Miljøvennlig konsept, kunst ved elven og Madame Bovary

Lørdag.

God morgen, Frankrike. God morgen, Toulouse.

I går kveld, allerede før klokka var bikket ti, la jeg hodet på puta og våknet ikke igjen før halv åtte på morgenkvisten. Etter å ha kjempet meg gjennom en vanvittig slitsom arbeidsuke, var det deilig å kunne lukke øynene og vite at de neste to døgn, vil det nå være totalt opp til meg selv hvordan jeg ønsker å forme mine dager. Ingen behov for å være lenket til en kontorstol foran en dataskjerm, ingen anrop å besvare, ingen kolleger å forholde seg til. Det eneste jeg ønsker å gjøre nå, er å tilbringe morgenstunden ute på balkongen iført pyjamas, før jeg ikler meg en av de fineste kjolene jeg har tatt meg bryet med å stryke, før jeg til slutt løper ut døra for å kjenne på frihet og frisk luft.

Jeg spaserer i retning sentrum, forbi det fineste huset i nabolaget, et lite hus på stor tomt, med en nydelig hage med fargerike blomster og et stort svømmebasseng. Tomten er inngjerdet og for det meste skjult bak hagens busker, men gjennom flere sprekker ser jeg likevel alt. Jeg føler meg som en voyeur, der jeg sniktitter inn i hagen til en fremmed. En smule skamfull, trasker jeg videre. En tanke streifer meg, det er noe underlig over denne unormale men likevel svært vanlige oppførselen. Hvorfor er vi mennesker så nysgjerrige på hvordan andre lever?

Med sakte steg, krysser jeg byens vakreste bro, historiske Pont Neuf. Til min store glede, er det ikoniske røde-og hvite pariserhjulet tilbake på plass. I år som i fjor sommer, hjulet gjør det allerede sjarmerende bybildet enda vakrere, og jeg gleder meg til å ta en nærmere titt ved en senere anledning.

Ved Quai de la Daurade, står malerier og innrammede tegninger på utstilling langs hele muren mot Garonne-elven, samtlige klare for salg. At Frankrike er et land for kunstnere, har det aldri vært noen tvil om, med sine pittoreske landsbyer, idyllisk landskap og storbyer fulle av spennende arkitektur. Om vi bare hadde tatt oss tid til å dekorere leiligheten ordentlig, ville jeg ha investert i flere malerier fra lokale kunstnere.

Jeg spaserer forbi en av byens nyeste tesalonger, Madame Bovary, oppkalt etter den franske litteraturklassikeren av Gustave Flaubert. En hyllest til romanen, tesalongen er en gjenskapelse av protagonistens lille verden. Hit må jeg komme for å spise lunsj en dag, drømmer jeg. Madame Bovary er jo tross alt en av mine favorittromaner, denne sørgelige historien om kvinnen som lever sammen med en mann hun ikke elsker, og drømmer seg bort i litteratur, festligheter og oppmerksomhet fra andre menn.

Videre vandrer jeg langs de smale sidegatene, nysgjerrig på en butikk som heter Slow Concept, hvor absolutt alle varer er håndlaget av resirkulert materiale. Nydelige smykker og armbånd, nyttig og mindre nyttig kjøkkenutstyr og stilig dekorasjon til hjemmet. Jeg har lyst på alt, absolutt alt, spesielt Toulouse-plakatene og bordlampene med kartmotiv.

Jeg setter meg ved et av utebordene på kafeen Mademoiselle Yummy, hvor jeg spiser banoffee og drikker iste, mens jeg veksler mellom å se på mennesker som passerer forbi og notere i agendaen. Ferieplaner og bryllupsrelaterte møter, bilsalg og konsertdatoer, kun når alt er skrevet ned både på papir og digitalt, kan jeg senke skuldrene og slappe ordentlig av.

Før jeg spaserer hjemover for å slappe litt av sammen med min kjære, før han tar meg med ut på restaurant for å spise sushi, tar jeg en tur innom et supermarked for å handle inn god mat til søndagens feiring av den franske nasjonaldagen. Vi skal smøre tapenade på salte kjeks og nyte god vin ute på balkongen, han skal lage quiche med chorizopølse og paprika.

Papirpose eller plastpose, spør gutten i kassen på Monoprix. Med miljøvern i bakhodet, velger jeg førstnevnte. Få minutter etter å ha gått ut døra, ryker posens håndtak, og jeg tar metro hjem med en delvis revnet pose i armene. Nå skal det bli deilig med kjærestetid og sushi (eller, kylling-og vegetarmaki i mitt tilfelle).

Planlegging av bryllupsseremoni og møte med vigsler

Arbeidsdagen er over, nå er det neste steg i bryllupsplanleggingen som står for tur.

Jeg tar buss direkte til sentrum, tidlig ute og lykkelig over å få muligheten til å nyte denne fine ettermiddagssola og slappe av med ei spennende bok i skyggen av trærne ved Pont Neuf. Om et par timer skal min kjære og jeg gjøre noe utrolig interessant som jeg har gledet meg til i flere uker, vi skal møte en vigsler på utekafé ved Place Wilson.

I Frankrike velger svært mange par å aldri gifte seg med sin partner, men heller signere samboerkontrakt (PACS) og skape et liv sammen uten å ha noe brennende ønske om å leve som ektefeller. Andre venter til de er godt etablerte, med hus og barn og nedbetalt lån, før de som godt voksne bestemmer seg for å gi hverandre sine ja i kirke eller rådhus.

