Utsjekk fra villaen og etterlengtet venninnetid

Søndag, den trettende september. Jeg våknet til min første morgen som nygift, til våre siste timer i villaen, en siste mulighet til å ta en dukkert i svømmebassenget, en siste frokost sammen med våre venner fra Paris, før tiden var inne for dem alle å reise hjem igjen.

Alle, bortsett fra min venninne Laurène, hun som tidligere har bodd i London og Cannes. For tiden bor hun hjemme hos sin familie i Bretagne mens hun leter etter ny jobb i Sør-Frankrike, potensielt her i Toulouse. Med tanke på at hun ikke hadde noen forpliktelser ventende på seg hjemme, hastet det heller ikke å reise tilbake med det aller første. Tre dager ekstra kunne hun fint unne seg.

Siden vi ikke hadde sett hverandre på ett og et halvt år, var det dessuten viktig både for henne og meg å ta igjen all den tapte tiden og kose oss med etterlengtet venninneprat, cocktails og god mat.

Som et plaster på såret for at utdrikningslaget var blitt utsatt til neste år, overrasket hun meg med en fantastisk gave som skulle bli en fin avslutning på vår tid sammen. Hun hadde bestilt togbilletter til Montpellier og booket en helt spesiell fotoseanse for oss to. Jeg skulle endelig få leve ut Dita von Teese-drømmen for en dag, på en glamorøs Burlesque-fotoshoot hvor en ekte fransk Cabaret-stjerne skulle stå for både fotografering og styling, og kostymer var til utlån fra hennes eget show. Korsetter, sateng og fjær, glitter, glamour og røde lepper, jeg lot tankene vandre og smilte med stjerner i øynene der jeg gledet meg til vår lille Moulin Rouge-makeover.

De siste timene i villaen tilbrakte Laurène og jeg ved bassengkanten, sammen med Julien, min venninne Daniela og hennes samboer Thomas. Om jeg bare kunne bodd her for alltid, ville jeg ha tilbrakt hver eneste solskinnsdag her ute, iført bikini og solbriller og et eneste stort glis.

Heldige er paret som eier dette paradiset, byens store kaffegründere som i tillegg til villaen hvor vi feiret bryllupet, eier det store flotte nabohuset. Heldige var de, som ikke kunne møte oss hverken ved innsjekk eller utsjekk fordi de akkurat der og da var opptatt med å nyte livet på en yacht i Spania. Bare tanken på å eie flere franske villaer med svømmebasseng og en yacht i Spania er for meg helt surrealistisk, en fjern fantasi fra en helt annen verden.

Disse kaffegründerne eier nok alt de kunne ønsket seg og litt til, men de har ikke Laurène og Daniela, to nydelige kvinner som har stilt opp og vært en enorm støtte for meg gjennom hele coronasituasjonen, gjennom planleggingen av bryllupet og utsettelsen av både seremonien og bryllupsfesten. Mine venninner som hadde store planer for utdrikningslaget som i utgangspunktet skulle bli arrangert helgen før bryllupet.

Denne lille symbolske bryllupsfeiringen som vi nå fikk gjennomført ville ikke ha vært det samme uten dem. Der vi satt ved bassengkanten og pratet bort søndagsformiddagen, ble jeg rørt over hvor ivrige de begge nå var etter å planlegge et ordentlig utdrikningslag for meg til våren, det skulle bli elegant og stilfullt, det skulle involvere sofistikerte drinker og deilig mat. Sju måneder frem i tid, og jeg gledet meg allerede.

Etter hvert som tiden nærmet seg utsjekk, pakket vi sammen sakene og takket våre gjester nok en gang for at de valgte å komme. Laurène ble som nevnt med meg hjem og erstattet dermed min nye ektemann, som dro videre sørover til den lille kystbyen Collioure for å feriere sammen med sine foreldre i et par dager. Han ville gi oss kvinner litt kvalitetstid på tomannshånd.

Under normale omstendigheter ville jeg ansett det som svært unaturlig å ikke tilbringe mine første dager som nygift sammen med ektemannen min, men ettersom bryllupet har blitt delt i to og utdrikningslaget vil bli arrangert først etter bryllupet og brudekjolen ble kjøpt på internett og coronasituasjonen skaper utfordringer jeg tidligere aldri kunne ha forestilt meg, finnes det ikke lenger noe som heter unaturlig.

Laurène og jeg startet kvelden med en spasertur gjennom favorittparken min, Le Jardin Japonais, før jeg tok henne med til en restaurant jeg visste hun ville like, den latinamerikanske El Chivito, hvor vi bestilte hver vår pisco sour og en plateau découverte bestående av tortillachips og guacamole, sorte bønner, empanadas, arepas og salchipapa.

Etter måltidet vandret vi gjennom sentrumsgatene og videre til Place du Capitole. Vi beundret byens belysning under den sorte nattehimmelen, og diskuterte jobb og karriere. Et vanskelig tema i denne usikre nåtiden hvor selv det å holde motet oppe for fremtiden har vært en eneste stor utfordring.

Hvor er vi om et halvt år? Hvor er vi om en måned?

Ingen vet. Derfor er det viktigere nå enn noensinne å verdsette hver eneste dag og hvert eneste menneske som klarer å få oss til å smile, til å le, hvert menneske som gir oss en varm og god følelse i hjertet og som ikke krever noe som helst tilbake annet enn gjensidig respekt og kjærlighet.

