasjoner vil ingen motta i posten, alt skal lages digitalt for å spare miljøet for unødvendige mengder papir.

Unødvendig bruk av plast ønskes heller ikke velkommen. Slottet og parken skal vi dekorere på minimalistisk vis, med blomster, tøystykker og levende lys. Ingen ballonger skal kjøpes inn, ingen plastdekorasjoner som kun egnes til engangsbruk. Vi har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder å ta vare på naturen, men ballongfri feiring er i det minste et bittelite steg i riktig retning.

For et par dager siden tok min kjære en tur innom vår lokale blomsterhandler, en liten familiebedrift i nabogata vår, for å forhøre seg om mulighetene for å bestille brudebukett og blomsterdekorasjoner til spisesalen og slottsparken. En brudebukett som etter mitt eget ønske, en symbolsk kjærlighetserklæring til våre hjemland, skal inneholde både den norske og den franske nasjonalblomsten, røsslyng og liljer i skjønn harmoni, sammen med floristens utvalgte sensommerblomster i duse farger.

Biloba, nabolagets lille blomsterhandler drevet av far og sønn, har laget de fleste av de mange vakre bukettene som min kjære har overrasket meg med i løpet av disse to årene som vi har bodd i Toulouse. Behjelpelige, smilende florister som alltid tar seg tid til å lytte, dele sine beste tips og småprate om dagligdagse ting. For meg, for oss begge, er det ingenting som føles mer riktig enn å kunne støtte små lokale bedrifter som denne.

Selv har jeg tatt en prat med frisøren min, Océane, som jobber i frisørsalongen hvor jeg er stamkunde, Les Doigts D’or D’Elodie, da jeg gjerne ønsker at nettopp hun skal gi meg de vakreste krøller og feste det pudderrosa sløret i håret mitt, før mine foreldre kjører meg til sentrum, til første del av bryllupet, den offisielle delen, i byens vakre tinghus, Capitole de Toulouse.

Hun nikket og smilte, der jeg fortalte henne hvilken frisyre jeg kunne tenke meg, der jeg viste frem bilder av eksempler på frisyrene jeg føler kler meg best. Océane har vært min faste frisør siden vi først flyttet hit. Akkurat som med blomsterhandleren som ligger i samme gate, har både Julien og jeg knyttet oss til nettopp denne salongen og menneskene som jobber der, nok en liten bedrift som fortjener å bli løftet opp og frem.

Cateringleverandør har vi enda ikke signert kontrakt med, fortsatt venter vi på respons fra drømmeleverandøren som vi møtte på bryllupsmessen forrige helg. Alkoholfri drikke tar selskapet seg av, mens vin og annen alkoholholdig drikke må vi ordne med selv. Også her vil vi forhøre oss med egne lokale favoritter, musserende fra Gaillac eller Limoux (i stedet for Champagne), rødvin fra Pic Saint-Loup eller Limoux og hvitvin fra Gaillac. Sørfransk sirup av lavendel eller fiol til dem som ønsker å tilsette en søtere smak til hvitvinen eller boblene.

Kjole og ringer skal vi kjøpe i hjemlandet til min mor, sannsynligvis skal også min kjære kjøpe seg dress i Kraków. En liten Polen-tur hvor min mor og jeg skal tilbringe mesteparten av tiden sammen på egenhånd, etterlengtet mor og datter-tid, vi skal drikke cocktails og dra på spa, ta manikyr og spise fin mat på restaurant. Et halvt år frem i tid, men jeg gleder meg som om det skulle vært i morgen.

Hva vi fikk ut av bryllupsmessen i Toulouse

Salon du Mariage de Toulouse, en lørdag dedikert til planlegging av den store dagen som venter oss om litt under ett år. Av Elisabeth, vår vigsler, har vi fått invitasjon til byens store bryllupsmesse, en glimrende anledning til å møte potensielle cateringleverandører, blomsterhandlere, fotografer, dj’er, og ikke minst en mulighet til å hente inspirasjon fra messens store utvalg av bordpynt, brudekjoler, dresser, vi vil kunne prøve gifteringer og finne ut hvilken stil som passer oss best.