I Frankrike, spesielt i de større byene, velger flere og flere bort det tradisjonelle kirkebryllupet til fordel for en kjapp tur innom rådhuset for å skrive under på de nødvendige papirene, etterfulgt av en symbolsk seremoni i hagen, på båten, på slottet, herregården eller vingården som er leid for bryllupet. De fleste bruder ankommer derfor ikke rådhuset i selve brudekjolen, men sparer denne til seremonien som venter etterpå.

Også vi velger borgerlig over religiøst bryllup, en seremoni som vil finne sted i parken til Château du Croisillat, slottet hvor vi skal feire kjærligheten, hvor flere kulturer vil møtes, hans fransk-tyske opphav, min norsk-polske familie og våre venner fra forskjellige deler av verden.

Vi møter en vigsler over en kopp kaffe, den første og foreløpig eneste som har fanget vår interesse, en av få som fyller vårt største kriterie; gode nok engelskkunnskaper til å kunne tale på begge språk uten at det virker kunstig. Med 36 års erfaring i bransjen, både som vigsler og bryllupsplanlegger, føles denne kvinnen som et riktig valg for vår store dag.

Elisabeth, som hun heter, viser seg dessuten å være et nydelig menneske. Hun hilser med kyss på kinnene, med et stort varmt smil formidler hun en naturlig vennlighet, en trygghet. Vi forteller om oss som par, om våre familier, hun forteller at også hun kommer fra en flerkulturell familie, med fransk-sveitsisk mor og meksikansk far.

Vi drikker kaffe, vi spøker og ler, hun gir oss en mappe full av dokumenter som inneholder alt vi behøver å vite om hennes praksis, hennes erfaring, referanser og kontrakten (skulle vi ønske å gi henne oppdraget). Selv er jeg solgt. Jeg ønsker å umiddelbart si ja, tusen ganger ja, min kjære har også en god magefølelse, men ønsker likevel å møte minst én vigsler til, for å ha noen å sammenligne med.

I nesten to timer blir vi sittende på kaféen, vi prater om seremonien, cérémonie laïque som det heter på fransk, vi drøfter dekorasjon og tema, vi prater om rådhus faux pas (fks å glemme å si ifra at vi ikke ønsker å utveksle ringer i rådhuset), lenge prater vi om det nydelige Château du Croisillat og den lille landsbyen Caraman. Hun forteller at hun allerede har samarbeidet med dette slottet tidligere, sommer og vinter, tradisjonelle og utradisjonelle bryllup.

Etter å ha storkost meg gjennom dette inspirerende møtet, føler jeg meg mer motivert enn noensinne til å sette i gang planleggingen for fullt. Utålmodig, ønsker jeg allerede nå å reise til Kraków for å handle kjole med min mor, handle inn dekorasjoner fra Etsy og prøvesmake bryllupskaker.

Kakesmaking og Polen-tur må nok desverre vente, vi avslutter kvelden på den koreanske restauranten Boli Café, hvor vi spiser bibimbap og prater om vårt første møte med en vigsler, om forventninger og veien videre.

Vi elsker sommer, pétanque og konseptet guinguette

Sommer i Toulouse betyr…

Å glede seg over å stå i kø for å smake gelato fra små iskiosker i de sjarmerende gågatene, å ta et glass rosévin i godt selskap på en av byens mange utekaféer, å gå på gratiskonserter i sentrum, å nyte synet av fargerike blomster på de fleste gatehjørner.

Sommer i Toulouse betyr å kjenne duften av grillmat fra naboers balkonger, spise saftig cantaloupemelon til dessert, nyte sollys og varm temperatur til sent på kvelden.

Sommer betyr metrovogner som lukter en blanding av sur svette, solkrem med kunstig duft, og søt parfyme. Sommer betyr lettere kledde kropper med nakne legger og lår, kjærestepar og familier på piknik i Jardin des Plantes og turister på sightseeing cruise langs Garonne-elven.

Sommer i Frankrike betyr konseptet guinguettes, stilige pop-up barer med levetid ut sommeren. Bartenderne disker opp med trendy og kreative cocktails, de sesongarbeidende servitørene slår gjerne av en prat med gjestene, den gode atmosfæren synger sommer og feriefølelse. Mange guinguettes har dessuten friske fargerike uteserveringer, ofte med en eksotisk touch. Enkelte av byens pop-up barer serverer også spennende fusion-småretter og diverse tapas.

Sammen med noen av våre venner og deres kjærester tilbringer vi kvelden på Les Terrasses de l’Atelier, en av byens mest populære guinguettes, som ifølge lokale medier har tatt over tomten og lokalene etter en tidligere partnerbytte-klubb. Med uteservering bygget på flere plan, med pétanque-bane, mölkky-bane, lounge-område, til og med et lite barnebasseng, med fargerikt dekor i form av papegøyer, kaktus og flamingoer, stedet inviterer til god stemning, med og uten cocktails!

En nyåpnet guinguette med en kalender stappet med spennende arrangementer. Hver lørdag inviterer utestedet til grillfest, mens flere av byens spennende food trucks har fått faste dager hvor de rigger seg til og serverer mat ved inngangspartiet til Les Terrasses de l’Atelier.

