En trist start på Kraków-turen

Å planlegge denne Polen-turen fra punkt til prikke har den siste måneden gitt meg så mye energi og glede og ikke minst distrahert meg fra alt som skjer på arbeidsplassen for tiden, kaoset mine kolleger og jeg for tiden befinner oss i. Lykkelig var jeg, da jeg på fredag forlot kontoret og våknet opp til starten på det som skulle bli en fantastisk ferie. Nå, et døgn senere, tidlig klokka seks, mens min kjære (som dessuten har bursdag i dag) sover søtt på vårt rom, sitter jeg på fellesrommet, på sovesofaen hvor mine kommende svigerforeldre skulle sove her i Kraków. Samvittigheten gnager, jeg er trist og oppgitt på vegne av alle parter. Fordi, som vi alle vet, man kan planlegge så mye man vil, men noen ganger vil livet annerledes, og da har man ikke noe annet valg enn å tilpasse seg og forandre disse planene man i utgangspunktet hadde sett frem til.

Med speilreflekskamera og to store kofferter på slep, min limegrønne og hans sorte, smilte vi fornøyd der vi grytidlig på morgenkvisten ankom flyplassen i Toulouse. Frokost og kaffe på Prêt-à-manger, en vegansk smoothie bowl med mango, granateple og granola, vi ladet opp med drivstoff og gledet oss til å snart få være i Kraków sammen med foreldrene til min kjære, feire 30-årsdagen hans og handle gifteringer, ikke minst.

De stakkars foreldrene hans, som i utgangspunktet skulle møte oss på terminalen i München, sammen skulle vi fly videre til Kraków, hadde det ikke vært for at deres fly fra Paris ble forsinket med førti minutter, noe som førte til at de mistet forbindelsen og så seg nødt til å vente på neste fly, med avgang tre timer senere.

Selv ankom vi Kraków fem minutter før tiden. Mens vi ventet utålmodig ved bagasjebåndet i ankomsthallen, mottok Julien en sms fra sin far.

“Din mor falt ned noen trappetrinn på flyplassen i München. Hun har skadet hånda. Vi er på vei til sykehuset for å ta røntgenbilder”.

Bagasjebåndet stoppet etter hvert også opp. Julien fikk hentet kofferten sin, min derimot, kom aldri. Samtidig som vi stod i kø for å melde ifra om savner bagasje, tekstet vi frem og tilbake med faren til Julien for å holde oss oppdatert på situasjonen til hans mor. Sannsynligheten var stor for at Kraków-turen allerede før den hadde startet, var over for mine kommende svigerforeldre.

Ved skranken ble jeg informert om at bagasjen min fortsatt befant seg i München og ville bli sendt videre med neste fly og deretter kjørt med taxi direkte til leiligheten vår i løpet av kvelden.

Med én av to kofferter, tok vi toget fra flyplassen til Kraków Główny, sentralstasjonen i byen. Vi mottok en ny sms, hans mor var ute av røntgenavdelingen. Julien ringte sin far for å høre hvordan det gikk, om håndleddet var brukket, om en operasjon var nødvendig, om de måtte reise direkte tilbake til Frankrike. Alle spørsmål fikk et trist “ja” til svar.

Begge var de triste over å ikke kunne få bli med på alle aktivitetene som var reservert, hundeslede, kanefart, saltgruvene, fjellspa. Selv hadde jeg nå dårlig samvittighet over å ha reservert alt dette i utgangspunktet, aktiviteter som de begge hadde gledet seg til, alt som absolutt ikke ville bli det samme nå, med våre knuste hjerter og en svært preget stemning.

Julien som er så glad i å feire store begivenheter sammen med familien sin, kunne ikke se for seg å feire det store tretti uten sine foreldre, noe han nå ville bli nødt til likevel.

Vi sjekket inn på Sleep Innn og informerte resepsjonisten om at vi ikke lenger ville bli fire, men to, og at bagasjen min ville komme med taxi utover kvelden. Resepsjonisten ringte også den fine restauranten hvor vi skulle feire hans bursdag neste kveld, for å endre reservasjonen fra fire til to personer.

Å prøve å få tankene over på noe annet, var lettere sagt enn gjort. Men vi klarte det, til en viss grad. Mer om det i neste oppdatering (alle bilder i dette-og neste innlegg er tatt med mobil).

Regnværsdager og pakking til spennende ferietur

Under sort nattehimmel og skinnende halvmåne, jeg har hastet i meg en kopp kaffe og to brødskiver, ristet brød med chorizo og cheddar. Klokka har knapt rukket å slå halv seks, alt jeg ønsker er å krype tilbake under dyna og sove bort resten av disse grytidlige morgentimene, en luksus jeg får spare til en annen dag, en dag hvor ikke livets plikter kaller. Jeg sukker dypt for meg selv der jeg går av bussen, korrekt kledd, sminket og klar for en dag full av møter og flere ti-talls henvendelser fra klienter. Vivement le week-end, vivement les vacances.

Spol fremover, forbi lange timer i det åpne kontorlandskapet, forbi flere timer foran dataskjermen, tall og bokstaver og en stappfull innboks, tekopp etter tekopp, trøtte øyne og et slitent sinn.

Halv fire forlater jeg flyhangaren som i tillegg til å huse et titalls småfly, huser en rekke kontorer, deriblant det som har vært min egen arbeidsplass de siste to årene.

Friske vindpust møter meg i det jeg stiger ut porten og går med raske steg i retning bussholdeplassen vis-à-vis parkeringshuset Silo, hvorfor Airbus har valgt å kalle det silo er for meg et mysterium. Regnet høljer ned rundt meg, polka-dot paraplyen jeg fikk i julegave blir i det minste endelig tatt i bruk.