Resten får vi bare ta som det kommer.

Siste del av bryllupsfeiringen – og en fremtid med blanke ark

Etter en nydelig vielse i rådhuset Capitole de Toulouse etterfulgt av en vin d’honneur i villaen, avsluttet vi første del av bryllupsfeiringen med en liten fotoseanse under kveldssolen, i en blomstereng full av visnede solsikker med sine skrøpelige hengende hoder.

Både Julien og jeg var en smule skeptiske der vi stod, plassert på tørket jord blant hundrevis av brune solsikker. Vi klarte ikke å se hva fotografen så, skjønnheten i døde blomster, uttørkede blomsterenger. Om ikke solsikkene var friske og gule med sine hoder høyt i sky, om ikke bladene var grønne og himmelen blå, om ikke poenget var å skape triste, dystre, gotiske bilder i grånyanser, hva var da vitsen i å unne det falne oppmerksomhet?

Alt handler om perspektiv.

Først da vi fikk se resultatet på kameraets skjerm, hvordan fotografen klarte å fange sesongens overgang og kveldssolens gylne stråler, først da gikk det opp for oss hvordan absolutt alt i naturen er vakkert på sitt eget vis, om man bare løfter blikket og tillater seg selv å se verden med nye øyne. Om man bare våger å være kreativ, være bittelitt annerledes.

Disse bildene er på mange måter et symbol på det siste halvåret og alt som har hendt, et symbol på det å lære seg å smile gjennom tårene, danse gjennom stormen, snu det negative om til noe positivt og se fremover, mot nye horisonter.

Akkurat som fotografens speilreflekskamera, har kjærligheten gitt oss evnen til å stoppe tiden. Omfavnelsen, øyekontakten, smilet som sier mer enn tusen ord. Som i en hypnose får han meg til å glemme alt det vonde, alle skuffelsene som har preget hverdagen siden mars måned. Kjærligheten vår har alltid vært terapeutisk for meg, og viktigere har den aldri vært enn nettopp nå.

En av årets første skuffelser var da jeg innså at jeg aldri vil få oppfylt den store pikedrømmen om å reise til min mors hjemland for å kjøpe brudekjole sammen med henne og min tante. Noen måneder senere mistet jeg jobben, noe som igjen har satt boligdrømmen på pause. Av byråkratiske årsaker vil jeg heller ikke få tatt den videreutdanningen som jeg hadde ønsket meg, og på toppen av det hele vet ikke min kjære ektemann om han fortsatt har en jobb å gå til etter neste måned.

Fremtiden er med andre ord et blankt ark, et uskrevet kapittel hvor alt kan hende. Denne bryllupsfeiringen har vært en nydelig, og svært nødvendig distraksjon fra alt som er vanskelig, fra alt som er uklart og alt som vi dessverre ikke har kontroll over.

En solsikkeeng vil ikke kunne være gul for alltid, for ingenting varer evig. Men kjærlighet kan få tiden til å stå stille, og et blankt ark gir oss friheten til å ta imot nye muligheter med åpne armer.

Jeg glemte nesten å nevne restaurantbesøket vårt etter endt fotoseanse. Sammen med våre sju overnattingsgjester dro vi til den tradisjonelle franske restauranten La Fontaine aux Grives, en femten minutters kjøretur fra villaen i Pin-Balma.

Vi startet aftenen med Kir Violette (hvitvin med fiolsirup) til apéritif, før vi deretter bestilte hver vår forrett.

Valget mitt falt på en klassiker, foie gras, før jeg til hovedrett fikk servert favorittretten til min kjære, ris de veau aux morilles (kalvebrissel med saus av morkler). Morkler er definitivt en av mine favorittsopper, sammen med kantareller. Kalvebrissel, som er en delikatesse her i Frankrike, har en deilig smak som ikke ligner noe annet.

Til dessert spiste jeg solbærsorbet, da jeg rett og slett ikke orket hverken kake eller crème brûlée. Jeg hadde jo allerede forsynt meg to ganger fra bryllupskaken tidligere på dagen.

I neste innlegg vil jeg fortelle om alt som skjedde dagen etter bryllupet. Om vennskap og venninnetid og en hyggelig overraskelse som min venninne Laurène hadde planlagt for oss begge.

Etter vielsen i Capitole feiret vi videre i villaens hage

Det tok litt tid, men jeg har endelig fått bildene fra vår intime feiring i villaen etter den borgerlige vielsen i Capitole. Vår lille vin d’honneur og forsmaken på den store bryllupsfesten som etter planen vil bli gjennomført i april.

Det vil si, om ikke coronaviruset nok en gang vil tvinge oss til å utsette alt sammen. Vi krysser fingrene for at hageseremonien og bryllupsfesten vil gå som planlagt til våren, og er samtidig svært takknemlige for at den opprinnelige bryllupsdatoen, denne solfylte septemberdagen, ble så fin som den ble.

Lykkelige er vi begge for at vi fikk oppleve den vakreste borgerlige vielsen vi kunne ønsket oss, en eventyrlig vielse i det nydelige rådhuset her i Toulouse. Etter vielsen fortsatte vi feiringen i villaen i Pin-Balma, hvor bilder ble tatt og minner ble skapt, en hyggelig ettermiddag med gode venner, musserende vin og kanapeer, og som vi hadde håpet ble vi velsignet med strålende vær fra tidlig på morgenkvisten helt til nattemørket la seg over byen.