Søndag er dog en av ukedagene hvor matservering uteblir, ukedagen hvor stedet stenger så tidlig som klokka åtte på kveldstid. Vi rekker å drikke to cocktails hver, jeg drikker søt sangria og bytter deretter til bitter aperol spritz, i et forsøk på å holde sangriasugne veps på avstand.

Jeg, som i løpet av mitt liv har blitt stukket tre ganger, samtlige i situasjoner hvor jeg har sittet helt stille og absolutt ikke vært klar over vepsens nærvær før brodden har penetrert huden. Forferdelig er følelsen av å bli stukket av veps, hvor det utsatte området hovner opp til trippel størrelse og påfører en smerte som varer i flere dager. Siden disse ondskapsfulle krypene liker å stikke meg når jeg sitter i ro, velger jeg å trosse alle venners råd og heller vifte med armer og løpe i dekning det sekundet vepsen nærmer seg.

En av kompisene til min kjære har for anledningen meldt seg frivillig som livvakt, og fekter unna alt av veps (og mygg) som forsøker å snike seg innpå oss. Få minutter tar det fra sangriaglassene står tomme og byttes ut med spritz og øl, til insektene mister interessen og flyr videre for å plage andre mennesker.

Siste time før stengetid, vennegruppa deles i to, noen spiller mölkky, resten (inkludert meg selv) spiller pétanque. Vi deles opp i to pétanque-lag, gutta mot jentene, mitt lille jentelag taper med ett poeng, vi har på forhånd blitt enige om at taperne betaler middag. Gutta foreslår hamburgere, vi kjører til en liten burgersjappe i nabolaget for å bestille takeaway.

Om vi ikke heller velger å besøke en av de mange andre guinguettes i byen som vår neste sosiale sammenkomst, for eksempel den som er bygget på en flåte på Garonne-elven, er planen å komme tilbake allerede neste uke, for å drikke aperol spritz, for å bestille mat fra food truck, for å spille nok en runde pétanque, slik at vi jenter kan få vår revansj!

Handletur, sommeridyll og byens mest spennende marked

God morgen, Frankrike. Velkommen, fine lørdag.

Jeg våkner tidlig, en smule forstyrret av lyden av viften som durer i bakgrunnen, og naboen som spiller piano i etasjen over.

Klokka har ikke engang rukket å bli åtte, allerede trenger de skarpe solstrålene seg gjennom skoddenes små sprekker. Han må ha et tungt sovehjerte, denne samboeren min, han som til tross for varme, lys og lyder klarer å sove så dypt som han gjør. Selv blir jeg liggende under den tynne sommerdyna en liten stund, mitt blikk festet i taket mens tankene vandrer til helt andre steder, steder hvor alt jeg trenger er badetøy og et stort mykt håndkle.

Jeg drømmer meg bort til hvite sandstrender, til solsenger og parasoller, lettleste noveller og solkrem med duft av kokos. Bølgeskvulp, palmetrær og måkeskrik, smaken av gelato på tungen og lyden av stemningsfull sommermusikk i ørene.

Bare 175 kilometer unna Toulouse, en og en halv times kjøretur kunne ført meg til et sted hvor jeg kan få alt dette servert for en dag. I dag har vi andre planer, til uka må jeg arbeide. Kanskje neste helg?

Jeg kjøler meg ned med en kald dusj, sminker meg lett, fra klesskapet finner jeg frem et par lyse olashorts og en hvit bluse med gule blomster. Jeg vekker Julien med et kyss på kinnet og stryker ham forsiktig på ryggen, med øynene såvidt åpne smiler han fornøyd.

Sammen spiser vi frokost ute på balkongen, brie-og bacontoast og ferskpresset appelsinjuice. Vi nyter det deilige sommerværet og ser frem til å tilbringe de tidlige ettermiddagstimene på handletur i sentrum.

Gjennom vårt trivelige nabolag Saint-Cyprien og videre over broen, det kjente landemerket Pont Neuf, til hjertet av Toulouse spaserer jeg sammen med min kjære. Jeg, iført hans hatt (kjøpt på ferie i Panama) og sitrongul veske (kjøpt i Kraków i fjor sommer) over skulderen, et par slitte skinnsandaler på beina og et beskyttende lag med solkrem på skuldre, nese og hals.

Byturen startes med et lite ærend innom postkontoret for å sende brev hjem til Norge, riktig nok ikke et koselig brev til familie eller venner, men nødvendige dokumenter adressert til Fylkesmannen i Rogaland for å be om å få apostille på fødselsattest og utskrift av registrerte opplysninger. Dokumenter jeg trenger for å kunne gifte meg med min kjære pariser, mannen jeg ønsker å tilbringe resten av mitt liv sammen med.

Videre vandrer vi gatelangs og titter nysgjerrig i butikkvinduer, sommersalget er i gang. Utenfor byens beste iskremkiosker formes lange køer, også utekaféene er stappfulle av lokalbeboere og turister. Lukten av belgiske vafler og nystekte crêpes fyller gatene.

Julien er på utkikk etter nye sommerklær, jeg ønsker meg ny stråhatt. Vi promenerer hånd i hånd langs disse trivelige gatene i hjertet av Toulouse, disse brosteinbelagte sentrumsgatene som yrer av liv på slike fine sommerdager som dette.

