Panorama-maleri, innendørsmarked og siste dag i Wrocław

Det er ingen hemmelighet at de bekymringsløse glade dagene på ferie, langt unna hverdagslivets stress og mas, suser forbi som en aggressiv tornado, men ikke helt som en tornado for tornadoer liker vi jo ikke, mens feriene dem elsker vi, jo. Men hastigheten kan man sammenligne. Og sårbarheten man sitter igjen med etterpå. Som et nakent landskap som har blitt herjet med av moder jord, sitter også jeg igjen med en følelse av å være naken og sårbar, der jeg står på flyplassen og vinker farvel til moren min, og smågruer meg til å vende tilbake til kontoret, der hvor jeg aldri viser meg uten masken av den personen alle forventer at jeg skal være.

Jeg merker at jeg har begynt å slite litt med å puste under denne masken. Den føles klam og ukomfortabel, og jeg lengter etter den dagen jeg kan få rive den av meg, slenge den i bakken, tråkke på den, og løpe ut i det fri. Over en solsikkeeng, under blå himmel, i ukjent territorium, med nakent ansikt, med hud som puster, muskler som former et smil, øyne som lyser opp av glede. Neste ferie skal jeg sette meg ned og lage en fremtidsplan, en seriøs plan som selv de mest tvilende i min nære krets kan se på som en fornuftig karrierevei. Kursing og videreutdanning er nøkkelen til mulighetenes store dør. Neste ferie, da skal jeg sette meg ned og sette i gang planleggingen av resten av mitt liv.

Uansett.

Dette kan vi komme tilbake til en annen gang. La meg heller spole tilbake til den bekymringsløse ferien, tilbake til vår siste dag i Wrocław, før våre to siste dager i Kraków.

Klokka er ikke mer enn halv ni på morgenkvisten, frokosten er allerede spist, kaffen er drukket og morgenstellet er unnagjort. Jeg svinger meg rundt på de hvite baderomsflisene, ikledd en hvit kjole med rosa blomster på. Glad og fornøyd over å nok en dag få være akkurat her med akkurat henne, vet jeg at jeg vil bli fornøyd med hvordan dagen utarter seg, samme hva vi finner på.

Planen er å besøke Panorama Racławicka for å se det verdenskjente panorama-maleriet som skildrer slaget ved Racławice i 1794, da russerne forsøkte å ta over polsk land, uten hell. Min mor er i utgangspunktet ikke spesielt opptatt av kunst, så da hun, med stor iver, fortalte meg om dette historiske maleriet og ga inntrykk av at dette er noe man ikke kan forlate Wrocław uten å ha sett, så kunne jeg ikke si nei. Da må det jo være like spektakulært som det å besøke Det Sixtinske Kapell under et Roma-besøk.

Hun hadde rett.

Med fransk audioguide på øret, lytter jeg til den timelange beskrivelsen av panorama-maleriets mange viktige detaljer som skildrer viktig historie. Jeg tar inn alle de sterke inntrykkene, studerer det realistiske landskapet og de mange hundre soldatene, bøndene, barna og kvinnene og lever meg inn i smerten, motet, æren og stoltheten som blir skildret, fra slagets start til ende. Tydelig berørt av hva jeg har sett og lyttet til, får jeg lyst til å gi moren min en klem. Hennes land har vært gjennom så mye grusomt. Fra langt, langt tilbake i tid, slik som dette, til andre verdenskrig, da tyskerne okkuperte Polen. Heldigvis har ikke min mor opplevd noe av dette, tenker jeg. Heldigvis.

Etter å ha mettet oss på litt historie, spaserer vi langs Oder-elven, og videre til det lokale innendørsmarkedet (Hala Targowa) for å titte litt rundt og kanskje kjøpe med oss et eller annet godt å smake på. På markedet selges det blomster, kjøtt, ost, frukt og grønnsaker, og diverse polske retter fra en ferskvaredisk. Markedet huser også en ølbar som jeg sikkert ville besøkt, hadde min kjære vært her sammen med meg. Han som jo elsker å smake lokal øl fra forskjellige land.

Magene rumler, og små uenigheter om hvor vi skal spise, melder seg. Det siste jeg ønsker er å bli skreket til av en sulten og gretten mor. Vi tar derfor til takke med en sunn lunsj hos juicebar-kjeden Frankie’s i gamlebyen. Jeg drikker juice med eple, ingefær og ananas og spiser en enkel panini med avocado, tomat og mozzarella. Den smaker godt, men den fortjener bedre enn å havne i min mage. Hele tiden mens jeg spiser den, tenker jeg på det som jeg egentlig har lyst på. Mitt store ønske om å teste ut boblevaffel-kafeen to gater lenger unna…noe min mor ikke er interessert i, i det hele tatt. Så dermed blir det panini, og ikke trend-vaffel (som dessverre ikke finnes der hvor jeg bor).

Vår siste kveld i Wrocław feires med hvitvin og småretter i leilighetskompleksets skjulte bakgård som yrer av liv, med sine intime vin-og cocktailbarer og trendy spisesteder. Vi finner oss et bord og bestiller salat med blåmuggost, pære og honning, og et fat med friterte pitabrød og tortillachips med dipp.

På et sted som dette, kunne jeg ikke følt meg mer distansert fra alle bekymringene hjemme. Fortsatt har jeg flere glade feriedager i vente, og til dette må det skåles.

Na zdrowie!

Fargerike fornøyelser i Wrocław

Sjarmerende hus i alle regnbuens farger står på rekke og rad, og ønsker min mor og meg velkommen til idylliske Wrocław, en vakker by vest i Polen, i Silesia-regionen.

Denne polske perlen har jeg lenge ønsket å besøke, takket være…ehm, bilder på Instagram. Jeg som liker å grave/scrolle etter de skjulte skattene fremfor å kun reise til de store kjente feriedestinasjonene som folk flest drar til, kunne ikke la sjansen gå fra meg da denne mor-datter turen til min mor sitt hjemland stod for planlegging. I Polen er det som oftest byene Kraków (Auschwitz og saltgruver) , Gdansk (havneby med nærliggende strender) og hovedstaden Warszawa (shopping og spa) som får den største tilstrømningen med utenlandske turister. Likevel har Wrocław, kanskje takket være nettopp Instagram og diverse reiseblogger, gjort seg mer og mer synlig de siste årene og har allerede klart å lokke til seg store grupper med franskmenn og tyskere som høres og sees over alt, der hvor man finner turistattraksjoner i Wrocław.