Villaens terrasse hadde vi sammen med våre venner dekorert med hvite og rosa papirlanterner og et banner med ordene “Just Married”. Hagebordene ble dekket med hvite duker og flere flotte blomsterbuketter, deriblant min egen brudebukett, buketten fra min mor og flotte blomster som vi like etter vielsen fikk hentet i Capitole, en hyggelig overraskelse som vi hadde fått tilsendt fra familien til min venninne Laurène.

På det minste av de to bordene hadde vi satt frem ei magnumflaske musserende til kjøling i ei champagnebøtte, med om lag tretti fløyteglass dekorativt plassert ved siden. På det andre bordet stod flere fat med kanapeer plassert side om side, sammen med et pain surprise som de så pent kaller det på fransk, et sandwichtårn fullt av triangler med ulikt fyll, deriblant røkelaks, tunfisk og vegetariske varianter.

Musserende vin fra Gaillac, som etter min mening er like god i smaken som boblene fra nord (Champagne), ble servert og vi hevet våre glass for å skåle og takke alle som hadde tatt seg tid til å komme hit for å feire sammen med oss på intimt vis, før vi nok en gang vil gjenforenes i forbindelse med hovedfeiringen som er utsatt til neste år.

Etter fingermat og smørbrød, ble bryllupskaken servert. En rosekake med smørkrem, sitronbunn og mangomousse, en kreasjon som skulle vise seg å være både flottere og enda deiligere i smaken enn hva jeg hadde forestilt meg da jeg først bestilte den. Det samme kan jeg si om sitronkjeksene på pinne (som jeg trodde var vaniljekjeks helt til jeg fikk smake), med våre navn og bryllupsdato påskrevet.

Under den stekende ettermiddagssolen ble det etter hvert vanskelig for enkelte av våre mannlige gjester å holde seg dresskledde og samtidig holde seg unna svømmebassenget. En etter en, rev de av seg sine dresser og tok salto, enkelte av dem baklengs, der de hoppet uti bassenget.

Kvinnene holdt seg alle tørre og påkledde, langt unna bassengkanten hvor vann ble sprutet til alle kanter. Julien truet ertende med å kaste meg uti klorvannet, jeg truet tilbake med å mose et kakestykke i ansiktet hans om han så mye som skvettet vann på kjolen min.

Utover kvelden skiftet jeg likevel til et noe mer sommerlig brudeantrekk, og Julien lot dressjakken og sløyfen bli hengende i skapet. Sammen med våre sju overnattingsgjester skulle vi avslutte kvelden med middag og vin på en tradisjonell fransk restaurant ved navn La Fontaine aux Grives (bilder av antrekk nummer to og notater fra restaurantbesøket kommer i neste innlegg).

Å feire bryllup i en Airbnb-villa hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre, men vi hadde jo heller aldri trodd at bryllupet skulle bli delt i to, og at en pandemi skulle være årsaken. Jeg takket min mor nok en gang for at hun reserverte villaen for oss, at hun gjorde dette for å glede Julien og meg, hun som ikke engang kunne være her sammen med oss på denne dagen.

Tolvte september 2020, ikke helt som forventet, men likevel en fantastisk start på bryllupsfeiringen.

Vår vielse i vakre Capitole de Toulouse

Ikke før jeg steg ut av bilen til vårt vennepar som for dagen stod for fotografering og makeup, ikke før jeg ankom sentrum og Capitole etter en stressende morgen med store forberedelser, ikke før dette minneverdige øyeblikket der jeg løp mot ham, han som på denne dagen skulle bli min ektemann, ikke før nå hadde jeg sett hvordan dressen hans så ut. Hvordan han så ut i mørkeblå blazer med lys lilla sløyfe og hvit skjorte. Elegant og flott, Julien glødet.

Under det hvite munnbindet med “Mrs” påskrevet, smilte jeg så bredt at jeg nesten fikk vondt der jeg så ham og alle våre venner fra Toulouse og Paris samlet utenfor Capitole.

Trist var det selvfølgelig å ikke kunne feire denne nydelige dagen sammen med mine venner og familie fra Norge, men takket være dagens teknologi skulle i det minste mine foreldre få muligheten til å være med på den borgerlige vielsen fra start til ende via mobiltelefonen min, på videochat filmet av ei venninne.

Det gjorde utvilsomt vondt å vinke til mine foreldre, der jeg så dem i middelmådig kvalitet på mobilskjermen, og ikke ved min side der jeg stod utenfor Capitole sammen med Julien, hans foreldre, våre franske vitner, venner fra Paris og kollegaer fra Toulouse.

Vondt var det å ikke kunne klemme min mor, kjenne den søte duften av hennes parfyme og varmen fra hennes omfavnelse, å ikke kunne se henne ikledd den sannsynligvis veldig fine kjolen hun hadde planlagt å bruke under vielsen min i Capitole. Det var rart å bare se henne sitte på sofaen hjemme hvor hun observerte alt sammen fra flere tusen kilometers avstand.

En umulighet å gjennomføre på grunn av dette viruset vi nå har måttet leve med i over et halvt år allerede. Viruset som hindrer meg fra å besøke mitt hjemland, viruset som er grunnen til at vi valgte å utsette neste halvdel av bryllupet til våren.