Vi besøker Marché Victor Hugo, den mest kjente og definitivt beste markedshallen i byen, med sitt enorme utvalg av kjøtt, ost, krydder, drikkevarer, delikatessevarer, bakevarer, frukt og grønt, samt sin 2. etasje som huser forskjellige restauranter, spisesteder som kun holder åpent fra tidlig morgen til endt lunsjtid.

Fra markedet handler vi med oss diverse krydder fra det store spennende utvalget som står på utstilling. Vi kjøper tørket hvitløk, spisskummen og rosa Himalayasalt. I tillegg kjøper vi greske fiolette og marokkanske grønne oliven fra en annen selger. Vesken fylles til slutt med jordbær og melon, gulrøtter og avocado. I kveld skal jeg lage dipp av crème fraîche og krydder, han skal lage guacamole, vi skal dippe grønnsaker og salte kjeks og sitte ute til sola går ned.

Vi forlater markedet og beveger oss videre i retning byens store kino. Oppholdet i sentrumskjernen avsluttes over en to timers kinoseanse.

Heldige er vi, som har byens beste naboer og byens beste pizza

Fredag, endelig vil jeg kunne vinke farvel til nok en arbeidsuke og ønske nok en helg velkommen.

Til lunsj spiser jeg rester fra gårsdagens nabofest, vår årlige sommertradisjon som feires over et dekorert langbord på parkeringsplassen til den lille blokka vi bor i, den romslige plassen som er omkranset av store nydelige lavendelbusker. Her har vi også en liten hageflekk med tomatplanter, og et lysegult sykkelskur, der hvor syklene til blant annet Julien og meg står parkert. Sammen med våre hyggelige naboer, gjorde vi i år som i fjor, sammen dekket vi bordet fullt med hjemmelaget mat, salte og søte bakverk. Min kjære laget sin smakfulle quiche lorraine og tok med seg rosévin fra vårt lille vinlager. Pierre som bor i leiligheten ved siden av oss, tok med seg hjemmelagde deilige peanøtt-og sjokolade cookies. Kan jeg være så snill å få oppskriften på disse kakene, spurte jeg pent. Claude i femte etasje ønsket oppskriften på Julien sin quiche.

Samboerparet i femte etasje tok med seg diverse salte muffins, en variant med chorizo og feta, en annen med tunfisk og curry. Paret som bor i fjerde kunne by på laks-og spinat pai, de satte i tillegg frem flere flasker iskald øl på det store langbordet.

Ved bordet ble vi sittende til langt på natt, under klar stjernehimmel, med hvert vårt vinglass i hånden. En smule bekymret, pratet vi om eiendommens store jernport som for tre uker siden ble totalt vandalisert. Vi drøftet vår ene nabos ønske om å søke tillatelse til å ha frittgående høner i hagen, og en annen nabos ønske om å pusse opp blokkas fasade.

Fredag. Restene fra gårsdagens sosiale sammenkomst smaker like godt i dag som i går. Jeg teller ned timene til jeg kan forlate kontoret. Ikledd mitt lavendelfarvede skjørt, sort topp og sorte Birkenstock-sandaler, er jeg klar for å ta helg, slå ut håret og la skjørtet flagre i vinden.

Min kjære har invitert meg med ut på pizzarestaurant, vår favoritt, det lille spiseriet Pizza Félix, stedet som serverer hva jeg mener er byens beste trøffelpizza. Invitasjonen er en takk for at jeg i dag overrasket ham med billetter til nok en Rammstein-konsert, femte juli, neste sommer reiser vi til Berlin for å få nok en dose med flammeshow og tysk metall.

Årets julimåned vil vi i utgangspunktet bare bli værende her i Toulouse, med unntak av en planlagt dagstur til et senter hvor jeg i fem timer skal få lov til å prøve meg på å dressere rovfugl (en aktivitet som jeg faktisk fikk i julegave av Julien).

Selv om vi i utgangspunktet ikke har andre planer for juli enn denne ene aktiviteten, har jeg et håp om at vi kanskje likevel vil ende opp med å ta en dagstur til stranda like utenfor Narbonne, eller en tur innom en av de små landsbyene i nærheten.

Hvem vet, alt jeg vet er at jeg i august skal reise til Danmark for å bade og grille og tilbringe tid sammen med foreldrene mine, og deretter reise på helgetur ut på landet her i Frankrike sammen med min kjære. Vi skal besøke vingårder, bo en natt på slott og en natt på Bed & Breakfast med svømmebasseng. I september skal vi, sammen med hans foreldre, dra på biltur langs den Franske Riviera, helt til Monaco skal vi kjøre. Hvilken lykke, hvilken indre varme, jeg blotter mitt bredeste smil og mine øyne lyser opp, mine feriedrømmer går i oppfyllelse.

Fredagskvelden feires som tidligere nevnt på (etter vår mening) byens beste pizzeria. Min forlovede og jeg, vi nyter ei flaske italiensk rosévin og hver vår pizza. Han bestiller en pikant variant med røkt skinke, mens jeg bestiller som vanlig den med sort trøffelkrem og champignon. Så heldige vi er, vi som bor i et nabolag hvor vi ikke bare har byens beste naboer, men også byens beste pizza like i nabogata!

Libanesisk mezze, bilkjøp og vennetid i Paris

Helgen i Paris suser forbi, noe jeg forsåvidt synes er trist. En dag til, kan jeg være så snill å få en ekstra dag i byen, en dag hvor alt av planer kan legges på hylla, en dag hvor jeg kan være usynlig og alene i kjærlighetens by.

