Bryllupsplanlegging, bekymringer og markedet i Grenade

Fra et ærend til det neste, bryllupet nærmer seg med stormskritt og vi har fortsatt mye å få unnagjort før september melder sin ankomst.

Lørdag for to uker siden, dro vi til en liten by som heter Grenade, en halvtimes kjøretur fra Toulouse. Vi hadde avtalt et møte med en skredder som er ei venninne av en kollega av Julien, for å legge opp og sy inn kjolen som skal brukes i tinghuset på bryllupsdagen, den lille administrative seremonien på Capitole før selve bryllupsseremonien på Château du Croisillat.

Disse siste to månedene, den dyrebare tiden etter endt karantene og lockdown, har Julien og jeg levd i ei boble, bryllupsbobla, hvor vi stresser oss halvt ihjel med å få løst de siste flokene og krysset av de siste punktene på den lange gjøremålslista. En periode som burde vært fin, jeg burde hatt sommerfugler i magen og gledet meg over denne prosessen, men…

Motivasjonen er fraværende og mitt hode er fullt av bekymringer, stress og triste tanker. En betydelig stressfaktor er hvordan vi skal få tak i gifteringene som fortsatt befinner seg i Polen.

Jeg bekymrer meg over coronasituasjonen og mine venner og familiemedlemmers frykt for å reise til utlandet. Jeg er redd for å plutselig stå alene, uten venninner eller familien ved min side, redd for å bli såret, skuffet, knust. Dette må jeg dessverre innrømme at jeg alltid har vært redd for, selv lenge før coronakrisen snudde verden opp ned.

Bekymret er jeg også på vegne av ei av mine nære venninner, en av mine tre vitner, som tidligere i år ble smittet av coronaviruset, og i ettertid har pådratt seg en hjerneskade. For tiden tenker jeg mye på henne, hvor urettferdig verden er som straffer våre heltinner, sykepleiere som henne, på denne måten.

Turen til skredderen i det koselige sentrum av Grenade ble heldigvis en fin distraksjon fra de triste tankene og bekymringene. Da vi tidlig på lørdagsformiddagen ankom byen, var hele sentrumsområdet forvandlet til et eneste stort bondemarked, med alt fra frukt og grønt til klær, smykker og hatter, food trucks og kakesalg.

Etter å ha levert fra meg den lyserosa kjolen hos skredderen, hentet jeg to handlenett fra bilen og tittet rundt på markedet sammen med Julien. Vi handlet med oss hvitløksmarinerte oliven og grønnsaker til søndagens ratatouille, hvitløk, rødløk, paprika, tomater, squash og aubergine.

Mens vi spaserte rundt i de travle sentrumsgatene med handlenett fulle av ferske råvarer, pratet vi om bryllupsdekorasjonene, om polaroidbilder og blomsterbuketter, om bordkort med kartmotiv, illustrerte postkort i vintagestil og små globuser som skal pryde de dukkledde bordene.

Mye har vi bestilt fra portalen Etsy, noe har vi laget selv, resten ordner dekoratøren vår, som i tillegg har gitt oss håndlagde rustikke gifteringesker som etter planen vil ha en sentral rolle i en såkalt ring-warming ceremony, en tradisjon som visstnok stammer fra Irland, et interaktivt rituale hvor ringene vil bli sendt rundt til alle gjester for å få velsignelser og lykkeønskninger fra alle vi er glade i, før vi endelig gir hverandre våre ringer og våre “ja”.

…Om bare ringene hadde vært her hos oss i Frankrike, og ikke hos familien min i Polen. Som ikke engang har mulighet til å reise til Toulouse og til bryllupet.

Frustrert mangler jeg inspirasjon, vigsleren har den siste tiden sendt utallige eposter og bedt både Julien og meg om å skrive ferdig våre taler, til hverandre og til våre vitner. Å skrive tekster er noe jeg vanligvis gjør med glede, men når et av disse vitnene nå lider med alvorlige helseproblemer og jeg ikke engang vet hvem som faktisk vil ende opp med å komme i bryllupet, nei, da er det vanskelig å hente frem motivasjonen.

Uansett hvor fin brudekjolen og den lyserosa tyllkjolen er.

Etter å ha handlet på markedet dro vi hjem for å legge fra oss varene, ingrediensene til søndagens måltid. Lørdagskvelden ble tilbrakt på en italiensk restaurant i nabolaget vårt, Pepponita.

Spekemat og spritz, etterfulgt av rødvin og pizza med trøffelkrem, pistasjenøtter, sopp og spekeskinke, og til slutt en såkalt bananamisu til dessert.

Nok en deilig distraksjon.

Vingårder og sommerplaner i endring

Et siste innlegg fra junimånedens nest siste helg, før jeg spoler videre ei uke frem i tid.

Fornøyde, etter et hyggelig måltid med lokale oster og spekemat på vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, ved markedsplassen i den sjarmerende byen Mirepoix, kjørte vi videre til en vingård bare tretten kilometer unna byen, ved foten av Pyreneene, fjellkjeden som skiller Frankrike fra Spania.

Domaine des Coteaux d’Engraviès ville ha vært umulig å finne frem til uten moderne teknologi som hjelpemiddel. Bortgjemt mellom skog, landbruk og grønn natur, opp en smal landevei, disse upraktiske landeveiene som strekker seg gjennom Pyreneene Nasjonalpark, landeveier hvor det svinges som i en slalomløype.

Vår lille vinsmaking ville herved bli helgens siste utflukt, en siste plan for dagen før hjemreise.

