Sammen har vi det fint i L’Isle-Jourdain

Lørdag, solfylt ettermiddag og kosekveld med min kjære, vår lille grå Citroën, trettifem minutters kjøretur fra vårt hjem, sørvestlandet, forbi åkre, enger og gårder, nye omgivelser, ny by, vi besøker L’Isle-Jourdain.

Mørkegrønn strikkegenser, mørkegrønn kåpe og blå jeans. En liten hårspenne holder sideskillen på plass, brune sko matcher brun veske. Han ser stilig ut i sin hvite polo, sine sorte jeans, sort jakke og sorte joggesko i skinn. Det er lørdag, vi forlater Toulouse til fordel for en annen by, en liten by, L’Isle-Jourdain, en by i landlige omgivelser i Gers-distriktet, like utenfor byen vår, Toulouse.

Like utenfor L’Isle-Jourdain finnes en eselfarm hvor det lages kosmetikk fra eselmelk, i nærområdet finnes også flere farmer som driver produksjon av foie gras. Vi kjører forbi, vi kjører i retning sentrum, sola skinner, sola skal vi nyte, han og jeg på en liten dagstur, kjærestehygge i ny fransk småby.

Vi parkerer bilen like overfor en delikatessebutikk som selger produkter fra de lokale gårdene, spennende produkter som jeg har lyst til å kjøpe med meg. Min kjære sier nei, ikke nå, vi kan komme tilbake senere. Vi spaserer, jeg griper etter hånda hans, tvinner fingrene mine mellom hans, et forsøk på å minne ham på hvordan vi pleide å være, hvordan vi pleide å være lenket sammen, hånd i hånd, hver gang vi forlot huset sammen. Han pleide å ta tak i hånda mi, kysse den kjærlig, hans lure smil bar på en mystikk, en gåte som jeg fortsatt ikke har klart å løse. Han smiler fortsatt hver gang mitt blikk møter hans, hver gang ingen av oss sier noe, men han smiler annerledes nå, han er ikke lenger en gåte, han har forandret seg, blitt til en åpen bok. Kjærligheten er sterk, men kjærligheten er annerledes nå.

I hjertet av L’Isle-Jourdain finnes et slott, jeg kan ikke si helt sikkert at det faktisk er et slott, men det ligner, det er eventyrlig. Litt lenger unna ser vi et høyt tårn som strekker seg mot himmelen og speider utover byen.

Vi spaserer forbi byens lille kino, forbi et kunstmuseum, forbi en liten park hvor ei mørkhåret jente står lent mot en murvegg og poserer foran den lyshårede venninnens speilreflekskamera. Min kjære synes hun ser teit ut, hun gjør seg for mye til, mener han. Jeg synes hun er fin, jenta i rutete miniskjørt, hvite strømpebukser, militærstøvler og olajakke, hun er som tatt ut fra nittitallet, og poserer med en selvtillit jeg beundrer. Han fnyser. Hun kunne i det minste ha smilt litt, sier han.

Vi blir sittende i parken en liten stund, på en benk sitter vi, solstrålene kysser oss lett, jeg kysser ham, han smiler. Ettermiddagen kommer til sin ende, vi tar beina fatt og beveger oss mot byens ølbar, Ô Boulot. På en sofa laget av paller og puter, setter vi oss med hver vår øl i hånda. Berliner Weisse til ham, syrlig Oud Bruin til meg. Foran oss på et lavt bord, også laget av paller, får vi servert et fat med oppskåret spekepølse og grønne oliven. Øst-Europeisk reggae spilles over høytalerne, noen av låtene er på polsk, jeg forstår en liten brøkdel av tekstene, musikken passer bedre til sommer og utepils enn på en tidlig aften i februar. Jeg lengter etter sommer, jeg gleder meg til å kunne sprade rundt i lintøy og sandaler igjen.

Vi avslutter kvelden som lørdagskvelder flest, med deilig mat og vin på restaurant. Denne gang besøker vi en grillrestaurant som lager maten over åpen ild, Le Basque heter den. Han bestiller grillet biff, jeg bestiller andeconfit. Alle retter serveres med en sidesalat, pommes frites og en pikant saus.

To eldre herrer sitter ved bordet ved siden av oss, de ønsker oss bon appétit og smiler. Vi nyter måltidet, vi drikker vin og vann og deler en banoffee til dessert, milde himmel som jeg elsker smaken av toffee, banan, crumble og krem!

Vi vender omsider tilbake til vår lille Citroën, like overfor den delikatessebutikken som jeg var så nysgjerrig på, den som jeg ønsket å besøke. Nå er det for sent, dørene er stengt. Han beklager, jeg rister på hodet, det går fint.

Akkurat nå er alt bare fint.

På besøk i franske landsbyer og flotte kirker

Forrige søndag, februars første. Min kjære, hans foreldre og jeg besøker forskjellige landsbyer på vei hjem fra Tarbes og koselige Maison d’Alice, huset med boblebad og peis, huset med fin beliggenhet i fredelige omgivelser.

Vi har pakket ned alt av klær og matvarer, de små håndlagde gavene fra huseierne har jeg pakket ned i håndvesken, miniatyrtrillebåren og såpestykket, små gaver laget med kjærlighet, små gaver som gjør meg rørt.

Sola skinner, himmelen er blå, de regntunge skyene har i løpet av natten forsvunnet. Huseierne kommer for å hente nøklene og sjekker samtidig om alt ser greit ut i det store utleiehuset deres. Vi takker for et fint opphold, huset er nydelig, bekrefter vi, og sier mange fine ord om all den håndlagde dekorasjonen, bildene på veggene, møblene, de små fine gavene. Paret smiler, de takker oss, vi setter oss i bilen, vi vinker til dem, de vinker til oss, vi kjører av sted i retning Toulouse, vi skal hjem, i kveld skal vi lage crêpes.

Vi kjører langs smale landeveier. Frustrert er min kjære, der en stor rød traktor kjører sakte foran oss, på vei i samme retning som oss. Han blir frustrert over de minste ting, spesielt når han sitter bak rattet, slik som nå. Stygge gloser, han rister på hodet, det blir ikke særlig mindre bonderomantisk enn dette. Jeg sitter tilbakelent i passasjersetet, avslappet, blikket er festet på grusveien vi kjører på, vi passerer flere gårder med hundrevis av frittgående gjess, vi kjører forbi åkre, store åkre, gjennom idylliske landsbyer som alle har en stor fin kirke plassert i hjertet av landsbyen.

Vi vil strekke litt på beina og nyte det fine været, den svært så etterlengtede sola som endelig har tittet frem. Simorre heter landsbyen vi har valgt å besøke, en liten landsby vi kjørte gjennom på fredag, da vi var på vei til Maison d’Alice. Jeg var nysgjerrig på den flotte Notre-Dame kirken og landsbyens sjarmerende små hus, Simorre, jeg noterte ned navnet, i tilfelle vi kanskje ville få tid til et lite besøk i en senere anledning.

