Deilig ramen-lunsj og historisk kirke i Toulouse

Vi våkner til en lett overskyet lørdag. Selv våkner jeg med nakkesmerter som sannsynligvis er forårsaket av å ha sovet i feil posisjon. Dessuten våkner jeg med et forvirret sinn etter å ha lidd meg gjennom en vond drøm og våknet opp med en rekke tanker som alle starter med “tenk hvis…”

Iført bare morgenkåpe og tøfler, går jeg ut på balkongen for å føle på temperaturen. Gårsdagens værmelding spådde deilig sol og tjueseks varmegrader for hele helgen. Skuffet over disse grå skyene som i stedet svever over Toulouse, misfornøyd med å våkne til slik en kjølig junidag, sukker jeg oppgitt. Jeg som hadde gledet meg til å kunne gå kledd i shorts. Fra klesskapet henter jeg en pudderrosa topp, en bolero i samme farge, og en dressjakke som også er rosa. Dette kombinerer jeg med et knelangt skjørt med blomstermotiv. Strømpebukse blir i dag en nødvendighet. Joggesko, det komfortable lille ekstra, et must når planene for formiddagen er å vandre rundt langs brosteinbelagte sentrumsgater sammen med min kjære Julien.

Vi drikker kaffe og dropper frokost, i dag skal vi spise lunsj på det japanske spisestedet Fufu Ramen. Min kjære spanderer, snill som han er.

En knøttliten restaurant, vi sitter på høye krakker ved bardisken, det åpne kjøkkenet like foran oss. Vi følger nøye med på kokkeleringen som om det skulle vært et underholdningsshow, strukturert og godt organisert, kokkene roper til hverandre på japansk. Julien nyter den gode atmosfæren, han føres direkte tilbake til Japan, et land han har feriert i flere ganger før han møtte meg. Han gjentar historiene jeg allerede har blitt fortalt så mange ganger tidligere (men fortsatt elsker jeg å høre dem igjen og igjen), om deilig mat og trange spisesteder med menyer skrevet kun på japansk, om fiskemarked og templer, om temabarer, om ris til frokost og soving på futon på gulvet.

Vi starter med en liten forrett på deling. En porsjon gyoza, lekre japanske dumplings som vi aldri vil få nok av. Disse ville man ikke fått servert på ramen-restauranter i Japan, forteller Julien og tilføyer; for å spise gyoza går man på gyozabar. På tradisjonelle ramen-steder finnes bare ramen.

Jeg bestiller tantanmen, en krydret og kremet ramen-rett med en deilig smak av sesam. Tantanmen kommer opprinnelig fra Sichuan i Kina (under navnet dandan mian) men er også populær i Japan, noe jeg lett kan forstå, så fortreffelig som det smaker!

Min kjære bestiller Donburi Tonkatsu, fritert svinekjøtt på en seng av ris og grønnsaker.

Etter å ha latt våre sinn og smaksløker få reise av sted, dypt inn i det spennende japanske univers, føles det egentlig litt leit å måtte våkne opp, noe vi gjør så snart skålen går tom for nudler og saus. Ut døra, ut i de franske gater, vi har det ikke så verst her heller, men matglade og vandrelystne som vi er, føles gresset grønnere på den japanske siden akkurat nå.

Vi titter i butikker, men kjøper ingenting. Gatene yrer av liv, som de jo alltid gjør på de tidlige og de sene lørdagstimene, før og etter demonstrasjonene tar gatene.

Lenge har jeg hatt et ønske om å besøke Couvent des Jacobins, eller Jakobs Kirke, og den fine hagen som hører til, vi tar oss derfor en tur dit for å bli kjent med nok en del av byens historie, nok et landemerke i Toulouse.

Denne sørfransk-gotiske kirken ble bygget av dominikerne (fra dominikanerordenen som ble opprettet i høymiddelalderen av den katolske kirke) på 1200-tallet. Kirken fikk i 1840 betegnelsen monument historique av den franske stat.

Kirkens hage er både flott og fredelig, vi nyter stillheten og omgivelsene. Her er vi omtrent alene, med unntak av noen få turister som snakker språk vi ikke forstår, de tar bilder av hverandre. Min kjære tar bilder av meg, jeg smiler bredt.

Vi ønsker oss finere vær, vi ønsker å ha en ferie å glede oss til, vi ønsker så meget, men vi har det jo faktisk helt fantastisk akkurat her.

Akkurat nå.

Da jeg mistet vesken, lommeboka og passet mitt

Lørdag ettermiddag.

Etter å ha tilbrakt noen fantastiske timer på le refuge des tortues hvor vi fikk en guidet visitt på senteret som tar i mot skilpadder i nød, var planen å slappe av med en koselig liten piknik i nærområdet. Medbrakt mat, smørbrød og frukt, vi slo oss ned på en benk i et rolig strøk i landsbyen Bessières. Den eneste lyden vi kunne høre nå, var fuglesang, fugler i busker og trær langs Tarn-elven. En lav murvegg og store ville buskevekster blokkerte utsikten mot vannet. Våre rygger lent mot benken, mot murveggen, mot de grønne vekstene. Foran oss, en rekke med flotte villaer, noen hvite og stilrene, andre fargesprakende og moderne.

Vi ble sittende i rundt en times tid, før vi bestemte oss for å kjøre videre, i retning den lille byen Aucamville hvor vi skulle sitte på uteserveringen til en irsk pub, nyte hver vår halvliter under solfylt himmel og prate om dagens lille utflukt og planene for neste dag.

Slik ble det ikke.

Tjueseks minutter tok det å kjøre fra Bessières til Aucamville, tjueseks minutter hvor jeg trodde alle våre saker var pakket med oss i bilen. Fotoapparatet og det store handlenettet lå ved fotenden av passasjersetet, men vesken, hvor var det blitt av håndvesken min?

