Om kjoler, symbolikk og en ettermiddag i romantiske omgivelser

En ny hetebølge har skylt over Frankrike de siste ukene, og jeg forlater knapt leiligheten i disse dager.

Bare på tirsdag, da jeg hadde mitt første møte med pôle emploi (den franske versjonen av Nav) angående mine karrieremål og kursplaner, såvidt på onsdag da jeg handlet frukt og grønt fra markedshallen i Saint Cyprien, og til slutt på lørdag da Julien og jeg dro til Grenade for å hente den ferskenrosa kjolen min hos skredderen.

En langermet kjole med bare skuldre og tyllskjørt dekorert med perler, en kjole kjøpt på nettportalen Etsy for allerede ett år siden. I en eske på soverommet ligger et matchende brudeslør, også fra Etsy, som jeg lenge hadde vurdert å bruke, selv om jeg faktisk ikke er noe begeistret for slør i det hele tatt. Etter mye om og men fikk jeg til slutt bestemt meg, og vil heller pynte meg med en diskré blomsterkrans og løse krøller.

Da jeg først kjøpte dette ferskenrosa brudesløret mitt, så jeg på det som et symbol på noe tradisjonelt og ekte, denne ideen om å bevare gamle tradisjoner og krydre dem med en moderne vri.

At kjolen som skal brukes i bryllupets første del, den administrative seremonien i tinghuset, skulle ende opp med å være nettopp rosa, er ingen tilfeldighet, men en soleklar og gjennomtenkt avgjørelse lenge før vi i det hele tatt hadde begynt å planlegge bryllupet vårt. Fargen er en hyllest til min mor som også giftet seg i rosa, da hun først kom til Norge og giftet seg med min far. Hennes var riktig nok fuchsia og ikke fersken, og var et resultat av for dårlig råd til å kunne kjøpe seg en ordentlig brudekjole, i et relativt fargeløst og lite inspirerende butikkutvalg i Stavanger på åttitallet.

Jeg setter utrolig stor pris på hvor heldig jeg faktisk er, som ikke bare har én, og heller ikke to, men tre ulike kjoler som alle har blitt tildelt forskjellige roller for den store dagen. Den ferskenrosa skal brukes i tinghuset, den hvite prinsessekjolen skal brukes på slottet, og til slutt, en kort tyllkjole som jeg vil skifte til når måltidet er over og dansegulvet står for tur.

Akkurat som den ferskenrosa kjolen, ønsker jeg å levere også den korte tyllkreasjonen inn til skredderen i Grenade, for å gi kjolen et romantisk løft med 3d-broderi og mer volum.

Etter lørdagens tur til skredderen i Grenade for å hente den første kjolen, dro vi videre til et sted som heter Aussonne for å spise lunsj på den flotte nye restauranten Lac du Bistroquet, et moderne (og uten tvil romantisk) spisested med bare noen meters beliggenhet fra vannkanten, en stor innsjø i naturskjønne omgivelser.

Eieren av restauranten er en bekjent av Julien, en tidligere kollega som takket farvel til flyindustrien lenge før coronakrisen og alle oppsigelsene i bransjen, for å drive restaurant sammen med sin far.

Med munnbind og avstand ble vi stående og prate, om restauranten og Airbus og Covid 19. “Med en utsikt som denne har jeg absolutt ingen grunn til å klage, jeg har det travelt men jeg har det temmelig bra”, sa han fornøyd der han speidet utover lokalet.

En servitør introduserte seg som Kévin og ledet oss til et bord for to. Vi bestilte cornflakes-panert kylling med urtesaus, en salt versjon av arme riddere med tomat og mozzarella på deling, i tillegg til tataki av tunfisk til Julien. Selv liker jeg ikke smaken av tunfisk uansett hvor godt marinert det måtte være.

Forfriskende cider og stekende sol, ren idyll på en altfor varm ettermiddag. Nysgjerrig, sjekket jeg værmeldingen for Stavanger, atten grader og regn. Er det bedre eller verre med trettisju grader og femti prosent luftfuktighet, undret jeg, der jeg svettet gjennom de hvite klærne.

Heldigvis har jeg ikke planlagt å gifte meg i august, den varmeste måneden her i det solfylte Sørvest-Frankrike.

Det fineste brunsjstedet og tanker rundt reiserestriksjonene

Fra vinsmaking på fredagskvelden til båttur på lørdagen, søndagens lille oppmuntring bestod av et brunsjmåltid på den flotte grønne terrassen til spisestedet Le Troquet Garonne, bare en femten minutters gåavstand fra vår leilighet, i retning fotballstadionet til Toulouse FC.

Bak en anonym fasade like ved trikkestoppet Croix de Pierre, gjennom gulmalte restaurantlokaler og ut terrassedøra, der skjuler det seg et lite stykke eksotisme, et plaster på såret for alle oss som savner å reise på ferie til tropiske strøk.