Kaffe latte og varm kanelbolle med ostekrem på kaféen Arcane, mitt faste lille tilfluktssted hver gang jeg ønsker å la meg selv bli distrahert av koffein og søtsaker når jeg egentlig skulle ha gjort noe annet. I dette tilfellet, vært hjemme, vasket klær og startet pakkingen til ferieturen som venter meg très bientôt.

Nedtellingen til lørdag er for alvor i gang, og jeg gleder meg som et lite barn til å endelig reise tilbake til min mors hjemland. Nydelige Polen, Kraków her kommer jeg.

Gifteringshopping, vodkasmaking, pierogispising, Wawel-slottet og katedralen, Gamlebyens mange spennende små butikker, vakre smykker med nasjonalskatten rav, lørdagen nærmer seg med stormskritt.

Vel hjemme pakker jeg den store limegrønne kofferten full av saker som jeg ønsker å ta med meg til Kraków og Zakopane, alt fra turbukser som skal brukes i snøkledd terreng, til badetøy som forhåpentligvis vil tas i bruk om vi ender opp med å besøke Terma Bukovina eller Chochołowskie Termy, to av de mange spaanleggene i Tatrafjellene.

Pakkelisten har jeg forberedt, penger har blitt overført fra sparekonto til brukskonto, billetter til Saltgruvene i Wieliczka og togbilletter tur-retur Kraków-Zakopane har jeg printet ut, boardingkortet er lastet ned på telefonen, adresser og reservasjoner er notert i kalenderen.

Åtte par sokker og åtte par truser, t-skjorter og olabukser, ulltrøyer og stilongs og varme gensere, tykke skjerf til polske vinterværforhold, pene skjerf til fine anledninger, boblejakke til fjellet og fuskepels til byen. Støvletter og varme sko, luer, hansker og pannebånd. One-piece og pyjamas og tøfler til sofakos og late kvelder, jeg pakker ned hverdagssminke og fuktighetskrem, hårprodukter og aksessoirer.

Speilreflekskamera og GoPro med fulladet batteri, hundekjøring og kanefart skal vi fotografere og filme. Apropos batteri, mobilladeren må jeg huske på, en liten powerbank likeså. Musikk og litteratur til lørdagens flytur og mandagens togtur, har jeg husket på alt jeg vil få behov for nå?

Flip-flops og gympose pakkes sammen med badedrakten, en liten tøypose til handleturer på butikken er også greit å ta med seg. At jeg har pakket for mye vil nok min samboer skrive under på, men slik får det nå bare være.

I morgen ønsker vi fredagen velkommen, en siste arbeidsøkt før en kveld i sofakroken med de siste åtti sidene av George Orwell-klassikeren 1984, en av de beste romanene jeg har lest det siste halvåret.

Når det gjelder gode romaner, tar jeg forresten gjerne imot boktips!

Lanternefestival og middag på vingård

I utgangspunktet hadde vi ingen planer for lørdagen, ikke før Julien og jeg ble invitert av et vennepar til å bli med til Albi og Gaillac på dagstur, for å se årets flotte lanternekreasjoner utstilt på Festival des Lanternes, og deretter kose oss med god vin og middag på vingården til våre venners venn.

Vi startet ettermiddagen med en liten tur til den vakre byen Albi. Vinter som høst og sommer og vår, morsomt er det hvordan vi stadig vender tilbake for hver sesong, hver gang sammen med nye mennesker som alle forelsker seg i den sørvestfranske perlen, en av UNESCO’s mange verdensarvsteder i Frankrike.

Håpefull og drømmende som alltid, jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor fint det ville vært om mine foreldre endelig satset alt for å følge sine drømmer, denne store drømmen de har snakket om i flere år, drømmen om å åpne sin egen Bed and Breakfast.

Hvorfor ikke i Albi, har jeg spurt dem tidligere, og samtidig lovet å hjelpe til med både frokost og administrativt arbeid, om denne drømmen skulle lede dem til det solfylte romantiske Sørvest-Frankrike. Sannsynligheten er likevel stor for at de heller ender opp i Danmark, Polen eller England (om den tid kommer), hvor språkbarriere ikke vil bli et problem for min mor.

En fredelig lørdagsettermiddag ble nå tilbrakt sammen med våre venner Cindy og Johan på trilletur med deres fjorten måneder gamle sønn. Vi spaserte gjennom byens fredelige smågater og videre over den historiske broen, et av byens beste utsiktspunkter. Som tidligere tok vi oss også en liten tur innom den historiske Sainte-Cécile katedralen, før vi til slutt slappet av med hver vår kaffe på en liten kaffebar like ved markedshallen.

Fra Albi dro vi videre til Gaillac, byen kjent for sine utsøkte viner, noe vi ville få anledning til å nyte utover kvelden, heldige som vi nå var som hadde fått invitasjon til middag på Domaine St Laurent de Saurs. Invitasjon til et event som arrangeres én til to ganger i måneden med plass til maksimalt tretti gjester per kveld, vinsmaking og fire-retters middag på vingård i Gaillac. Vi gledet oss til en spennende aften!

Men først stod et annet arrangement for tur. Den tredje utgaven av den magiske Festival des Lanternes i sentrum av Gaillac, en hyllest til Occitanie sin kinesiske vennskapsregion Sichuan, og Frankrikes varme forhold til Kina.

I hjertet av den historiske Foucaud-parken arrangeres denne festivalen, den største kinesiske kulturelle begivenheten som eksisterer i Frankrike. Gaillac har skutt gullfuglen med sin fargerike lanternefest, som allerede siden desember har hatt 360 000 besøkende og fortsatt har to uker igjen før lyktene slukkes.

Blomster, insekter, dyr, templer, selv en hyllest til Gaillac og byens vinproduksjon, festivalen var i år, som da vi var på besøk i forfjor, en visuell fornøyelse.

