Fotball i trynet og vind i håret: Dagstur til Perpignan

Jeg gir opp, tenkte jeg, der jeg beskyttet det ømme ansiktet mitt med venstrehånda og ikke klarte å få frem ett eneste ord. Gutter i tiårs-alderen flokket seg rundt meg, forskrekket og bekymret, alle som én.

At en knallhard fotball skulle bli sparket midt i ansiktet mitt, var vel egentlig det siste jeg så for meg da jeg trasket gjennom gårdsplassen til Palais des rois de Majorque (palasset til kongene av Mallorca) like før stengetid. Men her stod jeg, med et rødt øye, hovent øyeparti og en følelse av at livet håner meg for alt det er verdt.

Dagen før vi reiste på helgetur hadde vi forresten innbrudd i bilen. Knust bilrute og frastjålet matboks, piknikbestikk og caps. Av alle ting.

Nå skulle vi kose oss i Perpignan, og få både jobb og innbrudd og alle andre frustrasjoner på avstand.

Jeg kunne heldigvis trøste meg med at Julien hadde reservert to netter på en helt fantastisk bed&breakfast (La Mamounière), på utkanten av Perpignan. Eieren, en hyggelig eldre dame, tilbydde oss en utmerket frokost, et fantastisk svømmebasseng og mange gode tips til spennende dagsturer i nærområdet. Alt dette (og litt til) skal jeg komme tilbake til i senere innlegg.

kaktus

Før jeg ble truffet av en ball i trynet, rakk heldigvis min kjære å ta noen brukbare bilder av meg, mens vi vandret gjennom byens mange smale gater og tittet på både kaktus-blomsterbed, blomster, palmetrær og frittvoksende kaktuser. Alt dette er noe jeg synes er kjempespennende, jeg som tross alt ikke er vandt til å se kaktuser i sitt naturlige habitat (vel, med unntak av det året jeg bodde i USA). Vi møtte dessuten også på mange små, søte kattepuser som sannsynligvis bodde i nabolaget.

kattepuser

Noen av byens høydepunkter, samt de største landemerkene i byen er palasset til kongene av Mallorca (hvor jeg fikk ball i fjeset) og Castillet– et tårn som ble bygget på slutten av 1300-tallet, som nå huser kunstutstillinger og, ifølge myter; spøkelser.

castillet

Etter ball i fjes, vandret vi langsomt mot restauranten hvor vi allerede hadde reservert bord på forhånd (Le Boudoir), etter å ha lest en hel mengde positive anmeldelser og sett flere ti-talls appetittvekkende bilder. At vi omtrent skulle være de eneste gjestene i restauranten den kvelden, var dermed en rimelig stor overraskelse. Hvor ble det av alle sammen?

Maten smakte helt nydelig, akkurat som forventet. Crème Brûlée av parmesan, soltørkede tomater og spekeskinke til forrett, hvit fisk i kremet saus med sitrongress til hovedrett, og en sjokoladedessert i forskjellige konsistenser (Entremet au chocolat) som en søt avslutning på et herlig måltid.

fransk sjokoladedessert

Mens Julien var livredd for at jeg skulle ende opp med å våkne opp med blåveis neste morgen, var min store bekymring å ikke få nok tid til både utflukt, petanque og bading i svømmebassenget neste dag. I flere uker hadde jeg nå gledet meg til en spennende dagstur til den lille vakre byen Collioure – og dagstur kan man jo dra på, selv med hovent fjes!

gatelangs

perpignan frankrike

majorca palasset

perpignan by

perpignan kirke

palmer

påmalte bygg

rumpe statue

 

 

Advertisements

“Hvordan har du råd til å reise så mye?”

Jeg lener meg tilbake i sofaen og lytter til støyet fra vaskemaskinen, en lyd som selv stuedøra, korridoren og baderomsveggen ikke klarer å samarbeide om å stenge ute.

Med ny helgetur på agendaen, er det greit å få unnagjort en klesvask og to, slik at jeg har flere plagg å velge mellom, når kofferten endelig skal pakkes til fredagens avreise.

Igjen skal vi på biltur, Julien og jeg. Denne gang er det den katalanske byen Perpignan som står for tur. Byen ligger like ved grensen til Spania, sør for Pyreneene – fjellkjeden som huser blant annet hytta hvor jeg feiret jul sammen med min kjære og familien hans.

Vi skal overnatte på en idyllisk bed&breakfast i en liten landsby syd for Perpignan. Badetøy skal pakkes, og fingrene må krysses for at været blir fint. Med svømmebasseng på tomten og sandstrender like i nærheten, skal man ikke se bort ifra at jeg endelig får tatt meg en liten dukkert!

Akkurat som på forrige helgetur, reiser vi også nå med bil. Julien betaler bensin og toll, jeg spanderer middag. Overnatting spleiser vi på og kostnader øvrig spleises også. Rabattkuponger brukes for alt de er verdt, og mobilapplikasjoner som varsler om tilbud brukes flittig. Vi spiser på fine restauranter – men det gjør ikke noe det, når man kan få en nydelig tre (eller til og med fire) retters middag til en sum av 250-300 norske kroner?

I Juli skal vi nok også rekke å ta oss en liten kjærestetur et eller annet sted i Sør-Frankrike, videre i August reiser jeg til Cannes for å besøke ei venninne. Jeg har handlet inn nye blomsterkjoler og jumpsuits for sommersesongens glade dager, og ser frem til å sprade rundt i disse nye plaggene, mens jeg nyter iskald rosé på uteservering, og lar solen kysse den solkrem-beskyttede skjøre porselenshvite huden min.

Det skulle bare mangle at jeg gjør det meste ut av dette livet jeg har fått tildelt, når jeg tross alt jobber lange dager, fem dager i uka, og ikke har noen som helst forpliktelser utenfor jobb. Ingen barn å ta hensyn til, ingen kjæledyr å passe på. Helsen min er god. Gjeld har jeg ikke.

“Er du rik?”, er et av de spørsmålene jeg kanskje får høre oftest, av mennesker som ikke kjenner meg personlig. Kanskje ikke så rart at dem spør. Man skulle nesten trodd jeg hadde et forbruk på mange tusenlapper i måneden på reiser og middager, ut fra skriblerier på blogg å bedømme (alt som er reiserelatert), samt det aller meste av bilder på Instagram og andre sosiale medier, for ikke å snakke om hva jeg hovedsakelig prater om når jeg endelig tørr å åpne munnen og føler jeg har noe å bidra med i en samtale sammen med kolleger, bekjente, venners venner og øvrige som jeg ikke har noe spesielt til felles med.

