Viktigheten ved å smile selv når det gjør vondt

Grå vinterhimmel og nakne brune trær, årstidens mørkeste dager er forbi, men dette tåkefulle landskapet skaper en stemning like dyster som desemberdagene forkledd som den mørkeste natt.

I sentrum demonstreres det fortsatt like voldelig som før, lørdag etter lørdag, i snart elleve uker har de gule vestene holdt på nå. Byen vår ligger snart i grus, butikker og spisesteder er på randen av konkurs, banklokalene er vandalisert og kundeinformasjon og andre sensitive papirer flyter rundt i gatene. Det hele gjentar seg lørdag etter lørdag, galskapen vaskes bort igjen søndag etter søndag, men ingenting forandrer seg. Søppelkasser brenner, tinghuset hvor jeg til neste år skal gifte meg er nedtagget og forsøkt påtent. Jeg feller en tåre for denne byen jeg elsker så høyt, jeg lukker øynene og drømmer om skyfri himmel og solskinn, varme smil, om kjærlighet.

Fra bokhylla mi leter jeg frem det fineste jeg har av skjønnlitteratur, side for side, bokstav for bokstav, jeg dypdykker inn i en annen verden, forfatternes univers. Her får jeg lov til å reise verden rundt uten å betale ei krone, jeg våger å gjøre ting som den virkelige meg aldri ville ha turt, slik som fallskjermhopping og klatring, jeg kan forelske meg på nytt, få et nært innblikk i en kultur jeg ikke kjenner, jeg kan kjenne på følelsen av hvordan det ville vært å hatt søsken, hvordan det ville vært å hatt barn eller hvordan jeg ville sett verden om jeg nå var barn selv, jeg kan være sterkest og svakest og ha magiske evner, være rockestjerne, kjøre motorsykkel eller reise ut i verdensrommet.

mde

Jeg kan være nøyaktig hvem jeg vil, i litteraturens magiske univers. Det er derfor jeg er så glad i å lese noveller, romaner og diktsamlinger. I en grå og tåkefull hverdag føles det deilig å kunne flykte til en annen verden, et annet liv, en annen virkelighet.

Romaner

Nå som Frankrikes storbyer går gjennom hva jeg vil kalle en krisesituasjon med tåregassede og røykbombede sentrumsgater, blir det ikke lenger lett å finne på hyggelige ting sammen med dem man er glad i. Forrige fredag var vi på besøk hos et vennepar som har ønsket nytt barn velkommen til verden, denne helgen var vi på sofajakt.

Vi besøkte diverse møbelbutikken i såkalte industrisoner langt utenfor sentrum, i jakten på ny sofa. Grå skal den være, eller i sort skinn. Skuffelse etter skuffelse, vi innså hvor vanvittig dyrt det koster med en stor og fin sofa av høy kvalitet, tre ganger mer enn hva han og jeg har råd til akkurat nå. Tomhendte, tok vi oss en liten tur innom et kjøpesenter, slik at jeg i det minste kunne handle med meg et par produkter fra en kosmetikkbutikk.

Tiden flyr når man bruker penger, tiden flyr når man frustrert leter etter flott sofa på tilbud, uten hell. På kvelden dro vi ut på vår ukentlige romantiske lørdagsaften på restaurant, denne gang på et koselig spisested som vi allerede kjenner godt. En deilig middag hos nabolagets beste pizzeria, Pizza Félix. Jeg bestilte min store favoritt, pizza med skinke, champignon og hvit trøffel.

Pizza

Disse kjærestekveldene hvor vi omtrent hver helg besøker nye spisesteder som vi ikke kjenner til fra før, disse lørdagskveldene reservert for bare oss to, har blitt en tradisjon som betyr så utrolig mye for meg. Det er så lett å glemme å gi hverandre nok oppmerksomhet midt oppi den travle hverdagen med krevende fulltidsjobber, det er så lett å glemme hverandre bort, der man fokuserer på seg og sitt, meg med lesing og skriving, han med sport på tv-skjermen. Det er dessverre altfor lett å tillate seg selv å bli totalt oppslukt i alt det egne, derfor er det så utrolig viktig å skape gode rutiner for å pleie kjærligheten, gi den all den omsorgen den fortjener.

Smil

Grått vær og voldelige demonstrasjoner vil aldri kunne bryte meg ned, ikke så lenge jeg har kjærligheten ved min side, hyllene fulle av fin litteratur, og spennende restaurantbesøk å glede meg til sammen med min kjære.

Men, likevel er jeg nå på grensen til å be til høyere makter om at de gule vestene snart vil gi seg, slutte å knuse butikkvinduer, vandalisere monumenter og banklokaler og brenne biler og søppelkasser.

Byen dør, og det som en gang var et fint og viktig budskap, blir borte i skyggen av all volden. De samme stemmene som en gang ble sett på som byens helter, står nå og ser på at byen raser sammen.

Det gjør vondt å smile, men det er nettopp når det gjør vondt det er viktigst å gjøre det.

Advertisements

Paris, Toulouse, altfor mye svigermor og dårlige naboer

Ett år og en måned er gått siden vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten blomstret og jeg la på meg over ti kilo på to år, etter å ha livnært meg på kaker og romantikk. Nysgjerrig har jeg smakt meg frem, fra bydel til bydel, jeg har satt tennene mine i omtrent alt som er av franske spesialiteter fra torget, på restauranter og hos diverse konditorier, croissants, pain au chocolat og pain au raisin til frokost, makroner til snacks, tarte au citron meringuée og tarte tatin til dessert.

Makroner

Forelsket har jeg levd i en rosa tåke, høy på min romantiske forestilling av livet i kjærlighetens by, starten på mitt kapittel i La France, den gang fortsatt uoppmerksom på mye av det som etter hvert begynte å irriterte meg i Paris, altfor mange uhøflige og kalde mennesker, illeluktende metrostasjoner, bygninger uten heis, ekstremt mye lommetyveri, voldelige tyveriforsøk, skumle menn og trakassering på gaten.

Etter kakefesten var over, klarnet også tåken etter hvert. Forelsket i min kjære har jeg aldri sluttet å være, men Paris, forelskelsesfølelsen som jeg trodde jeg følte for selve byen, den forsvant rundt ett år etter min ankomst. Der hvor bildet en gang var uklart, der hvor den tykke tåken hadde ligget, der klarte til slutt denne klarheten å trenge gjennom. Et lys gikk opp for meg, et behov for forandring, ingen fremtid ventet meg her. Dette var ikke mitt hjem, dette var ikke min endelige skjebne.