Lenge hadde vi sett frem til å dra på bryllupsreise i slutten av oktober eller begynnelsen av november, noe som selvfølgelig ikke lenger vil være aktuelt før viruspandemien er under kontroll. Mauritius og Bali var før pandemien blant våre høyeste ønsker på lista, sammen med Tanzania og Costa Rica, ei liste som har endret seg drastisk i takt med nyhetsbildet.

Om situasjonen bedrer seg til våren, håper jeg vi får tatt oss en romantisk ferie sammen for å feire våre hvetebrødsdager, vår lune de miel, gjerne til Hellas, Kroatia eller kanskje den franske øya Korsika. Med coronaviruset fortsatt i bildet, er det per i dag vanskelig å si når og hvor vi vil kunne reise på ferie i april, mai eller juni, vanskelig nok er det å vite om jeg i det hele tatt vil få kommet meg hjem til Norge til jul.

Bare tiden vil vise hvor vi vil være i desember, og hva som vil hende på nyåret. Vi kan ikke annet enn å vente, vi har ikke noe annet valg enn å forsøke å gjøre det beste ut av dagene, time for time, dag for dag, bittesmå steg, store bekymringer.

Vi feiret søndagen med vår første brunsj på hele fem måneder og vårt aller første besøk hos Le Troquet Garonne. Lenge hadde vi vært nysgjerrige på dette stedet, og endelig var vi her. En kaffe til meg og kakao til Julien, begge ønsket vi ananasjuice fremfor appelsin eller eple. Servitøren plasserte en kurv full av godsaker foran oss på bordet, hvert vårt stykke sitronkake, sjokolademuffins, baguette og små viennoiseries, chocolatine og croissant. Kort tid etter fikk vi også to tallerkener servert foran oss, med eggerøre, bacon, salat, en liten skål med rødbetgaspacho, en annen med potetbåter, og en form for bakst med skinke og tomat.

Helt til slutt fikk vi også yoghurt og fruktsalat til dessert. Fruktcocktail i lake, industrielt, ikke spesielt god. Yoghurten, derimot, fløyelsmyk og fin, ble servert med en syrlig og god bringebærsaus. Den røde sausen farget alt det hvite rosa, der jeg med min lille teskje rørte alt godt sammen før jeg puttet den i munnen. Visuelt lignet det nå på riskremen jeg gjennom hele barndommen, ungdommen og mesteparten av mitt foreløpige voksenliv har fått servert hjemme hos foreldrene mine til jul, riskremen som jeg alltid forsyner meg av to eller tre ganger, i jakten på mandelen, den magiske mandelen som er nøkkelen til vinnerpremien, et flaxlodd, siden ingen i familien liker marsipan.

Jeg savner Norge, mumlet jeg til Julien, der jeg slurpet i meg den siste kaffeskvetten. Den var kald. Han nikket. Han forstod hvor vanskelig denne perioden var for meg, hvor vanvittig trist det var å nå gå inn i den tolvte måneden siden sist jeg så familien min. Den gang i Danmark, for nå er det jammen meg over ett og et halvt år siden forrige gang jeg besøkte mitt hjemland.

Hjemlengselen vokser seg større og større for hver måned, og jeg kan med den antibac-desinfiserte hånden på hjertet si at jeg faktisk har et større ønske om å reise på besøk til Stavanger enn å dra på ferie til både Tanzania og Bali, akkurat nå.

Utenlandsturer er dessverre uaktuelt i ukene fremover, kanskje også flere måneder frem i tid. Vi trøster oss derfor med aktiviteter her i Occitanie-regionen, vinsmaking, båttur og brunsj.

En oppmuntrende båttur langs Canal du Midi

Lørdag.

Hvordan kan jeg hjelpe deg, lød ordene fra munnen hans. Er det noe jeg kan gjøre, hva som helst, for å muntre deg opp, tryglet han fortvilet, tydelig opprørt over å se meg slik, såre røde øyne etter flere dager med gråt og frustrasjon, mørke ringer under øynene som kunne avsløre flere søvnløse netter. Både fysisk og emosjonelt utslitt, og likevel klarer jeg ikke å sovne.

Min indre monolog ville ha besvart spørsmålet med et kaldt og tørt, “med mindre du kan teleportere meg til Norge slik at jeg kan se familien min for første gang på ett år, og deretter teleportere alle sammen hit til bryllupet i september og samtidig finne en vaksine mot dette viruset som nå har skyld i at jeg er arbeidsledig og at jeg nå bader i selvmedlidenhet fordi jeg ikke har noe bedre å ta meg til, med mindre du har en løsning på alt dette, så nei, det er ingenting du kan gjøre for å muntre meg opp”.

I stedet foreslo jeg å dra på båttur.

Vi bestilte billetter til et seksti minutters sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Jeg pakket med meg speilreflekskameraet og lastet ned billettene jeg fikk tilsendt via epost fra Bateaux Toulousaines, avgang fra Port de la Daurade, klokka kvart over tre.

