Siden sist – digital detox og produktivitet

Siden forrige oppdatering, min lille julehilsen fra Stavanger, har vi gått inn i et nytt år og jeg har reist tilbake til Frankrike etter et tre uker langt opphold i Norge. Det var fint å være hjemme, tilbringe tid sammen med familie og venner, eller, venn, den beste av dem. Nå ser vi mot våren, vi gleder oss til å rive det forferdelige kjøkkenet som kom med leiligheten, erstatte det hvite og turkise med en stil som kler oss bedre, svart kjøkken med benkeplater i lys eik. Oppussingen stopper ikke der, for vi har jo også et bad som trenger en makeover, et soverom som trenger nye møbler og ny garderobe, og et gjesterom som vil bli mitt bibliotek og hjemmekontor. Vi har mye å gjøre, og nå venter vi på å endelig få sofaen levert hjem til oss, den som vi bestilte fra Italia allerede i november, vi venter på å få den på plass i stua, slik at vi kan kjøpe oss nytt teppe og stuebord tilpasset sofaens størrelse og kaffebrune farge. Aloe Veraen min har forresten vokst mye siden sist og trenger ny potte, den trives bedre her inne i stua enn ute på terrassen. Det samme gjør de andre sukkulentene, de vokser og vokser og alle trenger de mer plass.

Siden forrige gang jeg delte mine tanker, har jeg holdt meg mer eller mindre unna internett for ikke å la meg bli distrahert fra å skrive ferdig manuset som jeg har jobbet med siden fjorårets vår. Det er skremmende hvor mange timer av livet som kastes bort på meningsløs scrolling, både på sosiale medier, aviser og nettbutikker. Jeg har innsett at det holder i massevis å lese nyhetene én gang til dagen. Det har også gått opp for meg hvor mye bedre jeg har det uten kjøpepress og livsstilsmisunnelse, den negative påvirkningen fra sosiale medier. I stedet for å sløse bort tid på underholdning som ikke gir meg noe tilbake, har jeg meldt meg på skrivekurs hos Norsk Forfatterutvikling, et kurs jeg håper vil gi meg den tyngden jeg trenger, lære meg skrivekunstens hemmeligheter. Jeg vil skrive et helt nytt manus i forbindelse med kurset, derfor jobber jeg iherdig med å fullføre mitt forrige bokprosjekt, og vil snart vinke farvel til karakterene som jeg har tilbrakt så mye tid sammen med de siste månedene, slippe dem fri og håpe noen tar dem imot med åpne armer.

Siden forrige gang jeg skrev et blogginnlegg, har jeg dessuten kjøpt flere bøker, både nytt og brukt, fine romaner og spennende thrillere, leselysten er for tiden like stor som skrivegleden og jeg kan ikke nekte for at jeg skriver bittelitt bedre jo mer jeg leser. Derfor leser jeg så mye som mulig. Om jeg bare hadde bodd i Norge på deltid, eventuelt fått meg en sommerjobb eller vinterjobb eller hvilken som helst sesongjobb, ville jeg skaffet meg lånekort på biblioteket og tilbrakt store deler av fritiden der. Vi har et flott bibliotek i Toulouse også, men å lese på fransk hjelper meg dessverre ikke å komme nærmere mitt mål. Nei, om jeg virkelig vil nå gjennom forlagenes nåløye, må jeg begrave meg i alt jeg finner av gode tekster skrevet på norsk. Jeg vil, det er ingenting jeg vil mer enn dette. Om jeg ikke får det til denne gang, vil jeg prøve igjen helt til jeg klarer det.

Lite, men likevel ganske mye har altså skjedd siden forrige gang. Julien spurte meg om jeg ikke vil ta meg en liten pause mellom manusene. Nei, sa jeg, for ingenting skjer når man har pause. Den eneste pausen som bryr meg akkurat nå, er den fra sosiale medier, TV-titting og andre tidstyver, de som står i veien for min produktivitet. De som står i veien for oss alle, vil jeg tro.

Jeg har mye å dele fra juleferien i Norge og etter hvert vil jeg også rette fokuset mot oppussingsprosjektet, men akkurat her og nå er tankene et helt annet sted. Reisen skal jeg selvfølgelig ta dere med på, jeg lover. Både skriveprosessen (og hvordan jeg mestrer skrivekurset), livet i Toulouse og alt annet som fortjener en skildring i form av tekst og bilder. Vi skrives!

Bilder fra Stavanger – jeg kommer tilbake i mai, med mindre livet fører meg et annet sted eller ingensteds.

Julekvelden og det man ønsker seg

Tjuefjerde desember, Mariah Carey synger over høyttalerne, hun forteller at hun ikke ønsker seg mye til jul. Alt hun vil ha er sin utkårede. Teksten har hun sunget i snart tretti år, og er det noen som virkelig har råd til å mene at de helt ærlig ikke ønsker seg annet enn en mann (eventuelt kvinne eller annet), så er det multimilionærer som henne. Andre ville nok sagt med lav stemme eller skrevet i parentes at nissen kanskje kunne tatt seg av strømregningen i tillegg.

De fleste ville dessuten ønsket seg at pandemien tok slutt (det vil jeg tro Mariah også ønsker), at helsevesenet fikk mer penger og at alle som sliter seg halvt ihjel med lange arbeidsdager og useriøse kontrakter fikk tilbud om fast ansettelse og en lønn det går an å leve av.