Jeg ønsket å besøke nettopp Domaine des Coteaux d’Engraviès ettersom det er en prisvinnende vinprodusent med svært gode anmeldelser (Médaille d’or, Concours international du salon Millésime bio 2020). Generelt elsker jeg vin laget av druesorten syrah, kraftig vin med intense aromaer og toner av kirsebær og lakris. En fin avslutning på en spennende helg, med vinsmaking i vakre omgivelser, og en tilhørende nydelig utsikt mot vingårdens drueranker.

Å bo i Frankrike har sine fordeler, uten tvil.

Fordeler som flotte kjøreturer gjennom naturskjønn landlig idyll, noe vi fikk kose oss med de første tre kvarterene av søndagens hjemreise. Smale landeveier og kilometervis med drueranker.

Vi lyttet til musikk på radioen, til den nye låta til det franske bandet Indochine, nos célébrations, våre feiringer. Personlig foretrekker jeg låtene la vie est belle og j’ai demandé à la lune. Vakker poprock med meningsfulle tekster.

Indochine, favorittbandet til en kollega, rettelse, tidligere kollega, som hadde planlagt å reise til Paris i sommer for å se dem live. Han skulle ta seg to dager fri fra jobb og overnatte på trestjerners hotell ved Gare de l’Est. Nå har hverken han eller jeg en jobb å ta fri fra eller en konsert å se frem til. Jeg hadde jo også billetter til ulike konserter, arrangementer som har blitt utsatt til neste sommer.

Det er rart å tenke på at alt av sommerens planer, ferieturer, konserter, ja, selv arbeidsplassen min nå er historie. Heldigvis har vi fortsatt helsen i behold, heldigvis har vi råd til å endre våre ferieplaner, bestille overnattinger og utforske turistattraksjoner, småbyer og gøyale aktiviteter innenfor landets og regionens grenser. Det er jo strengt tatt ikke nødvendig å reise ut av Occitanie når regionen uansett kan by på absolutt alt vi kunne ønske oss og litt til.

Jeg har en lang liste over ting jeg ønsker å gjøre denne sommeren, og jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke kommer til å rekke halvparten engang. La meg likevel dele denne listen, i håp om at den vil motivere meg selv og kanskje inspirere andre på et eller annet vis.

I Toulouse ønsker jeg å…dra på sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Spise småretter og drikke vin på L’écluse og nyte utsikten mot slusene.

I nærheten av Toulouse ønsker jeg å…besøke landsbyen Lautrec i øst eller kjøre vestover til Gers for å se kilometervis med solsikkeenger i full blomst.

Ved Pyreneene ønsker jeg å…ta turskoene fatt og gå tur rundt den store flotte innsjøen Lac d’Oô. Besøke den historiske byen Foix. Overnatte i ei koselig tømmerhytte på fjellet. Spise ost, masse ost fra Ariège.

Ved Middelhavskysten mellom Perpignan og Sète ønsker jeg å…spise lunsj på fiskerestaurant i en liten havneby, uteservering med utsikt mot sjøen. Dra på båttur om muligheten melder seg. Spasere barfot langs ei sandstrand. Bade.

Ellers ser jeg frem til å fortsette sommeren med enda mer grilling og piknik i lokale parker, flere sykkelturer, lettleste sommerromaner, dagsturer og helgeturer, iskrem og oppskåret melon.

Et fint lite gjensyn med Mirepoix

Junimånedens nest siste søndag.

Jeg sjekket værmeldingen for Mirepoix, deretter Stavanger. Tretti varmegrader både her hos oss og der hjemme hos mine foreldre. Å holde meg oppdatert på nyhetsbildet, været og norsk kulturliv har alltid vært viktig for meg, for å føle at jeg fortsatt har en fot innenfor det norske samfunnet.

Vi pakket sammen sakene og takket det trivelige britiske ekteparet, eierne av feriehuset, for et hyggelig opphold. Vårt lille paradis disse siste to dagene, i fredelige omgivelser med vin og grilling på terrassen, solskinn og bading i svømmebassenget.

Som en runde med Tetris, stablet vi de mange eskene fulle av vinflasker oppå hverandre inn i bilens bagasjerom, sammen med trillekofferter, kjølebag og suvenirer fra Carcassonne.

Søndag og avslutning på helgeturen, pakking og hjemreise, en siste ettermiddag med lek og moro før ei ny (og siste) arbeidsuke stod for tur.

Hjem skulle vi ikke riktig enda, ettermiddagen ønsket vi å tilbringe i Mirepoix, den sjarmerende byen hvor Julien og jeg feiret vår første kjærestetur etter endt karantene, og vårt første besøk på vinbar etter endt lockdown i mai.

Vi var så lykkelige den dagen, der vi vandret rundt og knipset bilder av byens idylliske sentrumsgater og den flotte markedsplassen, vi var så fornøyde der vi skålte med hvert vårt glass vin, ikledd sommerklær, ferietøy. Vi sendte et titalls bilder til hans foreldre, til mine foreldre, dere ville ha elsket denne byen, skrev vi.

Siden vi nå var på helgetur sammen med foreldrene til Julien, i et område ikke så altfor langt unna Mirepoix, så vi på dette som en fin mulighet til å ta dem med til de samme gatene, den samme vinbaren, slappe av med hvert vårt glass fruktig rødvin eller forfriskende hvitvin fra Ariège, sammen med lokalprodusert ost og spekemat fra Pyreneene.

I motsetning til mai måned og vår forrige tur til Mirepoix, holdt alt av kafeer og restauranter åpent denne gang. Sommerkledde mennesker nøt sine lunsjmåltid over fine diskusjoner på spisestedenes uteserveringer, mens servitører løp frem og tilbake der de tørket overflater, ryddet bort tomme fat og sjonglerte glass, karafler og dagens meny på sine serveringsbrett.