Min kjære og jeg forlot Paris til fordel for Toulouse, industribyen med et sjarmerende sentrum bygget i rød teglstein. Et nytt liv ventet oss, nytt liv, ny jobb og ny livsstil, en avslappende façon de vivre  som man lever her i sørvestlandets behagelige klima, her hvor folket har rykte på seg for å være gjestfritt og imøtekommende.

Vi forlot hovedstadens høye levekostnader, og tok til takke med litt lavere lønninger, som til gjengjeld skulle vise seg å gi oss så mye mer tilbake. Lavere husleie for større leilighet, samt en rekke rimelige kulturtilbud og restaurantmenyer, joviale naboer og kolleger, dette kunne vi fint bli vandt til. Koselige kafeer og trendy cocktailbarer finnes det mange av, her i Toulouse. Spennende butikker likeså. Intime konsertlokaler og større arenaer har vi også. Idrettsarenaer ikke minst, Toulouse er jo blant annet kjent for sitt dyktige rugbylag!

Carmes

Dessverre må vi nå leve med det faktum at Toulouse er høyt elsket av blodtørstige mygg. Heldigvis for meg, er det min samboer, og ikke jeg, som har blitt myggens store buffet. Desverre må vi også leve med å måtte gå slalom på fortauet, for å ikke tråkke i rykende fersk hundebæsj. Dette er forsåvidt et problem som de fleste franske byer må leve med, kjipe hundeeiere som ikke plukker opp etter sine firbente. Ekstra ille er det dog her i denne byen, vil jeg tørre å påstå.

Vi takket farvel til mye rart, da vi flyttet fra den gule blokka i L’Hay les Roses, en banlieue syd for Paris, en liten busstur etter endestasjonen til den rosa metrolinjen, linje sju.

Deilig var det, å ta farvel med vår nabo, han i etasjen over, og hans grusomme rapmusikk som stadig ble spilt på høyt lydnivå med full bass på lyseste dagtid. Bedre var det ikke om natten, da han fikk hele bygningen til å riste i takt med kjærestens overdrevne hyling i senga. Hver eneste natt, med unntak av de nettene hvor sengekos ble erstattet med høylydt krangling og smelling med dørene. Den brutale kranglingen resulterte noen ganger i at selveste politiet kom og banket på døra. Jeg kan nesten vedde på at det var den gamle grinebiteren som bodde i samme etasje som oss, som ringte og klaget, gang på gang.

Denne naboen vil for øvrig heller ikke bli savnet, den sure gamle gubben og hans ekstremt agressive hund som løp rundt på gårdsplassen og skremte både barn og voksne, den hoppet på oss, den knurret og glefset etter oss, ofte satt eieren, grinebiteren selv, på trappa og observerte det hele, som en syk sadist satt han der og flirte, han så ut til å nyte synet av vettskremte barn som løp gråtende, med hans hund jagende etter seg.

Toulouse

Trist for min samboer, men en seier for meg og mine egoistiske behov, var det å flytte langt unna mine kommende svigerforeldre. Ikke lenger ville jeg behøve å tilbringe hver eneste helg, fra fredag til søndag, ute på bygda, hos foreldrene til samboeren min, i noe som må være en av Frankrikes mest kjedelige landsbyer. Ikke lenger ville jeg behøve å, helg etter helg, måtte reservere meg fra å finne på (og dermed gå glipp av) ting som jeg selv ønsker å gjøre, sammen med mennesker som jeg selv ønsker å treffe, fordi samboeren min absolutt ville hjem til sin mamma, hvor da jeg måtte bli med, enten jeg ville eller ei. Tvang kalles vel dette. Helg etter helg ble jeg tvunget til å reise dit for å holde kjæresten min i hånda, og klistre på meg mitt aller største falske smil til tross for hvor kjedelig jeg faktisk hadde det og hvor ensomt det hele var for meg.

I etterpåklokskapens navn har det seg slik at han angrer på å ha isolert meg, som han selv valgte å kalle det. Han har beklaget, og skylder det hele på forelskelsesrus, stolthet, og med samme begrunnelse som hvorfor jeg er glad vi flyttet bort, en stor dose egoisme.

Disse helgene ute på landet, inneholdt svært ofte flotte familieselskap med hans tante og onkel, fetter og kusine, venner av hans foreldre og deres venners venner. Servert ble store fat med fingermat, grillmat om sommeren og store biffstykker og poteter på vinteren, punsj og champagne og flere støvete flasker Bordeaux, dyre viner eldre enn meg selv.

Jeg som er en introvert sliter med småprat, og slike store sammenkomster oppfordrer gjerne til mye av nettopp dette, småprat om jobb og været og et kunstig engasjement for hva enn det er den andre er i gang med å fortelle. Nikking, smiling og “mhm” lyder til svar.

Ved sidelinjen stod jeg, stille og ubekvem hver eneste gang. Jeg kjente jo ikke disse menneskene, jeg var jo ikke der av fri vilje engang. Småpraten gikk, til langt ut på natten.

Slik føler jeg det fortsatt i slike sammenkomster, det hele går som en plate på repeat, en evig repetisjon, hvordan går det på jobb, skal vi snart kjøpe bolig, savner jeg å bo i Norge, hvor kaldt er det i Norge nå.

Alene med min kommende svigermor er det andre, noe mer ubehagelige spørsmål som stilles, der vi sitter i fred og ro og prøver å ha en hyggelig stund rundt middagsbordet. Spørsmål som omhandler reproduksjon, ja, for når skal vi gi henne barnebarn, når skal vi kjøpe oss hus med stor hage (hvor hun kan komme for å plante blomster) på landet, som om barnebarn var en eiendel som hun har krav på å anskaffe seg, og hus på bygda er en institusjon som vi alle må flytte inn på, etter å ha nådd en viss alder.

Jeg vet ikke, svarer jeg, da. For jeg vet faktisk ikke når jeg vil være klar (både for huskjøp og barn) og ikke minst; hvorvidt jeg eller han i det hele tatt kan få barn eller ei. Hold kjeft om det barnemaset, kjefter min kommende svigerfar på sin kone. Han har for lengst sett seg lei på at hun stadig blander seg i andres privatliv. Og her har vi da oppskriften på en klein familiemiddag preget av stillhet og pirking i maten.

Ikke misforstå, ikke tro at jeg ikke liker foreldrene til samboeren min, for det gjør jeg så absolutt, men aller best liker jeg dem i små doser. Eller på ferie sammen med dem, langt langt unna deres habitat. Hver gang vi reiser sammen et sted, uansett hvor, virker det (nesten) som om kommende svigermor har glemt igjen håndboka for hvordan lage klein stemning, på hylla hjemme i stua. Mas blir erstattet med morro, og kjedelig småprat om jobb og vær blir erstattet med morsomme anekdoter og andre festligheter. Jeg undrer, er ferieversjonen av meg også mer interessant og gøyal og på alle måter bedre enn hverdagsversjonen?