Det finnes også mange der ute som skriver ønskelister som ingen vil se, de lager julemat til seg selv eller dropper matlagingen fullstendig, for de har jo ingen å dele den med. Mange av samfunnets ensomme ønsker seg ikke annet enn en varm klem og et vennlig smil fra noen som bryr seg, en som lover å ta telefonen hver gang ensomheten fyller rommet, en som lyser opp selv de mørkeste dager og forvandler gråt til latter, en man kan skape minner sammen med, minner som vil bli gjenfortalt til det ikke lenger er mulig å huske hvordan de først ble til.

Tjuefjerde desember, jeg skiftet fra jeans og genser til rød kjole og paljetter, vi pyntet oss med festlige julehårbøyler og drakk musserende fra Frankrike. Vi skålte og jublet “god jul”, mine foreldre, min mann og jeg. Vi er bare fire, vi kommer aldri til å være flere enn fire, en dag blir vi kanskje færre, men jeg orker ikke å tenke på slike grusomheter. Gjerne skulle jeg ønsket å feire jul med både hans foreldre og mine samtidig, men det er ikke så enkelt, ingenting er enkelt og vi fortsetter derfor å feire annen hver jul med hans og mine, som om vi var barn av skilte foreldre med delt omsorg.

Jeg avsluttet julekvelden i ny pyjamas. Vi så film og drakk eggelikør, før vi sov bort julenatten og stod opp tidlig for å kjøre til fjellet neste morgen. Hyttetur og barnslig lek i snøen, en bedre start på romjula kunne jeg ikke bedt om.

Det er ikke så lett å be om noe som helst i disse dager, ikke når absolutt alt er så uforutsigbart. Selv hvor mye det koster å ta en dusj har ingen fasit. Derfor turte jeg heller ikke å ønske meg noe spesielt til jul, ikke mer enn et skjerf, noe jeg visste jeg ville få bruk for uansett om gradestokken skulle avslørt ti pluss eller femten minus, uansett om hytteturer, eller hele jula for den saks skyld, ville blitt avlyst på grunn av smittebølger. Skjerf fikk jeg, og pyjamasen var dessuten også en gave av kategorien som passer selv i usikre tider som nå, for uansett om isbreer smelter og skoger brenner, uansett om verden lenkes fast av portforbud, vil det alltid være nødvendig å krype til køys på et eller annet tidspunkt. Med eller uten pysj. Småparanoid og pessimistisk som jeg er, der jeg ser for meg at jeg en natt kan ende opp i en situasjon hvor jeg vil bli tvunget til å løpe ut av leiligheten eller huset midt på natten, sover jeg helst i pyjamas for ikke å risikere å måtte flykte med rumpa bar.

Til jul fikk jeg altså pyjamas og skjerf. Jeg fikk andre gaver også, deriblant en fin ullgenser som jeg tok med meg til fjells. Vi er heldige, mine nærmeste og jeg, vi som har råd til å krysse landegrenser for å besøke hverandre, vi som kan gi hverandre ullklær og ikke har problemer med å betale regninger og leie hytte for to døgn. All I want for Christmas is you, synger Mariah, jeg trenger ikke så mye mer enn mine kjære, jeg heller, men en friskmeldt verden ville vært fint, for å gjøre det lettere å komme hjem igjen på besøk til våren eller sommeren.

En vår uten restriksjoner, en rausere verden. Et utopia.

Forsvunnet førjulsoptimisme

Over byer, hav og land, jeg ser ut vinduet, jeg ser at himmelen er rød, jeg vet at det er kaldt, mye kaldere der hvor jeg skal enn der hvor jeg har vært. Innvendig er vi alle litt frosne, vi ser verden med skeptiske øyne og vet ikke lenger om det er lov å glede seg til noe som helst. Alt kan jo forsvinne på et blunk, det har det gjort så mange ganger før, så hvorfor ikke nå, hvorfor ikke rett før jul?

Jeg lander omsider på norsk jord, men jeg klarer likevel ikke å tro på noe av det jeg ser. Jeg er her, men jeg er ikke her. Hvor er gleden, hvor er lykkerusen, hvorfor føler jeg meg så apatisk her jeg står og omfavner mine nærmeste på flyplassen, hvorfor føles det som om den fine delen av den jeg var har blitt drept og erstattet med et tomrom?

Den første natten på pikerommet drømmer jeg at jeg sykler på vei til en ny jobb, i drømmen har jeg blitt ansatt som resepsjonist i et yogasenter, jeg gleder meg til å møte kolleger, til å lære nye arbeidsoppgaver og spise matpakke på pauserommet. Sykkelen min er mye finere enn den jeg eier i virkeligheten, den gjør meg stolt og jeg stopper ved veikanten for å ta et bilde av meg selv med den flotte, mørkerøde sykkelen i bakgrunnen. Det skulle jeg aldri ha gjort, for plutselig ser jeg en varebil kjøre over den, slepe den etter seg langs veien. Gråtende løper jeg etter sykkelen, jeg ser den forsvinne i det fjerne og jeg hyler så høyt jeg kan. Jeg vet jeg må ringe arbeidsgiver, fortelle at jeg vil bli forsinket til første arbeidsdag, at sykkelen min har blitt overkjørt. Jeg ringer, beskriver hva som har hendt og blir møtt med et misfornøyd stønn, de tror ikke på mine ord, de tar meg ikke på alvor. Farvel, sier de, jeg er aldri velkommen igjen.

Jeg våkner og husker hver eneste detalj, selv den forurensende lukten av varebilen, lyden av støtet og den vonde følelsen av å stå tomhendt og se fremtiden forsvinne foran meg. Drømmen kan minne om en metafor og det skremmer meg. Hvor er jeg på vei, hvorfor føler jeg så lite når jeg vil føle så mye?