Årets tredje tur til Paris, og fortsatt har jeg ikke hatt tid til å få et gjensyn med hverken Eiffeltårnet eller Sacré-Cœur og Montmartre. Ikke har vi hatt tid til å handle salgsvarer på Rue de Rivoli eller spasere gjennom Jardin du Luxembourg eller promenere langs Seine-elven mens vi titter på turistbåter der de passerer oss.

I stedet har vi vært travelt opptatt med å løpe fra et sted til et annet, fra et ærend til det neste. Julien skal kjøpe ny bil. En større og tøffere bil. Den skal om noen uker, kanskje en måneds tid, flyttes fra Paris til Toulouse, hjem til oss. Allerede i august og september skal vi fylle det store bagasjerommet med kofferter og vinkartonger, vi skal på bilferie med vår nye Audi.

Etter å ha prøvekjørt bil og sett gjennom dokumentene som hører til, løper vi videre til neste ærend. Vi har blitt sendt til en adresse nord i Paris for å hjelpe ei venninne av moren til min kjære med å overføre bilder fra speilreflekskameraet til mobilen og nettbrettet via WiFi. Hun foreslår å spandere middag på oss på restaurant som takk, noe vi dessverre må takke nei til, da vi allerede har planer med et vennepar som vi ikke har sett siden forrige besøk i byen, for nøyaktig seks uker siden.

Vi forlater Place de Clichy og den nordre delen av byen for å møte venneparet på Café Oz ved Denfert-Rochereau. En australskinspirert barkjede med surfetema, vi nyter utepils i solskinn og prater om hva vi har gjort siden sist vi møttes. Min venninne og hennes samboer forteller at de har vært i et bulgarsk-russisk bryllup i Bulgaria, de viser frem bilder fra den russisk-ortodokse kirke, og forteller om en vakker seremoni og rørende taler. Vårt fremtidige bryllup blir også et emne, der vi får spørsmål om hvilke ønsker vi har for catering og hvordan vi har tenkt å dekorere spisesalen og parken, i hvilke farger, hvilket tema.

Fem minutters spasertur fra baren, ligger den libanesiske restauranten hvor vi har reservert bord for kvelden. Baladna, heter den, et spisested vi allerede har besøkt tidligere, han og jeg, da vi fortsatt bodde her i Paris.

Kir rose til aperitif, hvitvin med rosesirup. Den deilige essensen av rose fungerer underlig bra i kombinasjon med tørr hvitvin. Vi skåler, jeg spør min kjære om han kan ta bilde av meg og min venninne, en liten suvenir, et lite minne på telefonen.

Vi bestiller mezze, varme og kalde småretter, pitabrød og hummus, auberginepuré, falafel, linser og bønner, bakst fylt med ost og spinat, bakst fylt med krydret kjøtt. Vi nyter den nydelige smaken av Libanon, vi nyter maten langsomt sammen med ei flaske rosévin som deles på oss fire. Samtalen flyter, vi ler og koser oss på denne altfor varme sommerdagen her i Frankrikes hovedstad.

Etter mezze serveres grillspyd, etter grillmat får vi dessert, pannekaker fylt med ostekrem, servert med bringebær og pistasjebiter. Servitøren tilbyr oss hvert vårt glass likør sammen med desserten, en hyggelig liten gest.

Vi finner oss et bord på en utekafé for å ta en siste drink sammen med våre venner, før vi løper for å rekke siste tog tilbake til bygda utenfor Paris. En siste natt, etter en siste solskinnsdag i de parisiske gater, neste gang vi kommer hit vil byen være smykket med glitrende juledekorasjon så langt øyet kan se. Kanskje også snø.

Rammstein-konsert og finansdistriktet i Paris

Torsdag.

Min sorte trillekoffert er ferdig pakket, han har pakket sin. For å få tømt kjøleskapet før vi forlater Toulouse for helgen, smører jeg to brødskiver med aïoli, kyllingpålegg, bacon og tomat. Den siste skvetten fra den åpne melkekartongen heller jeg i en stor kopp kaffe. Håret setter jeg opp i en høy hestehale, den eneste frisyren jeg orker i disse førti varmegradene som brenner over Frankrike. Nesten klar til å gå ut døra for å løpe til trikken som skal frakte oss til flyplassen, i håndvesken pakker jeg med meg leppestift og solbriller.

Flyplassen er full av mennesker som skal på sommerferie, flotte kvinner med stråhatt og hvite linkjoler, menn i sommertøy og caps. Før boarding deler Julien og jeg en varm wrap fylt med kylling, tapenade, grønnsaker og mozzarella, jeg klarer selvfølgelig å søle tapenade på min hvite kjole.

Sent på kvelden ankommer vi Paris-Charles de Gaulle, hvor vi blir hentet av hans foreldre som er overlykkelige over å få oss på besøk. Tiden flyr, vi diskuterer, kvelden går over til å bli natt. Vi sitter i hagen, eneste belysning er åtte telys plassert på utebordet, hans mor og jeg drikker iste, våre menn drikker hver sin halvliter lokalbrygget IPA.

Fredag.

Jeg dusjer og slenger på meg klærne jeg skal bære gjennom hele dagen, og videre på kveldens konsert. Håret er klart til å riste løs til rytmen av gitarriff og raske trommer, vi har billetter til Rammstein i Paris-La Défense!