Fra lanternefestival tok vi kvelden videre til vinsmaking og et hyggelig måltid i landlige omgivelser, et lite lokale blant nakne vinstokker som til sommeren vil bære flotte drueklaser.

Tørr hvitvin servert sammen med en generøs mise en bouche, et lite stykke squashkake, løkterte og cannelé med parmesan.

Kveldens forrett, ovnsbakt gresskar med crumble ble servert sammen med husets rosévin, før vi gikk videre til filet mignon i honning-og appelsinsaus med villris og gulrøtter servert med et glass deilig fruktig rødvin.

Til dessert fikk vi tiramisu med salt karamell, den beste desserten jeg har smakt på lenge, servert sammen med et glass musserende. Om jeg kunne fått en ekstra porsjon av denne vidunderlige karamelldrømmen ville jeg takket ja umiddelbart.

Etter en veldig slitsom og negativt ladet uke på jobb finnes det ingen ord som kan beskrive hvor høyt jeg verdsetter disse lørdagene, menneskene i livet mitt, denne vakre regionen jeg bor i, og all energien dette gir meg.

Aeroscopia, Jardin Japonais og pengesparing

Vi nøt en sen lørdagsfrokost sammen med vår kjære gjest, Julien sin bestevenn, som hadde tatt turen fra Paris-området for å tilbringe helgen sammen med oss i Toulouse. Sol og skyfri himmel, vi kunne ikke bedt om bedre vær på en lørdag som denne, hvor største del av dagen skulle bli tilbrakt utendørs, en spasertur gjennom sentrum, et gjensyn med Capitole, en avslappende ettermiddag i byens vakreste park, Jardin Japonais i nabolaget Compans.

Vi startet dagen med en liten svipptur innom luftfartsmuseet Aeroscopia, et av de mest populære museene i Toulouse-området (sammen med astronomi-og romfartsmuseet Cité de l’espace).

Aeroscopia vil vi returnere til senere på året, kanskje til sommeren, når de to modellene A380 og A320, fly døpt av selveste Prinsesse Diana, endelig får plass på utstillingen.

Det første som møtte oss ved inngangspartiet til Aeroscopia, var et av museets to eksemplarer av det supersoniske passasjerflyet Concorde.

Etter å ha hørt flere rykter fra kolleger om at museets suvenirbutikk gir gode rabatter til Airbus-ansatte, ble både Julien og jeg temmelig skuffet da vi etter å ha forhørt oss med en av butikkens selgere, fikk disse ryktene avkreftet.

Flere av Aeroscopia sine mange suvenirer fanget umiddelbart interessen til min reiseglade sjel.

Jeg har lenge ønsket meg slike store gammeldagse kompass i messing, nydelige pyntegjenstander som ville tatt seg fint ut på nattbordet på soverommet eller kommoden i stua. Små og store luftballonger hang fra taket i suvenirbutikken, disse kunne jeg hatt hengende på soverommet, dekorasjoner som skreddersydd for en rastløs vandrer, en drømmende sjel som stadig lengter etter å reise fra sted til sted, ut på nye eventyr.

Fra Aeroscopia og Airbus, dro vi tilbake til leiligheten for å parkere bilen før vi med gode sko på beina trasket rolig inn mot sentrum under solfylt himmel.

Sentrumsgatene var som forventet fulle av mennesker med enorme handleposer i hendene, merkevarer, kjente lavpriskjeder og salgsvarer fra små lokale boutiques. Januarsalgets første lørdag var i gang, den ultimate handledagen for folk flest.

Med tanke på at vi snart skulle reise til nydelige Kraków og snøkledde Zakopane, kunne jeg ikke tillate meg selv å bruke penger på salgsvarer jeg praktisk talt ikke har behov for, ikke når jeg vet hvor mange fine restaurantmiddager og hvor mange morsomme aktiviteter jeg kan få for alle pengene som blir spart.

Bort fra folkemengdene i sentrumskjernen, vi tok t-banen fra Capitole til Compans for å tilbringe de resterende ettermiddagstimene i den japanske hagen i Toulouse. Vi observerte et lykkelig brudepar der de ble fotografert på parkens karakteristiske røde bro, med det asiatisk-inspirerte tempelet, nakne kirsebærtrær og de mange bambustrærne i bakgrunnen.

En park svært populær blant både profesjonelle og amatørfotografer, Jardin Japonais er et paradis for fotoentusiaster og fotokursholdere. Sent på våren og tidlig på sommeren, når kirsebærtrærne står i full blomst, kommer også kunstspirer hit for å tegne og male sesongens romantiske fargenyanser.

Klokka nærmet seg etter hvert seks, gradvis så vi sola gå ned og forsvinne i det fjerne. Kvelden skulle vi tilbringe hjemme i stua, texmex-aften hadde vi blitt enige om, med hjemmelagde quesadillas og guacamole på menyen.

Men først, en liten apéro.

Kort gåavstand fra Jardin Japonais, målrettet gikk vi i retning V&B, en spennende ølbarkjede som har slått rot flere steder i Toulouse. Vi feiret nok en hyggelig lørdag, vi skålte for Guillaume som var kommet på besøk. Kirsebærøl til ham, brun øl til min kjære og sur øl med pasjonsfrukt til meg, en liten apéritif servert sammen med et fat fullt av godsaker som røkt spekeskinke, chorizopaté og diverse oster på deling og rugbykamp på TV-skjermen. On est bien ici, sa min kjære, fornøyd. On est bien ici, gjentok jeg bekreftende. Vi har det fint her i Toulouse.

Om voksne vennskap og helgens besøk i Toulouse

Vi ønsket fredagen og helgens gjest velkommen med varme og glede, til et rent og ryddig gjesterom med nyvasket sengetøy på sovesofaen.

