Amerikanske pannekaker og DJ til bryllupet

Jeg sier god morgen til en tirsdagsmorgen med frokost på kafé før arbeidsdagen står for tur. Én gang i uka inviterer jeg meg selv ut på enten açai bowl eller amerikanske pannekaker med kaffe latte og ferskpresset appelsinjuice på den koselige kaffebaren Arcane i det nye grønne nabolaget Cartoucherie. Et nabolag som om litt over ett år også vil åpne en spennende mathall, et prosjekt som vi alle i Toulouse har gledet oss til i to år allerede.

Temperaturen har sunket drastisk disse siste to ukene, og sommergarderoben har blitt byttet ut med varme ullskjerf og store kåper. Vinterstøvlettene ligger fortsatt nedpakket i sine skoesker helt innerst på øverste hylle i et skap, en hylle jeg ikke rekker opp til uten hjelp fra min kjære.

Jeg koser meg med frokost, og med tanken på at jeg i dag vil forlate jobb to timer tidligere enn vanlig, da Julien og jeg skal møte en DJ etter anbefaling av eieren av Château du Croisillat (slottet hvor bryllupet vårt skal arrangeres).

Amerikanske pannekaker

Tykke pannekaker med knasende gode pekannøtter, bananskiver og søt lønnesirup, jeg sitter ved et lite bord ved vinduet og nyter stillheten som hører til de tidlige timer på morgenkvisten, et fint avbrekk fra den ellers så hektiske frokosten som slukes i en fei ved kjøkkenbenken hjemme. Spørsmål rundt kveldens møte har jeg mange av, deriblant undrer jeg om DJen har god kjennskap til internasjonal musikk, et viktig kriterie for et bryllup hvor halvparten av gjestene hverken forstår fransk eller har noen som helst interesse for fransk musikk, måtte det være gamle chansons eller moderne pophits.

Den to timer kortere arbeidsdagen suser forbi, truende skyer på en gråfarget himmel forteller at regnværet snart vil melde sin ankomst. Heldigvis har jeg husket å pakke med meg paraply i vesken,  en veske som fortsatt inneholder solbrillene som ble flittig brukt fra tidlig vår til slutten av oktober. Sommeren savner jeg allerede, men glad blir jeg likevel av å tenke på at juletiden bare er en liten måned unna.

Ullskjerf

DJen foreslår å møte oss på kaféen Café Wilson, som jo faktisk er kaféen hvor vi møtte vår vigsler for første gang, en uventet og definitivt morsom tilfeldighet. Vi bestiller hver vår kaffe, latte til meg og espresso til ham, DJen sitter klar med iPad og notatblokk, han smiler og hilser kjapt før han går rett på sak og forteller om seg selv og sin virksomhet, om hvorfor enkelte musikksjangere og låtvalg fungerer bra i bryllupssammenhenger mens andre bør unngås så godt det lar seg gjøre.

Han forteller om lysanlegg og lysdekor, hva han kan bidra med og hvordan han kan stå til tjeneste i bryllupsseremonien, han lurer på hvilke låter jeg som nordmann ønsker å høre på dansegulvet, om jeg har noen konkrete musikkønsker for en kveld som denne, denne vakre begivenheten feiret sammen med kjente og kjære fra nært og fjernt.

Jeg vet ikke, jeg må tenke, reflektere over fortiden, mimre tilbake til en tid så langt tilbake at jeg knapt husker hvem jeg var den gang da. Etter endt møte gjør vi nettopp dette, Julien og jeg, vi reflekterer, vi grubler, jeg undrer om “Tore Tang” blir for sært for et såpass internasjonalt publikum. Enklere er det nok heller å satse på elektronisk musikk med norske tekster, og kanskje en ballade eller to.

Capitole natt

Vi forlater møtet, positive er vi begge til DJen Arnaud og hans arbeid. Under den mørke nattehimmelen spaserer vi i retning Capitole, det nydelige belyste tinghuset, og videre hjemover mot nabolaget Saint-Cyprien. Min kjære spør meg om jeg har lyst på sushi til middag, tja, hvorfor ikke sier jeg, min hjerne fortsatt distrahert i sin søken etter hva som burde være et bredt register av låter med norske tekster. Vel, jeg liker jo fortsatt Mods, da.

Toulouse natt

Advertisements

Et stort fransk måltid og frisørens forberedelser til bryllupet

En helaftens middag for to, en hyggelig lørdagskveld tilbrakt på en splitter ny restaurant i sentrum av Toulouse, et tradisjonelt sørvestfransk spisested hvor kontrasten er stor mellom det hypermoderne interiøret og maten som er som hentet fra kjøkkenet til en fransk bestemor, rause porsjoner servert for å deles i sosialt lag.

Spisested interiør

På restauranten La Cuisine à Mémé tilbys en fem-retters meny med forrett basert på fransk husmannskost, et måltid for to som starter med suppe (pot au feu) , salat (med andekjøtt og sennepssaus), surdeigsbrød, spekepølse og paté.

Suppe

Til hovedrett kan man velge mellom andeconfit, andefilet og ovnsbakt camembert. Min kjære bestiller magret de canard (andefilet) til seg selv, jeg velger confit de canard (andeconfit), selv om også tanken på smeltet camembert gir meg vann i munnen, camembert med baconskiver og en kurv med oppskåret baguette servert ved siden.

Spekepølser

Andeconfit servert med pommes frites og pannestekt sopp med hvitløk, smaken er god men både Julien og jeg savner saus til kjøttet og potetene. Vi drikker kortreist rødvin til maten, en fin flaske Madiran, en dyp blanding av Cabernet-Sauvignon og Cabernet Franc fra Gers.