Det er førjulstid og jeg er hjemme hos familien. Jeg vet ikke hvor lenge, det får skjebnen avgjøre. Når jeg sier skjebnen mener jeg myndighetene og smittetallene og den bisarre bobla som vi alle sitter fast i.

Nå ser jeg ut vinduet og himmelen er sort, men julelys og gatelys blinker om kapp. Det finnes ingen stjerner, bare menneskeskapte lys. Det er de heldige som flyr over oss på himmelen som ser stjerner når de ser ned mot vår verden. Selv ser vi bare mørke når vi løfter blikket og ser lengselsfullt mot månen.

Hva ønsker du deg til jul, spurte han meg, min kjære. Jeg trakk på skuldrene, det gjør jeg fortsatt, for hva ønsker man seg når man har alt og ingenting på samme tid?

Hva ønsker man seg når man ikke lenger klarer å føle, når man ikke lenger vet hvem man kan få lov til å være neste år?

En skygge, et blødende hjerte, en fullverdig person, jeg vet ikke. Ingen vet. Å forsøke å holde fast i seg selv begynner å bli slitsomt, jeg holder jo allerede fast i andre, vi holder hverandre over vann og sier at vi aldri vil drukne, ikke så lenge jeg har deg og du har meg. Derfor har jeg ikke druknet, men jeg er nummen.

Nummen vandrer jeg gjennom gatene i Stavanger. Jeg smiler, fordi smilet er det fineste jeg kan gi mine nærmeste akkurat nå. Et smil for å varme alle andre mens jeg beveger meg gjennom tåken og ser likegyldigheten dypt i øynene. Jeg forteller den hvor høyt jeg savner den uskyldige, naive førjulsoptimismen, men jeg får ingen svar.

Jakten på JULESTEMNING i en blå desember

Desember fikk en kjølig start. Været har allerede vært kaldt fra midten av november, med en drastisk overgang fra mild høst til iskald vinter. Det vil si, iskaldt på sørfransk vis, en landsdel hvor somrene byr på førti varmegrader og tørke, og vintrene stort sett byr på regnvær og kraftig vind.

I løpet av mine fire år her i Toulouse, har jeg bare sett snø to ganger, begge under arbeidstiden, jeg husker godt hvordan alle mine kolleger flokket til vinduene for å se snøfnuggene falle. Snøen legger seg så sjelden over denne byen at ingen ønsker å gå glipp av den når den først melder sin ankomst, det ville heller ikke jeg.

Vi har nådd årets siste måned, desember, og jeg undrer hvor tiden ble av, om det virkelig har gått ett år siden pandemien hindret meg fra å reise hjem til jul, ett år siden Julien og jeg leide ei hytte på fjellet sammen med hans foreldre og gjorde det beste ut av situasjonen, samtidig som jeg holdt på å knuse i tusen knas av hjemlengsel.

Denne jula prøver jeg på nytt, til tross for at viruset nok en gang prøver å sette kjepper i hjulene for meg og mine desemberplaner. Jeg følger de norske pressekonferansene slavisk og kjenner magen vrenge seg for hver gang ordene innreiserestriksjoner og karantene blir nevnt. På toppen av det hele ble Julien koronasmittet for elleve dager siden og jeg har derfor både testet meg flere ganger (negativ) og sonet karantenetid sammen med min isolerte mann (som dessuten er fullvaksinert med Pfizer). Vi har sovet i forskjellige rom og både desinfisert og luftet leiligheten som om døden ventet like rundt hjørnet. Alt for ikke å dra med meg viruset hjem til Norge.

Å planlegge noe i disse dager er så godt som umulig. Julien og jeg skulle reise til Lyon forrige helg, for å besøke den vakre lysfestivalen La Fête des Lumières sammen med venner vi ikke kommer til å se før langt frem i tid. Tre dager senere skulle jeg pakke kofferten full av julegaver og reise til Gardermoen for å besøke ei venninne på Østlandet, jeg så frem til overnatting og venninnetid før reisen hjem til familien i Stavanger.

På grunn av Juliens deltasmitte ble det ingen tur til Lyon, og grunnet de nye innreiserestriksjonene frister det lite å sette mine føtter på Gardermoen. Avlyst, utsatt, ingenting kan lenger planlegges på forhånd og alt baserer seg på spontanitet og viljen til å betale høye priser i siste sekund. Eventuelt bli sittende alene.

Julestemningen er fraværende. Selv etter å ha besøkt det lokale julemarkedet tre ganger, lyttet til julemusikk og sett en rekke julefilmer, klarer jeg ikke å gjenopplive julemagien. Den må ha dødd av Covid 19, sammen med optimismen og håpet for fremtiden. Heldigvis selges det mye rødvinsgløgg på markedet. Om jeg drikker nok gløgg, vil kanskje julegleden komme tilbake. Hvem vet.

Jeg sitter ikke lenger i karantene, og har derfor tatt meg en ny tur til julemarkedet for å handle julegaver til mine nære og kjære. Dette kunne vært nok en ny mulighet til å komme i julestemning igjen, men jeg føler ingenting. Sommerfuglene i magen og den varme gode følelsen er like fraværende som snøen. Kanskje fordi jeg ikke har spist risgrøt med kanel og sukker enda, kanskje fordi jeg fortsatt ikke har sett Julenissen sitte med barn på fanget og ønskelister i hånda i den lille hytta på Place du Capitole. Eller fordi jeg ikke vet om innreiserestriksjonene vil bli strengere om tre dager. Tenk om jeg må feire jul alene på et karantenehotell?

