Franske fornøyelser i festningsbyen Carcassonne

Med en kasse rødvin og tre flasker musserende i bagasjerommet, kjører vi langs den strake landeveien forbi kilometervis av drueranker og brune solsikkeenger fulle av visne blomster, på vei til den vakre middelalderbyen Carcassonne.

Min kjære har reservert en natt på hotell til oss, et rom med utsikt mot festningen og slottet, et hotell med innendørs svømmebasseng. Jeg har for anledningen pakket med meg en av de fineste bikiniene jeg eier, den oransje med blå blomster på, den som jeg brukte da jeg i sommer ferierte i Cannes sammen med min venninne.

Himmelen er grå, store truende skyer beveger seg frem og tilbake og dekker den bortgjemte sola, som en dominerende dans, i takt med ulingen fra vinden. Det er nå meldt regn utover ettermiddagen, jeg er skuffet, tidligere viste værmeldingen at vi ville få en solfylt lørdag med blå himmel i vente. Siste helg med sommertemperatur, sa værdamen på TV, siste mulighet til å dra på stranda eller grille i hagen, siste sjanse før høsten virkelig skulle ta oss med storm. Men stormen, den er på vei, allerede nå.

I dag er jeg kledd i lyseblått skjørt med blomsterprint, det knelange skjørtet som moren min mener får meg til å se tjukk ut, kombinert med en enkel mørkegrønn topp i bomull, og en lyserosa olajakke som har samlet støv i klesskapet helt siden i fjor høst. Mørkeblå tøysko, mørkeblå veske. Som en trassig treåring prøvde jeg å stritte imot yttertøyet, fordi antrekket ser så mye finere ut uten. Ansvarlig voksen kvinne, som jeg jo faktisk egentlig er, trer jeg likevel på meg jakken, men som en hjelpeløs treåring må jeg fortsatt få hjelp av min kjære til å kneppe igjen hver eneste knapp.

Vi forlater hotellet for å besøke festningsbyen så godt som mulig, før regndråpene melder sin ankomst. “Vi kommer ikke til å klare å ta noen fine bilder med denne triste grå himmelen i bakgrunnen”, klager jeg til min kjære. Han er uenig, og mener alt har sin sjarm.

Vi krysser broen som skiller sentrum og gamlebyen, spaserer oppover mot de store festningsmurene som beskytter gamlebyen og slottet, vi beundrer alt det gamle, vi forakter alt det nye. Suvenirbutikker, pølseboder, isboder, gatekjøkken som serverer crêpes og kebab på ett og samme sted, side om side med alt det middelalderske, med dette landemerket som tilhører UNESCO’s verdensarvliste.

I gamlebyen kryr det av spanske og britiske turister, til en så stor grad at fransk blir et fremmedspråk som bare han og jeg forstår. Min kjære føler seg ukomfortabel i denne enorme folkemengden, og vi lar derfor være å besøke slottet, til min store skuffelse. Jeg foreslår å forlate gamlebyen, finne en trivelig bar i sentrum, ta en utepils, kanskje årets siste, og slappe av under den skykledde himmelen før stormen kommer. Hans øyne lyser opp, som hos et lite barn som nettopp har fått vite at i dag kan være dagen hvor det er lov å spise kake før middag.

Kort tid senere befinner vi oss i sentrum, på markedsplassen, vis-à-vis en rekke fargerike bygninger, der sitter vi på uteserveringen til en bar som heter Félix, drikker belgisk øl og titter på mennesker som passerer forbi. Familier og par med hendene fulle av handleposer fra små og store butikker, chocolatiers (sjokoladebutikker), fromageries (ostebutikker) og épiceries (delikatesseforretninger). Lørdagens innkjøp, lørdagskos som skal nytes ved spisebordet eller i TV-stua, disse travle menneskene er på vei hjem til seg selv eller til noen andre, for nå skal de kose seg med spennende mat og drikke.

Vi skal også kose oss med deilig mat i kveld, han og jeg, på en typisk fransk bistrot som heter La Table de la Bastide. Men først skal vi teste ut hotellets svømmebasseng, svømme noen runder, la sulten bygge seg opp, la mobiltelefonene ligge langt unna, fokusere på hverandre, og glede oss til nok et nydelig måltid, denne gang i Carcassonne.

På restauranten har vi fått bord i underetasjen, utformet som en grotte, intimt og koselig, perfekt for en kveld sammen med den man er glad i.

Forrettene som står oppført på menyen blir for meg en stor skuffelse, da alt inneholder enten egg, fisk eller skalldyr. Jeg liker ikke førstnevnte, er svært kresen når det gjelder fisk, og tåler ikke å spise skalldyr. Han sier jeg er vanskelig, jeg sier meg enig, og gir røkt kolje en sjanse, pent presentert på fatet er den, men faller dessverre ikke i smak hos meg. Min kjære spiser lettkokt egg med trøffelsaus, sympatisk som han i blant kan være, gir han meg resten av sausen sin. Jeg tar et stykke brød fra brødkurven og gnir det rundt i fatet hans, slik at det myke brødet suger til seg så mye trøffelsaus som mulig.

Til hovedrett bestiller jeg perlehøne med linser, en fornøyelse av en rett, saftig og god. Min kjære er misunnelig, selv om også hans rett smaker nydelig. And med soppsaus, han rengjør fatet med kurvens siste brødbit, lar ikke en eneste dråpe saus gå til spille.

Dessertmenyen er den rareste jeg har sett på en ganske god stund. Kokken liker tydeligvis å eksperimentere, og har derfor komponert blant annet en dessert bestående av jordbær, sorte oliven og krem. Min kjære velger en terte av sitron-og basilikum, og jeg går for aprikos-og rosmarin panna cotta. Overraskende nok, går disse smakene, disse duftene, disse ingrediensene sammen som hånd i hanske, og gjør meg enda mer nysgjerrig på denne kombinasjonen av jordbær og oliven.

Vi forlater restauranten. Ute venter den mørke nattehimmelen med en våt og kjølig overraskelse. Ute kjenner vi regndråper dryppe ned på jakkene våre, i håret, det drypper, det renner. Nedover ansiktet, ned i nakken.

Han tar tak i min hånd, vi løper til hotellet.

Musserende vin, suite og fire retters middag i Limoux

Deilige Frankrike, jeg elsker at vi ikke behøver å reise lengre enn 1-2 timer med bil for å finne frem til herlige feriedestinasjoner hvor vi kan gjemme oss bort fra hverdagslivet og omfavne følelsen av å være på ferie langt, langt borte fra der vi bor.Dette har vært en noe glamorøs helg, riktig nok på budsjett (1300 kr for en pakke bestående av 1 natt på junior suite, fire retters middag for to, pluss frokost) , med en svært så uglamorøs start.

Fredag, 1 time og 20 minutters kjøretur fra Toulouse til den lille byen Limoux, som er kjent for å produsere det som regnes som verdens eldste musserende vin (nei, Champagne var ikke først ut).