Andeconfit

Til dessert nyter jeg en deilig mousse au chocolat, et must for alle sjokoladeelskere i Frankrike. Servert med friske bringebær er moussen både søt, syrlig, myk og luftig, en ren nytelse er den, denne søte lille avslutningen på dette fine restaurantbesøket, en rolig lørdagskveld før morgendagens store møte.

Sjokolademousse

Søndag, klokka ti på morgenkvisten, jeg rekker knapt å drikke opp kaffen min før telefonen ringer. Loïc, frisøren som har fått ansvar for å gjøre meg fin på håret til den store dagen neste år, har kommet for å diskutere mine visjoner og hvordan vi kan gjøre dem til virkelighet. Håret mitt krølles og flettes, vi diskuterer hårvask og produkter, han forteller meg at frisyren jeg ønsker for bryllupet vil kreve rikelig med extensions flettet inn i mitt eget hår for å skape både lengde og fylde.

De fleste oppsatte brudefrisyrer krever litt juks for at resultatet skal skape wow-effekt, forteller han, og minner om at han tross alt har 28 års erfaring i bransjen.

Mur

Jeg har forresten en overraskelse til deg, sier han. En overraskelse, undrer jeg, en smule skeptisk til alle såkalte overraskelser som kommer fra andre mennesker enn mine nærmeste.

Frisøren pynter meg for dagen, med store krøller og mye volum, før han drar frem denne store overraskelsen fra bagen sin, en sprayflaske av et eller annet slag. Han presenterer produktet, jeg studerer flasken og er tydelig skeptisk.

Selvbruning. Et produkt jeg aldri har hatt interesse for, jeg som ikke kunne brydd meg mindre hvorvidt jeg er blek eller brun på vinterstid. Likevel overtaler han meg til å bli med inn på badet for å spraye ansiktet, halsen, kragebeinet og brystet med dette produktet som visstnok kommer fra en av hans samarbeidspartnere i Nederland.

Jeg lukker øynene, holder pusten og krysser fingrene for at resultatet blir greit, at lukta er så mild som mulig, og at jeg ikke ender opp med samme hudfarge som selveste Donald Trump. Frisøren lover at jeg hverken vil bli oransje eller gul i huden av produktet, heldigvis har han rett. På en annen side påstår han at produktet er duftfritt, noe den i starten er, men etter å ha ligget som en marinade på hudoverflaten min i en times tid, utløses en duft like ubehagelig som alle andre selvbruningsprodukter. At jeg har fått fin glød i ansiktet, kan jeg ikke nekte for…men selvbruningssprayen vil definitivt ikke ende opp på ønskelista mi til jul.

Loïc er uansett flink med hår, og vårt neste møte tar vi til våren, en komplett prøvetime med hårextensions, kunstige blomster og brudesminke. Et av mange møter med flere samarbeidspartnere, allerede på tirsdag skal vi møte en potensiell DJ for bryllupsfesten, på fredag arrangeres prøvesmaking med cateringleverandøren Maison Roustit, deretter kommer en ny uke og et nytt møte med vigsleren vår, Elisabeth.

Gråkledd

Matglede og hyllest til Sørvest-Frankrike

For litt over to år siden, omtrent samtidig som dette lille bloggprosjektet mitt så dagens lys, pakket vi sammen alle våre eiendeler og forlot Paris til fordel for det franske sørvestland, en landsdel kjent for sin viktige rolle i flyindustrien (Airbus) og sin riktig så særegne aksent (som utrolig nok har blitt kåret til landets mest sexy), men også kjent for å være et paradis for vinelskere som meg selv. Mine personlige sørvest-favoritter finner man i Bordeaux og Bergerac i vest, Cahors og Gaillac i sentrum, Limoux og Corbières i øst, Collioure i sør.

Foie gras

Sørvest-Frankrike, nærmere bestemt Gers, er også kjent for å være hjemstedet til den internasjonalt kontroversielle gourmet-retten Foie Gras (fet gåselever/andelever). En rekke andre spesialiteter basert på and og gås har også sitt opphav i sørvest, slik som gryteretten cassoulet som enten kommer fra Toulouse, Castelnaudary eller Carcassonne, det opprinnelige opphavet en evig krangel byene i mellom.

Andeconfit og magret de canard (andefilet) spises det mye av her i sørvest, sistnevnte serveres gjerne med saus av honning eller med skogsopp. I Baskerland er dem kjent for sine tomatbaserte retter med tilsatt fransk chili (piment d’Espelette), deriblant den deilige kyllingretten Poulet Basquaise og piquillos farcis i deilig tomatsaus, spansk paprika fylt med enten geitost, tunfisk eller torsk.

Der Toulouserne lager iskrem, makroner og alt som lages kan av søte fioler, er det valnøttbaserte kaker og desserter som er den store lokale stoltheten i Périgord. I Bordeaux er cannelés (karameliserte småkaker med rom og vanilje) selve symbolet på byen, mens Baskerland har sin egen lokale stolthet, den kirsebærfylte kaken som så enkelt heter Gâteau Basque.

Fiolmakroner

Min første matopplevelse i Sørvest-Frankrike vil jeg aldri glemme, mitt første møte med Toulouse og et måltid delt med ingen andre enn meg selv, alene endte jeg opp på den trivelige lille restauranten Le Dahu i sentrum av la ville rose. Til forrett fikk jeg foie gras med sjøsalt, servert med det beste valnøttbrødet jeg noensinne har smakt, etterfulgt av min aller deiligste cassoulet, myke bønner, smakfull pølse (saucisse de Toulouse) og en andeconfit så knasende utenpå og så mør innvendig, en bedre cassoulet har jeg fortsatt, to år senere, til gode å finne.