Hyggelig er det å få venner på besøk, venner som bor langt unna, venner vi ofte tenker på med et smil, venner som bare er et lite tastetrykk unna, venner vi ofte glemmer bort der vi graver oss ned i arbeid og haster oss fra ærend til ærend. Ingenting er som følelsen av å se en god venn igjen, og oppleve at absolutt alt og ingenting har forandret seg siden sist.

Vi er i en alder hvor noen har fått barn, andre har giftet seg, noen har jobbet hardt for å nå sine drømmer, andre er nøyaktig på samme sted i dag som for fem år siden. Vi verdsetter alle mulige gjenforeninger, noe som gjerne krever rikelig med planlegging da våre venner, akkurat som oss selv, ofte er travelt opptatt med egne liv og personlige prosjekter.

Viktig er det likevel å ivareta kontakten, og sette pris på disse øyeblikkene hvor mimring og nostalgi blandes med diskusjoner om totalt hverdagslige ting, samtaler som holdes gående i timevis uten ende, latter og smil og setninger som starter med “husker du da vi…”

Denne helgen fikk vi besøk av Julien sin bestevenn gjennom hele barndommen og ungdomstiden, Guillaume, et to meter høyt menneske med et hjerte av gull. En venn som alltid har vært og alltid vil være der for Julien, gjennom tykt og tynt, selv med sjuhundre kilometers avstand og et travelt liv med samboer, baby og oppussing av hus.

Etter en ekstremt slitsom arbeidsdag var det fint å komme hjem til en leilighet som ble hasteryddet kvelden i forveien, slappe av med en kopp kaffe og oppdatere vår gjest på siste nytt fra våre kanter og lytte til ham prate om alle utfordringene det å være nybakt pappa har å by på, et tema som Julien og jeg ikke har noen personlig erfaring med.

Rundt en time senere tok vi skoene fatt og dro til sentrum av Toulouse for å starte kvelden med en liten fredagspils på det populære utestedet Délirium Café.

Etter ønske fra vår kjære gjest, sørget vi for å reservere bord på La Cave au Cassoulet, det sjarmerende spisestedet som spesialiserer seg på byens store spesialitet, gryteretten cassoulet.

Alle valgte vi husets nest rimeligste meny til tjuefire euro, en meny hvor vi kunne velge mellom speket andebryst og foie gras til forrett, cassoulet og andefilet i soppsaus til hovedrett, og til slutt dessert à la carte.

En flaske rødvin fra Gaillac fordelt på oss tre, jeg startet måltidet med spekemat og salat, Julien og Guillaume valgte husets foie gras før vi alle delte en enorm gryte med cassoulet, full av hvite bønner langkokt i andefett, med konfitert andelår, grove pølser og skiver av hvitløkspølse.

Til dessert valgte vi alle ulike godsaker. Min kjære elsker alt som inneholder karamell, overraskende var det derfor ikke at han bestilte crème caramel (karamellpudding) til dessert. Guillaume valgte å avslutte måltidet med en iskremdessert, selv bestilte jeg mousse au chocolat, den deilige franske klassikeren elsket av alle oss som kanskje er litt for glad i sjokolade.

Under den sorte nattehimmelen, spaserte vi den to kilometer lange strekningen fra La Cave au Cassoulet tilbake til leiligheten, langs Quai de la Daurade og over Pont Neuf, hvor byens historiske landemerker speilet seg i Garonne-elven.

Vi avsluttet kvelden like rundt midnatt, alle så vi frem til en lørdag full av fine planer. En liten svipptur innom flymuseet Aeroscopia, et par timer med titting i butikker i sentrum av Toulouse og en spasertur gjennom den flotte parken Jardin Japonais.

Planlegging, januarsalg og hverdagssyssel i Toulouse

Planlegging i øst og vest, året har knapt startet og kalenderen er allerede full av avtaler, små og store, viktige og uviktige, mange av dem relatert til bryllupet, og jeg elsker hvert eneste sekund av livet som for tiden leves i en bryllupsboble, min store motivasjon for å jobbe hardt og spare penger, nedtellingen til le jour-J er i gang.

En hel søndag ble tilbrakt foran datamaskinen sammen med min kjære, regneark og notater, eposter til og fra cateringleverandøren og dekoratøren, i tillegg har vi opprettet en informativ liten nettside som kun vil bli tilgjengelig for dem vi ønsker å invitere i bryllupet. På nettsiden har jeg skrevet litt om rådhuset i Toulouse og slottet i Caraman, hvordan programmet vil se ut og hvilke klokkeslett man har å forholde seg til, samt kleskode, gaveønsker og kontaktinformasjon.

Mandag og tirsdag, rolige dager og lite å gjøre på kontoret. Den verdifulle tiden utnyttet jeg så godt jeg kunne, en anledning benyttet til å planlegge årets første reise, en magisk tur til Polen.

Om to uker reiser vi, en ferietur som vil starte i Kraków og fortsette i den idylliske fjellandsbyen Zakopane. I Polen skal vi se etter gifteringer og feire bursdagen til min kjære, det store tretti, en begivenhet som skal feires med romantisk duomassasje og middag på fin restaurant i den sjarmerende gamlebyen i Kraków. Alt fra overnatting til aktiviteter er allerede reservert, alt er en stor overraskelse for min kjære. Jeg gleder meg til å se hans ansikt lyse opp der vi for første gang ferierer sammen i byen jeg elsker høyest av de mange stedene jeg har besøkt i mitt mors vakre hjemland.

Etter ett og et halvt døgn i Kraków skal vi reise videre, en tre timers togtur vil føre oss til Tatrafjellene og landsbyen Zakopane, hvor nok en overraskelse venter. Hundekjøring, hest og slede, kanskje også en liten tur på fjellspa. Bare tanken gir meg sommerfugler i magen, tanken på hvor glad han kommer til å bli og hvor mye vi alle kommer til å kose oss på turen, Julien, hans foreldre og jeg.