Det er den garantert. Den-og nettversjonen.

Avstanden mellom landsbygda utenfor Paris og vårt nye liv i Toulouse, trehundreogsøtti kilometer for å være mer presis, har gitt meg helgefriheten tilbake. Nå ser vi mine kommende svigers cirka hver tredje måned, rundt én ukes tid om gangen. Ikke for lenge, ikke for ofte. Akkurat passe. Selv mine egne foreldre blir for mye, om vi er for tett på hverandre over lengre tid.

I Toulouse måtte jeg vende meg til ekstremt varme somre og regntunge vintre, busser med avslått klimaanlegg, bussjåfører som hilser når jeg stiger på og vinker og sier au revoir når jeg stiger av. Jeg måtte vende meg til å bli stukket av mygg relativt ofte, og se på at min kjære blir stukket ti ganger mer enn meg. I vinter har vi måttet vende oss til med helg etter helg hvor de gule vestene demonstrerer og ødelegger, men det gjør de over hele landet, med unntak av på småbygdene, slik som der hvor kommende svigers holder til.

I den lille blokka vi bor i nå, har vi ingen grinebitere med hissig hund til nabo, ingen som spiller høy musikk eller vekker hele blokka med sine sengeaktiviteter. Vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten først blomstret, den har vokst seg større nå, denne kjærligheten, her i en by hvor jeg trives så godt som jeg gjør.

En trivsel basert på mer enn å livnære seg på kaker og romantikk.

Toulouse

Kampen mot såkalt vinterdepresjon

Bildene i innlegget ble tatt i Palamós i Spania, for bare litt over en uke siden…

Trøtthet, død hud og dødt hår. Mangelen på vitamin D og dagslys transformerer oss fra å være oppegående mennesker til å bli til en gjeng med vandrende zombier. Skjøre er vi. En kald regnværsdag er alt som skal til før bakterier og basselusker flytter inn i kroppen, vi konsumerer litervis med hostesaft og misbruker nesespray. Ullsokker, ullgenser, ullskjerf, ulljakke, med omtrent like store mengder ull som sauen den kommer fra, pakkes vi inn, før vi åpner ytterdøra og vandrer ut i kulden. En sur vind blåser oss i ansiktet, som et slag i trynet fra moder jord. Vinteren er ikke over, må du vite.

Men om jeg kjører to timer lenger sør fra der jeg bor, er vinteren så definitivt over. Slik er det å bo i Frankrike, en slik luksus hadde ikke jeg da jeg bodde i Norge. Her i Toulouse vil sannsynligvis temperaturen stige til rundt femten grader om bare to måneder, og derfra vil plussgradene fortsette å multiplisere, i starten av mai vil vi nok være oppe i over tjue grader.

Men, våren er fortsatt et stykke unna, og jeg kan ikke stikke av på helgetur hver eneste helg bare for å flykte fra dårlig vær og dårlig humør. Den bleke huden min må dessverre tåle å måtte gå gjennom denne kjipe perioden, håret mitt likeså, det må forsåvidt de sprukne neglene mine også, de tørre leppene også.

Humøret mitt er like mørkt som klesstilen min på denne tiden av året, jeg henter i det minste kreativitet fra denne sinnsstemningen, der jeg skriver dystre dikt og noveller, fiksjon vel å merke, om kulde og tristesse, om lengsel og om utenforskap. Jeg er absolutt ikke deprimert, men mangelen på vitamin D har nok satt hjernen min i kjemisk ubalanse, en tilstand som går over så snart himmelen farges blå og sola titter frem. Humøret svinger derfor frem og tilbake, alt etter hvordan været forandrer seg fra dag til dag. Min kjære er immun mot alt dette, han er ikke skjør som en sommerfugl, slik som jeg er, men han trives jo uansett best innenfor husets fire vegger, noe jeg ikke gjør.

Jeg vil ut, jeg vil se. Jeg vil leve, ute vil jeg være. Dagslyslampen kan du ha for deg selv, ikke vil jeg sitte i vinterhagen din heller, ikke med mindre du har en deilig godstol hvor jeg kan sitte i fred og ro, mens jeg lar kreativiteten utfolde seg tastetrykk etter tastetrykk, novelle etter novelle, dikt etter dikt. Vi har alle våre hobbyer, dette er min egen måte å snu det kjipe om til noe positivt, kjedelig vær gir meg tid til å være produktiv.

I mellomtiden, her jeg venter på finere vær og klarere himmel, smører jeg inn hud og hender med kremer fra apoteket, leppene med pomade som også er fra apoteket, håret kures med hårkur fra, du gjettet riktig, apoteket, ansiktsmaske og skrubb minimum én gang i uka, helst to, neglene files jevnlig, jeg spiser rikelig med frukt og grønt, men sjokoladen legges ikke bort av den grunn, jeg drikker te, helst grønn, i helgene drikker jeg rødvin, gjerne sammen med denne sjokoladen jeg ikke klarer å legge bort. Mer kan jeg ikke gjøre for å glede hverken kroppen eller sinnet, sånn bortsett fra å reise sørover eller holde tålmodigheten oppe.

IMG_20190113_144350

Jula er over, pengene har vi (nesten) brukt opp, ute er det like kaldt som det var i jula , men juletidens varme har vi ryddet bort i esker og poser. Etter endt arbeidsdag, tar jeg meg et varmt bad, slenger på meg pysjen, lager meg en kopp te og leder meg selv inn i fristelsen til å søke på gode hotelltilbud helt syd i landet, og over grensen, i nabolandet.

Jeg bestiller i stedet en ny ullkåpe og krysser fingrene for at jeg en dag vinner i lotto (uten å spille) slik at jeg kan unngå etterjuls/førvårs-krisa fullstendig.

Pslmetrør

Luksuriøs spa og søt romantikk i Spania

Lørdag. Inspirerende og fin har den vært, denne fredelige ettermiddagen i middelalderlandsbyen Pals. Nå er det spa og søt romantikk som står for tur på fem-stjerners hotellet Sallés Hotel and Spa Cala del Pi.

Vår helt alminnelige og på grensen til kjedelige bil, parkeres ved siden av flotte luksusbiler som står på rekke foran hotellets inngangsparti. Allerede nå har vi skjønt at vi er i ferd med å besøke et univers som vanlige dødelige som oss selv, sannsynligvis aldri vil kunne leve i. Her i de velståendes verden, er vi kun på besøk, her er alt annerledes enn den virkeligheten vi vanligvis lever i. Vi titter innom av og til, for å observere fra sidelinjen, og nå er vi her igjen, nå skal vi leke konge og dronning for en dag.