“Hvordan har du råd til å reise så mye?”, er en annen gjenganger.

Vel. La meg presentere meg selv; jeg er frøken nettdetektiv. Eller, Madame Google-o-rama, om du vil.

Jeg bruker flere timer – kanskje til og med dager – på å lete etter best mulig tilbud og sammenligne priser fra alle disse forskjellige firmaene som lover gull og grønne skoger. Jeg gir meg ikke før jeg har funnet luksus på budsjett. Tro meg, det finner jeg!

I Frankrike finnes det nettauksjon-portaler, hvor hoteller, restauranter, spa-klinikker og aktivitetssentre aventerer hver eneste dag, og alt man behøver å gjøre er å stå opp grytidlig eller legge seg vanvittig sent, og vokte hvert eneste bud man legger inn. Som ei sulten ugle på jakt, tålmodig  i vente på at gnagerne skal titte ut fra gjemmestedene sine. Jeg er den ugla. Den ugla er meg.

Her i Frankrike finnes også diverse nettsider som minner om Restplass.no , slik som Lastminute.com og andre nettsider som tilbyr overnatting på hotell + en aktivitet (billetter til fornøyelsespark, vinsmaking, inngang til museum, tre retters middag). Min favoritt er Weekendesk. Hvis du, som meg, snakker fransk (eller mestrer å navigere deg rundt på franske nettsider) og bor i Frankrike – eller har tenkt å feriere her – anbefaler jeg å sjekke ut sistnevnte nettsted, samt en annen favoritt som heter Verychic.

Det hjelper dessuten greit på økonomien at jeg ikke røyker og ikke abonnerer på noe som helst.

Konklusjonen er; det er lett å leve et liv i “sus og dus” (utenfor arbeidstiden, vel å merke), om man går inn for å bruke rikelig med tid på å søke etter gode beste tilbud, og kanskje også kutter litt ned på unødvendige utgifter og kjipe uvaner når man først er i gang.

Bon chance!

For anledningen deler jeg bilder fra påskeferien i Lisboa (lavpris-flybilletter og fire stjerners hotell til redusert pris).

portugisiske fliser

lisboa

trikken lisboa

pilotbriller

lisboa sentrum

lisboa utsikt

blomsterbody

 

Et gjensyn med Montpellier – min favorittby i Frankrike

Sommeren tjuefemten. Språkskole, (fransk) matlagingskurs og en hel uke med varme fra solskinn, smaken av tapenade, lyden av sangsikader og følelsen av nyforelskelse.

Vi hadde kun vært sammen i tre måneder, Julien og jeg, og dette var en av våre første ferier sammen. Mitt første møte med Sør-Frankrike var det også. På toppen av det hele, ankom vi Montpellier samme dag som hele Frankrike feiret den årlige sommerfesten fête de la musique – et arrangement som feires i hver eneste by, småby og bygd i hele landet, hvor DJ’er, rockere, rappere, sangerinner, orkestre, rastafarier med reggae-beats og alt annet av musikalske talenter strømmer til markedsplasser og handlegater i alle byer landet rundt, og alle byers møtepunkt blir gjort om til et eneste stort dansegulv…til glede for alle som ikke behøver å stå opp grytidlig neste dag.

Tre år senere, denne gang som etablerte samboere (og ikke nyforelskede turtelduer), vendte vi tilbake til denne byen som vi så fint hadde rukket å bli utrolig glad i på svært kort tid. Denne gang ankom vi Montpellier med bil etter å ha kjørt langs kysten fra sørvestlandet, og ikke med (det overraskende komfortable) lavpris-toget OuiGo fra Paris, slik som forrige gang.

Forrige gang leide vi leilighet via Airbnb, i en smal gågate midt i sentrum, hvor nærmeste naboer var  en metalpub og en ganske ålreit pizzasjappe. Denne gang, også i sentrum,  sov vi på Best Western – med en seng så myk og deilig at jeg velger å beskrive det som å sove på en kjempestor marshmallow. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så godt som det jeg gjorde i denne sengen. Min kjære, derimot, syntes sengen var helt forferdelig å sove på. Med dét har jeg kommet frem til konklusjonen at han og jeg er som mammabjørn og pappabjørn i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene.

place de la comedie montpellier

Akkurat som for tre år siden, vandret vi gjennom den folksomme møteplassen Place de la Comédie og videre inn i en park. Da vi den gang hadde endt opp på gøyal rockekonsert i parken – havnet vi denne gang på et blomstermarked og deretter på en spennende bruktbokmesse, hvor jeg ønsket å handle med meg all mulig slags litteratur…men endte opp tomhendt likevel, siden jeg allerede har altfor mange uleste bøker liggende i bokhylla hjemme.

bruktbokmesse

Vi gikk videre i retning språkskolen hvor jeg hadde vært elev i en hel uke (LSF Montpellier), og videre til den sjarmerende parken som ligger like ved skolen. Et sted som er flittig brukt som piknik-destinasjon, men også elsket av dem som ønsker å lese i fred og ro på benk eller på gresset, i skyggen av alle de store trærne som skjermer mot sola. Som alle andre, søkte vi også ly fra heten og satte oss ned på en ledig benk i skyggen, mens vi smurte oss inn med et ekstra lag solkrem og mimret tilbake til forrige gang da vi var her.  “Husker du da…”, begynte han. Og jeg. Og begge.

park montpellier

Akkurat som tre år tidligere, lot vi oss friste av tapas og cocktails (denne gang hos La Casita Del Barrio) mens vi diskuterte høyt og lavt om ting vi er enige -og ting vi er sterkt uenige i, både i det store verdensbildet og den lille bobla vi lever i sammen.

tapasfat

Med bord reservert i hans navn, flyttet vi oss videre til kveldens utvalgte restaurant (Comptoir Saint Paul) for å spise middag…kun noen få timer etter å ha trykket i oss kroketter og patatas bravas på tapasbar, bare trehundre meter unna restauranten vi nå skulle til.

Ostekake med basilikum og spekeskinke til forrett, etterfulgt av filet mignon og søtpotet – jeg smilte til livet, og livet smilte tilbake. Det faktum at jeg for tre år siden la på meg flere kilo på grunn av det ukeslange oppholdet i Montpellier, det orket jeg ikke å ta stilling til akkurat nå.

ostekake basilikum

Morgendagen kom, og frokostbufféen skuffet ikke. Baguette, franske oster, tapenade, fruktsalat, yoghurt. En herlig søndagsmorgen i en by jeg ikke ønsket å forlate. Ikke helt enda.

