Vi bader i vannhull og observerer geparder

Lørdag, ny dag og ny safari i Kruger Park.

Jeg våkner til lyden av skrikende fugler, teltet vårt er plassert i skyggen av et stort tre, der hvor mange av disse tjukke, blå perlehønene trives best, der hvor de sitter og observerer livet som rører seg på campen, der hvor de flere ganger daglig slipper fra seg avføring, direkte på teltet til meg og min kjære. Våken ligger jeg og lytter til skrikene deres, og til lyden av avføringen som lander på tekstilen, på dette som er vårt tak.

Klokka er åtte, jeg kysser min kjære og kryper ut av sengen, trer føttene inn i sandalene, fortsatt iført pyjamas, det vil si, en altfor stor t skjorte og en altfor liten shorts, og trasker sløvt til fellesdusjene, milde himmel, som jeg misliker disse dusjene.

Med sjampo i håret og dusjsåpe smurt inn over hele kroppen, får jeg plutselig et uventet besøk av en svært uvelkommen gjest, en diger veps. Jeg som er livredd veps, bryter selfølgelig ut i full panikk og løper naken ut av dusjen, innsåpet og vettskremt. Med det samme, bytter jeg dusj, skyller av meg sjampo og såpe i full fart, slenger på meg pysjen og løper ut døra, mens hjertet banker i dobbel hastighet.

Jeg kommer meg ikke lenger enn halvveis til teltet før en annen skapning bestemmer seg for å plage meg. Et sort og lilla humlelignende kryp, flyr etter meg, etter det nyvaskede våte håret mitt, jeg tar beina fatt og løper, jeg løper så fort jeg kan, men krypet tar meg igjen, det graver seg inn i håret mitt, jeg hyler, jeg vifter febrilsk med armene, jeg mister balansen, min høyre sandal flyr til himmels, jeg flyr i motsatt retning, i sanden ruller jeg rundt og hyler, en safariguide kommer til unnsetning, skrekkslagen, han lurer på om jeg har fått et anfall, eller om jeg står i fyr og flamme, om noe alvorlig har skjedd, jeg peker på insektet, han ler og sier at dette krypet er harmløst, ingenting å være redd for, han tråkker på fienden min, jeg er reddet.

Etter frokost spaserer min kjære, hans foreldre og jeg forbi campens mange hytter, de som ser ut som lysegule sopper med stråtak, forbi den store suvenirbutikken, forbi burgersjappa der hvor vi går for å få tilgang til WiFi, og til slutt over en gressplen for å komme frem til det ganske så godt skjulte svømmebassenget, eller, vannhull for mennesker, som de så passende har valgt å kalle det, her på safaricampen.

To timer tilbringer vi i det deilige avkjølende vannet, godt skjermet fra de trettisju varmegradene som vi må holde ut på denne lørdagsformiddagen i Kruger Park. Lag på lag med solkrem smøres på, skjør som denne bleke huden min jo er, hummer er det siste jeg ønsker å se ut som. Min kjære er mindre forsiktig, og ender opp med brent rygg og knallrød nese, jeg smører ham inn med lindrende krem, han jamrer seg, vær forsiktig når du tar på meg, sier han.

Vi rekker ikke å gjøre stort annet enn å vrenge av oss badetøy og tre på oss behagelige klær, før safariguiden dukker opp for å høre om vi er klare til å hoppe inn i bilen og bli med ut på ettermiddagens safari. Geparder har blitt observert i nærområdet, forteller han optimistisk, som alle kattedyr, gjør også disse som de selv vil og holder seg for det meste for seg selv, på god avstand fra oss mennesker. En mulighet for å få sett dem er dermed en gledelig nyhet for oss alle, rett og slett en safari jackpot!

Safariguiden fører oss direkte til området hvor gepardene har blitt observert, og til vår store fornøyelse ligger nettopp to av disse majestetiske kattedyrene, to brødre ifølge guiden, i skyggen av et tre og slapper av. I denne stekende sola, med nesten førti varmegrader, ønsker også jeg å kunne legge meg ned et lunt sted langt unna den brutale solsteiken.

Etter å ha fotografert gepardene og studert dem der de halvsover under treet, kjører vi videre. Giraffer har vi nå blitt vant til å støte på, de finnes over alt her i Kruger Park, disse morsomme skapningene med sine lange halser, og lange tunger som brukes til å røske tak i løv og buskevekster, vi ser dem nå, de spiser, de betrakter oss, vi som sitter i safaribilen, samtidig som de gomler i seg grønn kost.

Et neshorn krysser veien, med stødige steg flytter den sin kraftige kropp fremover, den enser vårt nærvær men den bryr seg ikke, neshorn frykter ingen, den er jo (i tillegg til elefanter og flodhest) en av få dyrearter i den afrikanske savannen som ikke har noen fiender, om man ser bort fra menneskerasen, som jo dessverre fortsatt bedriver ulovlig jakt på neshorn, for å sage av deres horn og selge dem til høystbydende.

En siste overraskelse venter oss på safarien, vi møter på en flokk med afrikanske villhunder, en utrydningstruet rase som får selv safariguiden til å bryte ut i jubel, der han fotograferer dem og forteller oss at det kun finnes rundt firehundre av disse i hele parken, en nasjonalpark som tross alt er på størrelse med Nederland. Jeg støter på dem kanskje én gang hver sjette uke, sier han og legger til; og jeg er ute på safari hver eneste dag, to ganger daglig!

I kveld blir det ingen rød solnedgang, slik som gårsdagens dramatiske himmelkunst. Vi må nøye oss med lyseblå og duse lilla toner, når vi i kveld vender tilbake til campen for å kose oss med middag i sosialt lag med våre nye venner i Kruger Park.

Starten på safari og spenning i Sør-Afrika

Fredag, safari fra morgen til kveld.

Det er fortsatt bekmørkt ute, kanskje ikke så rart med tanke på at klokka ikke har rukket å bli mer enn kvart over fire. Jeg er da aldri vanligvis våken på denne tiden, om man ser bort ifra de gangene jeg enda ikke har rukket å legge meg til å sove før disse sene nattetimer, eller tidlige morgentimer, alt etter hvordan man velger å se på det.

Sammen med min kjære og hans foreldre, sitter jeg her, iført olivengrønn jumpsuit og en beigefarget jakke, i en grønn jeep, Tented Adventures står påskrevet med stor skrift, jeg er trøtt, umenneskelig trøtt, men klar til å dra på min aller første safari, klar med fotoapparat, klar for en spennende opplevelse, en opplevelse for livet.

Vi følger de smale veiene som leder oss inn i det ukjente, til den afrikanske savannen, til de mange eksotiske dyrene som vi tidligere kun har sett i fangenskap eller på dokumentarserier på tv.

Dette er en unik opplevelse, denne muligheten til å se dem leve fritt i sine naturlige omgivelser, å kunne få se planteeterne nyte sine grønne måltid i fred og ro, gress og buskevekster, blader fra trærne, å få se rovdyr som jakter sine stakkars byttedyr, noen jakter helst om natten, andre på dagtid.