En overentusiastisk guide ønsket oss alle velkommen ombord. Alle ville da si, Julien og meg, en gruppe pensjonister, et par barnefamilier og fem damer på utdrikningslag. Bruden var utkledd som marihøne, med runde vinger og rød kjole med sorte prikker.

Stemmen til den sprudlende franske guiden druknet der jeg gjennom mine store rosa solbriller fulgte marihønas bevegelser og lot min indre fortellerstemme overta konsentrasjonen.

I stedet for å lytte til historien om Canal du Midi, oppført på UNESCO’s verdensarvliste og en av Europas eldste kanaler, hørte jeg kun mine egne tanker, destruktive tanker, “hennes bryllup har ikke blitt ødelagt av coronaviruset, hennes drømmer har ikke blitt knust, du, Kristine, kan bare glemme å kle deg ut som ei marihøne, du kan bare glemme å tre på deg den hvite brudekjolen, men glem nå for all del ikke å vaske hendene”.

Guiden fortalte at Canal du Midi ble konstruert så tidlig som på 1600-tallet, i regi av Solkongen, kong Ludvig XIV, og jeg var nå fullt i gang med å fotografere vannet, slusene, broene og båtene. Vi passerte ulike restaurantbåter og et båthotell, retorisk spurte jeg Julien om han husket da vi for tre eller fire år siden overnattet på båthotell i byen Gent i Belgia.

Jeg savner å feriere i Belgia, sa jeg. Dit er det i hvert fall ikke lurt å reise akkurat nå, stakkars lille Belgia med sine skyhøye smittetall. Guiden ba oss se til vår høyre side for å få et glimt av det gamle murbygget som tidligere rommet en tobakkfabrikk med tilhørende barnehage for barna til kvinnene som jobbet på fabrikken, cigaretteuses var yrkestittelen til disse fabrikkansatte damene som rullet sigaretter fra morgen til kveld.

Fra Canal du Midi beveget vi oss videre gjennom slusene før vi endte opp tilbake på Garonne-elven. Hver eneste båtpassasjer reiste seg fra sine sitteplasser for å fotografere et av byens mest kjente landemerker, Saint-Joseph de la Grave kapellet. Vi passerte det store pariserhjulet og uteserveringene ved elvekanten, sesongbasert underholdning som vil forsvinne igjen til høsten.

Etter båtturen spaserte vi videre til sentrumsgatene for å handle sommertøy på salg til Julien, før vi avsluttet dagen med utepils og et lekkert spekefat på det nye utestedet Levrette Café ved Les Ramblas-Jardins på Jean Jaurès alléen.

Jeg kan vel konkludere med at jeg er glad jeg foreslo å dra på båttur. Som alltid hjalp det på humøret å få kommet seg ut litt, nyte sommerværet og de vakre omgivelsene.

Søknadspapirer på avveie og innkjøp av musserende fra Gaillac

Forrige uke var som en emosjonell berg-og-dalbane, en vanskelig uke med mye gråt og frustrasjon. Å planlegge et flerkulturelt bryllup mens en pandemi herjer over hele kloden fungerer ikke. Lenge forsøkte vi å holde motet oppe, lenge trodde vi at smittetallene ville gå ned og verden gå tilbake til normalen, den nye normalen, men…

Gjennom hele forrige uke ble jeg kontaktet av familiemedlemmer og venner fra Norge som alle måtte avlyse sine turer, melde fravær, takke nei til bryllupsinvitasjonen grunnet den drastiske økningen i antall coronasmittede både her i Frankrike og i Norge.

Forrige uke var dessuten en uke hvor jeg dag etter dag rev meg i håret, våknet med hodepine og omtrent pådro meg magesår på grunn av Skatt Vest og deres evne til å rote bort, ja, rett og slett miste søknadspapirene jeg leverte inn i starten av juni for å få en oppdatert utgave av prøvingsattesten, dokumentet som beviser at jeg ikke allerede er gift i mitt hjemland. Papirene ble levert inn personlig i skranken av en av mine nærmeste, og likevel klarte Skatt Vest å miste dem. Hvordan dette i det hele tatt er mulig, er meg et under, og hvordan jeg fortsatt klarte å stå oppreist etter å ha ringt dem i frustrasjon både mandag, tirsdag og onsdag, der jeg kjempet for å få respekt og rettferdig behandling, er forsåvidt også en smule mirakuløst.

Apropos mirakler, fikk jeg meg utrolig nok en fantastisk nyhet utover torsdagsettermiddagen. Julien hadde nemlig tatt en telefon til de franske myndighetene tidligere på dagen, og blitt gjort oppmerksom på at de grunnet coronakrisen har forståelse for at det vil være vanskelig for utlendinger flest å få tak i papirer fra sine hjemland, og har dermed valgt å gjøre unntak for attester som allerede har blitt levert inn tidligere men som nå har “gått ut på dato”. Fjorårets prøvingsattest vil derfor bli godtatt, og min kjærlighet til Frankrike har brått blitt enda sterkere enn den allerede var fra før.

