Nesten i mål

Tirsdag morgen, jeg har tatt buss til et industriområde på utkanten av Toulouse for å gjøre det jeg i flere uker har ventet på å få overstått, riktig nok hadde jeg trodd jeg skulle få dose nummer to i den idylliske byen hvor jeg seks uker tidligere fikk mitt første stikk. Men nei, jeg har blitt flyttet bort fra Canal du Midi og de vakre grønne omgivelsene, og befinner meg i stedet i et område fullt av kontorbygg og trafikkerte veier. Og lite annet.

En sykepleier måler temperaturen og sjekker blodtrykket, hun noterer, forteller meg at alt er normalt. Hun spør om jeg er allergisk mot medikamenter, jeg forteller at enkelte antibiotikakurer har gitt meg utslett på magen, og jeg forteller om kremer og såper som har forårsaket eksemutbrudd på hendene, spesielt mellom fingrene. Hun nikker, noterer, og sier at de vil holde ekstra godt øye med meg de neste tjue minuttene. Med et smil sier hun at alt sannsynligvis vil gå helt fint, siden jeg ikke fikk noen bivirkninger etter første dose.

Også denne gang går alt bra. Mens jeg sitter ventende på la salle de surveillance, overvåkningsrommet, hører jeg moren til en gutt i begynnelsen av tenårene be om hjelp fra en lege, gutten har vondt i hodet, så vondt at han ikke klarer å sitte oppreist lenger. Sykepleierne flytter ham over i en rullestol og triller ham ut fra rommet. Han er den eneste av de mange menneskene der inne som har fått en umiddelbar reaksjon.

Det har nå gått fire dager siden jeg ble fullvaksinert, fire dager hvor jeg har vært travelt opptatt med forberedelser til min månedslange norgesferie, jeg har ordnet med apostille på vigselsattesten som jeg burde ha levert inn til skatteetaten for lenge siden, jeg skal levere den så snart jeg er hjemme i Norge.

Hjemme i Norge, ordene gir meg en rar ettersmak. Jeg er redd for at jeg nå, etter å ikke ha vært i hjemlandet på to og et halvt år, vil oppleve et omvendt kultursjokk i langt større grad enn tidligere. Ingen apéro i form av vin eller øl eller en cocktail og snacks før lørdagens middag, og jeg vet jeg vil risikere å bli sett rart på om jeg hilser og vinker til alt av naboer og bussjåfører og alle andre som krysser min vei i løpet av en dag. Det vil bli uvant å ikke snakke fransk til enhver tid, og ikke lenger kunne betale så lite som to hundre kroner for forrett, hovedrett og dessert på restaurant.

Jeg har blitt vant til alt dette, livet på det franske sørvestlandet, piknik ved elvekanten på en varm sommerkveld, en piknik bestående av rødvin, oliven og ferske baguetter med leverpaté. Nå skal jeg hjem, erstatte denne franske versjonen av piknik med vår norske, drikke cider eller pils, fyre opp en engangsgrill og kose meg med pølser eller hamburgere.

Det vil bli fint å endelig kunne klemme familien min igjen, spise brødskiver med taffelost og gräddost og drikke iskaffen som jeg pleide å kjøpe hver eneste dag da jeg fortsatt bodde i Norge. Jeg gleder meg til å handle gamle bøker fra Løvås Bruktbu og nye bøker fra bokhandlerne i Stavanger sentrum, og til å spasere gjennom den hvite gamlebyen og regnbuefesten som vi kaller Fargegata. Jeg aner ikke hvilke barer og restauranter som fortsatt eksisterer i byen, jeg aner ikke hvilke som har gått konkurs, for jeg har jo ikke sett Stavanger, ei heller noen andre norske byer, siden juleferien i 2018.

Ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg ser frem til å endelig scanne QR-koden på flyplassen, for den er det nærmeste vi i dag kan kalle en billett til frihet. Fingrene krysses for at alt vil gå som planlagt, for at savn og hjemlengsel blir erstattet med glede og latter rundt middagsbordet hjemme hos familien.

Og mamma, om du leser dette, vit at jeg gleder meg til hver eneste aktivitet som vi i løpet av måneden vil finne på sammen, vit at jeg gleder meg til hvert eneste måltid, hver eneste samtale, hver eneste kaffekopp.

En ettermiddag i det maleriske Giverny

I en liten kommune i det nordlige Normandie, en kommune ved navn Giverny, ligger huset og hagen til den berømte kunstneren Claude Monet, et av de viktigste navnene fra kunstbevegelsen impresjonismen.

Monet er for mange kjent for sine malerier av viktige landemerker og arkitektur i hjemlandet, slik som katedralen i Rouen og havna i Honfleur, men flere vil nok mene at det likevel er noe ekstra spesielt med maleriene hvor naturen står i fokus. Å se på dem, er som å se en kjærlighetserklæring til naturen, i alle sesongers farger.

Monet elsket det franske naturlandskapet. For å virkelig vise at alle sesonger har sin skjønnhet, dro han tilbake til nøyaktig samme sted for å male landskapet i endring, sesong etter sesong, fra grønt til brunt, fra vår til sommer, høst til vinter.

Da han flyttet inn i sitt hjem i Giverny, huset hvor han ble boende i hele 43 år, hadde han store planer for hvordan hagen skulle se ut. Han så blant annet for seg en stor dam full av vakre vannliljer og en dekorativ japansk bro. Det skulle ta ham tjue år å skape den hagen han ønsket seg, hagen foreviget i flere av hans mest kjente malerier.

Etter å ha drømt om å besøke denne hagen i over seks år, gikk min lille drøm endelig i oppfyllelse forrige søndag, en aller siste mulighet før jeg ikke lenger har et fast overnattingssted i hverken Normandie eller Paris-området (ettersom mine svigerforeldre, som bor midt i mellom, flytter sørover til Montauban om knappe fem uker).

