De siste månedene har både sust forbi og passert i sneglefart, alt etter dagsformen, den vanskelige dagsformen som går i enorme bølger. Opp og ned, frem og tilbake.
Jeg er lei av å leve et liv på pause. Lei av å telle ned dagene og undre hvor fremtiden vil føre meg og mine skriveprosjekter. Lei av å pakke ned livet i flytteesker og slette meg selv fra alt jeg har holdt nært de siste nesten åtte årene. Jeg sletter og sletter, og innser at jeg nå må gjenoppfinne meg selv og gjenoppstå som noe bedre enn den jeg var før.
«Gi meg en sjanse» kom ut i august, og tilbakemeldingene har omtrent alle vært positive. Selvfølgelig finnes det noen unntak, som det alltid gjør, men ingen forfatter vil noensinne kunne glede absolutt alle. Vi er alle forskjellige, og våre forskjeller gjør oss spennende.
Flere biblioteker har kjøpt inn boka, det samme har flere bokhandlere sørget for å gjøre. Til å være en ukjent debutant, føler jeg med andre ord at jeg har fått en nydelig start på det som forhåpentligvis vil bli en lang karriere.
Jeg har siden begynnelsen av året skrevet flere romanmanus, deriblant to som nylig ble ferdigstilt. Hvorvidt historiene vil bli publisert eller ikke, er det forlagene som bestemmer – ikke jeg. I tillegg har jeg skrevet en diktsamling som ligger til vurdering hos et forlag som spesialiserer seg på lyrikk.
Nåløyet er trangere enn noensinne, selv for oss som allerede har debutert. Muligheten for selvpublisering er derfor en tanke jeg for tiden leker med. Som indieforfatter vil jeg kunne bestemme hvor og hvordan bøkene selges, og hvordan jeg selv vil promotere eget verk. Jeg vil kunne selge bøkene direkte på markeder, messer og andre arrangementer og vil sitte igjen med mesteparten av pengene selv.
I tillegg til å teipe sammen flyttelasset og jobbe med mine mange skriveprosjekter, har jeg søkt på ulike deltidsstillinger i Oslo. Når jeg først skal vende tilbake til fedrelandet, er det ingen by jeg heller vil være i nærheten av enn hovedstaden. Jeg vil møte andre forfattere og bygge nettverk, og hvorfor ikke skaffe meg en ekstra hobby ved siden, for å bli kjent med enda flere mennesker – utenom bokbransjen. Jeg har lyst til å lære meg å male, kanskje lære et nytt språk og selvfølgelig lære mer om bransjen som jeg nå har dyppet tærne i.
Fremtiden ser ikke lenger like mørk ut som den gjorde for noen uker siden.
Selv om jeg ikke har noe konkret å se frem til, har jeg sekken full av drømmer og ambisjoner. De følger meg som en trofast venn, en venn som lover at alt vil bli bra om jeg bare ser mot lyset. Det glitrende sollyset som venter på den andre siden. Min trofaste venn forteller meg at det finnes en annen skjebne for meg der ute. Jeg klarer ikke å gripe tak i den, jeg klarer ikke å se den, men den er der. Jeg må stole på min trofaste venn, stole at hen snakker sant.
Mine drømmer og ambisjoner lover meg at «Gi meg en sjanse» ikke vil bli mitt eneste publiserte verk. Jeg vil gjenskape min egen magi, koste hva det koste vil.
Nå som jula nærmer seg, er det ingenting jeg trenger mer enn en stor dose magi. Nok til å kunne trylle frem bokutgivelser, trylle frem en deltidsjobb, og ikke minst en trivelig leilighet hvor jeg vil kunne male veggene og henge innrammet kunst over sofaen. Jeg vil fylle stua med store bokhyller og ingen fjernsyn. Jeg vil kjøpe meg en gammel skrivemaskin og plassere den på toppen av en kommode. Senga skal ha altfor mange puter, og kjøkkenskapet skal være fullt av krydder fra alle verdens hjørner.
Dere vil høre fra meg igjen innen dere rekker å si simsalabim!
Temperaturen har sunket drastisk. Omtrent daglig har jeg våknet til synet av truende skyer og sovnet til lyden av regndråper som slår mot vinduene. Jeg våkner og legger meg i en seng som ikke lenger er vår. Jeg våkner ved siden av en mann som ikke lenger er min. Ingenting er lenger mitt. Ikke engang mine egne eiendeler. Klærne mine, skoene mine, alle bøkene mine. Jeg skyver dem fra meg, flyr ut av min egen kropp og observerer meg selv fra en avstand som beskytter meg mot alt jeg ikke orker å forholde meg til.
Jeg kjenner meg ikke lenger igjen, for jeg har mistet min tilhørighet. Sikkerhetsnettet har raknet, smuldret opp, og jeg faller fra den høye fjelltoppen hvor jeg trodde jeg stod stødig sammen med ham. For bare to år siden ga vi hverandre våre ja. For et år siden feiret vi kjærligheten på nytt. Vi kjøpte leilighet sammen og flyttet inn i det vi trodde skulle bli vårt hjem. Men jeg har aldri følt meg hjemme her, jeg har alltid følt at noe var galt. Som om han aldri egentlig ville bo på disse sekstisju kvadratmeterne sammen med meg. Som om han allerede før den store bryllupsfesten hadde bestemt seg for at vi ikke lenger skulle være oss.
Flere av flytteeskene står fortsatt urørt. Vi mangler fortsatt den kommoden vi sa vi skulle kjøpe. Gjesterommet som skulle bli mitt hjemmekontor og bibliotek har aldri vært annet enn et lagerrom.
Snart vil jeg teipe eskene sammen igjen, og for første gang flytte uten å vite hva jeg flytter til. Jeg reiser hjem til det midlertidige hos familien min, en midlertidig bosituasjon før det ukjente står for tur.
Samtidig som jeg donerer bort store mengder klær som jeg ikke orker å se på, samtidig som jeg skriver eposter til advokater og fotograferer brudekjolen og møblene og alle andre spor fra et liv som ikke lenger eksisterer, samtidig som jeg kvitter meg med alt jeg har vært de siste sju årene, prøver jeg å puste liv i forfatterkarrieren som så vidt rakk å starte da det stormet som verst på hjemmebane.
Manuset jeg brukte hele våren og sommeren på å skrive, en roman inspirert av mitt eget forhold til min avdøde far, har vært en vakker distraksjon fra ellers ganske destruktive tanker. Men nå renner refusjonsbrevene inn. De store og de mellomstore forlagene takker nei og forklarer at de mottar hundrevis av manus, og de aller færreste blir antatt. Ikke en eneste av disse epostene forteller meg hvorfor mitt siste manus ikke fortjener å bli til bok.