Og nå er vi her, i denne lille gamle sørvestfranske landsbyen, hjem til litt over 700 innbyggere.

Bilen parkerer vi like foran landsbyens hovedattraksjon, Notre-Dame, en historisk kirke som ble bygget på 1400-tallet. Vi besøker den store flotte kirken, vi spaserer langs landsbyens små gater. På en søndagsettermiddag som denne er det kun vi, og noen hundeeiere som er ute og går. Det finnes ikke mye annet enn hus her.

En åpen plass med en vegg full av fargerike motiver, der står en liten bokhylle full av barnebøker plassert. Vi spaserer forbi en liten aviskiosk, en kafé, begge er stengt, det er jo søndag i dag.

Vi kjører videre, forbi flere åkre, på asfaltert vei denne gang. Også en annen landsby har vi funnet ut er verdt å besøke. Lombez heter den, en nydelig landsby som sannsynligvis er enda finere om sommeren når utestedene og markedsplassen fylles med liv og aktiviteter. Den store Lombez-katedralen, ble som kirken i Simorre, også bygget på 1400-tallet, og er landsbyens store hovedattraksjon.

Historiske monumenter og vakre kirker, finnes det mange av i Frankrike, så mange at man vil bli nødt til å ta seg et friår eller to, for å kunne reise rundt i et forsøk på å få sett det meste av alt som er verdt å få med seg.

Dette skulle jeg gjerne gjort, hadde jeg hatt mulighet til å ta meg råd til å reise landet rundt for å lære, observere og fotografere små skjulte skatter i dette store spennende landet.

Er det ikke ironisk, hvordan listen min over steder jeg ønsker å besøke, blir lengre og lengre jo mer jeg ser?

Måtte det være sjarmerende landsbyer, små havnebyer, dynamiske storbyer, småsteder på fjellet, hvor som helst.

Frankrike er rikt på skjønne omgivelser og fine opplevelser.

Flere bilder fra Lombez…

Flere bilder fra Simorre…

Deilig mat, boblebadprat og på besøk i byen Tarbes

Lørdag, tidlig formiddag, regntunge skyer og kalde gulvfliser. Nydusjet og påkledd, håret er fortsatt vått, vi sitter rundt kjøkkenbordet. Lavpriskaffe med økologisk melk, to brødskiver, appelsinjuice. Moren til min samboer spør om jeg vil ha en brødskive til, kanskje to, jeg sier nei, og gjentar som jeg alltid gjør at jeg aldri spiser mer enn to skiver til frokost. Slik har det alltid vært, og slik vil det nok alltid være.

Vi slenger på oss yttertøy og haster oss til bilen for å slippe unna regnet, nå skal vi til nærmeste småby, vi skal handle på lørdagsmarkedet, ost og brød står øverst på handlelisten.

Vi blir værende i markedshallen en god stund, delvis for å søke ly, mens regnet herjer som verst, delvis fordi våre store øyne og rumlende mager har lyst på alt som markedet har å tilby. Stående foran den enorme ostedisken, peker vi på forskjellige oster, mange produsert i nærområdet, lokale oster fra Pyrénéenne, andre fra distrikter i nærheten av Toulouse. Vi kjøper med oss fem forskjellige oster, myke med hull, lyse skorper og mørke skorper, noen av sauemelk, andre av kumelk. Vi har fått smake alle ostene på forhånd, heldige som vi er, den smilende kvinnen med hvitt forkle og runde briller ga oss hver vår lille smaksprøve og smilte om mulig enda bredere da hun pakket ned våre nye innkjøp i store hvite papirposer.

Formiddag blir til ettermiddag, vi vender tilbake til Airbnb-huset, Maison d’Alice som huset heter. De fem forskjellige ostene pakkes ut og puttes i kjøleskapet, jeg lager meg en kopp te, drikker den sakte, før jeg skifter til bikini og legger meg i boblebadet. Helt alene ligger jeg i det varme vannet, med øynene lukket, med håret i knute, her inne er det stille og fredelig, jeg slapper av og nyter. Etter en stund kommer også min samboer, han setter seg overfor meg, hans lange bein strekker seg og rekker helt til kanten av boblebadet. I forhold til ham ser jeg bitteliten ut, selv om jeg ikke er det.

I to timer blir vi sittende i det varme boblende vannet, myk sviskehud på hender og føtter, han spør meg om jeg vet hvorfor huden reagerer slik i vann, nei, sier jeg, han forteller hvordan reaksjonen er et resultat av menneskers evolusjon, at kroppen tilpasser seg til vannet og at takket være denne rynkehuden er det mulig for oss å gripe tak i ting under vann. Jeg vet ikke om det er sant, men det høres fint ut. Videre prater vi om bioteknologi og biomekanikk, emner som interesserer oss begge, jeg vet ikke på langt nær så mye som han vet, men fascinerende er det likevel.

Lengre ut på ettermiddagen kjører vi til byen Tarbes. Vi har reservert bord på fin restaurant, bord til fire, ham, hans foreldre og meg. Restauranten heter L’Arpège og drives av et ektepar fra Osaka i Japan, de serverer fransk gastronomi med en japansk touch, en spennende kombinasjon som vi ser frem til å utforske.

Men først skal vi vandre gjennom byens gater, moren til min kjære er på jakt etter nye sko, marineblå pumps forklarer hun, og vil titte innom hver eneste skobutikk som finnes i sentrum. Min kjære vil ha ny stekepanne, en med lokk som vi kan putte i ovnen, akkurat som kjendis-kokkene gjør på tv. Han har nok blitt inspirert av dem, for en slik idé kunne han aldri ha funnet på helt av seg selv, han som så sjelden kokelerer på kjøkkenet, det lille kjøkkenet i vår lille leilighet. I flere timer, det føles hvertfall som flere timer, flytter vi oss fra en butikk til den neste, tomhendt forlater vi dem alle sammen.

Vi setter oss på en irsk pub som heter Shamrock og bestiller hver vår øl. Den siste tiden har jeg begynt å få sansen for Guinness, så jeg bestiller meg en stor en, til de andres forbauselse. Hvordan du klarer å drikke det der, er for meg et under, sier faren til min kjære. Selv drikker han pilsner, det liker ikke jeg.

Restauranten er lys og fin med hvite duker. Som en mise en bouche får vi hvit fisk, spekeskinke og en mousse av neper, til forrett får jeg servert fritert ris de veau med butternut saus, til hovedrett biff med pannestekt foie gras og sorte trøfler, til dessert en mousse av kokos med sitronsorbet og ananasbiter. Utenfor lokalet hører vi De Gule Vestene, de marsjerer med paroler og kaster kinaputter og spiller høy musikk, men heldigvis knuses ingenting og politiet følger nøye med.