Vi rekker knapt å se hva messen har å by på, før vår vigsler kommer løpende, hennes varme smil og karismatiske væremåte lyser opp hele rommet. Hun omfavner oss, takk for sist, sier hun muntert. Vi ledes til hennes stand hvor hun drar frem sin digitale agenda for å avtale våre neste møter, nummer to og tre av seks eller sju. Videre advarer hun om at møtene vil vare lenge, ekstremt lenge, da hensikten med dem er å bli ordentlig godt kjent med vår historie, vår reise, hvem vi er som enkeltindivider og som partnere.

Vi blir enige om den tjuefjerde oktober og tjueførste november, videre beveger vi oss lengre inn i kongressenteret, her hvor bryllupsmessen arrangeres. Flere gullsmedkjeder inviterer oss til å prøve deres ringer, de forteller oss at vi vil få tjue prosent rabatt om vi gjør et direkte kjøp hos dem på messen. Nysgjerrig titter vi på diverse ringer, vi plukker ut våre favoritter og prøver dem for å se hvordan de tar seg ut på våre fingre. At vi har planlagt å handle ringer i Kraków på begynnelsen av nyåret, trenger ikke disse selgerne å vite.

Han vil ha hvitt gull, jeg vil ha gult gull, begge liker vi to-fargede gifteringer, vi møtes på midten. Begge vil vi gjerne ha detaljer, som bølger på overflaten, matt og polert, side om side. Ringstørrelse seksti-to til ham, femti-én til meg.

Videre ser vi oss rundt etter de forskjellige cateringleverandørene som har stand på messen, hvorav fire forskjellige fanger vår interesse. Den ene leverandøren etter den andre, med sine brosjyrer foran seg på bordet, totalt innøvd leverer de sine taler som de sannsynligvis har repetert femti ganger bare i dag. Samtlige forteller de at man kan velge mellom tre menyer i tre forskjellige prisklasser, show og underholdende kokkelering vil koste ekstra, duk og servietter følger med. Vil vi ha mojitobar, vil vi ha pièce montée (vannbakkelstårn) eller makaronpyramide, alternativ A eller B, en eller to.

En smule forundret, og totalt forelsket ved første blikk, blir vi derfor når vi møter en leder av et cateringselskap som, med et blankt ark og kulepenn foran seg, starter samtalen ved å informere oss om at han ikke har en eneste brosjyre å tilby, ei heller noen fastsatte menyer å velge fra. Alt han ønsker, er å lytte til oss, la oss fortelle vår historie, han er nysgjerrig på min norsk-polske bakgrunn og vår kjærlighet til Sørvest-Frankrike, han gir oss et løfte om at vi sammen skal skreddersy vårt perfekte bryllupsmåltid, fra vin d’honneur til middag og dessert, alle behov skal møtes og alle kulturer respekteres.

Han noterer på sitt hvite ark, før han retter blikket mot oss og forteller en rekke morsomme anekdoter, scenarier han har vært vitne til hvor ulike ting har gått skeis, cocktailbord som blåser over ende, gjester som forsyner seg selv fra hagens mojitobar og ender opp med å sovne på plenen utenfor lokalet lenge før middagen rekker å bli servert. Han deler sine erfaringer og personlige råd, vi lytter til hvert eneste ord, forelsket som vi nå har blitt i denne dyktige selgeren. Vi får beskjed om at vi vil motta en epost i løpet av uka, frem til den tid aner vi ikke hvilket prisnivå denne drømmeleverandøren ligger på i forhold til de vanlige selskapene.