Det er ironisk hvor mye det regner og hvor kaldt det har blitt her i Sør-Frankrike akkurat nå. Selv om tanken lyder egosentrisk, skulle man nesten tro at englene der oppe gråter sammen med meg. Om jeg forteller meg selv at englene ser meg, vil det da bli lettere å akseptere at det er greit å ta en pause fra å være sterk?
Når det ikke lenger finnes styrke igjen i kroppen, ingenting å smile for, er det da greit å ta en pause fra å spille skuespill?
Min største trøst er min tro på skjebnen. Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Alle årene i Frankrike har gitt meg mye, kanskje har de også påvirket meg som forfatter, lært meg å skildre følelser som kanskje ikke ville ha stukket like dypt hadde jeg aldri opplevd alt jeg har gått gjennom fra den dagen jeg gikk av toget på Gare de l’Est i Paris den kjølige vårdagen i 2015, frem til i dag. Alle oppturene og nedturene, forelskelsen og eventyrlysten, møtet med den franske kulturen, forlovelse og bryllup. Jeg jobber for øyeblikket med tredjeboka som omhandler nettopp et samlivsbrudd, ei bok som sannsynligvis vil møte samme skjebne som andreboka, med mindre jeg utgir på egenhånd eller får flaks fra uventet hold.
Forfatterdrømmen er mitt eneste håp, mitt eneste ønske, min eneste drøm. Jeg kan bo hvor som helst i verden, hvor som helst i vårt langstrakte land, ta en hvilken som helst deltidsjobb for å få endene til å møtes. Jeg vil gjøre hva som helst for å få lov til å dele skildringene mine, kunsten min, være mer enn bare den ukjente debutanten som skrev «Gi meg en sjanse» for å deretter forsvinne fra radaren.
Smaken av nederlag, smaken av farvel, smaken av bedrag er bitter å svelge. Men akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å teipe sammen flytteesker og minne meg selv på å puste.
Vi har kommet hjem fra overnattingsbesøk hos et vennepar som feirer sitt første år som foreldre til et lite pikebarn. Jeg forteller ham at jeg er sliten. Ikke bare etter de søvnløse nettene på sovesofaen hos våre venner. Men også etter alle lyder, uforutsigbarheter og den konstante energien som kreves når man er sammen med andre mennesker som prater i et sett døgnet rundt.
Jeg forteller ham at det er godt å være gjenforent med stillheten, forutsigbarheten og roen jeg trenger for å kunne lade mine interne batterier. Han sier ingenting. Det er uvanlig, tenker jeg, før jeg ikke lenger tenker noe videre over det.
Det er mandag og jeg våkner til en fantastisk nyhet. Romanmanuset som jeg sendte til et forlag bare en uke tidligere har blitt antatt. Min første roman skal endelig se dagens lys. Vi feirer med musserende vin og prater forventningsfullt om barndomsdrømmen som er i ferd med å gå i oppfyllelse.
Jeg reiser til Pézenas for å jobbe med et nytt skriveprosjekt. Idéen var hans. Hadde det ikke vært fint for deg å reise bort i en periode, sa han. Reise bort for å fokusere på forfatterskapet. Støtten er overveldende, tenker jeg, og reiser bort for en uke.
Mannen som møter meg etter oppholdet i Pézenas, er en kaldere versjon av den mannen jeg forlot. Han legger ikke lenger bort telefonen når vi spiser middag sammen på restaurant. Han legger den heller ikke bort når vi spiser hjemme. Ikke når vi ser film, og heller ikke når vi er ute og spaserer gjennom bygatene. Mobilen står som en barriere mellom oss, en barriere som vokser seg større for hver dag. Den har blitt et symbol på alt vondt.
Jeg føler meg uelsket, sier jeg, og vi bryter ut i krangel. Han forteller at han ikke lenger vet om han vil leve et liv uten barn, og jeg gråter fordi jeg bare to uker tidligere fikk høre at mine drømmer skulle bli til virkelighet. Nå fylles jeg i stedet med ambivalens. Skal jeg ikke få lov til å bare nyte tilværelsen som kommende forfatter?
Mars.
Jeg går på eggeskall. Alt er fint det ene øyeblikket, vanskelig det neste. Jeg ler og gråter, jubler og skriker, livet på innsiden av våre fire vegger er en berg-og-dalbane. Jeg lyver for mine nærmeste og sier at alt går fint. Vi feirer 7-årsdag som kjærester og jeg taster inn sjuårskrise i søkemotoren.
April.
Jeg starter måneden med et lite sykehusopphold før jeg to uker senere reiser til Oslo i forbindelse med landsmøte og middag med Forfatterforbundet. Sola skinner, jeg melder meg på et skriveverksted og handler bøker fra Litteraturhuset. Jeg senker skuldrene for første gang siden oppholdet i Pézenas, og tar det jeg mener er en velfortjent pause fra privatlivets utfordringer.
Mai.
Sammen reiser vi til Bordeaux. Vi skal på et arrangement som først ble utsatt fra 2020 til året etter, og deretter til i år. Vi har det hyggelig og unngår de vanskelige temaene. Fremtiden ignoreres så godt den kan, og jeg reiser videre til Norge noen dager etter hjemkomsten fra vinbyen i sørvest.
Jeg feirer 17. Mai og bursdag med familien, og rekker så vidt å være hjemme igjen i Toulouse før vi reiser sammen til Berlin i juni.
Juni.
Vi er i Berlin, og stemningen er skiftende. Berlinferien er som arrangementet i Bordeaux, et resultat av utsettelser fra 2020. Vi er på en konsert som vi i utgangspunktet skulle ha vært på for to år siden, og kvelden før konserten får han vite at noen som står ham nær har gått bort.
Juli.
Jeg jobber for fullt med korrektur og deretter markedsføring av egen debutroman. Avstanden mellom meg og han vokser seg større for hver dag. Vi snakker omtrent ikke sammen, for hverken han eller jeg har lyst til å drøfte fremtiden. Ikke når jeg vet at han nå vil ha barn, og han vet at jeg vil fokusere på forfatterdrømmen.
Jeg har aldri ønsket meg barn, og det har han alltid vært klar over. Først nå får jeg vite at han siden bryllupet har håpet at jeg en dag ville skifte mening. Først nå får jeg vite at han alltid har ønsket seg et liv jeg ikke vil ha.
August.
“Gi meg en sjanse” er lansert. Jeg har overnattet hos redaktøren min i Oslo og arrangert bokslipp på Deichmanske Bibliotek i Bjørvika. Jeg har spilt inn podcast og besøkt en rekke bokhandlere og samtidig jobbet hardt for å bli ferdig med siste utkast av mitt nye manus. Privatlivets utfordringer har jeg prøvd å ignorere så godt det lar seg gjøre, men innerst inne vet jeg at det som var allerede har visnet for flere måneder siden.