I vannet vil vi kunne skimte flodhesters hode, såvidt, der de kjøler seg ned og gjemmer seg under vannets overflate. Her gjemmer også krokodiller seg, der de venter på tørste antiloper og impalaer, de stakkars dyrene som ikke engang kan få drikke vann i fred, uten å sette sine liv på spill.

Ujevne veier fører oss gjennom savannens sletter, sola begynner sakte men sikkert å reise seg, den farger himmelen i nyanser av rosa og fiolett, svakere enn solnedgangens dramatiske fargerspekter, men likevel med en vakker tilstedeværelse.

Safariguiden peker til vår venstre side, en ensom hyene vandrer rundt for seg selv, delvis gjemt blant de mange buskene. Videre passerer vi impalaer, antiloper, en utrydningstruet fuglerase, røde og sorte er de, vi ser en flokk med elefanter. Vi befinner oss i Afrika, det er vårsesong her, men selv her fryser jeg, nå tidlig på morgenkvisten, med den kalde vinden som blåser kraftig, de femten gradene, temperaturen som om noen timer vil stige til tjue, og videre til tretti.

En fire timers safari er fullført, og vi får servert vår første frokost i Kruger Park. Alle måltider nytes ute i fellesskap sammen med de andre campinggjestene, rundt et langbord, vi spiser müsli med jordbæryoghurt og toast med kjøttdeig, drikker mangojuice og kaffe.

Etter endt frokost tillater jeg meg selv en lang hvilestund, en time blir til to, to blir til tre, jeg har til slutt sovet i hele tre timer, og våkner varm og svett under den tykke dynen i teltet.

Jeg liker ikke tanken på å måtte traske helt bort til de felles toalettene for å ta en dusj, men enda mindre liker jeg tanken på å forbli varm, svett og kanskje en smule illeluktende.

Iført pyjamas, med et håndkle over skuldrene og en liten tøypose hvor jeg har pakket såpe, tannkrem, tannbørste og rent tøy å bytte til, trer jeg på meg sandalene og småjogger bortover.

I dusjen er jeg, som forventet, ikke alene. Edderkopper, maur og en svær bille holder meg med selskap, et selskap jeg helst skulle vært foruten. Bare synet av den enorme billen med sitt skinnende panser og edderkoppene med sine lange spinkle bein, får meg til å grøsse. Harmløse er de sikkert, men jeg klarer likevel ikke å unngå å se for meg disse insektene kravle rundt på kroppen min, kile meg i øret, grave seg inn i det lange håret mitt. Jeg får frysninger.

På ettermiddagen drar vi på vår neste safari, med den samme guiden som tok oss med på forrige tur. I motsetning til morgenkvistens safari, blir vi nå møtt med varme vindkast, solskinn og høy temperatur. Olashorts, t skjorte og solbriller viser seg derfor å være det perfekte valg av tøy for disse neste tre timene med safarieventyr.

Og for et fantastisk eventyr dette er!

Både sebraer og elefanter krysser veien foran oss, de observerer bilen, de studerer oss nøye, nydelige er de, disse vakre eksotiske dyrene. Ved et vannhull ser vi som ønsket flodhester, vi kan såvidt skimte en krokodille, og en varan spaserer sakte forbi safaribilen. Vi kjører videre, vi observerer enda flere sebraer med sine flotte striper, en flokk med bøfler ser vi også, en gnu, flere impalaer, listen er lang, men hverken løver, leoparder eller geparder befinner seg på denne listen, foreløpig.

Safarien avsluttes rundt samme tid som sola går ned, den takker for seg, den bryter opp den blå himmelen og maler den dramatisk rød, røde, oransje og rosa toner som legger seg over savannens landskap.

Godt fornøyd med dagens eventyr, krysser vi fingrene og håper på å få sett noen store katter i løpet av morgendagen!

Tid for safari: Første møte med Kruger Park

Torsdag, destinasjon Kruger Park, Pretoriuskop, Camp Tented Adventures.

Etter å ha fylt opp den rumlende magesekken med typisk Sør-Afrikansk frokost, ristet brød med kjøttdeig og egg, vel, uten egg for min del, til dels kresen i matveien som jeg jo dessverre er, forlater vi Benoni og kjører den fire timer lange strekningen til Kruger Park, nasjonalparken hvor vi nå skal tilbringe de neste fire dagene, i telt, på safari. Telt med ordentlige senger og strømuttak, vel å merke.

Kjøreturen føles uendelig lang, med kilometer på kilometer hvor alt vi ser er tørt gress, nakne trær, og svært lite annet, vi kjører også forbi forskjellige småsteder hvor såkalte matchbox-hus holder til, bittesmå hus, fine men små, som ikke ser ut til å romme mer enn tretti kvadratmeter per hus. Vi kjører også forbi det som kalles townships, der hvor de fattigste av landets fattige bor, små samfunn, hvor mennesker bor uten strøm, uten vann, ofte uten ordentlige vegger og tak på disse skurene som fungerer som deres hjem.

Etter å ha sett oss ferdig med mesteparten av kjøreturen, før vi endelig forlater det moderne byliv til fordel for en mer primitiv tilværelse ute i naturen, besøker vi et stort kjøpesenter på utkanten av et sted som heter Nelspruit, Riverside Mall, for å handle klær til en rimeligere pris enn der hjemme i Europa. Min kjære blir tre poloskjorter rikere, jeg kjøper meg en ny shorts, det samme gjør også hans mor og hans far.

Glade og fornøyde, setter vi oss i bilen og kjører den siste strekningen som gjenstår for å komme frem til riktig del av Kruger Park, nasjonalparken som tross alt er blant verdens største, faktisk rommer parken et areal på størrelse med hele Nederland.

Vel fremme blir vi møtt av bevæpnede sikkerhetsvakter, vi fyller ut dokumenter og blir henvist videre til en resepsjon hvor vi får utdelt kart, brosjyrer og nødvendige dokumenter.

Vi kjører videre, i retning Pretoriuskop, området vi skal overnatte i. Vårt første møte med det afrikanske dyreriket, får vi allerede her, langs veien der hvor biler ferdes, allerede her blir vi møtt av giraffer og impalaer. Vi stopper bilen, vi fotograferer disse vakre skapningene og beundrer dem, selv ignorerer de oss totalt og koser seg for seg selv, i sitt naturlige habitat.

Vi ankommer Pretoriuskop og Tented Adventures, hilser på de hyggelige safariguidene som jobber på campen, de gir oss alt vi behøver å vite av praktisk informasjon, som for eksempel hvor vi finner felles-dusjene og toalettene, hvor kjøkkenet er, videre viser de oss hvor vi skal sove disse neste fire nettene. Olivengrønne telt med parkettgulv og store senger, strøm, og myggnett. Foreldrene til min kjære virker skuffet, høyere glamping-faktor hadde de sett for seg, bedre felles bad, større telt, kjøleskap. Jeg, for min del, hadde på forhånd vært på den mer pessimistiske siden, og så heller for meg noe verre, mindre telt, mindre seng, ingen strøm, møkkete dusj, og festivaltoaletter. Dermed ble jeg heller positivt overrasket over fasilitetene som er, det vil si, bortsett fra det faktum at campen ikke tilbyr WiFi, og dermed isolerer oss alle fra omverdenen (jeg bruker derfor mye tid på å loggføre dag for dag i notisbok).