Sammen med Julien, dro jeg derfor forrige fredag på besøk til hans barndomshjem for siste gang. Det ble en langhelg for min del, og en ti dagers ferie for ham, som tross alt har et gutterom fullt av saker å sortere, deriblant enorme mengder Legoklosser og Pokémonkort.

Jeg fikk meg en fredagskveld med cocktail-apéro på kjøkkenet til svigermor, og en lørdagsformiddag på markedet i Meaux. Med matvarene på slep, tok vi oss et glass vin og hygget oss med tapaslunsj på vinbar, før vi sent på kvelden dro til Paris for å spise middag på restaurant sammen med venner. Da søndagen omsider banket på døra, var tiden endelig inne for å besøke huset og hagen til Claude Monet.

Vi startet søndagen med en god frokost og rikelig med kaffe, før kjøreturen på en og en halv time ledet oss til vår endelige destinasjon. De forhåndsbestilte inngangsbillettene hadde vi skrevet ut på papir, og med mobiltelefonene skulle vi fotografere den fargerike naturen som ventet oss bak de lave gjerdene.

Hadde jeg hatt plass i håndbagasjen, ville jeg ha tatt med meg speilreflekskameraet på helgetur.

Hagen var full av turister, sannsynligvis langt færre enn under normale omstendigheter, for absolutt alle turistene så ut til å være europeere. Jeg hørte mennesker snakke tysk, nederlandsk, engelsk og svensk, mens et flertall snakket likevel fransk, franskmenn som har valgt å feriere i eget land.

Omkranset av bambus, med vannliljer flytende på vannet og et piletre hengende over liljene som et smykke, så jeg den berømte dammen som jeg umiddelbart kjente igjen fra de flotte maleriene. Vi spaserte langs de smale stiene ved vannkanten og tittet på de vakre blomstene som rammet inn vannet, alt så ut som et eventyr, en nydelig drøm som jeg ikke hadde lyst til å våkne fra.

Etter å ha tatt oss god tid til å beundre naturen og se humler og bier kose seg i sin søken etter nektar, spaserte vi videre til huset hvor Claude Monet i sin tid bodde sammen med sin kone. Flere av hans malerier, vel, kopier av dem, dekorerte stueveggene. Vannliljene fra dammen og blomstene i hagen prydet flere av disse.

Som hos de fleste rikfolk fra over hundre år tilbake i tid, sov herren og fruen på separate soverom, hennes rom langt mer beskjedent enn hans. Begge kunne de likevel nyte en nydelig utsikt mot den fredelige hagen, en utsikt jeg skulle ønske jeg selv hadde muligheten til å våkne opp til.

Les Jardins de Monet à Giverny var definitivt verdt den lange ventetiden. Dette ble altså min siste turistattraksjon før jeg om ei uke reiser hjem på besøk til Norge, for første gang på to og et halvt år.

Vaksinedoser og tirsdagskos

Jeg teller ned dagene til vaksinedose nummer to, deretter teller jeg videre sju dager frem i tid, til min etterlengtede hjemreise. Hjem til Norge, hjem til Stavanger, hjem til mamma.

Min første dose med Pfizer ble satt den åttende juni, ikke her i Toulouse men i en liten by på utkanten, Castanet-Tolosan, en by jeg aldri tidligere hadde ofret en tanke, byen som ønsket meg og mitt vaksinebehov velkommen, mens det i Toulouse var umulig å få time. Julien og jeg hadde dessuten fått besøk av hans foreldre bare noen dager tidligere, de hadde kommet med bil og ville dermed kunne kjøre meg til et hvilket som helst vaksinesenter i regionen.

Å bli vaksinert hadde jeg faktisk gledet meg til, men jeg var likevel svært nervøs. Jeg var faktisk livredd. Redd for at vaksineringen skulle bli en ekkel og upersonlig opplevelse hvor sykepleierne går på autopilot og man blir flyttet fra et rom til det neste for å fylle ut papirer, sitte på en stol og vente, flytte seg til en annen stol for å bli vaksinert, og deretter bli henvist til en ny stol hvor man venter enda litt lenger før man endelig er ute av stolleken. Slik ble det ikke for min del.

Etter å ha fylt ut papirer og nevnt at jeg en sjelden gang har reagert på medikamenter ved å få eksemutbrudd, ble jeg sittende og prate med en lege som var til stede nettopp for å roe nervene til de oppmøtte og besvare eventuelle spørsmål om vaksinen. Også sykepleieren, ei eldre dame som hadde pyntet seg med kjole og høye hæler, tok seg tid til å snakke med alle som ønsket det.

Etter et smertefritt stikk og ikke en eneste bivirkning, tok jeg svigerforeldrene mine med meg på spasertur fra det lille vaksinesenteret ved innsjøen og videre langs Canal du Midi, kanalen som også renner gjennom Toulouse. Solstrålene varmet med tretti grader, og skyggen fra trærne som hang bøyd over kanalen var vår eneste redning fra å bli solbrent. Planen var å feire overstått vaksinedose med en liten lunsj på L’Ecluse de Castanet, en restaurant som ligger like ved siden av en av de mange slusene i kanalen som tilhører UNESCOs verdensarvliste.

Spaserturen langs kanalen var nydelig, et fredelig område fullt av frodig natur og fugleliv, nydelig var også utsikten fra uteserveringen til restauranten ved sluseanlegget.

En enorm salat ble plassert foran meg på bordet, salat med grillede grønnsaker, marinerte tomater og deilig burrata, det hele toppet med syrlig balsamico. Vi nøt måltidet, finværet og for en gangs skyld en optimisme for fremtiden.