Vi satte oss ved et bord for fire på uteserveringen til vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, hvor vi endelig fikk muligheten til å smake rødvin fra vingårdene i nærheten av feriehuset hvor vi nettopp hadde overnattet, vin med betegnelsen AOP Malpère. Lekker spekemat, deilige franske oster og ferske baguetter, kunne vi bedt om noe bedre?

Måltidet kostet oss ikke mer enn tolv euro, et glass vin cirka tre eller fire. Jeg undrer hva jeg ville fått for en tilsvarende pris i Norge? Ville det i det hele tatt blitt ansett som sosialt akseptabelt å drikke vin en tidlig søndag ettermiddag?

Disse fem årene (og litt til) i Frankrike har nok preget mine normer og vaner i langt en større grad enn hva jeg tør å innrømme. Å si at jeg føler meg mer fransk enn norsk er ikke riktig, men jeg ville ha savnet mye, så altfor mye, om jeg en dag flyttet tilbake til norden.

Jeg ville ha savnet det behagelige klimaet her i det franske sørvest, jeg ville ha savnet å bo i et land hvor hver eneste region har sine egne kulinariske spesialiteter og egen matkultur, jeg ville ha savnet å handle vin direkte fra vingårdene, den personlige kontakten, vinsmaking og fine samtaler med vinbøndene. Jeg ville ha savnet å snakke fransk til daglig, småprate med servitører og handle varer fra markedshaller og ukentlige bondemarkeder.

Ikke minst ville jeg ha savnet disse mange romantiske helgeturene til små idylliske landsbyer og slott i nærområdet. Selvsagt savner jeg også mye fra mitt kjære hjemland, men på et helt annet vis. Jeg knytter Norge til nostalgi, til den jeg var og det jeg var glad i som barn og ungdom, mens Frankrike representerer mitt voksne jeg.

På ettermiddagstur til verdensarvstedet Carcassonne

For to helger siden var Julien, hans foreldre og jeg, som nevnt i tidligere innlegg, innom den sørvestfranske byen Limoux for å handle inn rødvin til bryllupet. Ute på landet, i fredelige omgivelser blant vingårder og grønnsaksåkre, overnattet vi i et koselig lite feriehus med oppvarmet svømmebasseng og romslig terrasse med grill.

Lørdagsformiddagen gikk til å utforske de sjarmerende landsbyene Montréal og Montolieu, før vi dro videre til festningsbyen Carcassonne, og deretter til Limoux for å gjøre det vi i utgangspunktet var kommet for å gjøre, hente tretti flasker La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, rødvin som vi sammen med våre bryllupsgjester skal nyte den tolvte September på Château du Croisillat.

Atten kilometer førte oss sørøstover fra Montolieu til Carcassonne. I det vi gradvis nærmet oss byen, et par kilometer unna, kunne vi skimte den flotte middelalderarkitekturen, verdensarvstedet som besøkes av tre millioner turister årlig.

“Husker du da vi var her forrige gang”, spurte Julien meg retorisk. Vi mimret tilbake til vår forrige tur til Carcassonne, for snart to år siden. Jeg husker hvor grå himmelen var den dagen, den sure vinden, vått og kaldt, hvordan festningsbyen med sitt gråfargede bakteppe plutselig virket så mørk og dyster.

Fascinerte var vi jo uansett, noe annet kan man ikke bli av byens karakteristiske middelalderbebyggelse, vakker arkitektur fra en tid mange århundrer tilbake, en tid som hører til i historiebøkene og senere har inspirert en rekke filmer og eventyr om prinser og prinsesser og riddere i skinnende rustning.

Selv om finværet den gang uteble, var folkemengdene så enorme at vi ble slitne av å ikke kunne bevege oss en meter uten å risikere å tråkke på et barn eller snuble i turgrupper eller familier eller enkeltindivider der de stoppet opp for å ta selfies eller knytte skolissene uten å se seg for.

For to helger siden var situasjonen en helt annen. Nydelig vær med blå himmel og solskinn og langt færre besøkende enn vanlig, ettersom Europas ytre grenser er stengt for turisme akkurat nå.

Gjennom Narbonnaiseporten og inn i festningsbyens kjerne. Vi trasket rundt og tittet i suvenirbutikker og ulike confiseries (tradisjonelle godtebutikker) og tok oss tid til å besøke den vakre St. Nazariusbasilikaen og Château Comtal, det historiske slottet i Cité de Carcassonne.

Med behov for et lite mellommåltid, kjøpte jeg meg en galette, den salte versjonen av crêpe, med fyll av skinke, ost og champignon for å få den rumlende magen til å tie. Selgeren klarte selvfølgelig å revne den brettede pannekaken da hun forsøkte å snu den, men i stedet for å kaste den massakrerte lunsjen og starte på ny, spurte hun om det var greit for meg å spise den slik, revnet i stykker med ost rennende gjennom sprekkene og skinke og sopp spredt utover den lille papptallerkenen. Beskjeden som jeg dessverre er, turte jeg ikke å si noe annet enn at det var helt i orden å spise den slik. Mine reisefølger ristet alle oppgitt på hodet.

Spesielt Julien, som i tillegg så seg nødt til å nevne den lille episoden da jeg for noen måneder siden fikk servert en cocktail med et langt sort hår flytende på toppen av drinkens isbiter, og fortsatt ikke turte å si ifra til bartenderen. Den gang løp han direkte tilbake til baren med cocktailen i hånda og brølte “unnskyld meg, men hva er dette?!”

Heldigvis lot han være å nevne den gangen jeg fikk servert feil rett på en restaurant, og likevel valgte å spise maten, for ikke å lage en scene.

Etter å ha spist den massakrerte galetten, etter å ha utforsket hver eneste gate, hver eneste passasje, hver krik og krok av festningsbyen, etter å ha handlet sjokoladebiter, kjeks og fruktkarameller fra ulike godtebutikker, dro vi videre i retning Limoux for å rekke helgens viktige ærend.