Den lille vesken min. Lommeboka mi. Passet mitt!

I stedet for å parkere bilen og finne oss et bord på den irske pubens uteservering, festet vi bilbeltet på ny, og hastet oss tilbake til landsbyen for å få tak i vesken min, vi krysset fingrer, tær og alt som krysses kunne, for at vesken ikke allerede nå var havnet i feil hender.

Klokka tikket, minutter og sekunder suste forbi, vi kjørte inn i gaten hvor vi for femti minutter siden forlot vår lille piknik nettopp her. Med hjertet i halsen og pulsen på høygir, løp jeg ut av bilen i retning benken hvor vi hadde sittet, der hvor vesken min ble forlatt.

Men her fantes ingen veske. Den var borte.

Min kjære parkerte bilen, sammen letet vi høyt og lavt, i søppelkasser, i busker og i lokalbeboernes innkjørseler. Vi forsøkte å ringe på døra til den lokale politistasjonen for å høre om politiet kanskje hadde fått inn en savnet veske, men stasjonen var stengt, vi fikk ikke noe svar.

Fortvilet og bekymret for hvor lommeboka mi kunne ha havnet, ringte jeg min norske bank, deretter min franske bank, for å sperre begge mine bankkort. Omtrent på gråten av tanken på å ha mistet passet, sendte jeg mail til ambassaden i Paris og til konsulen i Toulouse med en rekke spørsmål om veien videre. Konsulen kunne ikke hjelpe meg, fikk jeg beskjed om. Ambassaden holdt stengt frem til tirsdag, stod det på deres offisielle nettsider.

Lite kunne vi gjøre nå, annet enn å dra hjem.

Neste dag våknet jeg full av skam og bitterhet over egen dumskap. Hvordan var det mulig å være så uforsiktig, så uoppmerksom, reise fra noen av de mest verdifulle eiendelene man har, hvorfor kjeftet ikke samboeren min meg huden full?

I stedet for å kjefte, tok han meg med ut på kino og middag i sentrum av Toulouse. Han ville ikke sparke meg, der jeg allerede lå nede. Planen var heller å få meg over på andre tanker, hyggeligere tanker, solskinn og handlegater, utekafé og søte fristelser.

Han spanderte iskaffe og en liten overraskelse til oss på deling. En uteservering full av glade mennesker, vi satt ved et rundt bord i skyggen av et tre, tid for ettermiddagskos på Le Wallace.

Nam, deilig banoffee. Seig toffee og banan med kjeksbunn og luftig mousse, denne himmelske desserten er noe av det beste jeg vet.

Etter kinobesøket dro vi på indisk restaurant, en liten restaurant ved navn Rohtang Pass. Pakora til forrett, sammen med et glass søt og god rose lassi, til hovedrett bestilte vi begge noe vi aldri hadde smakt før. Krydret og søtlig med tamarind, kokos, safran og tomat, mørt og godt kyllingkjøtt.

Jeg takket ham for å ha gitt meg slik en flott dag, flere lysår unna alt som skjedde dagen før, selv om jeg egentlig ikke fortjente det.

Det skulle bare mangle, fikk jeg til svar.

Neste morgen våknet jeg til lyden av mobiltelefonen min, der den lå på nattbordet og vibrerte. Hallo, sa jeg sløvt til personen i den andre enden.

Bonjour Madame, vi har fått inn en veske på stasjonen, den tilhører deg.

På besøk hos skilpadder reddet fra tragiske skjebner

Ny lørdag, ny mulighet til å finne på morsomme aktiviteter, langt unna kontorets fire vegger og altfor mange dataskjermer.

I dag besøker vi et rescue center for skilpadder, like utenfor landsbyen Bessières, 38 kilometer nordøst for Toulouse. Vi fikk først høre om dette senteret for et par måneder siden, da lokalavisa skrev en artikkel om at stedet nylig gikk inn for å åpne for publikum i sommersesongen (da skilpadder gjerne går i dvale på vinteren).

Lenge har jeg drømt om å reise til utlandet for å jobbe frivillig med å hjelpe skadede skilpadder, rydde strender for plast og jage unna fuglene som kretser over de nyklekte skilpaddene som løper for livet for å nå vannkanten og starten på det som kan bli enten et svært kort eller veldig langt liv.

Om jeg en dag endelig ender opp med å gjøre frivillig arbeid i det store utland, er det nok lurt å på forhånd lese meg klok på informasjon om dyreartene jeg har tenkt å hjelpe, hvordan behandle dem, lære om deres matvaner, søvnmønster, karaktertrekk hos de forskjellige artene. Om man ikke bryr seg om å lære å forstå hvem dyrene er, hvilke behov de har, og hvordan våre uvaner skader miljøet de lever i, hva er da poenget med å dra? For å krysse av nok et punkt på den uendelige listen over selvrealiseringsprosjekter?

I le refuge des tortues blir vi møtt av en frivillig som gir oss en guidet visitt. Hun forteller at senteret har eksistert siden 2006, men at de ikke valgte å åpne for publikum før for ett år siden. For øyeblikket lever rundt 1500 skilpadder her på senteret, både vann-og landskilpadder, enkelte funnet langs veikanten, andre i lokale innsjøer hvor de sannsynligvis har blitt dumpet av tidligere eiere.

Hun forteller oss om viktigheten ved å gi skilpadder et balansert kosthold, de fleste lever stortsett på frukt og grønnsaker, noen arter spiser gjerne også småfisk og reker, landskilpadder liker å bruke mye tid på å traske rundt på terrenget og gresse (ugress og plen). Lever en ung skilpadde på feil kosthold, kan skallet ende opp med å gro feil, og vitaminmangel kan føre til deformert nebb.

