Om han hadde flyttet til Norge, hvordan ville han ha taklet Mørketiden?

I dag våknet jeg med en ny energi, en ny livsglød, for en finere helg har jeg ikke hatt siden midten av oktober, da Julien og jeg dro på kjærestetur til landets eldste by, den siste helgen før Frankrike stengte ned for andre gang.

For to dager siden lettet landet på corona-restriksjonene, noe som betyr at vi nå kan oppholde oss utendørs i tre timer i stedet for én time, og innenfor en radius av tjue kilometer i stedet for én kilometer. Butikkene har fått lov til å åpne sine dører, frisører og neglsalonger likeså.

Lørdag. Iført rød høyhalset genser, grå kåpe og utvaskede jeans, kombinert med en matchende variant av det påbudte tilbehøret munnbind, spaserte jeg de to kilometerne inn til sentrumskjernen, målrettet i retning den svenske kafeen FIKA for å få en smak av Skandinavia i form av gløgg og lussekatter. Og for å kunne snakke norsk, rettere sagt svorsk, med kafeens eiere, en svensk kvinne og hennes svensktalende franske ektemann.

Deilig var det å kunne prate om alt og ingenting med noen fra mer eller mindre samme kultur som meg selv, vi pratet om Norge og Sverige, om skandinaviske Netflix-serier og nordisk litteratur, vi pratet om juletradisjoner og om maten vi savner hjemmefra.

Lenge har jeg forsøkt å overtale Julien til å lære seg norsk, noe han mener er nytteløst når han uansett aldri kommer til å bosette seg i Norge, et land han mener er altfor dyrt, altfor kaldt og altfor annerledes for en mann fra en kultur hvor det er helt normalt å ta seg en tur på restaurant for å nyte en treretters lunsj og et glass vin på en helt vanlig tirsdag midt i arbeidstiden.

Jeg har prøvd å se det for meg, pariseren min, bosatt i Norge, i en hvilken som helst norsk by. Om vi tar fra ham gastronomi-og vinkulturen, interesser som rett og slett er altfor dyre å vedlikeholde på en gjennomsnittlig lønn i mitt fedreland, sitter vi igjen med en stor lidenskap for metallmusikk, sykling og ski. Han er faktisk veldig glad i å stå på ski, veldig flink også ifølge de som har vært med ham på tur, flink til å kjøre både alpint og slalåm, men ville det vært en solid nok grunn til å trives i Norge?

Selv har jeg aldri vært noen skientusiast, og har bare stått på ski tre ganger i hele mitt liv, langrenn, men ble aldri bitt av vintersport-basillen. Derfor måtte han ha skaffet seg andre turvenner, noe som er lettere sagt enn gjort i et land hvor det ikke akkurat er enkelt å få seg nye venner i voksen alder, spesielt for nyinnflyttere som ikke snakker norsk.

Og så var det dette med å overleve mørket, da. De aller fleste som kommer fra andre deler av Europa enn norden, synes tanken på mørketid og ekstremt korte vinterdager er skremmende, de forstår ikke hvordan det er mulig å holde humøret oppe uten sollys på ettermiddagen. Med fine vinterdekorasjoner og gatelys gjennom bykjernenes handlegater, med tente stearinlys, med myke pledd og peiskos, med julekaker og kakao skapes den varmen som jeg elsker så høyt og savner så sårt der jeg sitter i den sørfranske sola og tenker tilbake på barndommen i Stavanger og starten av voksenlivet i Oslo.

Tilbake til Toulouse, til lørdagens lille bytur. Etter en lang samtale over et pappkrus med smakfull gløgg og en deilig lussekatt fra kafeen FIKA, kjøpte jeg med meg noen godsaker fra deres lille épicerie-avdeling, en pakke ballerinakjeks og svensk julebrus, som etter min mening ikke er på langt nær så god som vår norske.

Med munnbindet godt over nese og munn, trasket jeg fornøyd hjemover. Om jeg ikke får reist hjem til jul, så får jeg i det minste kose meg med fersk bakst, godteri og drikkevarer fra nabolandet.