Vi besøkte derfor markedshallen og de mange trange gågatene i kjernen av Montpellier, tittet på mennesker, tittet på livet og endte til slutt opp på utekafé for å slukke tørsten.

En siste slurk av lemonaden, et siste inntrykk av byen; nå skulle Montpellier nok en gang bli et minne å tenke tilbake på, og en start på en samtale hvor de tre første ordene ville bli “husker du da…”

blondetopp sort rosa

blomstermarked

montpellier arkitektur

vintage skjørt

vintage stil

sør-frankrike

AirBrush_20180610130504

kirke

spisesteder montpellier

trikk montpellier

gågate montpellier

 

 

 

 

 

 

 

 

Bølgeskvulp og Space Invaders ved Middelhavets kyst

Etter å ha skapt fine minner på en koselig liten séjour i havnebyen Sète, kjørte vi videre i retning Montpellier – byen jeg falt for da Julien og jeg reiste dit i 2015 på en av våre første kjæresteturer, og mitt aller første møte med Sør-Frankrike.

Det som er så fint med å dra på biltur, er den friheten man får når man, uten å måtte ta hensyn til tid, kan kjøre omveier og spontant stikke innom små pittoreske steder, noe som bidrar til å gjøre turen enda mer innholdsrik og spennende – og fylle både kamera og sinn med alt det visuelt vakre.

Etter oppholdet i Sète, og før ankomst til Montpellier, kjørte vi innom den lille badebyen Palavas-les-Flots, smurte oss inn med solkrem, vandret langs strandpromenaden og nøt solskinn og følelsen av å være på ferie ved Middelhavets kyst.

Tenk at en to timers kjøretur var alt som skulle til for å få meg til å komme i ordentlig feriemodus og glemme alt av bekymringer og mas, til tross for at jeg to døgn senere ville være tilbake på kontoret igjen. Her jeg vandret blant palmetrær og tomme ferieboliger, kunne jeg ikke hatt det bedre. Eller jo, jeg kunne fint hatt en paraply-drink i hånda og oppskåret vannmelon på fat servert foran meg. Og en solseng å late seg på. Men det får jeg heller spare til neste badeferie.

Alle disse tomme ferieboligene ville snart bli fylt opp med mennesker fra asfaltjungelen og hektiske liv. Urbane sjeler som flykter fra hverdagens mas til badebyer som Palavas-les-Flots for å helberede kropp og sjel med naturens terapi. Bølgeskvulp. Solskinn. Fred og ro. En nødvendighet for mange.

Ved strandpromenadens ende, tok vi første gate til venstre for å se hva annet byen hadde å by på enn sandstrender og ferieboliger. Stort mye var det ikke. Men noen små butikker så vi, samt en del fisk- og sjømatsrestauranter, boligblokker. Ellers var det ganske stille og fredelig i denne lille byen. Stille før stormen (høysesong).

Foran bymuseet, så jeg fargerik abstrakt dekorasjon og en liten båt på utstilling for å tiltrekke seg besøkende som ønsker å bli kjent med byens historie.

Jeg elsker alt som er fargerikt. Og det gjør virkelig kameraet mitt også.

palavas-les-flots museum

Derfor ble jeg også glad da jeg gikk forbi en Mosaikk-blomsterpotte med Space Invaders på. Hurra for en liten hyllest til nittitallets popkultur!

space invaders blomsterpotte

Vi vandret rolig tilbake mot strandpromenaden. Sandstrendene var fortsatt noe urørt, med unntak av kanskje fem-seks barnefamilier og noen kjærestepar som benyttet seg av muligheten til å kunne boltre seg rundt på god plass før alle turistene og feriebolig-eierne dukker opp i høysesongens travle uker.

Bølgene skylte forsiktig i land og trakk seg like forsiktig tilbake, og slik fortsatte det. Det klare vannet glitret i solens refleksjon, og gjorde sitt ypperste på å prøve å lokke meg uti.

Jeg så barn som lekte i vannet med badering og badedyr, mens foreldrene dyppet tærne forsiktig i vannet før de endelig turte å bevege seg lenger og lenger ut.  Jeg var misunnelig. Aller mest på barna, egentlig. Jeg ville også ha badedyr eller badering og ligge der mens jeg flyter på vannet i takt med bølgene.

Ah, jeg kunne gitt hva som helst for å ha badetøy, håndkle og denne paraply-drinken akkurat nå.

rosa blomstrete kjole

strand palavas-les-flots

strandmorro

 

 

Helgetur langs Middelhavets kyst: Dagstur til Sète

At himmelen skulle være så grå og at tordenværet er på vei, det passer meg egentlig bare utmerket, her jeg sitter innenfor hjemmets fire vegger og gnir meg i øynene, trøtt som jeg er etter endt arbeidsdag og livets mange kjedsommelige rutiner.

Vivement le week-end, repeterer kollegene mine støtt og stadig, som en evig påminnelse om hvor lite de alle ønsker å sitte på kontoret fra morgen til kveld, fem dager i uka. De sukker, de stønner, og de scroller på mobil. Jeg tar meg ofte i å gjøre det samme, selv om jeg egentlig trives helt greit med den jobben jeg har.

Og så er det jo forsåvidt ganske viktig for livsgledens skyld å ha noe å se frem til. Noe som gir deg sommerfugler i magen. En spennende grunn til å telle ned dagene, timene, minuttene. En fin notat på kalenderen. Helg.

Min kjære og jeg hadde ikke rukket å være hjemme mer enn én uke (etter en herlig bursdagsfeiring i Roma) før vi hoppet inn i bilen og rullet ut på nye eventyr – i retning Middelhavets kyst og finere vær.

Rundt to timer tok det oss å komme frem til den koselige lille havnebyen Sète. For anledningen hadde jeg pyntet meg med en marineblå kjole som lenge hadde ligget i klesskapet på vent til å bli tatt i bruk, spart til en spesiell anledning.  For meg, som kommer fra en kystby og savner havet, med en lengsel som gror seg større og større for hver eneste dag – ja, for meg er en helg ved kysten den perfekte anledning til å kle seg pent og feire livets glade dager.