Etter å ha ventet i om lag tjue minutter var vår tur kommet til å bli ledet opp den flotte trappeoppgangen og videre inn gjennom de vakre salene i Capitole, hvor alle vegger og tak er dekket med marmor og flotte malerier. Gullrammer og interiørets mange gulldetaljer fullførte det sofistikerte visuelle, det fineste rådhuset jeg noensinne har besøkt.

Brudebuketten min bestod av rosa og røde roser og ulike grønne blader, deriblant eucalyptus. Langermet kjole med bare skuldre og skjørt i tyll dekket med små perler. Sandaler på føttene, også disse med tyll og perler, en liten blomsterkrans på hodet og øredobber med små blomster i rosegull og hvite perler som eneste aksessoirer for anledningen.

Til lyden av Mozart sin Piano Concerto no 21, gikk vi arm i arm ned rådhusgulvet, smilende med alle sine øyne rettet mot oss. Aldri før har jeg fått så mye oppmerksomhet, blitt studert så nøye som nå, med mobiltelefoner og speilreflekskameraer der de fanget hver eneste bevegelse. Julien syntes det hele var en smule sjenerende, selv elsket jeg å være stjerne for en dag.

Med fine krøller og blomster i håret, med lys rosa tyllkjole og ferskenfarge i kinnene følte jeg meg for første og sannsynligvis nest siste gang i mitt liv som ei prinsesse. Om sju måneder vil tyllkjolen bli byttet ut med min hvite brudekjole med langt slep, og Capitole blir selvsagt byttet ut med det sørvestfranske slottet som vi jo i utgangspunktet hadde reservert for denne varme septemberdagen. Vi skulle nå ta feiringen videre til i en villa i stedet, noe vi absolutt ikke angrer på i ettertid.

Bilder og notater fra vår vin d’honneur i villaen kommer etter hvert som jeg får tilsendt flere bilder fra dagens fotograf (som for øvrig ønsker å være anonym).

Hår, sminke og rikelig med stress før vielsen i Capitole

I den nydelige Airbnb-villaen på utkanten av Toulouse, villaen hvor vi på ettermiddagen skulle feire med musserende vin, kanapeer og kake, våknet jeg etter en urolig natt med lite søvn og altfor mange tanker. Vekket av den skjærende mobilvekkerklokka tidlig på morgenkvisten, hadde jeg aller mest lyst til å bare snu meg mot Julien og sove videre. Men frisøren skulle jo være på plass bare en time senere, og deretter skulle jeg jo bli sminket, noe som betydde at alt av dusjing, spising og toalettbesøk måtte skje før den tid.

Seksti minutter hadde jeg gitt meg selv, til å vaske kroppen og deretter rense og skrubbe ansiktet, gi huden en ansiktsmaske og til slutt smøre fjeset inn med fuktighetskrem. En lang men nødvendig prosess om man ønsker at sminken skal sitte ordentlig gjennom hele dagen, noe enhver brud selvfølgelig ønsker på sin bryllupsdag.

På med undertøy og rosa silkemorgenkåpe, hvite tøfler med “Bride” skrevet i gullskrift. Jeg listet meg ned trappene for å lage frokost, sandwich med skinke og ost og en stor kopp kaffe. Jeg rakk såvidt å spise opp maten før Loïc, frisøren min, plutselig stod der i stua og ventet på å bli ledet til badet hvor mitt hår skulle krølles og tvinnes i fin harmoni med min lille blomsterkrans som til slutt lignet mer på en liten rosekrone enn en krans. Prinsesseaktig, men med en bohemsk touch.

Som vi i utgangspunktet hadde planlagt før halvparten av dagens program ble utsatt til neste år, vil samme frisør få ansvar for å gjøre håret mitt klart til bryllup når vi i april tar feiringen videre til Château du Croisillat og min hvite brudekjole endelig vil se dagens lys. Krøller og blomsterkrans vil da bli byttet ut med løs flette med små hvite blomster, romantisk og bohème chic.

Etter å ha blitt fin på håret var det tid for makeup. Min venninne Cindy var kommet for å sminke meg for anledningen, i varme gylne toner som kler mine grønne øyne og kastanjebrune hårlokker.

Med seg på lasset hadde hun sin ektemann Johan, som stod for dagens fotografering fra start til slutt, og deres to år gamle sønn, en energisk liten nysgjerrigper som til slutt fikk min venninne til å koke over, ettersom tiden begynte å renne ut og hun stadig måtte veksle mellom sminkekoster og håndtering av sin lille villmann.

Det som fikk begeret til å flyte over var øyeblikket da vi allerede var ti minutter på overtid og gutten bestemte seg for å oversvømme badet ved å skru på bideten på høyt trykk. I full panikk sjonglerte vi mellom å bli ferdig med makeup, tørke gulvet og kle på oss i all hast, før vi løp ut døra og hastet oss inn i bilen, en route Capitole for å møte Julien og alle våre gjester.

Selv trodde jeg vi hadde hastverk, men det skulle imidlertid vise seg at jeg hadde misforstått tidspunktet for oppmøte, og vi var alt annet enn sent ute. Iført våre spesialsydde munnbind med “Mr” og “Mrs” påskrevet, ventet vi på at det endelig skulle bli vår tur til å skinne, vår tur til å stå foran borgermesterens medarbeidere og gi hverandre våre “Oui”.

Iført både kjole, blomsterkrans, øredobber og sandaler fra nettportalen Etsy, et nettsted hvor syersker og små ukjente designere selger sine kreasjoner til en overkommelig pris, var jeg nå klar for å gifte meg med mannen i mitt liv.