Det går faktisk direktefly hit fra Sandefjord (Torp). Et annet alternativ er å gjøre som meg; tilbringe et par dager i Kraków (eller i Warszawa) og ta tog videre. Samme hvordan du planlegger å komme deg hit; er det noe jeg virkelig anbefaler på det varmeste, så er det å pakke sakene og komme seg hit til Wrocław (uttales forresten Vråtts-ouav) – en herlig feriedestinasjon for både familie, venner og kjærestepar!

For dagen har jeg pyntet meg med blå stripete kjole kjøpt på det lokale kjøpesenteret som vi var innom like etter gårsdagens restaurantbesøk i gammelt kloster, med accessoirer i mørkeblått, deriblant mine ballerinasko i kunstig skinn og min matchende veske (også i kunstig skinn), den med broderier. Solbrillene mine har jeg uheldigvis glemt igjen i leiligheten, og låner derfor moren min sine store runde briller som egentlig ikke passer til ansiktet mitt.

Vi spaserer rundt i gamlebyen og tar bilder av vakre bygninger i alle regnbuens farger. Disse byggene huser restauranter, kaffebarer, butikker, puber og sikkert også en del leiligheter i etasjene over. Vi stopper opp et lite øyeblikk for å fotografere det karakteristiske rådhuset med sine vakre små detaljer, dette majestetiske bygget som speider utover det fargerike torget. Ved rådhuset, som egentlig ligner mest på en kirke, får vi øye på et brudepar som poserer nydelig foran en fotograf som tar bilder til deres store dag. Her står dette heldige paret, blant turister og andre forbipasserende, og foreviger kjærlighetens dag.

En by som denne er definitivt et perfekt sted for en slik fantastisk anledning. Tenk så fint å kunne feire romantikken i slike pittoreske omgivelser og i et hav av farger!

Lyserosa, pastellgult, mintgrønt, ferskenfarget, babyblått. Alle de vakre fargene får byen til å se fortryllende ut, som et bortgjemt eventyrland hvor tiden har stått stille og alt som finnes er gammeldags sjarm i fargerik innpakning…dette vekker lysten på store mengder godteri, og alt som er spiselig som blir kalt for unicorn-et-eller-annet som inneholder fargestoffer man helst ikke vil vite hvordan blir til. Ja, bare det å stå her og beundre alle disse fargene gir meg lyst til å spise is og smågodt og ri på enhjørninger og farge håret i havfruenyanser. La meg smake på regnbuen, la oss bli ett!

Vi velger å spise en sen lunsj eller tidlig middag, alt etter hvordan man velger å se på det. Dagens restaurantvalg faller på Kociołek (som på polsk betyr gryte), en litt utypisk polsk restaurant som tilbyr diverse stekte og kokte retter, med en fusion tvist.

Jeg bestiller en zapiekanka, en pizza-lignende rett med kylling, spinat og yoghurtsaus. Den spiser jeg egentlig raskere enn jeg burde ha gjort, men når noe smaker så godt er det vanskelig å roe ned tempoet. Stappmett, rister jeg på hodet så hardt at jeg nesten får nakkesleng, det øyeblikket min mor lener seg over bordet for å spørre meg om jeg har lyst på dessert. Nei, og atter nei!

Det eneste jeg ønsker nå er å bevege meg gjennom byens fargerike gater og bare nyte det å eksistere her i dette lille eventyrriket her i vest-Polen.

Gammelt kloster, sterke drikkevarer og Wrocław-velkomst

Ah, Polen. Det er deilig å være her. Selv på et tog som sikkert er tjue år gammelt, selv i en kupé som så sårt trenger en runde med vaskeklut, støvsuger og alt som finnes av vaskemidler. Selv med medpassasjerer som prater masse til meg på et språk jeg forstår dårlig. Det som ironisk nok burde vært mitt andre språk.

Med høyrefoten søkende etter fotfeste i trappetrinnet, og en overfylt signalgrønn koffert i min klamme venstrehånd, sleper jeg min trøtte kropp og den tunge bagasjen ut av det gamle slitne toget som har fraktet oss, min mor og meg, de 250 kilometerne fra Kraków til Wrocław. Hvorfor vi har valgt å gjøre noe så upraktisk som å bryte opp Kraków-oppholdet med en tre-dagers ferie klint inn i mellom den andre ferien, en ferie i en ferie, tur-retur byer i mellom, er vanskelig å si. Logikk er ikke vår sterkeste side, hos hverken min mor eller meg. Det er nok derfor vi begge er i forhold med ingeniører.

Min mor har leid oss en liten studioleilighet i et kompleks som heter noe så fint som Empire Apart, i et kritthvitt rundt bygg som fra utsiden gir meg litt science fiction vibber, og får meg til å ønske å gå kledd i trang hvit drakt, med stram hestehale, rød leppestift og skyhøye pumps, mens jeg går hånd i hånd med kyborg-kjæresten min over de glattpolerte flisene i de sterile korridorene…og planlegger å ta over verden.

I selve leiligheten er det derimot ikke mye som minner om science fiction, da rommet ser mer ut som et hotellrom av den standard stilrene varianten, med en seng så myk som en kjempediger marshmallow.

Jeg setter meg på sengekanten og kjenner rumpeballene synke dypt ned i den myke madrassen, som drar med seg resten av kroppen min ned i dragsuget.

“Men, ærlig talt, Kristine. Klokka er fire. Du kan ikke sove nå”, sier min mor, der hun ser meg ligge med armer og bein til alle kanter, som en sjøstjerne delvis gravd ned i en sandhaug, med bakenden støpt nedi madrassen.

Hun spør meg om jeg heller kan gjøre noe fornuftig, som å lete etter et hyggelig spisested hvor vi kan nyte vårt første måltid i ny by. Med rumpa fortsatt plantet i altfor myk madrass, leter jeg rundt i Google-universets landskap og finner til slutt en spennende restaurant som jeg vet min mor vil like.

Restauranten heter Stary Klasztor, som på polsk betyr Gammelt Kloster, og ser ut til å ha kunnet vært nettopp et kloster en gang i tiden. Den middelalderske sjarmen og den varme atmosfæren gjør det vanskelig å ikke elske dette stedet. Jeg krysser fingrene for at maten er like god som stemningen er bra.

Den kjekke servitøren med isblå øyne og et sjarmerende smil, leder oss til et av de mange ledige bordene inne i lokalet. Mens de fleste gjestene har valgt å sitte ute i sola, velger vi å holde oss innenfor klosterets vegger og høye tak.