Fredagskvelden ble en liten pustepause fra ukas store skuffelser. Vi gikk til innkjøp av musserende vin til bryllupet fra Domaine Duffau i det sjarmerende vindistriktet Gaillac, samtidig som vi fikk oss en spennende omvisning på vingården og fikk smake alle de ulike boblene fra deres sortiment.

Som takk for at vi ønsket å servere våre bryllupsgjester nettopp deres musserende vin, fikk vi ei magnum-flaske med på kjøpet.

Om jeg kunne ha valgt meg et annerledes bryllup enn vår planlagte storslåtte seremoni på Château du Croisillat, ville jeg enten ha leid en husbåt på Canal du Midi eller valgt å ta feiringen til et sted som dette, en fin liten vingård, en intim seremoni med kun mine nærmeste ved min side. En hyggelig middag blant drueranker og skjønn natur.

Fornøyde var vi over å ha fått handlet inn gylne bobler til bryllupet, bekymret var vi likevel over veien videre. Vil det i det hele tatt bli noe bryllup den tolvte september, eller vil vi ende opp med å måtte utsette feiringen til neste år?

Med tårer i øynene og hjertet sunket dypt ned i magen, tittet jeg ut vinduet der vi kjørte hjemover under rosa himmel, en malerisk solnedgang la seg over de nydelige solsikkeengene og vingårdene som vi krysset på vår vei. Det hele var så ironisk at jeg ikke klarte annet enn å flire gjennom tårene, jeg bor i et paradis, tydeligvis et virusinfisert paradis, og nå skulle vi fylle stuegulvet med enda flere flasker vin som kanskje ikke vil bli drukket i september.

Neste dag, lørdag, dro vi på båttur langs Garonne-elven og Canal du Midi, nok en distraksjon fra viruset, bryllupsplanleggingen og mine mange demoner.

Nytt og gammelt i Sarrant og enda flere solsikkeenger

På vår forrige helgetur i det vakre Gers og den tidligere provinsen Gascogne, lot vi de sene ettermiddagstimene lede oss til den historiske landsbyen Sarrant, som sammen med vårt forrige landsbybesøk, har fått en velfortjent plass på lista Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Ei liste som for øvrig er veldig lang, hvor hver eneste region har sine flotteste landsbyer representert på assosiasjonens offisielle nettsted. Mange av disse besøkes flittig av både franskmenn, utenlandske turister og hobbyfotografer, mens andre, som både Sarrant og Lavardens, har en mer anonym status.

Målet mitt er å gi dem alle den oppmerksomheten og kjærligheten de fortjener.

Vi entret landsbyen gjennom en hvelvet byport fra 1300-tallet. Middelaldersjarm, moderne kunst og sørvestfransk gastronomi er nøkkelordene som beskriver Sarrant, en gammel landsby full av stilig gatekunst og små kunstgallerier, selv en egen bok-kafé, i sentrum.

Landsbyen ligger dessuten i et område kjent for sin produksjon av sørvestfranske spesialiteter på tradisjonelt vis, produkter som blant annet selges fra små butikklokaler på ulike gårder langs landeveiene i nærheten av Sarrant.

Gers er definitivt et departement du burde besøke om du ønsker å smake ekte regional cuisine etter franske bestemødres oppskrifter, helt uten innflytelse fra det moderne kjøkken. Cuisine sans chichi som de sier på fransk, ujålete mat. Ønsker du moderne, kreativ fusjonsmat vil du selvfølgelig finne også dette i Gers, akkurat som alle andre steder i Frankrike, gastronomiens land.

Mange av de mest autentiske tradisjonelle restaurantopplevelsene, comme chez mamie, vil du finne enten i små landsbyer eller bortgjemt der ingen skulle tru at nokon kunne drive restaurant.

Tips: Det jeg pleier å gjøre for å finne frem til slike restauranter, er å titte på Google Maps, zoome inn på området jeg ønsker å besøke, taste inn “restaurants” i søkefeltet og bla gjennom de mange spisestedene som dukker opp i søkeresultatet, lese anmeldelser og titte på bilder. Å reservere bord er som oftest en god idé, spesielt i helgene.

Nytt og gammelt. Sarrant er en såkalt bastide, en befestet landsby. Steinhus, fargespreke murhus og hus i bindingsverk bygget side om side, noen av dem dekorert med gatekunst, sammen omkranser de den flotte Saint-Vincent kirken, et historisk monument som ble gjenoppbygd og utvidet etter religionskrigene.