Tanken på at jeg snart skulle hjem på besøk til Norge gjorde meg overlykkelig. En lykke som snart skulle snu og erstattes med frustrasjon, det øyeblikket jeg innså at jeg ikke kunne dra utenlands før også min andre vaksinedose var overstått. Logisk, ville nok folk flest ha sagt, men logikk er vel det siste man bryr seg om når man hopper rundt i lykkerus og gleder seg til det man har lengtet etter i to år.

La meg nå spole frem i tid til slutten av juni…

Jeg skulle egentlig ha reist til Norge den tredevte, og hadde derfor reservert bord (flere uker i forveien) på en Michelinstjerne-restaurant, også i Castanet-Tolosan, hvor min bedre halvdel og jeg skulle kose oss med en siste middag sammen før min avreise, min månedslange norgesferie.

Men ferien, den hadde nå blitt utsatt til slutten av juli, og vår stjernemiddag på La Table des Merville var ikke lenger en siste romantisk aften før kyssing og klemming foran inngangspartiet til flyplassen. Den var i stedet en tilfeldig glamorøs tirsdag før en vanlig onsdag.

For min del kunne gjerne hver eneste tirsdag vært en glamorøs tirsdag, med finere tøy, dyrere parfyme og bedre mat. Castanet-Tolosan imponerte dessuten igjen, denne gang med sine kunstverk på fat, en fabelaktig åtte-retters middag med god vin og en ferskenbasert cocktail til apéritif.

Vi skålte med våre ferskendrinker, “skål for oss, skål for kjærligheten”, før servitøren introduserte oss for kveldens første rett, kald suppe med agurk og selleri, med et luftig lag chèvremousse. Suppen ble servert ved siden av kroketter med kjøttfyll og tilhørende parmesansaus.

Neste rett var forkledd som kaffe og chocolatine, en typisk fransk frokost i miniatyrversjon. Vi lot oss overraske av kaffekoppenes deilige smaker av foie gras, skogsopp og, ja, kaffe. Den bittelille baksten inneholdt forresten fiken og ikke sjokolade.

Tunfiskcarpaccio med ingefær, bringebær og quinoa ble vår neste smaksopplevelse, og for første gang i mitt liv har jeg klart å like smaken av tunfisk. Også vår neste rett kom fra havet, ørnefisk med sort trøffel, sitronkrem og ceviche med lime.

Deretter var det tid før oksekjøtt, røkt biff med kremet artisjokk, før vi fikk servert noe som visuelt kunne ligne en dessert, men derimot var en ost, en rocamadour (chèvre) med grillet aprikos og nøtter.

Kveldens første dessert bar navnet “Overraskelse fra Benjamin”, sorbet av yuzu (sitrusfrukt) på en seng av cornflakes og honning. Våre smaksløker reiste videre på sin oppdagelsesferd, fra en frisk og smakfull overraskelse til en dessert så fantastisk at jeg gjerne kunne ha spist to porsjoner til. Fløyelsmyk sjokolade, peanøttmousse og deilig mandel-is, en himmelsk anslutning på vår glamorøse tirsdag i Castanet-Tolosan.

Uproduktiv alenetid og feil bestilling

To netter, to og et halvt døgn med etterlengtet alenetid, dette trengte jeg, en pause fra min kjære, fra mennesket jeg har sett hver eneste dag siden pandemiens start. Jeg er glad i ham, det er ingen tvil om det, men jeg må innrømme at jeg lenge har lengtet etter en liten pause fra Fotball-EM på skjermen og yndlingsbandet hans, Trivium, over høyttalerne. En pause fra vifta og klimaanlegget som er grunnen til at jeg selv på sommeren må pakke meg inn i pledd. En pause fra uenigheter og kompromisser når det gjelder alt fra lørdagsaktiviteter til takeaway-bestillinger.

Å bo med ham, å bo med en hvilken som helst person har sine utfordringer, for vi er jo alle forskjellige og det ville nok vært enda verre om jeg bodde med noen som ligner meg selv. En klønete introvert som ikke håndterer stress og ikke tåler støy og er veldig sta og dessuten ganske lat og umotivert. Latskapen, eller uvanen med å utsette alt til neste dag, har jeg fått kjeft for både av ham, av mine foreldre og av dem jeg tidligere har bodd på kollektiv sammen med.

Denne helgen var min og bare min, for han skulle til Paris for å treffe venner og se på fotball, og jeg ville bli igjen hjemme for å lese bøker, skrive videre på nytt manus og se romantiske komedier. Og lytte til Lana Del Rey. Jeg skulle skrive mye, sa jeg, hele fredagskvelden, hele lørdagen, men jeg gjorde ikke det. I stedet skrev jeg litt, og litt er bedre enn ingenting.

Etter en manikyr og dagligvarehandel på fredagen, tilbrakte jeg den solfylte lørdagen på spasertur gjennom gatene i Toulouse. Med ei bok i den lyseblå veska, samme farge som mine negler etter fredagens besøk hos stamstedet Aiiden Nails, tok jeg meg en tur innom Sweet Home Cafe for å spise kake og lese de første sidene av romanen “Bli snill igjen” av Geir Gulliksen.

Kinder Bueno ostekake og mojito-inspirert iste, en deilig liten pause goûter som de kaller det på fransk, det som svenskene kaller fika, et søtt lite mellommåltid på kafé i en avslappet atmosfære. Avslappet, om man da ser bort fra de tre kvinnene som satt ved nabobordet og klaget høylydt der de pratet om kontorjobbene sine. På en lørdag. Heldige er de som i det minste fortsatt har en jobb å gå til, for selv har jeg fått avslag på rundt femti søknader de siste månedene. Avslag på søknader og refusert manus, jeg føler meg som en kvinne som ingen vil ha, selv om det ikke er meg personlig, men CVen min og manuset mitt som ikke når til toppen.