Vi besøker resten av bryllupsmessen, nydelig borddekorasjon og utstilte kjoler fyller lokalet, vi blar gjennom porteføljene til et par fotografer og slår av en prat med en blomsterhandler. Julien tar seg en rask tur på toalettet før vi forlater lokalet. Som om skjebnen skulle hatt en finger med i spillet, på vei ut døra møter Julien på mannen vi nettopp har vært i møte med, selve drømmeleverandøren. Vi blir stående i korridoren og prate sammen, mannen er smilende og hyggelig, akkurat som vår karismatiske vigsler. Han er den rette, men hvilket prisnivå må vi klatre opp til for å kunne gjøre disse visjonene til virkelighet?

Vi forlater kongressenteret, som ligger like ved siden av den nydelige parken Le Jardin Japonais i nabolaget Compans. Vi tar oss en spasertur gjennom parken og drøfter alle disse inntrykkene som vi nå sitter igjen med, tusenvis av tanker svirrer rundt i våre hoder, samtalen dreier seg for det meste om cateringleverandørene, og da spesielt den som vi begge har pekt ut som vår coup de cœur.

Vi nyter ettermiddagssolen og grønn natur, parken er full av mennesker som slapper av i det nydelige været, noen tar bilder av hverandre, andre koser seg med piknik på plenen, et forelsket par ligger i gresset og kysser.

Julien fotograferer meg i den japanske hagen, jeg smiler bredt for min kjære. Han tilbyr å ta meg med ut på middag i sentrum, han foreslår søramerikansk mat, restauranten El Chivito lager deilige empanadas og arepas, vi koser oss med et fat fullt av eksotiske smaker, jeg nyter min paraplydrink, en frisk og god pisco sour.

En søt avslutning, klassisk banoffee til ham og søramerikansk alfajor med dulce de leche til meg. Vi prater om potensielle destinasjoner for vår fremtidige bryllupsreise, vi lurer på om kanskje Argentina eller Colombia kunne vært et alternativ.

Vi brunsjer og drømmer oss bort i Les Baux-de-Provence

Søndagsblues, de treffer meg hardt. Spesielt etter å ha vært ute på reise i over en uke, denne dyrebare anledningen til å kunne utfolde meg kreativt hver eneste dag, muligheten til å fotografere sjarmerende småbygater og båthavner, vakkert landskap og fargerike små detaljer, alt det fine som fanger oppmerksomheten.

En uke med sol og blå himmel, vi har vært ute i frisk luft fra tidlig morgen til sent på kveldstid. Under vakker stjernehimmel i fredelige omgivelser, har jeg hver kveld kunnet unne meg et par timer foran tastaturet, latt fingrene danse over bokstavene og gjort tanker om til ord, der jeg har skildret alle mine reiseopplevelser, med et vinglass eller en kaffekopp i hånda, og en skål med oliven eller et par konfektbiter foran meg på bordet.

Søndag, vi forlater leiligheten i Grasse, og kjører vestover i retning Occitanie, vår region, hjem til vårt kjære Toulouse, byen vi kaller vårt hjem. Et siste besøk blir det likevel tid til, planen er en kjøretur på en og en halv time for å deretter tilbringe de tidlige ettermiddagstimene i den provençale middelalderlandsbyen Les Baux-de-Provence, en av Frankrikes mange flotte landsbyer som har fått plass på listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Men først skal vi spise brunsj. I nærheten av Les Baux-de-Provence, i en annen landsby som heter Maussane-les-Alpilles, ligger Aux Ateliers, en koselig restaurant som tilbyr en av de mest spennende brunsjbuffetene jeg noensinne har forsynt meg fra.

Store fat med franske oster, spekemat, sjømat og patéer, et fantastisk utvalg av salater, pastasalat med pesto, tunfisksalat, asiatisk salat med kylling i karamellsaus, sesammarinert biff med nudelsalat, couscoussalat, potetsalat, paella, småretter og fingermat, miniburgere, kylling panert i kornblanding, fylte champignoner og paprika, innbakte retter som crumble med squash og feta, crumble med tomat og mozzarella, et enormt utvalg av fristende desserter, sitronterte, flan, makroner, moelleux au chocolat, île flottante, crème caramel, crème brûlée, sjokolademousse, listen er lang, øynene store og magesekken altfor liten.