Fredagsettermiddagen starter med en felles legetime for meg og min kjære, med vaksinasjon mot hepatitt A, som ikke er obligatorisk men likevel anbefalt å få gjort, og dette senest én måned før avreise til Sør-Afrikas safariparker. Jeg hater vaksiner, de stresser meg unødvendig på forhånd, og etterlater meg svimmel og svett etter det mentale kjøret jeg utsetter meg selv for, helt uten grunn.

Nyvaksinert, trøstespiser jeg sjokolade i bilen og titter ut vinduet på alle lønnetrærne som står oppstilt på rekke og rad langs begge sider av den mange kilometer lange landeveien som strekker seg fra et eller annet sted utenfor Toulouse og frem til Limoux, hvor vi har en natt på junior suite, og middagsreservasjon på hotellets restaurant å se frem til.

Hotellet heter Moderne et Pigeon, og er et tre-stjerners hotell som fint kunne ha klatret seg opp til en fjerde stjerne, med sin fantastiske restaurant og utmerket service, men ikke uten å ta seg en god runde med oppussing først. Selv et par strøk med nøytralfarvet maling for å dempe de knallrosa korridorene, ville gjort susen.

Kort tid etter innsjekk, tar vi oss en tur ut for å spasere rundt i byen og få mest mulig utbytte av de siste timene med dagslys. Limoux er ikke den vakreste, den mest sjarmerende, ei heller den mest spennende av de mange småbyene som finnes her i Frankrike, men det føles likevel utrolig deilig å kunne være nettopp her, nettopp nå. Det lille sentrumsområdet er fullt av restauranter og vinbarer, noen tettpakket med mennesker, andre har ikke åpnet riktig enda, men i lokalene er det likevel travelt, med servitører som er i full sving både innendørs og utendørs, der de koster gulv og dekker på bordene og gjør klart til kveldens store service.

Vi finner oss et bord på uteserveringen til et av de livlige brasseriene på den store åpne markedsplassen, Place de la République, der hvor det virkelig yrer av liv i kveld, der hvor restauranter ligger omkranset rundt den store fine fontenen, Venus-fontenen som den heter, til ære for kjærlighetsgudinnen fra romersk mytologi.

Jeg tror hun er blant oss i kveld, denne kjærlighetsgudinnen, jeg tror hun har fortryllet oss, alle som én. Forelskede par ser jeg jo hvor enn jeg fester blikket, forelskede par som drikker vin, de fleste drikker musserende, blanquette som den heter, denne musserende vinen fra Limoux. Jeg blir inspirert til å bestille det samme, jeg vil smake denne lokale spesialiteten, de sprudlende gylne boblene. Min kjære nøyer seg med en annen form for bobler, han bestiller seg en pils, en halvliter som ser enorm ut, sammenlignet med mitt lille smale champagneglass.

En liten time senere er begge glassene blitt tomme, og tiden er inne for å vende tilbake til hotellet for å nyte en gastronomisk opplevelse i romantiske omgivelser. Vi blir ønsket velkommen av en blid servitør, som gir oss et rundt bord dekket til to. Servitøren spøker og ler, og søler noen dråper rødvin på bordet. “Hver eneste gang” , sukker han. “Formen på denne vinflasken irriterer meg, det er helt umulig å servere vin fra den uten å søle på duken”, forteller han, og ler samtidig av det hele. I bakgrunnen spilles rock og metal-musikk, og nå er det vi som ler. “Musikken passer ikke inn i det hele tatt på et sted som dette”, flirer min kjære og trommer med fingrene, i takt med musikken, som en bekreftelse på at han liker det han hører, til tross for at musikksjangeren er malplassert. Jeg ler, og trommer sammen med ham.

Menyen er en fastsatt fire-retters kombinasjon av sesongens utvalgte varer. Servert får vi en kremet squashsuppe (smakfull og god) , etterfulgt av lettkokt egg (jeg liker ikke egg) med sopp og hasselnøtter, andefilet servert med sesongens grønnsaker til hovedrett (kveldens høydepunkt), som avslutning en kremet dessert med karamell, mørk sjokolade og krokanbiter (kombinasjon som alltid funker).

Vinen er en lokal syrah med hint av solbær og lakris i ettersmaken, så deilig er den, at vi ender opp med å søke opp vinprodusenten på nett, notere ned adressen og reise dit på besøk neste dag for å handle med oss en kasse med vin, som kan bli plassert i vinskapet hjemme på kjøkkenet vårt, forbeholdt spesielle anledninger. Enkelte flasker vil sannsynligvis få bli med til mitt andre hjem, til jul, hos familien min i Norge.

Opp trappa, gjennom den rosa korridoren og inn på suiten, nå skal vi sove i himmelseng og drømme om vingårder, god mat og kjærestepar som skåler på utekafé.

Disse minnene vil vi ha med oss for alltid

Det regner i Toulouse i dag, vanndråper drypper ned fra tunge grå skyer og treffer Capitole og Pont Neuf og alle de andre kjente landemerkene her i la ville rose, den rosa byen. Byen er ikke rosa, men oransje og rød, som all mursteinarkitekturen som er så typisk for denne landsdelen.

Det regner, men det gjør meg ingenting. La oss danse i regnet, kjære, jeg vet at du ikke liker å danse, men la oss danse likevel, la oss svinge oss mens vannet spruter til alle kanter og søler til disse sorte lakkskoene og danner et mønster av bittesmå gråbrune flekker på denne sorte nylonsstrømpebuksa mi. Min kjole er sort med hvitt blomsterprint, kort men løstsittende, akkurat søt nok til å ikke være vulgær. Du liker den, sier du. Men jeg vet at du synes jeg ser finere ut i farger enn i helsort. Spesielt rødt, du elsker mine røde kjoler. Derfor eier jeg flere enn bare én. Selv er du kledd i sort skjorte og grå bukse, det er jeg som har valgt ut antrekket. Du ser bra ut, elegant og klassisk. Jeg elsker alt det klassiske, fra musikken til bilene til bekledning og gastronomi. Du elsker det mer enn jeg gjør, for jeg liker også alt det som befinner seg på den andre siden av spekteret, det sære, det uvanlige, det fargesprakende, det som de fleste ikke liker. Vaniljecola, for eksempel. Det hater jo du. Hat er et sterkt ord, men du sier at du hater det, og du sier det på en måte som får det til å høres dønn alvorlig ut. På samme måte som når jeg sier at jeg hater veps.

Du sier vi må reise til Bordeaux en dag, selv om du egentlig ikke liker Bordeaux, fordi du liker ikke menneskene derfra, Bordelais(e) kalles de, snobbete er de, sier du, og du synes vinen deres er oppskrytt, selv om du drikker den så lenge den er like gammel som deg eller enda eldre. Gammel årgang er regelens unntak, mener du. Du har aldri vært der, men du liker likevel ikke Bordeaux. Med sommerfugler i magen bare ved tanken på Bordeaux, gleder jeg meg til å reise dit, og lurer på når vi kan få skviset inn en liten helgetur, slik at jeg kan besøke La Cité du Vin, fornøyelsesparken for vinelskere, jeg vil bli rørt og forført av musikk og dans i det nydelige operahuset, jeg skal ikke spise canelé, de klissete kakene som smaker brent utenpå og understekt inni, for dem liker jeg ikke, men jeg skal spise andre lokale spesialiteter, jeg vet ikke hva, men det finner jeg ut når vi endelig kommer oss til Bordeaux.