La Défense er byens finansdistrikt, et område totalt annerledes fra alt man vanligvis assosierer med Paris. Her finnes ingen haussmannske bygninger, ingen store parker med fontener og gamle skulpturer. La Défense er skyskrapere og moderne skulpturer, kjøpesentre og hurtigmat.

Vi tar oss tid til å titte i butikker på det store kjøpesenteret Les Quatre Temps, et senter som også har et eget område for både bestilling og henting av varer fra Amazon, og en hel etasje full av spisesteder.

Factory & Co er en restaurantkjede som kan minne om en kombinasjon av en trendy burgersjappe og den amerikanske kjeden kjent for sine ekstravagante ostekaker, The Cheesecake Factory. Mellom ti og tolv flotte ostekaker står på rekke og rad, der de frister med sine spennende smaker. Pistasje, Kinder Bueno, Snickers, sjokobanan, bringebær og hvit sjokolade, samt enda flere varianter av amerikansk ostekake. Valget er stort, jeg ender til slutt opp med å teste ut en av signaturkakene, bringebær og hvit sjokolade.

Vi bestiller i tillegg hver vår burger, servert med pommes frites til ham og coleslaw til meg, og en karamellmilkshake på deling. Og hver vår flaske iskaldt vann, en nødvendighet i denne ekstremvarmen som herjer over Europa akkurat nå.

Etter å ha spist oss stappmett på usunne godsaker, beveger vi oss videre i retning konsertarenaen, som til vår store glede viser seg å være lukket og klimatisert, en luksus i disse brennende varme sommerdager.

Showet åpnes av Duo Jatekok, to pariserinner som spiller pianoversjoner av Rammsteins egne låter. Disse nydelige pianomelodiene gir meg frysninger, et åpningsnummer så annerledes, så uforventet. Et nummer som faller i smak hos mange, inkludert meg selv, men likevel skuffer de mest hardbarka metallgutta, de som lever og ånder for tunge gitarriff og tøff vokal.

En halvtime senere, på slaget ni, entrer Rammstein scenen med fyrverkeri og flammer fra første sekund. Helt siden jeg var femten år gammel har jeg lyttet til dette tyske metallbandet, men ble ikke ordentlig superfan før jeg så dem live for første gang på Download-festivalen i Paris i 2016. Den beste live-opptredenen jeg noensinne hadde sett, jeg ble fascinert av deres teatralske og pyrotekniske sceneshow og visste allerede da at dette ikke ville bli mitt siste møte med Rammstein.

Et show som varer i over to timer, nok en gang fører bandet oss inn i sitt univers, sitt bisarre sirkus fullt av visuelle effekter og flammer. Vi rocker til vi får vondt i nakken, vi synger til vi får vondt i halsen, vi får frysninger der vi med blanke øyne synger med til lyden av akustisk gitar under den sårbare fremføringen av bandets ballader, vi danser til de radiovennlige låtene hvor elektro og rock møtes, vi jubler og klapper, min beste konsertopplevelse forblir Rammstein.

Vi nyter, drømmer og skaper nye sommerminner

Sommeren er her, gradestokken har bikket tretti grader og alle måltider nytes utendørs. Mine legger har allerede blitt offer for flere myggstikk, jeg smører meg inn med solkrem og sprayer huden med illeluktende myggspray. Vi griller, vi sykler tur, jeg sier jeg vil spille pétanque en dag, jeg spør ham om vi snart kan ta oss en runde med minigolf.

Sommeren er her, bukser og gensere har blitt byttet ut med kjoler og kortbukser. Jeg som ikke er spesielt glad i is, har likevel lyst på is. En syrlig sorbet ville vært deilig nå.

Jeg som vanligvis bestiller hvit mokka eller karamell macchiato på Starbucks, bestiller nå en iced cappuccino for å kjøle meg ned. For en gangs skyld har baristaen skrevet riktig navn på koppen, helt uten skrivefeil, ingen Kristina, Christine, Christiane, Kirsten eller Kristin. Iskaffen nytes ved kjøpesenterets utebord, her har jeg ikke sittet siden ifjor sommer.

Solbriller pakkes ned i håndvesken, min kjære går med caps. Også jeg burde beskytte hodebunnen, jeg ønsker meg ny hatt. En stor og fin sommerhatt som vil passe til enhver sommerkjole, spesielt disse blomstrete kjolene som jeg har som mange av. Slike romantiske sommerkjoler som, til min store glede, er tilbake i motebildet.

Jeg fletter håret, mitt lange mørke hår føles upraktisk i dette varme været. Mitt lange hår som spares til å bli så langt som mulig til tolvte september neste år, til bryllupsdagen vår. Brud med blomster i håret, bohemsk brudekjole og sandaler på beina, gjett om jeg gleder meg til å feire den store dagen på det nydelige slottet Château du Croisillat!

Sommeren er her, og jeg er rastløs. Jeg har lyst til å finne på så mye, utnytte det flotte været, skape minner og kjenne på friheten. Kan vi ikke ta fri fra jobb, leie en campingbil og kjøre nedover middelhavskysten, få et gjensyn med den vakre lille byen Collioure, kjøre videre til en annen favoritt, sjarmerende Montpellier, og videre i retning Provence, regionen jeg alltid har drømt om å besøke, dit vil jeg dra for å beundre kilometervis med nydelige lavendelenger, for å besøke vingårder, smake deilig rødvin og la meg selv bli forført av den deilige sørfranske idyllen. Videre kan vi reise til Den Franske Riviera, for å spasere langs Promenade des Anglais (og spise socca) i Nice, bade på stranda i Cannes og handle på markedet i Saint-Tropez.