Det regner ikke lenger, vi forlater restauranten og glemmer igjen vår store paraply. Først dagen etter, finner vi ut at paraplyen er borte, og da er det for sent. Vi har en to timers kjøretur foran oss, vi får finne oss en ny.

I et hus på landet, vi tilbringer helgen i maison d’Alice

Det er fredag, februar måneds første fredag. Jeg forlater arbeidsplassen klokka tre, samboeren min og hans foreldre er kommet for å hente meg. Vi skal tilbringe helgen på landet. Via nettstedet Airbnb har vi leid et stort fint hus med boblebad, tre soverom og moderne kjøkken. I stua finnes en peis, men vi vet ikke om vi skal bruke den.

Himmelen er grå, jeg føler meg også grå. Alle disse tankene som svirrer rundt i mitt hode, gjør vondt. I retning et lite sted i nærheten av byen Tarbes, vi kjører gjennom mange små landsbyer, forbi gårder, enger, skog og oppussede middelalderslott. Landsby etter landsby, hans mor peker ut vinduet og snur seg mot meg, her kunne dere bodd, sier hun, smilende. Jeg smiler ikke, for selv kunne jeg aldri i min villeste fantasi tenke meg å bo så usentralt, så isolert. Hans mor gjør et nytt forsøk på å selge meg bygdedrømmen, hun forteller meg hvor store vakre hus man kan bygge på steder som dette, enorme villaer til en rimelig pris. Tenk hvor stor hage dere kunne hatt, sier hun, hvor stort kjøkken, garasjeplass, flere soverom, det er jo viktig å tenke fremover, en dag blir det jo familieforøkelse, sier hun som om det er hun som står for den avgjørelsen, samt alle de andre avgjørelsene i mitt liv.

Samboeren min er dessuten enig. Han synes også det er finest å bo på landet, eie stort hus og ha mange soverom. Naivt har vi lenge lukket øynene for hvordan den andre ser for seg fremtiden, vi lever i nuet har vi alltid sagt, vi tar en dag av gangen. Hvem av oss vil til slutt gi etter for den andre?

Jeg ser ut vinduet, vi kjører forbi et vakkert slott med store tårn, det ligner på slottene man ser i eventyr, der hvor modige riddere kjemper seg frem på hest, gjerne en hvit hest, for å redde den fagre prinsessen fra et liv i fangenskap.

Om vi hadde bygget oss en stor villa på landet, ville nok også jeg (som ikke engang har bilsertifikat) blitt sittende ved vinduskarmen i vente på å bli reddet fra et liv i fangenskap.

En time senere er vi fremme ved huset på landet, Maison d’Alice heter det, huset til Alice, Alice i eventyrland. Eventyrhuset har et tilhørende anneks, finner vi ut, hvor man om sommeren kan grille, spille dart og bordtennis.

Huseierne, et sørfransk ektepar, gir oss en omvisning, rom for rom. Huset er sjarmerende, moderne. Paret forteller oss at det er mannens far som har laget de fleste av møblene i huset, han har også laget noen søte gaver som ligger klare på sengene våre. Foreldrene til min kjære har fått en gyngestol i miniatyr, vi har fått en trillebår. Håndlagde såpestykker har vi også fått.

En siste gave venter oss på kjøkkenbordet. Huseieren, kvinnen, har bakt kake til oss. Sammen med en flaske dessertvin, som vi også får i gave, står kaken klar til servering.

Boblebadet vil ikke være varmt nok før i morgen, får vi beskjed om. Badetøyet forblir dermed liggende i kofferten til i morgen. Jeg slenger i stedet på meg et ekstra par med tykke sokker, ullsokker som beskytter mot kalde gulv.

I kveld blir vi sittende ved kjøkkenbordet, vi drikker først champagne, deretter går vi over til rødvin. Moren til samboeren min synes vinen er for sterk, jeg synes den er god. Vi spiser fingermat og grønnsaker og dipp, salte kjeks og paté av skogsdue. Jeg blir spurt om jeg vil ha ost, det vil jeg ikke, ikke i kveld. Dessert, spør de. Vil jeg ha dessert? Nei, jeg vil ikke ha dessert heller.

Sliten, legger jeg meg allerede klokka ti. Tjueto. Jeg lukker øynene og lytter til lyden av ingenting, den fine stillheten. De andre blir sittende oppe til midnatt, de ser på et fransk humorprogram på tv.

Jeg pakker meg inn ekstra godt under dyna. Det er fint og fredelig her ute på landet, en stor kontrast til hverdagen ellers, landsbyidyll og indre ro.

Stort hus, stor hage, det er fint å være her en liten stund, på en liten ferie, frem til rastløsheten kommer og tar meg.

Å være alene er ikke synonymt med å være ensom

Kulde og regn, søledammer og visne løv, gress og nakne trær i ulike nyanser av brunt, lyse og mørke skyer, grå himmel, ullsokker, rennende nese, iskalde fingertupper, januar i dag, februar i morgen, kulde, mørke, tanker.

Neste sesong farges himmelen blå, gresset grønt, blomstene lilla, gule og hvite, olajakke og joggesko, varmende solskinn varmer min bleke hud, sol, varme, optimisme.

Med sakte steg vil etter hvert også sommeren nærme seg, høy temperatur, badetemperatur, sandaler og sommerkjoler, den med solsikker på eller den med kirsebærmotiv, blendende sol, sommerfugler og bier, piknik i parken, bølgeskvulp, utepils, drømmer.

Jeg drømmer om de rareste ting, flukten fra hverdagen, jeg vil leie ei hytte, en rød eller hvit liten sjarmerende feriebolig ved sjøen, ved kysten, på det norske sørland eller vestland, langt unna alle jeg kjenner, der skal jeg skrive, meditere, drømme, inspireres, motiveres, være mørkredd, være alene, skrive videre, til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik skal jeg utfolde meg kreativt. Jeg skal på eget initiativ spise all den kjipe industrielle maten som får både forloveden min og mine foreldre til å rynke på nesa, den forbudte maten i deres hjem, spaghetti à la capri, pizza grandiosa, joikakaker og fiskeboller. Til frokost skal jeg spise nystekte boller fra en bensinstasjon og drikke litago.

Foreldrene til min kjære er på besøk, de drømmer om å flytte, de vil bo nærmere oss, stort hus på landet, stort hus med stor hage, uvanlige blomster med lange latinske navn, de vil ha barnebarn, de vil leve tett på oss, en stor familie, alle samlet til enhver tid, jeg liker alenetid, meg og mine tanker, de misforstår meg, min alenetid mistolkes som ensomhet. Jeg opplever ensomheten når jeg er i selskap med altfor mange mennesker, spesielt mennesker jeg ikke kjenner, bekjente, venners venner, det er da jeg føler meg ensom.