Tiden vi har i vente og ønsker for tiden etter

En fredelig spasertur bort til slusene, her hvor årstiden har satt sitt preg, farget trærne i varme nyanser, her er det blikkstille, jeg er helt alene, den eneste lyden jeg hører er den av høstblader som rasler i vinden, og dødt løv som knaser under støvlettene mine.

Desember nærmer seg med stormskritt, jeg har lyst til å dekorere til jul, skape en liten dose julestemning blant alt rotet i leiligheten. Rotet kan jeg forresten ikke gjøre noe med, da vi mangler skapplass, har et trangt kjøkken som ikke kan bygges om fordi vi er leietakere og ikke har lov til å gjøre som vi vil, og stua, i tillegg til å romme en sofa som er så slitt og ødelagt at vi nå må dekke de styggeste skadene med alt vi eier av pledd, er stappfull av kartonger fulle av dekorasjoner og vinflasker til septemberbryllupet som nå vil bli et aprilbryllup, utsatt på grunn av coronakrisen, akkurat som kjøpet av ny sofa, nye skap, ny leilighet.

Med altfor mange høstdager tilbrakt innenfor de fire hvite veggene i leiligheten, har jeg tenkt mye på året som kommer, på lyset i enden av denne mørke tunnelen som 2020 tross alt har vært, og fortsatt er. Vanligvis ville jeg ha ventet til nyttårsaften, eller i det minste til romjula, før jeg lager en ønskeliste for det nye året, men i disse unntakstider finnes ingen regler. Ingen vil heve et øyebryn om du dekorerer til jul en tidlig novemberdag, om du spiser kake til middag, om du sitter på zoom-møte i bare trusa, eller tar deg en natt på hotell i byen du bor i og kaller det ferie.

Jeg skulle gjerne ha spist kake til middag, og hvorfor ikke overnatte på et stilig hotell med rooftop-bar her i Toulouse, om barene hadde fått lov til å åpne igjen. Zoom-samtaler i jobbsammenheng er derimot vanskelig å få til for oss som mistet jobben på grunn av pandemien. Men vi kan jo stille bukseløs til jobbintervju?

I uforutsigbare tider er det nytteløst å lage nyttårsforsetter. De vil jo etter all sannsynlighet gå i vasken det øyeblikket en tredje lockdown eller nye innstramminger blir innført, noe mitt pessimistiske jeg er hundre prosent sikker på at vil bli et faktum selv med vaksiner på markedet. Covid 19 vil ikke på magisk vis bli tryllet bort på et blunk, og våre tøymunnbind vil leve i minst ett år til før vi vil kunne frigjøre oss fra dem, eventuelt brenne dem som feministene brant sine BHer på sekstitallet.

Nyttårsforsettene droppes, men en ønskeliste har jeg likevel skrevet ned. Mine største ønsker kommer nok ikke som en overraskelse, med tanke på hvor mange ganger jeg har skrevet om hjemlengsel og mammas banankake og nostalgi langs den forblåste vestlandskysten.

Mitt aller største ønske er å få komme hjem.

Deretter ønsker jeg å få gjennomført bryllupsfesten som vi med tungt hjerte måtte utsette på grunn av pandemien. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke går opp eller ned i vekt innen den tid, og fortsatt vil kunne bruke brudekjolen, drømmekjolen, som siden mai har ligget sammenbrettet i en nedstøvet eske sendt fra skredderen i Hviterussland.

Jeg kan jo også si at jeg ønsker meg et gøyalt utdrikningslag og en romantisk bryllupsreise, ikke minst ønsker jeg jo å endelig få kommet meg på kurs og tilbake til arbeidslivet, men alt dette blir kanskje for mye å forvente av et nytt år som fortsatt vil være preget av viruset og de økonomiske konsekvensene av nedstenginger og smitteverntiltak.

Hva jeg egentlig prøver å konkludere med er jeg ikke sikker på, ikke mer enn at årets julefeiring vil bli annerledes, og for mange, inkludert meg selv, en vanskelig tid. Men vi vil komme oss gjennom det, kanskje blir vi til og med sterkere, klokere og rausere etter en slik periode.

Og flinkere til å underholde oss selv.

Før den tid får vi bare smøre oss med tålmodighet (og antibac) og fylle klesskapet med loungewear, stua med julepynt og TV-skjermen med koselige familiefilmer.