Cassoulet

I over to år har vi bodd i det franske sørvest, to år hvor vi har reist på helgeturer til landsbyer og småbyer i nærområdet, skapt minner og blitt kjent med de lokale spesialitetene basert på råvarene som produseres i nærområdet, oppskrifter som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Disse skjulte skattene som gjemmer seg på små restaurantkjøkken og i lokale butikker, er en av de største grunnene til at både Julien og jeg elsker å reise rundt i det flotte sydvest. Vi elsker å besøke ulike spisesteder og fylle bilens bagasjerom med spiselige suvenirer fra Baskerland, Gers, Languedoc, Tarn og hvor enn vi nå reiser på kulinariske helgeeventyr.

Piment d'Espelette

Skulle man reise på besøk til byen Agen, vil man smake både kaker, syltetøy og likør basert på svisker, i Baskerland og da spesielt i landsbyen Espelette, er det som nevnt chilien ved samme navn som krydrer opp både matretter på restauranter og sjokoladeplater, ost, patéer, matoljer og alt annet som tilbys i lokale épiceries.

I byen Pau er det godteri som produseres, ovale godsaker med et mykt ytre og hard mandelkjerne, sjokoladefylte coucougnettes (som faktisk også betyr testikler på fransk). Rart navn til tross, disse er et must når man først har tatt seg en tur til byen kjent for sitt vakre slott fra renessansens tid.

Agen, Pau og Espelette er bare tre av mange eksempler på steder som har sjarmert meg og mine smaksløker.

Jeg, som stadig forelsker meg i nye deler av Frankrike via magen, der høydepunktene for disse turene som oftest omhandler å nyte spennende smaker på små spisesteder eller handle ferske råvarer på lokale markeder.

Matglad som jeg er, alle mine sanser elsker å feriere her i landet hvor enhver by har sin egen ost eller sitt eget bakverk og mer enn nok av kortreist vin, hvor alt smaker vidunderlig og (omtrent) ingenting koster skjorta.

Ostemarked

Tell ikke kalorier, for i Sørvest-Frankrike får man det best om man lever som lokalbefolkningen, les bons vivants, mennesker som setter pris på god vin, god mat og gode tradisjoner.

IMG_20191111_095322_230

Musserende fra Gaillac og prøvesmaking av kanapeer til bryllupet

Det går ikke en dag uten at Julien og jeg tenker på bryllup. Begge er vi så dypt inn i bryllupsbobla at vi ikke engang klarer å gå en time i hverandres selskap uten å nevne bryllup i minst én bisetning. Det samme gjelder aktivitetene vi finner på sammen, dagsturer og helgeturer, stadig forsøker vi å skvise inn bryllupsrelaterte ærend hvor enn det lar seg gjøre.

Vår opprinnelige plan for forrige helg var nemlig ikke å reise til Andorra, men å dra til Cahors eller Limoux, for å prøve å forhandle oss til gode avtaler med to forskjellige vinprodusenter (Cahors for rosévin og Limoux for rødvin).

Til vår store skuffelse viste det seg at overnatting på kort varsel ville bli altfor dyrt i begge disse områdene, dessuten hadde vi jo nylig mottatt gratisbilletter til vinmessen i Toulouse, arrangert samme helg, den perfekte anledning til å komme i kontakt med vinprodusenter fra hele regionen. Målrettet, ønsket vi å fokusere på å samle inn visittkort og brosjyrer fra flest mulig vinbønder fra Gaillac, en by kjent for sine gylne bobler, bobler som vi ønsker å servere under bryllupsfesten. Vi benyttet anledningen til å prøvesmake musserende vin fra ulike vingårder, sammenligne dem med hverandre, og handle med oss et par eksemplarer av våre utvalgte favoritter (hvor vi hjemme vil smake oss frem til en endelig vinner).

Fransk ost

Vinmessen kunne i tillegg til drikkevarer tilby alt man kan tenke seg av snacks, oster, spekemat og desserter som franskmenn liker å servere sammen med sine flotte viner. Trøffelkrem til toast, sørfransk tapenade, enorme mengder ost fra ulike deler av landet, delikate sjokoladebiter, spansk og sørvestfransk spekeskinke. Store fristelser så langt øyet kunne se, vi hastet oss bort fra sjokolader og ost, ut av messen og inn i bilen med våre nyinnkjøpte bobler fra Gaillac, en noe fornuftig handel før lørdagens lille virkelighetsflukt til Andorra stod for tur.

IMG_20191107_131315

Mandagskvelden ble som fredagen, dedikert til bryllupsrelaterte aktiviteter. En invitasjon til prøvesmaking av fingermat og kanapeer hos en av cateringleverandørene som vi vurderer å samarbeide med, Traiteur Maxime.

Festlokalet

Direkte fra jobb ble jeg hentet av Julien, en route til det koselige lille festlokalet ute på landet, stedet hvor vi sammen med to andre gifteklare par har blitt invitert til å smake store deler av kokkens sortiment og drøfte eventuelle endringer i menyen.

Etter en liten presentasjonsrunde fikk vi servert hvert vårt glass musserende før vi sammen med kokken og hans kollega satte oss ved et langbord for å sette i gang prøvesmakingen. Ettersom jeg er allergisk mot skalldyr, måtte jeg styre unna flere av smårettene som ble servert for kvelden. Rekespyd med kaviar, tartar av kamskjell med rødløk, kamskjell med tomat-og ingefærpuré.

