Han tok meg med til Biarritz!

Med sommerfugler i magen, nysgjerrig på å få vite hvor min kjære har planlagt å ta meg med, pakker jeg min sorte trillekoffert i foreløpig uvitenhet om hva som venter.

Alt jeg vet er at vi skal på biltur. Det fine med å ha Toulouse som startpunkt er at slike to eller tre timer lange kjøreturer kan føre oss i ulike retninger, til mange totalt forskjellige destinasjoner, og dette vet han godt, der han koser seg med sin lille hemmelighet, der han lytter til mine mange spørsmål, mine uendelige forsøk på å gjette meg frem til hvor vi skal.

Nysgjerrig graver jeg etter svar, etter hint.

Skal vi til kulturbyen Bordeaux, undrer jeg. Skal vi til surferbyen Biarritz, eller til Spania, til dynamiske San Sebastian? Hva med middelhavskysten, Agde og Béziers eller til Montpellier som vi begge er så glad i? Er det kanskje de flotte strendene på Costa Brava som skal besøkes? Eller de små sjarmerende byene i Pyrénéenne? Eller skal vi besøke idylliske landsbyer og historiske grotter i Dordogne?

Jeg bretter tøy og pakker ned diverse saker som jeg tror jeg kan få bruk for. Ballerinasko og joggesko. Nøytrale joggesko vil alltid være en god idé, uansett om vi reiser til kysten, til fjellet, til skogs eller til en storby. Olajakke, olaskjørt, enkle kjoler. Undertøy, sokker, gensere, sorte jeans, blå sommerbukser, toalettsaker og kamera. Optimistisk, pakker jeg ned solbriller og solkrem.

Takk og lov for at jeg pakket med meg solbriller. Været er i dag aldeles nydelig, blåfarget og full av små skyer spredt utover landskapet som et mønster på denne deilige solfylte himmelen.

Jeg titter ut vinduet og smiler til meg selv. Lykkelig, over å være sammen med en mann som gjør så mye for å glede meg, en mann som elsker å overraske meg med spennende planer på fødselsdagen min, år etter år.

GPS’en har han slått av, ingenting skal kunne røpes riktig enda, ikke engang et lite hint. Vi følger motorveien i retning vest eller sørvest, vi kjører forbi skilt som peker mot mulige steder hvor vi kanskje er på vei. Skal vi til Lourdes eller til San Sebastian?

Videre kjører vi forbi flere skilt, fortsatt i retning sørvest. Bordeaux dukker denne gang opp på flere skilt langs veien. Nei, vi skal ikke dit heller, bekrefter min kjære.

Klimaanlegget i bilen er ødelagt, ute er temperaturen nå oppe i tjuefem grader. Vinduene lar vi være å åpne, for å unngå å slippe inn forurenset luft fra motorveien. Jeg føler meg svett, klam og ekkel, der jeg sitter iført sort olabukse og topp i syntetisk stoff som nå blotter store sjenerende svetteringer under armene. En banan som jeg glemte å spise til lunsj, ligger nå og råtner i vesken. En ubehagelig kombinasjon av svettelukt og odøren fra brun banan, har nå markert seg i kjøretøyet vårt.

Jeg gjetter videre, jeg spør om vi skal til Bayonne eller til Biarritz. Han nikker bekreftende, to netter i en Airbnb-leilighet i hjertet av Biarritz, dagstur til Bayonne og to netter i en annen by. Hvilken by, nei, det får jeg ikke vite riktig enda. Nok en overraskelse, jeg smiler fornøyd.

Vel fremme i Biarritz blir vi møtt av en karismatisk og ganske så flamboyant utleier. Leiligheten er et nyrenovert moderne lite krypinn med hems, utstyrt med alt vi trenger for de neste to nettene. Ekstremt behagelig er det å endelig kunne vrenge av meg den svette syntetiske toppen og vaske armhuler og dusje meg i parfyme før vi går ut døra for å utforske denne baskiske havnebyen ved Atlanterhavskysten.

Magesekkene rumler, vi bestiller tapas på et lite spisested tre gater unna leiligheten, en tapasbar ved navn Los Dos Amigos. Kroketter og spekemat smaker som alltid godt, mens måltidets høydepunkt er noen enkle toast med pikant paprikasaus og syltet chilli, en deilig velkomst til Baskerland.

Vi avslutter kvelden ved Port Vieux, hvor vi blir sittende en stund, der vi beundrer den vakre solnedgangen og himmelens mange flotte rødnyanser. Atlanterhavsbølgene sover, vinden er fraværende, selv måkene lar være å skrike. Stillheten er vakker. Øyeblikket er vakkert.

Jeg kunne ikke bedt om en bedre bursdagspresang enn denne kjærligheten, denne solnedgangen, dette øyeblikket.

I morgen fyller jeg år. I morgen starter et nytt kapittel.

Tåregass, japansk mat og den årlige overraskelsesturen

Regnet har de siste dager skylt ned over Toulouse fra morgen til kveld, mens værmeldingen fra Norge har meldt sol og sommertemperatur. På kontoret har jeg sittet fra morgen til kveld og drømt om norsk 17.mai-feiring. Pølser og softis, flagg i rødt, hvitt og blått så langt øyet kan se. Korpsmusikk og barnetog. Bunader og fine kjoler. Kaffe og kransekake hos familien.

De fine tradisjonene, savnet er stort på dager som disse.

Heldigvis har sola i dag tittet frem og tørket ut veikantens store søledammer og vått gress i offentlige parker og private hager. Nå kan jeg smile.

For første gang på seks måneder skal vi besøke sentrum på ettermiddagen, min kjære og jeg. Demonstrasjonene pågår fortsatt, i dag feirer faktisk de gulkledde demonstrantene sitt halvårsjubileum, så merkelig som det kanskje lyder. Vi våger oss inn til sentrum, kino og restaurantbesøk, vil det være mulig å spasere litt rundt i sentrumsgatene når vi først befinner oss i hjertet av Toulouse?