Vi har nådd desembermånedens trettende dag og det er ikke lenger iskaldt ute, men sol og blå himmel. Og hele femten grader, som en mild høstdag eller tidlig vår. Jeg kler meg likevel etter kalenderen og pynter meg med strikkelue og tykk genser, ulla gjør meg både svett og ukomfortabel, meg jeg tviholder på alt som vanligvis ville gitt meg den gode førjulsfølelsen.

Jeg ser opp mot den solfylte himmelen og lengter etter snø. Telefonen forteller meg at den norske regjeringen vil innføre enda strengere tiltak. Jeg sukker tungt og trasker hjemover med handleposer fulle av julegaver som kanskje eller kanskje ikke vil bli liggende i leiligheten til neste år.

Ulykke på hotellet (og landsbyidyll)

Jeg hadde aldri trodd at kvelden skulle ende slik, at jeg skulle stå der i våt bikini og skrike til en massør som ikke kunne engelsk, skrike “help” og “he’s injured” til ingen nytte, før jeg prøvde meg på et internasjonalt “SOS” som endelig fikk ham til å få opp farta og tilkalle hjelp.

Bryllupsreisens nest siste dag hadde startet så fint, og endt så uheldig. Vi startet dagen med en kjøretur til landsbyene Filoti, Halki og Apeiranthos før vi dro videre til fjellet Zevs.

På fjellet ligger grotten hvor Zevs ifølge gresk mytologi ble oppfostret. Planen var å vandre opp dit sammen, men jeg kom meg ikke lenger enn til punktet hvor den komfortable grusstien tok slutt. Med klump i halsen studerte jeg det bratte terrenget og de store, skremmende steinene som lå spredt oppover bakken. Jeg beklaget til Julien, jeg var lammet av min ekstreme høydeskrekk og av traumene etter forrige fjelltur (da tåneglene mine ble revet fullstendig av). Jeg satte meg på en flat stein og lovet å vente, mens han fortsatte ferden alene, noe jeg ikke syntes var så lurt. Paranoid, begynte jeg å bekymre meg for ville dyr, om de da finnes på Naxos, og så for meg de verste ulykker mens jeg ventet. Tiden gikk, Julien brukte lengre tid enn forventet, og jeg fryktet at noe hadde hendt ham. En ulykke, et fall.

Men alt gikk fint, han kom seg helskinnet tilbake til møtepunktet, til den flate steinen som jeg satt på. Jeg spurte om grotten, om den var verdt strevet, han ristet på hodet og sa at jeg ikke gikk glipp av stort.

Vi dro videre til Filoti, hvor vi drakk kaffe på en utekafé med nydelig utsikt mot fjellandskapet, og vandret rundt gjennom landsbyens sjarmerende gater. Deretter dro vi til Halki for å besøke destilleriet som har produsert sitronlikøren Kitron siden 1896, før vi avsluttet vår lille sightseeing med en tur til Apeiranthos, den eldste av fjellandsbyene.

Tiden begynte etter hvert å bli knapp, vi hadde en massasje å rekke på hotellets spa. Vi ønsket oss parmassasje, men massøren jobbet alene og kunne derfor ikke tilby annet enn hver vår halvtime alene, hvor den ventende kunne benytte seg av boblebad, sauna og steam mens den andre ble massert.

Herfra gikk alt galt…

Massasjen var ren og skjær tortur fra start til slutt. Massøren snakket omtrent ikke engelsk og jamringen min gjorde ham tydeligvis bare enda mer giret, for smerten ble verre for hvert au jeg klarte å hyle ut. Til slutt sa han likevel noe på engelsk, “is pain, yes?”

Dette ordet hadde han altså lært seg. Pain. Jeg bekreftet, og fikk den underligste reaksjonen tilbake. Han lo. Som en sadist.

Etter en halvtime som varte i et halvt år, tok jeg meg en dusj og plantet deretter den bikinikledde rumpa i saunaen før jeg satte meg forsiktig i boblebadet. Med forsiktighet, fordi Julien som hadde oppholdt seg i boblene før meg, hadde fått badebuksa sugd fast og endt opp med et lite hull i stoffet da han endelig klarte å løsrive seg.

Nervøs, satt jeg i boblebadet og ventet på at hans seanse med sadistisk massasje skulle bli overstått. Han kom til slutt ut derfra med samme ansiktsuttrykk som jeg innbiller meg at jeg selv må ha hatt.

Til tross for at han bare en halvtime tidligere hadde blitt angrepet av boblebadet, senket han kroppen nedi det varme vannet hvor vi ble sittende en liten stund, til massørens neste klienter banket på døra. Nå var det deres tur.

Da jeg reiste meg for å forlate det lille boblebassenget, la jeg merke til at overflaten var vanvittig glatt. Såpeglatt. Eller glatt som en vintermorgen i Stavanger etter en regnfull natt. Jeg gjorde derfor som jeg ville gjort om jeg hadde vært hjemme på vinteren og skodd i glatte støvletter, jeg satte meg på rumpeballene og skled ned de tre trappetrinnene fra boblebad til gulvfliser.

Julien valgte derimot å stole på trappene, noe han sekunder senere ville angre på. Jeg så ham fly ned trinnene og bli kastet bortover gulvet som om spaet var enden av en akebakke. Hjertet mitt banket så hardt at jeg trodde det skulle hoppe ut av brystet, jeg skrek som om mannen min var død.

Han blødde ikke. Han var ved bevissthet. Han kunne fortsatt bevege beina. Men venstre arm så ikke bra ut, ikke i det hele tatt. Klissvåt og halvnaken, løp jeg ut i korridoren og letet etter noen, hvem som helst, og fant massørens neste klienter, et britisk kjærestepar. De ville vite om vi snart var ferdige med bading og sauna, og ble vettskremt da jeg sa at mannen min lå skadet på gulvet foran boblebadet.