Jeg dagdrømmer om å reise landet rundt, jeg drømmer, mens vi sykler tur i nærområdet, en liten runde før vi forbereder cantaloupemelon og grillmat ute på balkongen. Vi sykler over broene som strekker seg over Garonne-elven, forbi byens største offentlige svømmebasseng, forbi busker og trær, forbi oransje murhus med blå vinduskarmer og boligblokker med balkonger fulle av blomster. Vi peker på de balkongene vi synes er finest og roper ut; “her kunne jeg fint bodd”, i den tro at innsiden av disse utvalgte leilighetene er like flotte som utsiden.

Han skjærer en cantaloupemelon i to og deler den opp i mindre båter. Jeg tar meg et jafs av en de saftige melonbåtene, saften renner nedover fingrene mine og gjør dem klissete, jeg reiser meg opp for å hente tørkepapir. Vi drikker iskald øl importert fra Belgia, han drikker lys, jeg drikker mørk. På den elektriske grillen steker vi pølser med franske urter, jeg lukker øynene og nyter, duften av grillmat hører virkelig sommeren til.

En umiddelbar kløe, et av de forhatte krypene har forsynt seg fra venstre ankel, det franske sørvestland vrimler av blodsugende mygg. Jeg sprayer huden full av myggspray nok en gang.

Vi spiser pølser og hjemmelaget potetsalat, og prater om konserten vi har billetter til, om bursdagsfesten vi er invitert i, om bilen han kanskje skal kjøpe, og alt det andre som venter oss i hovedstaden neste helg. Hva skal jeg pakke med meg av tøy, undrer jeg. Vi sjekker værmeldingen for dagene som kommer. Fra og med torsdag ventes førti varmegrader over hele landet…Som om ikke temperaturen er varm nok allerede, kan vi bytte ut storbyhelgen med en tur til stranda?

På torsdag reiser vi, ikke til sandstrand og avkjølende bølgeskvulp, ikke på biltur langs kysten, nok en gang fører omstendighetene oss tilbake til Paris.

Sommersolverv og den store musikkfesten

21. Juni, dagen for sommersolverv, feires den årlige musikkfestivalen Fête de la Musique i byer og landsbyer over hele Frankrike. En fransk tradisjon som har eksistert siden 1982 med støtte fra kulturdepartementet, denne store musikkfesten gir både amatører og profesjonelle musikere en anledning til å vise frem sine talenter.

DJ’er, rockere, rappere og så utrolig mye mer, et mangfoldig gratisarrangement hvor hvert eneste gatehjørne fylles med musikk i alle sjangre. Hvor enn man går vil man også finne foodtrucks og pop-up barer. Hva med litt spekemat og øl eller karibisk kyllinggryte og punsj?

I år feiret vi for første gang i Toulouse. For første gang på fire år har vi endelig fått muligheten til å feire denne gøyale musikkdagen, vi som tidligere har måttet droppe festen på grunn av andre forpliktelser (jobb). Mitt første møte med denne spennende tradisjonen, da vi var på ferie i den sjarmerende byen Montpellier for første gang i 2015, var altså forrige gang jeg feiret musikkdagen frem til nå.

Etter å ha jobbet meg gjennom ni svært lange timer på kontoret, pakket jeg sammen sakene og løp ned trappene og ut av Airbus-hangaren. Ut i regnet med paraplyen beskyttende over meg, med musikk på øret bygget jeg opp stemningen for kvelden der jeg satt alene på bussen, en tjue minutters busstur og fem stasjoners t-banetur, c’est parti pour la fête de la musique!

Utenfor t-banestasjonen François-Verdier ble jeg møtt av min kjære og tre av hans venner fra jobb. Videre gikk vi sammen i retning en restaurant i nabolaget Saint-Georges. Spisestedet bar samme navn som nabolaget, Le St Georges, en restaurant som ifølge han ene i gruppa (som for øvrig er født og oppvokst her i byen) serverer “byens beste småretter”.

Et varmt og koselig spisested med røde mursteinvegger og høye bord. Dempet belysning, de store lyspærene hang som smykker fra taket. Jeg elsker denne stilen, så moderne og industriell. At han som anbefalte stedet allerede var kompis med alle servitørene, forundret meg ikke, sosial sommerfugl som han er.

Vi bestilte like greit halvparten av alle smårettene som stod oppført på menyen; thaibiff, marinert tunfisk, skinkekroketter, ravioli, gnocchi, pommes frites, varm camembert og croque monsieur med trøffelkrem. Hvitvin og rødvin, flere glass vann.

Etter et godt måltid, forlot vi Saint-Georges til fordel for bydelen Carmes, for å starte musikkfesten i den delen av Toulouse som både min kjære og jeg liker best. Vi danset oss forbi rockeband og reggae, forbi nittitalls-nostalgi og moderne housemusikk.

Videre beveget vi oss i retning Quai de la Daurade, hvor flere DJer hadde rigget seg til, hvor tusenvis av mennesker var samlet for å danse til fransk electro, til dubstep og til underground housemusikk. Her ble vi ikke værende lenge, min kjære som ikke liker store folkemengder og jeg som føler direkte ubehag rundt altfor mange mennesker på en gang. Våre venner ønsket dessuten etter hvert å dra hjem, noe som passet oss fint.