Du sier du vil besøke Cap d’Agde neste sommer, ikke nudiststranda, men den andre. Du har fortalt meg at byen er kjent for Frankrikes mest beryktet og kanskje største nudiststrand, men det finnes enda en strand der også, og dit skal vi, der hvor ingen er nakne, for jeg vil ikke være naken blant en hel mengde fremmede mennesker, jeg tørr jo ikke å være naken i dusjen på treningssenteret engang. Jeg gleder meg derfor til å sprade rundt i den oransje bikinien min og en sort strandkimono på den andre stranda, jeg ser frem til å vandre langs havna iført hvit sommerkjole, kanskje i lin, og brune skinnsandaler, med solkrem smurt utover armer og bein og på nesetippen, mens jeg slafser i meg en forfriskende sorbet, solbær eller sitron, fra en artisan glacier, og titter på båtene som ligger til kai.

I nærheten av Cap d’Agde ligger byen Béziers, du sier vi må tilbringe en natt der, det må vi virkelig, sier du, og forklarer hvorfor vi må besøke Béziers. Det er en av Frankrikes eldste byer, sier du. Eldre enn romertiden, men romerne gjenoppbygget den, og har satt sine spor der. Du viser meg bilder, historiske landemerker og gammeldags sjarm, akkurat sånn jeg liker det, det ser romersk ut der, det kribler i magen, når reiser vi?

Du sier du vil ta meg med tilbake til Dordogne-distriktet, vi var på bilferie der for to år siden. Der kan vi kjøre langs grønne landeveier, besøke vingårder og sjarmerende småbyer, utforske grotter fulle av stalaktitter og stalagmitter, padle i kano langs den store elven som renner gjennom distriktet, padle forbi vingårder og slott, det er slik jeg håper du en gang vil fri til meg, på padletur ved drueranker og eventyrslott.

For en uke siden tok du meg med til Cordes-sur-Ciel, en idyllisk middelalderlandsby bare en drøy time unna hjemmet vårt, men flere århundre tilbake i tid. De som sier tidsmaskiner ikke finnes, har aldri vært på biltur gjennom Frankrike, det er sikkert og visst. Om fire dager reiser vi nok en gang tilbake i tid, denne gang til Limoux og Carcassonne, ja, den nydelige festningsbyen Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine enorme bymurer. Jeg gleder meg, kjære, jeg danser for oss, for hvor heldige vi er som kan gjøre alt dette sammen. Det er så fint, så fint som det bare kan være, ja, tenk at i Limoux skal vi bo på junior suite og spise fin middag på dyr restaurant, som fintfolk skal vi leve, du og jeg, i hvertfall for en natt.

Jeg tillater meg selv å danse i regnet, for selv under den mest stormfulle himmel, vil du være der sammen med meg, du strekker ut hånda, og sammen reiser vi ut på eventyr og skaper minner som selv den verste stormen aldri vil kunne ta fra oss.

(bilder fra Cordes-sur-Ciel)

Motemuseum og sørvest-fransk arkitektur i Albi

Etter planen, skulle vi bare pakke sakene, rydde opp etter oss selv og levere tilbake nøklene til eierne av det nydelige Airbnb-huset vi har leid for helgen. Men, ting går ikke alltid som planlagt.

Eierne bor vegg i vegg med huset de har valgt å leie ut til turister på besøk i denne spennende regionen. Nøklene, i tillegg til 10 euro i obligatorisk turistskatt, ligger klart på spisebordet. Bilen er i ferd med å bli fullastet med bagasje, og alt som har blitt kjøpt inn av lokal vin, fransk whiskey fra et lite destilleri noen kilometer unna huset, diverse kaker og andre matvarer fra lokale delikatessebutikker.

Plutselig kommer hun løpende mot oss, damen som eier huset sammen med sin kjære. Hjelp, roper hun. Mannen min har fått et illebefinnende!

Min kjære, foreldrene hans og jeg, løper bort til innkjørselen for å hjelpe den stakkars mannen. Han ligger på gresset, med ansiktet vendt mot sola, halvåpne øyne. Han er blek. Min kjære og hans far, hjelper mannen opp og bærer ham inn i huset, hvor den skjøre kroppen legges på sofaen, sidelengs, med puter støttende under hodet. Hans kone ringer etter ambulanse, og vi tilbyr oss å bli værende sammen med dem frem til ambulansen kommer. Hun takker beskjedent nei, ønsker oss en god tur videre, og sier unnskyld for at oppholdet ikke fikk en fredeligere avslutning. Vi ønsker dem begge lykke til, og håper mannen hennes kommer raskt til hektene igjen.

En liten kjøretur langs smale landeveier fører oss til den sjarmerende byen Albi, en by som foreldrene til min kjære falt pladask for, da dem for to år siden dro på besøk til denne byen som del av en større bilferie gjennom sørvest-Frankrike. Byen minner litt om Toulouse, med sin sørvestlige arkitektur, alt fra broer til katedral til byhus og markedshall, alt bygget i rød murstein.

Vi spaserer langs en av byens flere broer, og nyter den billedskjønne utsikten som akkurat nå er på sitt aller vakreste, med klar blå himmel og sol som i vannet danner nydelige refleksjoner av hus, bro og byens katedral. I det klare vannet ser vi også noen enormt store fisker, som vi alle prøver å gjette hvilken art tilhører. Moren til min kjære peker, og sier bestemt at det ikke kan være noe annet enn hai. Vi andre mener det er maller. Hai er det hvertfall ikke.

Vi forlater broen, utsikten og de enorme fiskene, til fordel for valnøttkakehandel på innendørsmarkedet i sentrum. Etter å ha kjøpt kake, besøker vi den store Sainte-Cécile katedralen, som sies å være verdens største bygning bygget i murstein. Katedralen har dessuten fått plass på UNESCO’s verdensarvliste, og anses som selve hovedattraksjonen i Albi.

Videre spaserer vi langs de mange små gatene, tar bilder og nyter stillheten som fyller gatene på en rolig søndag som denne. Nå er det dessuten lunsjtid, så de fleste lokalbeboere sitter nok ved et bord et eller annet sted og skåler med noe godt i glasset. De koser seg med deilig mat på en av byens mange restauranter, og prater sikkert om lørdagens festligheter og mandagens bekymringer. Noen prater sikkert om barna sine og hvordan det nye skoleåret har tatt dem imot, mens andre prater om rapporter man må få unnagjort og kolleger som gjør seg vanskelige. Det finnes sikkert noen som ikke prater i det hele tatt. Ja, man har jo dem som spiser alene, slik som jeg gjør av og til. Men støtt og stadig ser jeg også ektepar eller kjærestepar som spiser sammen, uten å prate med hverandre. Noen taster på mobiltelefonen, andre sitter med hodet bøyd og pirker i tallerkenen sammen med en partner som enten gjør det samme, eller titter rundt i rommet etter noe mer spennende å feste blikket på.