Vi parkerte og sjekket inn. Femti euro for en natt med frokost inkludert, på et nedslitt og gammelt ibis hotell med hyggelig resepsjonist som drømmer om å reise til Norge for å se nordlys og fjorder. Overrasket ble hun, da jeg fortalte henne hvor dyrt det dessverre er å feriere i vakre Norge. Fordi her i Frankrike, utenfor de største og mest kjente byene, er det jo faktisk ikke spesielt dyrt å spise ute, overnatte på hotell eller benytte seg av kulturtilbud og spennende aktiviteter.

Vi la igjen bagasjen på rommet, fylte opp vår felles vannflaske og forlot rommet til fordel for å utforske byen som var første ledd av helgturen vår. Neste dag skulle vi til stranda, og videre til et av mine favorittsteder i Frankrike; nydelige Montpellier.

Første gjøremål på lista; utepils. Serveringsdamen syntes det var spennende med besøk fra Toulouse – og enda mer spennende var det for henne at jeg ikke engang kommer fra Frankrike. Med et ønske om å gjøre Sète til en destinasjon vi vil se tilbake på med et smil og gode minner i bakhodet, påtok hun seg rollen som turistinformasjon og anbefalte både det ene og det andre. Dessverre var det begrenset hva vi ville få tid til, nå som det snart allerede var kveld, men vi takket for tips og vennlig service.

Vi spaserte langs havnen, til lyden av måkeskrik og bølgeskvulp. Forbi båter i ulike størrelser, i retning fyrtårnet. Takket være instagram og trender på sosiale medier, har også Sète fått seg bokstaver som former byens navn – strategisk plassert ved siden av det store fyrtårnet, med havnens mange båter i bakgrunnen. Jeg, som alle andre, tryglet om å bli tatt bilde av, der jeg poserte sammen med bokstavene SÈTE, mens kjæresten himlet med øynene over hvor teit det hele var.

Kvelden avsluttet vi på et vis som selv han ikke kunne klage på – med fransk gastronomi og deilig vin på en av byens desidert beste restauranter (L’Arrivage). Og definitivt byens mest kreative spisested – noe de også omtaler seg selv som. Vegetarisk forrett i form av squash blomster, én i fritert variant og én komplett blomst stappet med godsaker, etterfulgt av kjøttbasert hovedrett (skogsdue) og deilig dessert med kirsebær, sorbet, kjeks og mousse. Der og da kunne jeg sverge at det å ha noen ekstra kilo på kroppen ikke gjorde noen ting, ettersom det tross alt var forårsaket fortryllende måltid som dette.

gastronomisk veggismat

Fredag. Jøss, det var jo bare fredag. Helgen var såvidt begynt og jeg, jeg var allerede langt, langt borte fra alt som omhandlet kontorarbeid. Flere kilometre fysisk, flere tusen mil, mentalt.

blå kjole

middelhavskysten

havneby frankrike

natur

fyrtårn frankrike

fyrtårn sete

 

 

5 (u)nyttige ting jeg har lært av å være turist i Roma

For drøye fem dager siden pakket jeg ut kofferten etter å ha blitt tatt med på overraskelsestur til Roma, og allerede nå er det igjen fôringstid for kofferten min.

Denne helgen er det en biltur langs middelhavets kyst (her i Frankrike) som står for tur, med en overnatting i den lille havnebyen Sète og en natt i det jeg lenge har omtalt som min favorittby i Frankrike; Montpellier.

For akkurat tre år siden, dro Julien og jeg til Montpellier slik at jeg kunne mate hjernen i en ukes tid på språkskole for å forbedre franskkunnskapene på dagtid, og lære meg å lage noen franske spesialiteter på matlagingskurs på kveldstid. Samtidig spiste vi tre-retters måltid på restaurant to ganger daglig (lunsj og middag) omtrent hver dag. Den sommeren gikk jeg opp ti kilo i rekordfart. Og de kiloene har det blitt svært, svært vanskelig å kvitte seg med i etterkant. Sånn er det “dessverre” å bo i Frankrike.

Apropos, kaloririk og deilig mat… I Roma, akkurat som i Milano (i fjor) og Pisa (også i fjor) spiste jeg så mye deilig mat at jeg omtrent ikke klarte å bevege meg innen regningen var ankommet bordet. Heldigvis gikk vi mange kilometre hver eneste dag og svettet bort en hel mengde kalorier av både gåing og solsteking.

Gåing blir det nemlig mye av, når man skal rekke å besøke både Vatikanet, Peterskirken (som vi stod i kø for å besøke, men deretter ga opp), Pantheon, Colosseum, antikke Roma, Trevi-fontenen, Spansketrappen, parken til Villa Borghese, og en hel liste full av italienske godsaker man har lyst til å smake – fra bestemte restauranter, bakerier og gelato-kaféer.

Italia bilder

Sånn bortsett fra å pakke med meg et par gode sko, fotkrem og plaster – og bortsett fra å sette av et stort budsjett til mat – hva har jeg lært av å være turist i Roma?