Tirsdag ettermiddag, jeg tok bussen inn til sentrum og spaserte gjennom ulike gater, de fleste butikkvinduer hadde allerede dekket rutene med store røde plakater, ordet soldes stod skrevet med store bokstaver, en invitasjon til januarsalget og en rekke tilbud som mange ikke vil klare å motstå.

Store myke gensere, en av mine største svakheter på denne årstiden hvor varme og komfort betyr alt for egen velvære. Mykt tøy i deilig ull og bomull, skapet mitt er allerede stappfullt av tilsvarende, dessuten har jeg en samboer som stadig klager over at klesskapet mitt er i ferd med å kollapse.

Jeg tenkte meg om to ganger og hang tilbake to av tre plagg, den store favoritten klarte jeg ikke å legge bort, den vil jo passe så fint i en rekke ulike kombinasjoner, bukser eller skjørt, skinn eller jeans, med smykker eller skjerf.

Tidlig på kvelden i bydelen Carmes, møtte jeg Julien over et glass vin og italiensk aperitivo på det stilige spisestedet Prosciutteria, en bitteliten restaurant som spesialiserer seg på italiensk ost og spekemat.

Vi hygget oss med to lekre spekefat og hver vår tiramisu “revisité” til dessert, en sjokoladevariant til meg og en jordbærkreasjon til ham.

Onsdag. Dagene suser forbi når man har mye å henge fingrene i, både på arbeidsplassen og privat. Etter en hektisk dag på kontoret er det nå deilig å avslutte dagen med frisørtime, for å friske opp hårfargen og klippe bort de splitte tuppene. Og ikke minst, kose med pusekatten som bor i salongen, drikke grønn te med mango, spise speculooskjeks og slå av en prat med min faste frisør.

Gul krem som farger håret mørkebrunt, en liten dose økologisk hverdagsmagi. Eller kjemi, om du vil.

Dårlige forbilder og hvordan la seg påvirke i positiv retning

Jeg har noe jeg ønsker å fortelle. Noe du sannsynligvis har hørt tusen ganger tidligere, fra andre mennesker, fra artikler og bøker. Med andre ord, ikke noe revolusjonerende, men mine personlige råd til deg som synes hverdagen er trist og kjedelig, du som tenker at gresset er grønnere på den andre siden, der du sammenligner deg selv med figurene du følger på sosiale medier eller den ene personen i vennekretsen, eller på kontoret eller i slekta som ser ut til å ha absolutt alt på plass.

La meg først dele min mening om internett og forbilder. Det er mulig jeg kaster stein i glasshus, jeg som selv redigerer bilder og bruker penger på reiser og restaurantbesøk. Mye velger jeg likevel å holde for meg selv, eksempelvis alt som er relatert til kropp og vekt og hvor jeg handler klær og kosmetikk (unntaket er vel parfyme).

Som vi alle vet finnes det mye positivt og inspirerende innhold på internett, men også mye som trigger vonde følelser. Selv scroller jeg forbi all reklame for slankeprodukter (spesielt nå etter jul), halvnakne seksualiserte kropper i sosiale medier, og profiler som fronter overforbruk av merkevarer folk flest aldri vil få råd til. Innhold som dette gir meg ingenting annet enn dårlig selvfølelse og tapt tid.

I stedet leser jeg hobbyblogger, reiseskildringer, turdagbøker og alt annet som enten kan lære meg nye ferdigheter, motivere meg til å hente frem tursko eller sykkelen, eller inspirere meg til å lære mer om fremmede kulturer og steder jeg tidligere aldri hadde hørt om.

Internett er et vidunderlig verktøy, når man først bruker det på riktig måte.

For mange er internett en liten virkelighetsflukt, en pause fra et hverdagsliv som ofte kan oppleves som dørgende kjedelig, kanskje til og med meningsløst. De samme rutinene dag ut og dag inn, en uinspirerende jobb og irriterende kolleger, regnværsdager og mørketid, og et hjem hvor hybelkaniner formerer seg som, ja, kaniner.

Tro meg, jeg vet godt hvordan det føles, og selv om dette ikke vil fungere for alle, har jeg funnet en metode som hjelper meg på dager hvor jeg bare har lyst til å rive meg i håret eller legge meg under dyna og late som jeg er usynlig. Eventuelt lytte til Radiohead-låten Creep.

Hva som hjelper meg er å fokusere på de små øyeblikkene, dag for dag, små observasjoner i hverdagen, småting som kanskje kan virke svært trivielle om man ikke stiger ut i verden med et åpent sinn, et åpent hjerte og konsentrerte sanser.

Noen eksempler?

Jeg elsker følelsen av å legge meg i nyvasket sengetøy, kjenne den milde duften av tøymykner der jeg ligger under den myke dyna. Jeg elsker følelsen av å gi samboeren min en god klem, kjenne hans hjerte banke, hans varme hud mot min. Jeg elsker å gå lange spaserturer, måtte det være i sentrum eller i naturen, observere mennesker og fugleliv, nyte frisk luft i fine omgivelser. Jeg elsker å kose meg med god mat, hjemmelaget middag foran en god film, eller en romantisk aften på restaurant sammen med min kjære, eller småretter og et par glass vin i gode venners lag. Jeg elsker å lage spennende nistepakker som jeg kan glede meg til å åpne i lunsjpausen på jobb. Jeg elsker musikk, jeg elsker å lese bøker, jeg elsker å fotografere naturen og byens arkitektur, jeg elsker å fylle badekaret med badesalt og skum, jeg elsker å pynte meg med leppestift og et fint skjerf eller øredobber, jeg elsker å lytte til lyden av regn, jeg elsker å våkne opp til fuglekvitter, jeg elsker å kjenne duften av roser hos blomsterhandleren og brød på bakeriet, jeg elsker å danse alene på stuegulvet, jeg elsker å titte i hyllene på biblioteket, jeg elsker kvelder hvor månen og stjernene skinner klart, jeg elsker å besøke byer og landsbyer jeg ikke har vært i tidligere, jeg elsker å lære ord på språk jeg ikke kan, jeg elsker havet, jeg elsker fjellene, jeg elsker å se hvordan årstidene gradvis endrer seg, jeg elsker alle de små øyeblikkene som får meg til å smile selv på dager hvor jeg ikke har lyst.