Lunsj vil også vi ha, og blir henvist til et rundt bord til fire personer, på restauranten Le Papillon, som betyr “sommerfuglen” på fransk. Vi bestiller hvert vårt tre-retters måltid, og en flaske rødvin på deling. Jeg spiser salat med chèvreost til forrett, biffspyd til hovedrett og tiramisu med appelsinkrem til dessert. Salaten er en typisk fransk klassiker og skuffer aldri, mens hovedretten synes jeg er litt for tørr med overstekt kjøtt og ingen saus. Desserten kunne jeg derimot spist flere porsjoner av, så deilig som den smaker.

Mennene plasseres deretter på pub, fordi, som en siste (og beste) aktivitet i Albi, drar jeg og moren til min kjære på Musée de la Mode, et privateid museum dedikert til fransk mote gjennom flere epoker, med utstilte antrekk fra 1700-tallet til i dag. Visitten er guidet av museets eier, en mann lidenskapelig opptatt av motehistorie og vintage-tøy. Vi lærer at kvinner på 1800-tallet brukte korsett, selv mens dem gikk gravide. Og at hestevogner på denne tiden hadde høyt tak nettopp for å få plass til kvinnenes overdrevent høye hårfrisyre. Vi lærer at kvinner måtte ty til kreative løsninger for å få pynte seg på 40-tallet, siden tekstilene, metallene og knappene de vanligvis ville brukt, ble forbeholdt militære uniformer og våpenprodukjon.

Vi forlater museet med store øyne og boblende entusiasme. Jeg vil fortelle min kjære absolutt alt hva jeg har lært, sier jeg til hans mor. Hun er like fascinert som meg, og ønsker å besøke museet atter en gang under en senere anledning.

Vi henter mennene våre og spaserer rolig mot bilen. Vi krysser en gate full av rosa paraplyer til ære for rosa sløyfe kampanjen. Jeg stopper opp et lite øyeblikk for å ta bilder av alle paraplyene, nedenfra og opp.

I dét vi ankommer bilen, mottar vi en melding fra Airbnb-vertinnen. Alt står bra til med hennes mann.

Bli med til middelalderen i sørfranske Cordes-sur-Ciel

Morgensola reiser seg over det sørfranske landskapet. Solskinn og varme omfavner de mange druerankene noen kilometer unna, og gresskarene like bak huset vi nå holder til i. Et lite glimt av sollys lurer seg gjennom persiennene, og kysser ansiktet mitt god morgen.

I en hvit seng som knirker hver gang kroppen min rører på seg, ligger jeg, godt innpakket i det like hvite sengetøyet og studerer en sort liten edderkopp som står stille i et hjørne av de like hvite veggene. Jeg håper den holder seg akkurat der hvor den er, langt unna meg, dypt inne i kroken. Jeg lurer på om edderkoppen ser på meg, og tenker at det er jeg som må holde meg unna, at det er jeg som er skummel.

Min kjære lar sine fingre danse seg inn i den tykke hårmanken min, og griper lett tak i en liten hårlokk som han tvinner rundt pekefingeren sin, lekende. Han har alltid likt å leke med det lange håret mitt, han har alltid likt kvinner med tykt langt hår. Litt misunnelse ligger det kanskje også i bildet, siden han selv begynner å bli tynnere i håret og har klippet det kort helt siden den dagen hårtapet først startet.

De kastanjebrune øynene og den gylne huden hans, står i fin kontrast til alt det hvite på dette soverommet. Et lite kyss fortjener han å få, før jeg strekker meg som en smidig katt, reiser meg opp og trer på meg min rosa morgenkåpe og de grå tøflene hvor høyre tøffel har fått en liten flekk på seg grunnet søl med rosa neglelakk.

Jeg beveger meg inn på kjøkkenet for å hjelpe moren hans med tilberedelse av frokost til oss fire, min kjære, hans foreldre og meg, vi som er på helgetur ute på landet her i nydelige Sør-Frankrike.

I dag skal vi på dagstur til Cordes-sur-Ciel, en liten middelalderlandsby i Tarn-distriktet. Denne pittoreske landsbyen ble bygget i 1222 i regi av Greve Raymond VII av Toulouse. Som svært mange landsbyer i denne tidsepoken, ble også Cordes-sur-Ciel bygget på toppen av et fjell, med utsikt utover distriktet, for å lettere kunne være på vakt og beskytte innbyggerne (ikke minst greven) mot potensielle farer.

Landsbyen er stolt av sin historie, og blir flittig besøkt av både franske og utenlandske turister, sultne på lokal historie og på billedskjønn fransk landsbysjarm. For å få turistene i riktig stemning dekoreres landsbyen derfor med ridderrustninger til pynt i diverse butikkvinduer. Her inviteres også besøkende til restauranter med middelalder-tema og rustikke retter.

Sjarmerende gamle bygg og brosteinbelagte gater i bratte bakker, velkommen skal du være, til Frankrike anno 1200-tallet.

De mange ujevne brosteinene som ligger side om side, og de lange oppoverbakke som fortsetter til det uendelige, får meg til å angre på at jeg ikke utstyrte meg med joggesko akkurat i dag. Heldigvis er disse gamle sandalene mine svært behagelige på beina, til billig fottøy å være.

Vi besøker Saint–Michel kirken, og spaserer videre til et utsiktspunkt hvor vi setter oss ned for å slappe av et stille øyeblikk. Med en enorm lyst på sjokolade, klarer jeg ikke å motstå fristelsen i dét vi spaserer forbi en anerkjent fransk chocolatier, hvor jeg kjøper med meg et par store deilige konfektbiter fra Yves Thuriès, en mester i sjokoladekunst. Min kjære og hans foreldre ser ut til å være mindre imponert over sjokoladelysten min, da de visstnok har planlagt på vegne av oss alle at vi nå skal spise lunsj på restaurant.

Jeg er voksen og kan spise sjokolade før lunsj om jeg så ønsker det, konstaterer jeg, og svelger unna det siste beviset av min protest mot normalen. Min kjære rister på hodet, og gir inntrykk av å være flau over meg. Han synes ofte at mine små rariteter er noe sjenerende, og det har han gjort i snart fire år. Jeg rekker tunge for å sette barnsligheten enda litt ekstra på spissen, han kiler meg som straff, og ber meg slutte å være teit. Vi setter oss ved et bord på uteserveringen til en restaurant med ridderrustning i vinduet.

Jeg er ikke spesielt sulten, så jeg bestiller noe enkelt, en assiette végétarienne, som består av grillet aubergine, taboulé, salat, aligot (en fransk potetstappe med store mengder ost og hvitløk) og et egg. Egget gir jeg bort til førstbydende (min kjære), da jeg ikke liker smaken av egg.