Om burlesque, alteregoet og meg

Mitt hjem er udekorert og rotete, min klesstil helt alminnelig, min musikksmak strekker seg fra klassiske melodier til fransk listepop til tysk metall, og personlig er jeg en sjenert introvert som prater ekstremt mye når jeg blir nervøs og ekstremt lite i store forsamlinger. Jeg føler meg mest komfortabel med stillesittende aktiviteter, spesielt godt liker jeg å lese og skrive, jeg trives godt, altfor godt, i eget selskap.

Dypt inne i sjelen bor likevel et alterego, en kvinne med en stor fascinasjon for cabaret, burlesque, pin-up modeller, glamorøst lingerie og vintage-estetikk, en kvinne som liker å kle seg ut i blonder og fjær, dramatisk sminke og store perler. Det danses i stua når ingen ser på, og synges høyt til låta “Diamonds are a Girl’s Best Friend” av Marilyn Monroe.

Allerede som barn elsket jeg å rote i både klesskapet, sminkevesken og smykkeskrinet til min mor, jeg hentet frem både bodyer, skjørt og kjoler og pyntet meg med de mest glitrende smykkene og ulike nyanser av rosa leppestift. Mine barneføtter hoppet rundt i hennes altfor store pumps, hårbørsten var min mikrofon og speilet var mitt vindu ut til verden.

Jeg ville bli en stjerne, en paljettkledd, fjærboa-bærende teatralsk stjerne. Likevel forble dette bare en fantasi på pikerommet, og selv om jeg den dag i dag elsker å tøyse rundt foran speilet med klær og smykker fra egne skuffer, er jeg lettet over at min sangstemme aldri nådde lenger enn til hjembyens karaokebarer og at teaterscenene heller vier oppmerksomhet til kvinner (og menn) som faktisk kan danse og er hundre ganger mer karismatiske enn meg selv.

Intime teaterscener med røde velurgardiner, nakne lår og brede smil, med stjerner i øynene klappet jeg hendene til takten av fransk cancan på Moulin Rouge, jeg drakk champagne og lot meg forføre av sensuelt show på Crazy Horse og dro til Lyon for å se Dita Von Teese og hennes berømte champagneglass-dansenummer.

Fransk cabaret ble jeg forelsket i allerede som fjortenåring, da jeg på skolen så filmen Moulin Rouge med vakre Nicole Kidman og Ewan McGregor, under en mattetime hvor læreren var blitt syk og vikaren lot oss få se film i stedet for å lære matematikk.

Mine mattekunnskaper er den dag i dag like elendige som de var på ungdomsskolen, men Moulin Rouge og musikkvideoen til coverversjonen av “Lady Marmelade”, med artistene Lil Kim, Maya, Pink og Christina Aguilera, brant seg fast i mitt burlesque-nyfrelste minne.

Spol videre, ni år frem i tid. Til min store glede skulle sistnevnte i marmelade-firkløveren vise seg å være like glad i denne kunstformen som meg selv. Christina Aguilera hadde nå fått hovedrollen i det som skulle bli min nye favorittfilm, min nye besettelse, filmen Burlesque, hvor også popikonet Cher spiller en av de større rollene.

Til tross for blandet kritikk, ble filmen på mange måter ikonisk, da den startet en burlesquebølge verden over, hvor vintage-striptease plutselig var blitt normalisert utenfor de franske landegrenser og var å finne på små scener i enhver storby. Et av de mest gøyale showene jeg noen gang har sett, så jeg to år etter filmens utgivelse, et show som i stor grad lot seg inspirere av filmen, hvor flere lydspor var hentet direkte fra soundtracket.

Dette på en liten scene i den latviske hovedstaden Riga, med flotte kostymer og rekvisitter, produksjon av høy kvalitet. Et interaktivt show hvor både jeg og han som den gang var kjærsten min, helt uforventet ble dratt opp på scenen for å være med på showet. Den kvelden gikk jeg fra å være tilskuer til å plutselig danse med en meterlang fjærvifte foran et stort publikum i tretti sekunder, en både skummel og minneverdig opplevelse.

En lignende følelse fikk jeg oppleve på nytt i september i år, da min venninne Laurène tok meg med til den sørfranske byen Montpellier for å besøke en cabaret-danserinne som skulle style og fotografere oss i ekte burlesque-stil.