Jeg var klar for å gå hånd i hånd til lyden av Mozart, gjennom den vakreste salen i hele Toulouse, Salle des Illustres i Capitole, jeg var klar for et øyeblikk jeg aldri vil glemme.

Alt om dette i neste innlegg!

Villaen og notater fra dagen før bryllupet

Jeg har så mye å fortelle, og jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal si annet enn at…

Jeg er gift!

På lørdag giftet jeg meg endelig med Julien. Gjennomført er altså første del av det som har blitt et to-delt bryllup fordelt på to ulike årstider. Dette selvsagt på grunn av coronakrisen og reiserestriksjonene.

At den borgerlige vielsen var fin og at dette har vært den beste helgen i mitt liv er det definitivt ingen tvil om. Jeg håper likevel at hageseremonien og bryllupsfesten på Château du Croisillat den tjuefjerde april vil bli ti ganger bedre, når jeg endelig vil få mine foreldre og norske venner ved min side.

Siden jeg liker å fortelle historier i kronologisk rekkefølge, vil dette innlegget omhandle dagen før den store dagen, om villaen hvor vi feiret kjærligheten. Julien og jeg er evig takknemlige, takk til min generøse mor som spanderte dette på oss, og ga oss denne fine muligheten til å gjennomføre halvparten av det planlagte drømmebryllupet, hvor neste halvdel er satt på pause. Om sju måneder kommer fortsettelsen, og dét med nesten tre ganger så mange gjester. Deriblant min kjære mor som ikke kunne være her sammen med oss denne septemberhelgen i Toulouse.

La meg altså fortelle om fredagen. Planen var å pakke koffertene og forlate leiligheten vår rundt halv fire, med en svipptur innom konditoren for å hente bryllupskaken og deretter kjøre direkte til villaen i det fredelige strøket Pin-Balma. Men da jeg plutselig ble oppringt av konditoren som ga beskjed om at bryllupskaken måtte hentes presis klokka to (ettersom hun resten av dagen var fullbooket med kakeleveringer på kryss og tvers av Toulouse) , ble vi i stedet nødt til å ta oss en tur-retur til leiligheten for å plassere kaken i kjøleskapet og vente til klokka nærmet seg fire, og tid for innsjekk i Pin-Balma.

Da vi ankom villaen og fikk nøklene av vaskehjelpen, plasserte vi umiddelbart den to-etasjer store kaken i kjøleskapet, livredde for å risikere smeltende rosedekorasjoner og smørkrem på avveie. Vi hentet deretter bagasje og matvarer fra bilen, før vi tok oss en runde fra rom til rom og gikk ut i den flotte hagen for å se den romslige terrassen, svømmebassenget og de mange fargesterke blomstene som prydet uteområdet. Perfekte omgivelser for en vin d’honneur og romantiske bryllupsbilder.

En sjarmerende sørvestfransk villa reservert via Airbnb, med en eier som kommer fra en familie kjent for deres store arv, det franske kaffemerket Bacquié. Villaen rommet fem soverom, hvorav tre av dem var i første etasje og to i andre. Julien og jeg fikk som kommende brud og brudgom velge rom før våre venner og vitner (svigermor klarte ikke helt å forstå at hun ikke kunne få æren av å velge først selv). Valget vårt falt på et koselig soverom med tilhørende walk-in garderobe og stort bad med flere speil, takvinduer og god belysning, perfekt for brudeparets forberedelser med påkledning og styling.

Klokka tikket og tiden gikk. Fra å velge soverom til å dekorere terrassen med papirlanterner og “Just Married”-banner til å deretter få besøk av min venninne Cindy som var kommet for å gi meg en etterlengtet rosa manikyr til bryllupet, kunne vi endelig heve våre vinglass og gafle i oss grillmat like rundt ni, tidspunktet da alle våre overnattingsgjester var kommet og dagens mange oppgaver unnagjort.

Mens flere av våre gjester hadde bestemt seg for å ta et lite nattbad i bassenget, trakk jeg meg unna like rundt midnatt for å få meg sju timer med nødvendig søvn før en hektisk bryllupsdag stod for tur. Søvn ble det derimot lite av, da madrassen var så myk at jeg nesten kunne ha druknet i den.

Vanskelig ble det derfor å stå opp klokka sju, for å rense huden med ansiktsvann, dyp skrubb og leiremaske, dusje kroppen og stappe i meg en kjapp frokost før tiden var inne for en ekte prinsesseforvandling.

Alle detaljene fra de hektiske morgentimene og hvorfor vi nesten kom for sent til Capitole, vil jeg fortelle mer om i neste innlegg (sammen med noen fine bilder fra den store dagen)!

En siste bryllupsoppdatering før alt blir hektisk

Dagen startet med en telefon til den norske ambassaden i Paris, for å forhøre meg om papirarbeidet jeg må få unnagjort for å bli folkeregistrert som gift i Norge (original vigselsattest med apostille må sendes til skatteetaten), samt alt som har med navnebytte å gjøre. Jeg spurte om det ville være mulig å fortsatt bruke mitt nåværende pass, med pikenavnet, frem til utløpsdatoen om fire år.

Ja, fikk jeg vite. Jeg kommer likevel til å bytte det ut med et nytt til neste år.