På kveldstid bestilte jeg takeaway fra en middelmådig restaurant som heter Asian Kanteen, dumplings med svinekjøtt til forrett, og rød curry med peanøtter og ingefærmarinert kylling til hovedrett. Jeg gledet meg til å spise ris, for å deretter kose meg med hjemmelaget Bo Bun neste dag (med biffkjøtt, kyllingvårruller og risnudler).

Da bestillingen en drøy halvtime senere ble levert på døra, innså jeg først da det var for sent at jeg hadde fått feil pose. Sykkelbudet hadde allerede syklet av sted i full fart og kvitteringen hadde enten han eller restauranten revet av posen. Selv var jeg ikke sint, bare forvirret og en smule skuffet, for plutselig stod jeg der uten en porsjon rød curry, men med to Bo Bun med biffkjøtt og vårruller), ti gyoza og to desserter med mango og tapioca. Og to lykkekaker.

Jeg fikk kontakt med budet på telefon, en tydelig traumatisert gutt som akkurat hadde blitt utskjelt av mannen som hadde fått min bestilling i stedet for sine to Bo Bun-menyer. Gutten var omtrent på gråten og gjentok flere ganger hvor høyt han elsker jobben sin og hvordan han vanligvis aldri gjør slike grove feil. Jeg ble stående med telefonen i hånda i over tjue minutter, en tid benyttet til å trøste en gutt jeg ikke kjenner, fortelle ham at det er menneskelig å gjøre feil, vi er ikke roboter, mannen som skjelte ham ut er en idiot og verden er dessverre full av idioter. Alt jeg ville vite var hva jeg nå skulle gjøre med maten jeg hadde fått, om jeg ville få pengene igjen, om det var trygt for meg som ikke spiser skalldyr å spise de vårrullene og gyozaene.

Etter å ha gitt all min kjærlighet og trøst til sykkelbudet og deretter hatt en vennlig prat med kundeservice, ble jeg informert om at jeg ville få igjen pengene på konto. Jeg fikk også vite at bestillingen (som i løpet av alle disse telefonsamtalene hadde rukket å bli kald), ikke inneholdt skalldyr. Sliten, åpnet jeg derfor en bananøl og drømte om curry mens jeg spiste nøyaktig det samme som jeg neste dag skulle lage til middag.

Jeg konkluderer med at det for egen samvittighet vil lønne seg å være snill, og ikke være den som truer med å få folk sparket. Men selv om man er snill, vil man møte motgang. Motgang er like uunngåelig som refuserte manus og avslag på jobbsøknader.

Bryllupsgjester i Normandie

Vakre Normandie med sine halvtømrede hus, sine idylliske landsbyer og badebyer, sin frodige natur og sine mange epletrær. De bærer frukten som brukes til produksjon av Calvados og cider. Normandie er dessuten kjent for sine mange deilige oster, deriblant den verdenskjente hvitmuggosten camembert.

Selv om jeg elsker å besøke Normandie som turist, var det ikke derfor vi var kommet dit i denne omgang. Vi var kommet for å gjøre noe enda finere, nemlig feire kjærligheten, feire at to mennesker som tålmodig hadde ventet i over et år og utsatt bryllupet tre ganger, endelig kunne ikle seg dress og brudekjole, gå opp kirkegulvet og gi hverandre sine “ja”.

Deres store dag startet med en seremoni i den katolske kirken i landsbyen Dammartin-en-Serve. En lang seremoni med flere salmer, bønner og sang, deriblant min første “Fader vår” på fransk.

Brudeparet var nydelig, hun iført en kjole med lekre detaljer og en utringning som hun selvfølgelig dekket til med både bolero og brudeslør i kirken. Han iført marineblå dress og ferskenrosa skjerf, deres vitner i matchende ferskenfargede detaljer. Alle fikk vi dessuten tildelt hvert vårt munnbind i nettopp denne fargen.

Munnbind er ikke lenger obligatorisk utendørs i Frankrike, men i kirken hvor det lett kan oppstå smitte under sang, var det høyst nødvendig å dekke til nese og munn.

Etter seremonien i kirken var over og brudeparet gift i Guds øyne, dro vi videre til Manoir Henri IV, den sjarmerende herregården hvor kveldens vin d’honneur og middag stod for tur.

Herregården var som hentet fra et eventyr, et eventyr som brått skulle rammes av regnvær, noe som dessverre ikke er uvanlig i de nordre deler av Frankrike. Heldigvis var vi alle under et halvtak på det regnvåte tidspunktet, godt i gang med å drikke champagne, spise kanapeer og prate med de andre gjestene.

Da regnskyene omsider forsvant og lot sola slippe til, løp brudeparet ut på gresset sammen med fotografen for å rekke en ordentlig fotoseanse i forkant av et eventuelt gjensyn med regnet. Med den nydelige herregården og store, grønne trær i bakgrunnen, fikk paret foreviget den store dagen, kjærlighetens dag. Også vi gjester fikk være med på en rekke bilder, før vi alle ble invitert inn til den flotte spisesalen hvor kveldens middag ble servert.

Hvert bord var dekorert med duftlys, lekre orkideer og med sukkulenter i gave til alle bryllupsgjester, en moderne vri på det tradisjonelle, og ikke minst en hyggelig oppmerksomhet. Tomatsalat og toast med chèvre ble servert til forrett, samtidig som kveldens toastmaster inviterte til quiz for å teste vår kunnskap om brudeparet.

Kveldens meny kunne deretter by på andefilet med potetstappe og sesongens grønnsaker, mens brudeparets nærmeste presenterte sin hjemmesnekrede videomontasje av oppveksten til brud og brudgom på projektor. Gjennom disse bildene så vi at de begge fra ung alder elsket alt av ekstremsport og idrett, begge har de alltid elsket å reise (de møttes for første gang da de begge var i Martinique for å dykke), begge var de skoleflinke og begge hadde de, og har fortsatt, en stor vennekrets.