Nøyaktig som på scenen i Riga, følte jeg meg en smule flau der jeg stod, samtidig som jeg følte meg helt fantastisk, et lite stykke glamour i en ellers så alminnelig hverdag. Å få lov til å skinne i noen minutter sånn av og til, en gang hvert tiår, er som D-vitamintilskudd for mitt eksentriske alterego, hun som danser foran speilet og aldri sparer på glitteret.

Resten av meg har egentlig bare lyst til å kunne bestille billetter til Moulin Rouge, Crazy Horse og Lido så snart teatrene åpner sine dører igjen. Og, ja, jeg vil selvfølgelig pynte meg maksimalt og glitre fra publikumssetet.

Den siste muligheten til å gjøre alt dette

Datoen er den tjueniende oktober. Siste dag før lockdown nummer to, en siste mulighet på minimum fire uker til å spise lunsj på kafé og spasere rundt i sentrumsgatene. Sannsynligvis blir nok også både kjoler, smykker og sminkevesken liggende bortgjemt til det hele er over, midlertidig erstattet med komfortable bukser og store gensere, den samme uniformen som jeg bar gjennom hele første lockdown, fra mars til mai.

Etter å ha slukt en beskjeden frokost over kjøkkenbenken, tar jeg i bruk sminkekoster og kajal, jeg ordner meg på håret som om jeg skal på fest og parfymerer meg med den dyreste og fineste duften jeg eier, den sensuelle og sofistikerte French Kiss fra Guerlain. Klesvalget faller på en grå langermet minikjole med skjortekrave og sorte strømpebukser, behagelige sko og stor veske, klar for flere timer på beina, spasering gjennom flere av byens nabolag, kanskje vil jeg også handle med meg ei bok eller to fra The Bookshop. Og godteri til lørdagens Halloween-feiring i sofakroken, ikke minst.

Klokka har knapt rukket å bli halv elleve, butikkene har såvidt åpnet sine dører, restaurantene er fortsatt stengt. Fra byens eldste og mest fotograferte bro, Pont Neuf, trasker jeg videre langs Quai de la Daurade og innover mot sentrumskjernen, mot det ikoniske Capitole og det lille markedet på rådhusplassen, der hvor billige vesker og store tie dye skjerf selges.

Sola varmer så sterkt at jeg angrer på å ha ikledd meg grå ullkåpe da jeg gikk ut døra. Jeg henger den over vesken og puster lettet ut, huden puster, kroppen nyter det sørvestfranske solskinnet, det milde høstværet.

Fra en godtebutikk handler jeg søtsaker i løsvekt, lakris og vingummi, søtt og syrlig. Mens jeg fyller den lille posen med krokodiller, mister jeg en av dem i gulvet. Flau over egen klønhet, sier jeg ifra til butikkselgeren, som plukker opp godteriet, kaster det i søppelbøtta, han sier spøkefullt at man ikke kan forvente noe annet av villdyr som krokodiller. De gjør som de vil, og stikker av om de vil.

Tjuefire euro fattigere, med to kilo godteri i håndvesken, går jeg videre til Allegory Coffee Bar for å nyte mitt siste kafébesøk på lenge, kanskje til og med årets siste. Jeg spiser vaffel-ostesmørbrød og drikker både husets limonade og kaffe latte sammen med måltidet. Innerst i lokalet sitter en gruppe briter, de prater høyt, samtaleemnet er fransk grammatikk, hvor vanskelig det er å lære seg fransk, samtlige bestiller de kaffe og kaker på engelsk når baristaen omsider henvender seg til gruppen.

To franske kvinner sitter ved et annet bord, de bestiller banoffee, noe også jeg til slutt gjør, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt å spise dessert. Årets siste banoffee, jeg nyter den så sakte og så konsentrert at man nesten skulle tro det var langvarig fengselsstraff som ventet meg rundt hjørnet.

À bientôt, sier baristaen i dét jeg betaler og går ut døra, sees snart. Oui, après le confinement, svarer jeg, etter lockdown, når enn det blir, når enn vi vil få lov til å bevege oss fritt i bygatene igjen. Bare tanken på å tilbringe hele november og muligens halve desember isolert innenfor leilighetens fire vegger gjør meg mildt sagt stresset, tanken på jula som egentlig skulle ha blitt feiret i Norge i år, gjør meg bare trist.