Det er vanskelig å si nøyaktig når og hvordan dette startet. Det er vanskelig å si hvorvidt det er hans ønske om familieforøkelse, mitt ønske om å leve av forfatterskapet eller noe helt annet som er årsaken til ekteskapets premature død.
Men snart er september her, og jeg klarer ikke å se hvordan vi sammen vil finne veien ut av dette mørket som vi nå har gravd oss ned i.
Jeg klyper meg selv i armen. Dette kan ikke være virkelig. Dette kan ikke være annet enn en vakker drøm som jeg når som helst vil våkne fra.
I alle år har barndomsdrømmen ligget i bakhodet som noe uoppnåelig. En urealistisk tanke som aldri skulle få lov til å eksistere utenfor drømmene. Urealistisk fordi jeg i hele tjuefem år levde med et bilde av meg selv som ikke stemte overens med virkeligheten.
Helt siden jeg var et lite barnehagebarn har jeg følt meg annerledes. Følt at alle andre lever på utsiden av kroppen, mens jeg selv lever dypt inne i mitt eget hode. Jeg observerer alle detaljer hele tiden. Alle lyder, alle bevegelser, alle farger, alle andres oppførsel og uttrykk.
Jeg klarte ikke å kanalisere alle tankene. Klarte ikke å legge dem bort.
Tankene ble flere etter hvert som skoleårene gikk. Jeg dagdrømte kontinuerlig og klarte ikke å følge med i timene. Ikke med mindre faget var så interessant at jeg lot meg selv bli oppslukt i egen hyperfokusering. Jeg klarte derfor ikke bedre enn bunnkarakter i matematikk, men fikk toppkarakter i både norsk og engelsk.
Jeg elsket å lese bøker. Jeg elsket å skrive stil, analysere dikt og diskutere litteratur. Drømmen var å studere litteraturvitenskap på universitetet. Men drømmen var urealistisk. Jeg hadde elendige karakterer i de fleste fag og trodde det skyldtes lav intelligens.
Slike som meg ville aldri komme inn på universitetet.
I mange år fikk jeg høre fra klassekamerater, lærere og arbeidskolleger hvor lat jeg var, hvor vimsete jeg var, hvor vanskelig det var for meg å lære noe som helst. Det forundret alle hvor flink jeg var når jeg først ble flink til noe, og synet av deres overraskede uttrykk gjorde meg om mulig enda tristere enn ved synet av deres skuffelse.
Deres forbauselse bekreftet nemlig det jeg hele tiden hadde fryktet. At de så meg som et håpløst tilfelle som aldri ville komme seg opp og frem. Lenge trodde jeg de hadde rett.
Helt til fastlegen så meg for den jeg egentlig er.
Som tjuefemåring ble jeg utredet for ADD, diagnosen som i dag går under samlebetegnelsen ADHD. Diagnosen åpnet dører jeg hele livet hadde trodd var lukket.
Jeg lærte meg å leve med diagnosen. Leve med de verktøyene psykologen ga meg. Skriv lister, sa hun. Skriv notater. Noter heller for mye enn for lite. Og det gjorde jeg. Det gjør jeg fortsatt.
Drømmen var alltid å bli forfatter. Som barn skrev jeg dikt som ingen fikk lese. I tenårene ble diktene flere og mørkere. Mørket slutter aldri å fascinere meg, selv om jeg i livet utenfor litteraturbobla er munter og uhøytidelig. Mange synes det er underlig at nettopp Charles Baudelaire er min yndlingspoet, men jeg liker spleen. Jeg liker de mørke skildringene fordi jeg selv har stått på utsiden og lengtet etter tilhørighet. Stått i mørket og lengtet etter lyset.
Jeg leter for tiden etter en samtidslyriker som ligner Baudelaire. Noen som mestrer den mørke prosapoesien like godt som ham.
Selv er det lenge siden jeg har skrevet dikt, men jeg har arbeidet med tre ulike romanmanus helt siden den dagen jeg mistet jobben i Airbus. Det første manuset ble heldigvis refusert. Det andre manuset har nå blitt bok (Gi meg en sjanse) og tredje manus er fortsatt under arbeid med sitt fjerde utkast.
Hvorvidt jeg mestrer kunsten å skrive romaner er det bare leserne som vil kunne bedømme. Det lille forlaget Sirkel har allerede talt, og åpnet sine dører for mitt forfatterskap.
Forfatter. Jeg smaker på ordet, og det smaker himmelsk. Debutromanen, Gi meg en sjanse, ble publisert første august og jeg har allerede solgt flere bøker enn forventet.
Boka har fått sin første anmeldelse (terningkast 6!) og forfatterlivet smiler. Privatlivets utfordringer kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt, men de vonde følelsene får i det minste inspirasjonen til å blomstre. Jeg skriver best når jeg har det vanskelig, og jeg burde derfor skrive for harde livet akkurat nå.
Men akkurat nå har jeg ikke tid. På onsdag reiser jeg nemlig til Oslo og vil overnatte hos redaktøren min. Målet med oppholdet i hovedstaden er å spille inn podcast, arrangere boklansering på Deichmanske Bibliotek i Bjørvika, besøke ulike bokhandlere og signere bøker om ønskelig. Jeg reiser deretter videre langs sørlandskysten med familien min og til slutt hjem til Stavanger hvor et intervju med bydelsavisa står for tur.
I en måned vil jeg sveve på en sky, før jeg nok en gang vil vende tilbake til den franske virkeligheten. En virkelighet som garantert vil inspirere både neste roman og diktsamlingen jeg har planer om å skrive parallelt med romanmanuset. Ideene er så mange at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne.
Jeg vil skrive en oppvekstroman hvor handlingen foregår i Stavanger. Jeg vil skrive en psykologisk thriller hvor hovedpersonen reiser til Berlin. Jeg vil skrive en diktsamling om et ekteskap i oppløsning. Jeg vil skrive flere ulike kortromaner. Deriblant en vond og vakker kjærlighetshistorie og en hyllest til 2000-tallets poppunkmusikk. Og hvorfor ikke en historie om en kvinne på reise gjennom Norge. Eller gjennom Europa. Jeg burde kanskje skrive en kortroman om Polen også. Det er jo tross alt min mors hjemland. En kortroman om Krakow og mødre som lager pierogi og onkler som elsker disco polo.
Mulighetene er mange. Ideene enda flere. Det gleder meg å endelig kunne dele denne reisen med dere som har fulgt meg siden starten. Dere som alltid har heiet på meg fra sidelinjen. Oppmuntret meg til å skrive mer. Oppmuntret meg til å skrive bedre. Oppmuntret meg til å bli den forfatteren jeg alltid har drømt om å være.
Gi meg en sjanse er ute i butikkene, og jeg er evig takknemlig for all støtten jeg har fått.