Vi har knapt åpnet bagasjerommet før en hotellansatt forsvinner med vår lille trillekoffert.

sdr

Ved innsjekk, viser det seg at gavepakken jeg har bestilt til min kjære og meg, denne julegaven til ham, er en såkalt “romantic package”. Jeg visste at vi skulle få sjokoladetrøfler og ei flaske cava servert på rommet, men lite visste jeg at absolutt hele rommet skulle bli dekket i roseblader og dekorert med telys og hjerter over alt. På badet også, ja, selv dorullen er pyntet med roseblader.

Ro

Min kjære ser nesten litt forskrekket ut, men samtidig virker han også en smule fascinert, der han umiddelbart strekker seg etter mobilen for å fotografere senga og sender bilder til foreldrene sine. “Jeg vet at du elsker meg, men er ikke dette å ta litt hardt i, kanskje?”, spøker han.

“Du fortjener å bli behandlet som en prinsesse”, sier jeg og blunker til mannemannen min.

IMG_20190110_092146

Det tar ikke lang tid før vi kaster av oss klærne og slenger på oss badetøy, badekåpe og flip flops og beveger oss ned til spa-området. Romantikk og kos på rommet får vi ta senere, nå er det kun badebasseng og boblebad som gjelder.

Damen i spa-resepsjonen gir oss hvert vårt håndkle og…badehette. Det er forbudt å bade uten, sier hun strengt. Vi følger hennes ordre, håret mitt pakkes inn i den sorte og hvite badehetten som for øvrig står i stil med den stripete badedrakten min i samme fargekombinasjon, badekåpen slenger jeg fra meg på en solseng og mobilen gjemmes i kåpens lomme. Den skal jeg hente frem for å bildedokumentere denne nydelige opplevelsen, men ikke før jeg har gjort meg ferdig med å nyte fasilitetene.

Min kjære ser ut til å kose seg i både bobler, fontener og små fossefall, alt som vi nysgjerrig tester ut, der vi trykker på bassengets mange knapper. Jeg slapper av i boblebad, med bobler av forskjellige styrker, jeg koser meg på maksimalt nivå, helt til jeg plutselig bryter ut i et hyl. Noen har igjen trykket på en av de mange knappene, og med ett får jeg en hard stråle midt i rumpa, badedrakten blir dratt med i et sug og spises opp av rumpeballene. Svært lite grasiøst, definitivt ikke i fem-stjerners klasse, graver jeg tøyet ut av det forbudte sted og justerer på badedrakten.

Etter et par timer i vann, tar vi oss en pause fra bading for å drikke cava og spise sjokoladetrøfler på det rosekledde rommet. Jeg drar av meg badehetten og poserer i bassenget, for min kjære og min mobiltelefon. De andre spagjestene, de som sikkert har for vane å besøke slike steder, tenker nok at vi ser ut som to pretensiøse tullinger, der vi tar bilde etter bilde, og blir begeistret over hver minste detalj, hver minste oppmerksomhet fra hotellet, som for eksempel da de åpner senga (mer om det senere).

På rommet skåler vi med hvert vårt glass musserende, gylne bobler, iført kun badekåpe og tøfler. Vi nyter smaken av sjokoladetrøfler, søte og fløyelsmyke. Jeg spør ham om han er fornøyd med gaven. Selfølgelig er han det.

Cava

Bare en time senere, returnerer vi til spa-området. Denne gang i anledning duo-massasje, hot stone varianten, hvor oppvarmede steiner legges på kroppen. Vi får tildelt hver vår papirtruse, trer dem på oss, og legger oss på hvert vårt massasjebord, side om side. Med øynene lukket, gleder jeg meg til de neste femti minuttene, hvor tiden vil stå stille, hvor jeg vil sveve i en transe, alt som finnes nå er varme. Helbredende varme fra olje og steiner og massørens hender.

Etter femti minutter i transe, er kroppen min så zen at det eneste jeg har lyst til, er å legge meg og sove. Men soving har vi ikke tid til. Snart skal vi jo spise middag på hotellets restaurant; en tre-retters middag som også er inkludert i den romantiske gavepakken. Jeg dusjer av meg massasjeolje fra kropp og hår, og slenger på meg min lille sorte (kjole) og et par støvletter.

Før vi flytter oss ned til restauranten for å spise middag, kommer to stuepiker inn på rommet for å gjøre noe jeg aldri hadde sett, eller engang hørt om, tidligere. Åpne senga, kaller de det. Før det i det hele tatt har gått opp for meg hva som skjer, har vi fått tepper på gulvet og tøfler plassert foran, på hver side av senga, og dyna er løftet og brettet og senga er nå åpen for trøtte (og late) mennesker til å stige på. Før de forlater rommet, tar de håndklærne våre med seg og bytter dem ut med nye.

Restauranten er full av forelskede par som holder hender og ser hverandre i øynene, hengivent. En servitør plasserer to glass cava foran oss på bordet, sammen med menyen. Jeg bestiller gaspacho til forrett, lam med couscous til hovedrett og et eller annet som består av kun jordbær og jordbæris til dessert. Både forrett og hovedrett smaker aldeles nydelig, spesielt lammekjøttet, så mørt og saftig, med deilig sjy. Som vanlig, spiser jeg for mye. Som vanlig, blir jeg liggende på sengen som ei sjøstjerne og klage til en mann som blir like irritert hver gang, av å høre på denne sutringa mi.

“Dere franskmenn må jo være utenomjordiske, med en magesekk med et sort hull som fører maten ut av kroppen og videre til et alternativt univers. Så tynne som dere gjennomsnittlig er, og så mye som dere klarer å spise, det er overnaturlig!”, jamrer jeg.

“Men jeg er jo ikke tynn”, ler han.

Lammekjøtt

Det luksuriøse oppholdet avsluttes med en deilig frokost i hotellets store buffet. Jeg har ikke lyst til å reise hjem igjen, ikke helt enda, men virkeligheten kaller.

Vi er jo tross alt bare gjester her i de velståendes univers.

Du, jeg og en nordspansk middelalderlandsby ved navn Pals

Lørdag, vi besøker den katalanske middelalderlandsbyen Pals, den minner meg litt om en spansk versjon av den sjarmerende landsbyen Cordes-sur-Ciel i Frankrike (hvor min kjære og jeg var i oktober).