Vi blir fortalt at europeiske landskilpadder går i dvale til høsten, enkelte sover så lenge som åtte måneder før de beveger seg ut i dagslys igjen.

Hun tar oss med til området hvor babyskilpaddene holder til. En av dem løftes opp, vi får lov til å holde den, både Julien og jeg. Nydelig er den, dette lille vesenet som en dag vil vokse opp og bli stor og sterk.

Rørt blir jeg, da hun forteller historien om en gruppe mennesker fra et sykehjem i nærområdet som kom på besøk til senteret for å se skilpaddene. En av beboerne, en dødssyk dame som selv hadde eid landskilpadder store deler av sitt liv, gråt av glede da hun fikk holde den lille i håndflaten sin.

Vakkert er det, hvordan dyr bringer frem de fineste følelser hos oss mennesker.

Vi besøker karantene-området, hvor de syke og skadede skilpaddene holder til. Hun forteller hvordan politiet har hentet ut syke skilpadder med ødelagte skall, skilpadder med parasitter, vi får høre om problemer med underernærte dyr fra triste liv i lukkede terrarier. Dyrene trenger frisk luft, sier hun.

Siste del av besøket, vi ser flere vannskilpadder, deriblant store alligatorskilpadder, en art som absolutt ikke hører til i franske innsjøer, men støtt og stadig blir hentet opp fra dem. Dette er en art som vokser seg stor, og lett kan finne på å bite hardt om den først føler seg truet. Det vil si, om man med et uhell tråkker på den, i den tro at man har tråkket på en stor stein i vannet.

Mens vi står og titter på en av disse skapningene, stormer to frivillige inn med hver sin enorme skilpadde i armene. Begge hentet fra en innsjø i Toulouse.

Guiden takker etter hvert for seg og lar oss vandre rundt på egenhånd. Vi får oss brått en stor overraskelse, da en stor stripete slange åler seg forbi oss på grusveien. Denne, og flere andre slanger, bor ikke på senteret men sniker seg rundt og frykter ingenting. Forbi oss mennesker, forbi skilpadder, på land og i vann. Vet du om denne slangearten er giftig, spør jeg Julien, fingrene krysses for at svaret er nei. Han tror den er giftig.

I det vi forlater senteret, ser vi eieren komme med nok en skilpadde i armene. Denne funnet langs veikanten.

Safari på fransk og spennende fugleshow

Lørdag. Været er strålende, allerede klokka ti varmer sola vår lille balkong. Vi sitter ute, bordet dekkes med kopper, glass og fat, sammen skal vi nyte frokosten under solfylt himmel før vi drar ut på eventyr. Til frokost koser vi oss med deilig maisbrød fra bakeriet i nabogata, franske oster og spekeskinke, vi avslutter dagens første måltid med en kurv full av søte jordbær.

Ikke siden vi ferierte i Sør-Afrika tidlig i november, har jeg gått i shorts. Med tretti varmegrader meldt for dagen, kan jeg endelig hente frem olashortsen og sandalene igjen. Hodet beskyttes med hatt og huden smøres inn med solkrem. Akkurat som i Sør-Afrika, da vi for et halvt år siden var på glamping i Kruger Park, skal vi nå på safaritur. Denne gang er det ikke en safaricamp på størrelse med halve Nederland som venter oss, ikke skal vi på eksotisk ferie på nabokontinentet i syd, men vi skal i det minste på dagstur til en liten safari-og dyrehage i nærområdet, en tjue minutters kjøretur fra vårt hjem.

Safari i Frankrike, like utenfor Toulouse. Parken heter Zoo African Safari. En fin mulighet for både store og små som kanskje ellers aldri ville hatt mulighet til å se ville dyr vandre fritt og leve sammen på et stort åpent område, uten å være fanget i små bur helt for seg selv. Jeg har innsett hvor heldige vi er, min kjære og jeg, vi som kan ta oss råd til å reise til Afrika for å se ville dyr i sine naturlige omgivelser, vi som har reist og sett så mye spennende der ute i den store verden. Om min kommende ektemann og jeg en dag velger å bringe et nytt liv til verden, håper jeg at også dette barnet vil kunne få gleden av å se giraffer, elefanter og neshorn og flodhest traske rundt på åpne sletter, mens det er vi mennesker som selv holdes innestengt der vi sitter i bilen, nesten som i et menneskebur på hjul, hvor vi sakte ruller forbi og beundrer dyrene på avstand.

Like utenfor Toulouse, i lille Plaisance-du-Touch (der hvor vi pleier å dra på piknik og bading på sommertid), kan altså foreldre ta med barna sine på safari. Mange franske arbeidsplasser gir sine ansatte rabatter til dyrehager, museer og fornøyelsesparker, også vi har fått rabatt og betaler derfor bare 7 euro per person for safari, fugleshow og det lille dyrehage-området hvor blant annet papegøyer, landskilpadder og flamingoer holder til.

Safarien kan selvsagt ikke sammenlignes med våre opplevelser i Afrika, men hyggelig er det likevel å få et gjensyn med mange av de samme dyreartene, fra bilvinduet. Klimaanlegget i bilen er fortsatt ødelagt, glovarm og svett blir jeg derfor der han og jeg sitter innestengt og titter på strutser som stirrer olmskt tilbake på oss.

Safarien ender og vi parkerer bilen. Nå skal vi på fugleshow, lære om forskjellige fuglearter og se dem flakse forbi, høyt og lavt, se dem lande på fugletrenerens arm, vi får sett dem på nært hold, ugler og papegøyer, og australsk kokaburra.

Julien forsøker å ta bilder av fuglene der de flakser forbi med spredte vinger, noe som viser seg å være langt vanskeligere enn man skulle tro, selv med et nokså godt speilreflekskamera i hendene.