Kort tid etter endt telefonsamtale fikk jeg meg en hyggelig overraskelse, en nydelig blomsterbukett ble levert på døra, en gave bestilt fra mine kjære foreldre som dessverre ikke får feiret den store dagen sammen med meg før i april.

Jeg ble så rørt at mine øyne brått ble blanke som en krystallklar innsjø, og jeg var på nippet til å klemme buketten som om den skulle vært en reinkarnasjon av min mor og stefar (som for øvrig lever i beste velgående der hjemme i Norge).

En flott bukett hvite roser og liljer, jeg gleder meg til å ta dem med til villaen, dekorere med dem og nyte deres deilige dufter fra helgens start til ende.

Også i går mottok jeg en pakke, noe jeg selv hadde bestilt. Fra en kjeksfabrikk i Lyon hadde jeg bestilt dekorative småkaker på pinne med våre navn og bryllupsdato påskrevet. Jeg gleder meg til å pynte buffeten i villaens hage med blant annet disse kjeksene, der hvor vi på lørdag skal feire vår lille vin d’honneur etter vielsen i tinghuset.

Lørdagens vin d’honneur vil hovedsakelig bestå av små kanapeer og fingermat kjøpt fra den fine franske frossenmatkjeden Picard, men vil også inneholde noen søte gleder.

Jeg har som nevnt tidligere bestilt en to-etasjers rosekake fra et lokalt konditori, i tillegg til disse kjeksene fra Fabulous Biscuits. Musserende vin fra Gaillac og diverse andre lokale viner vil også bli servert, mens champagnen vil vi spare til bryllupsfesten i april.

Jeg har så smått begynt å pakke ned alt som jeg behøver å ta med meg til helgens store begivenhet, antrekk og sandaler, dekorasjoner til bordet og blomsterkrans til håret, kosmetikk og speilreflekskamera.

Fra ferskenrosa kjole til hvit blondetopp og champagnefarget skjørt, når vår vin d’honneur er over og ettermiddagen blir til kveld, skal vi sammen med våre sju overnattingsgjester ta bryllupsfeiringen videre til restauranten La Fontaine aux Grives. Allerede i dag dro jeg sammen med mine kommende svigerforeldre til dette spisestedet for å velge ut nøyaktig hvilket bord vi ønsker å reservere for bryllupskvelden.

Fine restaurantlokaler delvis skjult bak palmer og buskevekster i fredelige omgivelser, ikke så langt unna villaen hvor vi skal overnatte. Vi ble ledet til en lys og fin veranda, perfekt for en romantisk aften.

Fra ettermiddagens lille ærend innom La Fontaine aux Grives hastet jeg meg videre til et nytt gjøremål, da jeg støvsuget leiligheten i rekordfart og løp ut for å hente min venninne Laurène ved metrostasjonen i nabolaget mitt.

Dette ble vårt første gjensyn siden fjorårets tur til Paris, da vi feiret hennes bursdag med glitter, glam og cabaret på Crazy Horse, en aften rik på champagne og paljetter.

I kveld erstattet vi cancan og glamour med tapas og rødvin på spisestedet L’Extrapade sammen med Julien og hans foreldre, et hyggelig måltid før en hektisk fredag. Kaken må hentes nøyaktig klokka to, innsjekk klokka fire, deretter må vi handle mat og klokka seks får jeg manikyr og før leggetid må jeg vaske håret og rette ut mine naturlige bølger med rettetang, etter instrukser fra frisøren som har avtalt å komme klokka åtte på morgenen, for å gjøre meg fin til vielsen i Capitole.

Underlig er det å tenke over at dette faktisk er dagen før dagen før den store dagen!

Fire dager til første del av bryllupet

Ukene før bryllupet, vel, den delen av bryllupet som ikke har blitt utsatt til april, har sust forbi som en tornado. Først i går gikk det opp for meg at jeg allerede nå på lørdag vil bli gift på papiret, få en ny ring på fingeren og et nytt etternavn som jeg må huske på å få registrert både i Norge og Frankrike.

Jeg skulle ønske familien min kunne være her sammen med meg, jeg skulle ønske de kunne se min ferskenrosa kjole og den vakre salen i Capitole (tinghuset) og villaen hvor vi skal feire begivenheten.

Forrige torsdag fikk tærne mine seg en pedikyr, i går fikk håret mitt en stuss og balayage hos frisøren, og på fredag vil fingerneglene få seg en etterlengtet lys rosa manikyr. Jeg har bestilt kake fra bryllupskonditoriet Un Jour, Un Gâteau, og kjøpt inn noen små dekorasjoner til vår lille vin d’honneur som vil bli arrangert i Airbnb-villaen hvor vi skal overnatte hele helgen. I tillegg har jeg bestilt en beskjeden brudebukett fra nabolagets florist og funnet frem et antrekk som jeg vil skifte til utover kvelden, når kanapeer og champagne ved bassengkanten byttes ut med restaurantbesøk og rødvin under stjernehimmelen.

Allerede i morgen får vi besøk av mine kommende svigerforeldre og på torsdag kommer min venninne (og vitne) Laurène hit for å tilbringe ei uke sammen med meg.