I hjertet av Costa Brava, bare noen km fra den nordspanske kysten og de vakre strendene, i et område kjent for sine rismarker, i fredelige omgivelser, der ligger den historiske landsbyen Pals.

Pals

Etter å ha spist en deilig frokost på hotellet i Figueres og deretter tatt oss en siste spasertur gjennom sentrum, plasserer vi vår sorte lille trillekoffert i bagasjerommet, sammen med de fire pakkene med håndlaget turrón (spansk julegodt) som vi kjøpte på byens julemarked. Vi vinker farvel til Salvador Dalí sin hjemby, vi vinker til hans ånd og til surrealismen, nå skal vi reise enda lenger tilbake i tid, lenge før hans tid.

Vi er i utgangspunktet på vei til kysten, min kjære og jeg, vi er på vei til det luksuriøse spahotellet Sallés Hotel & Spa Cala del Pi, i Platja d’Aro ligger det, 35 kilometer syd for Girona.

Med to-tre timer å slå ihjel før vi endelig kan sjekke inn på hotellet og hoppe uti bassenget, har vi sjekket ut mulighetene for hva som er verdt å besøke i området mellom nåværende og neste destinasjon. Min kjære vil aller helst bare finne seg en eller annen kafé ved kysten, et sted hvor han kan sitte til det endelig er tid for innsjekk.

Det har ikke jeg lyst til.

Vi blir til slutt enige om å finne på noe langt mer spennende enn å bare sitte foran et bord i et mørkt lokale. Enige blir vi om å heller ta oss en liten svipptur tilbake til middelalderen, til en billedskjønn landsby med historie som går helt tilbake til det niende århundre.

Vi parkerer bilen på en liten parkeringsplass som vi håper og tror tilbyr gratis parkering, og spaserer opp en bratt brosteinbelagt gate som fører oss dypere inn i landsbyens kjerne, den lille bebyggelsen som på en bakketopp, er bygget rundt landsbyens festning.

Brosteinbelagte gater, sandfargede steinmurer, sjarmerende døråpninger og buer, vakre blomster som klatrer oppover veggene, en stillhet, en deilig stillhet, i lavsesongen er vi ikke mange som har tatt oss en dagstur til lille Pals.

Lyden av støvlettene mine går igjen som et ekko, for hver gang dem treffer brosteinene som ligger under oss. Smale gater, smale steinhus, jeg undrer hvordan det ser ut inne hos dem som bor her den dag i dag.

Vi nyter utsikten fra bakketoppen, ut mot de landlige omgivelsene, ut mot det grønne landskapet, under blå himmel står vi, sola skinner, den blender meg nøyaktig i dét øyeblikket min kjære forsøker å ta bilde av meg. Fra ulike vinkler forsøker vi å ta noen middels fine bilder, landsbyen er jo så vakker. Sola gjemmer seg etter hvert bak en liten sky, i stedet for blendende lys blir vi nå rammet av et vindkast, og enda et, vinden skaper utfordringer for vår lille fotoseanse der den herjer, håret mitt flyr til alle kanter, vi gir opp og spaserer videre.

IMG_20190108_210502_471

Jeg liker å besøke slike småsteder, landsbyer med sjel, småbyer som forteller en historie, som tar meg med tilbake til en tid, langt langt tilbake. Det er fint å kunne drømme seg bort litt, bort fra de moderne tider, bort fra forurensning og forsøpling, betongklosser og glasshus, asfalterte og høyt trafikkerte veier. Det er fint med en liten pause fra nettopp dette.

Å bo i storby har dog sine fordeler, det også. Stort utvalg av butikker og spisesteder, mange teaterforestillinger og konserter, gode kinotilbud, flere museer og kunstgallerier, spennende arrangementer og morsomme aktiviteter. Kanskje må man nesten bo i en storby for å virkelig kunne verdsette det å flykte fra den, for å virkelig sette pris på stillheten og idyllen man finner her i disse historiske landsbyene, de som ligger godt gjemt som skjulte perler, langt borte fra de store trendy reisemålene.

Aller mest liker jeg Pals og lignende landsbyer, fordi…

Langt borte fra gatestøy og høyt tempo, langt tilbake til en annen tid, det er her jeg finner inspirasjon.

IMG_20190108_205645_391

Spandk

G

Deilig tapas, vintermarked og surrealismens spor i Figueres (Spania)

Fredag, vi reiser på helgetur til Spania, årets første eventyr, dette er julegaven fra meg til min kjære. Første stopp; fortryllende Figueres.

Raske veier fører oss bort fra rutinepreget stress på jobb, videre bort fra stedet som vi kaller vårt hjem, fra den rosa byen Toulouse, videre forbi sjarmerende Carcassonne og byens historiske landemerke, den kjente festningen, selv fra motorveien ser vi den tydelig. Vi skimter de majestetiske Pyrénéenne i det fjerne, den store fjellkjeden, der hvor vi feiret jul forrige gang vi feiret jul i Frankrike, der hvor den selvstendige staten Andorra ligger gjemt. Vi kjører forbi landets sydligste by, Perpignan, vi drakk så deilig vin da vi var der, en nydelig helg i juni måned. Dette var helgen da vi bodde på et koselig Bed&Breakfast med stort basseng og deilig frokost, samme helg som da vi besøkte Collioure, et av de vakreste stedene i landet, etter min mening.

Inn i solnedgangen kjører vi, bak fjellene forsvinner sola, den etterlater himmelen i rødrosa nyanser. Vi er over grensen nå, vi er i Spania, to timer tok det oss å komme frem til grensen, nå trenger uret bare å tikke seg en liten halvtime lenger frem i tid før vi endelig ankommer Figueres, hjembyen til Salvador Dalí, den bisarre kunstneren med snurrebart, kjent for sine surrealistiske malerier, en fortryllende bevegelse som lever i beste velgående i Figueres. Hotellet hvor vi skal overnatte, Duran heter det, huser restauranten hvor denne kunstneren var stamgjest i sin tid. Selv skal vi ikke spise der, prisene er for stive og vi har lyst på tapas, men gøy er det uansett å vite at en av kunsthistoriens spennende mennesker pleide å vanke nettopp der hvor vi skal bo.

Hotellrommet vårt er overraskende stort, med king-size seng og store skap. Min kjære er strålende fornøyd, akkurat passe myk er sengen også, han får lyst til å ta seg en liten hvil, allerede nå. Selv vil jeg ut og rusle, jeg vil titte i butikker, jeg vil ta et glass vin på et trivelig lite utested, jeg vil spise masse deilig tapas på et utvalgt spisested like rundt hjørnet, et sted jeg har hørt mye bra om.