Med hvert vårt glass vin, slapper vi av der vi venter spent på maten vi har bestilt. Pierogi, altså tradisjonelle polske dumplings til meg (med fyll av potet, geitost og løk) og vegetarisk spinatpai til min mor.

Maten lever opp til forventningene. Vi storkoser oss, min lille mamma og jeg. Og hva er vel et polsk måltid uten en liten digestif, hvert vårt lille glass med aromatisert vodka, som en avslutning på en fin aften i klosteret?

Vodka og klosterliv går jo som hånd i hanske, gjør det ikke det?

Noen timer senere forlater vi klosteret til fordel for det som i min mors øyne er et like hellig hus som Guds hus. Det lokale kjøpesenteret.

Hun kjøper seg en ny kjole. Jeg kjøper to. Hun kjøper seg ny rouge. Jeg kjøper to lipglosser. Og leter samtidig etter ferskenfarget neglelakk (uten hell). Hun kjøper flakslodd. Vi taper.

Tilbake i science fiction bobla, åpner vi den andre flasken med vin som jeg tok med meg fra Frankrike, og avslutter kvelden med rødvin fra sørvest-Frankrike og sjokolade med eggelikør-fyll fra Polen (det smaker bedre enn det høres ut).

Men…hva med alle de pastellfargede husene som dukker opp så snart man taster inn #wroclaw på instagram?

Hvor blir det av mine slike bilder?

Alt som Wrocław faktisk er kjent for, fargerike hus, den nydelige kirken i hjertet av gamlebyen og det sjarmerende torget som rommer flere ti-talls koselige restauranter og alltid yrer av livet, ja, alt dette?

En god natts søvn i den store marshmallow, en lang dusj, en sunn frokost og jeg er klar for magien i den fargerike eventyrbyen Wrocław.

Mer om det til neste gang!

Kvelder og tanker rundt steder og smaker i Kraków

Vi tilbringer søndagskvelden på uteserveringen til en lokal ølbar like rundt hjørnet fra leiligheten vi leier i Kraków. En to minutters gåtur fra vårt overnattingssted, hvor vi vil tilbringe en siste natt før morgendagens togtur og ny feriedestinasjon står for tur.

Foran oss på bordet får vi servert to glass aromatisert vodka (som i Polen nytes sakte og ikke i én slurk) , pære og solbær, og en kurv full av rykende ferske paluchy (brødstenger) servert med to forskjellige dippsauser, hvitløk og jalapeño-og tomat. Vi dypper brødstengene i først den ene sausen, og deretter den andre og nyter alle smakene som eksploderer i munnen. God ånde blir vi neppe sittende igjen med etter et måltid som dette, men det spiller heller ingen rolle, da den eneste personen jeg pleier å kysse er mange tusen mil unna både meg og denne ølbaren hvor min mor og jeg har valgt å tilbringe vår andre kveld i Kraków. Andre – men på en måte siste kveld, i hvertfall for en liten stund.

Ølbaren har en romslig terrasse, full av store bord i mørkt tre. Uteområdet er dekorert med metervis av lysslynger som henger langs veggene og omkranser hele terrassens areal. Belysningen bidrar til å skape en koselig atmosfære, og hjelper til å tiltrekke nye besøkende nå når mørket faller på.

Vi velger derfor å være her, vi også, nettopp fordi vi trenger å føle på denne lune stemningen og sperre ute alle tanker rundt hverdagslivet hjemme. All den mentale bagasjen som ikke behøver å være her på ferie sammen med min mor og meg.

Denne kvelden får vi ikke gjort mer enn å skåle med én drink hver, og innta hele denne kurven med brødstenger, før det til slutt blir tid for å vende nesene tilbake til leiligheten for å krype passe tidlig til sengs, i håp om å få en riktig god natts søvn før pakking av koffert og avreise til Wrocław står for tur.

Neste dag våkner vi tidlig og har derfor tid til å spasere rolig langs gatene i Kraków og videre gjennom parken med hver vår koffert, min som er stygg og signalgrønn og hennes som er fin og champagnefarget. De stakkars hjulene som bærer bagasjen vår, får virkelig kjørt seg, der de ruller på ujevnt terreng og gjør bittesmå hopp på alle disse brosteinbelagte fortauene.

Vel fremme på togstasjonen drar vi innom en kafé, hvor vi bestiller hver vår kaffe, og venter på det gamle toget som på tre timer skal frakte oss fra sjarmerende Kraków til fargerike Wrocław.

På toget sitter vi for oss selv i en kupé på første klasse, hvor vi blir sittende og lese hver vår bok, med pauser inn i mellom for å titte ut vinduet mens vi suser forbi polsk landskap og store hus på landet.

Ei eldre dame skyver plutselig opp kupédøra og kjefter på oss på polsk. Hun mener vi sitter på hennes plass, og må flytte oss umiddelbart. Hvem som har rett og hvem som har feil, er vanskelig å si, da vi tydeligvis har fått tildelt samme plassnummer på billetten ved en feil. Bittert, setter den eldre damen seg et annet sted, og lar selvfølgelig ikke muligheten gå fra seg å fortelle hver eneste person som krysser hennes retning, at vi har stjålet hennes plass. Hun sørger for å si dette så høyt at hele vogna hører hvert eneste ord, i håp om at vi skammer oss.

Vi ankommer til slutt Wrocław, en by jeg skal fortelle mye mer om senere, da jeg har så mange vakre bilder å dele. Fine bilder av nydelige bygg i alle regnbuens farger. Byen ser virkelig ut som et eventyrland, en fantasiverden full av farger. Ubehaget med den sure gamle damen var allerede glemt, det øyeblikket vi steg av toget og steg inn i en annen verden. Selv togstasjonen er fin, der den, gul som ei sol, ønsker oss velkommen.

Spol fire dager frem i tid, og her ligger jeg på en sovesofa i Kraków og lytter til lyden av kirkeklokker mens jeg ligger lys våken klokka seks på en fredagsmorgen.

Halsen er tørr og jeg er tørst, etter å ha tilbrakt gårsdagens sene timer på denne ølbaren som vi var hos den siste kvelden før vi forlot denne byen. Bare noen få timer etter å ha ankommet Kraków igjen, satte vi oss ned med hvert vårt glass vin (ja, på ølbar) og delte et fat fullt av fritert ølsnacks, deriblant kullsvarte jalapeño poppers fulle av smeltet cheddar og pikante biter av jalapeño på innsiden. Fritert geitost med chilli fikk vi også servert på dette fatet, i tillegg til fritert mozzarella, chips og potetbåter og brødstenger med hvitløkssaus og tomatsaus.