Svaret får vi kun en sju minutters metrotur senere. Politi med skjold og store våpen har sperret av flere gater, samt hele Place du Capitole. Stor omvei og små sidegater leder oss i retning kinoen, men også i retning tykke skyer av tåregass. Politiet har gasset hele kvartalet for å holde demonstrantene på avstand. Også alle andre som skulle være så uheldige å befinne seg nettopp her, nettopp nå, blir utsatt for smerten som tåregassen fører med seg.

Aldri før har jeg opplevd dette. Øynene, slimhinner, et ekstremt ubehag i nese og hals, jeg blir kvalm, jeg får vondt i hodet, vi løper til kinoen og blir værende der. Vi surrer rundt i korridorene i førti minutter før vi endelig kan flytte oss til kinosalen som skal vise filmen vi har kjøpt billetter for å se.

Om lag to timer senere, stiger vi ut av kinosalen, ut av lokalet, ut på gaten, luften er frisk men den ekle lukten av gass henger fortsatt litt igjen.

Lørdagskvelden er ung, vi forlater Place Wilson-området, sakte promenerer vi i retning den japanske restauranten Juguem. Han har reservert bord til oss på dette japanske spisestedet, et sted som ikke serverer sushi, ei heller ramen. Her tilbys diverse småretter til forrett og den japanske retten okonomiyaki til hovedrett.

Selv bestiller jeg grillet marinert svinekjøtt, sammen med sidesalat med sesamsaus, en enkel forrett før måltidets høydepunkt serveres.

Hvordan beskrive Okonomiyaki, hvordan beskrive noe som minner om en omelett, litt som en spansk tortilla, men fylt med strimlet kål og ikke potet, dekket med en søt-salt grillsaus og en form for majones. Min kjære, som under to anledninger har vært på besøk i Japan, har lenge snakket varmt om all den deilige maten som landet har å by på, alle de lokale spesialitetene som er minst like deilige som sushi, om ikke enda bedre!

Jeg håper også jeg kan reise til Japan en dag, til Tokyo og Kyoto, til Nara og Osaka, gå på j-rock konsert og på karaokebar, se Mount Fuji og templer og forhåpentligvis også kirsebærtrær i full blomstring. Men, Japan må vente.

I år blir det ingen ferie utenfor det europeiske kontinent, da bryllupsplanlegging er dyrt og antall feriedager er begrenset, da vi allerede har en ukeslang juleferie i vente, julemarked i den tyske byen Dresden og i hovedstaden Berlin, samt julefeiring i Paris. I tillegg har jeg allerede neste uke, nå på onsdag, en overraskelsestur i vente, i regi av min kjære forlovede. En tradisjon oss i mellom, hvert år tar han meg med til en ny destinasjon for å feire bursdagen min.

Den tjuetredje mai fyller jeg år, jeg aner ikke hvor vi skal, men gjett om jeg gleder meg. I fjor tok han meg med til Roma, nydelige romantiske Roma med sine sjarmerende små gater og flotte monumenter. Jeg gikk sikkert opp fem kilo av all den deilige maten som Italia fristet med, utsøkt pasta og pizza og gelato og tiramisu og chianti vin. Å få muligheten til å besøke Vatikanet og Colosseum hadde lenge vært en drøm for meg, en drøm jeg fikk oppfylt i bursdagsgave.

Hvor vi reiser på onsdag vil jeg ikke få vite før nettopp på onsdag. Grunnet utgiftene rundt bryllupsplanleggingen tviler jeg på at årets bursdagsfeiring vil skje i det store utland, men likevel er det jo en mulighet for både det ene og det andre. Jeg venter uansett i spenning!

Brunsj, minglefest og metalkonsert i Paris

Paris, Paris, forrige måned var det bursdagsfeiring for min venninne og cabaret på Crazy Horse som førte meg hit. Denne gang er det konsert, vennebrunsj og middag med familien til min kjære som har brakt meg til hovedstaden. Eiffeltårnet ble det ingen gjensyn med hverken forrige gang eller denne, ei heller Sacré-Cœur og Montmartre. Notre Dame, derimot…

Vi løper til perrongen, vi løper for å rekke toget til Paris. Hans foreldre bor på landet, tretti kilometer unna storbyen. Tretti kilometer med landsbyer, grønt landskap og gule åkre skiller den ukjente og uinteressante lille landsbyen og Frankrikes store kjente hovedstad.

Fortsatt sliten etter gårsdagens familieselskap, minglefest med champagne og fingermat, sliten etter flere timer med hva som føltes som en pressekonferanse, der både han og jeg ble bombardert med hundrevis av spørsmål om bryllupet og våre fremtidsplaner etter den store dagen. Hans tante, onkel, fetter og kusine, samtlige skulle de vite når vi har tenkt å lage barn, hva barnet skal hete, hvor vi skal kjøpe hus, om vi skal gifte oss i kirken. Alle spørsmål ble besvart, med et diplomatisk smil på kjøpet. Barn er ingen garanti, og hvertfall ikke de neste tre-fire årene. Vi vil kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, en eller annen gang når vi får råd til å investere i noe eget. Bryllupet vårt skal være borgerlig, etter brudgommens ønske.

Hans parisiske tante og kusine virker skuffet over disse svært moderne valgene vi har tatt, som det å vente med barn selv etter å ha passert tretti, og dette ønsket om en borgerlig seremoni når byen er full av nydelige katolske kirker. I tillegg er det jo merkelig dette med klesbytte midt i bryllupet; rosa kjole i tinghuset, hvit kjole i parken.

Likevel ønsker alle å hjelpe til med å dekorere parken, spisesalen og alle fellesarealer. Vi setter pris på all hjelp vi kan få, takker jeg, og minner samtidig om at bryllupet finner sted først om seksten måneder. Lokalet er reservert, resten tar vi steg for steg, uten hastverk.

Vel fremme i Paris, vi stiger av toget, tar metro videre og spaserer til slutt fra Châtelet og Hôtel de Ville, forbi Saint-Jacques tårnet, forbi det luksuriøse magasinet BHV, og videre langs Seine-elven i retning nabolaget Le Marais, hvor vi skal spise brunsj sammen med to vennepar som jeg ikke har sett siden den gang de kom på besøk til oss i Toulouse for ett år siden.