Jeg tar bilder av vegetartallerkenen, og lykkes nok en gang med å gjøre min kjære småflau. Han ber meg legge bort telefonen og spise før maten blir kald. Tjue meter lenger unna, ser vi ei dame snuble over en brostein og fly utover gaten med ansiktet først. Moren til min kjære hyler, og denne gang blir både far og sønn flaue. Med damen går det bra og ingen skade er skjedd, mens moren til min kjære sliter med pustebesvær og hysjende ektemann.

Måltidet avsluttes med en kaffe, før vi spaserer videre til diverse butikker for å handle inn noen lokale spesialiteter, som croquants (kjeks), gâteau au noix (valnøttkake) og produkter av kastanjenøtter og fioler. Noe skal vi kose oss med når kvelden faller på, resten skal gis bort i gave til de kjære der hjemme.

Til slutt ender vi i tillegg opp med å handle brød på bakeri, og spanderer like greit en liten eske full av makroner på oss selv.

Idylliske middelalderlandsbyer og evig småspising av deilige franske søtsaker, slike helgeturer vil jeg gjerne ha flere av.

Sørfransk bygdesjarm og hus med innendørs svømmebasseng

Bilen ruller langs det sørfranske landskapet i Tarn-området, og denne solfylte ettermiddagen er heldigvis langt ifra over. Etter å ha kjørt i en times tid, direkte fra kontoret og etter endt arbeidsdag, føles det deilig å kunne senke skuldrene og kose seg i nuet. Vi nyter det faktum at vi nå er på vei til helgens idylliske destinasjon, med nye eventyr i vente, i småbyer ikke så altfor langt unna vårt hjem i Toulouse.

Vi ankommer en smal landevei med vingårder og grønnsaksåkere på begge sider av veien. Bygdesjarm så langt det nysgjerrige øyet kan se. GPS’en forteller oss at vi nærmer oss Guittard, det bittelille stedet vi nå er på vei til.

Å reise sammen med samboeren min sine foreldre, kan til tider bli en noe krevende affære, da hans mor kan ha en tendens til å ville bestemme absolutt alt og dermed vil ende opp med å overkjøre andre, for å få viljen sin. Egentlig er hun en utrolig snill person som jeg i utgangspunktet liker godt, og jeg vet at hun absolutt ikke mener noe vondt med denne uvanen, om man kan kalle det en uvane. Men, bulldoser-mennesker har dessverre en lei tendens til å tappe meg for energi innen første dag er omme, og etterlater meg med en følelse av å ha blitt oppbrukt og forlatt som et tomt skall av den personen jeg egentlig er. Kanskje er jeg skyldig selv, også. Sjelden er det lønnsomt å være en sjenert introvert som ikke tørr å si ifra. Og så var det dette med svigermødre som alltid vet best, da…

Men, i små doser klarer jeg meg som regel uansett greit, selv blant mennesker som krever stor plass.

Min kjære samboer er dessuten min prins i skinnende rustning i både slike situasjoner og i hverdagslivet ellers.

For å kunne tilbringe en så hyggelig helg som mulig sammen med sine foreldre og meg, har han nemlig leid et nydelig hus til oss ute på landet i sjarmerende omgivelser. Ikke et hvilket som helst hus, men et typisk sør-fransk hus med et utypisk innendørs svømmebasseng, som kun vil tilhøre oss og ingen andre en oss. At dette vil bli husets (kanskje til og med helgens) hovedattraksjon er det definitivt ingen tvil om!

Vi ankommer vår destinasjon og jeg faller inn i en umiddelbar lykkerus i dét vi parkerer bilen og ser oss rundt på tomten. Det smilende ekteparet som eier huset, møter oss ved innkjørselen og ønsker oss velkommen. Paret bor vegg i vegg med utleiehuset, og gror både tomater og gresskar på husets store tomt. Blomster og bær er plantet ved innkjørselen og på baksiden av huset, og allerede nå klør fingrene mine etter å fotografere all skjønnheten som naturen har skapt i form av blomster og planter. Faren til min kjære ser ut til å føle på samme kløe, og sammen spaserer vi derfor rundt på tomten med våre speilreflekskameraer og hjelper hverandre med å ta fine bilder av både huset, av blomstene, av grønnsakene, av alt som skaper denne idyllen her hvor vi skal bo disse neste to nettene. Kreativiteten skaper en felles glede hos oss begge, og jeg håper et lignende øyeblikk også vil oppstå mellom hans mor og meg i løpet av helgen.

Nesten umiddelbart, hopper vi alle fire ut i bassenget, hvor vi tilbringer de neste to timene, mens tiden suser forbi oss. Sultne merker vi ikke at vi har blitt, og forlater derfor ikke bassenget før hendene ser ut som de skulle tilhøre mennesker på åtti. Vannet slår til slutt et slag av kulde i disse slitne kroppene våre som nå, etter to timer med plasking og lek, begynner å se seg ferdige med å bade og klare til å bli tildekket med klær. Nå begynner nesten magesekken å rumle littegrann, også.

Spekemat, tomater, oliven, forskjellige salater, baguetter og diverse oster blir servert. Vi spiser kalde småretter foran tv-skjermen, og slapper av på sofaen. Øynene mine klarer jeg nesten ikke å holde åpne, trøtt og sliten som jeg er, etter lang arbeidsdag og mye basseng-morro på kveldstid. Øyelokkene føles tunge som bly, og drømmeland gir seg selv flere forsøk på å lokke meg til seg, med blandede resultater. Til slutt gir jeg etter og småsover på skulderen til min kjære prins.

I morgen skal vi besøke en by som heter Cordes-sur-Ciel og deretter tar vi oss en tur til byen Albi. Dette, ja, dette tror jeg blir bra!

Kattekafé, vegetarmat, kjekk pølsemaker og ravmuseum i Kraków

Den nydelige katedralen som så vakkert pryder hjertet av sentrum, den spennende markedshallen som yrer av liv til enhver tid, de sjarmerende gågatene hvor turister og lokalfolk ferdes, og deilig polsk mat som fører meg tilbake til barndommens mange fine minner på kjøkkenet til tante og onkel i Polen.

Jeg lengter så vanvittig etter å reise tilbake til Kraków nå, ettersom denne uken har fått seg en utrolig kjip start, om jeg så må si det mildt. Da min kjære og jeg skulle skifte sengetøy søndag ettermiddag, fikk vi oss en ubehagelig overraskelse. Sengemidd. Et ti-talls sengemidd har bosatt seg i overmadrassen og madrassen vår. Onde, blodsugende insekter har infiltrert vårt hjem. Det er da enda godt dem ikke har rukket å formere seg. Ikke har vi funnet noen egg fra disse vemmelige krypene, men, drittsekker som de er, har dem bæsjet på madrassen vår. Små sorte “prikker” konsentrert i et hjørne under madrassen.