Nå ligger jeg her og funderer på hva jeg skal finne på på en dag som denne. Skal jeg stå opp, vekke min mor og la resten av dagen bli et resultat av intet annet enn tilfeldigheter?

Det er så mye jeg ønsker å gjøre her i denne byen, og ellers i dette landet, men samtidig ønsker jeg ikke å bli skuffet om ikke forventningene innfrir. Derfor tar jeg hvert eneste øyeblikk nøyaktig som det kommer.

Måtte det være noe så simpelt som et besøk på en hyggelig kafé (eller nok en koselig ølbar) , en spennende aktivitet eller helt andre eventyr her i Kraków, som jo også er et eventyrland, akkurat som Wrocław.

Dachshund-hyllest, kanelgnocchi og vannmelonmønster i Kraków

Nysgjerrig, titter jeg på store og små armbånd og øredobber i forskjellige stiler med ulike motiver, og smykker med ildfargede anheng i rav. Jeg går forbi flere ti-talls boder som selger de tradisjonelle polske blomsterkransene og broderte sjal, dukker ikledd polske bunader, korssmykker og religiøse pyntegjenstander, sjakkbrett og skrin av fint tre med innrissede detaljer, og mange flere håndlagde varer som frister handleglade turister fra verdens mange land, som har funnet veien hit til de mange bodene i den historiske markedshallen Sukiennice i sentrum av Kraków.

Utenfor hallen, i hjertet av Rynek Główny, har hundrevis av Dachshund-eiere møtt opp for å delta på et arrangement dedikert til nettopp denne hunderasen. Penger skal doneres til den lokale dyrebeskyttelsen, og hjemløse dyr skal forhåpentligvis få seg et nytt hjem. Dachshundeierne skal i dag marsjere sammen med sine søte små i en parade til ære for deres firbente venner, og i takknemlighet for alt arbeidet som blir gjort av de frivillige i den lokale dyrebeskyttelsen.

Min mor og jeg koser oss i Kraków, en by vi har feriert i sammen under flere anledninger, med flere års mellomrom. I kveld skal vi spise middag på en trivelig vegetarisk restaurant som vi først la vår elsk på, forrige gang vi var i Kraków sammen. For snart fire år siden.

Men først skal vi ta oss en liten tur til Wawel-slottet og den nydelige katedralen som ligger like ved slottets side. Vi skal ta fine bilder av de historiske bygningene, fine bilder av hverandre, og vi skal nyte dette deilige sensommerværet, eller tidlige høstværet, om du er en av dem som mener september er synonymt med høst.

Men først, før vi kommer oss dit, skal vi nyte en liten pause café på en av de mange utekaféene på det store torget i sentrum. Jeg bestiller en iskaffe, og får bokstavelig talt servert en kaffe med iskrem oppi. Min mor bestiller en liten is-dessert og en kopp cappuccino ved siden. Å drikke glovarm kaffe i denne varmen har jeg vanskelig for å klare, med mindre jeg sitter inne i kafeen sine lokaler hvor klimaanlegget står på for fullt og underbevisst lurer kroppen min til å tro at vi har steget inn i de kalde vintermånedene.

Is blir spist opp, min is-fylte iskaffe og min mors varme cappuccino blir drukket opp, og kafébesøket kommer til en ende. Rachunek proszę, sier vi. Regningen blir pent plassert foran oss på bordet. Jeg skulle ikke spise noen form for dessert denne ettermiddagen, men ender likevel opp med å stå på gaten og jafse i meg en liten pączki, polsk berlinerbolle-lignende bakst, i transit, på vei til og fra diverse butikker i byens mange handlegater.

Klesbutikker, skobutikker, veskebutikker, rekker og rader med moteriktige, nøytrale og i noen tilfeller totalt utdaterte saker og ting i ulike farger og mønstre. Vi blar med hendene, scanner med øynene og søker etter den lille nåla i høystakken, et eller annet urealistisk bilde av noe nært sagt oppnåelig, et plagg eller en gjenstand som vil få den materialistiske delen av dette store varme hjertet til å banke bare enda litt raskere.

Forelskelsen uteblir, men jeg ender uansett opp med å kjøpe meg en søt hvit t-skjorte med mønster av små vannmeloner på. Og intet mer i denne omgang, selv om jeg også falt for en gul veske med små sitroner på. Frukt er tydeligvis en gjengående kategori her.

Vi forlater butikkene, og sammen beundrer vi all den nydelige kunsten som stilles ut til salg ved Floriańska, før vi beveger oss i retning slottet.

Wawel lever som tidligere opp til forventningene, og er selvsagt like fint nå som da jeg for første og andre gang var turist ved foten av dette slottet og katedralen.

Videre spaserer vi til restauranten som i våre minner huskes som en utrolig fin vegetarisk opplevelse. Wielopole 3, heter denne bortgjemte skatten som ligger i et kjellerlokale, like ved siden av et hotell, langt unna gamlebyen.

Jeg velger å få servert den merkeligste retten denne restauranten har å tilby, i stedet for å gå for den deilige kantarellrisottoen eller den smakfulle fennikelpastaen, to retter som etter eget minne smaker helt fantastisk. Men nei, jeg bestiller gnocchi av gresskar, med masser av kanel, servert med blodappelsin og blåbær. Retten smaker helt greit, men likevel veldig, veldig merkelig. Jeg spiser til slutt opp restene av min mors placki (røsti) for å sitte igjen med en annen smak i munnen en kanelgnocchi.

I morgen drar vi videre med tog til Wrocław, en by jeg aldri før har vært i. Gøy skal det bli. Så gøy som en ferie fortjener å være!

Jeg ser deg så sjelden, men nå sees vi i Kraków

Endelig ferie, jubler jeg for meg selv, da det virkelig går opp for meg at kontoret og hverdagens rutiner ligger milevis unna min kropp og sjel. Deilig er det å vite at dette behøver jeg ikke å ofre en eneste tanke før om en uke og en dag. Denne ferien har jeg fortjent, tenker jeg. Dette har jeg lengtet etter.