Takk til Sirkel Forlag. Takk til dere som leser denne bloggen. Takk til alle som kjøper boka og støtter veien videre. Dette ville aldri ha vært mulig uten dere.
Juni hadde så vidt våknet, og mai var et tilbakelagt kapittel. Vi fløy til Berlin med håndbagasjen full av sommerklær. Mellom hvite trøyer og kortbukser, lå våre svarte t-skjorter med Rammstein-logo. T-skjortene hadde vi kjøpt for tre år siden, fra bandets offisielle merchbutikk. En butikk som også har et eget museumsområde fullt av rekvisitter fra tidligere turneer.
T-skjortene skulle endelig få lov til å være med oss på konsert. Endelig, etter to år med utsettelser. Endelig ville de dekorere våre overkropper under en helaften med pyroteknikk og tung rock på Olympiastadion.
Jeg vil aldri få sagt det høyt nok, hvor mye jeg elsker Berlin. Om jeg en dag bestemmer meg for å forlate Frankrike, er sannsynligheten stor for at jeg vil rømme til Berlin. Være der i noen måneder. Skrive roman og forbedre mine tyskkunnskaper. Jeg ville skrevet en roman inspirert av menneskene jeg ser på T-banen. En roman hvor handlingen er satt til Neukölln, Kreuzberg og Tempelhof. Urbane bydeler fulle av spennende barer og restauranter. En nyoppdaget favoritt er Klunkerkranich, den stilige rooftopbaren med sin moderne kunst og flotte utsikt mot det østlige Berlin og Fernsehturm på Alexanderplatz.
Berlin er for meg et kunstverk i seg selv. En by full av fargerik gatekunst. En by som tiltrekker seg kreative sjeler. Kunstnere. Musikere. Forfattere.
I Berlin har alle friheten til å kle seg og pynte seg nøyaktig som de vil. Åpenheten er vidunderlig.
Jeg malte neglene i fem forskjellige farger og lot tatoveringene puste inn sommerluften, mens jeg vandret rundt i bygatene. I Berlin kan jeg være hvem jeg vil, og nettopp derfor er jeg sikker på at jeg ville elsket et lengre opphold i byen.
Som turister flest, besøkte vi tradisjonelle tyske ølhager. Vi drakk weissbier med grønn og rød sirup og spiste salte pretzels. Som mange andre turister, handlet vi også sjokoladeplater fra den offisielle Ritter Sport-butikken. Planen var å kjøpe to eller tre, men vi endte i stedet opp med ti.
Med en totebag full av sjokoladesuvenirer, vandret vi fra bydel til bydel. Vi tittet på Ampelmann-suvenirer (Øst-Berlins trafikklysmann med hatt), fotograferte historiske landemerker og spiste currywurst ved dyrehagen.
Vi overnattet i en knøttliten hybel med knirkende parkett og ubehagelig seng. Gardinene var altfor korte og altfor gjennomsiktige, og vi våknet sammen med sola hver eneste morgen. Hadde jeg bodd i Berlin, ville jeg neppe hatt råd til noe større enn et tilsvarende kott. Jeg ville druknet i mine egne eiendeler og flyktet til en parkbenk eller en kafé hver eneste dag for å få pusterom fra de trange veggene.
Men jeg bor ikke i Berlin. For å være ærlig føler jeg ikke at jeg har noe bosted for tiden, selv om jeg eier leilighet i Toulouse sammen med mannen min. Både soverommet og hjemmekontoret er stappfullt av flytteesker, selv om det snart har gått ett år siden vi flyttet inn. Vi har fortsatt ikke kjøpt et ordentlig stuebord eller en kommode, og fortsatt ikke kjøpt gardiner som passer stuevinduene. Sannsynligvis kommer vi heller ikke til å gjøre det med det aller første. Kanskje aldri.
Vi står ved et veiskille, han og jeg. Nåtiden er fin, men fremtiden er usikker. Vi lever for de små øyeblikkene, holder fast i nuet.
Showet i Bordeaux og konserten i Berlin var begge planlagt lenge før verden ble sykemeldt. Kjærligheten levde fortsatt sitt beste liv, den gang.
Når vi først er på ferie har vi det fortsatt like fint sammen som før. Det er vel kanskje det som er litt av problemet. Før pandemien var forholdet i stor grad basert på vår felles eventyrlyst. Vi ble kjent med hverandre i Praha. Jeg flyttet inn hos ham i Paris. Vi dro på biltur til Loiredalen for å besøke flere av regionens vakreste slott. Tre måneder senere dro vi til Punta Cana i den Dominikanske Republikk. Deretter til Norge. Og videre til Berlin. Vi skapte minner mens vi gledet oss til de neste destinasjonene som stod for tur.
Alltid hadde vi noe nytt å gripe etter. Nye reisemål, nye opplevelser.
Årene gikk og reisene ble mange. Vi dro på fottur og båttur i Panama. Food tour i Spania. Vi feiret påske i Portugal og bursdag i Nederland. Den neste i Italia, før han fridde til meg i Sør-Afrika.
Og så kom pandemien. Vi hadde vært i Polen like før verden stoppet opp. Besøkt museer og barer i Krakow og vært på tur med hundespann i Zakopane.
På et blunk gikk Frankrike inn i streng lockdown. Ingen frihet til å forlate hjemmet, ikke en gang for å handle mat uten signert attest. Ingen mulighet til å bevege oss lenger unna bostedsadressen enn én kilometer.
De første to månedene fikk vi ikke lov til å være utendørs i mer enn seksti minutter til dagen. Denne reiselystne duoen gikk med andre ord fra hundre til null. Festen var over, og vi ble tvunget til å stå ansikt til ansikt med det store spørsmålet.
Hvem er vi egentlig når verden står stille?
Jeg valgte å flykte til litteraturen, mens han flyktet til gamingmiljøet. Vi fant trygghet i de aktivitetene vi hadde elsket som barn og ungdom, og mistet synet av hverandre på veien.
Berlin var en fin pustepause fra de mange tankene som plager oss begge. Og snart reiser jeg til Norge for å promotere debutromanen min. Hva som skjer med kjærligheten er det bare tiden som vet.
Planen var å skrive om Berlin i dette innlegget. Om konserten, utestedene og den offisielle butikken til sjokolademerket Ritter Sport. Reiseskildringen kommer, men akkurat nå vil jeg prioritere en siste oppdatering fra skriveprosessen og forfatterskapets utfordringer.
Dagene suser forbi, og likevel er august fortsatt en evighet unna. En evighet til bokutgivelse, en evighet til det neste og mest spennende kapittelet av mitt liv. Akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente. Feriere. Planlegge.