Vi trasket rundt fra gate til gate før vi til slutt tok oss en tur opp til toppen av det historiske tårnet for å se den fine utsikten over landsbyen. Det store landemerket, Saint-Vincent kirken, stod stødig som et midtpunkt blant de mange sjarmerende husene. I det fjerne kunne vi skimte åkre, gule blomsterenger og store, grønne trær under en solfylt himmel full av tykke hvite skyer.

Da vi forlot Sarrant, før vi dro hjem igjen til Toulouse, kjørte vi videre forbi flere flotte blomsterenger, nydelige solsikkeenger som bekreftet nok en gang hvor malerisk det franske landskapet er. Om jeg hadde hatt et snev av kunstnerisk talent, ville jeg ha reist gjennom denne regionen, mitt vakre Occitanie, med lerret og pensler på slep. Jeg ville ha malt naturens skjønnhet, de flotte fargene, og gjort mitt beste forsøk på å formidle alle følelsene det gir meg å få lov til å observere dette på nært hold.

Men jeg er ingen Monet, min kreativitet strekker seg ikke lenger enn til kameralensen og til tankene som føres ned på digitalt papir. Mine mange tanker, denne uskyldige gleden, kan jeg få lov til å dele alle disse landsbyene og det vakre landskapet i Gers med hele verden?

Fascinerende er det hvordan solsikkene snur seg etter solen, fra øst til vest og tilbake igjen når mørket legger seg over landskapet. Tournesol, er deres franske navn, et navn som beskriver nettopp disse bevegelsene.

Vi parkerte bilen ved en liten landevei hvor solsikker smykket begge sider av den smale asfaltstripen. Med fotoapparatet mellom hendene, knipset både Julien og jeg en rekke bilder av de vakre gule blomstene der de stod i fin kontrast til den klare blå himmelen.

I en tid hvor skuffelsene renner inn på rekke og rad i rekordfart, dag etter dag, er det fint å kunne sette mobilen på lydløs, ignorere mailboksen og gjemme seg bort i pittoreske omgivelser.

En ettermiddag i den nydelige landsbyen Lavardens

Her kommer enda en skildring fra forrige helg. Denne gang ønsker jeg å fortelle om søndagens tidlige ettermiddagstimer.

Etter en god natts søvn, nøt vi ferske baguetter og croissanter til frokost hos La Seigneurie de Tillac, før vi pakket sammen sakene og kjørte rolig østover, i retning Toulouse. Vi hadde planlagt et par omveier og svippturer for dagen, for å bli kjent med flere av de mange fine landsbyene i det nydelige Gers.

Dagens første besøk gikk til Lavardens, et av de mange stedene vi har blitt kjent med den siste tiden, som tilhører listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

En landsby som langt tilbake i middelalderhistorien var beskyttet med store murer, noe man knapt vil se spor fra den dag i dag.

Lavardens er bygget oppover en bakketopp, med sitt historiske slott helt på toppen, landsbyens hovedattraksjon, en severdighet vi gjerne skulle ha sett mer av enn kun de ytre veggene, hadde vi bare vært flinkere til å planlegge og rukket frem før ettermiddagens stengetid.

Da vi like rundt tolv ankom Lavardens, var gatene tomme og landsbyens uteserveringer fulle av liv. I Frankrike holdes lunsjtiden hellig, spesielt på søndager som for mange regnes som familiens dag, hvor mennesker samles over et tre-retters lunsjmåltid eller en salat og dessert, enkelt og klassisk i de små landsbyene mens storbyene har valgt å heller omfavne den mer trendy brunsj-kulturen med en fusjon av amerikansk, britisk og fransk frokost.

I samtlige landsbyer i Gers vil man garantert finne foie gras og andefilet på de fleste lunsjmenyer. Gjerne også en salade de gésiers (salat med ande-krås), noe jeg personlig ikke er spesielt glad i.

Også vi ble fristet, der vi kjente duften av mat fylle de smale landsbygatene. Lenge ble vi stående på stedet hvil, foran Restaurant du Château, våre blikk fulgte bevegelsene til servitøren der han serverte den ene forretten etter den andre, foie gras, som forventet. Det fristet å spørre om også vi kunne få et bord og nyte en lunsj sammen med disse menneskene, selv om ingen av oss var sultne i det hele tatt. Fornuften slo heldigvis inn, og minnet oss om at vi jo skulle spise smørstekt gnocchi med persille og parmesan senere på dagen, vi skulle nyte et par glass rødvin ute på balkongen hjemme.

Det var da vel ingen vits i å spise bare for å spise?

Like ved det store slottet på landsbyens bakketopp, lå også kirken Église Saint-Michel, med sitt høye kirketårn som speider utover bebyggelsen i Lavardens. Vi vandret rundt gjennom de folketomme gatene, forbi sjarmerende hus og små forretninger, inkludert en barbersalong som så ut til å holde åpent også på søndagen.