Rekespyd

En smule kresen i matveien er jeg også, men likevel smakte jeg på alt som jeg i utgangspunktet ikke liker, for å kunne gå god for at mine venner, hans venner og våre familiemedlemmer vil få servert mat av ypperste kvalitet i bryllupet.

Røkt ørret

Eksempelvis liker jeg hverken biff tartar eller røkt ørret, men kunne likevel bekrefte at røkt ørret servert på tykke potetskiver med kremost og dill var en smaksopplevelse som garantert vil falle i smak hos svært mange, og at tartar med koriander, cashewnøtter og knuste peanøtter var en fin idé med sin asiatiske touch.

Fylte cherrytomater med saueost fra Korsika smakte godt, men ble samtidig ganske anonymt i forhold til det meste annet som ble servert utover kvelden. Foie gras er en lokal klassiker som naturligvis vil få sin plass i et hvilket som helst fransk bryllup, som forventet ble den servert på ristet brød, sammen med fikenchutney.

Foie gras

Sammen med hvert vårt glass rødvin fikk vi servert samosa med andeconfit, mini-croque monsieur med andefilet og fjellost, og til slutt miniburgere med tournedos Rossini (biffstykke med en skive pannestekt foie gras smeltende over kjøttet).

Utdelt fikk vi hver vår brosjyre fra selskapet, før vi alle takket kokken for en fin kulinarisk aften og forsikret ham om at han i løpet av de neste to ukene vil høre fra oss, enten det blir for å bekrefte samarbeid eller for å fortelle ham at vi har valgt noen andre. Neste uke skal vi nemlig få besøk av cateringleverandøren som vi forelsket oss i på bryllupsmessen i Toulouse.

Presentasjon

Sesongens første snøfnugg i Andorra

Tidlig søndag, på det sjarmerende spahotellet Roc Meler i Canillo-området i Andorra.

Vi våkner opp til et vakkert syn utenfor de gardinkledde rutene. Sesongens første snøfnugg, grasiøst daler de ned fra himmelen, jeg åpner vinduet for å få et bedre glimt av dem. Hotellrommets allerede så flotte utsikt er nå enda vakrere, med sine snøkledde fjelltopper. Jeg smiler drømmende, hvilken nydelig liten overraskelse fra naturens side, denne fine lille hilsenen fra Andorra like før frokost og utsjekk.

Ullgenser og jeans, sammen med Julien tar jeg heisen ned til frokostbuffeten for å nyte en siste smak av helgeturen, før vi pakker sammen sakene og reiser hjemover.

Snøkledd

Buffeten er full av spennende valgmuligheter i form av varme retter, pålegg, ulike typer brød, yogurt, frokostblandinger, oppskåret frukt og søte kaker. Jeg fyller fatet med grove rundstykker, spansk ost og ulike sorter spekeskinke. Etter å ha spist brødmat, spiser jeg yoghurt med skogsbær og helt til slutt, en liten skål med fruktsalat. Min kjære på sin side, foretrekker å starte denne kjølige høstdagen med spansk potettortilla (med chorizo og paprika), eggerøre, bacon og ulike typer pølser.

Vi forlater hotellet like etter frokost, utsjekk etter vår verdifulle lille virkelighetsflukt til basseng og boblebad, frisk luft og fredelige omgivelser, bort fra hverdagens gjøremål og storbyens tempo. Å kunne unne seg litt luksus i ny og ne er vi evig takknemlige over å ha muligheten til å gjøre, selv med opphold så korte som dette.

Før hjemreise, tar vi oss en liten svipptur innom Andorra la Vella, hvor vi i går nøt et deilig måltid på den meksikanske restauranten La Adelita.

I dag er det en liten handlerunde på det søndagsåpne kjøpesenteret i sentrum som står på agendaen. Skomerket som de siste årene har blitt min soleklare favoritt har egen butikk på senteret, og jeg spanderer derfor like greit enda et nytt par joggesko på meg selv. Julien kjøper parfyme til seg selv fra parfymeriet i samme etasje.

Vi handler deretter mat på senterets supermarked, lekker spekemat, rimelig godteri og diverse hermetikkvarer, mange av de samme produktene som vi pleier å kjøpe med oss fra Spania når bilturene fører oss til vårt spennende naboland i syd.

I Andorra la Vella har snøen allerede smeltet bort. Himmelen er blå som på en behagelig høstdag, ti varmegrader og sol, en novemberdag slik jeg liker november best. Likevel gleder jeg meg som et lite barn til å kjøre videre oppover i høyden, dit hvor snøen er kommet for å bli.

Landskap vinter

Fra hovedstaden kjører vi videre i retning Pas de la Casa, den lille grensehandelbyen og skianlegget på toppen av Envalirapasset, på 2081 meters høyde, med fantastisk utsikt over store fjell og vakkert vinterlandskap. Stormen Amélie blåser så kraftig at vi knapt klarer å puste, men vi tar oss likevel et lite øyeblikk til å nyte utsikten og knipse et par bilder, den beste suveniren vi kunne ønsket oss fra Andorras vakre fjelltopper.

Fra Pas de la Casa fører de smale veiene oss videre nedover mot Frankrike, ned fra snødekket landskap, bort fra minusgrader og tilbake til regnvær, grå himmel og høstens mange flotte farger. Sesongens første agressive storm, navngitt Amélie, herjer fortsatt over hele sørvestlandet og områdene rundt.

IMG_20191105_183035

Deilig er det derfor å komme hjem til en varm og god leilighet, en kveld som skal bli tilbrakt under varmt pledd på sofaen. Sammen med min kjære kokkelerer jeg på kjøkkenet. Vi lager smørstekt gnocchi med parmesan og persille, og koser oss med hvert vårt glass dyp fruktig tannisk rødvin fra Languedoc.