Til dessert fikk vi makroner, crème brûlée og panna cotta med pasjonsfrukt. Musikken ble rundt dette tidspunktet høyere, og brudeparets første dans ble gjennomført til låta “shape of you” av Ed Sheeran.

For første gang på altfor lenge fikk jeg oppleve gleden av å få lov til å danse meg gjennom en lørdagsnatt. Også Julien danset, han som vanligvis aldri lar sine bein røre dansegulvet. Vi sang og danset og lo, og like rundt to forlot vi lokalet for å bli vitne til en vakker overraskelse på den sorte nattehimmelen.

Fyrverkeri. Vakkert fyrverkeri, som om det skulle vært nyttårsaften, nasjonaldagen, alle merkedagene som vi i fjor gikk glipp av. Himmelen glitret i rødt, blått, grønt og gult, med innslag av rosa og lilla. Med stjerner i øynene, måpte jeg begeistret. Julien la armen sin rundt meg og smilte.

Ja, vi var kommet for å feire kjærligheten mellom to mennesker, men vi forlot Normandie med så mye mer enn bare gleden over å ha vært vitne til deres viktigste dag. Vi forlot Normandie med stor takknemlighet og med en nyvunnet optimisme for tiden vi har i vente. Min nye sukkulent vil være det symbolet jeg fra nå av vil se på hver gang jeg trenger en påminnelse om at alt vil bli bedre og bedre for hver dag som går.

En festlig avslutning på bilferien

Mai var nådd sin ende, vi ønsket juni velkommen. En siste dag før hjemreise, en siste natt i ei annen seng enn vår egen. En bittersøt følelse, et hode fullt av tanker. Den søte gleden over det som har vært, blandet med bekymringene rundt det som kommer. Bitter er alltid tanken på virkeligheten, den som venter like rundt hjørnet som en bakrus i ferd med å slå inn etter en fantastisk fest full av gylne bobler og høylydt latter og sang.

Jeg kan ikke nekte for at jeg savner en god fest. Fest og festivaler, ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg savner å tilbringe lange dager og kvelder på en gressplen full av musikkscener, øltelt og foodtrucks.

Solbrent og sår, smurte jeg inn mine røde armer, hender og bryst med en krem som Julien tidlig på morgenkvisten hadde gått for å kjøpe på apoteket. Bilferiens siste natt skulle vi tilbringe på en Bed & Breakfast ute på landet, i nærheten av Cognac, byen hvor ferien startet over to uker tidligere.

For å bryte opp den to timer lange kjøreturen fra île d’Oléron, bestemte vi oss for å besøke Jonzac for å se byens viktigste monument, et vakkert slott med høye middelaldertårn. Slike slott finnes det mange av i Frankrike, over hele landet. Uansett hvor vi befinner oss vil vi alltid være i nærheten av historiske arkitekturperler, enten det er et oppusset château, privateid eller offentlig, eller ruinene etter gammel fransk historie.

Fra Jonzac kjørte vi direkte til vårt siste overnattingssted med et håp om å få lov til å sjekke inn litt tidligere enn planlagt. Det fikk vi ikke.

I et område fullt av drueranker, åkre, skog og med beliggenhet like ved en liten innsjø, stod vi der som to spørsmålstegn. Med bilen parkert, stod vi ved innkjørselen til Les Camélias, en Bed & Breakfast som vi aldri ville ha oppdaget hadde det ikke vært for det digitale gavekortet som vi fikk til jul, et gavekort på opplevelser og overnattinger i de rurale delene av Frankrike.

Innsjekk klokka fire, sa eierne, et eldre ektepar. Julien ville vite om det kanskje likevel var greit å sjekke inn et kvarter, ti minutter tidligere. Eierne ristet på hodet.

De spurte hvor jeg kom fra og gjetter både Ukraina og Nederland før jeg rakk å si Norge. Med et smil sa de deretter at de syntes det var koselig med besøk av en “jeune femme norvégienne“, ung norsk kvinne.

Jeg fikk høre at de for tjue år siden ble kjent med en norsk familie, eller var de kanskje finske. Paret spurte meg om snøen faller også på sommertid i Norge, om nordlyset er synlig over hele landet, året rundt. Om vi lever i evig mørketid, selv på sommeren. Som om jeg skulle vært en ambassadør for Norge, ble jeg stående og knuse myter som andre nasjoner har om hjemlandet mitt. Jo, huden vår kan faktisk bli brun i sola. Nei, vi spiser ikke laks hele tiden, og nei, vi snakker ikke tysk i Norge. Innsjekk klokka fire, minnet eierne før de smilte høflig og vinket oss av sted. Hva skulle vi finne på i mellomtiden?

Jo, vi satte oss i bilen og kjørte ni kilometer nordover til Barbezieux-Saint-Hilaire for å se dagens andre middelalderslott, et slott like vakkert som det forrige. Slottets lille park var full av humler og bier som samlet nektar og pollen fra de mange blomstene som kommunen hadde plantet. Vi satte oss på en benk og studerte de arbeidende insektene. Tiden ble omsider moden for innsjekk.

Rommet var som forventet, rent og ryddig, interiøret noe umoderne, men koselig på sin egen måte. Det som derimot ikke kom som forventet, var den enorme mengden alkohol som vi fikk servert utover kvelden.

Halv åtte satte vi oss tilbords sammen med det andre paret som overnattet på Les Camélias samtidig som oss, et ektepar på alder med våre foreldre. Kvelden ble åpnet med et bang, et stort glass Schweppes sitron med en generøs mengde hjemmebrygget cognac blandet inn med brusen.