Julemarked

I sentrum yrer det av liv og god stemning. Byens julemarked er fremdeles oppe, jula varer jo frem til 6. januar her i Spania, fargerik julepynt og dekorerte juletrær lyser opp gågatene, atmosfæren er magisk. Endelig får vi dra på julemarked, jubler jeg, bedre sent enn aldri. Vi smaker deilig turrón, eller turró som det heter her i Catalonia, spansk godteri laget av honning, sukker, egg og sjokolade. Vi kjøper fire forskjellige varianter, deriblant min utvalgte favoritt, som inneholder bringebær og kandiserte roseblader.

Torró

Vi spaserer videre, langs de mange spennende handlegatene, fulle av butikker vi aldri har sett før, butikker som kun finnes nettopp her, samt noen butikker som finnes også i resten av landet, men ikke utenfor de spanske landegrenser. Vi kjøper oss en liten pengetaske med verdenskart på, den skal vi bruke til utenlandske mynter, praktisk for ferieturer satt til land som bruker annen valuta enn euro. Fristelsen til å handle nytt tøy, klarer jeg å motstå, nå vil jeg kun ha tapas, min kjære vil ha øl.

Tapas

Siste utgave av Lonely Planet anbefaler spisestedet Sidreria Txot’s, et ciderhus som også serverer diverse tapasretter, deriblant store smakfulle kroketter. Kvelden er ung og lokalet er halvfullt, vi velger oss et bord og bestiller husets cider til meg og øl til ham. Kroketter med kylling, kroketter med spinat, med ost, med sopp, med eple, valnøtt og spansk ost, vi vil smake dem, alle sammen. Til vår store glede serveres dem på en seng av knasende gode poteter.

Kro

Vi bestiller klassikeren Patatas Bravas med pikant saus (poteter får jeg aldri nok av) , cidermarinert chorizo servert med ristet brød, havsaltet grillet chilli, panert kylling servert med aïoli, jeg drikker opp det lille glasset med cider og bestiller et glass vin. Etter hvert som timene går, blir folkemengden i lokalet større og større. Kjærestepar og vennegrupper setter seg ved baren og venter på ledig bord, de speider utover lokalet, de ser på oss og lurer sikkert på om vi snart er klare til å forlate bordet, vi og alle andre som har sittet der en stund.

Kylling aïoli

Min kjære spør meg om jeg er lykkelig, et retorisk spørsmål, lykken lyser over hele meg, det er helg, vi er i Spania, vi spiser tapas, temperaturen er mild og fin her i Figueres, og vi, vi har vært på julemarked. Javisst er jeg lykkelig, jeg er i ekstase.

Kulinarisk lykke oppleves på nytt dagen etter, så tidlig som på morgenkvisten, da vi i frokostbuffeten oppdager både spansk tortilla (retten basert på egg og potet), grillet chilli, og diverse spekepølser. Jeg smiler og tenker for meg selv, hvor herlig har vel ikke starten på dette året vært!

Metthetsfølelsen gir seg ikke med det første, vi trenger å gå den av oss, derfor spaserer vi opp til byens store hovedattraksjon; det surrealistiske bygget som huser Dalí Teatermuseet. I samme gate som dette ganske så spesielle bygget, med sine rosa vegger og dekorative egg, observerer jeg et morsomt hotell med fargerike skulpturer av hester og kuer som dekorerer hotellets balkonger.

Surrealisme

Figueres skulle ikke være noe mer enn et stoppested for å bryte opp reisen til det luksuriøse spahotellet lenger sør i Catalonia, byen skulle ikke være mer enn bare et første ledd av denne julegaven, natten før romantisk overnatting med massasje, spa, middag og cava ved kysten.

Men, Figueres overrasket oss begge. Maten, butikkene, dynamikken, fargene, kunsten, hit vil vi tilbake!

IMG_20190106_201827

IMG_20190106_201658

ptr

cof

Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke

Min nyttårsfeiring med 5-retters middag på fransk slott

Stig på, to-tusen-og-nitten. Hjertelig velkommen skal du være.

Jeg åpner ballet ved å ønske dere alle, mine nære og kjære, bekjente og ukjente et riktig godt nytt år. La oss krysse fingrene for at dette året vil bli enda bedre enn året vi nå har tatt farvel med, la oss sikte enda høyere, jobbe enda hardere og drømme enda større. La oss i år være enda litt rausere på å vise kjærlighet og medmenneskelighet, la oss i år være enda litt flinkere til å ta vare på naturen og miljøet. I hvert fall litt.

Jeg håper dere har hatt en like trivelig nyttårsfeiring som det jeg har hatt. Samtidig håper jeg at dere, i motsetning til meg, klarte å unngå å overspise, og til dem av dere som inntok litt for mye sprudlevann i løpet av kvelden, håper jeg at dere, i motsetning til meg, husket på å drikke vann før leggetid.

Notat til meg selv; bli flinkere til å følge egne råd.

Før kveldens store feiring, satt jeg hele åtte timer på kontoret uten å gjøre noe som helst i løpet av arbeidsdagen, ingenting annet enn å vente på at noen kanskje skulle finne på å sende en mail eller ringe kontoret, noe ingen gjorde. Med andre ord fikk jeg (og ni kolleger) betalt for å lese bok, surfe på internett, spille kort, lese aviser, lytte til podcast, aktiviteter som jeg ville gjort om jeg hadde sittet hjemme på sofaen i åtte timer.

Etter endt arbeidsdag kom min kjære for å hente meg, da bar det av sted til et sted bare femti kilometer unna vårt hjem i Toulouse. Reservert var overnatting og fem-retters middag på det nydelige slottet Château de Larroque i Gimont, en landsby i Gers-området, vi så frem til en kulinarisk helaften og kongelig oppvartning, silkekjole og paljettveske på meg, sort og hvitt og stilrent på ham, klare var vi til å ringe det nye året inn!

Slotts

Det sjarmerende slottet var av typisk sørvest-fransk stil, bygget i rødbrun mur med lyseblå skodder som rammet inn de store vinduene. Vi parkerte bilen innerst i et hjørne av den store gårdsplassen, rolig gikk vi opp slottets brede steintrapp med vår lille trillekoffert og kamera på slep. Ei eldre dame møtte oss i resepsjonen og ledet oss til vårt rom, et koselig rom sådan, gammelt men koselig, men jøss så kaldt det var der inne. Med høyt tak og dårlig isolasjon var det kanskje å forvente å måtte fryse litt om man ikke har tilgang til peis, og med det angret jeg umiddelbart på at jeg ikke hadde pakket med meg varm pysjbukse og tykke ullsokker.