I går var en sånn dag. Jeg våknet opp til et nedstemt sinn, med et hode fullt av tanker rundt alt som gjerne plager meg i hverdagen, hjemlengsel og diverse utfordringer både privat og på arbeidsplassen. Som alltid, startet jeg dagen med å gi min kjære en god klem der han stod på kjøkkenet og laget meg en kopp kaffe. Etter frokost gikk jeg tur i nærområdet for å samle tankene, ingen musikk i øret, ingen podkast, bare mine tanker og meg.

På kvelden dro vi ut for å spise på Vietnam Délices, en vietnamesisk restaurant som jeg lenge hadde vært nysgjerrig på. Et spisested med en liten meny bestående av tre forretter, tre hovedretter eller en menu découverte (oppdagelsesmeny). Sistnevnte ble vårt soleklare valg.

Et fokus på kvalitet over kvantitet, kokken tok seg tid til å besøke hvert eneste bord for å beskrive samtlige retter og fortelle om matkulturen i hans hjemland, det spennende Vietnam.

Måltidet fikk en søt avslutning, det samme gjorde lørdagskvelden. En god film i armkroken til min kjære, under det mørkeblå fleecepleddet.

Observasjoner fra et stille sinn

Første januar.

Som forventet etter en helaften med dinner show, champagne og dans, startet vi det nye tjuetallet med altfor lite søvn og en sen frokost klokka halv tolv.

Brie, camembert, fourme d’ambert og chèvre, deilig var det å starte dagen med grovt kornbrød og franske oster. Etter å ha fått i oss et par brødskiver sammen med bringebærjuice og etiopisk kaffe, tok vi oss en liten trikketur syd for sentrum, til området ved Palais de Justice for å besøke byens største park, Jardin des Plantes.

Årets første dag kunne by på mild temperatur og deilig januarsol, perfekt for en spasertur i grønne omgivelser, et must for meg og mitt behov for å lade opp energi før årets første og ukas to siste arbeidsdager.

For dagen pyntet jeg meg med sennepsgul kåpe og røde aksessoirer, mitt beste forsøk på å sette farge på et trøtt ytre, sliten som jeg jo var etter gårsdagens festligheter på Casino Barrière. Sammen med Julien og hans foreldre, tittet jeg på blomster og insekter i den store fine parken.

En fin overraskelse møtte meg, der jeg beundret de store grønne buskevekstene som fortsatt var fulle av friske rosa blomster. Til min store glede så jeg både bier og humler forsyne seg av nektar, insekter man vanligvis ser lite til på denne årstiden.

Jardin des Plantes er også hjemmet til en rekke frittgående høner som krysset oss på stien, da vi var på vei mot andedammen for å se på ender, gjess og resten av fuglelivet i parken.

Fra parken trasket vi videre i retning Carmes, selve hjertet av gamlebyen, en bydel som jeg ved flere anledninger har omtalt som en av mine favoritter i Toulouse, både på grunn av sin varme arkitektur og sine mange spennende butikker og spisesteder. Fra en leilighet i en rolig sidegate, stod en rekke sitrontrær plassert på utsiden av vinduene, samtlige bar dem flotte sitroner, klare til å bli plukket.

Jeg verdsetter disse øyeblikkene, fredelige stunder og avslappende små spaserturer gjennom disse vanligvis svært travle gatene. Viktig er det å kunne stoppe opp og ta seg tid til å virkelig se alt det fine, det rare, det morsomme, det inspirerende, alle de små detaljene som man gjerne overser der man løper fra sted til sted med et hode fullt av støy.

Jeg elsker denne roen. Den behagelige stillheten var fortsatt med oss i Carmes, selv om vi pratet og lo, oss fire i mellom.

Spaserturens store samtaleemne ble naturlig nok årets mange planer og alt som omhandler bryllupet. For første gang i mitt liv har et helt år omtrent blitt planlagt fra punkt til prikke på forhånd, noe som selvfølgelig vitner om stabilitet, men samtidig ikke gir spesielt mye rom for fleksibilitet. Om ikke penger, tid og antall feriedager var et tema, om jeg kunne gjort hva som helst akkurat nå, ville jeg ha startet året med en tur til Norge. Først til Stavanger for å besøke familie, og deretter til Oslo for å tilbringe tid sammen med venner, handle secondhand på Grünerløkka, ta en kaffe på Litteraturhuset og traske rundt i Vigelandsparken.

Deretter ville jeg ha meldt meg på to forskjellige språkkurs, tysk fordi det er et språk som er lønnsomt å kunne når man jobber for et stort europeisk selskap slik som jeg gjør. Polsk fordi det er morsmålet til min mor, og jeg skammer meg over å ikke kunne språket godt nok til å kunne føre en samtale med familien min i hjembyen hennes.

Fra Carmes spaserte vi videre i retning det vakre tinghuset Capitole, hvor vi om ni måneder skal gifte oss, en stor milepæl som skal feires med venner og familie fra kontinentets mange kanter. Fint vil det bli å se alle de kjente og kjære ansiktene igjen, mennesker jeg ikke har sett på flere år, mennesker jeg knapt turte å invitere i bryllupet, i frykt for å ha blitt glemt med tiden.