Showet avsluttes med en av mine favorittfugler, hubro, verdens største ugle. Sta og majestetisk, hubroen har vanskeligere for å adlyde fugletreneren enn de andre fuglene fra showet. Hubroen nekter først å flytte på seg, før den endelig flakser litt rundt, der hvor den selv ønsker, når den ønsker, etter hvert vender ugla tilbake til trenerens arm, hvor den blir sittende, til langt på overtid.

Etter å ha vært på fugleshow, spaserer vi videre for å se resten av dyrene som holder til i den zoologiske hagen. Vi observerer flere papegøyer i ulike deler av hagen, fugler som sitter på hver sin gren, disse kunne sannsynligvis ha flydd av sted når som helst, rømt langt bort, om de hadde ønsket det.

Hadde jeg kunnet fly av sted, ville jeg sannsynligvis ha migrert til en eksotisk øy med hvite strender, enorme palmetrær og krystallklart vann fullt av fisk i alle regnbuens farger. Enten ville mine vinger ha ført meg til en tropisk øy, eller så ville jeg reist i stikk motsatt retning; hjem til Norge, til mamma, til grovbrød med Jarlsberg og kanelboller og iskaffe.

Eller… til Afrika.

Min jobb i Airbus og drømmen om å spre egne vinger

Uka startet med kjedelig regnvær og overskyet himmel, akkurat som helgen vår i Baskerland. Mandagsmorgen og ny arbeidsdag stod nå for tur, jeg laget kaffe og smurte meg to brødskiver før jeg pusset tennene og pakket med meg matpakke og en spennende pocketbok i den lysegrå vesken. Jeg førte føttene inn i et par joggesko, lyserosa som stod i stil med min genser i samme farge. I beigefarget trenchcoat løp jeg ut døra, nå var jeg klar for nok en uke med de samme rutinene, en ny mandag hvor jeg vandret gjennom en av de store hangarene, den hvor Airbus bygger sine propellfly. Her finnes nemlig også kontorlandskap, der oppe i tredje etasje, der jobber jeg, ingen utsikt mot verden utenfor hangaren, alt jeg ser fra mandag til fredag er uferdige, umalte fly og lukkede porter.

La oss spole frem til onsdag, Airbus feiret 50 år. Mine kolleger og jeg forlot kontoret for å delta på feiringen av selskapets femtiårsdag, buffet og konsert i en hangar, med et spektakulært flyshow på himmelen, det vil si, den delen av det planlagte showet som ikke ble avlyst grunnet sterk vind. Den skykledde himmelen ble malt i det franske flaggets farger, en kunst man ellers bare får anledning til å se én gang i året, på landets nasjonaldag.

Åtte kampfly i perfekt synkronisering fargela himmelen med de røde, hvite og blå stripene som symboliserer landet.

Torsdag, helligdag og kjærestetid sammen med min samboer. En etterlengtet solskinnsdag, vi dro på kino på formiddagen og på Delirium Café, den belgiske ølbarkjeden som har slått rot i Toulouse, på ettermiddagen.

Deilig var det, å kunne tilbringe en torsdag, hva som ellers ville vært en alminnelig arbeidsdag, på kino og på uteservering i sentrum. Tjueto varmegrader og brede glis, jeg så ham i øynene og smilte lykkelig der jeg satt med en halvliter i hånda, takknemlig over denne fridagen gitt til meg og halvparten av mine kolleger. Kafeer og restauranter, selv enkelte butikker, hadde nå valgt å holde åpent. Denne torsdagen var som en lørdag, men i motsetning til lørdager var denne dagen fri for demonstrasjoner og kaos i sentrum. Her og nå fantes bare fred og ro, kjærlighet og glede.

Videre vandret vi gatelangs i sentrumshjertet og pratet om sommeren, om hva vi ønsker å finne på på i helgene fremover, nå som værmeldingen forteller at sommerværet er kommet for å bli, nå som varmegradene vil stige betraktelig allerede de neste dagene. Jeg foreslo å rømme sydover en helg neste måned, ta en dagstur til middelhavskysten for å nyte de fine strendene ved Narbonne eller Perpignan. Han foreslo å dra på helgetur til den katalanske delen av Spania. Hva med en liten helgetur ut på landet i juli, for å feire den franske nasjonaldagen, oss to og et hus med svømmebasseng?

Fristet av tanken på Middelhavet, på Spania og på helgeturer i høysesong, ble vi enige om å spise middag på tapasrestauranten Las Tapas Locas. Forrige helg, da vi var i San Sebastian, stappet vi i oss pintxos som om det skulle vært våre livs aller siste måltid, men fortsatt ville vi ha mer, fortsatt var vi ikke lei av alle de deilige spanske smakene.

Vi fikk servert hvert vårt glass rødvin fra Rioja, sammen med en porsjon patatas bravas, kroketter med skogsopp og kroketter med and, forutsigbare i våre tapas-bestillinger som vi begge er. Akkurat som spisestedene vi elsker i Spania, satt vi nå på hver vår barkrakk og lyttet til spansk musikk i et trangt lokale med en lang, smal bardisk i tre og hele ibéricoskinker hengende ned fra taket.

Praten om helgeturer og ferieønsker fortsatte, vi pratet om våre foreldre, hans mor som jobber frilans og hans far som er pensjonist, sammen reiste de nylig på en spennende tur gjennom den nydelige Alsace-regionen kjent for sine eventyrhus, vingårder og fruktige Pinot Gris (hvitvin). Videre dro de på biltur gjennom Tyskland med et mål om å besøke det romantiske slottet Neuschwanstein i de bayerske alpene. Min mor jobber også frilans, også hun dro nylig på tur. En togtur helt alene, gjennom Norge og Sverige, videre over sjøen med båt til Polen. Heldige er de som kan nyte slik en frihet, uten at det rammer deres personlige økonomi.