Kjærestepar snø

Til deg som ønsker å reise til Andorra…

…Ta rattet fatt, for i Andorra finnes ingen flyplass. Landets nærmeste internasjonale flyplasser ligger begge rundt 200 km fra Andorra la Vella (Toulouse og Barcelona)!

Meksikansk mat, spa og natt på hotell i Andorra

Vi våkner til en regnfull lørdag morgen. Ned pakkes ekstra klesskift og badetøy i en felles bag, før en litt over to timer lang kjøretur fører oss videre til Andorra, hvor vi har reservert en natt på fire-stjerners spahotell, Roc Meler, i Canillo-området. Et nødvendig lite avbrekk fra arbeid, fra bryllupsplanleggingen og alt det andre som vi for tiden styrer med på daglig basis. 

Andorra, det bittelille fyrstedømmet som ligger sammenklemt mellom Frankrike og Spania i fjellkjeden Pyrénéenne, et fredelig land med et innbyggertall på rundt 77 000, hvorav største del av befolkningen består av innfødte andorranere (med katalansk som morsmål) og spanjoler, men også portugisere og franskmenn.

Bilturens siste time fører oss ut på smalere veier og videre oppover i høyden, over fagre fjell og flotte trær farget i høstens varme nyanser, gjennom den franske landsbyen Ax-les-Thermes, et populært sted for vintersport og spaturisme, videre over landegrensen, til et overskyet Andorra, hvor regnet fosser ned og vinden blåser kraftig.

Andorra overskyet

Vi sjekker inn på spahotellet, men sliter med å finne parkeringsplass, da hotellet ikke har flere ledige plasser og hele gaten allerede er full av biler som står parkert på rekke og rad på et mindre lovlig vis. I mangel på en bedre løsning, gjør vi som alle andre, vi parkerer bilen helt i enden av gata og krysser fingrene for at det vil gå greit.

Hotellrom

Hotellrommet er stort og gir oss en fin utsikt over det robuste fjellandskapet, et landskap som snart vil bli dekket i snø, store mengder puddersnø, til glede for alle skientusiastene som snart vil strømme til.

IMG_20191103_210302

Lang tid tar det ikke før vi skifter til badetøy og tar heisen ned til spaavdelingen for å benytte oss av hotellets svømmebasseng og boblebad. Streng beskjed får vi om at badehette og flip flops er pålagt, inngangsprisen er dessuten 10 euro per person, selv om man er gjest på hotellet.

mde

En ettermiddag med plasking i bassenget og avslapping i boblebadet, deretter et lite kvarter i dampbad og ti minutter i badstu, før vi vender tilbake til rommet for å dusje og pynte oss litt for kvelden, en lørdagskveld som vil bli feiret på den meksikanske restauranten La Adelita i sentrum av Andorra la Vella, landets hovedstad.

Canillo boblebadet

Før vi kjører ned til hovedstaden, en tjue minutters biltur unna Canillo, tar vi oss en liten drink på hotellets irske pub. Jeg bestiller en forfriskende eplecider, og titter ut vinduet på fjellandskapet som nå har blitt totalt mørklagt på denne tidlige novemberkvelden.

Irsk utested

Vår lille lørdagskveld i Andorra avsluttes over en frozen margarita og det som restaurantmenyen omtaler som nachos XXL, en enorm porsjon nachos med fire ulike typer langtidskokt marinert kjøtt, etterfulgt av tacos de cochinita pibil, autentiske tacos slik dem lages i den meksikanske delstaten Yucatan.

Nachos XXL

Den spansktalende servitøren som ikke snakker annet enn nettopp spansk, spør om vi har lyst på kaffe eller dessert, vi takker nei, selv om jeg egentlig har lyst på (tres leches) kake. Lykkelig er jeg over dette øyeblikket, vår lille fiesta på en restaurant vi definitivt vil vende tilbake til om vi en dag skulle ta oss en ny tur til Andorra, måtte det være for å leke i snøen, slappe av på spa eller handle tax-fritt. 

Tacos Andorra

Etter måltidet tar vi oss en liten spasertur gjennom byens gater. En nattehimmel blottet for stjerner, bare gatelys og byens belyste dekorasjoner danner kontraster til alt det bekmørke, men Andorra sover ikke. En mor og hennes lille sønn spiller ping-pong over et bord på uteserveringen til en kafé i sentrum, en mann og kvinne omfavner hverandre ved kirketrappen, ei jente sitter alene på en benk i en paviljong og prater i telefonen. Vi titter inn vinduer og observerer mennesker på barer og restauranter, selv ønsker vi nå å krype til køys, pakke oss godt inn i de myke hotelldynene og nyte følelsen av å sveve på en marshmallow som dufter av nyvasket sengetøy.

(sjekk gjerne ut mitt forrige innlegg fra Andorra, desember 2017)

Andorra nattehimmelen

Andorra natt

La Adelita

Meksikansk

Canillo

En tredje Halloween i Toulouse på vårt vis

31. Oktober. For tredje gang feirer jeg Halloween i Toulouse, et tredje år hvor han og jeg kler oss i helsort fra topp til tå(med unntak av yttertøyet), fordi utkledningsentusiasmen ikke strekker seg lenger enn til valg av fargekode. Dessuten er det ikke så vanlig for voksne i Frankrike å kle seg ut, ikke til en like stor grad som i enkelte andre land.