Vi spaserer langs elven, under solfylt himmel, blant forelskede kjærestepar og familier på tur, blant turister med kamera og parisere med hastverk. Et øyeblikks stillhet for Notre Dame, på avstand skimter vi de flotte tårnene som for en måned siden overlevde den grusomme brannen som ødela store deler av den verdenskjente katedralen, et av byens viktigste landemerker.

Le Marais er for parisere mest kjent som regnbueflaggets nabolag, et for øvrig ganske rent og fint nabolag fullt av fine spisesteder og stilige små butikker. Tesalongen T’Cup serverer brunsj i helgene, og nettopp her har vi reservert bord til seks personer, til vår skjønne lille gjenforening.

Bord for to? For seks, spesifiserer vi. Våre fire venner kommer etter hvert. Servitøren skumleser gjennom reservasjonslisten før han løfter blikket og leder oss til et stort bord i hjørnet av lokalet. Et av parene har fått baby siden sist, det andre paret har nettopp vært på backpacking-reise gjennom Filippinene, selv forteller vi stolt om vårt kommende bryllup og viser frem bilder av slottet hvor festen vil finne sted.

Måltidet starter med scones og syltetøy, cappuccino og ferskpresset appelsinjuice, og fortsetter med rundstykker med spinatkrem som i mitt tilfelle serveres uten eggs benedict på toppen, jeg som dessverre ikke liker egg. Min kjære spiser en Full English Breakfast med pølser, bønner, egg og bacon, mine to venninner spiser rundstykker med egg og røkelaks. Helt til slutt serveres en lett fruktsalat.

Ettermiddagen fortsettes med en liten tur innom leiligheten til de nybakte foreldrene for å hilse på den lille, før vi til slutt må bevege oss videre i retning Stade de France hvor Metallica skal holde konsert.

Frankrikes største fotballstadion er i kveld fullpakket med rockere, og Metallica lever uten tvil opp til alle forventninger. Kvelden suser forbi, og jeg storkoser meg på det beste live-showet jeg har sett siden han og jeg så Rammstein på Download-festivalen for tre år siden. Fyrverkeri og flammer, stilige videoeffekter og herlig allsang under fremføringen av bandets største låter.

“…and nothing else matters”, synger vi av full hals.

Her skal vi gifte oss!

Bordet er fullt av bryllupsmagasiner og bøker, min lille wedding planner fylles litt etter litt med viktige og uviktige notater og inspirerende bilder. Jeg er glad, jeg er spent, jeg er utålmodig, fordi…

Nå kan jeg endelig la nedtellingen begynne, vår store dag har fått en offisiell dato!

Den 12. September 2020, skal jeg stå brud i nydelige Capitole i Toulouse, før vi kjører ut på landet for å feire kjærligheten med en utendørs seremoni og middag på Château du Croisillat, det første slottet vi besøkte da vi startet jakten på et bryllupslokale.

Forrige lørdag signerte vi kontrakt og betalte 25 000 kroner i depositum. Det totale beløpet betales over tre avdrag, hvor den endelige summen blir 80 000 kroner for én natt (lørdag til søndag) med overnatting for 48 personer. De resterende 15-20 gjestene vil da overnatte på bed&breakfast i nærområdet. Inkludert i prisen er frokost til alle gjestene som skal sove på slottet, inkludert er også vasking av lokalet, vi vil dessuten få hele fredagen til å dekorere og forberede til den store festen, samt hele dagen derpå til å slappe av ved bassenget, i parken, i loungen, hvor enn vi skulle ønske å oppholde oss. Leie av stoler og bord er også inkludert.

Hvorfor vi valgte dette slottet over Château de Fajac la Relenque og Château de la Commanderie er det flere grunner til.

Vår avgjørelse ble basert på følgende:

1. Pris. Selv om de fleste slike slott ser ut til å ligge på omtrent samme prisnivå, er det viktig å stille så mange spørsmål som bare mulig når man først er på omvisning, for å finne ut hva som faktisk følger med i prisen, og lage et regnestykke deretter. Med planer om å invitere rundt 65 gjester hvor omtrent alle kommer langveisfra, er derfor antall sengeplasser et viktig punkt for oss. Hvorvidt bord og stoler inkluderes er også nødvendig å vite i forhold til det endelige regnestykket. En annen detalje som er greit å være obs på; rydding og vasking inkluderes som oftest i prisen, men ikke alltid. Mange av disse eierne kan lett finne på å snike inn skjulte utgifter der hvor dem kan. Still heller ti spørsmål for mange, enn å ta ting for god fisk!

2. Beliggenhet. I Frankrike må en borgerlig vigsel bli arrangert i den kommunen hvor minst en av partene er registrert bosatt. Med tanke på at vår borgerlige vigsel vil finne sted i sentrum av Toulouse, i det nydelige tinghuset Capitole, satte vi en maksimumsgrense på 45 minutters reisevei fra Toulouse til bryllupslokalet for ikke å tape for mye tid før vin d’honneur, klesbytte, hår og makeup, bryllupsseremoni i hagen og til slutt middag og dans. Vi ønsket oss et slott på landet, langt unna støy fra by og store veier, i fredelige landlige omgivelser…men likevel med hotell eller Bed&Breakfast i nærheten for å huse de av våre gjester som ikke skal sove på slottet.

3. Stil. Han ville ha slott, jeg ville ha country chic. Slik startet jakten på et slott, gjerne i middelalderstil, med stort uteområde og en bygderomantisk spisesal med steinvegger og bjelker. På forhånd har vi lenge diskutert hvordan vi ønsker å arrangere en utendørs seremoni og hvordan vi ønsker å dekorere både uteområde og spisesal. Derfor har vi samlet flere ti-talls bilder og en rekke notater fra hver eneste omvisning for å så godt som mulig kunne visualisere stedet dekorert etter egen smak.

Château du Croisillat, her kommer vi!