WiFi finner vi til vår store begeistring i en burgersjappe like i nærheten, den passer ikke inn her på denne rustikke campen, men her er den, og den har WiFi. Jeg bestiller en peanøttmilkshake og sender en liten beskjed til min mor, hun må jo få vite at alt står bra til med sin eneste datter, barnet hennes som har blitt lurt med til Afrika av den smågale, eller eventyrlystne, kjæresten sin.

Vi sitter ute, jeg legger merke til en rampete ape som er ute på tokt, vi sitter vis-à-vis en suvenirbutikk som selger sebraskinn som henger til pynt og flagrer i vinden, som om den gjør en liten dans, hver gang denne varme afrika-vinden sniker seg på. Burgersjappa er omkranset av store trær med nydelige røde blomster, blomster som sprer pollen og dessverre setter i gang denne fæle pollenallergien min, den tørker ut mine øyne og får nesen til å renne som en foss. Jeg føler meg uggen, og drikker derfor opp milkshaken i full fart for å komme meg vekk så kjapt som bare mulig, tilbake til teltet for å hente øyedråper og blåse nesen.

Franskmenn, som jo min kjære og hans familie er, liker gjerne å starte, eller fortsette, ferien med et glass vin og noe godt å sette tennene i, langhelgen på safaricamp er ingen unntak. Vi henter campingstoler, plasserer dem like utenfor teltet, åpner ei flaske Sør-Afrikansk rødvin og skåler over grønne oliven og en pakke med pretzelsnacks og dipp. Vi nyter så godt vi kan, denne lille aperitiffen vår, før vi setter oss ved bordet for å spise middag sammen med de andre fjorten campinggjestene.

Gjestene er som Sør-Afrika selv; en god blanding av nasjonaliteter og kulturer. En høylytt brasiliansk mann og hans kone skiller seg godt ut, der de begge underholder oss alle med sine morsomme anekdoter, alle oss noe mer tilbakeholdne europeere. Av besøkende fra vårt kontinent, har vi det unge kjæresteparet fra Italia, paret fra Nederland, og enda flere franskmenn, fra Toulouse av alle steder, byen som også jeg og min kjære bor i.

Vi får servert grillet kyllinglår, salat og diverse grønnsaker, sammen med deilig Sør-Afrikansk rødvin. Jeg dropper desserten, iskrem, det blir for mye, jeg er mett og fornøyd.

Safariguiden lurer på om vi ønsker å bli med på tur tidlig på morgenkvisten, så tidlig som klokka fire, jeg ønsker å si nei, jeg orket ikke å stå opp lenge før selv sola velger å titte frem.

Men nei blir til ja, vi drar på morgendagens første safari.

Campinghytter

Toalett og felles bad

Vi er i et Sør-Afrikansk paradis!

Onsdag, Benoni. Første møte med Sør-Afrika.

Etter en flytur på nesten elleve timer, var det virkelig deilig å kunne strekke på beina, puste inn frisk luft, føle varmen fra sola legge seg over kroppen, og ikke minst var det deilig å komme frem til dette nydelige gjestehuset, denne bortgjemte lille oasen like utenfor den beryktede storbyen Johannesburg. Her i denne fredelige småbyen Benoni, vil vi tilbringe vår første natt i Afrika, før den fire timer lange kjøreturen til Kruger Park står for tur.

Den slitsomme flyturen fra Paris til Johannesburg var heldigvis over omtrent før den i det hele tatt hadde startet, takket være glasset med champagne som jeg fikk servert, og sovetabletten jeg deretter benyttet meg av som hjelpemiddel for å roe de stakkars nervene mine. På flyet spiste jeg linsesalat, vegetarisk risotto, camembert-ost og et stykke baguette, og til slutt en ananas-og kokoskake til dessert, før jeg endelig fallt inn i dyp søvn, med ei bok og ei vannflaske liggende i fanget. I følge min kjære klarte jeg til og med å sove meg gjennom lyden av skrikende baby like ved min side.

Da vi landet på den internasjonale flyplassen i Johannesburg, ble vi stående i immigrasjonskø i rundt en halvtimes tid, kanskje også enda lenger. Visum trenger man ikke som europeer, med mindre man har planer om å oppholde seg i landet i mer enn 90 døgn.

Videre dro vi for å hente leiebilen vår, den vi har reservert til mandag, den som skal transportere oss til Kruger Park i morgen tidlig. Å kjøre i dette landet er litt av en utfordring, om man ikke er vandt til å kjøre på motsatt side av veien, slik som i blant annet Storbritannia. Til tross for en klønete start med altfor hard bremsing og et tempo som selv min nervøse bestemor ville kalt for sneglefart, kom vi oss helskinnet frem til nydelige Summer Garden Guest House, her hvor jeg i dette eksakte øyeblikket sitter på trappen utenfor vår lille bungalow og titter på grønne og gule fugler som synger vakkert, der dem sitter i de små palmetrærne som står så majestetisk og speider utover gjestehusets store hage.

Gjestehusets eier er ei jovial dame, karismatisk og morsom, den nesten litt stereotypiske frodige afrikanske kvinnen som man ofte ser på film, hun som tøyser og ler og passer på at alle har det bra. I morgen skal hun lage oss en spennende frokost, ble vi fortalt, jeg gleder meg til å smake!

Min kjære ønsket å ta igjen tapt søvn, han som satt våken helt alene gjennom flyreisen, samtidig som jeg var forsvunnet dypt inn i drømmeland. Nå er han godt pakket inn i en lett sommerdyne inne i bungalowens seng, mens ei stor vifte står på for fullt for å kjøle ned det ellers så varme rommet.

En liten time før han endelig la seg til å sove, tok vi oss en dukkert i gjestehusets flotte svømmebasseng. For anledningen, ålte jeg meg inn i min splitter nye badedrakt, lyserosa med ananasmotiv, og slengte på meg et par mørke solbriller for å skjule disse slitne øynene mine som fortsatt er rammet inn i gårsdagens mascara, øynene som nå svir som konsekvens av dette.

Hans foreldre har siden lørdag vært i Zimbabwe, for å se den kjente fossen Victoriafallene, noe min kjære og jeg også egentlig skulle være med på, men droppet, da det hele ville bli altfor kostbart, og altfor vanskelig å skvise inn mellom alt det andre vi har tenkt å gjøre på disse tretten dagene her i det store Sør-Afrika. Det kommer tydelig frem at min kjære er misunnelig på foreldrene sine, at han også har et sterkt ønske om å besøke denne fossen som jo tross alt er del av UNESCO’s verdensarv, han ønsker, som dem, også å få dra på elvecruise for å se på flodhester, og nyte fin middag og vakker solnedgang som en herlig avslutning på cruiset. Jeg vet at han ønsker alt dette, jeg vet at han ønsker det så utrolig sterkt, men det finnes en tid og sted for alt. Det er viktig å ha noe å se frem til i fremtiden, også.