En tredje Allehelgensaften hvor vi etter egen tradisjon, har planer om å ta en liten tur til sentrum for å kose oss med hver vår cocktail på et av byens utesteder, før vi avslutter kvelden hjemme på sofaen med skrekkfilmmaraton og store mengder godteri.

Lenge er det siden sist jeg sotet øynene, men når vi først skal feire Halloween på den stilige cocktailbaren La Maison, som for kvelden har blitt transformert til et maison hantée (hjemsøkt hus), lar jeg sminkekostene få jobbe litt. Stripete bukser, sort body og store gotisk-inspirerte øredobber, gjerne skulle jeg ha malt neglene sorte eller i mørk og mystisk vinrød, men tiden strekker ikke til. Det gjør heller ikke motivasjonen.

Peis

Etter en altfor rolig dag på kontoret, en siste arbeidsdag før fransk helligdag og langhelg står for tur, føles det fint å komme hjem fra jobb, vente på min kjære, slappe av en liten time på sofaen i stua, før vi sammen beveger oss videre til et sentrum dekorert med gresskar og kunstig spindelvev, et overskyet sentrum med regnvåte brosteingater. Vi spaserer i retning den spennende godteributikken Glup’s hvor vi skal handle inn godteposer til kveldens filmmaraton.

Godteri

Selv forsøker jeg å være en smule moderat, der jeg  plukker ut bare det godteriet jeg har aller mest lyst på, og det i bittesmå mengder. Julien, på sin side, fyller posen med absolutt alt, vi ender til slutt opp med ett kilo smågodt, hvorav kanskje to hundre gram er mitt. De ansatte i butikken er begge utkledd som hekser med store trekantede hatter, mens sikkerhetsvakten ved inngangsdøra er utkledd som trollmann.

I løpet av de femten minuttene tilbrakt i godteributikken, har sola gått ned og blitt erstattet med sort nattehimmel. Som hvert år, blir jeg negativt overrasket når tiden er inne for mørketiden å melde sin ankomst.

Jeg liker ikke vinter, mørke og kulde. Evig takknemlig er jeg derfor for høytider som Halloween og Jul, lysglimt av noe fint og varmt, tradisjoner og dekorasjoner, en nødvendighet midt oppi denne mørke og dystre årstiden.

Skjelett

Vi spaserer videre til den vanligvis svært hjemmekoselige baren La Maison, hvor vi nå hilser på et skjelett ved inngangspartiet. En kvinne utkledd som djevel viser oss til et bord med myke komfortable stoler, ikke langt unna peisen som nå varmer det lille lokalet, et lokale som for kvelden er dekorert med spindelvev i taket, innrammede fotografier fra diverse skrekkfilmer på veggene og blodige håndavtrykk på vinduene.

La maison

Julien bestiller kveldens Halloween-spesial, en cocktail basert på vodka, eple og cranberry. Selv går jeg for en av husets signaturcocktails, vodka love heter den, med jordbærjuice og jordbærlikør. Vi bestiller også et brett med spekemat, en liten apéro som nytes over god musikk, fengende rockehits og stemningsfull filmmusikk fra skumle filmer, vi koser oss så mye at vi bestiller oss hver vår drink nummer to, Bloody Mary denne gang.

Utested

Før vi drar hjem, bestiller vi mat på et fast-food sted som ligger i samme gate som baren, den vietnamesiske street food restauranten Le Kiosque, hvor jeg spiser kylling med sitrongress og han spiser svinekjøtt med vietnamesisk karamellsaus. Et rimelig måltid med god smak, en fin måte å avslutte vår lille bytur.

Vietnamesisk mat

Hjem, kjære hjem, vi koser oss i sofakroken med zombiefilmer på TV-skjermen og godteri på bordet. Godt pakket inn i pledd, sammen med mannen jeg har skapt disse fine tradisjonene sammen med.

Halloween feiring

Den fremmede på kafeen, min inspirasjonskilde

En ny dag hvor det kalde høstværet melder sitt fravær, til fordel for sol og tjuetre grader. Nok en gang dekker jeg på utebordet til frokost på balkongen, jeg lar solstrålene kysse mitt bleke ansikt og mine nakne armer. Jeg smiler for meg selv, disse små fredelige øyeblikkene betyr alt for meg, solskinn på morgenkvisten er som terapi for sjelen.

En deilig start på en rolig søndag, vi vasker sengetøy og lager quiche med chorizo og paprika, morgendagens matpakke til oss begge. Gulvene støvsuges, badet vaskes, min kjære blir igjen hjemme mens jeg tar meg en liten spasertur til sentrum, ned til gamlebyen for å ta meg en kaffe latte på den nye kaffebaren Papiche, som ligger to lokaler unna det som visstnok skal være en av byens beste tapasrestauranter, et spiseri ved navn Chez Rosa, et tapassted som vi har fått anbefalt av venner, venner som vet hvor glad jeg er i spanske småretter og rødvin fra vindistriktet Rioja.

Kafé

Svært mange av nabolagets restauranter og kafeer holder stengt på søndager, men tesalonger som serverer brunsj og restauranter med rimelige lunsjtilbud (eksempelvis et tre-retters måltid til under to hundre kroner) holder seg travle fra tidlig formiddag til ut på ettermiddagen. Hos kaffebarer som ikke tilbyr annen mat enn det lille søte som serveres til kaffen, er det derimot stille rundt lunsjtid på hviledagen.

Fristet til å nyte noe søtt sammen med min kaffe latte, kjøper jeg meg et stykke trioche med sjokolade og kanel. Jeg elsker gjærbakst og absolutt all bakst som inneholder kanel, et krydder man ikke ser så mye til her i Frankrike. Triochen hos Papiche ender dessverre opp med å bli en liten skuffelse for min del, ikke smaksmessig, for smaken er god, men konsistensen er knusktørr og får meg til å undre hvor lenge baksten har stått i kakedisken før den endelig ble solgt.