På søndag dampet vi alt vi eier av tekstiler på soverommet, og på mandag gasset vi rommet med giftgass. I går skrubbet vi madrassen med blekemiddel og vasket hele leiligheten. Ikke bare på grunn av skadedyr, men også fordi foreldrene til min kjære kommer på besøk i dag. Og jeg, sliten etter å stå opp klokka fem for å dra på jobb og deretter måtte skrubbe madrass og drepe skadedyr og lage mat og vaske badet, ønsker meg bare langt langt vekk. Tilbake til Polen, og kanskje til og med enda lengre unna. Samboeren min kan gjerne bli med, han også.

Jeg spoler tilbake til siste dag i Kraków før hjemreisen, for litt over en uke siden…

Etter å ha sittet stille gjennom hele den tre timer lange togturen fra Wrocław tilbake til Kraków med morsomt lesestoff som beste underholdning (en roman som heter What I was doing while you were breeding av Kristin Newman) , er det deilig å endelig kunne strekke på beina.

Klokka er fire, og sola skinner like fint nå som da vi forlot Kraków tre dager tidligere. Med trillekoffertene på slep, spaserer vi fra den travle togstasjonen og videre forbi det nydelige teaterbygget og rett frem og inn til høyre og opp til resepsjonen, hvor vi mottar nøkler til leiligheten hvor vi skal sove de neste tre nettene. Leiligheten var finere på bilder enn i virkeligheten, og nå må jeg dessuten sove på sovesofa, siden stefaren min kommer hit for å feriere sammen med oss de to siste dagene av oppholdet mitt her i Kraków. Sofaen er hard, klager jeg til min mor. Med et noe bekymret og grublende ansiktsuttrykk, ser hun bort på sofaen, setter seg på den, reiser seg opp og henter sengeteppet fra sin egen seng. Det brettes og puttes under lakenet på sofaen jeg skal sove på, for å gi meg et ekstra lag med noe mykt. Et omsorgsfullt øyeblikk mellom mor og voksent barn.

Vi forlater leiligheten, tar oss en spasertur gjennom sentrum og videre til handlegaten hvor jeg fem dager tidligere hadde sett en gul veske med sitroner på, en veske jeg virkelig ønsket å spandere på meg selv. Nå er den min, og nå skal den få bli med meg ut på tur i asfaltjungelen. Meg, sitronene og matchende gul kjole.

Vi tar oss en tur innom det lokale innendørsmarkedet Nowy Kleparz, hvor man kan kjøpe med seg blomster, flettede kurver, frukt og grønt, ost, kaker og diverse annet. Min mor blir betatt av den unge muskuløse slakteren, og mener han og jeg ville vært et fint par…om bare jeg var singel, og interessert i å innlede et forhold til en polsk pølsemaker.

Vi besøker deretter ravmuseet i Kraków, og lærer om hvordan rav blir til (av kvae fra planter, som drypper ned i havet og blir liggende der og transformeres over 30-50 millioner år). Fra museets butikk kjøper jeg et armbånd og et smykkeanheng til meg selv, og et anheng til min mor.

På kvelden pøsregner det, så vi holder oss innendørs. Jeg drar av meg kjolen og trer på meg t-skjorta til min kjære, den jeg husket å putte i bagasjen for å ha en del av ham med meg på tur. Håret settes opp i høy hestehale og sminken vaskes av. Nå skal det drikkes vin og spises kabanosy-pølser og salte kjeks med ost.

Neste dag er vi ikke lenger to, men tre. Stefaren min ankommer leiligheten grytidlig på morgenkvisten, og setter seg ved spisebordet for å drikke sterk kaffe og slappe av etter en slitsom reise. Han prater om å kjøpe seg elbil, vi prater om mitt liv i Frankrike, om deres liv i Norge, om ferien vår i Polen, om klimaforskjeller og klimaendringer, om prisforskjeller og levekostnader. Vi er uenige i noe, enige i mye.

Min kjære stefar er sliten, så min mor og jeg lar ham få slappe av i fred mens vi tar oss en tur på kattekaféen Kociarnia. Vi nyter hver vår kaffe i disse herlige omgivelsene, på denne kaféen full av nydelige kattepuser av forskjellige raser. Her kunne jeg fint ha sittet helt til stengetid, og ville sannsynligvis vært en stamgjest, hadde jeg bodd i Kraków og hatt uendelig med tid.

Skal jeg kanskje starte min egen kattekafé i Toulouse?

Min mor mener dette er en strålende idé, og jeg er nitti prosent enig med henne, men lar de ti prosentene med tvil seire over denne spontane tanken. Man kan jo ikke bruke alt man har av tid og penger til å starte en bedrift kun fordi man har lyst til å kose med søte dyr hele dagen. Min mor sier seg igjen enig. Vi drikker opp kaffen og forlater kattene, sammen med denne idéen vår.

Lunsj spiser vi sammen med min ferdig uthvilte stefar. Min mor ønsker vegetarmat, så dermed blir det kjøttfri lunsj på oss i dag, på vegetarrestauranten Glonojad (som for øvrig betyr plankton på polsk).

Jeg spiser frityrstekte kroketter fylt med kremet purre i saus av kikerter, servert sammen med søtpotetsalat og tomatsalat. En fin og kreativ smaksopplevelse som vil få selv den største kjøttelskeren til å føle seg fullkomment fornøyd og mett.

Etter en deilig lunsj, tar vi oss en pils på utekafé og titter på alle menneskene som går forbi. En gruppe nonner passerer oss. Lyden av hest og kjerre som forflytter seg over brosteinene høres fra alle kanter, og gatemusikanter beveger seg fra kafé til kafé for å be om småpenger fra kafégjester.

Vi besøker undergrunnsmuseet som ligger like under Tekstilhallen. På museet blir man kjent med Krakóws historie gjennom illustrasjonsvideoer, arkeologiske funn, utstillinger og mye spennende informasjon om hvordan byens innbyggerne levde i gamle dager og hvordan byen har blitt bygget opp igjen og igjen etter flere invasjoner (mongolerne, russerne, svenskene, tyskerne).

Kvelden avsluttes med drinker og skåling i godt selskap, akkurat sånn jeg liker det.

Vi sees til jul, mamma. Det føles så langt frem i tid, men som vi begge vet, tiden flyr!

Panorama-maleri, innendørsmarked og siste dag i Wrocław

Det er ingen hemmelighet at de bekymringsløse glade dagene på ferie, langt unna hverdagslivets stress og mas, suser forbi som en aggressiv tornado, men ikke helt som en tornado for tornadoer liker vi jo ikke, mens feriene dem elsker vi, jo. Men hastigheten kan man sammenligne. Og sårbarheten man sitter igjen med etterpå. Som et nakent landskap som har blitt herjet med av moder jord, sitter også jeg igjen med en følelse av å være naken og sårbar, der jeg står på flyplassen og vinker farvel til moren min, og smågruer meg til å vende tilbake til kontoret, der hvor jeg aldri viser meg uten masken av den personen alle forventer at jeg skal være.