Sola skinner, vi har allerede vært på ferie (i Berlin) og som alltid i juli, holder jeg meg hjemme. Men å være hjemme er ikke så verst, ikke når svigerforeldrene mine har stort svømmebasseng i hagen. De har også en grønnsakshage full av tomater, squash og paprika. De har basilikum og peppermynte og store ripsbærbusker.
I år vil juli likevel være annerledes. Måneden vil by på mye mer enn bare bading, grilling og familietid. Før utgivelsen av “Gi meg en sjanse” blir det nemlig podcast. Forlaget er i full gang med å bygge en flottere nettside, og podcasten er en del av denne nye merkevaren. Jeg har derfor investert i en ordentlig mikrofon og et bedre headset, utstyr som har fått Julien til å stille meg en rekke spørsmål, deriblant “jeg trodde du skulle skrive bøker, så hva er greia med podcast?”
“Bøkene må promoteres” sa jeg da. Etterfulgt av “Slapp av, jeg holder meg i det minste unna Tik Tok (enn så lenge)”
Et annet viktig punkt på gjøremålslista er å ta kontakt med ulike bokhandlere, introdusere meg selv og markedsføre romanen min. Ukjente forfattere fra små forlag må dessverre jobbe hundre ganger hardere enn de etablerte navnene med markedsføringsbiten. Det finnes ingen garanti for at de store kjedene vil prioritere boka mi, og alt avhenger derfor av meg og min evne til å mobilisere alle mine internettvenner. Få dem til å etterlyse boka mi hos sine lokale bokhandlere så snart tiden er moden.
Fra midten av juli vil det være mulig å forhåndsbestille romanen. Fra midten av juli starter med andre ord det store arbeidet som vil avgjøre romanens skjebne.
Tanken er fin, men også veldig skummel. Jeg gleder meg faktisk like mye til august som jeg i fjor og forfjor gledet meg til eget bryllup (feiret to år på rad grunnet pandemien). Jeg liker å beskrive følelsen som om debutromanen skulle vært mitt førstefødte barn. Et barn som snart skal møte verden.
Jeg gleder meg til å reise hjem til Norge, hvor første stopp selvfølgelig vil bli Oslo. Byen hvor bokutgivelsen vil finne sted. Nøyaktig hvor og når vil jeg komme tilbake til så snart jeg vet mer. Det eneste jeg vet er at jeg vil ta meg god tid i hovedstaden, god tid til å besøke uavhengige bokhandlere og være sammen med de fine menneskene fra forlaget.
Etter oppholdet i Oslo, har jeg planlagt å reise videre rundt til forskjellige steder på Østlandet og Sørlandet, naturligvis også hjem til Stavanger og omegn. Om tiden strekker til blir det kanskje også en tur nordover. Målet er en måned med intensiv promotering av romanen på kryss og tvers av landet. Det vil ikke bli enkelt, og jeg er forberedt på å bli skuffet og trist. Jeg er forberedt på at de store kjedene vil takke nei, at de vil ønske meg lykke til og velkommen tilbake om jeg en dag kommer meg ut av skyggen. Om Kristine Begot en dag blir et navn verdt å huske.
Men foreldrene mine har allerede foreslått å kjøre meg fra by til by, de har allerede tilbudt å ordne rimelig overnatting og heie på meg fra sidelinjen. De vil stå ved min side og trøste meg når skuffelsene kommer. De vil kjøpe vin og sjokolade og feire når skuffelsene uteblir. Uansett hvilken skjebne romanen vil møte, vet jeg at dette vil bli den beste sommeren og høsten jeg noen gang har hatt.
Forfatterdrømmen har i mange år vært en urealistisk tanke. En naiv barndomsdrøm som fulgte meg gjennom tenårene, da jeg elsket å skrive stil på skolen og dikt på fritiden. En drøm som fulgte meg videre inn i voksenlivet, hvor harddisken i alle år har vært full av påbegynte manus og notater til bokidéer. Jeg ville bli forfatter, og kunne like gjerne sagt at jeg ønsket å bli rockestjerne. Verden er nemlig full av slike som meg, mennesker som drømmer om å skape kunst, inspirerende kunst. Forfatterspirer som drømmer om å utgi litteratur med mening.
Neste uke skal jeg konsentrere meg om å endelig få skrevet ferdig mitt nyeste manus. Historien jeg har arbeidet med siden februar. Manuset jeg begynte å skrive allerede dagen etter “Gi meg en sjanse” ble sendt til redaktøren min i Sirkel Forlag.
Jeg vil ikke kaste bort en eneste dag. Ikke når drømmen er så nær at jeg nesten kan ta på den. Holde den i mine hender. Dette er alt jeg noensinne har ønsket meg, og jeg vil derfor gjøre alt jeg kan, så godt jeg kan, for å bli den beste versjonen av meg selv.
Bildene under er fra søndagens farsdagsfeiring i Bruniquel, en liten landsby nitten kilometer øst for stedet hvor svigerforeldrene mine bor.Vi nøt en enkel sommerlunsj og skålte over hver vår ananasmojito, før hetebølgen ledet oss tilbake til hagen og svømmebassenget som utover ettermiddagen kunne skryte på seg tjuesju grader i vannet.
Oppdatering (torsdag) : Jeg mistet ikke flyet, men bagasjen forsvant. Den er fortsatt borte. Om den kommer i kveld eller i morgen, vil jeg ikke kunne hente den før på tirsdag. For nå er jeg jo på vei til Berlin med kosmetikk fra apoteket i gata (kjøpt en halvtime før avreise til flyplassen) og tilfeldige klær som egentlig ikke skulle bli med meg på tur. Jeg reiser til Berlin uten alle de nyvaskede klærne som sikkert bærer lukten av råttent pålegg nå. I tillegg til ost og kjøttpålegg, er kofferten full av sjokolade som garantert har eller kommer til å smelte. Jeg husker ikke hvor i kofferten sjokoladeplatene ligger, om de kommer til å smelte seg fast i bøkene mine, grise til “sangria i parken” og “en tid for å leve”. Heldigvis har jeg Julien og konsertbilletter og en herredeodorant som funker bedre enn min egen.
Tirsdag, dagen før gårsdagen: Flyet er forsinket med førti minutter, og sannsynligheten er stor for at jeg vil miste neste fly. Miste flyet som skulle føre meg hjem klokka elleve, utsette gleden over å kunne legge meg ved siden av Julien for å deretter haste meg til kontroll på sykehuset like etter frokost. Det passer seg aldri for noen å miste flyet, vi har alle forpliktelser. Etter kontrollen skulle jeg blant annet hente noen pakker på postkontoret og pakke sakene mine ut av den store kofferten og fylle den lille med klær til Berlinturen. Ja, for etter onsdag kommer torsdag, og da reiser vi jo til Berlin for å se Rammstein på Olympiastadion. Det skulle vi egentlig gjøre for to år siden, men pandemien utsatte livet, og først nå kan vi endelig leve igjen.