  1. Omtrent alle restauranter har gode anmeldelser på TripAdvisor og GoogleMaps sitt review-system. Jeg er av den type person som aldri noensinne drar ut for å spise uten å gjøre grundig research på forhånd. Jeg kan fint tilbringe flere timer med intens scrolling, om det så vil avgjøre hvorvidt jeg ender opp med å spise noe som smaker helt gudommelig, eller noe som smaker rett-fra-boks-og-inn-i-mikroovn. Å finne god pizza og pasta i Italia er dog en enkel sak. Å finne fantastisk rett-fra-kjøkkenet til Mamma Italiana, derimot, er en litt sjeldnere vare. Men de finnes. Det beste er å høre på hva lokalbeboerne skriver, og ikke stole blindt på de fem-seks kommentarene fra briter og amerikanere som skryter hvert eneste spisested opp i skyene. Ser du kommentarer som “turistfelle-styr unna” inn i mellom all rosen? Inneholder restaurant-menyen 30-40 retter? Har restauranten innkastere?  Scroll videre. Dette gjelder for øvrig restauranter her i Frankrike også.
  2. Å handle klær i Italia (for kvinner) kan være vanskelig hvis man er større enn en norsk M.  Selv bruker jeg M i både Norge og Frankrike, og fikk meg en liten knekk i selvtillitten da jeg skulle prøve kjoler i Italia. I mange butikker finnes ikke større størrelse enn L, og heldigvis for meg passet denne størrelsen greit til kroppen min. Men stakkars de som er bare én størrelse større enn dette. Jeg håper inderlig at det finnes fine butikker for alle plus size og nesten-plus-size kvinner i Italia – andre butikker enn de som jeg var innom (som tydeligvis ikke har noe å tilby til de formfulle).
  3. Man kan “kjøpe seg ut” av de lange køene til de store turistattraksjonene. Å bestille guidet tur har som vi alle vet, både fordeler og ulemper. Det koster, det krever tid og tålmodighet, du liker ikke å få ordet “turist” stemplet i panna så hardt som det man får der man vandrer som en hyrdet saueflokk fra punkt til punkt for å lære både spennende og mindre spennende informasjon om hver eneste centimeter, hjørne og krok av monumentet/attraksjonen man besøker. I Roma finnes en annen løsning for dem som ikke vil stå i kø, men heller ikke vil ha guide; GetYourGuide er et av selskapene som tilbyr å la deg få slippe forbi den lange køen ved å la en av deres guider lede deg gjennom den kortere køen beregnet for turgrupper, bli med deg inn, for å deretter si ciao så snart du er inne. Da vi besøkte Vatikanet, betalte vi 30 euro for inngangsbillett med “kø-sniking” inkludert.
  4. Biler stopper ikke for deg, med mindre du allerede har begynt å krysse veien. Glem alt du har lært om trygg trafikk og fotgjenger-kultur i Norge. I Roma er det andre regler  som gjelder. I Roma kan man fint bli stående på fortauet og vente en halv dag, uten at noen stopper for å la deg krysse gaten. Her er det mann versus bil. Kryss gaten med hevet hode og vis at du er sjefen…og kryss fingrene for at ingen kjører på deg.
  5. Ingenting er gratis. Denne kurven med ferskt brød som plasseres foran deg på restaurantbordet mens du venter spent på en deilig spaghetti al ragù eller husets gnocchi, eller den store karafellen med vann som du gleder deg til å slukke tørsten med. Den vakre røde rosen som den fremmede på gaten plutselig tilbyr deg, fordi du, vakre prinsesse, du fortjener den blomsten av dem alle. Armbåndet som den joviale karen på gata tilbyr deg i gave, fordi du er så kul og fresh og alt det der… INGENTING. ER. GRATIS.

Ellers har jeg også lagt merke til at gatemusikanter i Roma er svært så talentfulle. Faktisk. Med et langt større repertoar enn mange av disse musikantene jeg husker fra tiden jeg bodde i Oslo – de som kun spiller “fugledansen” og “kalinka”. Ja, for hvordan kan man bli irritert av å lytte til Metallica’s “Nothing else matters” på akustisk gitar, og “Für Elise” (Beethoven) på keyboard mens man går tur i parken? Kudos.

Avslutningsvis? Jeg elsker Chianti (rødvin), Pinot Grigio (hvitvin), italiensk mat, det italienske språk, arkitektur, historie, kultur…. og det faktum at Italia bare ligger en mellom 1-2 timers flytur unna der jeg bor. Hurra!

Roma

Antikke

Triumfbue roma

Trevi selfie

Spansketra

Pasta roma

Vatikanet ute

Han tok meg med på overraskelsestur til Roma!

Med sommerfugler i magen, svette håndflater og et tåkete sinn, fikk jeg en ørliten følelse av déjà vu, der jeg travet frem og tilbake i leiligheten og fomlet rundt på badet, rastløs og nervøs som en chihuahua fanget i en stor folkemengde. Jeg kunne ha tisset på meg, så mye som jeg gledet meg til dette ukjente eventyret jeg hadde i vente. Hvordan han hadde klart å holde denne overraskelsen hemmelig i så mange måneder uten å spoile et eneste hint, er og forblir et eneste stort mysterium!

Jeg så meg i speilet. Usj, jeg var søtere den gang for over tre år siden, da vi først ble kjent. Da han først ble forelsket i meg. Men nå er jeg jo enda heldigere enn det jeg var da, nå som jeg er elsket så høyt som jeg er av denne karen. Hvorfor skulle han ellers finne på å overraske meg på en så gjennomført og utrolig måte?

Jeg mimret tilbake til vår aller første date og sammenlignet hvordan jeg følte meg da, med hvordan jeg følte meg nå – der jeg stod på badet og pyntet meg, med kofferten pakket og klar til å dra på eventyr…et eller annet sted. Med flyplassen som startpunkt.

Timene sneglet seg forbi, til vi til slutt endelig stod der, på flyplassen i Toulouse. Han pekte på listen over alle flyavganger som var planlagt for timene fremover, og lot meg gjette hvor vi skulle dra.

Et ørlite hint kunne han gi meg; jeg hadde aldri vært der før.

London, jo der har jeg vært. Hamburg også. Amsterdam var jo byen hvor vi feiret bursdagen min ifjor… Roma… Skulle vi…Skulle vi til Roma?!

Vakre Italia som jeg ble forelsket i, da jeg på egenhånd besøkte Pisa for ett år siden, og dro til Milano på venninnetur i September. Roma hadde jeg enda til gode å besøke…og lenge hadde jeg lengtet etter å reise dit.

Jeg så på ham, håpefullt. Var det dit vi skulle? Han nikket og smilte. Ja! Hurra! Vi skulle til Italia’s vakre hovedstad!

Han dro frem en reiseguide fra kofferten sin. “Sånn, nå har du lesestoff til flyturen”, smilte han. “Forresten, jeg har leid en Airbnb-leilighet som ligger midt i hjertet av byen”, sa han og pekte på bykartet som fulgte med boka. En halvtimes gåtur unna Vatikanet, en tjue minutters gåtur unna Trevi-fontenen, tjue minutter unna Colosseum, ja, vi kunne ikke bedt om noe bedre enn dette.

Vel fremme i Roma, med føttene godt plantet på italiensk jord, men med et hode fortsatt så langt oppe i den syvende himmel,  føltes togturen fra flyplassen og de åtte følgende trikkestoppene som et eneste stort blackout fra minnet.

Den lille Airbnb-leiligheten var som tatt ut fra en film; gammel, nedslitt, åletrang, men likevel svært sjarmerende og veldig typisk italiensk. Her skulle vi kose oss!