Etter to flyturer og mye irritasjon er jeg endelig fremme i nydelige Kraków. Gjennom hele flyturen fra München til Kraków har jeg vært sur på den middelaldrende polske mannen som satt like bak meg, han som måtte på do cirka ti ganger på en time og ikke klarte å liste seg forbi uten å måtte røske godt tak i setet mitt slik at både setet og jeg ble dratt bakover og deretter slått forover som en liten katapult. Sur har jeg også vært på den tysktalende mannen i setet foran meg. Han som lente seg så godt bakover at spisebrettet omtrent ble kjørt inn i magepartiet og sittende fast mellom valkene mine, i dét flymaten (eplestrudel) og min obligatoriske tomatjuice blir servert.

Vel fremme på flyplassen blir jeg møtt med åpne armer av min mor. Tenk at det allerede har gått et halvt år siden vi så hverandre sist. Ja, vi har ikke sett hverandre siden før jeg byttet jobb, den gang jeg var på besøk i Norge, tidlig i mars.

Nå står vi her sammen i jubel og brede smil, på en flyplass i hennes hjemland. Vi holder godt rundt hverandre i en varm og god klem, den første på et halvt år.

En Uber-sjåfør henter oss på flyplassen, og kjører oss til adressen hvor leiligheten vi har leid, holder til. Vårt lille krypinn disse neste to dagene, før et tre dagers opphold i byen Wrocław står for tur.

Min mor stiller en rekke nysgjerrige spørsmål til sjåføren, da hun virkelig har latt seg fascinere av konseptet Uber, deres lave priser og applikasjonens brukervennlighet. Et enkelt tastetrykk og bilen er på vei. Ingen telefonnummer å ringe opp, ingen kø på linja og heller ingen taxi-kø å stille seg i. Vi lever i en verden hvor absolutt alt finnes kun et lite tastetrykk unna. Sjåfører, takeaway mat, hotellovernatting, blomster, bussbilletter, jobbannonser, potensielle partnere. Alt er tilgjengelig via mobilapplikasjoner i dag.

Leiligheten er full av tradisjonelle polske detaljer i sterke fine farger, noe som bryter opp det moderne interiøret sine duse hvite og grå toner. De broderte pynteputene og de innrammede bunadsvestene representerer gammel polsk kultur, en kultur som lever i beste velgående i den sjarmerende gamlebyen og hos de mange tradisjonelle restaurantene i Kraków. Witamy, sier eierne av Avanti Apartments til oss som er på besøk. Velkommen til en by hvor nytt og gammelt møtes. Velkommen til Kraków.

Jeg legger fra meg bagasjen, og setter meg ned en liten stund for å slappe av, før de sene ettermiddagstimene fører oss videre til et tradisjonelt polsk spisested som heter Chata.

Restauranten er koselig innredet med møbler av tre og myke pelstepper som skaper en varm følelse av hytteidyll. Vi bestiller begge hver vår porsjon med placki (polsk røsti) i pikant tomatsaus med oksekjøtt. Som en avslutning på måltidet skåler vi med hvert vårt glass med kirsebærvodka. Na zdrowie, sier vi i kor, og skåler.

Min mor smiler og ler. Her er hun på hjemmebane, og det fryder meg å se henne så avslappet og lykkelig som det hun ser ut til å være, her i sitt hjemland.

Vi vender tilbake til leiligheten og åpner ei flaske vin som jeg har tatt med meg fra Frankrike. En deilig syrah fra Languedoc-distriktet. Den lille vinåpneren som min mor fant i kjøkkenskuffen viser seg å være av helt elendig kvalitet, og vi må til slutt jobbe i team for å klare å åpne vinflasken uten å massakrere korken eller knuse flasken.

Vi lykkes heldigvis uten å ødelegge hverken kork eller flaske, og får til slutt lov til å nyte hver eneste dråpe mens vi veksler mellom å forbanne vinåpneren og le av hele situasjonen. Sittende blir vi til langt ut på natten mens praten går. Vi koser oss med vin, med chips, og med latterlig dårlig men likevel utrolig festlig disco polo musikk på radioen.

Stemningen er fantastisk. Ferien er i gang!

Sovelugar på flyplassen i München ble en bisarr opplevelse

Tretti euro fattigere, definitivt ikke mindre trøtt, småredd og samtidig en smule fascinert, ligger jeg her i bare BH og truse, under ei dyne, i en seng midt på flyplassen i München. Gate G06, om jeg så må være nøyaktig. Minuttene telles ned på en stor skjerm her inne i det som minner om en slags mini lugar, og lyset kan jeg ikke slå av. Valget står mellom sterkt blått lys (som det man finner på offentlige toaletter i Norge), blendende skarpt fotostudiolys eller bordellrød belysning, akkurat som på Red Light District i Amsterdam. Skjermen forteller meg at jeg kan lytte til klassisk musikk hvis jeg vil, men jeg velger å la være.

Konsekvensen er at jeg hører hver eneste lyd utenfor denne lugar-lignende saken, og blir dermed liggende dypt konsentrert med spissede ører, her jeg lytter til lyden av trillekofferter som ruller bortover gulvet og barn og voksne som prater høyt. “Nap cab, hva er det for noe?” sier en dame på britisk engelsk, som selfølgelig refererer til dette midlertidige soverommet mitt. “Se, her er der noen som sover! Gardinet er nede, noen sover her!”, roper en annen britisk kvinne.

Ufrivillig har mitt opphold i nap cab, denne lugar-lignende saken, blitt dagens underholdning for andre reisende på terminal 2.

Jeg har motvillig blitt en kunstinstallasjon. Eller mitt eget reality-tv program, hvor kun jeg eksisterer, uten å være klar over hva som skjer. Akkurat som i filmen The Truman Show med Jim Carrey i hovedrollen.

Selv om søvnen uteblir og blir erstattet med full forvirring over nåværende situasjon, er det likevel deilig å få hvile kroppen litt.

Jeg har tross alt stått opp klokka halv fem for å pakke ferdig kofferten, tatt en dusj, kledd på meg, pyntet meg og spist en ordentlig frokost før avreise til flyplassen og videre til Tyskland, med mellomlanding og et tre timers opphold på flyplassen i München før jeg endelig kan dra videre til Kraków i Polen.

Jeg prøver en siste gang å lukke øynene men klarer ikke å forsvinne inn i drømmeland. Ikke bare på grunn av støynivået, men det føles unaturlig å legge seg med sminke på. Dette hvite rene sengetøyet fortjener bedre enn å få brunt pudder, sort mascara og oransj leppestift most inn i putetrekket.