Jeg nyter alle de ulike smakene, en behagelig start på en ettermiddag hvor jeg aller helst vil glemme alt som har med hjemreise og morgendagens rutiner å gjøre. En siste pistasjemakron og en liten kopp kaffe, før vi setter kursen mot Les Baux-de-Provence, en flittig besøkt turistperle, historisk og eventyrlig sjarmerende er den, denne lille landsbyen med skjermet beliggenhet midt i hjertet av Alpilles-fjellkjeden.

En landsby med en rik kulturarv, full av historiske monumenter som den lille kirken, slottet, rådhuset, diverse hus, landsbyens kapeller. Les Baux-de-Provence er et sted fullt av spennende små gater og middelalderarkitektur, lett er det derfor å forstå hvorfor nettopp denne landsbyen besøkes av rundt en og en halv million turister årlig!

I bittelille Les Baux-de-Provence finner man dessuten hele to Michelinstjerne-restauranter, L’Oustau de Baumanière med sine to stjerner og L’Aupiho med én stjerne. Ikke siden den gang jeg inviterte min kjære med ut på stjernerestaurant for å feire bursdagen hans i januar, har jeg følt på denne Michelin-magien, en kunstnerisk form for matopplevelse helt utenom det vanlige. Tankene vandrer, jeg drømmer meg bort til en romantisk aften her i disse idylliske omgivelsene i Provence, om et kulinarisk fyrverkeri, over et par glass deilig lokal vin. Jeg seiler av sted på en provençal lavendel-lilla sky med disse dagdrømmene mine, jeg som akkurat har spist en kjempestor brunsj.

Vi spaserer gjennom de historiske gatene i lille Les Baux-de-Provence, jeg lar handlelysten ta kontroll over meg, der jeg nysgjerrig titter innom de mange små butikkene hvor lokale produkter og håndlagde varer selges. Forelsket blir jeg, i en liten boutique som selger håndlagde aksessoirer av naturlige materialer, jeg får lyst til å kjøpe absolutt alt, men begrenser meg til to små suvenirer, et armbånd og et smykke.

Vi nyter utsikten mot fjellene en siste gang, før vi setter oss i bilen og vinker farvel til vakre Provence. For denne gang.

Nytelser i den franske parfymehovedstaden Grasse

Lørdag. Vår siste dag før hjemreise, sammen tilbringer vi denne delvis overskyede ettermiddagen i verdens parfymehovedstad, en vakker sørfransk perle, den sjarmerende byen Grasse, en by hvor parfyme har vært områdets viktigste næring helt siden 1500-tallet.

Bygget i en skråning i de provençale småfjellene, en by full av trange smug og smale gater med sine mange trappetrinn og sjarmerende butikkfasader, nysgjerrig besøker vi diverse boutiques, vi titter i byens mange små parfymerier og kosmetikkbutikker, nydelige blomsterdufter forfører våre sanser.

Vi spaserer under en himmel full av rosa paraplyer som dekker byens brede hovedgate, jeg kjøper meg en liten fiolmilkshake fra isbaren Angel’Ice, en deilig fristelse jeg rett og slett ikke klarte å styre unna, en første av flere slike fristelser på denne dagen hvor provençale dufter og smaker står i fokus.

En chocolatier ved navn Maison Duplanteur fanger vår sukkersøte interesse, en lokal liten sjokoladeprodusent som lager naturlig sjokolade, minimalt med sukker og helt uten konserveringsmidler og gluten. Flotte konfektesker og individuelle smakebiter, sjokoladeplater med kandiserte fioler og roser, andre med nøtter og puffet ris. Maison Duplanteur smykker seg med status som leverandør for Michelinstjerne-restauranter, hvordan kan man motstå lysten til å handle med seg et par sjokoladebiter fra et sted som dette?