Neste dag, på fredag, får vi nøklene til den vakre villaen på utkanten av Toulouse, stedet hvor jeg ser frem til å tilbringe den nest viktigste dagen i mitt liv. Nest viktigst, fordi den hvite brudekjolen, den store seremonien, gjensynet med min familie og mine venner, alt jeg hadde sett frem til aller mest, må nå vente til april. Nesten to år med planlegging, ett og et halvt år hvor jeg hadde gledet meg til en vakker hageseremoni og middag på Château du Croisillat, alt dette må vente i sju måneder til. Vi krysser fingre, tær og alt som krysses kan for at coronasituasjonen til den tid ikke lenger vil være en like stor trussel som i dag.

Apropos corona vil vi på lørdag måtte bruke munnbind både i og utenfor tinghuset, og har derfor bestilt masker med “Mr” og “Mrs” brodert på dem, et forsøk på å gjøre noe morsomt ut av situasjonen (og bildene fra den store dagen).

Også bryllupsreisen vil bli utsatt til neste vår eller sommer. Som et lite plaster på såret tar vi oss likevel en liten tur til kysten neste uke, sammen med Julien sine foreldre, for å kose oss med båttur, bading og sykkelturer i det lille sørvestfranske ferieparadiset Arcachon. Jeg gleder meg til å se Europas største sanddyne, Dune du Pilat, og nyte fransk kaviar ved Bassin d’Arcachon. Østers, en annen lokal spesialitet, må jeg dessverre stå over siden jeg ikke tåler å spise skalldyr.

Lenge hadde jeg spøkt med at min klengete svigermor sannsynligvis ville komme til å mase seg til å bli med oss på bryllupsreise. Ironisk er det derfor at vår første ferie som nygift nå blir sammen med svigermor og svigerfar på lasset.

Jeg nevnte selvsagt dette for Julien, og foreslo å finne på noe romantisk i løpet av turen, bare oss to, langt unna svigermor. Spabehandling og duomassasje, en båttur i solnedgangen med apéro for to, en fin middag tête-à-tête, hva som helst som kunne minne om en ørliten prosentandel av en bryllupsreise.

Å gifte seg iført munnbind, å arrangere vielse i tinghuset og seremoni med bryllupsfest fordelt på to ulike årstider, ingenting er annet enn en prosentandel av hva det egentlig skulle være, men vi vil nok få det fint likevel. Både nå på lørdag, den tjuefjerde april, vår første ferie som nygift og vår endelige bryllupsreise.

Flere oppdateringer med bilder av både ringene, dekorasjoner, kake og antrekk kommer etter hvert!

Høydeskrekk og Panikkslagen på fjelltur med venner

Lenge var det siden sist jeg stod opp allerede klokka seks for å dusje og spise frokost i all hast. Spesielt på en lørdag. Forrige gang jeg dro på en fysisk krevende fjelltur kan jeg knapt huske, og lenge vil det definitivt bli til neste gang. Om det i det hele tatt blir noen neste gang.

I går dro vi altså til et sted som heter Appy i Pyreneene, sammen med tre venner av Julien for å gå på en ni kilometers fottur på fjellet. 750 meter i høyden og en rute som ifølge en av våre turkamerater skulle være enkel og absolutt ikke en utfordring, selv for meg som er i elendig form, selv for meg som har ekstrem høydeskrekk og sliter med å gå ned bratte fjellbakker på grunn av frykten for å falle og slå meg. Uansett hvor vakker utsikten måtte være.

Som med de fleste fobier, stammer høydeskrekken min fra barndomstraumer, etter at jeg som sjuåring falt og slo meg kraftig under en hyttetur på fjellet. Et stort arr på høyre kne og på underarmen sammen med en rekke flashbacks er mine evige suvenirer etter det traumatiske øyeblikket da skarpe steiner penetrerte min hud og mitt forhold til de høye fjellene forandret seg drastisk fra beundring til frykt.

Å gå lange fotturer på flere kilometer, selv mil, langs trygge grusstier er jeg veldig glad i. Men steinete bratte terreng minner meg så sårt om det vonde øyeblikket for to tiår siden, at jeg rett og slett ikke klarer å takke ja til å bli med på turer i slike terreng.

I går ble jeg uvitende med på nettopp det jeg hadde fryktet.

Med en liten ryggsekk pakket med müslibarer, oppskåret frukt, tomater og spekeskinke, sammen med en termos fylt med to liter vann, og nødvendige saker som solkrem, antibac, søppelpose og toalettpapir, var jeg klar for det jeg trodde skulle bli en tur oppover ekstremt lange men ikke altfor bratte stier…og ble servert noe helt annet.

Det som umiddelbart møtte meg var et steindekket bratt terreng, enorme skarpe steiner og løs småstein og sand. De andre, inkludert Julien, småjogget oppover i høyden og ville sikkert ha hygget seg mye mer om ikke jeg var der. Umiddelbart fikk jeg dårlig samvittighet for å være den som ødelegger for alle andre. Anpustne, treige meg, den i gruppa som alle andre må vente utålmodig på, den som får resten til å himle med øynene og angre på at de spurte meg om jeg ville bli med.

Situasjonen fikk meg til å tenke tilbake på barndommen, og hver eneste klassetur til vestlandske fjell. Klasseturene hvor jeg ble kjent som den irriterende jenta som aldri klarte å holde følge med resten. Klasseturene som gang på gang ble et gjensyn med fobi, redsel og elendig selvfølelse.

Hadde jeg bare visst hva jeg gikk til, om jeg i det minste hadde gjort et par Google-søk på området og denne konkrete ruten og ikke stolt blindt på vennene til Julien, kan jeg garantere at jeg ikke hadde takket ja til å bli med.