Jeg drømmer om å ta toget til en by jeg ikke kjenner, et sted med gammel historie og smale gater med blomsterdekorerte vegger, en by jeg ikke har vært i tidligere, dit vil jeg dra helt alene, meg og min skrivelyst, mine bøker, fotoapparatet på slep. På en koselig liten kafé skal jeg sitte, observere menneskene som passerer forbi, drikke rødvin, en fruktig syrah fra Languedoc-området, jeg skal spise spekepølse med hasselnøttbiter og få servert en stor kurv med ristet brød og tapenade laget av sorte oliven. Her trenger ingen å vite hvem jeg er, eller hvorfor jeg har valgt meg ut nettopp denne byen, jeg skal leie en liten hybel og spise ferske croissanter fra bakeriet i etasjen under, klokka sju skal jeg stå opp, hver eneste dag frem til den dagen jeg drar hjem fra det ukjente, til det er tid for å vende tilbake til det virkelige liv og hverdagsrutinene, måtte det være solfylt himmel eller mørke skyer som møter meg.

Kameratene til min kjære, bor alle i Paris. Han lengter tilbake, et savn, en nostalgi, studietiden var de beste årene i hans liv. I mai og i juni skal vi besøke dem, noen har fått barn siden vi så dem sist, andre er opptatt med karriere, med gifteplaner, også vi skal gifte oss, om ett år og sju måneder.

Det hele føles så rart, så uvirkelig. Sesongene kommer og går, sol, regn, snø, sommer, høst, vinter, vår, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, under regnfull himmel trasker jeg langs gatene, jeg er på vei hjem, til leiligheten vi har kalt vårt hjem i nå over ett år, denne uken er hans foreldre der, i vår stue, på vårt kjøkken, de lager middag og tar oppvasken, de ønsker et liv her i sør, han lengter tilbake til livet i Paris.

Jeg lengter etter det ukjente, etter drømmene, etter stillheten, behovet for litt tid for meg selv, tid til å samle tankene, ideene, kose meg i mitt eget selskap, spise dårlig mat og lytte til lyden av ingenting.

Vi er ulike som dag og natt, han og jeg, han liker støy, jeg liker stillhet, han liker kjølige høstdager, jeg liker varme sommerdager. Jeg teller ned dagene, ukene, blomstene må blomstre, fuglene må synge, en vakker vårdag skal jeg sette meg på toget, reise til en ukjent fransk by, helt alene. En fin sommerdag vil jeg reise av sted til ei hytte ved den norske kysten.

Jeg lengter etter dette, våren og sommerens farger, den gylne stillhet, pause fra alt, timeout og tid for meg selv.

Bildene er fra forfjor sommer, fra parken Terra Botanica i Angers, Frankrike

Junior suite, rugby og romantisk feiring i Castres

Lørdag. Gratulerer med dagen kjære, tenk, nå er du fire år eldre enn hva du var da vi først ble sammen. I går feiret vi på forskudd, over et stjernebelønnet restaurantmåltid. I dag skal vi besøke et nytt sted, et sted hvor hverken du eller jeg har vært før. Vi skal på rugbykamp, for det liker du. I et historisk bygg fra 1700-tallet, på Hôtel Renaissance, der skal vi overnatte, champagne og konfekt er bestilt, i dag som i går skal du behandles som en konge.

Ikke før i dag har du fått vite hvor vi skal, hva vi skal, du liker overraskelser, store som små, denne påminnelsen gir du meg hver eneste gang en spesiell anledning står for tur. Vi er ikke så ulike, vi to. Du sier du ikke er en romantiker, men du overrasker meg stadig med fine romantiske gester, du gjør det i et håp om at jeg vil gjengjelde det hele, du liker å bli satt pris på, dine øyne lyser opp når jeg gjør som deg, når jeg inviterer deg med ut på middag, når jeg kjøper blomster til deg, når jeg skriver dikt til deg. Kjærlighetserklæringer i form av poesi. Du sier det er søtt, samtidig blir du en smule flau. Du kan ikke fortelle dette til gutta, du er jo mann, du skal ikke like slike søte klisjeer.

Mange ville nok sagt at rollene er snudd på hodet hjemme hos oss. Levende lys, konfekt og blomster er for kvinnfolk, ikke for maskuline menn, sier de. Hos oss har vi ingen roller. Vi er samboere, vi er et team, du og jeg, du stryker klær og støvsuger, jeg vasker badet. Når en lager mat, tar den andre oppvasken. Du fridde til meg, jeg kunne like gjerne ha fridd til deg.

Det er lørdag, himmelen er grå, det er overskyet her i Castres. I Toulouse var himmelen blå. En time og femten minutters kjøretur, formiddagen har såvidt startet, allerede nå kan vi sjekke inn på hotellet. I en epost til hotellet hadde jeg for en stund tilbake skrevet at jeg ønsket champagne og konfekt på rommet, for å overraske min kjære, min forlovede, skrev jeg. Rommet jeg i utgangspunktet hadde reservert var et helt alminnelig dobbeltrom, men i stedet fikk vi en junior suite, Napoléon III heter den, en nydelig oppmerksomhet fra hotellets ledelse til oss, det nyforlovede paret.

Jeg får en liten déjà vu, der du og jeg entrer rommet og du titter rundt deg, du ler og sier jeg har overgått meg selv, overdrevet med denne romantikken, jeg har jo allerede fått deg på kroken, vi er jo allerede forlovet, du er jo allerede min. I tillegg til å ha gitt oss en junior suite, har hotellets ansatte pyntet salongbordet med en bukett med gule roser, samt en enkel rød rose ved skrivebordet. Ingenting av dette var planlagt fra min side, akkurat som da vi dro til Spania for et par helger siden og hotellrommet var dekket i roseblader og levende lys.

Vi tar oss en liten spasertur gjennom det gamle sentrumsområdet, både du og jeg lar oss sjarmere av de historiske byhusene som ligger tett i tett langs Agout-elven, husene som i gamle dager var håndverkernes boliger, hus som man ikke får tilgang til uten båt. Du tar en selfie av oss to, med alle byhusene i bakgrunnen, du sender bildet til dine foreldre. Gjett hvor vi er, sier du. De gjetter.

Vi spaserer videre, gjennom sentrum, gjennom boligstrøk, nesten to kilometer, på vei til stadion for å se på rugbykamp. Du spanderer en pils på meg, noe vil jo også du betale for i dag, selv om det er din bursdag og du ikke behøver å løfte en finger. Du holder min hånd i din, du leder meg gjennom den store folkemengden og holder meg fast, du vil ikke miste meg blant alle disse menneskene, alle rugbysupporterne, kvinner og menn og store og små barn.