Jeg merker at jeg har begynt å slite litt med å puste under denne masken. Den føles klam og ukomfortabel, og jeg lengter etter den dagen jeg kan få rive den av meg, slenge den i bakken, tråkke på den, og løpe ut i det fri. Over en solsikkeeng, under blå himmel, i ukjent territorium, med nakent ansikt, med hud som puster, muskler som former et smil, øyne som lyser opp av glede. Neste ferie skal jeg sette meg ned og lage en fremtidsplan, en seriøs plan som selv de mest tvilende i min nære krets kan se på som en fornuftig karrierevei. Kursing og videreutdanning er nøkkelen til mulighetenes store dør. Neste ferie, da skal jeg sette meg ned og sette i gang planleggingen av resten av mitt liv.

Uansett.

Dette kan vi komme tilbake til en annen gang. La meg heller spole tilbake til den bekymringsløse ferien, tilbake til vår siste dag i Wrocław, før våre to siste dager i Kraków.

Klokka er ikke mer enn halv ni på morgenkvisten, frokosten er allerede spist, kaffen er drukket og morgenstellet er unnagjort. Jeg svinger meg rundt på de hvite baderomsflisene, ikledd en hvit kjole med rosa blomster på. Glad og fornøyd over å nok en dag få være akkurat her med akkurat henne, vet jeg at jeg vil bli fornøyd med hvordan dagen utarter seg, samme hva vi finner på.

Planen er å besøke Panorama Racławicka for å se det verdenskjente panorama-maleriet som skildrer slaget ved Racławice i 1794, da russerne forsøkte å ta over polsk land, uten hell. Min mor er i utgangspunktet ikke spesielt opptatt av kunst, så da hun, med stor iver, fortalte meg om dette historiske maleriet og ga inntrykk av at dette er noe man ikke kan forlate Wrocław uten å ha sett, så kunne jeg ikke si nei. Da må det jo være like spektakulært som det å besøke Det Sixtinske Kapell under et Roma-besøk.

Hun hadde rett.

Med fransk audioguide på øret, lytter jeg til den timelange beskrivelsen av panorama-maleriets mange viktige detaljer som skildrer viktig historie. Jeg tar inn alle de sterke inntrykkene, studerer det realistiske landskapet og de mange hundre soldatene, bøndene, barna og kvinnene og lever meg inn i smerten, motet, æren og stoltheten som blir skildret, fra slagets start til ende. Tydelig berørt av hva jeg har sett og lyttet til, får jeg lyst til å gi moren min en klem. Hennes land har vært gjennom så mye grusomt. Fra langt, langt tilbake i tid, slik som dette, til andre verdenskrig, da tyskerne okkuperte Polen. Heldigvis har ikke min mor opplevd noe av dette, tenker jeg. Heldigvis.

Etter å ha mettet oss på litt historie, spaserer vi langs Oder-elven, og videre til det lokale innendørsmarkedet (Hala Targowa) for å titte litt rundt og kanskje kjøpe med oss et eller annet godt å smake på. På markedet selges det blomster, kjøtt, ost, frukt og grønnsaker, og diverse polske retter fra en ferskvaredisk. Markedet huser også en ølbar som jeg sikkert ville besøkt, hadde min kjære vært her sammen med meg. Han som jo elsker å smake lokal øl fra forskjellige land.

Magene rumler, og små uenigheter om hvor vi skal spise, melder seg. Det siste jeg ønsker er å bli skreket til av en sulten og gretten mor. Vi tar derfor til takke med en sunn lunsj hos juicebar-kjeden Frankie’s i gamlebyen. Jeg drikker juice med eple, ingefær og ananas og spiser en enkel panini med avocado, tomat og mozzarella. Den smaker godt, men den fortjener bedre enn å havne i min mage. Hele tiden mens jeg spiser den, tenker jeg på det som jeg egentlig har lyst på. Mitt store ønske om å teste ut boblevaffel-kafeen to gater lenger unna…noe min mor ikke er interessert i, i det hele tatt. Så dermed blir det panini, og ikke trend-vaffel (som dessverre ikke finnes der hvor jeg bor).

Vår siste kveld i Wrocław feires med hvitvin og småretter i leilighetskompleksets skjulte bakgård som yrer av liv, med sine intime vin-og cocktailbarer og trendy spisesteder. Vi finner oss et bord og bestiller salat med blåmuggost, pære og honning, og et fat med friterte pitabrød og tortillachips med dipp.

På et sted som dette, kunne jeg ikke følt meg mer distansert fra alle bekymringene hjemme. Fortsatt har jeg flere glade feriedager i vente, og til dette må det skåles.

Na zdrowie!

Fargerike fornøyelser i Wrocław

Sjarmerende hus i alle regnbuens farger står på rekke og rad, og ønsker min mor og meg velkommen til idylliske Wrocław, en vakker by vest i Polen, i Silesia-regionen.

Denne polske perlen har jeg lenge ønsket å besøke, takket være…ehm, bilder på Instagram. Jeg som liker å grave/scrolle etter de skjulte skattene fremfor å kun reise til de store kjente feriedestinasjonene som folk flest drar til, kunne ikke la sjansen gå fra meg da denne mor-datter turen til min mor sitt hjemland stod for planlegging. I Polen er det som oftest byene Kraków (Auschwitz og saltgruver) , Gdansk (havneby med nærliggende strender) og hovedstaden Warszawa (shopping og spa) som får den største tilstrømningen med utenlandske turister. Likevel har Wrocław, kanskje takket være nettopp Instagram og diverse reiseblogger, gjort seg mer og mer synlig de siste årene og har allerede klart å lokke til seg store grupper med franskmenn og tyskere som høres og sees over alt, der hvor man finner turistattraksjoner i Wrocław.

Det går faktisk direktefly hit fra Sandefjord (Torp). Et annet alternativ er å gjøre som meg; tilbringe et par dager i Kraków (eller i Warszawa) og ta tog videre. Samme hvordan du planlegger å komme deg hit; er det noe jeg virkelig anbefaler på det varmeste, så er det å pakke sakene og komme seg hit til Wrocław (uttales forresten Vråtts-ouav) – en herlig feriedestinasjon for både familie, venner og kjærestepar!

For dagen har jeg pyntet meg med blå stripete kjole kjøpt på det lokale kjøpesenteret som vi var innom like etter gårsdagens restaurantbesøk i gammelt kloster, med accessoirer i mørkeblått, deriblant mine ballerinasko i kunstig skinn og min matchende veske (også i kunstig skinn), den med broderier. Solbrillene mine har jeg uheldigvis glemt igjen i leiligheten, og låner derfor moren min sine store runde briller som egentlig ikke passer til ansiktet mitt.

Vi spaserer rundt i gamlebyen og tar bilder av vakre bygninger i alle regnbuens farger. Disse byggene huser restauranter, kaffebarer, butikker, puber og sikkert også en del leiligheter i etasjene over. Vi stopper opp et lite øyeblikk for å fotografere det karakteristiske rådhuset med sine vakre små detaljer, dette majestetiske bygget som speider utover det fargerike torget. Ved rådhuset, som egentlig ligner mest på en kirke, får vi øye på et brudepar som poserer nydelig foran en fotograf som tar bilder til deres store dag. Her står dette heldige paret, blant turister og andre forbipasserende, og foreviger kjærlighetens dag.