De hentet massøren som ikke forstod alvoret, ikke før jeg skrek “SOS”. Resepsjonistene ringte etter en ambulanse, noe som ga meg nok tid til å løpe opp på rommet, ikle meg bukse og t-skjorte og pakke med meg klærne og helsekortet til Julien. Han ble nemlig ledet ut av hotellet og inn i ambulansen iført bare badebukse og morgenkåpe.

På sykehuset fikk vi vite at han hadde fått armen ut av ledd, og endte derfor opp med flere suvenirer enn planlagt i bagasjen. Røntgenbilder og fatle. Bryllupsreisen var heldigvis bare én dag unna sin ende.

Vakre Strender, naken mann og grafittikunst

Det er ingen tvil om hvor vi fikk servert bryllupsreisens beste frokost. Vårt overnattingssted på Naxos, Argo Boutique Hotel, slo femstjerners hotellene på Kreta og Santorini med god margin. Vi forsynte oss fra en spennende buffet med et stort utvalg av greske spesialiteter. Fylte vinblader, greske oster, grønnsakspai, kjøttpai, ostepai, salater og grillede grønnsaker, pølser og pålegg, kaker og desserter, variasjonen var enorm. Begge spiste vi altfor mye.

Planen var å leie bil for de neste tre dagene, tilbringe første dag på biltur langs øyas sørlige kyst, se de flotte strendene som vi hadde lest så mye om i “Lonely Planet”-guiden vår. Været var ikke så varmt som vi hadde ønsket, og vinden kunne vi fint klart oss uten, men vi pakket likevel med oss badetøy, for å være på den optimistiske siden.

Den første stranda vi besøkte, Agios Prokopios, skulle vise seg å være den vakreste. Det hjalp selvfølgelig at vinden fortsatt var fraværende, at det turkise vannet var fritt for bølger og den hvite sanden var varm under de bare føttene, men stillhet og varme er ikke mer enn en liten detalj. Landskapet var som hentet fra et postkort, den perfekte drømmen om en ferietur til paradis.

Vi kjørte videre til flere strender og ble denne gang tatt av vinden. Agia Anna skulle dessuten vise seg å være en nudiststrand, noe vi først ble gjort oppmerksom på da vi så en naken mann løpe inn i bølgene. Julien var heldig som ikke så mer enn to rumpeballer i det fjerne. Jeg, med min store kameralinse, så alt sammen idet jeg skulle fotografere et landskap jeg trodde var tomt for mennesker. Jeg så ham løpe, og jeg så mye jeg ikke burde ha sett.

Da det endelig ble tid for lunsj, dro vi til Paradiso Taverna, en restaurant med uteservering på stranda, under et stort, gammelt tre. De samme bordene og det samme treet var avbildet i vår Lonely Planet, men navnet på restauranten ble ikke nevnt noe sted. Vi var derfor overlykkelige da vi ved en tilfeldighet fant det fotograferte spisestedet.

Begge tok vi av oss skoene og plantet føttene i sanden, den var ikke lenger varm som på den postkort-perfekte stranda. Vinden blåste fortsatt, men det brydde oss ikke. Omgivelsene var verdt alle vindkast.

Spennende omgivelser fikk vi også etter lunsj, da vi kjørte i retning Alyko for å se grafittikunsten som pryder ruinene som står stødig på sin store tomt. På mange måter symboliserer stedet falne drømmer og det å lage limonade når man får sitroner slengt etter seg. På syttitallet var nemlig planen å bygge et luksushotell nettopp på denne tomten, men det påbegynte prosjektet ble etter hvert skrinlagt grunnet økonomiske problemer. Ruinene har derimot blitt en serverdighet i seg selv, for i dag er grafittikunsten en av de mest populære turistattraksjonene på øya.

Nysgjerrigheten ledet oss inn i mørket, innenfor ruinenes vegger, på jakt etter skjulte skatter. Jeg som er mørkredd, syntes det var skummelt å traske rundt der inne med mobilens lommelykt som eneste belysning. Fantasien forsøkte å lure meg til å tro at vi ville bli angrepet av monstre, eller falle gjennom gulvet.

Alt gikk heldigvis fint. Det samme kunne vi ikke si etter kveldens restaurantbesøk. Aldri før har jeg latt over halvparten av en middag bli liggende igjen på tallerkenen, og aldri før har jeg glemt å gjøre mine hjemmelekser før jeg velger restaurant. For ifølge både Lonely Planet og anmeldelsene på TripAdvisor er Maro’s Taverna kjent for nettopp sine gigantiske porsjoner.

Forrettene var på størrelse med en hovedrett, og hovedrettene var på størrelse med et serveringsfat for en familie på fire. Vi trillet ut av restauranten, ramlet inn døra til suiten og ble liggende på senga med armene ut til siden. Ingen av oss sa et ord, vi var begge i matkoma.

Neste morgen var formen heldigvis bedre, og motivasjonen var på topp. Vi gledet oss til å besøke de små fjellandsbyene som vi hadde lest så mye om, og vi gledet oss til en romantisk aften på spa (spoiler, spakvelden fikk en svært dramatisk slutt).

Katter og strandliv på Naxos

Etter fire fine dager på øya Santorini, ankom vi Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon. Fergeturen tok ikke mer enn en time, en time hvor vi ble sittende og prate om Santorini, våre høydepunkter og hva vi burde gjort annerledes, hvor vi da konkluderte med at alt hadde vært så bra som overhodet mulig.