En og en halv time senere forlater jeg sengen og trer på meg det blomstrete skjørtet og den sorte toppen som jeg valgte å brette sammen og plassere på det lille nattbordet, under hvileseansen. I dét jeg åpner døra innser jeg at jeg har fått meg et publikum som har stått på utsiden og ventet i spenning på å se hvem som skjuler seg bak dette mystiske gardinet.

Jeg åpner døra og møter rundt tjue fremmede blikk. Samtlige blir stående og stirre på meg, nysgjerrige og forvirrede. Som om jeg er et dyr i en dyrehage, som ikke helt lever opp til forventningene som publikum har dannet seg på forhånd. Jeg er et kjedelig dyr. Ikke eksotisk nok, ikke morsomt nok, ikke rart nok. Skuffet, går dem alle videre. Med unntak av ei dame som blir stående på stedet hvil. Hun stirrer fortsatt. Hun liker sikkert kjedelige dyr.

Selv om dette kanskje er en av de merkeligste opplevelsene jeg noensinne har hatt på en flyplass, angrer jeg ikke på å ha gitt konseptet en sjanse. Skulle det bli en neste gang, vil det nok bli nødvendig med ørepropper og sovemaske. Kanskje også en joggedress eller pyjamas, for å ikke føle meg så naken og blottet for hele München Flughafens øyne (selv om gardinet sannsynligvis stengte ute alt av innsyn).

I ferd med å taste inn min personlige kode for å sjekke ut av min nap cab, ser jeg at noen har endret skjermspråket til russisk og forsøkt å reservere rommet mens jeg fortsatt lå der inne og “sov”.

Kjære russer, tenker jeg. La de ansatte få skifte sengetøy og vaske gulvet, så skal du få lov til å leve ditt eget Truman Show, du også.

Alt som føles feil og alt som føles riktig

En liten regndusj skyller over meg, i det jeg går ut døra for å møte denne torsdagen og alle utfordringene som hører til på en dag som denne. Torsdag betyr personalmøte på jobb. Personalmøte betyr en hel time hvor jeg ikke trenger å gjøre annet enn å nikke, smile og være helt stille. En liten pause fra de to enorme dataskjermene som lyser opp og viser meg en hel mengde tall, bokstaver og dataprogrammer som folk flest aldri har hørt om. En time hvor øynene får fred og tankene ufrivillig begynner å vandre. Jeg skjønner jo uansett ikke halvparten av hva ledelsen prater om, fisk ut av vann, som jeg jo føler meg som i denne bedriften.

I dag blir det nevnt at det behøves hjelp på avdelingene i England, og frivillige pendlere bør melde seg snarest. Hadde dette vært en jobb hvor jeg faktisk forstår hva jeg egentlig driver med til daglig, ville jeg sikkert reist meg opp og brølt ut et stort JA og bedt på mine knær om å få bli den heldige utvalgte pendleren. Jeg som er så glad i forandringer, ville nok følt et snev av lykke over å kunne ha en jobb hvor man får reise og tilbringe tid sammen med forskjellige mennesker i forskjellige kontorlandskap og besøke nye spisesteder og sove på hotellrom. Kanskje ikke hver uke, hver måned, hele året, nei, jeg har jo en samboer å ta vare på, og ingenting er viktigere enn kjærligheten. Men av og til, med jevne mellomrom, for å krydre opp en monoton tilværelse. Ja, da ville det vært fint.

Men jeg kommer ikke til å melde meg frivillig. Sannsynligvis vil jeg ikke bli spurt heller. Her hvor jeg jobber nå, skjønner jeg jo ikke bæret av hva jeg egentlig driver med. Oppgavene gjør jeg som en robot på autopilot. Jeg vet hva som forventes av meg å gjøre, men jeg har aldri forsøkt å sette meg inn i hvorfor jeg gjør nettopp det jeg blir betalt for å gjøre. Tall og bokstaver flyter rundt, inn i hverandre, over hverandre, frem og tilbake. Hjernebarken knirker og jeg reagerer med trøtthet. I løpet av en arbeidsdag kan jeg gjespe så mye at jeg sikkert ser ut som en fisk som gisper etter luft. En fisk ut av vann er jo nettopp det jeg er, her hvor ingen andre skiller seg ut slik som jeg gjør.

Alle de andre på kontoret er datagenier med flotte CVer. Jeg er utdannet innen reiseliv og har en middelmådig CV å henvise til. Jeg vet ikke hva jeg gjør her, men føler meg takknemlig over å ha blitt ønsket hit og fortsatt, etter fem måneder, ikke har fått spørsmål om dette kanskje er feil jobb for meg. Noe det jo faktisk er, men ingen ser ut til å legge merke til.

Å være i feil jobb er uansett ikke det samme som å velge en studieretning, dedikere flere år til studiene, pådra seg studiegjeld og innse først etter flere år at man har valgt å satse på helt feil yrke.

Og tenk på alle dem som lever i feil forhold?

Det må være forferdelig å leve årevis sammen med en person man egentlig ikke elsker. Eller en person man kanskje har elsket før, men sluttet å elske over tid. Mange vokser fra hverandre, men holder likevel sammen. Noen på grunn av barn, andre fordi frykten for å leve alene er større enn tomheten man føler av å være i feil forhold.

Og tenk på dem som lever i feil kropp? Måtte det være kvinner som lengter etter å leve som menn eller menn som kvinner, eller ungdom og voksne rammet av sykdommer som endrer kroppen fra noe den en gang var til noe som føles…feil?

Min situasjon er bare en dum bagatell, et luksusproblem, i forhold til alt dette.

Det finnes mange mennesker der ute som sliter med å få seg en jobb. De bryr seg ikke om pendling, eller om jobben føles riktig eller feil. Vi må jo alle tjene penger til livets opphold.

Håpefullt, ser jeg på klokka. Tjue minutter gjenstår, før jeg kan pakke sakene i full fart og spurte som en gaselle til bussholdeplassen som ligger ti minutter unna kontorbygget.

Pendling med jobben blir det ikke, men om to dager reiser jeg på ferie. En hel uke til å slappe av, utfolde meg kreativt, nyte tiden sammen med min mor, kose meg med tilværelsen som turist i Polen, og ta meg tid til å tenke på disse ønskene, drømmene, fremtidsplanene mine.

Alt som føles riktig.

Pardans i de franske gater og smaksrik mat fra Haiti

Stripete kjole, lyseblå og hvit, med rosa blomster og flamingoer på. Kort, hvit cardigan og hvite sandaler. Litt mousse i håret og litt farge på lepper, vipper og bryn. En dæsj med Coco Mademoiselle og tre lag med lyserosa neglelakk på de nyfilte neglene mine.