Vi lar oss friste av alle de ulike godsakene som står på utstilling, sjokoladeselgeren gir oss lov til å smake ulike typer sjokolade, mørk og bitter, lys og fyldig, vi beveger oss videre innover i lokalet, hvor store informative plakater henger på veggen, vi leser om kakaofrukten, om produksjonsprosessen, hvor mye tid som skal til for å lage denne søte delikatessen. Med egne øyne ser vi produksjonen foregå like foran oss, kun et vindu skiller oss og maskineriet hvor ansatte hos Maison Duplanteur er godt i gang med å produsere sine spesialiteter.

Fra smaker til dufter, videre skal vi besøke Fragonard, et av de største og eldste parfymehusene i Grasse, en familiebedrift grunnlagt i 1926, oppkalt etter den lokale kunstneren Jean Honoré Fragonard. Parfymefirmaet huser også et museum og sin egen butikk hvor man kan få kjøpt de ulike parfymene fra firmaets sortiment (som ellers kun er å få tak i på Fragonard sine egne nettsider).

Ingrid, en av parfymehusets ansatte, gir oss en guidet visitt gjennom produksjonsområdet, en gratis omvisning med varighet på rundt en times tid. Vi lærer om parfymeprosessen fra start til finale, det hele starter med innsamling av de flotte lokale rosene og regionens lavendel, samt flere andre blomsterarter som fioler, sjasmin og appelsinblomst. Guiden forklarer hvordan essensen utvinnes og om prosessen som følger, vi observerer to kvinnelige ansatte som tapper parfyme på flasker som deretter pakkes ned i esker.

Etter endt visitt, får vi teste flere av de ulike parfymene i sortimentet, i jakten på en personlig favoritt. Jeg faller for en søtlig og frisk duft, Belle de Nuit, en liten gave fra meg til meg selv. En suvenir som dette er jo et must når man besøker parfymeparadiset Grasse.

En annen deilig duft fra sortimentet til Fragonard, Émilie, skulle jeg gjerne også ha kjøpt med meg, en duft like forførende som min endelige utvalgte. Navnet er notert, i tilfelle jeg en dag vil få muligheten til å handle hos dette parfymehuset igjen, kanskje vil tilfeldighetene en dag lede meg tilbake til Grasse?

Før vi vender tilbake til leiligheten for å spise lunsj, nyter vi hvert vårt glass rosé på en liten vinbar ved en flott fontene på den åpne plassen Place aux Aires. Vi ser på menneskene som passerer forbi, vi prater om parfyme, sjokolade og blomster, alt det romantiske, alt det vakre, alt som gjør Grasse til slik en vidunderlig by. Regnet begynner så smått å dryppe ned på uteserveringens parasoller, feriens første regndråper.

En halv dag i Monaco, de rikes lekeplass

Fredag. Fra vårt lille krypinn like utenfor parfymehovedstaden Grasse, kjører vi østover i cirka en time, med en liten luftepause hvor vi stopper ved et nydelig utsiktspunkt for å virkelig beundre den Franske Rivieraen fra høyden, før en liten halvdagstur til verdens nest minste land står for tur.

Vi skal tilbringe noen timer i det lille fyrstedømmet Monaco, et land som er kjent som de rikes lekeplass, et skatteparadis hvor størst er best og alt som glitrer er gull. Selv om en del av underholdningen ved å besøke Monaco er å titte på raske sportsbiler som kjører forbi, og på de mange store yachtene i båthavna, er hovedmålet å besøke Fyrstepalasset og få et glimt av Casino de Monte-Carlo, et casino kjent for å dukke opp i blant annet diverse Hollywood-produksjoner (eksempelvis GoldenEye og Ocean’s Twelve).

Vi parkerer ved La Condamine, havneområdet, og besøker like greit båthavna først, seilbåter og yachter i ulike størrelser, alt fra den mer praktiske varianten til overdådige luksusbåter eid av de rikeste av de rike, deriblant den enorme yachten Lionheart (på størrelse med et cruiseskip), som tilhører Sir Philip Green, styreleder av Arcadia Group som eier blant annet Topshop.