I løpet av denne solfylte fine ettermiddagen, skal foreldrene til min kjære komme hit til oss, hit til dette skjønne paradiset, vi skal utforske nærområdet, dele en koselig aften sammen, den første av tretten, en kveld fylt med god mat og drikke i eksotiske omgivelser.

I morgen reiser jeg til Afrika

Den limegrønne kofferten, den jeg synes er så stygg men likevel så praktisk, er omtrent ferdig pakket, med mine – og min kjære sine klær, brettet side om side. Vi reiser aldri med hver vår koffert, han og jeg, oss to på ferietur er nettopp det fra punkt til prikke, oss, vi, sammen reiser vi med én eneste koffert, selv på en to uker lang ferie, langt langt borte. Vi pakker lett, vi pakker smart, og dét sammen.

Jeg står foran baderomsspeilet, studerer dette ansiktet som er mitt, de grønne øynene, dukkeøyne fikk jeg ofte høre av disse svært så pratsomme kundene da jeg jobbet i butikk på den andre siden av Atlanterhavet, du ser ut som en porselensdukke med de svære runde øynene dine, sa de. Munnen, leppene som jeg så ofte maler røde eller oransje eller rosa. Nesen, som pappa pleide å kalle for skihopp-nese, du har arvet den etter din mor, pleide han å si. Disse øynene og det tykke bølgete håret har jeg arvet etter ham, dessverre mistet han alt håret, rundt den tiden da han giftet seg med min mor, det var hennes feil, hun stresset meg så fælt denne kona mi, pleide han å vitse. Jeg savner hans latter, jeg savner dem begge, heldigvis er hun bare en tre timers flytur unna meg. Han er mye lengre unna, langt oppe i himmelen, forbi universet, forbi alt vi kjenner til, kanskje møtes vi der en dag, den dagen min tid er inne.

Jeg betrakter meg selv i speilet, jeg studerer ansiktet, med fingertuppene stryker jeg på denne huden som dekker kjøtt, bein og alt jeg består av, alt jeg har fått i gave av min mor og min far, de som har skapt meg , jeg undrer, hva er meningen med livet til denne sjelen som skjuler seg bak dette ansiktet, hvem er det jeg er ment til å være, ment til å bli her i denne store mystiske verden?

Jeg har funnet min sjelevenn, min store kjærlighet. Også har jeg funnet det endelige stedet hvor jeg føler tilhørighet, Toulouse, her føler jeg meg hjemme. Men hva med meg som medmenneske og verdensborger, hva er mitt kall, hva kan jeg bidra med?

Året er snart omme, snart stiger vi inn i ett nytt, neste år vil bli mitt år, sier jeg, jeg føler det på meg, nøyaktig de samme ordene sa jeg ifjor også, optimistisk og drømmende, dette året har vært en reise, en bratt læringskurve, jeg har lært mye om meg selv, men har fortsatt utrolig mye igjen å lære. Om hvem jeg er, om livet, om de uendelige mulighetene som finnes der ute i den store verden.

Jeg går inn i årets siste måneder ved å reise ut på nye eventyr, til jul er det mitt kjære Norge og min fine familie som skal besøkes, men først, allerede i morgen, forlater jeg kontinentet til fordel for et annet, en to ukers ferie og et bredt spekter av morsomme aktiviteter står for tur.

Store, spennende Sør-Afrika, et eventyr ulikt noe annet jeg har vært med på tidligere. Med fullspekket program, er det ingen tvil om at alle der hjemme vil få høre endeløst med historier fra alle disse utfluktene som venter meg, til den grad at de kanskje til og med vil gå lei av å høre om det, kan vi bytte tema, du prater jo ikke om annet enn Afrika, kommer de til å si, jeg ser det allerede for meg.

Vi skal bo på camping og dra på safari i Kruger Park, vi skal dykke med hvithai i Gansbaai og dra på hvalsafari i Hermanus, vi skal se pingviner i Cape Town-området, besøke vingårder og den nydelige botaniske hagen, min kjære, jeg, og hans foreldre, vi skal skape nydelige minner sammen, minner som vil holdes kjært for evig, den beste julegaven jeg noensinne kunne bedt om.

En vakker julegave er også den fra min godhjertede arbeidsgiver, han som ga meg fri fra jobb slik at jeg kan få reise hjem til jul, for å se familien min, vennene mine, menneskene som står meg nært.

Jeg smiler til speilbildet mitt, som smiler tilbake. Det er dette livet handler om, det å skape minner sammen med menneskene jeg er glad i, de som støtter meg gjennom oppturer og nedturer, de som heier på meg og alle disse prosjektene som jeg har liggende på lur. Jeg, vi, har pakket den limegrønne kofferten, og nå er det bare snakk om ett døgn før vi endelig reiser av sted.

Etter et eventyr som dette, regner jeg med å vende tilbake enda sterkere og kanskje litt klokere, definitivt mer opplagt, uthvilt. Med klare tanker vil jeg kunne jobbe enda hardere mot disse målene jeg har satt meg, søken etter den store meningen med det hele.

Samtidig vil jeg smile lykkelig, der jeg tenker tilbake på alt det finne jeg har fått oppleve, og hvor heldig jeg er som har fått mulighet til å gjøre nettopp det. Jeg, vi, og vår limegrønne koffert.

Bildene i innlegget fant jeg på mobilens minnekort, fra en sommer i Warszawa, Polen

Deilig brunch og de siste timene i Lyon

Søndag. God morgen, Lyon.

Vi starter dagen med hver vår kaffekopp og et glass appelsinjuice, før vi slenger på oss yttertøy og drar på kafé for å kose oss med en stor deilig brunch sammen med disse to fine menneskene som vi har overnattet hos siden fredag.

Brunch, sammenslått frokost-lunsj, har de siste årene blitt riktig så trendy, om man skal dømme ut fra sosiale medier, influensernes egne bilder fra venninnebrunch eller kjærestebrunch, og ikke minst hvor vanskelig det er å få reservert bord på disse kafeene som tilbyr egne menyer spesiallaget for anledningen.

Også vi har kastet oss på trenden.

For å gi helgeturen en ekstra hyggelig avslutning, tar samboerparet oss med til deres favorittsted for en koselig søndagsbrunch, en kafé som er innredet i interiørtilen shabby chic, og heter Les Cafetiers, kaffekokerne betyr det.