Seng

Ny kjole, ny veske og nye sko har min mor gitt meg som en siste gave, en romjulsgave, før jeg reiste tilbake til Frankrike etter å ha feiret jul i Stavanger. Jeg følte meg fin der jeg stod, oppstaset, sminket og klar til å feire årets siste dag, og starten på et nytt år med blanke ark. Min kjære var også fin, i sin hvite skjorte og sorte bukser, samme antrekk som han hadde på seg på julaften.

En servitør ledet oss til bordet som var reservert til oss, et rundt bord i hjørnet av rommet, lokalets beste bord, etter min mening. Lyserosa roser, levende lys, hvert vårt glass champagne, atmosfæren var uten tvil romantisk her på slottet. Det vil si, helt til en enorm bille fløy i full hastighet og stupte ned i hodebunnen til min kjære. Han prøvde å vifte den bort, men billen var tydeligvis tiltrukket av min forlovede, der den igjen og igjen svermet rundt og kastet seg mot ham. Hissig ble min kjære, ute på hevntokt var han nå. Med ett, var vesken min borte fra mitt fang, og var nå tatt i bruk som våpen mot innpåslitent insekt. Som en omgang med badminton, ble billen slått etter, truffet flere ganger, igjen og igjen, til den til slutt tapte kampen. Stakkars.

dav

For å åpne det store festmåltidet fikk vi servert hver vår mise en bouche, flere forskjellige små smakebiter servert før første forrett, deriblant østers til min kjære og boudin blanc (hvit pølse) til meg. Til første forrett fikk vi foie gras, etterfulgt av ris de veau med soppsaus til meg og kreps til ham, til hovedrett fikk jeg servert rådyrsteik med rødvinssaus, min kjære fikk hummer, til dessert fikk vi karamelisert ananas, appelsinmousse med sjokoladetrekk og kaffemarengs med krem av praliné.

cof

Magesekken min var for lengst nådd sin grense, selv ikke på julaften klarte jeg å spise så mye som det jeg hadde gjort nå. Natten var fortsatt ung da jeg krøp til køys, da jeg lå og jamret meg over noe som var totalt selvforskyldt. Stappmett var jeg, men likevel svært fornøyd med hvordan han og jeg hadde valgt å tilbringe vår fjerde nyttårsaften sammen.

Vår fjerde felles feiring, min første uten fyrverkeri.

I Frankrike skyter dem ikke opp fyrverkeri på nyttårsaften, vel, med unntak av i Paris, da. Men jeg vil heller ligge og klage over å ha spist for mye, på et slott på det franske sørvestland, enn å stå fastklemt i en svær folkemengde i den travle hovedstaden, bare for å få et lite glimt av fyrverkeri-showet.

Å våkne opp på slott den første januar, med min forlovede ved min side, dette ville jeg ikke ha byttet bort mot noe som helst.

IMG_20190101_210039

Mystisk tåke og svipptur til Haugesund

To dager før hjemreise tilbake til Frankrike, tok vi oss en liten tur til Haugesund for å besøke tanten min som har flyttet dit. Fra tid til annen, sender vi mail til hverandre med oppdateringer i korte trekk, samt bilder fra reiser, fra aktiviteter og fra nærmiljøet. Siste oppdatering fra min side, var da jeg fortalte henne at min kjære og jeg nå var blitt forlovet. Spørsmål rundt planleggingen av bryllupet, har allerede kommet i hopetall fra både henne, og fra mine foreldre.

Ofte skulle jeg ønske jeg hadde mer kontakt med- og et sterkere bånd til familien på min fars side, da spesielt kusinene mine, men samtidig lever vi totalt forskjellige liv og har egentlig svært lite til felles, annet enn å tilhøre samme familietre. Tanten min er dessuten den eneste på den siden av slekta som virker interessert i å ha kontakt med meg, enda større ble distansen mellom meg og de andre, etter at pappa gikk bort for snart fem år siden. Hans søster, som forresten også er min fadder, er faktisk den eneste som spør meg hvordan jeg har det, den eneste som inviterer meg på middag, den eneste som ser ut til å bry seg. En selvfølge var det derfor å sette av litt tid og penger til å fare av sted til Haugesund med buss, for å spise middag og drikke vin hos henne og hennes samboer, for å feire forlovelsen, feire romjula, være på besøk hos dem. Det skader heller ikke at de bor i toppmoderne luksusleilighet med utsikt over havnen.

Å reise fra Stavanger til Haugesund tar tid og er langt ifra billig, men å sitte på Kystbussen og titte ut vinduet, på sørvestlandets vakre landskap, er likevel en fin opplevelse som er verdt å få med seg. Spesielt den tjue minutter lange fergeturen som bryter opp bussreisen, er en spennende opplevelse for både turister og andre fotoentusiaster, slike som meg selv.

Et tykt lag med tåke la en demper på stemningen, og gjorde det vanskelig for oss å kunne se landskapet ordentlig. Utsikten fra bussen er jo vanligvis så utrolig mye vakrere enn hva vi fikk se på denne tåkefulle formiddagen, selv de mange hundre sauene som beiter på markene vi kjørte forbi, selv dem hadde vi vanskelig for å se.

Hette

Grått og kjedelig var det tåkebelagte landskapet som vi kjørte forbi med bussen, men det øyeblikket vi gikk ombord på fergen, endret alt seg, transformert til noe mystisk og magisk ble det. Vi seilte bort fra det triste, inn i det ukjente. Den grå himmelen var nå hvisket ut og malt over, i ulike nyanser av lyseblått og hvitt, et mystisk vinterland, en båt som svevde på en sky av tåke, til tider så vi ikke lenger vann, ingen land i sikte, bare hvitt og lyseblått så langt øyet kunne se. Om himmelen finnes, den himmelen der hvor englene bor, da tror jeg den ligner ganske mye på dette, der hvor vi nå seilte gjennom.

I Haugesund møtte tanten min oss i lilla kåpe, hun ga oss hver vår klem. Vi tok oss en kjøretur, en liten omvisning rundt i denne byen vi ikke kjenner, vi dro til Haraldshaugen, et riksmonument til minne om Harald Hårfagres samling av Norge i 872, langs vannet her på vikingenes land, gikk vi tur. Vi speidet utover kysten, mens lyden av bølger og ulende vind lød i bakgrunnen.