Jeg følte meg som en svevende tegneseriefigur med hjertesymboler til øyne. Ikke bare fordi jeg elsket å få en slik overraskelse servert i fanget. Men fordi han visste at jeg lenge hadde drømt om å reise til nettopp Roma. En tanke jeg hadde lagt fra meg, fordi vi hadde jo aldri tid til å prioritere nettopp denne destinasjonen. Det var for kostbart. For tidkrevende. Dette reisemålet skulle spares. Til en spesiell anledning. En eller annen gang…

Og denne anledningen, kom nå. Som en kjærlighetserklæring på min egen bursdag.

vatikanet

italiensk flagg

Jeg skal fortelle mer, så mye mye mer, om denne turen i et senere innlegg. I denne omgang deler jeg en rekke av mine videoklipp (tatt med mobil) i samspill med fin bakgrunnsmusikk. 

trevi

park roma

pizza italia

trevi fontenen

 

 

Jeg reiser i morgen, men jeg aner ikke hvor!

Det har nesten blitt en tradisjon, dette. Det å reise bort, langt vekk fra alt og alle for å feire at alderdommen har begynt å snike seg på og sette sine spor i både meg og ham.

Gamle er vi ikke. Ikke riktig enda. Men så kjapt som tiden flyr, skal det vel ikke mere til enn å blinke før vi plutselig sitter sammen på aldershjemmet og holder hender mens vi mimrer over alle de sprø påfunnene vi dro hverandre med på, i våre yngre dager. Disse dager, akkurat nå.

I morgen er en slik dag. En dag som jeg vil komme til å huske for resten av livet, frem til den dagen hukommelsessvikten kicker inn og hvisker ut detaljene, én etter én.

I over tre år har vi vært sammen, Julien og jeg. I morgen skal vi feire fødselsdagen min sammen, han og jeg, for fjerde gang på rad.

I 2015 inviterte han meg på restaurantbåt i Paris, for å nyte fransk gastronomi og utsikten mot mange av de mest kjente og kjære monumentene i kjærlighetens by. Et vakkert belyst Eiffeltårn, fabelaktige Notre Dame og den spektakulære broen Pont Alexandre 3 var bare en liten brøkdel av alt det spennende jeg fikk se av parisisk magi under den vakre stjernehimmelen på fødselsdagen min. Champagnesus, rødvin, filet mignon og en søt avslutning i form av crème brûlée – hatten av til deg, min kjære. Hvordan skal du klare å toppe dette neste år, tenkte jeg da.

I 2016 planla han en overraskelsestur. Vi skulle på biltur, men jeg fikk ikke lov til å vite hvor. Ikke riktig enda. Pakk kofferten og vent og se, sa han ivrig. Stol på meg, minnet han og blunket lurt. Jeg satte meg i bilen og tittet ut vinduet. Skulle vi til Lyon? Skulle vi til Alsace? Eller enda lengre unna….til Tyskland? Jeg gjettet og jeg gjettet – men jeg klarte aldri å gjette riktig. Sommerfuglene i magen flakset rundt i høy hastighet og spenningsnivået var så høyt at gåsehuden formet seg som et panser på huden min. Hvor skulle vi, hvor skulle vi? Jo, vi skulle til Luxemburg. Det lille idylliske landet kjent for sine vakre slott og grønne natur. Konsert skulle vi også på. Hans Zimmer. Komponisten som står bak filmmusikken fra Pirates of the Caribbean, Spiderman, Inception, og mange flere kinosuksesser. Min kjære kunne da ikke toppe dette?

I 2017 planla vi en to ukers biltur sammen, gjennom Nederland. Vi lot bursdagsfeiringen min bli flettet inn blant alle de andre store planene som stod på programmet for disse to spennende ukene i landet kjent for sine mange store vindmøller, sykkeltrafikk og nydelige tulipaner. Bursdag i Amsterdam. Vi feiret den med å spise deilig eplekake på den kjente kaféen Winkel 43, og ende kvelden med kanalcruise i Amsterdam (som han hadde reservert i all hemmelighet), spiste god mat og nøt øl fra det nederlanske bryggeriet Jopen. I tillegg fikk jeg en nydelig Swarovski-ring i gave, som et lite symbol på hans kjærlighet til meg.

…Og nå, nå sitter jeg her med sommerfugler i magen, gåsepanserhud og et hjerte som banker for fullt. I morgen skal vi til flyplassen. Og videre skal vi.

Men, hvor?

Jeg deler noen av feriebildene fra Luxemburg og Nederland for anledningen

Luxemburg

Luxembourg

vianden slottet

luxemburg natur

Utsikt Luxemburg

Nederland

nederland vindmøller

amsterdam kanal

gouda nederland

Nederland

 

 

 

Mine 6 kjipeste ferieblemmer: Matforgiftning, tyveri og ikke-eksisterende visum

Nå som sommeren nærmer seg med stormskritt og finværet allerede er på topp (i hvertfall her i Frankrike), regner jeg med at de aller fleste – akkurat som meg selv – er godt i gang med planlegging av sommerferie og alt som følger med.

Selv skal jeg reise på biltur rundt i Frankrike i September, en to-ukers ferie til Sør-Afrika i November (hvis jeg får innvilget fri fra jobb), men aller først skal jeg på en fem dagers ferie til en ukjent destinasjon allerede nå på onsdag for å feire bursdagen min sammen med min kjære. Ukjent fordi, han i kjent stil har planlagt å overraske meg på selve dagen – og ønsker ikke å si et pip om hvor vi skal reise eller hva vi skal gjøre. Dette skal jeg få vite først når vi står på flyplassen med bagasjen i hånda. Og ja, jeg gleder meg som et lite barn, og elsker at det hele holdes hemmelig frem til avreisedato. Med en så forutsigbar hverdag som det jeg har, og med en uvane for å planlegge hver eneste ferie til hver minste detalj, føles det faktisk helt fantastisk å ikke vite hva som venter meg. Hurra for trommevirvel, spenningsmomenter og overraskelser!

Å ha ferien planlagt fra punkt til prikke kan ofte føles litt som å sykle med støttehjul og hjelm og tenke at absolutt ingenting kan gå galt, så forberedt som man er. Likevel dukker de opp, støtt og stadig, disse situasjonene som får selv den mest avslappa i familien eller vennegjengen til å rive seg i håret og brøle ut de styggeste gloser, eller hylgrine i ren frustrasjon.

Det som er positivt med kjipe ferieblemmer er at de som oftest ender opp med å bli til svært interessante historier (på godt og vondt) som man grugleder seg til å fortelle til alle der hjemme, når man endelig kommer seg hjem. Hvem vet, én dag kan du kanskje kunne le av disse blemmene. Kanskje.