Akkurat nå er jeg forresten på vei til Paris. Neste oppdatering fra meg og mitt i Frankrike blir derfor nok en gang fra hovedstaden. Denne gang er det ikke cabaret og venninnetid, men Metallica-konsert, familieselskap (med storfamilien til min kjære), og brunsj med to vennepar som står på agendaen.

Fransk canyon, landsby med biologisk mangfold og morsom lunsj

Mine siste påskeferienotater, en fin avslutning på en koselig familieferie hvor jeg har fått muligheten til å utforske flere flotte steder i dette spennende landet hvor jeg for fire år siden valgte å bosette meg.

Søndag, vi pakker koffertene og setter oss en siste gang rundt frokostbordet i eventyrhuset sammen med mine foreldre. Det er tid for dem å reise nordover, i retning Norge. Det er tid for oss å vende tilbake til det virkelige liv, til kontorjobb og hverdagsrutinene som venter.

Tiden flyr og utsjekk står for tur. Vi rydder og vasker i hui og hast, nøklene returneres til utleier, bilene fylles med bagasje og bæreposer fulle av matrester i oppbevaringsbokser. Min mor og min stefar gir meg begge en god klem før de setter seg i bilen, en sort liten golf, jeg vinker til dem der jeg står på grusveien, jeg vinker til jeg ikke lenger ser bilen, der den forsvinner nedover den lille landeveien.

Når sees vi igjen neste gang, spurte min mor meg før hun dro. Jeg visste ikke, jeg vet ikke, der og da var det bare godt å kjenne varmen fra min mors kjærlige klem. For oss å være for mye sammen over en lengre periode, fører som oftest til småkrangling og irritasjon fra alle kanter. Likevel savner jeg dem veldig når vi ikke er sammen. Det gjør vondt å ikke vite når jeg vil kunne se familien min igjen, men å være bosatt utenlands er jo et valg jeg selv har tatt.

Jeg setter meg i bilen til min kjære, i dag har vi all tid i verden til å langsomt rulle nedover landeveiene, vi har tid til å titte innom diverse severdigheter om vi plutselig skulle befinne oss i nærheten av noe som er verdt å besøke.

Det som er så fint her i Frankrike, er at absolutt alle turistattraksjoner, alle severdigheter, alle historiske monumenter, alle har fått sine store brune skilt langs veien, slik at man alltid vil vite når man befinner seg i nærheten av noe spennende. En drøm for meg er å kunne reise ut på en lang biltur, fra kommune til kommune, helt uten fastsatte planer, i jakten på slike brune skilt. Jeg vil besøke slott og kirker, grotter og nasjonalparker, ruiner og gamle landsbyer, uten å vite hvor og hva før jeg plutselig bare er der.

Nettopp dette er planen for i dag. Etter bare tjue minutter bak rattet, er vi allerede ute av bilen, vi har fulgt skiltet som fører til (Trou de) Bozouls, et sted hvor geologiske krefter har ført til en erosjon, og dannet en stor canyon hvor man kan gå på lange turer, skulle man ønske å dra på en litt annerledes dagstur.

Vi har ikke forberedt oss på å vandre i en canyon, og gjør derfor ikke mer enn å ta bilder ovenfra, som om vi skulle vært to uinteresserte sjekkliste-turister. Jeg noterer stedsnavnet og håper vi får komme tilbake, utstyrt og klare for canyon-utforskning, i en senere anledning.

Vi setter oss i bilen og kjører videre til nok et brunt skilt dukker opp, denne gang ledes vi til en sjarmerende liten landsby ved navn Rodelle, med beliggenhet i skjønn natur, stedet er mest kjent for sitt fabelaktige biologiske mangfold. Med 49 sommerfuglarter, 8 flaggermusarter og 112 forskjellige fuglearter, yrer det av liv i dette geografiske området.

Jeg har faktisk aldri sett flaggermus i virkeligheten. Ikke så rart i grunn, med tanke på at disse dyrene ikke er i aktivitet på dagtid, mens jeg selv aldri er ute om natten.

Vi tar bilder av de mange fine blomstene som blomstrer i denne fredelige landsbyen, noen menneskers stemmer er det eneste som bryter opp stillheten, noen stemmer og et par humler som brumler der de flyr forbi.

Klokka nærmer seg ett, vi har reservert bord på en restaurant like utenfor byen Rodez, på et spisested som serverer husmannskost fra Aveyron-området, L’Agriculture (landbruk) heter stedet, jeg gleder meg til å spise noe så simpelt som hjemmelaget pølse og aligot, deilig potetstappe laget med smeltet ost (tomme fraîche) og hvitløk.

Restauranten er på ingen måte fin, romantisk eller sjarmerende på noe vis, men joviale servitører og smakfull fransk mat i generøse porsjoner gjør opplevelsen like fin som den ville vært på et trendy sted med kunstnerisk mat servert på stilige fat.

Etter å ha feriert med kresne foreldre som ikke er spesielt åpne for å smake lokale spesialiteter, føles det helt vidunderlig å sitte her sammen med min kjære. Han bestiller et fat med spekepølser og diverse patéer til forrett, mens jeg tar meg en salat som inneholder en hel ost, den lokale osten Cambou.

Min kjære sliter med å spise selv halvparten av alt som er på fatet han har fått servert. Han angrer på å ikke ha valgt en noe lettere forrett, da biff og aligot står for tur etter dette enorme spekefatet.

Selv får jeg nøyaktig hva jeg ønsket meg, hjemmelaget pølse og aligot, servert med deilig soppsaus. Jeg storkoser meg, samtidig som jeg vet at jeg vil slite med å holde bukseknappen fra å ryke, etter dette generøse bygdefestmåltidet.

Min kjære samboer føler seg som en ballong etter å ha spist et stort biffstykke, sin aligot og halvparten av min aligot. Han angrer umiddelbart på å ha takket ja til den osten som serveres mellom hovedmåltid og dessert. Fingrene krysses for at han kun vil få servert et par triangler og litt brød.

Men, så feil kan man ta. Servitøren plasserer en hel ost foran ham, en komplett ost servert på en brødskive, sammen med en kurv med ekstra brød. Min umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter, jeg synes synd på ham og samtidig klarer jeg ikke å slutte å le. De andre gjestene i restauranten tenker nok at jeg er sinnsyk, der jeg ler så høyt og så lenge at jeg nesten mister pusten… på grunn av en ost.