Dagdrømming og romantisering av et liv med frie tøyler, Julien og jeg pratet om hvor fint det ville vært å kunne jobbe eksternt, reise landet rundt med tog og overnatte på en vingård i Provence eller på et slott i Dordogne, kjøre til Spania og jobbe fra en utekafé med utsikt mot havet.

Slik har vi det ikke nå, men å være en del av Airbus er da ikke så verst, det heller.

Spennende matkultur og akvariumsbesøk i San Sebastian

Uheldige er vi, som våkner til slik en regnfull kjølig lørdag, vi som skal på dagstur til den populære feriedestinasjonen San Sebastian, byen kjent for sin kilometerlange nydelige sandstrand. Disse regntunge skyene og den kraftige vinden skaper ikke akkurat en atmosfære som inviterer til soling og bading. Men dagstur blir det likevel.

Trettifem minutter tar det oss å komme frem til San Sebastian fra Hondarribia, den idylliske lille byen som jeg er så heldig å få overnatte i, sammen med min kjære som, i all hemmelighet, planla denne fine overraskelsesturen fra punkt til prikke, den fineste bursdagspresangen jeg kunne bedt om. Han planla alt så godt han kunne, alt bortsett fra det uforutsigbare, det ukontrollerbare, været.

I San Sebastian har det heldigvis sluttet å regne, midlertidig i det minste. Vi spaserer langs strandpromenaden og ser på de omtrent folketomme sanddynene. Fra et spa-anlegg ved strandkanten, ser vi badetøykledde spagjester løpe ned til bølgene for å ta seg en kjapp dukkert før de like raskt løper tilbake igjen for å varme seg.

En gruppe kostymekledde kvinner på utdrikningslag står utenfor spa-anlegget og diskuterer, en smule misunnelig håper også jeg at mine venninner vil ta meg med på et spa som dette til neste år, når mitt eget utdrikningslag står for tur.

Vi tar bilder sammen, min kjære og jeg, selv om han egentlig ikke har så lyst på en evig påminnelse om dette kjipe været som bremser badeferie-stemningen som han hadde håpet på. Midt under fotoseansen begynner dessuten regnet å hølje ned. Fra vesken leter jeg frem min lille sorte paraply, som ikke tåler selv det minste vindkast. Paraplyen blir bøyd i alle retninger og ødelegges totalt, der vi kjemper mot vind og kraftig regn og samtidig leter febrilsk etter et sted hvor vi kan gå i dekning.

Til slutt ender vi opp på den åpne plassen Constitución Plaza, på en uteservering med enorme parasoller og varmelamper. Han bestiller en pils, jeg bestiller et glass rødvin, her blir vi sittende i over en time, mens regnværet herjer på sitt verste til det endelig tar slutt.

Himmelen har såvidt klarnet opp, noen truende grå skyer gjør meg likevel skeptisk. Vi tar oss en liten spasertur gjennom byens gater før vi vandrer tilbake i retning strandkanten, denne gang for å besøke byens akvarium, innendørsaktiviteter er det eneste som frister på en kald og våt ettermiddag som denne.

Flere andre kjærestepar og vennegjenger ser ut til å ha hatt nøyaktig samme idé som oss, da akvariet er stappfullt av mennesker, langt flere voksne enn barn. Vi besøker museumsdelen av akvariet, dedikert til byens marinehistorie, en fortid med fiskeri- og hvalfangst. Vi vandrer gjennom haitunellen, titter på små og store fisk, haier og rokker, vi ser på sjøhester, sjøstjerner, ål, vi lar oss fascinere av de mange flotte skapningene, disse fargerike vesenene som kommer fra havet.

Etter akvariumsbesøket er det endelig tid for å sjekke ut de mange forskjellige pintxos-barene som finnes i San Sebastian. Byen er kjent som en av landets viktigste byer når det gjelder matkultur, med sine mange Michelinstjerne-restauranter og sine mange baskiske matbarer hvor man kan smake mengder med ulike kreative pintxos til en rimelig pris.

Huseieren i Hondarribia har gitt oss en liste over personlige anbefalinger, en liste vi følger slavisk i vår jakt etter deilig mat og cider.

I den baskiske delen av Spania serveres ofte cider sammen pintxos-smørbrødene, en cider som er svært syrlig, tørr og inneholder minimalt med kullsyre. Drikke og spise gjør man gjerne stående, da mange pintxos-barer ikke har plass til bord og stoler i lokalene. Pintxos på rekke og rad står servert på bardisken, hele disken dekkes gjerne med fat på fat fulle av spennende smakebiter som man kan velge mellom.

Vi starter pintxos-barhoppingen med patatas bravas på et sted som er kjent for å servere byens beste; La Mejillonera. Videre fortsetter skattejakten på Paco Bueno, hvor vi spiser hver vår pintxo, i denne omgang tar jeg meg et glass rødvin sammen med min deilige smakebit, pintxo med chorizo-omelett.

Neste stopp på listen er Juantxo Taberna, vi slukker tørsten med syrlig cider og spiser kjøttboller i mild tomatsaus, krokett med champignon, og deler to forskjellige pintxos; en med panert svinekjøtt, karamelisert løk og grillet paprika, den andre med panert kylling, grillet chilipaprika og ost.

Til slutt er det Goiz-Argi som står for tur. Her spiser jeg pannestekt champignon og pintxo med skinkekrokett, før vi avslutter festen med en fritert ostekule og to siste pintxos på deling, en med chorizo og en med egg, sopp, grillet chilipaprika og spekeskinke.

Vi forlater San Sebastian med fettflekker på klærne og altfor mye mat i magen. En fin avslutning på en regnfull dag i en av Spanias mest spennende matbyer.