Neste dag omfavnet vi den nydelige søndagsformiddagen med nye eventyr på agendaen, vi tok oss en kjøretur langs de små landeveiene bort fra feriehuset og videre til den idylliske byen Mirepoix, og avsluttet deretter helgen med en liten vinsmaking på vingården Domaine des Coteaux d’Engraviès ved foten av fjellkjeden Pyreneene.

Alt dette vil jeg selvsagt fortelle mer om senere.

En siste kveld i Toulouse og hyggelig middag på Cosy Caffe

Tilbakeblikk på forrige onsdag.

Fra en nydelig tirsdagsettermiddag med cocktails på takterrassebaren Ma Biche sur Le Toit og regionale viner servert sammen med spekemat og franske oster på vinbaren Chez Aude, til en like fin onsdagskveld med en hyggelig middag på bistroen Cosy Caffe.

En siste kveld i Toulouse for foreldrene til Julien, en siste mulighet til å nyte sørvestfransk mat og vin, sørfransk temperatur, det gode humøret, høfligheten og den avslappede væremåten. Selv sier de at de ikke ser mye til slike kvaliteter der hjemme i landets hovedstad, Paris, byen hvor alle har det så travelt at de ikke har tålmodighet til å være hyggelige mot hverandre.

Vi feiret kvelden på uteserveringen til et av våre favorittspisesteder, den lokale bistroen Cosy Caffe i nabolaget Carmes/Saint-Étienne, med en deilig tre-retters middag til en overkommelig pris.

Dette er bistroen hvor vi i starten av juni endte opp med å feire vår første restaurantopplevelse etter endt karantene og lockdown og alt som har hendt de siste månedene, et etterlengtet måltid, en etterlengtet fransk matopplevelse.

Nå, bare et par uker senere, var vi altså her igjen, denne gang utendørs og sammen med herr og fru Begot. Rart er det å tenke på at om bare to måneder blir også jeg en fru Begot, Madame Begot.

Bien installé à table, komfortable ved bordet, alle var vi sultne og klare for å kose oss med kveldens utvalgte smaker. Vi bestilte ei flaske rødvin fra Pic Saint-Loup, og skålte for vår siste soirée sammen før bryllupet.

Menyen endres fra uke til uke, med unntak av enkelte dessertklassikere som har fått sine faste plasser à la carte hos Cosy Caffe.

Jeg startet måltidet med lokal spekemat til forrett, kalvefilet med saus av foie gras og kremet mais til hovedrett og pain perdu (arme riddere) med salt karamellsaus til dessert.

Stekende solskinn og behagelig tøy, jeg elsker denne sesongen, jeg elsker å tilbringe varme sommerkvelder i skyggen under store parasoller, god stemning med godt selskap og et glass vin i hånda. Legger man til fin akustisk musikk og god mat, har jeg det som plommen i egget.

De fine øyeblikkene, de små gledene, jeg vil ikke ta dem for gitt. Spesielt i disse dager hvor jeg nå befinner meg i en totalt uforventet situasjon, hvor store deler av fremtiden må skrives om og ingenting lenger er en selvfølge.

Jeg lot minnene føre meg tilbake til fjorårets sommer og sommeren før der igjen. Bekymringsfrie vinkvelder og grillfester og planer om å en dag bytte jobb til noe som passer min personlighet bedre, vi snakket om å kjøpe leilighet, om å skaffe oss et ordentlig fint spisebord og kanskje kjøpe oss et par stueplanter.

En surrealistisk tanke, hvordan jeg den gang trodde jeg kunne styre livet mitt nøyaktig etter egne ønsker og behov, som om viruspandemier og finanskriser var noe totalt urealistisk som kun eksisterte i science-fiction dystopiromaner og filmer.

Cosy Caffe, jeg hadde sminket meg for kvelden og pyntet meg med perlekjede og et finere skjørt og veske med broderier.

Jeg elsker Carmes/Saint-Étienne området. Omgivelsene var like vakre som alltid, Toulouse er og blir min store kjærlighet, men når jeg nå smiler, smiler jeg ikke bare med glede og takknemlighet, jeg smiler med bekymring i øynene, der jeg overtenker på alt dette med kursing og omskolering, på situasjonen til min kjære, på min egen situasjon.

Hva om Julien plutselig en dag står uten jobb han også, begge oss to på bar bakke, hva i all verden skal vi finne på da?

Forrige uke så vi et program på TV, om franskmenn som har solgt alt de eier for å kjøpe seg en bobil og tjene penger på å dokumentere sine reiser via sosiale medier mens de farter rundt på tur gjennom hele landet og videre gjennom hele kontinentet. Jeg så for meg Julien bak rattet, jeg så for meg utallige lunsj-og middager på bensinstasjoner, tørre triangelsmørbrød og Ritz-kjeks, jeg så for meg bærbare datamaskiner og droner og GoPro og instagramreklamer for vitamintilskudd, vannflasker og treningstøy. Det hele høres egentlig bare slitsomt ut, og lite lønnsomt økonomisk.

Etter å ha hygget oss på restaurant sammen med mine kommende svigerforeldre, spaserte vi gjennom Carmes og videre til Palais de Justice hvor vi tok trikken hjem til leiligheten for å titte på nok et TV-program om franskmenn som selger all sin stabilitet, hus og bil og eiendeler, for å starte med blanke ark i en ny by, nytt land, et nytt kontinent.

Takterrassebar, fine øyeblikk og usikkerheten rundt fremtiden

Forrige uke, da Julien sine foreldre var på besøk hos oss i Toulouse, tok vi oss flere turer til sentrum på ettermiddagstid for å få mest mulig utbytte av tiden vår sammen. De tidlige ettermiddagstimene ble forrige tirsdag tilbrakt på Ma Biche sur Le Toit, den trendy takterrassebaren på toppen av det luksuriøse stormagasinet Galeries Lafayette, før vi dro videre til vinbaren Chez Aude, anbefalt av eierne av vingården Château Adélaïde hvor vi forrige måned leide hytte og deltok på vinsmaking.