Jeg er ikke spesielt interessert i denne sporten, men jeg følger likevel godt med, for din skyld. Du filmer og tar bilder og sender alt til din far, han ser på kampen på fjernsyn hjemme i stua si. Dere utveksler meldinger og diskuterer kampen, din far har sett oss på tv, blant de mange tusen tilskuerne dukket også vi opp i bakgrunnen på tv skjermen. Castres vinner på hjemmebane, alt er perfekt, alt bortsett fra denne gråkledde himmelen som ser ut til å ha kommet for å bli.

Vi returnerer til hotellet, til vår fine junior suite, champagne og konfekt venter oss på rommet. Vi nyter, du smiler, smaken av sjokolade og gleden av ditt nærvær gjør meg høy på fine følelser, høy på kjærligheten du gir meg, det er du som har bursdag i dag, jeg er like lykkelig som du.

Kvelden avsluttes over en middag på en liten restaurant ved elven. Lokale ingredienser og regionale oppskrifter med en tvist, vårrull med fyll i stil Périgordin, andeconfit med pannestekte poteter og soppsaus, måltidet avsluttes med solbær-og sjokoladedessert. Du spiser kamskjell til forrett, biff med pannestekt foie gras til hovedrett og sitron- og marengsterte i ny forkledning til dessert. Dette måltidet kan selvsagt ikke måle seg med gårsdagens smakebiter, vår romantiske aften på Michelinstjerne-restaurant, men vi koser oss veldig. Du smiler fornøyd, du er lykkelig, det er det viktigste.

Du takker meg for en fantastisk helg, du kunne ikke bedt om noe bedre, sier du. Gratulerer med dagen kjære, du fortjener kun det beste.

Vi feirer min kjære på Michelinstjerne-restaurant

Fredagskvelden er ung, ukas siste arbeidsdag er endelig overstått. En forsåvidt ganske trivelig og riktig så annerledes arbeidsdag, med et tre timers kafébesøk sammen med nære kolleger, ledelsen og kolleger som jeg tidligere kun har hatt kjennskap til gjennom epost-korrespondanser og telefonsamtaler. Det er fint å kunne sette et fjes til hvert av disse navnene, tenkte jeg, likevel satte jeg meg ved samme bord som dem jeg kjenner best, dem jeg prater med hver eneste dag, ikke et eneste forsøk gjorde jeg, på å konversere med noen nye fjes. Jeg turte ikke.

Jeg tar bussen hjem, lytter til lydbok på Storytel, Gone Girl, romanen er så utrolig mye bedre enn filmen, tenker jeg, der jeg lytter til denne psykologiske thrilleren som drar meg med inn i finanskrisens kjølvann og konsekvensene av en digital verden, til en liten by i Missouri, der hvor en kvinne har blitt bortført, eller har hun egentlig det?

Jeg foretrekker egentlig å lese fremfor å lytte til lydbok , jeg elsker å bla fra side til side og se ordene trykket, bokstav for bokstav, foran meg, sort på hvitt med sidetall og kapitler.

Vel fremme ved bussens endestasjon, trasker jeg rolig hjemover, forbi markedsplassen som nå yrer av liv, som den gjør hver fredag kveld, når bondemarkedets selgere er på plass. Det tilbys fersk frukt og grønnsaker, hundrevis av forskjellige oster, kjøttstykker og pålegg, brød og kaker, selv en liten food truck som tilbyr byens beste empanadas stiller lojalt opp hver eneste fredag, til samme tid.

I kveld er det ikke empanadas eller andre varer fra markedet som står på menyen, i kveld startes feiringen av bursdagen til min kjære. Han fyller år i morgen, men allerede i kveld skal vi ut, på et av byens mest trendy spisesteder, en kulinarisk og kunstnerisk opplevelse totalt annerledes fra alle restauranter jeg har vært på tidligere. En mystisk meny uten beskrivelse, kun pris står oppført, en høy pris som vil brenne hull i lommeboka, måltidets innhold blir en eneste stor overraskelse. Sept heter stedet, tallet sju på fransk, restauranten smykker seg med en Michelin-stjerne, en velfortjent stjerne til et hypermoderne spisested med service av ypperste klasse og kunstverk servert på fat.

Fra klesskapet henter jeg frem en liten sort kjole, en utringet sak fra Ralph Lauren, kjøpt på en outlet i Florida for snart fem år siden, jøss, har det allerede gått fem år siden jeg bodde i USA?

Jeg prøver kjolen, den passer fortsatt. For å holde kroppen varm i det kjølige desemberværet, slenger jeg på meg en grå cardigan med sølvpaljetter, den min mor ga meg til jul, kveldens utvalgte smykke var også en julegave fra henne. Sort veske og sorte sko, sort pelskåpe, kunstig skinn og fuskepels, paraplyen ligger igjen hjemme, optimistisk krysser vi fingrene for å ikke få et gjensyn med det brutale regnværet som herjet Toulouse for bare noen timer siden.

Utenfra ser ikke restauranten spesielt innbydende ut, spesielt ikke under denne mørke nattehimmelen. Den virker nesten skummel, hjemsøkt, men i dét vi åpner døra, stiger vi inn i en ny verden, moderne, malt og innredet i duse farger og abstrakte former, ingen duk, ingen stearinlys, ingen blomster, industrielt og abstrakt skal det være.

Vi starter måltidet med hvert vårt glass champagne, hurra for deg min kjære, denne helgen er din, og du skal bli behandlet som en konge, kongen av mitt slott. Foran oss får vi plassert en liten boks av velur, i boksen ligger vår første mise en bouche, vår første smakebit av en spennende meny, hver vår maki, reddik og røkt ost.

Deretter får vi servert fersk ravioli med trøffel, den beste raviolien jeg noen gang har smakt, denne kunne jeg lett spist ti av.

Videre får min kjære servert østers og russisk kaviar, selv er jeg allergisk mot skalldyr. Måltidet fortsetter med kremet mousse av kylling og hvitløk servert på en seng av rillette.

Etter å ha fått tilfredsstilt våre sanser med de mange små smakebitene, får vi servert en liten kule av hvit sjokolade fylt med limoncello og mint for å rense smaksløkene og forberede magen på måltidets mange flere overraskelser.

Til meg serveres pannestekt foie gras, min kjære spiser kongereker, dette nytes over hvert vårt glass med portugisisk vino verde.

Videre får han servert hummer, før vi begge spiser pannestekt piggvar i saus av trøffel og champagne, servert med slovensk hvitvin…

…etterfulgt av vegetarisk brioche fylt med trøffel og karamelisert løk…

…og skogsdue i cognacsaus sammen med sørvestfransk rødvin.