Her er en håndfull av egne anekdoter;

Gode anmeldelser på TripAdvisor gjenspeiler ikke alltid virkeligheten (Santa Catalina, Panama).

 Jeg var på ferie sammen med samboeren min og foreldrene hans på en to ukers roadtrip gjennom Panama. Flere måneder i forveien hadde “svigermor” og jeg sittet klistret foran hver vår laptop og letet side opp og side ned på både booking.com og TripAdvisor for å lete etter juveler i et hav fullt av gråsteiner. Ja, for slik føles det ofte når man leter etter et bra hotell i fin beliggenhet til billig pris. En av de mange stedene vi skulle besøke i Panama, var surferparadiset Santa Catalina. Vi trodde ikke være egne øyne da vi så bilder og leste anmeldelser av den bohemske drømmen av et hotell – som i tillegg hadde utsikt over den vakre stranda som Santa Catalina er kjent for…. Den drømmen brast i dét vi fikk nøkler til rommene våre. Skitne toaletter, skitten vask, skitne speil, gardiner fulle av tyggis og flekker som kunne minne om sperm, og flere hårstrå i ulike farger i sengen. I tillegg til enda flere flekker på både sengetøy og putetrekk. Ikke hadde vi toalettpapir, håndklærne var like møkkete som alt annet, og sluken i dusjen var full av hår. Vi klaget, men til ingen nytte. Stuepikene hadde nemlig gått hjem for dagen og hotellet var fullbooket. Julien brydde seg ikke, da han fortsatt var totalt målbundet av hvor vakker stranden var og hvor deilige drinker de serverte i den sjarmerende baren med nydelig sjøutsikt. Hvorvidt disse drinkene var smakfulle eller ei, kunne ikke brydd meg mindre. Der og da ønsket jeg bare noe sterkt i glasset, for å få hjelp til å sove der på det vemmelige sengetøyet sammen med DNA’et til alle de tidligere gjestene.

Visumkrav og mellomlanding? (Panama – New York – Paris).

Da vi skulle forlate Panama og reise tilbake til Frankrike, møtte vi også på en ganske kjip situasjon som kjapt kunne endt svært dårlig – hadde det ikke vært for at vi møtte på en helt fantastisk kar i innsjekk.  Lite visste vi at man behøver amerikansk visum selv kun ved en liten mellomlanding i USA. Derfor hadde vi heller ikke søkt om nettopp dét, og fikk streng beskjed om å logge oss på nett og søke om ESTA-visum så fort som bare juling. Klokka tikket og stressnivået økte. Med svette, skjelvende hender fylte jeg ut det lange skjemaet, dro frem bankkort fra vesken og gjorde alt som måtte gjøres for å få meg og Julien inn på det United-flyet fra Panama. Viljen min sa ja, Wifi-signalene sa nei. Page loading, page still loading, betalingen ble ikke gjennomført – og vi kom oss ingen vei. Mannen i innsjekk kom til unnsetning og lot en kollega ta over plassen hans, mens han ledet oss inn på et kontor og lot oss få bruke hans egen PC til å fylle ut skjemaet på nytt. Som i en actionfilm, følte jeg lyden av ei klokke med nedtelling tikke på høyt volum, mens vi jobbet på spreng for å fylle ut skjema, betale og løpe som savannens sprekeste gaseller, i full fart fra bagasje-levering til sikkerhetskontrollen og videre til riktig gate. Som i en film med lykkelig slutt, rakk vi flyet. På aller siste minutt.

Matforgiftning i Moldova.

For to år siden reiste jeg til Moldova på egenhånd for å jobbe som frivillig på en skole. Jeg bodde hos en vertsfamilie som ikke snakket annet enn rumensk og russisk, hvor kommunikasjon oss i mellom hovedsakelig gikk via Google Translate. På skolen assisterte jeg som engelsklærer og hjalp til når læreren behøvde en ekstra hånd under gruppearbeid, og når elevene trengte hjelp til å løse oppgaver og pugge gloser. Å bidra med en hjelpende hånd, mestret jeg greit. Å spise lunsj uten å få en hjelpende hånd tilbake, mestret jeg tydeligvis ikke i det hele tatt. En papirpose stappfull med fersken lå på bordet inne på pauserommet, og vi fikk alle beskjed om å forsyne oss om ønskelig. Enhver idiot kunne se at frukten var full av møkk og behøvde å bli vasket før man kunne bite tennene i den. Dette enset ikke jeg, og spiste en hel (skitten) fersken og ante fred og ingen fare, frem til en av de andre frivillige spurte meg om jeg ikke hadde vasket frukten før jeg spiste den. Samme kveld ble det fossefall både forfra og bak, i flere omganger, flere timer, flere dager. Lenge leve allmenn kunnskap som selv barnehagebarn forstår seg på.

Høye hæler i Auschwitz.

Jeg dro på studietur sammen med en liten gruppe til Krakow, og trodde jeg hadde pakket absolutt alt som var nødvendig å ha med seg på en langhelg til en av de vakreste byene i hjemlandet til min mor. Det at vi skulle besøke konsentrasjonsleirer hadde jeg helt glemt – og dermed også glemt å pakke noe av det aller viktigste å huske på, når man først drar på tur: fornuftige sko. Lang historie kort, i mangel på noe annet, endte jeg opp med å trippe rundt på høye hæler i Auschwitz – og har aldri følt meg flauere og mer ukfomfortabel noen gang.

Ugyldig bussbillett i San Diego, California.