Bordet vårt, lokalets aller siste ledige bord, ettersom vi ikke husket på å reservere før to timer i forveien, er akkurat stort nok til fire personer. Under varmelamper, sitter vi på den bittelitte uteserveringen, den som rommer intet mer enn fire bord. Sett bort fra naboen i etasjen over kafeen, en mann eller kvinne som spiller grusom fransk rap-musikk på nattklubb-lydnivå, er atmosfæren lun, avslappet. Brunch-menyen består av nypresset eplejuice, valget mellom kaffe eller te, åpen sandwich full av snadder, valget mellom salat eller yoghurt og granola, og en søt avslutning i form av croissants og sitronkake. En eksplosjon av farger og smaker, sunt og delikat, men milde himmel så mett jeg, vi alle, ender opp med å bli!

Etter en deilig brunch, føles det godt, og høyst nødvendig, å kunne strekke på beina og ta oss en spasertur gjennom et av byens hippeste nabolag, Croix-Rousse, bydelen kjent for sitt spennende uteliv og sin fargerike gatekunst som pynter opp bybildet.

Et stort tivoli er i dag bydelens hovedattraksjon, fullt av liv, blinkende lys, hylende tenåringer i full fart med adrenalin på høyt nivå, barn som ler, ballonger, karuseller som snurrer, neonfarger, dårlig musikk, churros og sukkerspinn. Min kjære elsker tivoli, berg-og-dalbaner og høy fart, dessverre er han sammen med verdens kjedeligste person når det kommer til slike aktiviteter, meg, jeg som har ekstrem høydeskrekk og fobi mot det meste av karuseller. Jeg som ikke engang liker sukkerspinn.

Min kjære ser lengselsfullt bort på den største av karusellene, og deretter på meg. Jeg vet hva han tenker, han vet hva jeg tenker, vi går videre.

Vi forlater tivoliet og spaserer forbi noen franske brasserier og en åpen plass, omtrent tom for mennesker, med unntak av oss og noen skatere med sine longboards. Denne plassen er dessuten også et fint utsiktspunkt, et fint sted for oss som liker å titte på elven som renner gjennom byen, på landemerker, på bylandskapet, former, farger, arkitektur, vi liker å ta bilder, min kjære og jeg, av hverandre, oss to sammen, av utsikten, den som nå er delvis skjult bak et tykt lag med tåke, den samme tåken som lå over Lyon også igår.

Videre spaserer vi nedover ei lang og bred gate, vi titter inn vinduet til et kunstgalleri, jeg ser et stort maleri, motivet er en svært realistisk hjerne, den ligger på et bord, vemmelig, sier jeg, bildet minner meg om en scene fra skrekkfilmen Hannibal, uten at jeg ønsker å utdype dette noe videre. Et annet maleri viser en naken kvinnekropp, nakne bryster.

Flere gallerier holder til i denne gata, kunst i forskjellige stilarter, forskjellige former, forskjellige ideer.

Jeg liker denne bydelen. Den er langt mindre pen enn gamlebyen, langt mindre typisk fransk, men livlig er den, fargerik og urban, kunstnerisk og kul.

Ved foten av den lange gata, ender vi opp på en kafé hvor alt av interiør er rødt og gult, med gule vegger dekorert med innrammede fotografier i sort-hvitt. Fotografiene er alle tatt i Paris, avbildet er noen av de mest kjente landemerkene, metroen, og vanlige mennesker på gata.

Med kaffen servert, diskuterer vi disse bildene, vi forsøker å analysere dem, hvem er disse menneskene, hva tenker de på, hvorfor er det Paris og ikke Lyon som pryder kafeens vegger?

Samtidig er det morsomt å tenke på at både jeg, min kjære og hans kamerat, har alle bodd i nettopp Paris tidligere. Og nå, nå bor han her i Lyon og vi i Toulouse, og her sitter vi og prater om fotografier som skildrer livet i byen vi en gang levde i selv.

Det nymoderne, det historiske og det sensuelle i Lyon

Søte croissants og pain au chocolat, ferske baguetter og hjemmelaget syltetøy, den behagelige duften av nykvernet kaffe, den friske smaken av fersk klementinjuice, en herlig overraskelse å våkne til, en herlig lørdagsmorgen på vennebesøk i Lyon.

Vi nyter frokosten langsomt og koser oss, samboerparet gir oss ei liste over steder vi bør besøke og ting man ikke kan forlate Lyon uten å ha gjort, lista er lang. Gamlebyen og den spennende gaten hvor mange Michelinstjerne-restauranter holder til (Rue de Bœuf), den flotte basilikaen Notre Dame de Fourvière, det romerske teateret, utsiktspunktet ved Notre Dame, klokka har allerede rukket å bli elleve, det er tid for å komme seg ut, det er tid for å bli ordentlig kjent med Lyon!

For å komme frem til det romerske teateret, tar vi kabelbane, som i seg selv er en morsom liten opplevelse verdt å få med seg. Blant ruinene av det romerske teateret og hva som ser ut til å ha vært en romersk landsby i sin tid, vandrer vi med sakte steg, oppover, opp flere trappetrinn, opp til toppen, der hvor vi får utsikt over ruinene, over byen, det moderne og det historiske, side om side.

Vi spaserer videre til det som etter min mening er et av byens store høydepunkt, den vakre basilikaen Notre Dame de Fourvière. Denne neo-gotiske kirken ble ferdig konstruert på 1800-tallet, og er et av byens viktige historiske landemerker. Generelt er dette noe jeg virkelig kan trekke frem som en positiv side ved alle verdens religioner, all den nydelige kunsten og arkitekturen som eksisterer nettopp på grunn av menneskers tro, håp og kjærlighet til en eller flere guder. Jeg undrer hvor mange timer, dager, måneder, år, hvor mye marmor, glass, maling, hvor mange hender som har bidratt, hvor mye det har krevd av alle involverte, å kunne skape alle disse nydelige detaljene som har formet basilikaen til den nasjonalskatten den er.

Akkurat som både Sacré-Cœur i Paris og Notre-Dame-de-la-Garde i Marseille, ligger også denne basilikaen lokalisert på byens høyeste punkt, med utsikt over hele Lyon.

Solstrålene varmer forsiktig gjennom den gråkledde himmelen. Vi blir værende her en liten stund, ved utsiktspunktet, vi speider utover, vi ser Rhône-elven, broene, skyskraperne, en av skyskraperne har fått kallenavnet le crayon, fordi den ligner på en fargestift. Hadde det ikke vært for denne uheldige tåken som har lagt seg over byen, ville vi fått et enda bedre inntrykk, blå himmel ville også vært fint, men dette blir kanskje for mye å forlange på en novemberdag som denne.

En zigzag-sti, tilrettelagt for denne ellers så bratte bakken, fører oss nedover, tilbake til sentrum, forbi røde, gule og oransje busker og trær, vi tråkker på døde løv i disse rødlige nyansene, høstens fargespekter.

Vi spaserer gjennom gamlebyen, gjennom små skjulte passasjer, smale gater, forbi typisk lyonnesiske bouchons, disse tradisjonelle bistroene som ser ut som de kunne vært tatt rett ut av en gammel fransk film. Vi går forbi en gammel forretning som lager silke, forbi vinbarer, forbi små kunstgallerier, det hele har en vintage estetikk, j’adore!