Deretter var det tid for vin, også denne svært lokal, servert sammen med kveldens forrett, spekeskinke og melon. Mellom forrett og hovedrett fikk vi enda mer vin, deretter ei ny flaske vin sammen med andefileten og de pannestekte potetene. Vin fikk vi også servert med ostefatet og til slutt en likør sammen med kveldens dessert, crumble med bringebær.

Da vi til slutt gikk opp trappene og tilbake til rommet for å legge oss, sa Julien noe jeg så og si aldri hører ham si. “Kristine, jeg er full.”

Bilferiens siste overnatting ble med andre ord avsluttet på (litt for) festlig vis.

Solbrent på sykkeltur i fransk idyll

Vi våknet til den beste overraskelsen vi kunne ønsket oss på en dag hvor planen var å være utendørs fra tidlig formiddag og helt frem til portforbudets time. Nydelig vær, klar blå himmel og tjuefem grader, perfekt for en sykkeltur til strendene på motsatt side av øya.

Med sekk på ryggen og vannflaske i sekken, hentet vi hver vår mørkeblå sykkel fra den lokale utleieren Helobike. Vi hadde ingen konkret plan annet enn å se strendene, kanskje få et glimt av Fort Boyard i det fjerne, festningen som vi bare noen dager tidligere hadde dratt på båttur for å se.

Synet av friske, grønne drueranker på hver side av veien og lyden av fuglesang fra trærne, inspirerte meg til å dikte opp en liten trall og bryte ut i sang, noe jeg gjerne gjør når jeg er, eller i hvert fall tror jeg er, alene på tur i naturen.

“Avec toi et ma bicyclette, tu me regardes avec tes lunettes. La vie est belle, presque parfaite, en amoureux, balade à bicyclette”

Julien syklet stadig raskere, sannsynligvis for å slippe å måtte høre meg synge det samme verset om og om igjen, verset på ei låt som ikke engang eksisterer. Til slutt så jeg ham ikke lenger, og ble dermed nødt til å få opp tempoet for ikke å miste ham totalt av syne.

Etter å ha svettet ut hele frokosten mens vi kjempet oss opp bratte bakker for å deretter rulle i høy hastighet ned de like bratte nedoverbakkene, nådde vi frem til Plage de la Gautrelle, ei nydelig sandstrand på motsatt side av øya.

Derfra syklet vi videre til Plage Boiler for å få en bedre utsikt mot Fort Boyard, og videre derfra til Boyardville for å kjøpe is fra en iskiosk i et område fullt av palmer, churros-selgere, og butikker som solgte badedyr og fargerike strandhåndklær.

To kuler i beger, en med fiol og en med amarena-kirsebær. Kalde, klissete dråper rant fra begeret og ned mellom fingrene mine. Temperaturen ble stadig varmere og jeg innså først da jeg satte meg ned ved bordet under parasollen, da jeg fikk tid til å studere mine hender, hans hender, våre nakne armer, at både han og jeg hadde blitt solbrent i løpet av sykkelturen.

Vi hadde hverken husket å ta med solkrem eller aftersun da vi først pakket til bilferien, nok en blemme i etterkant av hodepinen i La Rochelle, da vi innså at vi ikke hadde pakket med oss paracet. Og nå var vi altså røde som to hummere, begge to. På grunn av en sykkeltur under solfylt himmel.

Solbrent, syklet vi likevel videre, langs smale landeveier, en liten omvei før vi omsider nådde frem til startpunktet, tilbake til La Cotinière hvor vi leverte fra oss syklene og dro tilbake til hytta for å ta en iskald dusj før kveldens restaurantmåltid.

En restaurant jeg ikke vil si stort mer om enn at maten var god, men at det likevel var flaut for meg å være der, jeg som ikke tåler skalldyr og som er noenlunde kresen når det gjelder fisk. Jeg prøver så godt jeg kan å unngå fiskerestauranter nettopp av den grunn, fordi jeg skammer meg over at jeg ikke liker annen fisk enn hvit fisk, fisk med mildest mulig smak. Før jeg flyttet sammen med Julien, så jeg aldri på meg selv som spesielt vanskelig i matveien, for jeg spiser jo det meste av kjøtt og absolutt alt av frukt og grønt, men så kom jeg hit og begynte å feriere med en familie som elsker mye som jeg ikke elsker når det gjelder mat, deriblant absolutt alt som lever i det store hav.

Mens Julien kunne velge og vrake blant alle husets retter, fantes det ingen forrett, og kun en eneste hovedrett på hele den store menyen som passet for meg.

Jeg ble dermed sittende og se på at Julien spiste laks til forrett, mens jeg selv ikke spiste noe som helst før hovedretten ble servert, tagine med lysing (som for øvrig smakte utmerket).

“Gjett hvor mange kilometer vi syklet i dag”, mumlet Julien med munnen full av mat. Jeg trakk på skuldrene. På mobilskjermen hans stod svaret skrevet, våre bevegelser sporet via en mobilapplikasjon, vi hadde syklet hele 32 kilometer!

De som venter (fortsatt på île d’Oléron)

Fra den fargerike kunstnerlandsbyen i Château-d’Oléron, kjørte vi videre helt til øyas nordligste punkt, til fyret i Chassiron, for å ha noe å se, noe å gjøre, for å slå ihjel litt tid før vi endelig ville få lov til å sjekke inn på hytta i fiskerlandsbyen La Cotinière.

Området var fullt av mennesker, for det meste pensjonister. Vi spaserte gjennom den lille hagen som omkranset fyret, en hage full av roser og drueranker, før vi beveget oss videre til utsikten mot bølgene.