Første dessert ser ikke spesielt appetittelig ut, signalgrønn som den er, men den friske smaken av selleri-og grønt eple i form av sorbet blandes i fin harmoni sammen med sin champagnemousse.

Neste dessert er av praliné og hvit og mørk sjokolade i forskjellige teksturer. Dette serveres sammen med en cocktail basert på whiskey og sort te.

Siste dessert er en vakker kule av sukker som delikat knuses med teskje, tilfreds ser jeg kremen av søt likør og syrlig klementin renne ut av sfæren.

Min kjære smiler fra øre til øre, storfornøyd med kveldens kulinariske opplevelse, et fire timers måltid, kunstverk etter kunstverk, eksplosjoner i munnen, smaksopplevelser vi aldri vil glemme, en opplevelse som koster skjorta, men er verdt hver euro. Halv ett om natta forlater vi restauranten, gratulerer med dagen, sier jeg til min kjære, i morgen reiser vi bort til en annen by, hvor flere overraskelser venter deg.

Viktigheten ved å smile selv når det gjør vondt

Grå vinterhimmel og nakne brune trær, årstidens mørkeste dager er forbi, men dette tåkefulle landskapet skaper en stemning like dyster som desemberdagene forkledd som den mørkeste natt.

I sentrum demonstreres det fortsatt like voldelig som før, lørdag etter lørdag, i snart elleve uker har de gule vestene holdt på nå. Byen vår ligger snart i grus, butikker og spisesteder er på randen av konkurs, banklokalene er vandalisert og kundeinformasjon og andre sensitive papirer flyter rundt i gatene. Det hele gjentar seg lørdag etter lørdag, galskapen vaskes bort igjen søndag etter søndag, men ingenting forandrer seg. Søppelkasser brenner, tinghuset hvor jeg til neste år skal gifte meg er nedtagget og forsøkt påtent. Jeg feller en tåre for denne byen jeg elsker så høyt, jeg lukker øynene og drømmer om skyfri himmel og solskinn, varme smil, om kjærlighet.

Fra bokhylla mi leter jeg frem det fineste jeg har av skjønnlitteratur, side for side, bokstav for bokstav, jeg dypdykker inn i en annen verden, forfatternes univers. Her får jeg lov til å reise verden rundt uten å betale ei krone, jeg våger å gjøre ting som den virkelige meg aldri ville ha turt, slik som fallskjermhopping og klatring, jeg kan forelske meg på nytt, få et nært innblikk i en kultur jeg ikke kjenner, jeg kan kjenne på følelsen av hvordan det ville vært å hatt søsken, hvordan det ville vært å hatt barn eller hvordan jeg ville sett verden om jeg nå var barn selv, jeg kan være sterkest og svakest og ha magiske evner, være rockestjerne, kjøre motorsykkel eller reise ut i verdensrommet.

Jeg kan være nøyaktig hvem jeg vil, i litteraturens magiske univers. Det er derfor jeg er så glad i å lese noveller, romaner og diktsamlinger. I en grå og tåkefull hverdag føles det deilig å kunne flykte til en annen verden, et annet liv, en annen virkelighet.

Nå som Frankrikes storbyer går gjennom hva jeg vil kalle en krisesituasjon med tåregassede og røykbombede sentrumsgater, blir det ikke lenger lett å finne på hyggelige ting sammen med dem man er glad i. Forrige fredag var vi på besøk hos et vennepar som har ønsket nytt barn velkommen til verden, denne helgen var vi på sofajakt.

Vi besøkte diverse møbelbutikken i såkalte industrisoner langt utenfor sentrum, i jakten på ny sofa. Grå skal den være, eller i sort skinn. Skuffelse etter skuffelse, vi innså hvor vanvittig dyrt det koster med en stor og fin sofa av høy kvalitet, tre ganger mer enn hva han og jeg har råd til akkurat nå. Tomhendte, tok vi oss en liten tur innom et kjøpesenter, slik at jeg i det minste kunne handle med meg et par produkter fra en kosmetikkbutikk.

Tiden flyr når man bruker penger, tiden flyr når man frustrert leter etter flott sofa på tilbud, uten hell. På kvelden dro vi ut på vår ukentlige romantiske lørdagsaften på restaurant, denne gang på et koselig spisested som vi allerede kjenner godt. En deilig middag hos nabolagets beste pizzeria, Pizza Félix. Jeg bestilte min store favoritt, pizza med skinke, champignon og hvit trøffel.

Disse kjærestekveldene hvor vi omtrent hver helg besøker nye spisesteder som vi ikke kjenner til fra før, disse lørdagskveldene reservert for bare oss to, har blitt en tradisjon som betyr så utrolig mye for meg. Det er så lett å glemme å gi hverandre nok oppmerksomhet midt oppi den travle hverdagen med krevende fulltidsjobber, det er så lett å glemme hverandre bort, der man fokuserer på seg og sitt, meg med lesing og skriving, han med sport på tv-skjermen. Det er dessverre altfor lett å tillate seg selv å bli totalt oppslukt i alt det egne, derfor er det så utrolig viktig å skape gode rutiner for å pleie kjærligheten, gi den all den omsorgen den fortjener.

Grått vær og voldelige demonstrasjoner vil aldri kunne bryte meg ned, ikke så lenge jeg har kjærligheten ved min side, hyllene fulle av fin litteratur, og spennende restaurantbesøk å glede meg til sammen med min kjære.

Men, likevel er jeg nå på grensen til å be til høyere makter om at de gule vestene snart vil gi seg, slutte å knuse butikkvinduer, vandalisere monumenter og banklokaler og brenne biler og søppelkasser.

Byen dør, og det som en gang var et fint og viktig budskap, blir borte i skyggen av all volden. De samme stemmene som en gang ble sett på som byens helter, står nå og ser på at byen raser sammen.

Det gjør vondt å smile, men det er nettopp når det gjør vondt det er viktigst å gjøre det.

Paris, Toulouse, altfor mye svigermor og dårlige naboer

Ett år og en måned er gått siden vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten blomstret og jeg la på meg over ti kilo på to år, etter å ha livnært meg på kaker og romantikk. Nysgjerrig har jeg smakt meg frem, fra bydel til bydel, jeg har satt tennene mine i omtrent alt som er av franske spesialiteter fra torget, på restauranter og hos diverse konditorier, croissants, pain au chocolat og pain au raisin til frokost, makroner til snacks, tarte au citron meringuée og tarte tatin til dessert.