Jeg undrer hvor mye vedlikehold av et slikt skip koster på årlig basis, hvor mange mennesker som jobber ombord, hvorvidt en slik yacht i det hele tatt får tillatelse til å legge til kai hvor som helst. Sannsynligvis holder disse menneskene seg innenfor en viss komfortsone, i luksuriøse kystbyer hvor de aller mest velstående liker å mingle, hvor de føler seg trygge blant sine likesinnede.

Fra båthavna, spaserer vi videre oppover stien som fører oss til palasset hvor fyrste Albert ll, sønn av Rainier lll og Hollywood-legende Grace Kelly, offisielt bor. Vi fotograferer fasaden og de hvitkledde vaktene som vokter Fyrstepalassets port fra potensielle farer og innpåslitne turister.

Videre beveger vi oss inn i gamlebyens gater i Monaco-Ville, vi setter oss ved en tilfeldig restaurant med beliggenhet på baksiden av den historiske katedralen. Som vanlig er jeg skeptisk til restauranter med flere ti-talls bord og store menyer, spisesteder hvor samtlige gjester er turister og servitørenes umiddelbare refleks er å snakke på engelsk fremfor på fransk selv til en gruppe fransktalende besøkende som oss.

Servicen er treg, servitørene snegler seg fra bord til bord, til apéritif må vi nøye oss med vann, først tjue minutter etter bestilling får vi vår flaske rosévin servert på bordet. Julien bestiller en pizza med biffkjøtt til seg selv, hans far går for dagens fangst (dorade), hans mor vil ha biff tartar, jeg bestiller ravioli i soppsaus.

Til vår store glede smaker heldigvis alle våre retter ganske greit, til tross for at dem visuelt sett ikke akkurat er noe å skryte av. Smaken er god, også vinen er god, vi har dessuten fått restaurantens beste bord, der vi sitter helt for oss selv i et hjørne av uteserveringen, lent mot katedralens bakre vegg.

Videre spaserer vi gjennom gamlebyens små sjarmerende gater, vi titter i suvenirbutikker, plastikkræl og klær som får selv Ed Hardy til å se nøytralt ut, det finnes altfor mange suvenirbutikker og altfor få interessante boutiques i disse gatene. Hvorfor må valget stå mellom å handle Chanel og Louis Vuitton i Monte Carlo-området eller handle det mest harry man kan finne på å tre over kroppen, fra suvenirsjapper i gamlebyen?

Et must når man først er i Monaco og interesserer seg for lokalhistorie, vi besøker den kjente katedralen, som på fransk heter Cathédrale de Notre-Dame-Immaculée, som havner på trykk i medier hver gang et royalt bryllup arrangeres i Monaco. Dette er katedralen hvor generasjoner av fyrstefamilien ligger gravlagt, inkludert Grace Kelly og Rainier lll.

Hadde vi hatt mer tid, skulle vi gjerne besøkt Musée Océanographique de Monaco, det store vakre akvariet som har eksistert siden 1910, åpnet av Fyrste Albert l, utdannet oseanograf, lidenskapelig opptatt av hav og miljø, den daværende fyrsten deltok på flere forskningsekspedisjoner og finansierte blant annet fire oseanografiske ekspedisjoner til farvannene rundt Svalbard i sin tid. Som sin tippoldefar, er også Albert ll svært miljøengasjert og har sponset flere ulike forskningsprosjekter i kampen mot global oppvarming.

Før vi forlater Monaco, kjører vi kjapt til Monte-Carlo for å se det berømte casinoet fra utsiden. Nabolaget Monte-Carlo er fullt av luksuriøse butikker, en selvfølge på et sted som dette, en verden totalt forskjellig fra den virkeligheten vi vanlige dødelige lever. Vi fotograferer casinoet, hopper inn i bilen og vender tilbake til Frankrike.