Forrige uke var ikke bare en hvilken som helst anledning til å kose seg med god mat og drikke etter endt arbeidstid, forrige uke begynte jeg også med sakte steg å forberede meg på å si au revoir til det gamle og omfavne starten på det ukjente. En smule på forskudd, vel å merke.

Først denne uken, tirsdag, junimånedens siste dag, takket jeg farvel til det som i over to år har vært mine daglige arbeidsrutiner, min faste arbeidsplass og trygge stabilitet.

En ny hverdag hvor absolutt alt er mulig, venter meg nå.

Frem til onsdag neste uke har ledelsen gitt meg betalt fri, før den nye avtalen iverksettes, en avtale hvor jeg månedlig i ett år vil få omtrent samme beløp inn på konto som min nåværende lønn, inkludert tilbud om betalt omskolering og kursing etter eget ønske.

De siste ukene har jeg tenkt mye, lenge og nøye over hvilken retning jeg ønsker å gå når det gjelder utdanning.

Grunnet visse omstendigheter, sikter jeg meg mot en yrkesretning som kan tillate meg å enten jobbe frilans, starte min egen bedrift eller tilpasse meg uforventede flytteplaner på midlertidig basis. Min forlovede står nemlig også i fare for å miste jobben nå som Airbus lider enorme økonomiske tap og planlegger å si opp enda flere arbeidstakere (fem tusen for å være nøyaktig) som følge av coronakrisen.

Da han for over to år siden signerte arbeidskontrakten med bemanningsbyrået, hadde han aldri sett for seg at det å samtykke til å bli flyttet til en annen del av landet om nødvendig, skulle risikere å bli vår virkelighet. Foreløpig vet vi ingenting, hvorvidt han vil beholde jobben i Toulouse, om vi vil måtte flytte og starte på nytt igjen et annet sted, eventuelt når, vi vet ingenting.

En ting er likevel soleklart, jeg vil være der ved hans side, uansett hva som skjer.

Alt dette vil jeg selvsagt forklare rådgiveren på Pôle emploi (franske NAV) når jeg etter endt ferieuke vil møte opp med papirene fra arbeidsgiveren min og diskutere utdanningsmulighetene mine.

Tilbake til et hyggeligere tema, forrige tirsdag, den solfylte ettermiddagen med cocktails på takterrassen. Min kommende svigermor og jeg koste oss med hver vår cocktail du moment, grapefruktjuice, bringebær og vodka med smak av roser, en blanding av ingredienser som resulterte i en smak som lignet syrlig smågodt.

Fra Ma Biche sur Le Toit får man en nydelig utsikt over la ville rose, teglstein over alt. Gamle sjarmerende Toulouse, jeg har ikke lyst til å flytte bort herfra. Fra alt dette.

Fra rooftop til bar à vin, vi ønsket kvelden velkommen på uteserveringen til vinbaren Chez Aude.

Vi smakte regionale viner, deriblant fra Château Adélaïde som vi jo kjenner godt til, og nøt et lekkert plateau de fromages et charcuteries som i tillegg til ost og spekemat inneholdt stekte poteter og smakfulle kjøttboller.

Før vi trasket rolig hjemover, spanderte jeg iskrem på mine kommende svigerforeldre og min fremtidige ektemann. Iskrem i beger, med smak av sjokolade og mint, ofte lurer jeg på om jeg tilhører en ekstremt liten prosentandel som faktisk liker denne smaken.

Vi spaserte hjemover, over Pont Neuf og gjennom nabolaget Saint Cyprien. Jeg håper alt vil ordne seg både for min kjære og meg, at han vil beholde sin nåværende jobb, at jeg vil lykkes med mine fremtidige prosjekter, at vi vil slippe å måtte forlate vårt kjære Toulouse.

Barndommens bøker og kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu

Jeg husker fortsatt små glimt fra min aller første tur til hjembyens bibliotek. Mange inntrykk og så lite støy at jeg nesten ikke turte annet enn å hviske og liste meg forsiktig rundt. Spesielt godt husker jeg hvordan jeg med store øyne utforsket bibliotekets barneavdeling og nysgjerrig tittet rundt meg, store bokhyller over alt, bokhyller høye som skyskrapere i forhold til det lille barnet som jeg den gang var.

Biblioteket, byens mest magiske sted for oss introverte smårollinger, vi som foretrakk å leke i fred og ro, la kreativiteten blomstre og tankene vandre fra et univers til det neste.

Jeg hadde ikke lært meg å lese riktig enda, jeg var ikke eldre enn kanskje fire eller fem år, likevel elsket jeg følelsen av å hente frem bøker fra bibliotekets hyller, studere de fargerike illustrasjonene og bla meg videre fra side til side.

Jeg drømte meg bort til vakre eventyrslott og ildsprutende drager, til grønne skoger fulle av snille dyr, til den ikoniske Mummidalen og hjem til Albert Åberg og hans pappa. Mange av historiene hadde jeg hørt før, min far pleide å lese dem for meg før leggetid.

Etter hvert som jeg ble eldre, skolealder, fikk jeg også gleden av å låne bøker fra skolens bibliotek. Spesielt godt husker jeg hvor oppslukt jeg ble av den filosofiske romanen Sofies Verden, Narniabøkene og absolutt alle barnebøker skrevet Roald Dahl.