Forelsket har jeg levd i en rosa tåke, høy på min romantiske forestilling av livet i kjærlighetens by, starten på mitt kapittel i La France, den gang fortsatt uoppmerksom på mye av det som etter hvert begynte å irriterte meg i Paris, altfor mange uhøflige og kalde mennesker, illeluktende metrostasjoner, bygninger uten heis, ekstremt mye lommetyveri, voldelige tyveriforsøk, skumle menn og trakassering på gaten.

Etter kakefesten var over, klarnet også tåken etter hvert. Forelsket i min kjære har jeg aldri sluttet å være, men Paris, forelskelsesfølelsen som jeg trodde jeg følte for selve byen, den forsvant rundt ett år etter min ankomst. Der hvor bildet en gang var uklart, der hvor den tykke tåken hadde ligget, der klarte til slutt denne klarheten å trenge gjennom. Et lys gikk opp for meg, et behov for forandring, ingen fremtid ventet meg her. Dette var ikke mitt hjem, dette var ikke min endelige skjebne.

Min kjære og jeg forlot Paris til fordel for Toulouse, industribyen med et sjarmerende sentrum bygget i rød teglstein. Et nytt liv ventet oss, nytt liv, ny jobb og ny livsstil, en avslappende façon de vivre som man lever her i sørvestlandets behagelige klima, her hvor folket har rykte på seg for å være gjestfritt og imøtekommende.

Vi forlot hovedstadens høye levekostnader, og tok til takke med litt lavere lønninger, som til gjengjeld skulle vise seg å gi oss så mye mer tilbake. Lavere husleie for større leilighet, samt en rekke rimelige kulturtilbud og restaurantmenyer, joviale naboer og kolleger, dette kunne vi fint bli vandt til. Koselige kafeer og trendy cocktailbarer finnes det mange av, her i Toulouse. Spennende butikker likeså. Intime konsertlokaler og større arenaer har vi også. Idrettsarenaer ikke minst, Toulouse er jo blant annet kjent for sitt dyktige rugbylag!

Dessverre må vi nå leve med det faktum at Toulouse er høyt elsket av blodtørstige mygg. Heldigvis for meg, er det min samboer, og ikke jeg, som har blitt myggens store buffet. Desverre må vi også leve med å måtte gå slalom på fortauet, for å ikke tråkke i rykende fersk hundebæsj. Dette er forsåvidt et problem som de fleste franske byer må leve med, kjipe hundeeiere som ikke plukker opp etter sine firbente. Ekstra ille er det dog her i denne byen, vil jeg tørre å påstå.

Vi takket farvel til mye rart, da vi flyttet fra den gule blokka i L’Hay les Roses, en banlieue syd for Paris, en liten busstur etter endestasjonen til den rosa metrolinjen, linje sju.

Deilig var det, å ta farvel med vår nabo, han i etasjen over, og hans grusomme rapmusikk som stadig ble spilt på høyt lydnivå med full bass på lyseste dagtid. Bedre var det ikke om natten, da han fikk hele bygningen til å riste i takt med kjærestens overdrevne hyling i senga. Hver eneste natt, med unntak av de nettene hvor sengekos ble erstattet med høylydt krangling og smelling med dørene. Den brutale kranglingen resulterte noen ganger i at selveste politiet kom og banket på døra. Jeg kan nesten vedde på at det var den gamle grinebiteren som bodde i samme etasje som oss, som ringte og klaget, gang på gang.

Denne naboen vil for øvrig heller ikke bli savnet, den sure gamle gubben og hans ekstremt agressive hund som løp rundt på gårdsplassen og skremte både barn og voksne, den hoppet på oss, den knurret og glefset etter oss, ofte satt eieren, grinebiteren selv, på trappa og observerte det hele, som en syk sadist satt han der og flirte, han så ut til å nyte synet av vettskremte barn som løp gråtende, med hans hund jagende etter seg.

Trist for min samboer, men en seier for meg og mine egoistiske behov, var det å flytte langt unna mine kommende svigerforeldre. Ikke lenger ville jeg behøve å tilbringe hver eneste helg, fra fredag til søndag, ute på bygda, hos foreldrene til samboeren min, i noe som må være en av Frankrikes mest kjedelige landsbyer. Ikke lenger ville jeg behøve å, helg etter helg, måtte reservere meg fra å finne på (og dermed gå glipp av) ting som jeg selv ønsker å gjøre, sammen med mennesker som jeg selv ønsker å treffe, fordi samboeren min absolutt ville hjem til sin mamma, hvor da jeg måtte bli med, enten jeg ville eller ei. Tvang kalles vel dette. Helg etter helg ble jeg tvunget til å reise dit for å holde kjæresten min i hånda, og klistre på meg mitt aller største falske smil til tross for hvor kjedelig jeg faktisk hadde det og hvor ensomt det hele var for meg.

I etterpåklokskapens navn har det seg slik at han angrer på å ha isolert meg, som han selv valgte å kalle det. Han har beklaget, og skylder det hele på forelskelsesrus, stolthet, og med samme begrunnelse som hvorfor jeg er glad vi flyttet bort, en stor dose egoisme.

Disse helgene ute på landet, inneholdt svært ofte flotte familieselskap med hans tante og onkel, fetter og kusine, venner av hans foreldre og deres venners venner. Servert ble store fat med fingermat, grillmat om sommeren og store biffstykker og poteter på vinteren, punsj og champagne og flere støvete flasker Bordeaux, dyre viner eldre enn meg selv.

Jeg som er en introvert sliter med småprat, og slike store sammenkomster oppfordrer gjerne til mye av nettopp dette, småprat om jobb og været og et kunstig engasjement for hva enn det er den andre er i gang med å fortelle. Nikking, smiling og “mhm” lyder til svar.

Ved sidelinjen stod jeg, stille og ubekvem hver eneste gang. Jeg kjente jo ikke disse menneskene, jeg var jo ikke der av fri vilje engang. Småpraten gikk, til langt ut på natten.

Slik føler jeg det fortsatt i slike sammenkomster, det hele går som en plate på repeat, en evig repetisjon, hvordan går det på jobb, skal vi snart kjøpe bolig, savner jeg å bo i Norge, hvor kaldt er det i Norge nå.

Alene med min kommende svigermor er det andre, noe mer ubehagelige spørsmål som stilles, der vi sitter i fred og ro og prøver å ha en hyggelig stund rundt middagsbordet. Spørsmål som omhandler reproduksjon, ja, for når skal vi gi henne barnebarn, når skal vi kjøpe oss hus med stor hage (hvor hun kan komme for å plante blomster) på landet, som om barnebarn var en eiendel som hun har krav på å anskaffe seg, og hus på bygda er en institusjon som vi alle må flytte inn på, etter å ha nådd en viss alder.