Heldigvis ler jeg ikke alene. Min kjære ler også, han svetter i pannen av tanken på hel ost og stor dessert, men han ler og ler som om også han skulle vært sinnsyk. I solidaritet hjelper jeg ham med å spise denne osten, selv om også jeg er stappmett og har en dessert i vente.

Den store søte avslutningen serveres, han får den tradisjonelle franske desserten profiteroles med iskrem. Selv får jeg appelsinsorbet med mørk sjokoladetrekk, plassert på en kjeks av kastanjenøtt. Ingen av oss klarer å spise opp dessertene våre, aller helst vil vi krype til køys og ta en to timers hvil.

Og nettopp slik avslutter vi dagen. På sofaen hjemme, i pyjamas, vi ler fortsatt.

Landsbyen Conques: Pilegrimsferd og vakre omgivelser

Flere notater fra denne påskeferien på tur sammen med familien. Kameraet mitt knipser i full fart, foto etter foto, jeg sitter igjen med så mange spennende bilder med flotte farger, de fineste suvenirene jeg kunne ønsket meg.

Flere notater og flere oppdateringer, nest siste feriedag er nok en regnfull dag i det vakre grønne Aveyron.

Ute på eventyr mellom daler og fjell, vi følger smale veier langs fjellveggen, landskapet minner meg om Norge, om den fine sørvestlandsnaturen som jeg har vokst opp med.

Landskapet ligner det norske sørvestland, med sine nakne fjellvegger, de smale veiene og den urørte naturen, det gjør det så absolutt, men dette er det franske sørvest.

De idylliske små landsbyene, steinhusene og de mange blomsterdekorerte veggene avslører at dette er Frankrike, dette er fransk bygderomantikk, som tatt ut fra gamle malerier og romaner. Like vakkert som norsk trehusbebyggelse, men totalt annerledes.

Lørdag, en ny dag i det sjarmerende eventyrhuset i landsbyen Coubisou. Jeg våkner tidlig på morgenkvisten, noe jeg har gjort hver eneste dag i løpet av denne ferien. I dag våkner jeg med et smil om munnen, lykkelig over å se min kjære her ved min side. Han og jeg skal utforske en ny landsby, i dag blir det bare oss to på tur, i dag er det den kanskje mest populære landsbyen i hele Aveyron distriktet som skal besøkes; den nydelige middelalderlandsbyen Conques.

Conques, og klosterkirken Sainte-Foy, er historisk kjent som et populært stoppested for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela i Spania. Den romanske klosterkirken er på UNESCO’s liste over verdens kultur-og naturarvsteder, hvor man også finner flere av de historiske monumentene som besøkes langs denne berømte pilegrimsruten.

Vi spiser frokost sammen med mine foreldre før vi knytter skolissene og slenger på oss yttertøy, fotoapparatet pakker vi med oss, og paraply, ja, paraply må vi huske å ta med, været vil nok ikke klarne opp med det aller første.

Rundt en time tar det oss å komme frem til dagens utvalgte destinasjon. En idyllisk landsby i grønne omgivelser, Dourdou-elven renner gjennom Conques, gjeiter som beiter ved fjellveggen lydes i bakgrunnen. Den historiske klosterkirken ligger i hjertet av bebyggelsen, et majestetisk monument som er selve kronen på kunstverket. Er det noe mange av disse franske småstedene er, så er det jo nettopp kunstverk.

Vi tar en selfie sammen foran klosterkirken, han bøyer seg ned og jeg står på tærne, smiiiil. Vi gliser til kameraet, sender bilder til mine foreldre og deretter til hans foreldre, alle skal få se hvor fint det er her, hvor heldige vi er som har fått muligheten til å komme hit på dagstur. Dere skulle ha blitt med oss hit, skriver jeg til min mor, før vi vandrer videre fra gate til gate for å passe på å ha sett absolutt alt som finnes her på dette vakre lille stedet.

Wisteria-planter har dessverre svært kort levetid men flotte er de, disse lilla blomstene som henger grasiøst over husvegger og murer rundt omkring i landsbyen, og overalt ellers i landet. Mange av husene i Conques pyntes med friske grønne busker, enkelte også med flagg som vaier i vinden. Jeg elsker disse husene, sjarmerende murhus med bindingsverk i tre, så koselige, så eventyrlige de er.

De smale brosteinbelagte gatene leder oss til butikkvinduer, og til bakerier som lokker folket til seg med den forførende lukten av deilige kaker. Vi ledes forbi små pubber og spisesteder, og forbi suvenirbutikker som selger religiøse artikler og lokale spesialiteter.

Vi besøker en av de lokale pubene, han bestiller to øl, en til meg og en til seg selv. Det eneste vi mangler nå, det eneste som kunne gjort denne ettermiddagen enda bedre, er om regnet forsvant, om sola tittet frem, om vi kunne sittet på uteserveringen med solbriller på.

En ny dag i eventyrhuset og på besøk i Espalion

Videre fortsatte påskeferien i det lille eventyrhuset langt ute på landet i det store fascinerende Frankrike, Coubisou heter landsbyen, Les Terrasses de Labade heter huset. Jeg forteller om fredagen, en ny regnværsdag og nytt besøk i ny landsby, Espalion denne gang.

Mine fine sommerkjoler må nok en gang bli liggende igjen i kofferten, sammenbrettet ligger en rosa kjole helt øverst i bagasjen, som en påminnelse om at påskeværet har snudd, solskinn og varm temperatur hører nå fortiden til. Inntil videre.

Friske farger blir det likevel, turkis knappegenser med rosa flamingoer på, en morsom liten sak som ble kjøpt i en butikk som spesialiserer seg på moderne utgaver av femtitallskjoler og matchende gensere. Rosa leppestift passer fint til, jeg føner mitt dusjvåte hår, sånn, nå er jeg klar.