Han spurte meg om jeg tenker på hjembyen når jeg ser ut mot havet, om lyden av bølger som slår mot land gir meg en følelse av hjemlengsel. Jeg holdt mine armer ekstra godt rundt ham, mitt høyre kinn hvilende på hans bryst.

“I sommer skal jeg komme meg hjem om det så er det siste jeg gjør” sa jeg med en bestemt tone, vel vitende at jeg sa nøyaktig det samme både i fjor sommer, høst, vinter og tidligere i vår. Denne bilferien langs den franske vestkysten var på mange måter en virkelighetsflukt, men den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, en tid hvor hele livet står på pause, hvor jeg venter på å få reise til hjemlandet, jeg venter på å flytte inn i ny leilighet, jeg venter på å bli fullvaksinert. En tid hvor jeg aktivt søker jobber, mens jeg egentlig drømmer om å leve av å skrive. Parallelt har jeg derfor sendt mitt manus til de som vil avgjøre om jeg har det som skal til for å få forfatterdrømmen oppfylt. De som enten vil løfte meg eller knuse meg, før jeg igjen vil reise meg og skrive nytt manus, igjen og igjen til jeg får det til.

Mitt blikk fulgte bølgenes bevegelse, det store blå Atlanterhavet, så stort og så voldsomt, nesten skremmende, men likevel så vakkert. Julien avbrøt mine tanker, “snu deg” befalte han. Uten å skjønne hvorfor, gjorde jeg som han sa. Fra bukselomma dro han frem mobiltelefonen sin, “cheeeeese” sa vi i kor, før vi begge brøt ut i latter da vi på skjermen så at fyret i bakgrunnen stakk opp fra hodet mitt som om jeg skulle vært en enhjørning.

Klokka fire var det endelig tid for innsjekk, tid for å kjøre de atten kilometerne sørover til La Cotinière, til den lille hytta hvor vi skulle sove de neste to nettene, hvor Julien skulle kose seg med østers ute på terrassen, mens jeg selv skulle spise spekemat. Vi skulle drikke hvitvin og slappe av, han og jeg og de tre kaktusene som hadde fulgt med på reisen helt siden jeg fikk dem i bursdagspresang fra gamingvennen til Julien.

Vel fremme i La Cotinière, parkerte vi bilen under et stort tre og bar med oss kun det aller mest nødvendige inn på den bittelille hytta med trang stue og kjøkkenkrok og en hems over stua. Til vår store fornøyelse hadde temperaturen steget betraktelig utover ettermiddagen. Været var blitt så varmt og fint at vi kunne skifte til kortbukser før vi dro ut for å handle matvarer og se på båtene i havna.

Vi besøkte et fisketorg hvor Julien handlet østers, før jeg selv kjøpte spekeskinke fra en delikatessebutikk og vin fra et lite supermarked, en typisk badeby-kolonial hvor man både får kjøpt stygge suvenirsmykker, badering, bikini og alt som står på handlelista til kveldens enkle kokkelering.

Før vi dro tilbake til hytta, gikk vi et siste ærend innom et stort bakeri med et likevel svært begrenset utvalg. Baguettene var tynne og rare, ikke store og fyldige som hos vårt faste bakeri i nabolaget hjemme. Andre brødsorter var enten utsolgt eller aldri blitt laget i det hele tatt.

Med rare baguetter, østers, vin og spekemat på terrassebordet, feiret vi vår første kveld på den trivelige ferieøya som heter Île d’Oléron. Vi så frem til å tilbringe neste dag, hele dagen, på sykkeltur.

Hvordan det gikk, vil jeg fortelle alt om i neste innlegg.

De flotte fargene på Île d’Oléron

Le village de créateurs, kunstnernes landsby, er et område fullt av fargerike hytter på den sørøstlige kanten av øya Île d’Oléron, med beliggenhet bare en kilometer unna festningen Citadelle du Château d’Oléron.

Som å forsyne seg fra en skål full av Skittles som oppfordrer de søtsugne til noe så fint som å smake regnbuen, ble jeg umiddelbart i strålende humør av å se de mange fargene som ønsket oss velkommen til øya.

Skulpturer laget av resirkulert søppel, østers hengende fra ulike rekkverk, hytter malt i rosa, blått, grønt og gult, noe minnet meg om Fargegata i Stavanger, annet minnet om østerslandsbyene i Arcachon, kunsten minnet om lignende prosjekter som vi så mye av da vi for fem år siden ferierte i hippieparadiset Bocas del Toro i Panama.

Jeg bestilte lunsj til oss begge, fish & chips fra ei mørkerosa hytte, servert med husets hjemmelagde tartarsaus. For å slukke tørsten ba vi om hver vår øl, vi fikk vite at den kom fra et lokalt bryggeri, en bière blonde til ham og en syrlig sak med subtil smak av skogsbær til meg. Temperaturen var mild nok til å kunne henge jakken over stolen og nyte lunsjmåltidet ute i vårsola, en siste dag før genser og bukser endelig kunne bli byttet ut med sommertøyet som hadde ligget urørt i kofferten i en og en halv uke.

Aldri hadde jeg trodd at jeg en dag ville si at en porsjon fish & chips fra Frankrike skulle slå de mange som jeg rakk å smake i løpet av mine to år i England. Les frits de mer er navnet på spisestedet som serverer den møreste panerte fisken jeg noen gang har smakt, en adresse notert til det jeg håper vil bli et fremtidig gjensyn med den fargerike landsbyen og den mørkerosa hytta.

Under normale omstendigheter ville det ikke falt meg inn å slå av en prat med dem som serverer meg mat, ikke med mindre de selv tar initiativ først. For å være ærlig, er jeg rett og slett altfor sjenert og usikker på meg selv til å våge å snakke mer enn nødvendig med mennesker jeg ikke kjenner. Men det var noe med den fisken, noe så overraskende godt at jeg ikke kunne la være å dele min begeistring, fortelle de ansatte hvor glad jeg var for å ha smakt det jeg mente var verdens beste fish & chips.