Landskap

I Haugesund sentrum spaserte vi forbi statuen av Marilyn Monroe, og videre langs gågaten som også er den norske versjonen av Hollywoods Walk of Fame, her har blant annet Kristoffer Joner og Liv Ullmann signert, Haugesund er jo selveste filmbyen, tross alt. Fra en bokhandel kjøpte jeg meg fire nye bøker, som om jeg behøvde flere, jeg som tross alt fikk seks forskjellige bøker til jul, og i tillegg venter på en ganske stor bestilling fra internett. Bokhylla rommer snart ikke mer plass, men likevel kjøper jeg flere og flere, og leser dem ut en for en, uke etter uke.

Vi spiste reinsdyrsteik med grønnsaker og brun saus, og iskrem til dessert. I utgangspunktet er jeg ikke spesielt glad i is, men jeg hadde jo allerede takket nei til forretten, reker, jeg spiser ikke reker, i stedet fikk jeg spekemat å smake på, før hovedretten ble servert. Flaut ville det vært å måtte gjøre seg altfor vanskelig i matveien. Vinen derimot, den gikk som vanlig glatt ned.

Timene gikk, og spørsmål om vårt fremtidige bryllup, fikk vi mange av. Hvor mange gjester skal vi ha, hvor i Frankrike vil bryllupet bli avholdt, hvordan vil menyen se ut, hvor skal gjestene bo. Min kjære så en smule ukomfortabel ut, jeg håper da inderlig at han ikke har begynt å få så kalde føtter at han til slutt slenger på seg sokker og sko og rømmer til motsatt side av jordkloden.

Ute var det for lengst blitt mørkt og stjernefullt. Tanten min hadde ikke anledning til å la oss få overnatte hos seg, min mor var derfor snill og spanderte et opphold på oss på Scandic Maritim, hotellet som visstnok innehar Norges beste frokost.

Den natten, som alle de andre nettene i løpet av juleferien, sov vi begge tungt som to spedbarn. Jula har vært hektisk, fin men hektisk, med alle som skal besøkes og alt som skal gjøres. Vi nøt landets beste frokost og spiste altfor mye, jeg visste ikke hva jeg skulle putte på fatet så jeg tok meg like greit litt av alt.

Returen til Stavanger ble en regnfylt affære. Siste dag i Norge ble tilbrakt under paraply, nøyaktig samme værforhold som ventet oss også her i Toulouse da vi endelig kom oss hjem, helt hjem.

IMG_20181231_181041

Liv

Haralds

De snakker om fjelltur, termos, appelsin og sjokolade og sånt?

Notater fra andre juledag og fra dagen derpå, forsøk på tur og kaffekos på fjellet.

Vi skulle egentlig tilbringe hele dagen ute i frisk luft og deilig norsk natur, vi skulle følge de fine turløypene, de som er merket med røde T-bokstaver av Den Norske Turistforeningen, opp til toppen av Dalsnuten skulle vi, ja, vi skulle ha med oss termos med kaffe og nistepakke med brødskiver og kanskje en appelsin og litt sjokolade, regnbukse og varm ytterjakke, solide tursko og tjukt pannebånd, vi skulle kose oss glugg ihjel, som dem sier, glugg ihjel på ekte norsk vis med ekte norsk kultur. Jeg skulle vise ham hva det vil si å være norsk, å elske Norge, å være en slik en ekte frisk nordisk kvinne med røde kinn og vind i håret. Norsklæreren min på ungdomsskolen pleide alltid å fortelle oss at ingenting var så vakkert som ei ærkenorsk dame med støvler og fjellanorakk, vel, her er jeg, ei halvnorsk dame med blomstrete boblejakke og trange jeans som jeg fant ut at passer bedre i byens gater enn ute i naturen.

Gang på gang prøver jeg å bevise noe for min kjære, et eller annet, jeg prøver så hardt å være så norsk jeg bare kan, når han er på besøk fra Frankrike. Når han ikke er på besøk, når jeg er på norgesbesøk på egenhånd, da gjør jeg ikke spesielt mye ekstremnorske ting, sånn bortsett fra å spise skolebrød, handle norsk litteratur og tilbringe en helg på hyttetur et eller annet sted hvor man har dårlig mobildekning og lang vei til nærmeste dagligvarebutikk.

Jeg er jo stolt av landet jeg har vokst opp i, og kulturen jeg har vokst opp med, men samtidig vil jeg aldri komme unna det faktum at hjemmet mitt er like polsk som det er norsk, litt engelsk er det også, der hos foreldrene mine, min mor og min stefar som begge er innvandrere og begge snakker norsk med “rar” aksent, de lager begge mat fra sine hjemland, og omgås for det meste bare andre utlendinger som dem selv (alt dette har jeg forsåvidt nevnt hundrevis av ganger før).

Men, så kommer vi til noe så simpelt som å planlegge en liten dagstur på fjellet, en plan jeg skulle likt å gjennomføre med sennepsgul Fjellräven-sekk på ryggen og Stormberg-jakke på kroppen, ullundertøy og Timberland-boots ville også vært fint. Men nei, slike ting eier ikke jeg og det har jeg heller aldri gjort. Ikke klarer jeg å huske på ting som å kjøpe inn Kvikk Lunsj eller appelsiner, fylle opp en termos, ei heller gidder jeg å grille pølser på bål eller fra engangsgrill når det er kaldt ute. Jeg gir meg selv terningkast 2 i mine nordmann-ferdigheter.

Helt og holdent min feil at tur opp til Dalsnuten ble en noe mislykket affære, er det forsåvidt ikke, her har Moder Jord og sine regnfylte skyer hatt en finger med i spillet. En liten gåtur fikk vi tatt oss, ikke helt opp til toppen, men en liten tur ble det likevel. Uten regntøy, men med paraply. Uten mat og drikke, men med kamera på slep. Vi spaserte forbi andre mennesker, ekte nordmenn ikledd regntøy, de grillet pølser på bål.

Dagen etter, byttet vi ut natur og tursko med handletur, burger og spa. To timer med avslappende boblebad, peeling og massasje, en julegave fra min mor til oss, en helt fantastisk julegave som jeg gjerne kan få i reprise til neste år, og alle år som følger. På ettermiddagen delte vi en overpriset burger med pulled pork og jalapeños, og tittet i butikkene i sentrum.

Her hadde jeg en glimrende anledning til å kjøpe meg ting og tang til turer i skog og mark, men jeg kjøpte meg heller nye bøker i stedet. Nå kunne jeg ha dratt ham med meg på et eller annet spisested som serverer typisk norsk husmannskost, raspeball for eksempel, eller komler som vi kaller dem i Stavanger.

Nå i jula ville de sikkert også servert ting som ribbe, pinnekjøtt og kanskje til og med lutefisk. Ja, lutefisk har han fortsatt aldri smakt.

…men det har jo faktisk ikke jeg heller.

Ærkenorsk