Vi kjører til Espalion, en liten landsby bare sju kilometer fra huset vi leier. Regnet pøser på, like kraftig i dag som i går. Paraplyen er min følgesvenn, jeg krysser fingrene for at jeg snart kan legge den bort og heller slenge på meg et par solbriller i stedet.

Med vår lille bil som ser ut til å bli mer og mer møkkete for hver regnværsdag som går, kommer vi oss frem til Espalion. Fra plassen hvor vi parkerer, får vi umiddelbart en flott utsikt over Pont-Vieux (gamlebroen), over Lot elven som renner gjennom landsbyen, over en stor bygning som ligner et slott. Bygget skaper et vakkert bilde med sine flotte tårn, nok et lite stykke eventyr i distriktet Aveyron.

Gjennom regnfylte gater, glatte brostein og små søledammer som former seg i sprekker og hull, vi vandrer fra gate til gate med nysgjerrige øyne.

Landsbyens daglige bondemarked er i ferd med å bli ryddet bort, de fleste butikker er også i ferd med å stenge, to timers lunsjpause, to timer hvor bare restauranter og kafeer holder åpent.

Vi gjør derfor som alle andre, vi haster oss inn på et spisested. Mine foreldre har lyst på kake, jeg kunne gjerne også tenke meg å sette tennene i noe søtt, vi besøker tehuset Curiosithé.

Tesalongen er malt og dekorert i alt man kan tenke seg av pastellfarger, lyserosa og babyblått spesielt. Jeg bestiller sort te med vanilje, og et kakestykke med syrlig og frisk sitronkrem. Min stefar drikker også sort te, han deler en fruktsalat med min mor som drikker sin daglige cappuccino.

Vi blir sittende en stund, jeg lytter til regndråpene som slår mot vinduene. Mine foreldre stiller spørsmål rundt bryllupsplanleggingen, de lurer på hvem jeg ønsker å invitere og hvordan menyen vil se ut, skal vi ha DJ eller band, hvilke blomster vil jeg ha i buketten, hvordan skal bordene dekoreres. Vi gifter oss ikke før om ett år og fire måneder, minner jeg. Men tiden flyr, sier min mor, før du vet ordet av det er plutselig bryllupsdagen like rundt hjørnet, derfor er det viktig å komme i gang med planleggingen!

Jeg tar en siste slurk av teen, vi ønsker å betale, men den stakkars servitøren sjonglerer tusen ting samtidig, der hun tar seg av alle bestillinger, all rydding, all servering og betaling, alt på engang, helt uten hjelp. Vi venter tålmodig.

Ventende står jeg også noen timer senere, ved stuevinduene i det lille eventyrhuset, jeg venter spent på å se min kjære igjen. Han har valgt å kjøre helt hit for å tilbringe helgen sammen med mine foreldre og meg, med seg i bilen har han tatt med seg diverse oster, vin og sjokolade, en syndefull trio som jeg kanskje er en smule for glad i.

Før min kjære rekker å komme seg frem til huset, har utleierens hund funnet veien til vår dør, den nydelige golden retrieveren som jo klarte å snike seg med på et av bildene jeg tok av eventyrhuset, da vi først kom hit på onsdag.

Hunden forsvinner omtrent like plutselig som den dukket opp, ned skråningen forsvinner den, ned til parkeringen. En liten grå bil parkeres, min syndefulle trio og min kjære samboer er her.

Kjølig vær og varme mennesker i landsbyen Estaing

Selv om en uke nå har gått siden jeg kom hjem fra min fine påskeferie sammen med familien, velger jeg å skrive om det som om det skulle vært i dag. Jeg liker det best slik.

Torsdag, vi våkner opp i vårt lille eventyrhus, det idylliske steinhuset som ligger godt gjemt i den skjønne franske naturen, det grønne distriktet Aveyron.

I dag skal vi på dagstur til en liten landsby i nærområdet, mine foreldre og jeg. Til vår store skuffelse, har temperaturen snudd. Kjølig vind, tolv grader og kraftig regnvær venter oss nå. Paraplyen må frem, langbukser på, genser og jakke, aller helst ønsker jeg å krype tilbake under dyna eller slenge meg på sofaen, rulle meg så godt inn i et pledd at jeg til slutt ligner en burrito, og bli liggende der resten av dagen. Å lytte til lyden av regndråper som treffer vinduene, til lyden av vinden som uler utenfor veggene, mens jeg selv sitter godt pakket inn i ullpledd med en kopp te i hånda, ullsokker på beina, dette er hvordan jeg foretrekker å tilbringe slike regnværsdager.

Men vi er jo på ferie, vi hadde jo som ønske å bli kjent med nærområdet, besøke sjarmerende småsteder, gjøre hyggelige aktiviteter sammen. Dårlig vær skal da ikke stoppe oss!

Jeg løper ut døra, friske vindpust blåser meg i ansiktet, regnet pøser ned, min sorte paraply holder jeg beskyttende over mitt hode. Ut døra, ned en skråning, inn i den varme bilen, vi kjører den femten minutter lille kjøreturen til landsbyen Estaing, et navn som står på listen over de vakreste landsbyene i Frankrike, en liste som for øvrig er vanvittig lang.

Været skuffer meg. Jeg liker ikke å ta bilder i regnvær, jeg liker ikke å se på himmelen når den er så grå og trist som nå. Vi parkerer bilen og finner frem paraplyene våre, det frister lite å traske rundt i små brosteinbelagte gater i en bitteliten landsby nå som alt er vått, men vi gjør det likevel.

Landsbyen er omtrent folketom. Turistene vil strømme til først om to måneder, og den lille lokalbefolkningen har nok valgt å holde seg innendørs mens regnværet herjer.

Vi har lyst til å besøke landsbyens store severdighet, middelalderslottet Château d’Estaing, men til vår store skuffelse holder slottet stengt grunnet renovering.

Åpen for besøk er derimot Saint-Fleuret kirken, vi tar en liten tur innom for å søke ly fra regnet, før vi vandrer videre for å få sett resten av landsbyen.