Hotellet vårt, Argo Boutique Hotel, lå bare en liten kilometer fra båthavna, midt i sentrum av byen med samme navn som øya. Flere av restaurantene ved havna hadde allerede stengt sine dører for resten av sesongen, det hadde også enkelte av byens hoteller, men gatene var fortsatt like sjarmerende som på en sensommerdag og bystranda var like vakker.

Da vi sjekket inn på hotellet fikk vi en gledelig nyhet som skulle gjøre bryllupsreisen vår enda mer minneverdig. Vi fikk tilbud om gratis oppgradering fra standard dobbeltrom til en stilig duplex suite med boblebad på balkongen. I kjøleskapet ventet også en overraskelse, hvert vårt glass vin og dessert. Gratis luksus i kjærlighetens navn, en hyggelig gest fra resepsjonen.

Boblebadet fristet, men det gjorde også søt bakst og drikke (og da spesielt kaffe) fra bakeriet på hjørnet av gata. Vi koste oss med kataifi og hver vår iskalde freddo cappuccino, før vi trasket videre gjennom den store labyrinten av handlegater, bakgater, passasjer, trappetrinn og blindveier.

Vi gikk oss vill i de smale sidegatene, ikke et menneske var å se. De eneste som møtte oss på vår vei var katter, store og små. Noen mjauet, de fulgte etter oss, andre observerte oss fra en behagelig avstand. Stillheten, menneskenes fravær fikk fantasien til å løpe løpsk. Vi så for oss at kattene hadde tatt over øya, skapt sitt eget herredømme, vi så dem følge etter oss, nå lå vår skjebne i deres hender.

Jeg søkte tilflukt i en liten klesbutikk, Julien fulgte motvillig etter. Målet var å kjøpe ham en ny skjorte. Vi lyttet til butikkselgerens komplimenter, den fargen kler du, det mønsteret passer til alt, før vi fortsatte å vandre gatelangs uten mål og mening sammen med mjauende katter. I stedet for å kjøpe herreskjorte, endte jeg opp med blåstripete linshorts til meg selv og ingenting til ham. Derfra gikk ferden videre gjennom flere gater og tilbake til suiten for å teste vårt nye boblebad og drikke rosévinen som vi hadde fått i gave.

Før solnedgangen farget himmelen over Naxos, spaserte vi ned til stranda for å la føttene føle den myke sanden under huden og dyppe tærne i det kjølige vannet. Vi endte til slutt opp på en strandbar med solstoler, hvor vi ble sittende til sola gikk ned, beina fortsatt nakne og sanden fortsatt like varm mellom tærne.

Det finnes ingen ord som godt nok kan beskrive gleden av å få lov til å bevare følelsen av sommer helt til slutten av oktober. Forkorte vinterdepresjonen som før eller siden vil smyge seg inn i hodet og gjøre de kalde vintermånedene vanskelige å komme seg gjennom. Bryllupsreisen kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, og det gledet oss å være på ei øy så ulik den forrige, bytte ut det vulkanske landskapet med hvite sandstrender.

Vi spiste lokale oster og drakk kald rødvin på restauranten Oasis, mens vi drøftet våre planer og ideer for neste dag og dagene deretter. Alle menneskene på øya var fortsatt i live. De hadde krøpet ut av dvale og befant seg nå på ulike uteserveringer. Med mat på bordet og vin i glasset, bladde vi gjennom vår Lonely Planet og gledet oss til å se strendene på sørsiden av øya, og til å besøke de små fjellandsbyene Apeiranthos, Halki og Filoti, nyte våre siste dager i Hellas.

Hverdagen hjemme i Toulouse kunne fint vente, en hverdag som med sakte steg ville bestå av oppussing og kjøp av nye møbler, en totalforvandling av vårt nye hjem, vårt første boligkjøp.

På tur med katamaran

Klokka tikket og vi stresset som om livet stod på spill. “Få opp farta” ropte Julien, vi hadde akkurat fullført dagens frokost og brukt altfor lang tid på å spise opp den tykke greske yoghurten som vi begge var lei av å få servert hver eneste morgen.

“Husk vann, husk solbriller, husk kamera” ropte jeg tilbake, før jeg forsvant inn på badet og lot ham ta seg av pakkingen av den gamle, slitte ryggsekken som jeg hadde håpet han ville erstatte med en ny i løpet av ferien. Den flasset, var klissete og full av hull. Nær døden, rett og slett. Han pakket ned håndklær, jakker og badetøy i en bærepose som fungerte som en beskyttelse i den grusomme sekken.

Jeg dusjet i rekordfart og sminket meg minimalt, før vi sammen løp ut døra og opp til møtepunktet hvor vi skulle bli hentet av en sjåfør som het Angelis eller Angelo og hans minibuss. Vi var på vei til ei båthavn for å dra på tur med katamaran, en opplevelse vi fikk anbefalt fra alle hold da vi begynte å planlegge oppholdets aktiviteter. Valget stod mellom lunsjcruise og kveldscruise, sistnevnte markedsført som solnedgangscruise, og vi valgte altså heller å stå opp tidlig. Grillmat og hvitvin var inkludert i prisen, og vin kunne man allerede drikke fra klokka ti om ønskelig (altfor tidlig for min del).

Jeg gledet meg til å tilbringe den nydelige solskinnsdagen på båttur, og til å se mer av Santorini, en siste anledning før vi neste dag skulle hoppe videre til Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon.