Videre gikk turen hjemover, i retning Esquirol og videre over Pont Neuf-broen. Vi lyttet til lyden av musikk fra gatemusikanter ved elvekanten, trompet og trombone, selv på helligdager som dette vil man finne liv i Toulouse.

En nyttårsfeiring med dinner show på casino i Toulouse

Min kjole drysser glitter over hele gulvet, den dype røde leppestiften hindrer ham fra å ville kysse meg, jeg åler meg inn i et par nylonstrømpebukser og finner frem mine sorte kunstige slangeskinnspumps. Håret har jeg krøllet med rettetang, mousse rufses inn i håret for å gi krøllene ekstra volum, etter anbefaling fra frisøren. Huden min dufter Guerlain, La Petite Robe Noir, adrenalinet er på høygir, jeg gleder meg enormt til kveldens store nyttårsfeiring på Casino Barrière.

Vi ankommer casinoet rundt kvart på åtte. Fargerik belysning og stilig dekor, moderne men sofistikert, dansende fontener og elegant entré, arm i arm går jeg opp trappen og inn døra til lokalet sammen med min dresskledde herre, stilig er han i sin koksgrå dress og hvite linskjorte.

Resepsjonen er full av store røde juletrær, en siste smak av romjul før vi entrer det nye året. I garderoben henger jeg fra meg min sorte fuskepels og frakkene til Julien og hans foreldre, før vi blir ledet til vårt bord i teatersalen, en nydelig sal med borddekorasjon i klassisk gull og hvitt. Hvite menyer med gullskrift, vi vil få servert fransk kaviar fra Aquitaine med kremet mousse av blomkål som mise en bouche, deretter foie gras med fikenchutney til forrett, etterfulgt av St. Petersfisk med sitronsaus og karameliserte gulerøtter og deretter biff med sort trøffel og potetstappe. Til dessert serveres en entremets av mango-og pasjonsfrukt med hvit og mørk sjokolade, og helt til slutt en kopp espresso servert med småkaker. Champagne à volonté, står det skrevet i menyen, og nettopp våre første glass med gylne bobler får vi sjenket bare minutter etter å ha satt oss ved bordet.

Kort tid etter serveres vår lille mise en bouche. Å smake ekte kaviar har vært på min personlige ønskeliste i hele mitt voksne liv frem til nå, og her får jeg muligheten servert foran meg, på selve dagen hvor folk flest, og definitivt meg selv, setter fokus på nyttårsløfter og ønsker for året som kommer.

Om jeg skal beskrive smaken av sort kaviar, vil jeg beskrive det som noe salt med en overraskende behagelig ettersmak og konsistens. Sammen med den milde blomkålmoussen skapes en fin harmoni, nok et luksusprodukt som jeg gjerne kunne spist mer av, men sannsynligvis må jeg nok vente lenge til neste gang.

Foie gras smaker som alltid godt. For kvelden serveres retten med sprø chips og fikenchutney, på nytt fylles glassene til topps med champagne. Vi koser oss og venter spent på showet som snart skal starte, Another Song in Paradise, en skildring av himmel og helvete, hvor kjente og kjære låter som omhandler enten himmelriket eller underverdenen blir fremført med sang, dans, akrobatikk og spektakulært sceneshow. Etter en utsøkt foie gras nytes hvit fisk, det eneste jeg glemmer å ta bilde av for kvelden, en smakfull filet som smelter på tungen med sin friske sitronsaus og søte gulerøtter.

Etter fiskeretten er tiden inne for showstart, belysningen dempes og teatergardinene åpnes, hvitkledde kvinner og menn synger og danser, de smiler til et champagnedrikkende publikum, vi synger og applauderer i takt med låter vi alle kjenner til, There Must Be an Angel av Eurythmics og Angels av Robbie Williams, bare for å nevne noen.

En gøyal time med musikk og sceneunderholdning suser forbi. Gardinene senkes og måltidet fortsettes med medium stekt biff med en saus av champagne og kjøttkraft, sammen med potetstappe og skiver av sort trøffel. For hver gaffel som fylles, føler jeg meg mer og mer takknemlig og ydmyk over å få være her i finstasen min, nyte denne deilige maten sammen med mennesker jeg er glad i, feire det nye året nøyaktig slik jeg hadde drømt om. Jeg bryr meg ikke engang om at jeg ikke vil se fyrverkeri i år, noe byen Toulouse tar avstand fra på nyttårsaften. Kvelden er perfekt, uten tvil perfekt.

Del to av showet rockes i gang med sortkledde dansere, elektrisk gitar og en vokalist som mestrer AC/DC-klassikeren Highway to Hell. Videre får vi akrobatikk og Cranberries-hiten Zombie og en vakker fiolinversjon av Evanescence sin My Immortal. Etter hvert serveres desserten, en søt og syrlig entremets, deilig mousse, kjeks og gelé med sjokoladesaus. Et siste glass champagne, før en liten kopp espresso, showet avsluttes og nedtellingen til midnatt settes i gang, cinq, quatre, trois, deux, un, bonne année!

Vi forlater teatersalen til fordel for spillesalen, hvor vi vandrer fra bord til bord der vi titter på mennesker som spiller black jack, poker og rulett. Feiringen fortsettes på casinobarens dansegulv, sammen med min kommende svigermor danser jeg og smiler fra øre til øre.

Lykkelig og takknemlig ønsker jeg et riktig godt nytt år til alle dere som har fulgt meg fra start og følger meg videre inn i det nye året.

En oppsummering av mitt 2019

Med gårsdagens tanker friskt i minne, tanker rundt året som kommer og alt jeg har å glede meg til, faller det naturlig å reflektere over året som har gått og alle minner som har blitt skapt de siste tolv månedene. Fine små øyeblikk sammen med familien, sammen med venner, sammen med min kommende ektemann, selv minner som bare er mine, kvalitetstid med meg selv, jeg mimrer og koser meg der jeg tenker på alt som har vært og alt som vil bli.