Sulten melder seg, vi kjøper oss hver vår quiche med purreløk og terte med roquefort, pære og svisker fra en traiteur i gamlebyen, deilig smaker det, dette lille måltidet som vi nyter på en benk på den store åpne plassen, Place Bellecour.

Utover ettermiddagen møter de oss i sentrum, samboerparet, de viser oss mer av hva denne storbyen har å by på, vi spaserer forbi nasjonalteateret, det store kunstmuseet, vi besøker en boutique hvor man kan lage sin egen parfyme og egen kosmetikk, himmelen er fortsatt grå, men det er ikke kaldt ute, vi fryser ikke der vi spaserer rundt, men min kjære putter hånden min i sin, og fører den ned i hans store varme jakkelomme, likevel. En kjærlig liten oppmerksomhet, han elsker å reise til nye destinasjoner sammen med meg, han er lykkelig over å få tilbringe tid sammen med kameraten sin igjen, ett år etter forrige gang de møttes, lykkelig er også jeg som får ta del i alt dette sammen med ham.

På kvelden drar vi til konserthallen L’amphithéâtre, for å se burlesque-show med dronningen av vintage og sensualitet; nydelige Dita Von Teese. Min kjære var i utgangspunktet skeptisk til showet, strippeshow, kalte han det, men snart ville også han kose seg med dette sofistikerte stykket som kombinerer teater, dans, humor, sensualitet, alle de glitrende kostymene, og den fengende musikken som hører til det formidable femtitallet. Alle kvinnelige tilskuere, inkludert meg selv, er i kveld kledd opp i sine fineste kjoler, med røde lepper og store krøller. Jeg skulle ønske hver dag kunne vært som denne, en hverdag full av pent kledde gentlemen og glamorøse kvinner, festlig musikk med refrenger som omhandler milkshake-dates på diner, og svingdans på konsert.

Grunnet foto-og videoforbud, som selvsagt skal respekteres, vil showet kun leve videre i mitt minne, og bli husket med et smil. Resten av helgen har derimot fått en fin liten plass i både minnet, og på kameraets minnekort.

Gastronomi, kjærlighet og første mann til mølla i Lyon

Fredag kveld.

Iført varm fuskepels og støvletter i semsket skinn, var jeg klar for å møte kulden jeg trodde ville ha en tydelig tilstedeværelse på disse første november-dagene, her i Lyon, storbyen som ligger vest for de franske alpene. På fjellet snør det garantert, hadde vi reist på helgetur til alpene ville vi nok fått kjenne på kulden, den som enda ikke har rukket å komme seg frem til Lyon, på fjellet ville det vært nødvendig å pakke seg godt inn i varmt tøy, sannsynligvis med ullundertøy og tykke sokker. I Lyon ble vi møtt med tolv grader og grå himmel, høstvær, ingen regn, ingen vind, bare grått og mildt.

Etter å ha blitt transportert med tog fra flyplassen, og deretter reist videre med t-bane, ankommer vi stasjonen ved navn République, området hvor vi skal bo de neste to døgn. Ut av t-banen, opp trappen og inn gaten til høyre. Der står min kjære og jeg foran en moderne høyblokk på fem etasjer, store balkonger står vendt mot gaten, vi skal på besøk til kjæresten min sin studiekamerat fra de glade dagene på ingeniørskolen i Paris, vi skal overnatte hos ham og hans samboer.

Ved den høye jernporten som skiller uvedkommende fra blokkas beboere, blir vi møtt med kyss på kinnene og spørsmål om flyturen, om været der hjemme på våre sydvestlige kanter, om jobb, hva vi driver med, om vi trives. Kusinen til han vi er kommet for å besøke, skal også overnatte hos dem i natt, hun er politikvinne, jøss, tenker jeg, av en eller annen grunn blir jeg svært fascinert men også en smule redd hver gang jeg møter en politibetjent, til tross for at jeg ikke har noe som helst å skjule.

Leiligheten er stor, nyoppusset og moderne, stor stue med hvite vegger pent dekorert med fine malerier, motiver som blomster og dyr, malt i nyanser av grått og blått, stuen er fargekoordinert med disse maleriene, grå skinnsofa, lysegrå kommode i tre, blå pyntegjenstander, kjøkkenet er helt nytt, hvitt, tre hvite vegger og én mørkeblå vegg som bryter opp alt det hvite, det sterile. Selv på toalettet henger et grått og hvitt maleri over en lysegrå kommode. Ingenting er overlatt til tilfeldigheten i dette hjemmet.

Min kjære og hans kamerat, prater løst og fast om alt som har hendt siden de så hverandre sist, alt bortsett fra dette tabuemnet som definerte slutten på hans tid i Paris, og starten på hans nye liv i Lyon. En affære gjennom et helt år, kjærlighet som blomstrer på feil sted til feil tid, et dårlig utgangspunkt med en likevel happy ending. Han stråler av lykke, om det er Lyon eller kjærligheten som er hovedårsaken, om det er befrielsen, en kombinasjon av alt, det er det nok bare han som vet, hun er forresten en helt nydelig person, denne kvinnen, hennes myke stemme, snille og omsorgsfulle væremåte, hun virker tvers gjennom god.

Sammen med samboerparet og politikusinen, tar vi t-banen de fire stasjonene inn til kjernen av gamlebyen, for å spise middag på en bouchon Lyonnais, betegnelsen for den tradisjonelle lyonnesiske typen bistro.

Vi spaserer over en stor åpen plass, La Place Bellecour, som sies å være den femte største av slike i Frankrike. Plassen blir brukt til byens mange store arrangementer, får vi vite, min kjære spør om også byens julemarked vil avholdes her, men julearrangementet er det en annen åpen plass som har ansvar for, en triveligere og noe mer intim plass, blir vi fortalt.

Utenfor bistroen har det allerede formet seg en kø. Spisestedet tar ikke reservasjoner, men baserer seg på “førstemann til mølla”-prinsippet. En sur herremann bryter denne regelen og dytter alle unna, som en bulldozer, han kjefter og sier vi står i veien, vi som så høflig står på rekke i kø, uten å ergre oss så altfor mye over situasjonen, han har reservert bord, sier han, det går ikke ann å reservere bord her, men han har reservert, påstår han. En servitør møter ham i døren, rister på hodet og beklager, han må stille seg i kø, akkurat som alle andre, forteller han, men herremannen godtar ikke et nei, han kverulerer, lydnivået øker, restaurantens gjester stirrer og hvisker, seg i mellom, servitøren gir etter og lar herremannen og hans to døtre få et bord likevel. Han kommer sikkert til å spytte i mannens suppe, spøker politikvinnen. Alle i køen ler, og håper hun har rett.

Tjue minutter står vi i kø, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, er det jo noe som heter. Den samme servitøren som måtte lide kjeft fra herremannen, smiler og ønsker oss velkommen, han beklager for ventetiden, fredagskvelder pleier som oftest å bli ganske travle, forklarer han, en karaffel fylt med vann plasseres på bordet, menyene deles ut, vi bestiller en flaske rødvin, Côte du Rhône, og får servert en skål fylt med sprøstekt baconsvor, en liten appetittvekker for å gjøre ventetiden lettere for rumlende mager.