Vi avsluttet kvelden ved å se på en gruppe kvinnelige trommeslagere og deres dansere. Julien fikk tilsendt bilder fra hans foreldre, som på samme tid var på konsert for å se et Boney M-coverband i en landsby utenfor Paris.

Fête de la musique er et arrangement som tolkes forskjellig fra by til by, en fest som i Toulouse oppleves som en enorm elektrofestival med små innslag av rock og diverse annet. Folkefesten varer til langt ut på de sene nattetimer, en flott anledning til å feste til langt ut på morgenkvisten, men… Jeg har ikke lenger samme energi som da jeg var tjue år gammel, og vil nok heller vende tilbake til Montpellier neste år, for å delta på en litt mer avslappet musikkfest.

Små gleder som makroner, solskinn og sykkeltur

Søndag, slik en bittersøt ukedag. En påminnelse om at helgen snart er over, i morgen venter nok en ny arbeidsuke. Søndag, hviledagen som også gir oss muligheten til å kunne designe vår dag etter egne ønsker og behov, en dag hvor vi har friheten til å gjøre noe spennende, gjøre noe produktivt, eller ikke gjøre noe som helst i det hele tatt.

Alle vinduer er åpne på vidt gap, været er nydelig. Jeg smiler av tanken på at jeg nå kan hente frem olashortsen igjen, jeg smiler fordi jeg kan spise frokost ute på balkongen, slike små gleder betyr så stort for meg. Deilig sommervarme, nå kan vi dra ut på sykkeltur, han og jeg. Vi kan sykle langs Garonne-elven, forbi ripsbærbusker og ville blomster, forbi urban kunst i form av grafitti, på de ellers så kjedelige betongmurene ved togskinnene hvor lokaltog kjører forbi.

Jeg dekker på utebordet, ristet brød og pålegg, eplejuice og to kopper kaffe. Vi lytter til lyden av ingenting, den deilige søndagsroen, han scroller på telefonen sin med den ene hånda og dytter i seg en brødskive med den andre.

Jeg drømmer meg bort fra det digitale, jeg drømmer om sovepose og matpakke, om frisk natur og lange vandreturer med sekk på ryggen. Jeg foreslår å dra på camping i Pyrénéenne neste helg, et forslag som får ham til å bryte ut i latter. Ser jeg ut som en fyr som spiser brødskiver til middag og frivillig åler meg inn i en sovepose?

Han legger bort telefonen, og lener seg mot meg. Dere nordmenn er så rare, ler han, og spør med det samme om vi kan skru på fjernsynet og titte på tv skjermen fra balkongen. Hans ønske for denne nydelige solskinnsdagen er altså å flytte oppmerksomheten fra en skjerm til en annen. Vi sitter heldigvis ute, selv om vi ikke akkurat i dette øyeblikk er oppmerksomme på omgivelsene rundt oss, selv om blikket og hjernen fokuserer på den digitale virkeligheten og ikke på den virkelige verden, så er vi jo i det minste ute i frisk luft.

Heldigvis finner vi ingenting spennende å se på på TV, og ender like greit opp med å skru den av igjen, for å heller dra ut på sykkeltur i nærområdet. Vi sykler sydover, bort fra sentrumsområdet. Hele sentrum er nemlig en eneste stor fest i dag, etter at rugbylaget til Toulouse i går kom seirende ut av finalen, kåret nok en gang til champion de France for 20ende gang på rad.

Hverken Julien eller jeg er spesielt glad i enorme folkemengder, det passer oss derfor fint å heller trille sydover på hver vår sykkel, vi følger en fredelig tursti og sykler videre langs Garonne-elven og gjennom îles du Ramier og den lille skogen som alltid er full av turgåere.

I sekken pakker jeg ned solkrem og vannflaske, samt kontanter, slik at jeg kan stikke innom et bakeri på hjemveien for å kjøpe med meg et par ferske baguetter og noen makroner som vi kan kose oss med til dessert.

Med vind i håret, suser jeg bortover veien, min kjære tråkker raskere enn jeg gjør, han holder seg stadig tre meter foran meg, om ikke mer. For en tid tilbake opplevde han at sykkelsetet løsnet og bokstavelig talt stupte i bakken mens skruer og bolter spratt til alle kanter. Med sitt lynraske tempo, ser han ut til å stole langt mer på sin over tjue år gamle sykkel enn det jeg gjør på min, som for øvrig er like gammel og like ustabil som hans. Vi er likevel glad i disse syklene som vi har arvet.

Glad og takknemlig er jeg. Glad over å bo så sentrumsnært og likevel ha fine turområder i nabolaget, glad er jeg for at vi på dagens sykkeltur har oppdaget en skjult skatt dypt inne i den lille skogen i nærområdet vårt; en stilig loungebar med strandtema og fargerike møbler. Av alle ting. Dit må vi dra en dag, trygler jeg min kjære, han nikker. Jeg jubler høylytt, for høylytt må jeg være for å overdøve lyden av tropisk house som durer fra anlegget til cocktailparadiset i skogen.

Vi sykler hjemover, men først en liten tur innom bakeriet på hjørnet. Makroner i forskjellige varianter, jeg velger ut mine favoritter; rose-og litchi, salt karamell og pistasje-og morell.

Kristine's Lykkeprosjekt

Primary Menu