Men nå var jeg altså der i det maleriske landskapet, den flotte franske naturen, og druknet meg selv i traumatiske flashbacks.

Noen lyspunkter var det likevel på turen. Vakre omgivelser, nydelig utsikt, og en innsjø hvor vi de neste to timene skulle kose oss med piknik og bading. To av våre turkamerater hadde tatt med seg baguetter og rosévin, i tillegg hadde vi med oss frukt og grønt og diverse pålegg. Timene tilbrakt ved innsjøen var definitivt verdt slitet, svetten og stølhet i lårene.

Å komme seg ned igjen, var derimot et mareritt for min panikkslagne kropp. Frykten for å skli på løse steiner, falle og slå meg, akkurat som da jeg var sju år og pådro meg mine stygge arr, gjorde meg så anspent at kroppen og hjernen på et punkt sluttet å kommunisere. Dette ledet til at jeg gikk på tærne hele veien ned, med til slutt blødende tær, fordi jeg ikke turte å senke hælene, jeg turte ikke å gå normalt, fobier får oss virkelig til å miste all sans og samling.

Etter fjellturen dro vi ut for å spise pizza sammen med vennegjengen. Allerede var vi godt i gang med å planlegge en neste tur, skogstur eller sykkeltur, eventuelt en noe mildere fjelltur langs grusstier og enklere terreng, aktiviteter innenfor min komfortsone.

Å våkne opp i en dyrepark og mating av murmeldyr

Strålende fornøyd var jeg, der jeg våknet i hans armer, under dyna i en king-size i den koselige hytta, midt i hjertet av dyreparken. Å våkne opp i en zoologisk hage hadde jeg aldri sett for meg at jeg noensinne ville oppleve. En mandag morgen litt utenom det vanlige, med papegøyesang utenfor baderomsvinduet og utsikt mot sovende bjørner fra soverommet.

Han iført Harry Potter-pyjamas og jeg med en altfor stor t-skjorte med iskrem-motiv og shorts med mønster av vannmelon-skiver, vi satte oss ved bordet for å nyte dagens første måltid. Til frokost drakk vi kaffe og kakao fra en Tassimo-maskin, lik den jeg fikk i julegave en gang for flere år siden men knapt tok i bruk. Fra kjøleskapet hentet vi også frem ei flaske appelsinjuice, sammen med syltetøy, honning og yoghurt, og på kjøkkenbenken stod en kurv full av sjokolademuffins og brødskiver.

Før utsjekk fra hytta, benyttet vi denne unike muligheten til å vandre rundt i dyreparken allerede minutter før åpningstid. Mange av dyrene sov fortsatt, mens andre var godt i gang med å spise frokost. En av parkens ansatte lot oss få lov til å sitte sammen med de store maskottene til Parc Animalier des Pyrénées, parkens aller første dyr og deres nåværende logo, et dyr som det finnes mange av i Pyreneene.

Murmeldyr.

Vi fikk lov til å gi dem mat og klappe dem så mye vi bare ønsket!

Tidligere har jeg aldri tenkt på murmeldyr som søte, jeg har vel egentlig aldri hatt noen spesiell mening om dem i det hele tatt. Ikke før jeg satt der, i dyreparken med flere av dem på fanget, jeg klappet dem som et hvilket som helst husdyr og ga dem oppskårede grønnsaker direkte fra håndflaten min. Da hånda ble tom for mat, snuste de på huden, slikket håndflaten, og ventet tålmodig på mer mat.

Før hadde jeg lyst på hund eller katt, der og da fikk jeg lyst til å kjøpe meg en gård og fylle den med murmeldyr.

Også Julien koste seg der han matet de mange murmeldyrene som flokket seg rundt ham. Hadde det ikke vært for at klokka tikket og parken etter hvert begynte å bli full av barn som også ville se dem, ville vi nok ha blitt sittende der i timevis, begge to.

Vi forlot våre nye venner og gikk videre for å få et gjensyn med surikattene, og med de mange fargerike fuglene som bor i dyreparken, deriblant flamingoer og pelikaner og de morsomme skjestorkene med sine skje-lignende nebb og de flotte røde ibisfuglene. Til slutt besøkte vi parkens apekatter og de morsomme lemurene nok en gang, før tiden var inne for å levere tilbake hyttenøklene i dyreparkens resepsjon.

Før vi pakket den lille trillekofferten og låste døra etter oss, tittet vi ut vinduet og vinket farvel til nattens naboer, de store flotte brunbjørnene. Vi skrev en liten hilsen på fransk i gjesteboka. Merci pour cette nuit magnifique!

Etter vårt fine opphold i dyreparken, var det etter hvert tid for å vende våre neser hjemover i retning Toulouse. Før vi forlot Pyreneene, tok vi oss en liten tur innom Grottes de Médous for å avslutte vår spennende langhelg på samme måte som den startet, med guidet vandring blant stalagmitter og stalaktitter (denne gang i ei grotte med fotoforbud).

Nesten to uker er gått siden vi besøkte fjellene og rovfuglparken Donjon des Aigles, dyreparken Parc Animalier des Pyrénées og to av de mange ulike grottene i området.

I morgen reiser Julien og jeg tilbake til Pyreneene, sammen med tre av våre venner fra Toulouse. Ikke for å besøke dyreparken eller grotter, men for å dra på en åtte kilometers fjelltur med piknik på toppen av berget. Vi krysser fingrene for fint vær!