Med andre ord har jeg ikke tid til å miste fly og sitte fast på Schiphol, det er det vel ingen av mine medpassasjerer som har tid eller lyst til. Jeg kjenner utrolig nok én som ser på slike forsinkelser som gode nyheter, men han er en utbrent småbarnsfar som bor sammen med foreldrene til kona. Svigerforeldrene snakker mye hele tiden, men de snakker ikke samme språk som ham. Barna snakket både hans språk og konas, og de snakker, eller skriker, hele tiden de også. Fredelige flyplasshoteller gir ham derfor det pusterommet han trenger for å ikke rive av seg håret i frustrasjon.
Men jeg bor alene med kaktuser, oliventre og mann. Jeg trenger ikke pusterom. Jeg vil bare komme meg hjem, akkurat som alle de andre som sitter og venter sammen med meg nå.
Over til noe annet, noe finere, selve grunnen til at jeg sitter her og venter. Jeg har tilbrakt to uker sammen med familien min, to fine uker hvor jeg rakk en solfylt feiring av nasjonaldagen, en like fin feiring av bursdagen min og et hyggelig gjensyn med venner. Som forventet regnet det mye, det gjør det jo ofte i Stavanger. Kjolene jeg hadde pakket med meg, ble derfor liggende urørt i kofferten. Men i Toulouse er temperaturen skyhøy og hetebølgen vil slå meg i ansiktet. De bortgjemte kjolene vil dermed få en ny sjanse til å vise seg frem i offentligheten.
Jeg bar marineblått på nasjonaldagen, og fikk gleden av å se alt jeg hadde lengtet etter de siste ni årene. Bunader, norske flagg, faner og folketog. Tidlig på formiddagen så jeg store folkemengder drikke alkohol på byens uteserveringer, og på ettermiddagen stod alle i kø for å kjøpe pølser og is. Moren min og jeg bar sløyfer på brystet, Norge i rødt, hvitt og blått, og vi grillet sammen med stefaren min, pølser og koteletter. De pleier ikke å feire 17. Mai, men i år feiret de for min skyld. De feiret som om de skulle ha vært nordmenn, og pølser har aldri smakt bedre. Vi grillet for Norge, sa vi, men vi grillet egentlig for kjærligheten til hverandre.
Vi dro til Sørlandet allerede neste dag, for å tilbringe noen dager i Mandal før vår planlagte utflukt til Danmark. Jentetur over Skagerrak, min mor og jeg, uten stefaren min. Før vi forlot ham til fordel for et døgn uten menn, nøt vi stillheten ved sørlandskysten. Jeg tok meg tid til å både skrive videre på manuset og spasere rundt i de hvitmalte Mandalsgatene med tankene helt andre steder enn i Mandal.
Jeg gjorde ikke stort annet, men rastløsheten dukket heller aldri opp. Jeg lot dagdrømmene føre meg langt bort mens jeg lyttet til lyden av bølgene der de slo mot strandkanten. Vi spiste solskinnsboller og drømte oss bort til finere solskinnsdager. Dager hvor det ikke ville være nødvendig å gå med jakke eller sokker.
Jeg trodde vi skulle sove på danskebåten, sove i lugar og spise frokost før ankomst, men båten var ikke den samme som før, og turen fra Kristiansand til Hirtshals tok ikke mer enn tre og en halv time. Jeg spiste fiskeburger og pommes-frites og kjøpte meg en t-skjorte med et lite martiniglass og paljetter på brystet.
Vi sjekket inn på hotellet i Hirtshals, og jeg skiftet til badedrakt med ananasmotiv. De neste førti minuttene svømte jeg flere runder frem og tilbake, jeg svømte så godt jeg kunne, helt til jeg ikke orket mer. Like før midnatt mottok jeg et anrop fra Julien på mobilen min. Han ville gratulere meg med dagen før alle andre, og jeg begynte å gråte fordi jeg ikke hadde lyst til å være trettifem. Det fantes ikke lenger noen grunn til å glede seg over egen bursdag, ikke når ordene anti-age står skrevet på hudkremene og rynkene under øynene blir større for hvert smilende år. Trettifem betyr mas og forventninger. Jeg hører barneskrik fra alle kanter og hopper heller uti bassenget igjen for å ikke lenger høre noen ting.
Jeg gråt i den danske enden av telefonen, og jeg tror han gråt litt i den franske, også. Kanskje blir vi skilt en dag, sa jeg, om han bestemmer seg for at han vil ha barn for ikke å føle seg annerledes. Han sa seg uenig, aldri i livet, skrek han. Jeg tror ham, men jeg tror også at han i det lengre løp vil velge bort det som vi har nå. Velge det bort for å slippe å være en som går uvanlige veier. En som må forsvare sine valg, forsvare alt som ikke ligner alle andres.
Tanken på å være den mannen skremmer ham, tanken på å stå på utsiden og ikke ha noe å bidra med i en samtale om det ordinære. Selv liker jeg ikke å være som alle andre, jeg liker ikke ordinært, det har jeg aldri gjort. I morgen skal jeg male neglene i fem forskjellige farger, men det er det jo mange som gjør i dag. Kanskje også kvinner på trettifem.
I Hirtshals malte jeg ikke neglene, men jeg feiret bursdagen min med en tur til Nordsøen Oceanarium for å se på haier, rokker og alle de andre spennende skapningene som lever i nordsjøen. Vi besøkte selene i akvariet og tok bilder av dem under fôring. På fransk heter de foque, sa jeg, og vi lo til vi mistet pusten fordi foque uttales likt som fuck.
Bursdagen ble til kveld, og vi spiste middag på en koselig restaurant hvor jeg trodde jeg skulle få gratis kake om jeg sa jeg fylte år. I stedet ble bordet dekorert med et dansk flagg og jeg hadde uansett ikke hatt plass til kake, for måltidet var stort og moren min spiser ingenting i forhold til meg.
Neste dag satte vi kursen mot Kristiansand igjen, og denne gang visste jeg at turen med Color Line ville ta tre og en halv time. Vi spiste oss mett på sjokolade før vi gamblet bort en femtilapp på en av de mange spillemaskinene på båten.
Vi spiste middag på restaurant og tok et forsinket tog tilbake til Stavanger. Det regnet da vi kom frem, det har regnet hver eneste dag siden jeg fylte trettifem. Men i august skal jeg gi ut bok, og nylig lyttet jeg til en podcast hvor det ble nevnt at forfattere flest debuterer i trettiårene.