Vi steg om bord på katamaranen og la fra oss den slitte sekken og yttertøyet i salongen. Med speilreflekskameraet i hendene, satte vi oss ute på dekk, klare for å fotografere den lille vulkanske øya Nea Kameni (halvmånens nærmeste øy), og de tre pittoreske strendene som alle er oppkalt etter sandens farger, Red Beach, White Beach og Black Beach. Sistnevnte hadde vi allerede sett på nært hold, da vi kjørte Santorini rundt på ATV og nøt en nydelig solnedgang like i nærheten av den sorte stranda med sine lysebrune parasoller.

Flere katamaraner krysset vår vei, det gjorde også andre, enda flottere båter. Turister, for det meste forelskede par, vinket til oss og vi vinket tilbake. De av oss som ønsket, fikk muligheten til å bade før lunsjtid, hoppe uti vannet og svømme et par runder før salongbordet ble dekket med fylte vinblader, souvlaki og andre greske spesialiteter.

Hvitvinen var ikke stort å skryte av, men måltidet var overraskende godt, kjøttet var mørt og marinaden smakfull. Vi vendte tilbake til dekk for å slappe av etter lunsjen, nyte den siste timen ute på havet.

Vi nøt den så godt vi kunne, helt til vi nærmet oss land og plutselig fikk oss en uheldig overraskelse. Båten havnet under en mørk og tung regnsky, den dukket opp fra ingensteds og forsvant omtrent like kjapt som den kom. Den dusjet oss alle som én, og ble hengende over oss da vi gikk i land. Minutter senere var den borte, erstattet med solskinn, som om ingenting var hendt.

Solskinnet tok vi med oss tilbake til balkongen på Aperanto Suites. Vi nøt en siste ettermiddagstime i boblebadet før vi kledde oss opp i pent tøy og dro ut for å spise vår siste middag på Santorini.

Vi drakk vin og koste oss med deilige småretter, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt) og tirokafteri (pikant feta dipp)
på restauranten Anemoloos, en skjult perle på toppen av en ekstremt bratt bakke. Til maten fikk vi servert det som må være det beste brødet jeg har smakt på Santorini. Varmt, mykt og rikt på smak.

Himmelen var full av stjerner, vi studerte dem fra vinduet. De blinket kraftig, mye kraftigere enn hva jeg kunne huske å ha sett på kontinentet. Jeg vendte blikket mot månen, den er alltid like fascinerende uansett hvor jeg befinner meg i verden, men stjernene, de er som solnedgangen, vakrest på Santorini.

Neste morgen stod et nytt eventyr for tur. Vi gledet oss til fire dager på nytt hotell, fire dager på ei øy kjent for sine vakre strender, sjarmerende små landsbyer, mytologi og gammel historie.

En tur til Fira og boblebad i solnedgangen

Vi våknet til vår tredje dag på Santorini, til en ny frokost på rommet, etterfulgt av en liten time i boblebadet før vi dro ut for å utforske øyas hovedstad, Fira, bygget på den vestlige kanten av kalderaen, det underjordiske vulkankrateret som har formet halvmåneøya Santorini.

Fira er, som Oía, kjent for sin hvitkalkede bebyggelse og blå kirkekupler. En taubane gir besøkende muligheten til å se byens flotteste utsiktspunkt, men det gjør også de mange trappetrinnene som vi valgte å følge i stedet, ettersom jeg har høydeskrekk og ikke liker taubaner.

Det blåste kraftig utover ettermiddagen, spesielt på toppen av byen. Kanskje var det nettopp derfor øyas mange turister hadde bestemt seg for å flokke til handlegater og kafeer denne oktoberdagen, svømmebasseng og båttur kan ikke ha fristet stort under overskyet himmel.

Selv lot vi oss friste av gresk fastfood og bestilte gyros fra det som må være en av byens mest populære gyrossjapper med sine enorme køer og gode anmeldelser. Yogi Gyro levde på alle måter opp til forventningene, og vi kunne nå krysse av gyros fra vår uskrevne “kan ikke forlate Hellas uten å ha spist dette”-liste.

Fra en suvenirbutikk kjøpte vi et klistremerke til den sorte trillekofferten som allerede er dekorert med motiver og flagg fra store deler av verden, og et shotteglass til den allerede enorme kolleksjonen hjemme. Suvenirene fra Santorini prydet motiver av kirkekupler og hvite klippebyer og navnet Santorini skrevet i blått og hvitt, som det greske flagget. Julien har lenge samlet på både glass og klistremerker, og jeg har like lenge undret hva han har tenkt å gjøre den dagen kofferten går i stykker og skapet går tomt for plass.

Suvenirbutikken ble vårt siste ærend i Fira, før vi med dagens leiebil kjørte tilbake til hotellet for å kose oss på balkongen. Vi skulle for en gangs skyld nyte solnedgangen fra boblebadet, og samtidig kose oss med hvitvinen som vi fikk i gave ved innsjekk.

Kveldens antrekk bestod dermed av en kirsebærbikini og solbriller. Vi ventet på solnedgangens første tegn før vi skålte med våre vinglass. Ikke en kveld uten en vakker solnedgang, ei heller en kveld på bryllupsreise uten et glass vin.

“Kan vi ikke kjøpe et lignende boblebad til foreldrene dine?” tryglet jeg. Det varme vannet, den kalde vinen og synet av den rosa himmelen gjorde meg overfølsom, som om jeg allerede savnet opplevelsen før den i det hele tatt var over. Jeg var i lykkerus og orket samtidig ikke tanken på å forlate alt sammen for å vende hjem til noe som ikke kan sammenlignes med dette livet. Svigerforeldrene mine har jo allerede et svømmebasseng og stor hage, så hvorfor ikke et boblebad, et boblebad som vi kan benytte oss av i helgene.