Vi fikk øye på en rekke pasjonsblomster (passiflora) og deres oransje frukter, de dekorerte både buede passasjer og murvegger i landsbyens gater. Ut ifra hva vi har lest, er ikke disse fruktene giftige og kan gjerne spises, men svært få velger likevel å spise dem, i hvert fall her i Frankrike, da smaken visstnok er forferdelig.

Et annet hus, et som ifølge skiltet på ytterdøra lå ute for salg, à vendre med store bokstaver, var dekorert med flotte drueranker. Jeg undret hvem som tok seg av å vanne og vedlikeholde druene nå som huset stod tomt. Naboene? Borgermesteren? Eiendomsmegleren?

Det er mulig jeg romantiserer de franske bygdesamfunnene, der jeg ser for meg et varmt samhold, naboer som samarbeider om å holde landsbyen vakker og rik på friske blomster og planter. Både til glede for hverandre, for de besøkende og for økosystemets skyld.

Lavardens var uansett en fryd å besøke. Enda bedre ville det nok ha vært hadde vi vært sultne nok til å kunne kose oss med et lunsjmåltid, og tidlig nok ute til å rekke en guidet tur på slottet på formiddagen.

Vårt neste stopp på denne solfylte søndagsettermiddagen var en fin liten landsby ved navn Sarrant, før vi avsluttet helgen med en nydelig tur innom flere flotte solsikkeenger.

Deilig mat og kjærestekveld i byen Mirande

Jeg lever for disse øyeblikkene, disse koselige stundene, de fine minnene vi skaper sammen, han og jeg, der vi reiser ut på små og store eventyr i nærområdet. I sommer ferierer vi ikke bare innenlands, men vi holder oss også innenfor grensene til regionen vi bor i, vårt store spennende Occitanie.

Som nevnt, elsker vi det vakre departementet Gers, et sørvestfransk område fullt av nydelige landsbyer, enorme solsikkeenger så langt øyet kan se, og som alle andre steder i Frankrike, et område fullt av sjarmerende overnattingssteder i alle prisklasser.

Som jeg skrev i gårsdagens innlegg, reserverte vi forrige helg en natt på Bed & Breakfast, en idyllisk perle ved navn La Seigneurie de Tillac, i harmoniske omgivelser med fin beliggenhet i en bitteliten eventyrlandsby, 114 kilometer vest for Toulouse.

Vi gledet oss til å tilbringe ettermiddagen ved svømmebassenget og deretter feire lørdagskvelden i den lille byen Mirande som ligger femten kilometer unna Tillac, med fin middag og hvert vårt glass vin på uteserveringen til den fransk-spanske restauranten Gout’R’mets.

I hjertet av Mirande ligger et rektangulært torg innrammet av hus bygget over byens arkader, en arkitekturstil typisk for mange av de gamle småbyene i Sørvest-Frankrike. Her finnes en rekke ulike spisesteder, en pizzeria, en iskrem-kafé, en bar, et par franske restauranter og to bakerier.

For kvelden hadde jeg valgt å ikle meg behagelige Birkenstocks og en lang blomsterkjole med høy splitt, en kjole som jeg kjøpte da jeg for et par år siden besøkte ei av mine beste venninner som den gang bodde i Cannes, byen kjent for sin store filmfestival, sin høye jetset faktor og sine vakre strender.

Julien var som vanlig stilig i poloskjorte og klassisk mørkeblå shorts. Han endte dessverre opp med å søle tomatsaus på den hvite skjorta, da han til hovedrett fikk servert en gryterett med fisk og skalldyr, deriblant blåskjell og kreps, en rett som skulle vise seg å være en utfordring å spise uten å lage et stort tomatsøl.

Før hovedretten ble servert og poloskjorta full av flekker, drakk vi hver vår lille apéritif, en halvliter til ham og en cocktail, en syrlig spritz, til meg selv. Vi fikk servert en pikant gaspacho og hjemmelaget accra (fritert kreolsk torskebolle), en mise en bouche for å vekke appetitten, sammen med ulike små rundstykker, lekre og nybakte.

Til forrett nøt jeg en sommerlig salat med ferske tomater, myk og god burrata-ost, friske salatblader, moden parmesan, pesto og balsamico, en sydlig forrett som passet meg perfekt på en varm og fin sommerdag som denne.

Min hovedrett bestod av langkokt lammekjøtt, mørt og saftig, med en deilig potetstappe og en provençal tapenade-lignende olivensaus. Deilige smaker i fin harmoni, en smak av Sør-Frankrike på sitt beste.

Selv om magesekken egentlig ikke hadde plass til mer mat, endte jeg likevel opp med å bestille en fransk klassiker som aldri skuffer, den kremete vaniljedrømmen med sitt knasende lokk av smeltet sukker, desserten crème brûlée.

Etter kveldens hyggelige måltid, tok vi oss en liten spasertur under nattehimmelen som nå hadde lagt seg over Mirande, delvis for å fordøye middagen, men også fordi vi var nysgjerrige på denne lille byen.