Trioche

Svært nysgjerrig, men likevel så diskré som mulig, for å ikke skape ubehag om våre blikk skulle møtes, observerer jeg den eneste andre gjesten på kafeen, en mann med hodet dypt begravet i sin tykke notatbok i brunt skinn. Intenst skriver han lange paragrafer, side etter side, fascinerende er det å følge med på hvordan hans penn flyter over papiret, hvordan han fra tid til annen titter ut vinduet, tenkende, kanskje i søken etter inspirasjon. Jeg lurer på hvem han er, om han er romanforfatter eller poet, om han er kjent, eller om han er en helt anonym person med et brennende ønske om å dele sine tanker og drømmer, akkurat som meg.

Turkis genser

Siste slurk av den nå lunkne kaffen drikkes opp, jeg spaserer videre gjennom de smale gågatene i byens eldste bydel, det sjarmerende nabolaget Carmes, videre trasker jeg i retning Palais de la Justice, hvor jeg kunne tatt trikken hjem, men velger å la være, for å heller spasere over den lange Saint-Michel broen og videre mot Arènes og hjem tilbake til min kjære.

Så snart jeg åpner døra til leiligheten, vrenger jeg av meg mine åletrange jeans og slenger på meg pyjamasen igjen. Et glass rødvin ved kjøkkenbenken og dokumentarserie om Frankrikes beste bakerier på TV-skjermen. Som jeg hele uka har lovet Julien at jeg skal ta meg tid til å gjøre, lager jeg polske pierogi til middag for kvelden.

Pont Neuf

Fortsatt er han i tankene mine, denne mystiske mannen med sin notatbok på Café Papiche. Ubevisst har han inspirert meg til å fortsette hvor jeg tidligere har sluppet tak, jeg føler meg inspirert til å skrive videre på alle disse uferdige prosjektene som ligger bortgjemt i mapper på datamaskinen, disse tekstene som kan bli til noe stort og vakkert om jeg bare arbeider hardt nok med dem.

Oppned

Lørdagsaktiviter, smaksopplevelser og gode minner

En fredagskveld tilbrakt på Pizzeria d’Alexis, en av byens beste pizzarestauranter (sidestilt med Pizza Félix i nabogata vår), min kjære og jeg koser oss med et deilig måltid og god italiensk vin. Pizza med salami, skinke, pesto, gorgonzola og champignon, ulike smaker som utfyller hverandre i fin harmoni og gir meg følelsen av å være tilbake i vakre Italia. Jeg mimrer tilbake til fjorårets bursdagsfeiring, da min kjære tok meg med på overraskelsestur til romantiske Roma.

Pizza italiensk restaurant

En lengsel etter å få oppfylt mine søte drømmer, et håp om å en dag få muligheten til å reise til Firenze, Napoli og Venezia, besøke kunstgallerier, vingårder, spise deilig mat, og drikke Chianti til lenge etter solnedgang, kanskje om to år, kanskje tre, vi har hele vår fremtid foran oss til å utforske vårt vakre kontinent og andre deler av denne spennende kloden.

Lang tid tok det ikke fra jeg ønsket høsten velkommen, til sesongen plutselig tok en U-sving og gradestokken pekte opp mot 23 varmegrader, sannsynligvis et siste pust av sensommer før alt av sommertøy legges bort til fordel for ullklær og tykke skjerf.

En lørdagsmorgen som inviterer oss ut på den solfylte balkongen, frokost under blå himmel, barbeint og iført pyjamas sent i oktober, vi varmer opp polarbrød i brødristeren, vi dekker på utebordet, jeg åpner en boks paté med skogsopp. Kvelden skal vi tilbringe på kino og restaurant sammen med venner, men først skal vi kose oss sammen, bare Julien og jeg, kvalitetstid over en iskaffe og deretter en øl i sentrum av Toulouse.

Iskaffe

Vi drikker iskaffe og spiser jalapeño poppers på Marshall’s Diner, en retroinspirert amerikansk kafé som ligger i en liten sidegate like ved kinoen hvor vi senere skal møte vennegjengen. Jalapeño poppers, fritert chili med ostefyll, jeg mimrer tilbake til sommerferien 2013, to år før jeg møtte Julien, da jeg sammen med en tidligere kjæreste dro på ferie til Tallinn, hvor jeg fikk smake disse friterte godsakene for første gang. En soleklar selvfølge på alle snackmenyer hos hver eneste av de mange pubene som vi besøkte i løpet av våre fire dager i Estland, en siste kjærestetur sammen med en person det absolutt ikke var meningen at jeg skulle ende opp sammen med.

Minnene fra dette tidligere forholdet blir stadig vagere med tiden, dog alt som er relatert til mat og drikke henger fortsatt igjen som krystallklare tanker. Fortsatt kjenner jeg smaken på tunga, smaken av pikante ostefylte jalapeños på karaokebaren i sentrum, jeg tror jeg drakk piña colada eller white russian, kanskje begge deler. Lite ante jeg den gang at jeg flere år senere skulle mimre tilbake til nettopp dette øyeblikket, og dét på grunn av barsnacks.

En liten time senere spaserer vi i retning Canal du Midi, for å ta en pils på en av favorittpubene til Julien, Le Danu, byens største britiske pub, elsket av mange for sin forfriskende bananøl. Julien forteller meg at han har lyst til å kjøpe meg et norsk vaffeljern til jul, slik at jeg kan lage salte vafler med ost og bacon, akkurat som dem jeg introduserte ham for i Oslo, da vi spiste lunsj på Haralds Vaffel, et fint lite søndagsminne fra langhelgen i Oslo ifjor, VM i skiskyting og Trivium-konsert.