Tenk at det allerede har gått ett år siden forrige nyttårsfeiring, da Julien og jeg feiret en romantisk start på det nye året med fin middag og overnatting på slottet Château de Larroque.

Store doser romantikk dominerte årets første måned, da vi bare en uke etter slottsbesøket krysset landegrensen for å tilbringe helgen på det nydelige spahotellet Sallés Hotel & Spa Cala del Pi ved strandkanten på Costa Brava. En hotellseng dekket med roseblader, dempet belysning og tente lys, ei flaske cava og sjokoladetrøfler i gave fra resepsjonen. Deilig var det å kunne slappe av i boblebad og svømmebasseng og ikke minst med en varm steinmassasje for to. Om jeg ikke allerede følte meg som en prinsesse fra før, så gjorde jeg det definitivt nå.

I januar nøt vi jo også en nydelig elleve-retters middag på Michelinstjerne-restauranten Sept, før vi forlot Toulouse til fordel for Castres for å kose oss med natt på suite på det stilige Hotel Renaissance, hvor vi også fikk sjokolade og gylne bobler servert på rommet.

I februar dro vi på en liten biltur til Tarbes, hvor vi sammen med Julien sine foreldre reserverte et hus med innendørs boblebad via Airbnb. Til frokost handlet vi brød og ost fra et lokalt bondemarked, og hygget oss med middag på en franko-japansk fusionrestaurant i sentrum av Tarbes.

I mars feiret han og jeg våre fire år som kjærester, nok en anledning benyttet til å dra på biltur, denne gang overnattet vi i Narbonne, en by like ved Middelhavets kyst og flotte vinområder. Vi spaserte langs strandkanten i Port-La-Nouvelle og besøkte havnebyen Gruissan, en sjarmerende liten perle som jeg ønsker å vende tilbake til ved en senere anledning.

I april dro jeg til Paris sammen med ei venninne for å feire hennes fødselsdag med en helaftens cabaret på det ikoniske Crazy Horse.

April var også måneden da Julien og jeg startet jakten på det perfekte bryllupslokale. Vi besøkte tre nydelige og totalt forskjellige slott, Château du Croisillat, Château de Fajac la Relenque og Château de la Commanderie, førstnevnte ble vår endelige vinner, med sin eventyrlige sjarm og store uteområde, perfekt for en hageseremoni full av blomster og bohemske dekorasjoner.

Samme måned kom mine foreldre på besøk til Toulouse for første gang, sammen med dem reiste jeg videre til Albi og videre nordøstover til det skjønne fjellandskapet i Aveyron, hvor vi blant annet forelsket oss i den historiske middelalderbyen Conques.

Tjuetredje mai fyller jeg år. Fjorårets feiring vil bli husket som nok en fantastisk bursdag takket være min kjære og hans evne til å planlegge de fineste overraskelser. Julien tok meg med på overraskelsestur til Baskerland, hvor han hadde reservert to netter i Biarritz og to netter i Hondarribia i Spania. En vakker solnedgang fra det beste utsiktspunktet i Biarritz, deilig baskisk tapas i San Sebastián og hyggelige dagsturer til blant annet Bayonne-skinkens hjemby ved samme navn, og den franske chiliens hjemsted Espelette.

I slutten av juni dro vi på Rammstein-konsert i Paris, og i juli lærte jeg å dressere gribb, hauk og ugler, en spennende opplevelse som jeg kommer til å huske resten av livet.

I august reiste jeg til Danmark sammen med min mamma og stefar. Vi dro på tur med damplokomotiv, vi besøkte Frederiksdal vingård for å smake dansk kirsebærvin og tok oss en liten dagstur til Tyskland for å besøke en lokal sommerfuglpark, dra på middelaldermarked og spise middag på et tradisjonelt tysk vertshus.

Etter å ha feriert sammen med mine foreldre, dro Julien og jeg på helgetur til ulike landsbyer i Gers for å endelig ta i bruk to gavekort på hotellovernattinger, gavekort som vi omtrent hadde glemt bort, før fristen var i ferd med å utløpe. Første overnatting utmerket seg, et sjarmerende hotell med koselige rom og stort svømmebasseng, deilig mat ble servert på hotellets restaurant, en kveld fylt med livemusikk og riktig god stemning.

September kom krypende, og en ferie sammen med Julien og hans foreldre på den Franske Riviera stod for tur. Vi startet ferien med to netter i Montpellier, byen vi begge har et veldig nært forhold til. Fra Montpellier kjørte vi videre sørøstover for å besøke provençale markeder og havnebyer ved Middelhavskysten. Olivengårder og vinsmaking, pittoresk fottur og bading i naturskjønne omgivelser på Porquerolles-øya, vi besøkte parfymehovedstaden Grasse og jetsetternes Monaco.

I oktober fikk vi vennebesøk fra Paris, en helg hvor vi tok våre venner med oss på dagstur til Albi, på vinsmaking i Gaillac, og en helaften med cocktails og tapas i Toulouse.

I november tok vi oss et romantisk lite døgn på spahotell og hygget oss med et smakfullt måltid på en deilig meksikansk restaurant i Andorra, før vi i slutten av måneden dro til Berlin for å besøke byens mange julemarkeder før vi dro videre til Dresden og Striezelmarkt, verdens eldste julemarked.

I dag er dagen før årets siste dag, nok et fint kapittel vil komme til en ende, de siste sider før starten på en like fin fortsettelse. For å feire dagen før den siste dagen, skal vi drikke rød musserende vin fra Gaillac og spise paien jeg laget i går kveld, pai med pesto, soltørkede tomater og Bayonne-skinke.

Kristines Lykkeprosjekt

Primary Menu