Både min kjære og jeg ønsker å smake byens lokale spesialiteter, og starter den tre-retters lyonnesiske opplevelsen med en saucisson de Lyon, lokal spekepølse, husets variant er innbakt, servert i rødvinssaus. Til hovedrett får jeg servert en annen lokal spesialitet, Le Tablier de Sapeur, oksefett fra magepartiet, panert og servert med husets hjemmelagde tartarsaus, en merkelig matopplevelse. Desserten er også lokal, rød praliné er en lyonnesisk spesialitet, så i kveld er det pralinerterte som nytes som en fin avslutning.

En liten spasertur gjennom gamlebyen føles deilig etter dette store, spesielle måltidet, denne kulturelle opplevelsen som er så viktig i en by som denne, Lyon, som tross alt er gastronomiens hovedstad, her i Frankrike. Byen har flere Michelinstjerne-restauranter enn noen annen fransk by, dessuten må det nevnes at den deilige vinen fra Rhône-Alpes området, ja, den burde høre hjemme i et hvert vinkabinett.

Vi vender tilbake til leiligheten, spiller brettspill til langt ut på natten med kjæresteparet og politikusinen, vi drikker flere kopper med rykende varm te av forskjellige slag, smått begynner det å krible i magen, jeg gleder meg til morgendagens sightseeing og kveldens Dita Von Teese-burlesque show.

Vintagehandel og kjærlighetstriangel

Fridag, fredag, en formidabel formiddag fri til å finne på nøyaktig hva jeg vil, før disse beina må bære meg hjemover for å hente bagasje og løpe videre for å rekke trikken til flyplassen for å reise til Lyon. En helgetur på besøk til en venn av min kjære, en tidligere studiekamerat, vi skal besøke ham og hans ferske samboer, ei dame som en gang var “den andre kvinnen”, en affære, starten på slutten på disse hyggelige fredagskveldene med vinsmaking og fingermat sammen med ham og hans tidligere samboer, en fantastisk kvinne som nå heldigvis har funnet lykken på nytt med en annen, den nye damen har jeg aldri møtt, og nå skal vi overnatte i hennes hjem. En tåke av tabu henger over denne situasjonen, er jeg umoralsk om jeg ønsker å gi denne kvinnen en sjanse, blir det feil å være venn med begge disse kvinnene, og ikke minst med ham, synderen selv, han som ingen skulle tro var i stand til å finne på noe slikt, han virket jo så…ordentlig. Men selv de mest pliktoppfyllende, godhjertede, uskyldige sjeler kan tråkke feil.

Vi er jo bare mennesker, og det er menneskelig å feile.

Med podcast i ørene, spaserer jeg til sentrum for å ta meg en runde med handleterapi, som en eneste stor unnskyldning for å samle tankene rundt denne kinkige situasjonen, dette scenariet som passer bedre inn i en roman om ulykkelig kjærlighet og utroskap, enn i dette fredelige livet jeg ellers lever.

Jeg, som heller velger å nyte smaken av sjokolade og rødvin enn smaken av andre menn, når det stormer i hjemmet. Og adrenalinet jeg føler hver gang jeg titter rundt i små boutiques, hver gang jeg finner en skjult skatt, en genser eller en kjole med et tidligere liv, en historie.

Er det noe Toulouse kan, så er det vintage, derfor går handleturen til nettopp de gatene hvor de fleste av byens vintage og secondhand-butikker holder til.

I enkelte butikker lukter det som på loftet til bestemor, det lukter gammelt, det lukter ull, det lukter pels. Selger de fuskepels her, undrer jeg, der jeg kjenner på pelskåpene, jeg klapper dem som om de skulle vært mine kjæledyr, jeg begraver nesen min i en elegant sort pelskåpe for å komme nærmere et svar, jo, det er ekte pels, jeg legger den bort, ekte pels vil jeg ikke ha, jeg går videre.

En annen butikk har et bredt utvalg av fine hatter i ulike farger, store belter, skinnsko, briller og hansker. Hattene står oppstilt på rekke og rad, de gir meg lyst til å kjøpe meg ny, selv om jeg allerede har skapet fullt av nettopp slike hatter. Du bruker dem jo aldri, hører jeg stemmen til min samboer si, som et ekko i hodet, du bruker dem aldri, de samler støv, de tar opp verdifull skapplass, sier han, jeg går videre.

Neste butikk jeg besøker, har fylt opp en hel vegg med kofter og ullgensere i ulike mønstre og alle regnbuens farger. Jeg trenger noe nytt og varmt, noe som kan bli med meg på juleferie til Norge. En lilla kofte med mønster av sorte snøfnugg, den skiller seg ut, denne liker jeg, denne må jeg prøve. Den sitter som støpt, som om den allerede hadde vært min hele tiden, strikket for meg, ment for min kropp, min og ingen andre sin. Jeg kjøper den, og går videre.

Den siste butikken jeg nysgjerrig titter innom, ser bitteliten ut fra utsiden, men strekker seg over hele to etasjer. Opp en solgul trapp, som står i sterk kontrast til de snøhvite veggene, finner jeg et par med stilige cowboy-boots i sort skinn med nydelige broderier, et rødt hjerte med vinger, svevende på en sky. Størrelsen passer meg ikke, dessuten vet jeg ikke hvilken anledning jeg kunne brukt dem til, samtidig hører jeg hans stemme i mitt hode, han lurer på hva i alle dager jeg skal med slike boots, jeg er jo ikke sørstatsjente, han ler, hodet mitt fylles med et ekko av hans latter, jeg går ut, jeg går på kafé.

På en cupcake-kafé som heter Cup N Cake, et koselig lite sted med fin lyserosa tapet og hyggelig betjening, drikker jeg en litt for sterk kaffe latte og spiser en altfor god banoffee cupcake med deilig klissete karamell, tykk og god smørkrem, skiver av fersk banan og smakfull kakebunn. Med kun én liten handlepose på slep, den lilla koften, kan man ikke si at jeg har latt meg selv bli ledet altfor langt inn i fristelse.

Om jeg så ville blitt fristet til å kjøpe ny hatt, nye boots eller en fargerik ullgenser, ville nok min kjære blitt en smule gretten, og skapet ville blitt fullere enn fullt.

Men, det finnes verre ting for et forhold enn et altfor fullt klesskap.

I motsetning til dem vi skal besøke, har i det minste hverken jeg eller min kjære, såvidt jeg vet, så langt, hatt noen skjeletter i dette skapet vårt.

Italiensk marked, indisk mat og hell i uhell

Jeg finner frem den mørkegrønne ullkåpen, den jeg kjøpte like etter nyttår, den som har ligget godt gjemt innerst i det store garderobeskapet mitt siden mars måned. På en kjølig lørdag som denne, blir det nødvendig å kle seg varmt og godt, pakke seg inn i mykt ull, beskytte den skjøre kroppen mot kuldegradene utenfra, mot høstens store krefter, hvor influensabakterier florerer, voksne og barn som nyser på bussen, på kafé, hvor enn folk ferdes i det offentlige rom, det hostes, basseluskene sprer seg fra kropp til kropp. Med ullgenser og ullkåpe er jeg beskyttet, i alle fall litt.