Til slutt ender vi likevel opp med å gjemme oss fra regnværet, på en lokal restaurant. Mine foreldre viser skepsis og misnøye, de er ikke sultne, de vil på kaffebar, men en ting må de skjønne, i gamle franske landsbyer finnes ikke kaffebarer. Skulle man være heldig vil man kanskje finne en salon de thé, en tesalong, men her i Estaing finnes selv ikke dette. Valget står mellom restaurant og pub, jeg er dessuten sulten.

Etter litt om og men, ender vi til min store glede opp på restauranten jeg ønsket å besøke. Den heter Chez mon père (hos faren min), et koselig lite spisested hvor vi blir møtt med varme smil. Her finnes ingen meny, både kokken og servitøren står ved bardisken, de forteller oss at dagens rett er torsk med pannestekte poteter. Jeg informerer dem om mine foreldres ønske om å bare drikke kaffe, videre forteller jeg at jeg selv er småsulten, kokken foreslår å lage en fin salat til meg, en med poteter, linser, coleslaw, frisk salat, tomater. Det høres fint ut.

Min mor har lyst til å spise noe likevel, noe søtt. Dagens bakverk er en nystekt pæreterte, servitøren anbefaler den på det varmeste. Han lurer på hvor vi kommer fra, da han hører meg prate et språk han ikke forstår, sammen med mine foreldre. Vi er fra Norge, sier jeg stolt, og utelater dermed å nevne at min mor er polsk, min stefar engelsk og at jeg selv bor her i Frankrike. Men du snakker så godt fransk, sier han forbauset. Jeg forteller videre at jeg bor i Toulouse, og at mine foreldre er i Frankrike på påskeferie for å tilbringe tid sammen med meg.

En av mine kolleger har nylig feriert i Norge, hun har venner der, sier servitøren. Hun har fortalt oss mye fint om deres vakre land, nordlys og fjorder, hun har til og med lært seg litt norsk underveis på reisen. Hun hadde elsket å møte dere, dessverre jobber hun ikke i dag.

Jeg blir stående ved bardisken, jeg diskuterer med servitøren, vi prater om norsk natur, han har lyst til å dra på backpacking gjennom Skandinavia. Vi får servert kaffe, min mor får sin terte og jeg får min salat. Kaffen smaker bedre her enn på kaffebaren i Rodez, sier min stefar. Terten smaker fantastisk, sier min mor. Salaten min er også god. Blandet med linsene kjenner jeg smaken av mynte, potetene er stekt sammen med hvitløk og persille, alt smaker ferskt og godt.

Under måltidet får vårt bord besøk av en fremmed kvinne. Hun introduserer seg, hun er servitørens kollega, norgesvennen som ikke skulle jobbe i dag.

Min kollega fortalte meg at vår lille restaurant har fått besøk fra Norge, hvilken gledelig nyhet! Selvsagt ville jeg da komme innom for å slå av en prat med dere, og du snakker fransk, det er jo helt fantastisk.

Hun forteller oss om hennes tur til Tromsø, byen hvor hennes vennepar holder til. Hun forteller om reisen videre til Lofoten, om hundekjøring og nordlys, om sjarmerende trehus og god sjømat. Det gjør meg glad å høre hvor mye hun elsker mitt hjemland, et savn vekkes i meg, jeg som jo aldri har sett nordlys eller fått være med på hundekjøring. Hun forteller at hun om to måneder skal reise tilbake for å oppleve norsk sommer, hun er forelsket i Norge.

En svært sjelden gang hender det at min mor spiser opp maten sin, og fra husets pæreterte gjenstår nå bare smuler og litt skorpe. Min stefar har spist opp brødet som ble servert sammen med min salat. Med tanke på at ingen av dem var sultne i utgangspunktet, er jeg imponert over hvor mye de har spist.

Ute regner det fortsatt kraftig, men her på spisestedet Chez mon père, finnes en varme så god som en kjærlig klem.

Katedralen i Rodez og vårt lille eventyrhus på landet

Onsdag morgen, vi våkner tidlig.

Kofferter pakkes og kjøkkenet ryddes. Jeg drar hårbørsten gjennom de lange lokkene, hårlokker som forhåpentligvis vil vokse og gro til å bli enda lengre, så langt som bare mulig, lange bølger i september neste år, den store dagen når brudekjolen skal på, og håret skal flettes i en lang sideflette full av hvite blomster. Gjett om jeg gleder meg, mine foreldre gleder seg også.

Jeg gir hårbørsten tilbake til min mor, hun pakker den ned i den store toalettvesken sin, sammen med tannbørste, tannkrem, en hudkrem som dufter av roseblader, og den søte parfymen som lukter søtt, en duft av fioler. Vi spiser frokost og pakker ned matrestene i plastbokser og videre i en bærepose, alt bæres ned til bilen. Det fine maleriet som jeg kjøpte i går, den lille sorte kofferten min, de store koffertene til mine foreldre, bæreposen hvor vi har pakket ned fruktjuice, brød og pålegg. Nøkkelen til ferieleiligheten legger vi i utleieren sin postkasse, vi vinker til byen Albi og setter kursen mot det store grønne departementet Aveyron.

Mine foreldre har leid et hus hvor vi skal overnatte de neste fire nettene, et lite eventyrhus i landlige omgivelser, innendørs boblebad som jeg ser frem til å bruke, og et utendørs svømmebasseng som dessverre ikke er tilgjengelig før om en måneds tid.

Fra Albi vil det ta oss rundt en og en halv time å komme frem til lille Coubisou, stedet hvor huset ligger gjemt. Halvveis til vår endelige destinasjon, en liten kaffepause er et must, vi tar oss derfor en tur innom byen Rodez for å besøke byens flotte katedral i tillegg til å gå på kafé.

Kaffe latte på den bittelille kaffebaren Le Barista, min stefar er sulten, men her tilbys ikke mat. Vi drikker opp kaffen, spaserer mot katedralen og kjøper quiche med purreløk fra et bakeri før vi tilbringer det siste kvarteret i byens Notre-Dame.