En by som denne er definitivt et perfekt sted for en slik fantastisk anledning. Tenk så fint å kunne feire romantikken i slike pittoreske omgivelser og i et hav av farger!

Lyserosa, pastellgult, mintgrønt, ferskenfarget, babyblått. Alle de vakre fargene får byen til å se fortryllende ut, som et bortgjemt eventyrland hvor tiden har stått stille og alt som finnes er gammeldags sjarm i fargerik innpakning…dette vekker lysten på store mengder godteri, og alt som er spiselig som blir kalt for unicorn-et-eller-annet som inneholder fargestoffer man helst ikke vil vite hvordan blir til. Ja, bare det å stå her og beundre alle disse fargene gir meg lyst til å spise is og smågodt og ri på enhjørninger og farge håret i havfruenyanser. La meg smake på regnbuen, la oss bli ett!

Vi velger å spise en sen lunsj eller tidlig middag, alt etter hvordan man velger å se på det. Dagens restaurantvalg faller på Kociołek (som på polsk betyr gryte), en litt utypisk polsk restaurant som tilbyr diverse stekte og kokte retter, med en fusion tvist.

Jeg bestiller en zapiekanka, en pizza-lignende rett med kylling, spinat og yoghurtsaus. Den spiser jeg egentlig raskere enn jeg burde ha gjort, men når noe smaker så godt er det vanskelig å roe ned tempoet. Stappmett, rister jeg på hodet så hardt at jeg nesten får nakkesleng, det øyeblikket min mor lener seg over bordet for å spørre meg om jeg har lyst på dessert. Nei, og atter nei!

Det eneste jeg ønsker nå er å bevege meg gjennom byens fargerike gater og bare nyte det å eksistere her i dette lille eventyrriket her i vest-Polen.

Gammelt kloster, sterke drikkevarer og Wrocław-velkomst

Ah, Polen. Det er deilig å være her. Selv på et tog som sikkert er tjue år gammelt, selv i en kupé som så sårt trenger en runde med vaskeklut, støvsuger og alt som finnes av vaskemidler. Selv med medpassasjerer som prater masse til meg på et språk jeg forstår dårlig. Det som ironisk nok burde vært mitt andre språk.

Med høyrefoten søkende etter fotfeste i trappetrinnet, og en overfylt signalgrønn koffert i min klamme venstrehånd, sleper jeg min trøtte kropp og den tunge bagasjen ut av det gamle slitne toget som har fraktet oss, min mor og meg, de 250 kilometerne fra Kraków til Wrocław. Hvorfor vi har valgt å gjøre noe så upraktisk som å bryte opp Kraków-oppholdet med en tre-dagers ferie klint inn i mellom den andre ferien, en ferie i en ferie, tur-retur byer i mellom, er vanskelig å si. Logikk er ikke vår sterkeste side, hos hverken min mor eller meg. Det er nok derfor vi begge er i forhold med ingeniører.

Min mor har leid oss en liten studioleilighet i et kompleks som heter noe så fint som Empire Apart, i et kritthvitt rundt bygg som fra utsiden gir meg litt science fiction vibber, og får meg til å ønske å gå kledd i trang hvit drakt, med stram hestehale, rød leppestift og skyhøye pumps, mens jeg går hånd i hånd med kyborg-kjæresten min over de glattpolerte flisene i de sterile korridorene…og planlegger å ta over verden.

I selve leiligheten er det derimot ikke mye som minner om science fiction, da rommet ser mer ut som et hotellrom av den standard stilrene varianten, med en seng så myk som en kjempediger marshmallow.

Jeg setter meg på sengekanten og kjenner rumpeballene synke dypt ned i den myke madrassen, som drar med seg resten av kroppen min ned i dragsuget.

“Men, ærlig talt, Kristine. Klokka er fire. Du kan ikke sove nå”, sier min mor, der hun ser meg ligge med armer og bein til alle kanter, som en sjøstjerne delvis gravd ned i en sandhaug, med bakenden støpt nedi madrassen.

Hun spør meg om jeg heller kan gjøre noe fornuftig, som å lete etter et hyggelig spisested hvor vi kan nyte vårt første måltid i ny by. Med rumpa fortsatt plantet i altfor myk madrass, leter jeg rundt i Google-universets landskap og finner til slutt en spennende restaurant som jeg vet min mor vil like.

Restauranten heter Stary Klasztor, som på polsk betyr Gammelt Kloster, og ser ut til å ha kunnet vært nettopp et kloster en gang i tiden. Den middelalderske sjarmen og den varme atmosfæren gjør det vanskelig å ikke elske dette stedet. Jeg krysser fingrene for at maten er like god som stemningen er bra.

Den kjekke servitøren med isblå øyne og et sjarmerende smil, leder oss til et av de mange ledige bordene inne i lokalet. Mens de fleste gjestene har valgt å sitte ute i sola, velger vi å holde oss innenfor klosterets vegger og høye tak.

Med hvert vårt glass vin, slapper vi av der vi venter spent på maten vi har bestilt. Pierogi, altså tradisjonelle polske dumplings til meg (med fyll av potet, geitost og løk) og vegetarisk spinatpai til min mor.

Maten lever opp til forventningene. Vi storkoser oss, min lille mamma og jeg. Og hva er vel et polsk måltid uten en liten digestif, hvert vårt lille glass med aromatisert vodka, som en avslutning på en fin aften i klosteret?

Vodka og klosterliv går jo som hånd i hanske, gjør det ikke det?

Noen timer senere forlater vi klosteret til fordel for det som i min mors øyne er et like hellig hus som Guds hus. Det lokale kjøpesenteret.

Hun kjøper seg en ny kjole. Jeg kjøper to. Hun kjøper seg ny rouge. Jeg kjøper to lipglosser. Og leter samtidig etter ferskenfarget neglelakk (uten hell). Hun kjøper flakslodd. Vi taper.

Tilbake i science fiction bobla, åpner vi den andre flasken med vin som jeg tok med meg fra Frankrike, og avslutter kvelden med rødvin fra sørvest-Frankrike og sjokolade med eggelikør-fyll fra Polen (det smaker bedre enn det høres ut).

Men…hva med alle de pastellfargede husene som dukker opp så snart man taster inn #wroclaw på instagram?

Hvor blir det av mine slike bilder?

Alt som Wrocław faktisk er kjent for, fargerike hus, den nydelige kirken i hjertet av gamlebyen og det sjarmerende torget som rommer flere ti-talls koselige restauranter og alltid yrer av livet, ja, alt dette?

En god natts søvn i den store marshmallow, en lang dusj, en sunn frokost og jeg er klar for magien i den fargerike eventyrbyen Wrocław.

Mer om det til neste gang!

Kristine's Lykkeprosjekt

Primary Menu