Rolig trasket vi forbi de andre restaurantene på torget og videre gjennom en liten gate som ledet oss til den vakre Sainte-Marie kirken. Det nydelige kirkebygget så nesten en smule dystert ut der vi betraktet det i mørket.

Vi avsluttet kvelden relativt tidlig til en lørdag å være, for å få en god natts søvn før en deilig frokost på La Seigneurie de Tillac. En viktig start på en spennende søndag hvor planen var å besøke to nye landsbyer før hjemreise, Lavardens og Sarrant, i tillegg til å ta en nærmere titt på områdets mange flotte solsikkeenger.

Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Solsikkeenger og jazzlandsbyen Marciac

Lenge før lyden av alarmklokka skulle vekke meg, våknet jeg med en deilig magefølelse og et etterlengtet adrenalinkick.

Foran meg lå en lørdag med spennende planer. En liten kjærestetur jeg hadde sett frem til siden, vel, forrige lørdag, da Julien og jeg spontant bestemte oss for å reservere en natt på romantisk Bed & Breakfast i det vakre departementet Gers. Et område hvor enorme solsikkeenger strekker seg langs flere kilometer av de mange landeveiene som alle fører til ulike flotte landsbyer.

Vi pakket den lille sorte trillekofferten, den som er dekorert med klistremerker, suvenirer fra ulike land hvor vi sammen har feriert. Badetøy, sandaler, stråhatten min og capsen hans, sommertøy og speilreflekskamera. Begge så vi frem til å utforske den sydlige delen av Gers og slappe av ved bassengkanten på vårt utvalgte overnattingssted, en sjarmerende perle i den bittelille landsbyen Tillac.

Jeg gledet meg like mye til å pynte meg for lørdagskveldens restaurantmåltid, en soirée en amoureux på spisestedet Goût’R’mets i den lille byen Mirande. Solsikker, svømmebasseng og deilig mat, alle nødvendige distraksjoner fra disse tankene som kverner, alt som nesten stresser oss syke der vi bekymrer oss så mye at nattesøvnen blir minimal og både hodet og magen gjør vondt store deler av tiden.

Departementet Gers er for franskmenn flest kjent for sin produksjon av foie gras og Armagnac, men det vakre gule landskapet som møter deg der du kjører fra Gimont og videre i retning Auch, røper en annen lokal spesialitet. Solsikkeolje og solsikkefrø, gule enger så langt øyet kan se.

Fra passasjersetet studerte jeg den vakre utsikten mot de store flotte solsikkene, en utsikt som skulle følge oss gjennom store deler av den 114 kilometer lange bilturen. Store solgule blomster, de gledet mitt hjerte og fikk meg til å blotte mitt bredeste smil.

Før vi nådde vår endelige destinasjon, det idylliske overnattingsstedet La Seigneurie de Tillac, tok vi oss en liten tur innom landsbyen Marciac, en såkalt bastide, en befestet middelalderlandsby som rommer det største torget i Gers.

Marciac er kjent for sin årlige jazzfestival, en lokal tradisjon siden 1978 og et populært arrangement som besøkes av rundt 200 000 musikkelskere hvert eneste år. Som det meste annet denne sommeren, har dessverre også landsbyens store jazzevent blitt avlyst i år.

Vi parkerte bilen ved kirken Notre-Dame de Marciac og beveget oss innover mot landsbyens sentrale møtepunkt, et rektangulært torg innrammet av gamle hus som hviler på mørke trebjelker og søyler, over ulike restauranter og butikker på innsiden av arkadene.

Synet av de stengte butikkene som livnærer seg på å selge ulike jazzfestival-suvenirer gjorde meg trist, nok et bevis på coronakrisens ødeleggelser. Pandemien har stjålet en del av sjelen til Marciac, sammen med turismen og levebrødet til både artistene, arrangørene og alle andre som på et eller annet vis skulle ha vært involvert. Inkludert hoteller og restauranter i nærområdet.

Etter å ha tittet rundt i Marciac, kjørte vi videre i retning bittelille Tillac, den mikroskopiske men koselige landsbyen hvor vi skulle overnatte denne ene natten, lørdag til søndag, vår lille virkelighetsflukt fra byen til de fredelige bygdene.

Igjen kunne vi glede oss over synet av enda flere solsikker der vi kjørte de elleve kilometerne videre. Et nydelig syn og en deilig oppmuntring, en følelse ikke så ulik den man føler når man åpner en bursdagspresang og jubler henrykt over å ha fått nettopp det man ønsket seg.

De små tingene, de fine øyeblikkene, det er dette som redder meg fra mørket i disse vanskelige tidene når absolutt ingenting går som ønsket. Når absolutt alt blir tusen ganger mer komplisert enn nødvendig og man bombarderes av skuffelser og nederlag fra alle mulige hold.