Fargerike hus og shabby chic i den spanske byen Hondarribia

Fredag ettermiddag, vi forlater Saint-Jean-de-Luz og kjører videre i retning nabolandet.

Bilen vår krysser en liten bro, den lille landegrensen som skiller Frankrike og Spania i Baskerland. To netter skal vi nå overnatte i en koselig leilighet i den fargerike byen Hondarribia, en by som ligger like ved grensen, og bare 23 kilometer unna den populære feriedestinasjonen San Sebastian, en by jeg gleder meg til å besøke så snart som i morgen.

Vi parkerer bilen ved innkjørselen til det store flotte huset som rommer sokkelleiligheten som min kjære har leid til oss i forbindelse med denne overraskelsesturen som han har tatt meg med på. Utleieren møter oss med et vennlig smil, en hyggelig og svært pratsom kar som gledelig deler restaurantforslag og tips til ting å gjøre i nærområdet. Han nevner en biffrestaurant som serverer det møreste deiligste kjøttet han noensinne har smakt, mannen snakker om spansk gastronomi med den samme kjærligheten, den samme lidenskapen som min kjære utstråler når han prater om fransk mat. Vi får en rekke med gode tips til forskjellige barer, forskjellige steder som serverer byens beste pintxos som jeg med ren uvitenhet kalte for tapas. Her i Baskerland heter det ikke tapas, korrigerer han meg og repeterer pintxos, pintxos (uttales for øvrig pinchos).

Leiligheten er hundre prosent shabby chic, og jeg elsker det. En sjarmerende hybel dekorert i lyse og naturlige toner, med ordentlig kaffemaskin og en seng som ser ut til å være ordentlig myk og deilig, gjemt bak en skillevegg og dekorert med flere luftige pynteputer.

Vi pakker ut matvarer fra bilen og fyller kjøleskapet med alt vi trenger til frokost de neste to dagene, spanske produkter som vi ser frem til å smake. Før vi forlater leiligheten for å spasere ned til sentrum av Hondarribia, bytter jeg til varmere tøy. Langbukser, langermet topp, jakke og skjerf. Sola har gjemt seg bak de mange mørke skyene, det nydelige sommerværet som varmet oss på fødselsdagen min har blitt erstattet med tidlig vårvær og gråfarget himmel.

Min kjære er skuffet, han hadde sett for seg å kunne sitte ved det lille hagebordet som står plassert like utenfor inngangsdøren. Her kunne vi sittet til sola går ned, oss to med hvert vårt glass spansk rødvin, kanskje kunne vi også ha grillet i hagen en fin formiddag, sittet ute i fred og ro med lukkede øyne, kjenne sola varme kroppene våre og slappet av, han og jeg, som to firfisler på et berg.

Værmeldingen forteller oss at morgendagen vil bli enda kjøligere og enda gråere enn dagen i dag, dermed kan vi bare glemme ideen om en utendørs aperitiff. Etter å ha byttet til varmere tøy, spaserer vi ned til sentrum av den fargerike lille byen Hondarribia.

Hånd i hånd vandrer vi gatelangs og beundrer de sjarmerende husene som rommer butikker, pintxos restauranter og private hjem. Hvite hus med detaljer i grønt, rødt og blått. Mange av disse husene har balkonger dekorert med flotte blomster i ulike farger, byens fargerike gater er fulle av friske grønne trær med store tykke grener, Hondarribia er som tatt ut fra et eventyr.

Tenk at jeg aldri hadde hørt om denne lille spanske perlen tidligere!

Vi besøker et av spisestedene anbefalt av huseieren, Bar Ignacio, en restaurant totalt blottet for dekorasjon og interiørstil, en minimalisme som forteller at det eneste som virkelig betyr noe er hva man får servert, og hvem man er sammen med. Vi spiser pintxos og bestiller friterte kuler fylt med ost og med krydret kjøtt, kroketter med skinke og klassikeren patatas bravas.

Senere på kveldstid promenerer vi langs havnen, vi titter på båtene som seiler forbi, vi speider utover landskapet, herfra ser vi Frankrike.

Full forvirring på restaurant i Saint-Jean-de-Luz

Fredag morgen, vi pakker sammen sakene, vi vinker farvel til Biarritz og reiser videre i retning nabolandet Spania.

Store mørkegrå skyer dekker himmelen, vi kjører langs kysten, gjennom en landsby, på vei mot en annen koselig liten by, en sjarmerende havneby hvor vi skal tilbringe de tidlige ettermiddagstimene før vi krysser landegrensen.

Vi skal besøke Saint-Jean-de-Luz, som er stedet hvor et av historiens viktigste politiske bryllup ble holdt, stedet hvor franske Kong Louis XIV den 9. juni 1660 giftet seg med sin Maria Theresia av Spania i byens katedral. Et bryllup som knyttet to land sammen og endte den bitre krigen mellom Frankrike og Spania.

I det vi stiger ut av bilen for å spasere rundt i Saint-Jean-de-Luz, angrer jeg umiddelbart på mitt valg av antrekk, da vinden blåser kraftig og temperaturen visstnok ikke er høyere enn femten varmegrader. Kort skjørt og t-skjorte, med kun en tynn olajakke over, jeg føler meg fristet til å åpne bagasjen og grave meg frem til en av buksene som ligger brettet helt i bunnen av kofferten. Likevel lar jeg være, vi kommer jo uansett ikke til å bli værende her stort lengre enn et par timer.

Planen var i utgangspunktet å promenere langs strandkanten, noe som frister lite nå som vinden herjer og regnet har begynt å falle over oss. Han og jeg ser ut til å være blant de eneste i byen som ikke har pakket seg inn i varmt tøy eller beskyttet seg med regnfrakk og paraply. Vi er i slutten av mai og været minner i dag aller mest om tidlig mars. Hvor har det blitt av sola, undrer vi.