Før jeg forteller hva som har hendt siden sist, vil jeg vende tilbake til lørdagen da vi forlot Bordeaux. Vi hadde sett frem til vår siste overnatting, et romantisk opphold på en koselig Bed&Breakfast og vingård ute på landet. Planen hadde i utgangspunktet vært å handle rødvin enten derfra eller fra en vingård i hjertet av Saint-Émilion, før vi deretter ville tilbringe kveldens siste solfylte timer ute på terrassen. Jeg hadde gledet meg til å bestille pizza, la Eurovision rulle over TV-skjermen i bakgrunnen og nyte et par glass dyp Merlot.
Ettermiddagen var fortsatt relativt ung da vi ankom Château la France, adressen hvor vi skulle bo det neste døgnet. Til vår venstre side så vi flere hektar med drueranker og det vakre slottet som hadde blitt avbildet og reklamert for på både Booking.com og overnattingsstedets egne nettsider. Til vår høyre side lå bygningen som huset resepsjonen og vingårdens utsalgssted.
En stengt dør og mørke vinduer var det som møtte oss, da vi parkerte bilen og ringte på dørklokka. Etasjen over var derimot full av liv. Pratende menn, sittende rundt et bord ved sine store, åpne vinduer. De røkte og drakk kaffe i bar overkropp. Jeg kunne se dem klart og tydelig, jeg kunne til og med se enkelte av dem snu seg mot oss, men de brydde seg ikke om å si så mye som et eneste ord til det besøkende paret som stirret mot dem.
Julien sukket irritert og sa at det absolutt ikke fristet å handle vin fra slike sure tryner. Ikke når Saint-Émilion tross alt lå bare et lite steinkast unna. Jeg løftet blikket en siste gang for å se om det i det hele tatt brydde dem at vi nå skulle ta pengene våre videre til et annet sted. De kunne ikke ha brydd seg mindre.
Saint-Émilion sjarmerte oss, slik alle franske middelalderlandsbyen alltid har gjort. Vi vandret gjennom de smale gatene, oppover og nedover, forbi vinbutikker og suvenirsjapper, vinbarer og restauranter. Flagg fra flere velstående nasjoner stod klistret på alle butikkdørene, sammen med den gode nyheten om at vinflaskene uten problemer kan transporteres til nesten alle verdens land.
Turistkontoret reklamerte på sin side for tuk-tuk turer mellom de store, kjente vinhusene i distriktet. En av disse fremkomstmidlene passerte oss da vi spaserte i retning parkeringsplassen for å kjøre videre til en liten, mindre kjent familiedrevet vingård.
En vingård ved navn Château Cadet-Pontet, hvor vi ble møtt med et vennlig smil og en omvisning både utendørs og innendørs. Eieren Arnaud kunne blant annet fortelle oss hvordan klimaendringene tvinger vinbøndene til å endre sine rutiner. Han snakket om druerankenes største fiende, ustabilt vær hvor hetebølgene slår formiddagen hardt i fjeset, og kraftige regnbyger faller som fossefall på ettermiddagstid. Han snakket om regnets evne til å vaske naturen fri for beskyttende midler, noe som gir rom for drepende soppsykdommer til å spre seg fritt. Uten den nødvendige beskyttelsen, vil soppen angripe druerankene på et blunk. Hver time vil være avgjørende for bøndene i deres kamp mot utryddingen av en hel årgang.
Vi avsluttet besøket med en liten vinsmaking, og falt for en nydelig harmoni av Merlot og Cabernet Sauvignon, druesorter som gir Bordeaux-vinene sin karakteristiske smak. Etter endt vinsmaking og en hyggelig liten prat med Arnaud, kjøpte vi med oss tre flasker fra 2018. En til oss, en til foreldrene mine, og den siste skulle svigerforeldrene mine få.
Etter det lange besøket hos Château Cadet-Pontet, fikk vi endelig sjekket inn på overnattingsstedet. En kvinne tok til slutt telefonen og møtte oss ved parkeringsplassen.
Vi var fortsatt fornærmet over uhøfligheten vi ble møtt med, da vi først forsøkte å få kontakt med noen via både telefon, dørklokke og ved øyekontakt. Vi nektet å legge irritasjonen bak oss, for vi kunne fortsatt se de røkende mennene uten t-skjorte i etasjen over resepsjonen. Derfor kjøpte vi ikke vin fra Château la France, men nøyet oss med den gode vinen fra Arnauds vingård. Vi skiftet fra sommerklær til badetøy og hastet oss av sted til boblebadet med sin fine utsikt mot vingårdens drueranker.
Med badetøyet hengende til tørk over en hagestol, nøt vi kveldens apéritif ute på terrassen. Vi nøt vår deilige vin fra Saint-Émilion sammen med smaken av pizza med andefilet og persillade.
Badetøyet ble tatt i bruk igjen allerede neste ettermiddag, da vi tok oss en tur innom svigerforeldrene mine for å grille i hagen og kjøle oss ned i bassenget. Jeg leste Hemingways noveller ved bassengkanten og fikk meg en subtil brunfarge på armer og bein. Allerede neste dag skulle jeg reise videre til Norge, hjem for å feire 17. Mai med familien for første gang på ni år.
Han smilte slik han smiler når han virkelig mener det, og jeg smilte tilbake til det lille speilbildet mitt, synlig i de sorte solbrillene hans. Juliens høyre hånd hvilte på det nakne låret mitt. Den varmet det lille området som nå var skjermet fra klimaanleggets kjølige kyss. Jeg strøk fingrene mine forsiktig langs underarmen hans, og dekket den med gåsehud.
Venstrehånden holdt et løst grep over rattet. Radioen spilte rock og GPSen ledet oss fra Toulouse til Bordeaux, til vår første kjærestetur siden bryllupsreisen i oktober.
Vi hadde gledet oss til denne turen, gledet oss uten å våge å være altfor optimistiske i altfor lang tid. Men nå går det endelig mot lysere tider. De blir lysere og lysere for hver dag, og gir oss endelig muligheten til å tenke fremover. Glede oss over de to billettene som hadde ligget i en skuff og samlet støv. Ligget urørt i usikkerhet siden pandemiens start.
Endelig skulle vi få oss en stor dose burlesque med stjernepinup Dita Von Teese. Burlesque på en sørfransk tordagskveld. Vi ville deretter ta et par drinker sammen med ei venninne av Julien på fredagskvelden, og avslutte helgen med en natt på Bed & Breakfast i nærheten av Saint-Émilion fra lørdag til søndag. Endelig kunne vi smile sammen, smile på ordentlig og nyte vår etterlengtede helgetur.
Langhelgens festligheter startet med et nydelig måltid på restauranten Le Quatrième Mur, eid av en av Frankrikes mest kjente TV-kokker, Philippe Etchebest. Han er både jury i Top Chef og programleder for den franske versjonen av Hells Kitchen (cauchemar en cuisine).