I ti-årsalderen begynte jeg også å interessere meg for Harry Potter-universet, og sammen med mine venninner lot jeg meg skremme av bokserien Grøsserne til R.L. Stine. Noen år senere utforsket jeg også andre romansjangre for en noe eldre målgruppe, deriblant krim og da spesielt Agatha
Christie sine verker.

Som tenåring forsøkte jeg å lese Hemingway, men var ikke moden nok til å forstå ham. The Old man and the Sea ble derfor byttet ut med Shopaholic-bokserien til Sophie Kinsella, og hentet frem igjen først for fem, seks år siden. Fortsatt koser jeg meg med lettleste kjærlighetshistorier fra tid til annen, et friskt pust og nødvendig avbrekk fra alle sci-fi dystopiromanene, familietragediene og historiene om fattigdom og krig.

Da vi forrige helg besøkte kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, opplevde jeg den samme lykkefølelsen som da jeg i en alder av fire eller fem besøkte biblioteket for aller første gang.

Visuelt er mange av disse gamle sørfranske landsbyene, Montolieu inkludert, som hentet fra fortellingene fra barndommens mange eventyrbøker. Steinhus med malte skodder, smale gater fulle av dekorative blomster og plantevekster langs husvegger og butikkvinduer.

Montolieu er dessuten kjent for sine flotte butikkfasader med bokhyller og kasser fulle av bøker, strategisk plassert utenfor lokalene.

Kort gåavstand fra den lille bokbyens sentrum, opp en liten bakke og over en steinbro, fikk vi oss en fortryllende utsikt over den frodige grønne vegetasjonen der den rammet inn den gamle sjarmerende steinhusbebyggelsen.

Gang på gang forelsker jeg meg i nye landsbyer her på det franske sørland, noe alle mine notater fra disse helgeturene er et tydelig bevis på.

I landsbyen Montolieu finnes hele nitten bokhandlere, de fleste tilbyr utelukkende litteratur på fransk, men hos enkelte selges også engelskspråklige bøker. Selv kjøpte jeg med meg to romaner fra en bruktbokhandel, før vi satte oss ned ved et av utebordene til den lokale restauranten Casquette et Chapeau for å kjøle oss ned med hvert vårt glass forfriskende iste.

Jeg mimret tilbake til barndommen, til ungdommen, til de tidlige tjueårene da jeg bodde i Oslo og elsket å besøke Litteraturhuset, og avdelingen for reiseskildringer hos Chillout, jeg elsket å gå meg vill blant bøker på Eldorado og på Deichmanske bibliotek.

Om jeg en dag skulle være så heldig, skulle jeg gjerne ha ønsket meg en tur til det norske svaret på Montolieu, bokbyen Fjærland på vestlandet.

Den lille franske landsbyen ved navn Montréal (som storbyen i Canada)

Sammen med min kjære og hans foreldre hygget jeg meg ute på landet forrige helg. Vi startet lørdagen med en næringsrik frokost, fullkornsbrød, ferske aprikoser og jordbær. Vi så frem til en innholdsrik dag, vi så frem til å besøke kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, hvor vi garantert ville kjøpe oss et par bruktbøker fra en av landsbyens 19 (!) bokhandlere. Vi gledet oss til å ta en tur innom vinbyen Limoux for å handle inn rødvin til vårt bryllup som nærmer seg med stormskritt.

Samtidig krysset jeg fingrene for at vi også ville få tid til å avslutte dagen med en liten dukkert i feriehusets svømmebasseng.

Vi nøt frokosten og hver vår kopp kaffe ute i morgensola på terrassen, før våre sommerkledde kropper tuslet ut døra og inn i den hvite Audien til min kjære.

Med solkrem i vesken og solbriller på nesetippen var jeg nå klar for nye eventyr, klar for å besøke gamle byer, drikke deilig sørvestfransk vin og rusle rundt fra bokhandel til bokhandel. Med andre ord, en lørdag helt etter egen preferanse.

Smale landeveier og asfalterte småveier førte oss videre nordøstover, i retning Montolieu. Flere ganger lot vi oss distrahere av ulike øyefang på vår vei. Vi stoppet for å fotografere en løkåker full av vakre blomster. Aldri før hadde jeg sett hvordan toppen av løkens stilk ser ut i sin endelige form, det som på avstand ligner en stor hvit ball, nesten som en snøball, dannet av mange bittesmå blomster.

Min kommende svigerfar som selv er glad i å dyrke frukt og grønnsaker syntes det var morsomt hvor fascinerte Julien og jeg ble av noe så simpelt som løk.

Videre nordøstover, forbi flere kilometer med drueranker på både høyre og venstre side av landeveien, vår neste distraksjon ventet oss ni, ti kilometer unna løkåkeren.

En route langs landeveien som skulle føre oss videre til Montolieu, ble vi møtt av et fascinerende syn, en liten landsby bygget oppover en liten bakketopp med kirken La Collégiale Saint-Vincent de Montréal speidende utover landskapet.

Den lille landsbyen Montréal var i 1206 et sentrum for offentlige debatter mellom katolikkene og katarene, sistnevnte en kristen sekt fra senmiddelalderen, en hovedsakelig gnostisk dualistisk kristentro. De tilba Gud, som katolikkene, men erkjente samtidig Djevelen som en ond Gud, en motpol til det gode, det perfekte.

Disse debattene, i regi av Pave Innocens III, var del av et program for å konvertere katarene i området til katolisismen, noe de ikke klarte å gjennomføre.

Tre år senere, under Albigenserkorstoget i 1209, ble Montréal kapret og rasert av troppene til den franske baronen Simon de Montfort.

Etter korstoget ble Montréal, og store deler av Languedoc, ansett som “Domaine Royal” (kongelig eiendom) og dermed direkte overtatt av de kongelige i Frankrike.

Grusomt er det å tenke på hvor mange liv som er gått tapt opp gjennom århundrene på grunn av religion og mangel på aksept for annerledeshet, tanker og livssyn.