Husene i Saint-Jean-de-Luz er nøyaktig som husene i Espelette og de fleste andre småbyer i Baskerland, hvite med detaljer i rødt eller grønt, det baskiske flaggets farger.

Vi rømmer fra de våte gatene og inn på et av byens spisesteder for å varme våre regnvåte kalde kropper. I utgangspunktet er ingen av oss spesielt sultne, men vi velger likevel å spise lunsj på en restaurant som heter Le Xaya for å holde oss varme og samtidig gjøre noe hyggelig sammen.

Hyggen blir derimot avbrutt kort tid etter å ha fått maten servert. Vi bestiller begge fra dagens meny; skalldyrsuppe til forrett til ham og vårruller gjort på fransk vis med lammekjøtt til meg. Til hovedrett bestiller vi begge svinekjøtt og gratinerte poteter, ingen av oss har lyst på dessert.

I det jeg skjærer i vårrullen merker jeg at noe ikke er helt som det skal. Lammekjøttet er ikke-eksisterende, og har blitt erstattet med reker. Reker. Jeg som har en intoleranse mot skalldyr valgte nettopp denne forretten av den grunn. Min kjære sier ifra til servitøren, han spør hvorfor vårrullene inneholder reker når det står skrevet sort/hvitt på menyen at dagens forrett er vårruller fylt med lammekjøtt.

Servitøren virker noe forvirret, og løper til kjøkkenet for å få bekreftet at alle husets vårruller inneholder reker og ikke lam, som menyen tilsier. Han puster lettet ut, der han løper tilbake til bordet med hva han tror er en gledelig nyhet for min del.

Slapp av, sier han innledningsvis…Vårrullene inneholder ikke reker, men KONGEreker!

Min kjære og jeg snakker i munnen på hverandre, der vi begge uttaler ordene skalldyr-intoleranse, intoleranse mot skalldyr, kongereker er også skalldyr, jeg tåler ikke skalldyr, sier jeg.

Servitøren virker stresset, der han foreslår å erstatte vårrullen med dagens andre forrett…skalldyrsuppe.

Til slutt ender jeg opp med et lite fat med spekeskinke og salte kjeks, før hovedretten blir servert. Alt smaker fint, husets rødvin og langtidsgrillet svinekjøtt med rykende varm grateng, helt fritt for reker. Vi kunne fint ha endt måltidet med en søt avslutning, men velger heller å spare de kaloriene til vi i kveld skal spise tapas i Spania.

Til vår store skuffelse regner det fortsatt i Saint-Jean-de-Luz, regnet høljer ned og vinden blåser kraftigere nå. Vi reiser videre, vi krysser landegrensen.

Han og jeg i Espelette – landsbyen hvor fransk chili kommer fra

Torsdag, bursdagsfeiring og notater fra Espelette.

Etter et deilig tapasmåltid, en fin liten lunsj under solfylt himmel i den vakre byen Bayonne, setter vi oss i bilen, vi setter kursen mot enda et fint lite sted som er verdt et besøk.

Fornøyd er jeg over å ha fått tilbringe tid i denne baskiske perlen som eier et navn som de fleste kjenner igjen, både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Bayonne, de aller fleste som spiser spekeskinke i ny og ne har kjennskap til dette navnet. Nå skal vi forlate byen kjent for sin lokalproduserte skinke, til fordel for landsbyen som står for Frankrikes eneste lokalproduserte krydder, Frankrikes egne pikante ingrediens; hjemstedet til fransk chili, piment d’Espelette.

Landsbyen Espelette ligger en liten halvtimes kjøretur unna Bayonne, og er så mye mer enn kun et lite tettsted hvor det drives med landbruk og utsalg av chilibaserte produkter.

Vi parkerer bilen og følger samme retning som andre ankomne. I grønne omgivelser, ledes vi over en liten bro og videre opp en bakke, på toppen ligger sentrum av nydelige Espelette.

Landsbyen har et sjarmerende lite sentrum fullt av typiske baskiske hus malt i flaggets farger, hvitt og rødt eller hvitt og grønt, flere av husene dekorert med store røde chilipaprika på rekke og rad, der de henger til tørk nedover veggene.

Vi spaserer langs gatene, vi og mange andre turister, folkemengden består for det meste av franske pensjonister. Kanskje ikke så rart, da dette er en torsdag ettermiddag og vi befinner oss i en fredelig landsby, og dét utenom høysesong.

Å dra på ferie i lavsesongen er en luksus som jeg føler meg heldig over å kunne gjøre. Lavere priser, roligere gater, kortere køer, ferie handler jo gjerne om å ha muligheten til å slappe av. Nettopp i lavsesongen kan jeg lukke øynene og senke skuldrene. Her finnes kun lokalbefolkningen, pensjonister og oss som har mulighet til å ta fri fra jobb før omtrent halvparten av landet drar på sommerferie.

Espelette er fullt av små butikker som selger lokale produkter og små restauranter som serverer chilibaserte retter. Selv de som ikke liker, eller ikke tåler sterk mat, vil kunne nyte smaken av Espelette-chili, da den har en mild og god smak. Krydderet, piment d’Espelette, er faktisk på samme nivå som sort pepper, når det gjelder styrke.

Vi kjøper med oss diverse varer fra et av de mange utsalgsstedene. Et definitivt must er en boks med krydder til grillmat, grillsesongen er jo like rundt hjørnet. I handlekurven legger vi også en boks med kvernet chili, et glass med syltet grønn chilipaprika og en boks med tapenade av chili-og tomat, ypperlig for en liten tapasaften hjemme i stua, når savnet etter å dra på ferie begynner å melde seg igjen.