Etter å ha tilbrakt tre avslappende dager i herlige San Diego, skulle jeg etter planen reise til Las Vegas for å møte to venninner og feire 21-årsdagen til en av dem. I e-posten fra Greyhound-busselskapet var det sendt et vedlegg som jeg lastet ned på mobilen. Bussbilletten. Blid og fornøyd over å ha funnet frem til busstasjonen uten å rote meg bort, viste jeg billetten til damen i luken og ventet på grønt lys til å la meg gå ombord på bussen. Dette grønne lyset kom aldri. Jeg hadde lastet ned feil dokument og ville ikke få stige ombord på bussen før jeg stod klar med billetten skrevet ut på papir. Desperat spurte jeg om jeg kunne videresende e-posten til henne, slik at hun selv kunne skrive ut dokumentet for meg. Dette nektet hun, og henviste meg til biblioteket lenger opp i gata. Rettere sagt, en fem minutters gåtur fra stasjonen. Som Murphy’s lov skal ha det til, så kan man ikke ha uflaks uten at det får en eneste stor domino-effekt. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at da jeg kom frem til dette biblioteket, var det stengt og all håp var dermed ute. Jeg brast ut i gråt og ulte høylytt. En skjeggete mann som luktet sterk alkohol og ei eldre dame med sørstatsdialekt dukket opp fra hver sin kant for å trøste denne tragiske kvinnen i nød, som jeg nå var blitt. Damen med sørstatsdialekt lovet meg at Gud passer på, og alt vil ordne seg. Mannen nikket. Hvis disse to fremmede menneskene hadde troen på meg, så burd jeg også kunne ha tro på meg selv, tenkte jeg. Og det var da jeg kom til å huske på at en av mine kolleger i Florida hadde ei datter som fortsatt holdt til i San Diego. Denne datteren endte opp med å bli min reddende engel. Hun kjørte meg til flyplassen, og mamma (engel nummer to) ordnet flybillett fra San Diego til Las Vegas (etter å ha hørt meg grine på telefonen i tjue minutter). Gullhår i rumpa, det har tydeligvis jeg.

Tyveri i Paris.

Jeg klarte å bo hele to år i Paris uten å bli frastjålet noe som helst. Det vil si, frem til den dagen jeg skulle reise på ferie og ble offer for tyveri på lokaltoget mitt. En høy, brautende mann plasserte seg ovenfor meg, blokkerte utgangen og stilte drøssevis med spørsmål som ikke ga noen mening. De skulle gå av toget på Châtelet og lurte på om dette var riktig tog, fikk jeg i det minste med meg. En tjukk og lav fyr, stilte seg bak meg og dunket borti meg hver gang toget bevegde seg. En tredje mann flyttet på seg såpass mye at jeg aldri rakk å se ansiktet hans. Toget ble brått fylt opp med mennesker som presset på, og der stod vi, inneklemte som sardiner på boks. Mennene som skulle gå av på Châtelet, gikk ikke av på Châtelet, men heller fire stopp tidligere. Og lommeboka mi, den var borte. I stedet for å reise på ferie ble jeg nødt til å dra på politistasjonen, ringe banken og sperre kort, ringe min kjære, ringe mamma, ringe alle sammen. Jeg kom meg frem til reisemålet til slutt, men milde himmel så sint, så trist, så frustrert, så oppgitt, så sjokkert, så hevngjerrig…så…så…ja, hva slags negative følelser er det man ikke sitter igjen med, når slike ting hender?

For anledningen, siden reisemålet ble nevnt hele to ganger, deler jeg noen av feriebildene våre fra turen til Panama (Januar, i fjor).

palmetrær

panama tur

strand panama

panama kanalen

kolibri bilder

båttur

ananas

 

 

Djevelbrua, vingårder og magiske grotter – en helt vanlig søndag i Lot-distriktet

Etter en helt fantastisk lørdag (med mye regn) i den idylliske byen Sarlat, stod en like fin søndag for tur. En søndag bestående av et spontant grottebesøk og en sviptur innom den sjarmerende lille byen Cahors for å spise lunsj og fotografere den vakre Djevelbrua. Og sist men ikke minst, tok vi oss en mer eller mindre obligatorisk tur innom en av de mange vingårdene i Cahors, for å smake både rødt, hvitt og rosé og handle med oss et par kartonger – direkte fra vinprodusenten.

Vi foretrekker å handle vin på denne måten, min kjære og jeg. Flere ganger i året reiser vi rundt i nærområdet, slår av en prat med de (som oftest) svært hyggelige familiene som driver de forskjellige vingårdene, smaker produktene, kjøper med oss de utvalgte favorittene – og vender tilbake igjen i en senere anledning for å kjøpe mer av det som faller aller best i smak.

Denne gang endte vi opp med en hel kartong med fantastisk rosévin og en kartong med rødvin av forskjellig årgang. Den lille vingården (Château Vincens) driftes av et søskenpar, som i tillegg til å ta seg av landbruk, vinsmaking og utsalg, reiser rundt fra by til by på diverse vinmesser for å markedsføre produktene sine. Markedsføring har de definitivt under kontroll, da de allerede eksporterer vin til land som Korea, Japan og USA, i tillegg til diverse land i Europa.

Før vi dro på besøk til denne vingården, som en fin avslutning på en herlig helg og gøyal biltur, gjorde vi noe helt annet. Noe svært så annerledes;

Vi besøkte en av Lot-distriktets mange magiske grotter. Ja, for det er en slags overnaturlig magi over det å vandre dypere og dypere under bakken, mens tusenvis av stalaktitter og stalagmitter titter frem fra alle mulige kanter. Les Grottes de Cougnac regnes dessuten som et historisk monument, takket være den ene grottens mange førhistoriske helleristninger. Jeg hadde så vanvittig lyst til å ta bilder av dem, men måtte selvsagt respektere foto-forbudet som gjaldt for denne delen av visitten. Fotobonanza ble det derimot i den andre grotten!

Mellom grottebesøk og vingård, klemte vi inn en og en halv time til å spise lunsj på en koselig liten kafé i sentrum av Cahors, med utsikt over den gotiske Saint-Étienne katedralen. Så snart lunsjen var spist og regningen betalt, kjørte vi bort til Le pont Valentré, også kjent som Pont du Diable (“Djevelbrua”) for å fotografere det jeg synes er den fineste severdigheten i hele Cahors.

Det er rart å tenke på hvor lite jeg vanligvis føler jeg får tid til i løpet av en dag. Og likevel rakk vi å gjøre så utrolig mye spennende nå på søndag – og det bare en 1-2 timers kjøretur fra vårt eget hjem. Ja, jeg sier det om og om igjen; jeg føler meg heldig som bor her i store, spennende Frankrike!

utsikt frankrike

Saint-Étienne katedralen i Cahors

saint-etienne katedralen

“Djevelbrua” 

djevelbrua

cahors

sørfransk

Utsikten fra innkjørselen til Cougnac-grottenes område

utsikt cougnac

Grottebesøk

cougnac grott

Snodig, små-skummelt og vakkert på samme tid

stalagmitter

stalaktitter

Vingården

château vincens

vingård cahors

Flere eventyr i det spennende Lot-distriktet og Dordogne-området blir det definitivt, både i sommer og i høst!

Lot distriktet