Julien lo. “Vi kan ikke kjøpe oss alt vi har lyst på her i livet, da vil vi ikke lenger sette pris på hotellrom som dette.”

Jeg kunne ikke nekte for at han hadde et poeng. I alle år, frem til jeg flyttet fra Norge, tok jeg våre vakre fjorder og fjell for gitt. Jeg så ikke den samme skjønnheten som turistene så, jeg var jo så vant til den norske naturen. Det samme skjedde etter to år på utkanten av Paris, jeg ble så vant til Eiffeltårnet og Notre Dame at jeg ikke lenger brydde meg, ikke før sistnevnte stod i flammer og fikk både meg og alle andre i Frankrike til å felle tårer.

Det samme gjelder gleder som kan kjøpes for penger. Jeg husker godt hvor lykkelig jeg ble da jeg som tenåring fikk årets kuleste joggesko eller en stilig jakke i julegave, og hvor glad jeg ble da jeg som barn fikk en CD jeg lenge hadde ønsket meg. I dag er både musikk, klær og sko bare et lite tastetrykk unna. Førstnevnte koster dessuten ikke mer enn et månedsabonnement på en uendelig lang musikkatalog som stadig blir oppdatert.

Jeg snudde meg bort fra Julien og rettet blikket mot Oía, mot den hvite byen under den rosa himmelen, i hånda holdt jeg et halvfullt glass.

Santorini rundt på ATV

“Jeg har aldri gjort dette før” sa han før han suste nedover fjellveien med verdens største selvtillit. “Du kommer til å velte” hylte jeg, og klemte håndtakene så hardt jeg bare kunne med begge hender. Julien styrte showet, adrenalinet, og jeg var hans passasjer. Om han veltet, veltet også jeg.

Det var vår andre dag på øya Santorini, en dag hvor vi lot romantikken bli liggende igjen på hylla, erstattet med fart og spenning på ATV, en svipptur innom øyas mikrobryggeri for å smake lokal øl, og et helaftens grillfat på en liten restaurant like utenfor Fira.

Jeg hadde fått tildelt utleierens minste hjelm, en rosa barnehjelm som ved en tilfeldighet matchet toppen min. Da vi stoppet ved et utsiktspunkt for å ta bilder av vårt nye leketøy, la Julien hodet på skakke og smilte uskyldig. “Du ligner et barn, et stort, søtt barn” sa han med babystemme. Jeg flirte, der jeg satt på den røde terrengmotorsykkelen i mitt rosa sett. “Husker du hvor komiske vi så ut med de hvite hjelmene vi hadde da vi kjørte buggy gjennom den gjørmete skogen i Den Dominikanske Republikk?”

Han nikket. “Skal vi prøve å ta en selfie lignende det ikoniske bildet fra den buggyen?”

Vi rettet på hjelmene og forsøkte å kopiere et øyeblikk fra 2015, denne gang i gresk drakt. Det funket ikke. I stedet knipset vi fine bilder av hverandre, og enda finere skulle de bli utover kvelden.

Julien ble, etter hvert som timene gikk, flinkere og flinkere til å kjøre ATV og jeg sluttet etter hvert å hyle. Vi besøkte Santorini Brewing Company, et mikrobryggeri stappfullt av amerikanske turister. Vi hadde ikke engang rukket frem til bardisken før en mann med tykk bart snudde seg mot Julien og pekte på hans t-skjorte, en grå band t-skjorte som han hadde fått av meg på musikkfestival i Paris (Download) for flere år siden.

“System of a Down” jublet den ukjente mannen, “where are y’all from?”

Som vanlig snakket vi i munnen på hverandre. Frankrike. Norge. Jeg er fra Norge, men jeg bor i Frankrike. Mannen mumlet frem et skuffet “oh”, og forklarte at han trodde vi var amerikanere. Selv kom han fra en småby i Texas. “I didn’t know y’all listened to System of a Down in Europe.”

Smaksprøven ble begrenset til tre ulike ølsorter, store deler av sortimentet var allerede utsolgt. Vi lot amerikanerne kose seg på egenhånd, og fortsatte vår kjøretur videre sørover, helt ned til den svarte stranda på den sørvestlige delen av den halvmåneformede øya.

Kullsort vulkangrus mot blått hav og blå himmel, en strand pyntet med lysebrune stråparasoller, fargekontrastene var nydelige. Sola strålte, men den ville snart gå ned og male himmelen i varme farger, et show vi for all del ikke ville gå glipp av.

Vi kjørte derfor videre til det populære utsiktspunktet Paralia Vlichada. Med ATVen parkert i sanden kunne vi lene oss tilbake og nyte nok en romantisk solnedgang før middagstid.

Jeg smilte fornøyd. Santorini er virkelig en perfekt destinasjon for forelskede. Vi som for dagen hadde bedt om enkle gleder som fart og spenning, øl og grillet kjøtt, fikk oss likevel en gratis dose romantikk på kjøpet, noe så lite (men likevel så stort) som en armkrok, et kyss, en vakker himmel og lyden av bølgeskvulp.

Vi takket Mike og hans grillhus (ja, restauranten het Mike Grill House) for det enorme grillfatet, et tårn av deilig souvlaki, med tzatziki og fava servert som kveldens grønne tilbehør. Den mørke himmelen var kjølig, jeg kunne ikke lenger matche den rosa hjelmen. Med grønn jakke og nakne lår kjørte vi den siste strekningen tilbake til hotellet. Gåsehuden ønsket seg bort fra ATVen, huden ville synke ned i boblebadet, og ønsket ble selvfølgelig oppfylt.