Vi tar bilder av de mange fine husene, smykket med chili som henger til tørk. Noen butikker selger sjokolade med chili, andre selger vin og sangria med hint av piment d’Espelette.

Det lokale postkontoret står i stil med resten av landsbyen, også her henger chilipaprika på rekke og rad nedover postens hvite vegger.

Hånd i hånd spaserer vi, min kjære og jeg, i feriemodus og lykkerus, tenk at han har sittet og planlagt alt dette uten at jeg visste noe som helst. En overraskelsestur tur Biarritz med dagstur til Bayonne og Espelette, tenk at vi også skal sove to netter i Spania, i den koselige byen Hondarribia, med planlagt dagstur til den flotte byen San Sebastian.

Baskerland er nydelig, denne dagen er nydelig, utrolig takknemlig er jeg, for at min kjære har gitt meg en så variert og fin bursdagsfeiring, han fortjener all den kjærligheten og all den positive energien han kan få.

Og så mye, mye mer.

Bursdagsfeiring i Bayonne – jeg kunne ikke hatt det bedre!

Jeg våkner til lyden av trampende føtter fra etasjen over. Vinduene er åpne på vidt gap, jeg hører lyden av passerende biler og bygningsarbeid i nærområdet. Min kjære puster tungt der han sover ved min side. Selv ligger jeg våken, sulten, en ny morgen er her. Min fødselsdag er her, lykkelig er jeg for at vi skal feire dagen her i nydelige Biarritz og Baskerland.

Rundt det lille frokostbordet sitter vi med hver vår kopp kaffe i hånda, ferskpresset juice på bordet, sammen med nystekte baguetter kjøpt fra bakeriet i nabogata. Jeg mimrer tilbake til barndommen, sentimental som jeg blir hver eneste bursdag etter fylte tjuefem. Vi prater om foreldrene våre, om besteforeldre, om barndomsvenner og om alle de rare rampestrekene vi fant på som barn.

Jeg ikler meg hvitt og lyserosa, lei av å stadig ende opp med mørke triste klær, som et sukk til omverdenen, som om jeg ønsker å uttrykke at alt jeg er, alt jeg ønsker å være, er kjedelig og anonym. Rosa t-skjorte, hvitt skjørt, jeg feirer bursdag og vi skal besøke nabobyen til Biarritz, byen som produserer den verdenskjente spekeskinken ved samme navn; Bayonne.

En kort kjøretur unna, Bayonne overgår alle forventninger. Flotte små handlegater fulle av liv, butikkfasader i ulike farger og tapasrestauranter på omtrent hvert eneste gatehjørne. Baskisk tapas består blant annet av små piquillos (spansk paprika) fylt med torsk og dekket i deilig paprikasaus. Også blekksprut (chipirons) tilberedt på ulike vis vil man finne på enhver baskisk tapasrestaurant, det samme med pintxos, deilig kjøtt, sjømat eller grønnsaker servert på baguettskiver, holdt på plass av små grillspyd eller tannpirkere.

Vi blir inspirert av alle disse tapasstedene som vi spaserer forbi, inspirert og sultne på noe smått å bite i. Spisestedet Chez Txotx blir dermed vårt umiddelbare stoppested, jeg vil ha fylte piquillos og han har lyst på fylte chipirons med skinke og paprika. En fruktig øl til meg, en pils til ham, vi setter oss på uteserveringen og nyter det fine været, herlig solskinn som varmer mitt vinterbleke ansikt. Vi skåler for meg, gratulerer med dagen, sier han og smiler kjærlig.

Etter endt lunsjmåltid, spaserer vi videre til Sainte-Marie katedralen, et av byens store høydepunkt. Denne gotiske arkitekturperlen ble først konstruert på 1300-tallet men ble ikke ferdig bygget før 300 år senere. Utvendig er katedralen like vakker som mange av de andre velkjente franske katedralene, men innvendig er den, etter min mening, enda mer fascinerende.

Fascinert blir jeg, der jeg studerer alt det grønne og røde, som et nikk til det baskiske flagg. Jeg beundrer de gullfargede detaljene, jeg tenker, at religion kan inspirerer mennesker til å skape slike flotte kreasjoner er jo faktisk vidunderlig.

Videre vandrer vi gjennom flere små gater, vi handler med oss hver vår lille lokale terte, kremfylt gâteau Basque, som nytes i bilen på vei til neste destinasjon, den lille landsbyen Espelette, hvor Frankrikes lokalproduserte chilli ved samme navn (piment d’Espelette) kommer fra. Landsbyen skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, da denne idylliske perlen fortjener all den oppmerksomheten den kan få, forelsket i den som jeg nå har blitt.

Vi vender noen timer senere tilbake til vår lille Airbnb i Biarritz, tidsnok til å skifte klær og gjøre oss fine for kveldens restaurantbesøk, middag for to, champagne og høy gastronomi på den intime restauranten L’Entre Deux, for å feire meg og den store dagen min. For anledningen ikler jeg meg rød kjole og slangechoker i rosegull.

Menu Découverte, opplevelsen starter med toast med makrell og hvert vårt glass med champagne. Videre fortsetter festen med suppe av asparges og purreløk, før vi får servert carpaccio av St. Petersfisk med sitron, krem av pepperrot og reddik.

Middagen fortsetter på sofistikert vis, med hvitvin fra Bordeaux og lekre biter av torsk rullet i knasende gode baconskiver.

Deretter serveres andefilet og svineføtter sammen med deilig rødvin fra Côte du Rhône, potetstappe serveres ved siden.

Som en søt avslutning, nyter vi en fløyelsmyk krem av lime, jordbærsorbet og ferske jordbær. Han ser på meg som vi skulle vært på date nummer fem, han virker lykkelig, forelsket, jeg kunne ikke bedt om en finere avslutning på bursdagen min enn dette.