Kjærestepar

Vi drikker bananøl og spaserer videre nedover sentrumsgatene, Capitole er vakker som alltid, området er fullt av glade mennesker og for en gangs skyld fritt for sinte demonstrasjoner. Våre venner møter oss utenfor kinoen, en to og en halv times kinoseanse senere beveger vi oss videre i retning restauranten La P’tite Gouaille, hvor vi har reservert bord for åtte personer.

Chèvresalat

Jeg spiser chèvresalat til forrett og andefilet med soppsaus til hovedrett, kortreist rødvin fra Corbières, klassisk fransk mat på et spisested jeg aldri tidligere har besøkt, men gjerne vil vende tilbake til i en senere anledning. Nok et måltid, nok et minne, gode smaker i gode venners lag, minner som vil bli husket med et smil.

Andefilet med soppsaus

Capitole

Kunst tak

Frokost på kafé og forhold til høsten

Jeg omfavner høsten, en kortvarig sesong her i det franske sørvestland, her hvor vi er velsignet med varme solskinnsdager fra slutten av mars til midten av oktober. En kortvarig sesong og kortvarig glede, for meg er høsten som en søndag, hvor sommer er den festlige lørdagen man har gledet seg til hele uka, og vinteren er den blå mandagen som følger.

Nå er i hvert fall høsten her, en sesong jeg har et ambivalent forhold til, en sesong som både inspirerer og vekker frem vonde følelser, glede og tristhet blandet i bittersøt harmoni.

Mørke morgentimer, store søledammer, fortauskanter dekket med store løv i ulike nyanser av oktobermånedens fargepalett. Tykke gensere, lange kåper, pumpkin spice latte eller kakao toppet med små marshmallows, hvite og rosa. Varme farger, kald temperatur, grå himmel og sesongstart på tv-serier jeg aldri tar meg tid til å se.

En tidlig onsdagsmorgen, nattehimmel og regnvær, jeg forlater leiligheten allerede før klokka har rukket å bli åtte, arbeidsdagen starter ikke før halv ti. En ti minutters trikketur fører meg til nabolaget Cartoucherie, jeg skal spise frokost på kaffebaren Arcane, utnytte den lille fritiden best mulig før jeg vender tilbake til pliktene på kontoret hvor jeg hver dag denne uka vil bli sittende til klokka sju på kvelden.

Açai bolle

Jeg bestiller en liten latte macchiato, et glass ferskpresset appelsinjuice og en açai bowl, hippiefrokost som min kjære ville kalt det. Innerst i lokalet, setter jeg meg og titter på menneskene rundt meg. Av stedets mange bord er det kun tre som nå er opptatt. Ei jente sitter med sin bærbare datamaskin foran seg, hun spiser amerikanske pannekaker og drikker kaffe latte. En mann spiser kake og titter ut vinduet på mennesker i hastverk og på trikken som passerer forbi. Tre kvinner sitter ved et bord like ved inngangsdøren, de diskuterer og ler høyt, baristaen serverer dem kaffe og croissanter.

Açai bowl, et sunt og godt måltid som setter energinivået i høygir, med sine nøtter og kornblanding, kokos, bananer, bringebær og smoothie av açaibær. Som oftest pleier jeg å starte dagen med brødskiver, men fint er det å skape variasjon i hverdagsrutinene, stå opp ekstra tidlig og nyte frokost på kafé, ute blant andre mennesker.

Frokost

Etter frokost innser jeg at jeg faktisk har så god tid at jeg kan gå til fots helt fra kafeen til jobb, i stedet for å ta buss. Regnværet har gitt seg, den sorte paraplyen kan jeg derfor pakke ned i vesken. Med musikk i øret og motivasjonen på topp, trasker jeg bortover fortauskanten. Om én time vil jeg være fremme på jobb.

Føttene beveger seg i slalom rundt de mange søledammene på asfalten, jeg lytter til filmmusikken fra Quentin Tarantino-klassikeren Pulp Fiction og mimrer tilbake til den kvelden da Julien og jeg, over hver vår halvliter på mikrobryggeri-og baren Barallel i sentrum, ble sittende og prate om kunst, film og Tarantino øvrig. I den forsåvidt ganske stilige baren, pryder store malerier alle veggene, samtlige skildrer de scener fra ulike kultfilmer.
Julien og jeg lot oss fascinere av disse skildringene, spesielt ett av dem fanget vår oppmerksomhet, John Travolta og Uma Thurman i den ikoniske dansescenen fra Pulp Fiction.

Vindmølle

Det fineste jeg hver dag passerer med bussen på vei til jobb, er den store gamle vindmøllen i den lille parken i bydelen Saint-Martin-du-Touch. Bygget i murstein, på toppen av en haug, jeg liker å ta meg tid til å besøke denne vindmøllen, se den på nært hold, en liten avsporing før jeg trasker videre i retning kontoret.

Blant fargerike høstløv på busker og trær, vandrer tankene mine videre langt langt unna, de fører meg til ideer om å dra på hyttetur, kose meg foran peisen med en kopp kakao i hånda og mykt pledd over beina. Nystekte vafler på bordet, gjerne med belgisk speculoos-pålegg og banan eller bringebærsyltetøy og pisket krem. Min kropp skal være pakket inn i myk pyjamas og varme ullsokker, trygg er jeg inne, mens uværet herjer utenfor vinduet.

Høstløv