Jeg vet ikke, svarer jeg, da. For jeg vet faktisk ikke når jeg vil være klar (både for huskjøp og barn) og ikke minst; hvorvidt jeg eller han i det hele tatt kan få barn eller ei. Hold kjeft om det barnemaset, kjefter min kommende svigerfar på sin kone. Han har for lengst sett seg lei på at hun stadig blander seg i andres privatliv. Og her har vi da oppskriften på en klein familiemiddag preget av stillhet og pirking i maten.

Ikke misforstå, ikke tro at jeg ikke liker foreldrene til samboeren min, for det gjør jeg så absolutt, men aller best liker jeg dem i små doser. Eller på ferie sammen med dem, langt langt unna deres habitat. Hver gang vi reiser sammen et sted, uansett hvor, virker det (nesten) som om kommende svigermor har glemt igjen håndboka for hvordan lage klein stemning, på hylla hjemme i stua. Mas blir erstattet med morro, og kjedelig småprat om jobb og vær blir erstattet med morsomme anekdoter og andre festligheter. Jeg undrer, er ferieversjonen av meg også mer interessant og gøyal og på alle måter bedre enn hverdagsversjonen?

Det er den garantert. Den-og nettversjonen.

Avstanden mellom landsbygda utenfor Paris og vårt nye liv i Toulouse, trehundreogsøtti kilometer for å være mer presis, har gitt meg helgefriheten tilbake. Nå ser vi mine kommende svigers cirka hver tredje måned, rundt én ukes tid om gangen. Ikke for lenge, ikke for ofte. Akkurat passe. Selv mine egne foreldre blir for mye, om vi er for tett på hverandre over lengre tid.

I Toulouse måtte jeg vende meg til ekstremt varme somre og regntunge vintre, busser med avslått klimaanlegg, bussjåfører som hilser når jeg stiger på og vinker og sier au revoir når jeg stiger av. Jeg måtte vende meg til å bli stukket av mygg relativt ofte, og se på at min kjære blir stukket ti ganger mer enn meg. I vinter har vi måttet vende oss til med helg etter helg hvor de gule vestene demonstrerer og ødelegger, men det gjør de over hele landet, med unntak av på småbygdene, slik som der hvor kommende svigers holder til.

I den lille blokka vi bor i nå, har vi ingen grinebitere med hissig hund til nabo, ingen som spiller høy musikk eller vekker hele blokka med sine sengeaktiviteter. Vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten først blomstret, den har vokst seg større nå, denne kjærligheten, her i en by hvor jeg trives så godt som jeg gjør.

En trivsel basert på mer enn å livnære seg på kaker og romantikk.

Kampen mot såkalt vinterdepresjon

Bildene i innlegget ble tatt i Palamós i Spania, for bare litt over en uke siden…

Trøtthet, død hud og dødt hår. Mangelen på vitamin D og dagslys transformerer oss fra å være oppegående mennesker til å bli til en gjeng med vandrende zombier. Skjøre er vi. En kald regnværsdag er alt som skal til før bakterier og basselusker flytter inn i kroppen, vi konsumerer litervis med hostesaft og misbruker nesespray. Ullsokker, ullgenser, ullskjerf, ulljakke, med omtrent like store mengder ull som sauen den kommer fra, pakkes vi inn, før vi åpner ytterdøra og vandrer ut i kulden. En sur vind blåser oss i ansiktet, som et slag i trynet fra moder jord. Vinteren er ikke over, må du vite.

Men om jeg kjører to timer lenger sør fra der jeg bor, er vinteren så definitivt over. Slik er det å bo i Frankrike, en slik luksus hadde ikke jeg da jeg bodde i Norge. Her i Toulouse vil sannsynligvis temperaturen stige til rundt femten grader om bare to måneder, og derfra vil plussgradene fortsette å multiplisere, i starten av mai vil vi nok være oppe i over tjue grader.

Men, våren er fortsatt et stykke unna, og jeg kan ikke stikke av på helgetur hver eneste helg bare for å flykte fra dårlig vær og dårlig humør. Den bleke huden min må dessverre tåle å måtte gå gjennom denne kjipe perioden, håret mitt likeså, det må forsåvidt de sprukne neglene mine også, de tørre leppene også.

Humøret mitt er like mørkt som klesstilen min på denne tiden av året, jeg henter i det minste kreativitet fra denne sinnsstemningen, der jeg skriver dystre dikt og noveller, fiksjon vel å merke, om kulde og tristesse, om lengsel og om utenforskap. Jeg er absolutt ikke deprimert, men mangelen på vitamin D har nok satt hjernen min i kjemisk ubalanse, en tilstand som går over så snart himmelen farges blå og sola titter frem. Humøret svinger derfor frem og tilbake, alt etter hvordan været forandrer seg fra dag til dag. Min kjære er immun mot alt dette, han er ikke skjør som en sommerfugl, slik som jeg er, men han trives jo uansett best innenfor husets fire vegger, noe jeg ikke gjør.

Jeg vil ut, jeg vil se. Jeg vil leve, ute vil jeg være. Dagslyslampen kan du ha for deg selv, ikke vil jeg sitte i vinterhagen din heller, ikke med mindre du har en deilig godstol hvor jeg kan sitte i fred og ro, mens jeg lar kreativiteten utfolde seg tastetrykk etter tastetrykk, novelle etter novelle, dikt etter dikt. Vi har alle våre hobbyer, dette er min egen måte å snu det kjipe om til noe positivt, kjedelig vær gir meg tid til å være produktiv.

I mellomtiden, her jeg venter på finere vær og klarere himmel, smører jeg inn hud og hender med kremer fra apoteket, leppene med pomade som også er fra apoteket, håret kures med hårkur fra, du gjettet riktig, apoteket, ansiktsmaske og skrubb minimum én gang i uka, helst to, neglene files jevnlig, jeg spiser rikelig med frukt og grønt, men sjokoladen legges ikke bort av den grunn, jeg drikker te, helst grønn, i helgene drikker jeg rødvin, gjerne sammen med denne sjokoladen jeg ikke klarer å legge bort. Mer kan jeg ikke gjøre for å glede hverken kroppen eller sinnet, sånn bortsett fra å reise sørover eller holde tålmodigheten oppe.

Jula er over, pengene har vi (nesten) brukt opp, ute er det like kaldt som det var i jula , men juletidens varme har vi ryddet bort i esker og poser. Etter endt arbeidsdag, tar jeg meg et varmt bad, slenger på meg pysjen, lager meg en kopp te og leder meg selv inn i fristelsen til å søke på gode hotelltilbud helt syd i landet, og over grensen, i nabolandet.

Jeg bestiller i stedet en ny ullkåpe og krysser fingrene for at jeg en dag vinner i lotto (uten å spille) slik at jeg kan unngå etterjuls/førvårs-krisa fullstendig.

Kristine's Lykkeprosjekt

Primary Menu