Men i motsetning til mars, april og starten av mai måned, har jeg jo nå friheten til å kunne sette meg i bilen, reise ut på landet sammen med min kjære, spise god mat på restaurant og nyte det vakre sørvestfranske landskapet. Det hjelper stort.

Det er ikke mulig å være trist når man først er omringet av solsikker.

Vil jeg starte egen bedrift?

Tidlig på morgenkvisten våknet jeg urolig fra en merkelig drøm. Jeg drømte at min kjære opplevde det samme som meg, å miste jobben på grunn av coronakrisen. I denne drømmen fikk han samtidig tilbud om en ny ingeniørjobb, langt unna Toulouse.

I byen Stuttgart i nabolandet Tyskland.

Hadde dette hendt i det virkelige liv, ville jeg selvfølgelig ha flyttet dit, hvor som helst, sammen med ham. Om alt går etter planen skal vi jo gifte oss i år, love å være der for hverandre gjennom tykt og tynt. Gjennom arbeidsledighet og karriereendringer. Jeg ville derfor tatt utfordringen med et smil, lært meg tysk og integrert meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å flytte fra Frankrike.

Det hele var heldigvis bare en drøm, og Julien jobber fortsatt som produksjonsingeniør hos Airbus. Inntil videre.

Denne underlige drømmen fikk meg til å tenke på en av de store franske TV-trendene de siste to årene. Dokumentarserier som følger mennesker på deres reise der de bytter karriere, selger boligen og alle sine eiendeler for å starte på nytt i et fremmed land. Noen av dem enslige, mens de aller fleste drar med seg mann eller kone og barn på flyttelasset.

Et stort flertall av disse menneskene reiser med en drøm om å starte en egen bedrift, bygge hotell ved strandkanten på Réunion-øya, lage møbler av resirkulert plast på Filippinene, åpne et crêperie på Costa Rica, lage sjokolademousse i Japan.

Det er beundringsverdig, synes jeg, hvordan enkelte tør å investere alt de eier og har i en lidenskap, en forretningsidé og en drøm om et lykkeligere liv i et fremmed land.

Selv gikk jeg svært forsiktig frem da jeg flyttet til Frankrike, jeg tok meg god tid til å lære språket og bli kjent med kulturen før jeg etter hvert fikk meg en tradisjonell kontorjobb.

Jeg har aldri vært redd for å flytte på meg, reise alene og starte med blanke ark i andre land. I tillegg til Frankrike, har jeg jo tross alt tidligere bodd i både England og USA. Men å starte en egen bedrift har jeg alltid sett på som en like stor risiko som å gamble bort en stor sum penger på kasino.

Men med denne situasjonen jeg nå befinner meg i, hvor min tidligere arbeidsgiver vil gi meg økonomisk støtte både til kurs og bedriftsetablering, er det kanskje på tide at også jeg våger å ta noen større sjanser i livet?

Jeg skal ikke nekte for at jeg har lekt med tanken på å drive egen bed&breakfast eller starte et lite foretak, guidede mat-og vinturer eller språkreiser for voksne, ideer har jeg hatt mange av opp gjennom årene, noen bedre enn andre.

Å starte et eget reisebyrå og arrangere turer til ulike franske landsbyer ville vært en drøm, men er dessverre altfor risikabelt nå i disse coronatider. Å åpne en kafé eller vinbar (med kunstutstilling, kulturkvelder og språkutveksling og intimkonserter) er en annen spennende tanke som jeg kanskje vil hente frem igjen om fem års tid, når vi forhåpentligvis er godt etablert med egen leilighet og stabil økonomi.

Mens jeg drømmer og grubler over fremtiden, nyter jeg en deilig lunsj på tesalongen Le Salon d’Eugénie i sentrum av Toulouse, naboen til den veganske restauranten Sovaga som jeg også varmt kan anbefale et besøk. Kakene deres er fantastisk gode!

Hos Eugénie startet jeg måltidet med en smakfull salat med bulgur, marinert squash, ferske tomater, marinert kål og crumble sammen med et glass iste.

Nå koser jeg meg med min søte lille avslutning, en hvit sjokolademousse og en kopp kaffe. Med en fremtid like uklar som ei tåkenatt, er det viktig å glede seg over alt som er enkelt og ukomplisert.

Hver onsdag og søndag koser jeg meg med disse dokumentarseriene om menneskene som gir slipp på det gamle for å følge sine drømmer. Hver fredag og lørdag gleder jeg meg over å få tilbringe verdifull kjærestetid sammen med Julien. Vi drar på helgeturer, vi handler på bondemarkeder, vi hygger oss med fine restaurantbesøk og reiser ut på eventyr i nærområdet.

I morgen venter en ny lørdag og en ny kjærestetur. Julien og jeg vil igjen forlate storbyen til fordel for en romantisk overnatting ute på landet. Dette vil jeg fortelle alt om senere!

Kristines Lykkeprosjekt

Primary Menu