Vi startet måltidet med en smakfull raviolo med kremet saus og rikelig med soppfyll. En skive pannestekt foie gras hvilte på toppen og ga forretten det lille ekstra som skulle til for å ta ravioli-gamet til et nytt, spektakulært nivå. Vi fikk deretter servert kalvefilet med asparges til hovedrett. Et nydelig måltid, for all del, men smaksløkene hadde ikke lyst til å gi slipp på den deilige ravioloen. Jeg ville ha mer. Men etter hovedretten kom desserten, som var minst like god som ravioloen. Jeg nøt en nydelig religieuse med nugatkrem, mangosaus og sjokolade. En verdig avslutning på vårt første måltid i Bordeaux.
Kvelden kom, det samme gjorde regnet. Ballerinaskoene hadde gitt meg blødende gnagsår og ventetiden utenfor dørene til Théâtre Femina krevde både tålmodighet og genser. I mitt tilfelle kunne også et plaster ha vært fint, men det nærmeste jeg hadde liggende i veskelomma var et menstruasjonsbind med vinger.
Jeg fikk heldigvis tak i tørkepapir og vann, og vasket foten ren for blod før showets start. Dita Von Teese var som alltid sensuell og glamorøs, en fryd for øyne som elsker dans, akrobatikk, glitrende korsetter, enorme fjær og flotte rekvisitter.
Vi våknet til en varmere solskinnsdag neste morgen, med et løfte om hele tjueni grader utover ettermiddagen. Julien var fortsatt i det muntre humøret som jeg hadde sett så lite til de siste månedene, og så mye av det siste døgnet. Vi gikk hånd i hånd gjennom byens gater, videre langs Garonne-elven og gjennom den store byparken med sin botaniske hage.
For første gang på flere måneder kunne jeg føle at livet var på vei til å ligne noe normalt og fint igjen. Et liv hvor kjærligheten skulle få rom til å blomstre, men også gi oss begge rom til å puste. Vi skulle få lov til å være sammen, men også få lov til å være fra hverandre.
Vi satte oss på en parkbenk og tittet på menneskene som spaserte forbi. Han la armen rundt meg og kysset meg på kinnet. Mine lepper formet et lettet smil idet jeg løftet blikket og la merke til hvordan han så på meg. De brune øynene bar en brennende varme som de siste månedene hadde vært fraværende. Et blikk jeg ikke kunne huske å ha sett siden forelskelsen var i startfasen og vi begge var nysgjerrige på hverandre. Det gledet meg å se ham slik. Lykkelig, stolt og full av kjærlighet.
Jeg kan vel takke Bordeaux for at Julien og jeg er i ferd med å finne veien tilbake til hverandre etter flere måneder med frustrasjon og usikkerhet. Flere måneder uten lidenskap og romantikk. Vår kommunikasjon pepret med misforståelser og irritasjon.
Han forstod det ikke engang selv, ikke før vi befant oss i Bordeaux, hvor høyt jeg hadde savnet å føle hans hånd på låret. Hans kyss på kinnet. Høre ham si at han elsker meg.
Hjemreisen er bittersøt og virkeligheten frister meg ikke nå som jeg har fått en smakebit av fremtidens planer. Ordene lyder som musikk i mine ører, for nå handler det ikke lenger bare om en drøm, men om en virkelighet. Et beskjedent steg i riktig retning, med enorme hindre som må klatres og kamper som må tas. Og jeg er klar for hver eneste en av de mange utfordringene som jeg vet vil komme.
Jeg er utålmodig og overlykkelig. Nå står jeg foran startstreken og venter mens rastløsheten raser gjennom kroppen min. Jeg er høy på adrenalin og jeg klarer ikke å sitte stille. I klisjéens navn vil jeg si at det er sommerfugler som flakser rundt i magesekken. Jeg vil si at jeg har maur i blodet, tusenvis av levende maur som gjør det umulig for meg å ha hvilepuls.
Kalenderen er full av avtaler som vil distrahere meg de neste dagene, avtaler som ikke har noe med skrivekunsten å gjøre. Legetime og tannlegebesøk, samtaler om sommerjobb og arbeid til høsten. Jeg vil jobbe litt, men ikke for mye, for jeg trenger energien mer enn noen gang.
Jeg sender eposter til ulike aviser og tidsskrifter for å synliggjøre meg selv og mitt verk, en samtidsroman som vil bli publisert hos Sirkel Forlag.
Det føles deilig å kunne si det, si at min første roman snart vil møte verden. Ei fysisk bok med sidetall og kapitler. Med mitt navn på omslaget. Jeg vil kunne ta på den, bla gjennom den, og dele den med hele Norge. Tanken er deilig, og likevel skummel.
Spørsmålene er mange, og fallhøyden stor. Hvordan skal en bitteliten debutant klare å skrike så høyt at alle hører det, når de store forfatterne er så vanvittig store og deres forlag sitter høyt på tronen med makten i sin hule hånd?
Som nevnt, er jeg avhengig av energien. Jeg trenger adrenalinet. Drivkraften som vil gjøre det mulig for meg å bruke flere timer hver eneste dag på å nå ut til folket. Bruke sosiale medier for alt det er verdt, slik at jeg kan klatre opp fra den usynlige bunnen, klatre opp til skyene der hvor de store sitter og skåler med sine champagneglass.
Jeg vil også skåle med champagne, og det vil jeg gjøre uansett hvordan det går med lanseringen av min første roman. Egentlig burde jeg skåle med Raspberry Collins, en cocktail som blir nevnt mot slutten av historien jeg har skrevet. Bringebær og gin, jeg gleder meg allerede. Jeg vil bestille pizza og kose meg med cocktails når tiden er moden, og ta resten som det kommer.
Jeg både gleder meg til fremtiden og lengter tilbake til det åtte dager lange oppholdet i Oslo. Forfattertreff, skriveworkshop og mingling, alt har vært som en nydelig drøm hvor jeg fikk lov til å være mitt kunstneriske jeg. Aldri har jeg hatt så mange anledninger til å snakke om mitt forfatterskap med likesinnede, med mennesker som brenner for sin kunst og forstår hvor givende det er å skape litteratur. Skape noe som enten vil spre sine vinger og fly langt bort, eller forsvinne inn i et skyggelandskap og aldri komme seg videre.
Det blir spennende å følge romanens skjebne, se om den får sine vinger. Se om den rører noe ved noen, om den treffer en nerve. Ønsket er å få leserne til å føle den samme sorgen og smerten som jeg selv følte da jeg skrev noen av de vondeste kapitlene. Og bli glad i den karakteren jeg fortsatt tenker på hver eneste dag, en karakter jeg skulle ønske kunne hoppe ut av teksten og inn i mitt liv.
Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og se hva fremtiden vil bringe, og hvilken skjebne denne boka vil møte. Uvitenheten er vanskelig, likevel er den usedvanlig vakker.