Videre går ferden fra motorvei til smale landeveier, landskapet blir grønnere og grønnere jo nærmere vi kommer vårt lille eventyrhus. Vi passerer en liten landsby full av sjarmerende steinhus, siste strekning fører oss oppover, opp i høyden hvor vi får utsikt over daler og enger, i det fjerne skimter vi såvidt den lille landsbyens fine små steinhus.

For meg er det dette som er Frankrike, sier min stefar, umiddelbart forelsket i det franske bygdelandskap. Min mor nikker, også hun er sjarmert.

Selv kunne jeg fint blitt værende helt alene på et sted som dette over en lengre periode, benyttet muligheten til å senke skuldrene, klarne hodet og bruke omgivelsene for alt det er verdt, la meg inspirere av den eventyrlige sjarmen som finnes her ute på bygda, her hvor det er så rolig, så fredelig, kun fuglesang og oss.

Jeg ser det for meg, hvor fint det ville vært å sykle eller spasere nedover de smale grusveiene, handle frokost på det lokale bakeriet, sitte ved kjøkkenbordet med fingrene dansende over tastaturet. Jeg kunne jo ha skrevet en koselig roman, en kjærlighetshistorie med en kjærlighetserklæring til de franske landsbyer, til naturen, til vingårdene og kulturen, en hyllest til alle de varme menneskene som bor på steder som dette, det fine samholdet og respekten for hverandre og for miljøet.

I fremtiden vil kanskje en slik mulighet dukke opp, om jeg en gang vil få kjenne på den luksusen å kunne styre min egen hverdag som jeg selv ønsker, oppholde meg hvor jeg vil, når jeg vil, på ubestemt tid. Men nå, i denne omgang, har jeg kun fire dager på meg.

Fire dager som jeg skal tilbringe sammen med min kjære familie, her i dette lille eventyrhuset mellom daler og fjell, omringet av skjønn natur.

Betatt av alt det vakre som finnes i Albi

Tirsdag, en ny dag på påskeferie med familien. En ny dag i Albi.

Det er fint å våkne opp til denne deilige feriefølelsen, i denne koselige ferieleiligheten, det er fint å feriere her, i en by bare en times kjøretur fra byen jeg bor i.

Med høyre kinn godt plantet i en tjukk pute, jeg våkner, i en dobbeltseng hvor jeg kan strekke på armer og bein og pakke kroppen godt inn i den store dobbeltdyna, i en seng som bare er min, mine foreldre sover i annen seng på samme rom som meg. Utsikten fra vinduet er like vakker som i går, kanskje til og med enda vakrere, nå som himmelen er farget blå og sola skinner.

Ved kjøkkenbordet sitter min mor, min stefar og jeg i hver vår pyjamas, min er grå og morgenkåpen rosa. Vi spiser ferskt brød fra bakeriet på hjørnet, franske oster og skinke fra nærbutikkens ferskvaredisk. Appelsinjuice og kaffe, jeg sender en tekstmelding til min kjære og ønsker ham en fin dag på jobb.

Sort skjørt i semsket skinn og en t-skjorte med fargerike fjes på, med håret i hestehale og joggesko på beina, straks er jeg klar. Våren er i lufta, fuglesang og elven full av fisk, min mor og jeg er på vei til hjertet av sentrum, vi skal titte i butikker, sannsynligvis handle littegrann, vi skal besøke Sainte-Cécile katedralen, forhåpentligvis også kunstmuseet Toulouse-Lautrec, dedikert til den kjente lokalfødte kunstneren med samme navn.

Over Pont Vieux, nok en gang studerer vi den flotte utsikten fra begge sider av den historiske broen før vi trasker videre mot sentrumskjernen. På vei mot katedralen, jeg beundrer de mange bygningene som er smykket med lilla blomster, de vakre Wisteria-plantene som henger over rød murstein, over lyseblå skodder, de skaper denne maleriske sjarmen som man ofte forbinder med franske småbyer.

Til min store skuffelse holder kunstmuseet stengt for øyeblikket. Heldigvis kan vi likevel besøke den flotte hagen som tilhører museet og Berbie-palasset, et imponerende palass som huser kunsten til Henri de Toulouse-Lautrec, og har fungert som museum siden starten på 1900-tallet, da stat og kirke ble skilt i Frankrike.

Hagen minner om de kongelige slottsparkene i Frankrike, hagen i vidunderlige Versailles eller i Chantilly eller de mange flotte parkene i Loire-dalen. Her kan dere arrangere bryllupet deres, tøyser moren min. Om jeg bare hadde vært så heldig, fniser jeg.

Ettermiddagen tilbringes i butikker, min mor ønsker seg nye sandaler, hun kjøper ny t-skjorte og genser i stedet. Jeg kjøper et maleri fra et lokalt galleri, et vakkert bilde av min kjære by, Toulouse, dette skal jeg henge opp på veggen hjemme.

Vi møter min stefar foran pizzeriaen hvor vi spiste i går. Sammen besøker vi alle katedralen, vi tenner et lys og donerer noen mynter til kirken.

Før vi vender tilbake til leiligheten, setter vi oss ved en bitteliten uteservering hos byens eneste kaffebar, cappuccino til min mor og meg, americano til ham. Jeg spiser blåbærkake og angrer umiddelbart på å ikke ha valgt noe mindre søtt. Vi prater om morgendagen, om reisen videre, om de neste fire nettene som vi skal tilbringe i det sjarmerende lille huset som ligger godt gjemt i grønne omgivelser langt ute på landet.

Mine foreldre spør meg hva jeg gjorde sist jeg var i Albi, om jeg har besøkt andre idylliske småbyer i nærområdet. Jeg forteller dem om motemuseet her i byen, og om den nydelige middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, om det bonderomantiske huset hvor vi tilbrakte helgen, huset med innendørs svømmebasseng.

Videre forteller jeg om Carcassonne og Limoux, om alle de flotte stedene videre sør i regionen, om den lille havnebyen som har stjålet mitt hjerte, Collioure, jeg elsker Collioure.

Ja, vi har skjønt det, du trives her i Frankrike, sier min mor, noe skuffet over det faktum at jeg ikke kommer til å flytte tilbake til Stavanger.

Kristine's Lykkeprosjekt

Primary Menu