Glad ble jeg jo også av å se på de mange fargene i den lille regnbuelandsbyen, en nesten barnslig glede. Jeg hadde lyst til å bli værende, overnatte i ei rosa, gul eller blå hytte, en hvilken som helst farge, jeg ville bli igjen.

Etter hvert måtte vi likevel kjøre videre, for vi hadde allerede reservert hytte i en liten fiskerlandsby som heter La Cotinière, et lite stykke nordvestover, en langt mindre fargerik del av øya. Planen var å leie sykler neste dag, sykle fra vest til øst, jeg hadde også reservert bord på en fiskerestaurant.

Spontaniteten har dessverre sine grenser når man har reservasjoner å forholde seg til, og jeg tror uansett jeg liker fantasien bedre enn realiteten når det gjelder tanken på å være den som reiser på ferie uten en eneste plan, uten et eneste overnattingssted bestilt på forhånd. Hun som sier “jeg tar det som det kommer, og i verste fall sover jeg under stjernehimmelen.”

Jeg er ikke, og kommer nok heller aldri til å være den kvinnen. Derimot er jeg gjerne hennes venninne, for jeg beundrer hennes mot, hennes holdning, hun er spennende, og hva er jeg?

Jo, jeg er kvinnen som fyller kalenderen med notater, avtaler, reservasjoner, både mine egne og Julien sine, jeg er hun som aldri kommer til å glemme den panerte fisken fra det mørkerosa huset, hun som ser fargerike hytter og umiddelbart lengter tilbake til Fargegata i hjembyen sin.

Inspirert av La Rochelle

La Rochelle, vakre La Rochelle, en by jeg allerede savner, en by hvor jeg fint kunne slått meg til ro, om ikke Toulouse allerede hadde stjålet mitt hjerte. Jeg har dessuten bestemt meg for at jeg en dag skal skrive en roman hvor hovedpersonen vil få navnet Rochelle, oppkalt etter denne nydelige havnebyen på den franske vestkysten.

Jeg lar fantasien vandre…

En kvinne født og oppvokst ved kysten. Hennes hår er både formet og farget av sola, vinden og havets salt. Hennes hjerte tilhører havet, huden under føttene er hard, solid, for hun har hele sitt liv latt sine nakne bein få lov til å løpe i sanden. Lyden av måkeskrik og bølgeskvulp gir henne en indre ro, den samme roen som hun føler hver kveld når hun sitter ute på bryggekanten og ser lengselsfullt mot den synkende sola som til slutt forsvinner i det fjerne og etterlater himmelen og havet både rød og rosa. Rochelle dypper tærne forsiktig i det kalde vannet, himmelen blir stadig mørkere. Fra nabohuset hører hun festglade stemmer, hun hører latter og diskusjon, det skåles og serveres grillmat. Hun feller en tåre, men smiler likevel, for hun er glad på deres vegne, glad for at de har hverandre.

Og slik avslutter jeg min lille avsporing, historien om fiktive Rochelle, for nå vil jeg fortelle mer om Julien og meg, om bilferien vår, om byen La Rochelle med sin nydelige arkitektur, sine buede passasjer og et rådhus som ligner et befestet eventyrslott.

Etter en trivelig ettermiddag tilbrakt på båttur hvor målet var å se festningen Fort Boyard, der hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet, benyttet vi resten av dagen til å spasere gjennom byens mange passasjer. Vi hadde ingen planer om å handle, men vi ville likevel titte i butikkvinduer, nysgjerrige som vi jo var på de mange vindusutstillingene som vi passerte på vår vei.

Makroner i alle regnbuens farger, kjolebutikker, vinbarer og iskremselgere, med store øyne vandret vi fra bue til bue og nøt feriefølelsen så godt det lot seg gjøre. Vi avsluttet dagen med et nydelig restaurantmåltid på en fransk-asiatisk fusionrestaurant med chic interiør og en spennende meny.

Restaurantens navn er Iséo. Smaksløkene mine ble først kjent med en ginbasert cocktail, før vi hoppet videre til smaker jeg allerede hadde god kjennskap til fra før, samosa med kylling og karrisaus. Julien sitt valg for kvelden var langt mer originalt enn mitt eget, laksetartar med koriander og peanøtter, noe jeg gjerne ville bestilt om jeg bare hadde likt smaken av laks.

De deilige smakene av rød curry med kokosmelk og saftig marinert biffkjøtt beskriver min hovedrett for kvelden. Julien storkoste seg samtidig med det han kunne beskrive som de beste blåskjellene han noen gang hadde smakt, i thai-inspirert marinade med lime, koriander, ingefær og chili.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg bestilte en Espresso Martini sammen med kveldens dessert, en impulsiv cocktailbestilling, men jeg endte altså opp med å spise brownie og drikke martini. Julien hadde ikke lyst på cocktail, og likte overhodet ikke smaken av min. Han nøyet seg med vann i glasset og en søt vårrull med banan og sjokolade til dessert.

Et siste minne, og en siste smak av La Rochelle før vi forlot uteserveringen og havneområdet. En siste natt før vi igjen skulle reise videre til en ny destinasjon, bilturens nest siste, den idylliske ferieøya île d’Oléron.

Neste morgen, da vi gikk til parkeringsplassen for å hente bilen, fikk vi oss en mindre hyggelig overraskelse. En parkeringsbot på tretti euro lå plassert på bilruta. Julien hadde nemlig glemt å fylle mer penger på parkometeret før portforbudet jaget oss inn dørstokken.

En første parkeringsbot på fem år, den forrige fikk vi da vi dro på bilferie gjennom Luxemburg.