Hadde jeg blitt til under middelalderen, ville jeg utvilsomt ha blitt drept, jeg som har vokst opp med en far som var åpen ateist og en katolsk mor, i et protestantisk land. For meg er våre forskjeller berikende, men under middelalderen ville nok foreldrene mine ha blitt sendt til døden for forræderi.

Ut ifra hva jeg har lest i historiebøkene og hva jeg har sett på museer var middelalderen brutal, svært brutal, men takknemlige er vi likevel for alle de vakre arkitekturperlene som står igjen fra denne tiden, mange århundrer senere. Store eventyrslott og flotte kirker rike på detaljer, sjarmerende bebyggelse i form av steinhus, åpne markedsplasser, buer og porter og hus i bindingsverk.

Etter en liten spasertur gjennom gatene i Montréal, dro vi videre til destinasjonen jeg så utålmodig hadde sett frem til å besøke, videre til de bibliofiles paradis, Montolieu.

Det idylliske feriehuset og følelsen av sommer

Sommeren, og alt den fører med seg, er her.

Etter hvert som junidagene nærmer seg slutten, klatrer gradestokken gradvis oppover fra det overkommelige tretti til det uutholdelige trettifem, trettiseks. Ikke vil vi lenger kunne gå ut døra uten å smøre alle eksponerte kroppsdeler inn med solkrem for ikke å bli brent, ikke vil vi kunne sitte utendørs på kveldstid uten å spraye huden full av myggspray. Myggen er her, sola er sterk, sommersesongen er offisielt i gang.

Endelig kan vi hente frem våre lette og luftige kjoler og behagelige kortbukser, spise saftig lokal frukt med mye smak (i motsetning til vinterimporten) og kjøle oss ned med forfriskende sorbet. Vi kan arrangere grillfest med nære venner og kose oss med ferieturer innenlands og helgeturer ute på landet. Forrige helg gjorde vi nettopp sistnevnte, vi leide et idyllisk lite feriehus med svømmebasseng, et av to feriehus som tilhører tomten som har fått navnet Le Pic Blanc.

Et feriehus godt gjemt blant natur og gårder, like utenfor en bitteliten landsby som heter La Courtète. Å feriere i dette området er dessverre umulig om man ikke har bil, da selv nærmeste dagligvarebutikk, bakeri, apotek, alt mulig er minimum 10 kilometer unna.

Velkommen skulle vi være, med gylne bobler og varme smil. Overrasket ble vi da eierne av feriehuset ga oss ei flaske musserende vin fra vindistriktet Limoux i velkomstgave da vi forrige fredag sjekket inn. Sesongens første gjester, første gjester siden januar måned og tiden før viruspandemi og lockdown. Ivrige var det britiske ekteparet etter å få prate med nye mennesker, få gjester på besøk, høre lyden av stemmer, latter, fottrinn og plasking i bassenget.

Med tanke på feriehusets fine beliggenhet mellom en rekke ulike vingårder, tok vi det som en selvfølge at utleierne kunne tipse oss om personlige favoritter og muligheter for vinsmaking i nærområdet. Overrasket ble de derimot begge over spørsmålet, men ga oss gledelig navnet på deres personlige favoritt. Samtidig innrømmet de at de lenge hadde forsøkt å tilby slike aktiviteter for sine besøkende, men at ønsket rett og slett så ut til å være fraværende hos sine for det meste utenlandske gjester.

De handler vin, det gjør de, bekreftet den britiske mannen. Men fra dagligvarekjedene, ikke fra vingårdene.

Mange tenker ikke over at vinsmaking direkte fra gårdene er en service, på lik linje med en hvilken som helst smaksprøve, at kjøp av produkter ikke er obligatorisk, og at vin direkte fra produsentene koster mindre enn hos supermarkedene. Hadde jeg laget en brosjyre eller nettside for feriehuset, Le Pic Blanc, ville jeg ha reklamert for den lokale vinturismen. Jeg ville ha reklamert for korte avstander til vingårder som tilbyr AOC Malpère, frisk rosé og hvitvin, samt rødvin som nytes best sammen med den regionale spesialiteten cassoulet, jeg ville ha reklamert for vingårder som tilbyr Blanquette de Limoux, musserende vin av like fin kvalitet som champagne, men til en langt rimeligere pris.

Nok om vin, inntil videre. La meg gå tilbake til å prate om noen av de mange små sommergledene jeg i helgen fikk kjenne på, og hvor glad jeg ble da jeg endelig fikk tatt meg en dukkert i feriehusets svømmebasseng. Junifølelse, feriefølelse, hvit bikini og kimono med ananasmønster, stor hatt og nakne bein, nakne armer, lukten av klor, smaken av sommer.

Hatten fløy som en frisbee der jeg kastet den fra meg, kimonoen skled ned langs skuldrene mine før den havnet på bakken. Forsiktig førte jeg kroppen ned de fire, fem trinnene som ledet meg dypere og dypere nedi klorvannet.

Etter en deilig dukkert, tråkket jeg rundt i gresset med nakne føtter mens sola tørket huden og det hvite bikinistoffet. Badetøyet var en liten gave fra meg til meg selv forrige sensommer, da Julien, hans foreldre og jeg ferierte sammen på den Franske Riviera, en innholdsrik bilferie med mye bading, fotografering, restaurantbesøk og handleturer på ulike lokale markeder.

Hadde ikke Julien vært der med himlende øyne og klagende stønn, hadde han ikke gang på gang konstantert at jeg ikke kan kjøpe noe nytt før jeg kvitter meg med noe gammelt, ville jeg nok impulsivt ha hamstret inn både hatter, badetøy, linkjoler og stråvesker.