Jeg føler meg fin, og fin vil jeg være, nå på denne første lørdagen i September, en lørdag sammen med ham.

Forrige helg var han i Paris. Neste helg drar jeg til Kraków.

Før min kjære og jeg forlater leiligheten for å få mest mulig utbytte av denne deilige lørdagen, lar jeg ham få se ferdig et bilprogram på Discovery, mens jeg selv leser ferdig de første førti sidene av boka fakta om Finland av Erlend Loe.

Vi ønsker September velkommen, og det med stor optimisme, da vi vet at høsten fortsatt vil holde seg langt unna solfylte Toulouse i en god måned til. Kanskje to.

Ettermiddagen tilbringer vi på kaffebaren La Fiancée, stedet som etter min mening lager byens beste cookies. Jeg bestiller to. En med biter av hvit sjokolade og peanøtter, og en med biter av melkesjokolade. Hver gang vi har spasert forbi denne kaffebaren sammen, har jeg nevnt hvor deilig de smaker, disse småkake som serveres på La Fiancée. Knasende og harde utenpå, myke og omtrent deigete på innsiden, hans smil bekrefter det jeg alltid har sagt. Disse er byens beste cookies.

Som lørdager flest, drar vi på kino, og videre på restaurant. Denne gang er det spesialiteter fra Haiti som står for tur, på restauranten Casa Natachou i den sjarmerende bydelen Carmes.

På et av de små torgene i Carmes, lyder fin musikk fra et anlegg og en gruppe kvinner og menn danser pardans. I full beundring og en smule misunnelig, blir jeg stående og se på de mange parene som så drømmende fører og blir ført av sin partner på det fineste dansegulvet av dem alle.

“Kan ikke vi lære oss å danse like bra som disse menneskene? Ville ikke det vært fint?”, spør jeg og ser på ham med håpefulle dådyrøyne. Nei, sier han tvert. Han liker ikke å danse. Ikke med mindre han er i store selskap (som bryllup) , beruset av store mengder champagne, på et tidspunkt hvor natten står ved sin ende og snart blir til daggry. Jeg sender et siste blikk mot alle disse danseglade parene, og lar hånden til min kjære føre meg bort fra dansen og inn i de smale gatene i retning god mat og aromatisert rom fra Haiti.

En smilende servitør leder oss til vårt lille bord som er reservert i min kjære sitt etternavn. Plassert foran oss får vi en liten tavle med menyen påskrevet i kritt. Vi bestiller hver vår ti punch cocktail og hver vår Menu Découverte, en meny til 28 euro, hvor alle husets retter blir servert i små porsjoner, noe som gir oss en fin mulighet til å nysgjerrig prøve oss frem, utfordre smaksløkene og lære litt om haitisk matkultur.

Kjapt, rekker jeg å ta et bilde av forrettene vi har fått servert. Fatet består av accra (pikante friterte fiskeboller), friterte kroketter av røkt sild, potetsalat, kyllingvinger, svært pikante kroketter med kjøttfyll, og potetchips. Jeg som ikke engang liker sild, kunne fint spist ti kroketter til. Jeg storkoser meg med denne eksotiske smaksopplevelsen.

Videre kommer vi til hovedretten, som består av ris kokt i kokosmelk med grønnsaker, kylling og ingefærmarinerte grønnsaker og en form for coleslaw med biter av fritert svinekjøtt. Jeg forteller min kjære at jeg liker ingefærkyllingen best. Han foretrekker coleslaw og svinekjøtt.

Vi diskuterer de karibiske øyer, palmetrær og hvite strender, og muligheten for å kanskje besøke Haiti i fremtiden, forført av denne deilige maten som vi nå nyter. Vi har jo allerede vært på denne øya sammen, han og jeg, i nabolandet Den Dominikanske Republikk. En romantisk ti-dagers ferie, og vår første utenlandstur sammen, for tre år siden. Jeg tar en liten slurk av ti punchen og smiler. Tenk at et måltid er nok til å få meg til å drømme meg bort fra Europa, over Atlanterhavet og videre til de Karibiske øyer. Jeg kan umulig komme nærmere en reise uten å reise, enn det jeg gjør nå.

Etter å ha drømt om Haiti og gjort oss bedre kjent med landets spesialiteter, går vi fra bordet og sier “på gjensyn” til den hyggelige servitøren som håper vi kommer tilbake ved senere anledning.

Kvelden avsluttes på sofaen, foran en dokumentar om franskmenn som bor i Tokyo. Dit vil jeg også dra, sier jeg til min kjære, som har vært der to ganger og lengter sårt etter å reise tilbake til det mest spennende landet han noen gang har vært i.

Jeg vrenger av meg min stripete kjole med flamingoer på, og slenger på meg en sort pyjamas.

Haiti, Japan, alle verdens land. Vi har så mange gode ti-år igjen foran oss, på å rekke så utrolig mye fint. Men akkurat nå ønsker jeg ikke å være noe annet sted enn nettopp her på sofaen vår, sammen med ham.

Hva tre år i Frankrike har lært meg om Frankrike

For nesten tre og et halvt år siden fulgte jeg mitt hjerte og flyttet til nydelige Frankrike for å lære meg språket og starte et nytt kapittel i hjemlandet til glamorøse ikoner som Brigitte Bardot, verdenskjente moteskapere som Coco Chanel og Christian Dior, og andre kulturpersonligheter som blant annet sangerinne Édith Piaf, filosof og poet Voltaire, og Victor Hugo, forfatteren av Les Misérables og Ringeren i Notre Dame.

Om du ikke gjenkjenner halvparten av disse referansene; Frankrike er også hjemlandet til David Guetta og Daft Punk.

Før jeg hoppet ut i det ukjente og endelig flyttet hit, så jeg på fransk som verdens mest romantiske og poetiske språk. Hver eneste glose uttalt av de høye og mørke sjarmørene i disse franske filmene som fikk meg til å drømme om et liv i Paris eller på den Franske Riviera, hørtes ut som en kjærlighetserklæring sunget ut med skarre-R og nasale “-on” og “-ant” endinger på ord som pardon og croissant.

Naivt, trodde jeg at en leilighet i sentrum av Paris ville være innenfor et normalt prisnivå, utsikt mot Eiffeltårnet ville være en selfølge og absolutt alle bydeler ville være rene, pene og fredelige. Som en romantisk drøm, så jeg for meg meg selv sykle nedover Champs-Élysées med stråhatt på hodet og en sykkelkurv full av ferske baguetter, ost og vin. Til lyden av trekkspillmusikk. Paris lød den gang som poesi i mine ører. Jeg liker fortsatt Paris, og som alle har skjønt, jeg elsker Frankrike. Det ekte Frankrike.