Med ankelstøvletter i en brunfarge som visstnok kalles cognac, trasker jeg bortover gaten på vei til sentrumshjertet, sammen med min kjære. Vi skal innom en godteributikk for å handle inn godsaker til Halloween, ikke til barn som går fra dør til dør ikledd skumle kostymer, men til oss selv, vi skal titte i diverse butikker etter julegaver til familiene våre, i år skal vi feire sammen med mine foreldre, ikke med hans som ifjor, vi leter etter adventskalendere til ham og til meg, vi planlegger høytidene fra punkt til prikke, vi gleder oss til alt det fine som årets siste måneder har å by på, til julemarkeder og julefeiring, men også til vår tradisjonelle Halloween-soirée, kjærestekos med filmmaraton og godterispising i sofaen, med puter og pledd å gjemme seg i, dette året er det Nattsvermeren og antagonist Hannibal Lecter som skal skape ekte Allehelgensstemning i vår stue.

I sentrum av Toulouse, like bak Place du Capitole, arrangeres et lite italiensk marked, dekorert med flagg i rødt, hvitt og grønt, en hyllest til nabolandet, et marked med hovedvekt på mat, men klær og vesker, samt kosmetikk og pyntegjenstander selges også. Vi smaker på deilig ost og lettsaltet spekeskinke, lytter til gatemusikantenes fine gitarmelodier, titter i bodene som selger olivenolje og vin fra Toscana, vi ser på skinnvesker og lommebøker, og mimrer tilbake til overraskelsesturen han tok meg med på, den nydelige langhelgen i mai, da han inviterte meg med på romantisk kjærestetur til Roma.

Vi vandrer gjennom byens mange handlegater, titter i diverse butikker som selger morsomme gaver til store og små, fargerike gøyale duppeditter, kopper og kjøkkenutstyr, brettspill og bøker, t-skjorter og tøyvesker. Jeg får lyst på så mye, om jeg bare hadde hatt plass til alt dette, en større leilighet, eller kanskje et hus.

Vi spaserer videre, klokka har allerede bikket seks, nå er kvelden her, temperaturen faller, denne mørke himmelen lurer ingen. Vi kan jo kanskje ta oss en drink og slappe av før middag, foreslår han. Ja, det synes jeg høres ut som en god idé, sier jeg, vi ender dermed opp på en koselig liten cocktailbar som heter La Maison, hvor jeg bestiller en cocktail som heter bonbon rose, med smak av melon og kirsebær, og han, han bestiller noe jeg ikke husker navnet på, en cocktail som smaker mango.

Lokalet er omtrent tomt, bortsett fra et eldre par, hun kledd i helsort med mørkt hår i stram hestehale, han kledd i lys skjorte med stort bustete hår, krøller, de drikker brun øl, en gruppe venninner oppstaset i fine kjoler er også der, de drikker alle mudslide, en cocktail som ligner på sjokolademilkshake. For hvert kvarter som går, blir lokalet gradvis fylt opp med flere og flere velkledde kvinner og menn med godt humør, klare for lørdagens festligheter og god stemning. Noen bestiller rødvin og husets mange tapasretter, andre koser seg med eksotiske cocktails servert i stilige glass.

Sakte nyter vi disse drinkene våre, begge servert i runde glass med lang stett, begge fylt med is. Jeg flytter blikket fra min egen cocktail, til venninnegruppens mudslides, fristende søte, jeg drakk mange slike da han og jeg var på vår første ferietur sammen, i Den Dominikanske Republikk, for tre sommere siden.

Kvelden fører oss videre til den indiske restauranten Namasté, som ligger et lite steinkast unna cocktailbaren. En liten restaurant hvor vi blir møtt av en dresskledd servitør som smiler og ønsker oss velkommen, han strekker ut ei hånd for å hilse, hans varme hånd berører min kalde, vi har reservert, sier min kjære, servitøren leder oss til et bord dekket for to. Inne er det varmt og behagelig, restauranten er dekorert med store pyntegjenstander i keramikk, hvite duker, hvite vegger med detaljer i brunt tre.

Lokalet er fylt med livlig indisk musikk. Den ene låta som spilles i bakgrunnen kjenner jeg igjen fra en Bollywood-film jeg en gang så sammen med ei venninne som elsker den indiske filmverdenen. Cocktail heter filmen, en film som handler om vennskapet mellom to totalt forskjellige kvinner som møtes i London, den ene elsker fest og spenning, den andre er sjenert og konservativ, den ene tror ikke på kjærligheten, den andre har blitt forlatt av sin store kjærlighet, de stiftet bekjentskap med en mann, trekantdrama oppstår og vennskapet står ovenfor sin ultimate utfordring.

Vi bestiller en flaske rødvin, han spør hvilken vin jeg har lyst på, jeg foreslår den indiske, han nøler, vi bestiller en av de sørvestfranske. Til forrett velger jeg et assortiment av ulike smaker. Smakfull samosa med kjøttfyll, samt en vegetarisk variant, knasende gode løk bahjia og fritert soppkake. Med dette får jeg servert et rykende ferskt søtlig naan brød med pistasjenøtter, mandler og kokos. Til hovedrett får jeg servert rogonjosh, en mild curryrett fra Kashmir-området, med ris og kylling. Kjøttet er saftig, og sausen har en fin smak av tomat, paprika og løk, med et hint av sitron og det eksklusive krydderet safran. Jeg lar ham få smake, han lar også meg få smake fra hans fat; en pikant vindaloo med mørt lammekjøtt. God mat, godt selskap, vi koser oss, vi nyter.

Skulle det friste med en liten dessert, spør servitøren noe senere. Etter et måltid som dette, klarer vi knapt å bevege oss, ballonger som vi to nå har blitt, dessert takker vi derfor pent nei til. Kaffe også.

I dét servitøren rydder av bordet, sklir bestikket mitt av fatet som han forsøker å balansere sammen med flere andre tomme fat, og faller like greit rett ned i fanget mitt. Ingen sausflekker er å skimte på den grå genseren min, men kniven har hektet seg fast i ullet, og servitøren ser skrekkslagen ut. Han tilbyr oss gratis likør, og trekker naan brødene fra regningen. Genseren min ser heldigvis ut til å være like hel, ingen skade skjedd, men jeg tar likevel imot denne lille oppmerksomheten med et smil.

Og slik er jo livet. Fullt av små overraskelser, fine øyeblikk, fullt av hell i uhell, solskinn og regn, varme og kulde, til tider også et behov for å finne frem ullkåpen og møte verden og verdens mange basselusker, selv på dager hvor man aller helst ønsker å holde seg hjemme under dyna.

Kristine's Lykkeprosjekt

Primary Menu