Etter å ha vasket klorvannet ut av håret, var det fint å avslutte fredagskvelden ute på terrassen med musserende vin og grillmat.

Helgetur til Limoux med et konkret ærend i fokus

Etter alt som har hendt den siste tiden, måtte jeg fredag ettermiddag klype meg selv i armen for å dobbeltsjekke at jeg ikke drømte. Vi kjørte nedover smale landeveier i naturskjønne omgivelser. I det fjerne kunne vi skimte fjellkjeden Pyreneene, drueranker prydet landskapet så langt øyet kunne se. Vi kjørte gjennom små røde mursteinlandsbyer og så frem til en hyggelig aften med deilig mat og vin i et feriehus på landet. Lykkelig lot jeg meg selv bli distrahert, jeg lot bekymringene bli igjen hjemme, la vie est belle. Om ikke alltid, så i det minste akkurat her, akkurat nå.

Staycation pleide vi å kalle dette da jeg bodde i USA, feriering i eget nærområde. Slikt vil det bli mye av denne sommeren, akkurat som pinsehelgen, da jeg dro på min forrige biltur sammen med Julien, hvor vi spanderte en liten overnatting på hverandre, sørfransk romantikk blant store og små vingårder, blomsterenger og gamle kirker og ruiner av flotte middelalderslott.

I ukevis etter endt staycation vil jeg livnære meg av suvenirene jeg tar med meg hjem, suvenirer i form av gode minner. Jeg mimrer intenst, jeg føler intenst, slik har det blitt nå i disse tider, post-lockdown. Coronatider.

Pinsehelgen var, som nevnt, et godt eksempel på denne intense lykkefølelsen, noe Julien sin mor og far har fått kjenne på den siste uken, da vi igjen og igjen fortalte historier og viste frem bilder fra den lille idylliske hytta på vingården Château Adélaïde, fra de historiske landsbyene i nærheten av Gaillac, det kjente vindistriktet nord for Toulouse.

Fra å dra på romantisk pinsehelg en amoureux, kjærestetur, dro vi denne fredagen på en liten helgetur en famille.

Denne gang dro vi på tur sammen med Julien sine foreldre, sørover i retning Limoux og Carcassonne, først og fremst for å handle inn rødvin til bryllupet, en av våre felles favoritter, den dype karakteristiske La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, en vin som vi forelsket oss i da vi for noen år siden overnattet på hotellet Moderne et Pigeon hvor vi nøt en deilig middag med tilhørende nevnt vin på hotellets restaurant.

All vin som vi har planlagt å servere i vårt bryllup i september, er regionale skatter oppdaget på ulike kjæresteturer i nærområdet. Rødvinen fra Limoux, samt en fruktig rosévin som også er en av mine store favoritter, en mørk rosé fra vingården Château Vincens på utkanten av Cahors, og hvitvinen numéro 2 fra produsenten UBY i vindistriktet Gascogne.

Fredag ettermiddag dro vi altså i retning Limoux, til et sjarmerende lite feriehus ved navn Le Pic Blanc, langt ute på landet blant vingårder, kornåkre og grønnsaksenger i det solrike sørland.

Da vi ankom feriehuset fikk vi en varm velkomst av det britiske ekteparet som eier huset og bor på tomten sammen med sine fem hunder. Grunnet viruspandemien og reiserestriksjonene som ble innført tidligere i år, ble vi feriehusets første gjester siden januar måned. Som alle andre i reiselivsbransjen ble også disse menneskene ofre for store økonomiske tap som konsekvens av coronakrisen.

Lykkelige var de derfor over å få oss på besøk, sine første gjester på fem måneder. Lykken strakk seg så langt at de faktisk ga oss ei flaske Blanquette de Limoux (lokalprodusert musserende vin) i gave for å ønske oss, og åpningen av sommersesongen, velkommen.

Etter å ha pakket ut badetøyet og tilbrakt ettermiddagens sene timer i feriehusets svømmebasseng, hentet vi frem vinglass og nøt de gylne boblene før kveldens grillmat ble servert ute på terrassen i solskinnets siste timer før mørket la seg over det sørvestfranske bygdelandskapet.

Like bak husets gjerder, bak busker og sypresstrær, lå en froskedam full av liv og lyd, kveldens store musikkinnslag. Fredagskveldens hjemmekokkelerte meny bestod av grillspyd med biff, sjalottløk og paprika, servert sammen med fylte champignoner og pannestekte poteter med bacon og gressløk. Vi la oss tidlig, og våknet opp til en spennende lørdag med et tettpakket program.

Lørdagen startet på en løkåker full av blomster, løkens endelige evolusjon før frøene faller og lar nye planter vokse frem. Aldri hadde jeg sett noe lignende, fascinert som jeg jo blir hver gang jeg reiser ut på landet og lærer mer om naturens mange hemmeligheter, om det spennende planteriket og alle detaljene som vi byfolk fra asfaltjungelen aldri tenker over.

Videre tok vi oss en tur innom en liten landsby ved navn Montreal akkurat som storbyen i Canada, før jeg endelig fikk besøkt kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, noe jeg lenge hadde lengtet etter å gjøre.

Utover ettermiddagen dro vi videre til festningsbyen Carcassonne og til slutt, vinbyen Limoux og vinprodusenten Anne de Joyeuse.

En innholdsrik lørdag full av fine inntrykk. Jeg har så mye å fortelle, så mye å dele.

La meg starte med slutten.

Vi avsluttet dagen med fornøyde smil og solbrente skuldre. Santé, jublet vi, der vi skålte med hvert vårt glass vin på uteserveringen til Brasserie Le Commerce i hjertet av Limoux, etter å ha fylt bilens bagasjerom med flere kartonger La Butinière til bryllupet som planlagt.

Kristines Lykkeprosjekt

Primary Menu