Poetisk var ikke lenger Paris da jeg flyttet dit og oppdaget at franskmenn er vanlige dødelige mennesker som klager på overpriset øl og dårlig vær, irriterer seg over det nasjonale togselskapet og sier putain i annen hver setning. Med andre ord, franskmennene er ikke så veldig annerledes fra oss i lille Norge. Selv om både franske filmer og ikke minst Hollywood, prøver å fremstille la vie en France som et finpolert og supersofistikert liv hvor alle ser ut som de kommer direkte fra Paris Fashion Week, og spiser baguetter, ost og kaker hele dagen uten å legge på seg et gram.

Langt unna denne illusjonen er dem, men litt annerledes er dem jo likevel.

Blant annet når det kommer til mote.

Hvordan kle seg som en femme française ?

La oss starte med å prate litt om Paris, en by og en kultur som skiller seg ut fra resten av landet.

Myten: Motemagasiner som Vogue og Harper’s Bazaar elsker å skrive om ~~franske damer~~ parisere som til hverdags danser seg over brosteinbelagte gater iført enten smarte drakter à la signaturlooken til Chanel eller vakre kjoler, trendy kåper og skyhøye Louboutin’s på beina. Kvinnene skal være slanke og feminine, undertøyet skal alltid matche og alltid være sensuelt og elegant, og de bittesmå håndveskene vil alltid inneholde minst én pakke sigaretter.

Sannheten: Da jeg bodde i Paris, var det hverken høye hæler eller elegante kjoler som gjenspeilet majoriteten av kvinnene jeg så i gatene, på t-banen, på barer og restauranter, i butikker og ellers i samfunnet. Derimot så jeg trange olabukser kombinert med sorte gensere eller løstsittende bluser og sorte eller brune sko (med lave hæler) , hvor enn jeg gikk. Selv på fine restauranter og fashionable cocktailbarer (uten kleskode), sverget de fleste kvinner til olabukser. Det er likevel én type kjole absolutt alle franske kvinner eier; den lille sorte.

Skjerf går de fleste parisere i, uansett årstid (ull om vinteren og chiffon om sommeren). Dette gjelder for øvrig både menn og kvinner.

I resten av landet (spesielt lenger sør) finner man langt flere kvinner som ikler seg kjole eller skjørt i ulike lengder, til uansett hvilken anledning.

En generell regel har likevel de fleste franske kvinner. Minimalisme, komfort og et naturlig utseende vil alltid være det beste.

Sjal og skjerf. Skinnjakker, olajakker og ensfargede trench coats. Joggesko, ankelstøvletter, lårhøye støvletter og dressko. Bluser og skjorter. Enkle skjørt. Enkle kjoler. Enkle accessoirer.

Glem foundation, contouring og tung øyenskygge. Her er en leppestift og litt mascara alt man trenger av sminke. Å børste håret er ikke nødvendig om håret er langt, mens en kjapp styling med litt mousse vil være godt nok for kort hår. En viktig detalj å huske på; en fransk kvinne forlater aldri hjemmet uten å parfymere seg først.

Hvordan snakke fransk, comme les françaises

Olala er noe franskmenn som oftest sier for å uttrykke irritasjon eller bekymring, og brukes sjelden i en positiv og flørtende sammenheng (slik som ukjente kilder vil ha oss til å tro). Sacré Bleu er et uttrykk som døde ut på 60-tallet, og brukes kun av turister som vil si det eneste “stygge” ordet de har klart å hente frem fra den utdaterte gloseboken sin. Si aldri garçon til servitøren. Smil og si Monsieur. I det du hilser på bussjåføren, butikkansatte eller servitøren; husk at bonjour sies fra morgenkvisten og frem til klokka seks på kvelden. Deretter sier man bonsoir.

Ça va? Ça va. Ça va? Ça va.

Oversatt: Går det bra? Ja, det går bra. Med deg da? Ja, det går fint med meg.

Den franske væremåten

Når franskmenn hilser på hverandre, hilses det ved å kysse hverandre på kinnene (i løse luften, kinn mot kinn). Klemming blir sett på som noe intimt, forbeholdt de aller nærmeste.

Å streike er en nasjonalsport, å klage er en tradisjon, å uttrykke sin misnøye og sine sterke meninger er en selfølge. Å sukke høylytt og demonstrativt og mumle putain for seg selv, er verdens mest normalt reaksjon hver gang man ser ut til å være uheldig med noe, måtte det være bilkø, forsinket buss, regnvær, treig service eller et helt annet irritasjonsmoment.

Drar man på middagsbesøk eller på fest, skal hver eneste gjest kysses på kinnene i dét man hilser. Når drikkevarer er servert og det endelig blir tid for å skåle, skal det skåles individuelt med hver eneste person. Se dem dypt inn i øyene, smil og si chin chin eller santé til lyden av klirrende glass.

Kunnskap om mat og vin

Franskmennene er stolte av sin matkultur, med god grunn. Eksempelvis, den prestisjøse Michelin-guiden og landets mange stjernerestauranter, høy gastronomi og prisvinnende kokker, verdenskjente viner, sine eksportvarer som blant annet de deilige ostene camembert og brie, sine kjente bakevarer (alt fra baguetter til flan til makroner) og andre søte fristelser som crème brûlée og crêpes.

Ønsker man å få i gang en samtale med en franskmann, er mat utvilsomt et tema som vil bryte isen og styrke bånd. Hver region i Frankrike har sine egne spesialiteter, og du vil garantert lære mye spennende om de lokale rettene fra hjemstedet til din samtalepartner. Alt fra regionale oster til desserter og tradisjonell husmannskost til vin og likører. Vedkommende kommer dessuten garantert til å spørre deg en hel rekke spørsmål om matkulturen der hvor du kommer fra, også.

Kort oppsummert?

Å bo i Frankrike betyr å kysse mange kinn, la sminkeløs hud få pusterom, skåle med mange mennesker og tåle intens øyekontakt, eie mange skjerf, si olala og putain når man er sur (på blant annet togselskapet), ikke frykte kalorier – fordi her skal man leve et liv hvor deilig mat både er en lidenskap, en hobby og et viktig samtaleemne.

Kristine's Lykkeprosjekt

Primary Menu