Jeg benytter en siste anledning til å besøke flere av sentrumsgatenes butikker, deriblant den britiske bokhandleren The Bookshop, hvor jeg kjøper med meg to romaner, My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell og The Robber Bride av Margaret Atwood, før jeg spaserer videre fra nabolag til nabolag for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å bevege beina, for å være ute blant mennesker, for å bruke byen min.

Helsen under lockdown og bilder og mimring fra landsbyen Lagrasse

Vi er nå inne i vår tredje uke med streng lockdown, en tredje uke hvor jeg dag etter dag prøver å underholde meg selv, men stadig blir distrahert av alle mulig slags tanker, bekymringer og lengsler. Jeg omfavner alt det vonde, der jeg lytter til melankolsk musikk og synger av full hals til øynene blir blanke og stemmen brister. Dette er en tredje uke hvor jeg, til min manns misnøye, spontanhandler på internett for å få kjenne på en midlertidig lykkefølelse. En ny uke hvor jeg gang på gang får dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å motivere meg selv til å skrive ferdig manus til roman, jeg som hele livet har drømt om å bli romanforfatter. Livet i isolasjon er som en emosjonell berg-og-dalbane hvor brakkesyke, hjemlengsel og mangel på motivasjon bare utgjør halvparten av grunnene til at jeg nå har valgt å søke hjelp.

Etter å ha gjort litt research og kontaktet ulike psykologer i Toulouse, endte jeg til slutt opp med å heller opprette en profil hos nettportalen BetterHelp.com hvor jeg ble matchet med en amerikansk nettpsykolog som heter Brad, fra Arlington, Texas.
Forhåpentligvis vil Brad kunne hjelpe meg å finne ro, optimisme og motivasjon i denne vanskelige perioden. Jeg har ingen tidligere erfaring med nettpsykologer og har aldri før hatt en samtale med engelskspråklig psykolog, ei heller kjenner jeg noen som har prøvd denne konkrete nettportalen, så hvorvidt den kan anbefales får jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

For nå vil jeg heller drømme meg tilbake til landsbyidyll og helgeturer, og dele bilder tatt den siste søndagen før Frankrike stengte ned, fra helgen da min mann og jeg besøkte Béziers og Valras-Plage, bilder og en liten skildring fra et kort, men koselig opphold i landsbyen Lagrasse, et av de mange sjarmerende småstedene i den spennende regionen jeg bor i, en landsby som også tilhører listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Landsbyen ligger tretti kilometer sørøst for den flotte festningsbyen Carcassonne, en av de mest besøkte byene i denne delen av Occitanie-regionen. Historien til Lagrasse kan spores tilbake til 700-tallet, en gammel historie som lever i beste velgående i landsbyens arkitektur. Innbyggertallet er beskjedent, ikke mer enn 545 innbyggere, men beliggenheten er enhver vinelskers drøm, plassert midt i hjertet av det store vindistriktet Corbières.

Vi trasket rundt i landsbyens smale gater, blant gamle steinhus bebodd av for det meste eldre mennesker, forbi små butikker, deriblant et ostehus og trøffelbutikk, forbi flere restauranter og chambres d’hôtes. Fra landsbyen kunne vi se det historiske klosteret Sainte-Marie de Lagrasse, et romansk landemerke i grønne omgivelser på vestsiden av Orbieu-elven.

Jeg setter utrolig stor pris på søndager som denne, små spaserturer gjennom nydelige små landsbyer, fotografering, observasjoner, nysgjerrighet. Hadde vi hatt mer tid, hadde det ikke vært søndagsstengt over alt, og hadde vi ikke allerede spist lunsj på forhånd, skulle vi gjerne ha blitt værende et par timer ekstra, tatt oss en liten vinsmaking hos landsbyens vinbar og spist et lekkert måltid på den flotte restauranten Le Bastion.

Rødvin fra Corbières finner man på de fleste vinmenyer i regionen Occitanie, vin som passer fint til både rødt kjøtt og gryteretter som Cassoulet. Hele vindistriktet var på denne oktoberdagen dekket av røde og gule drueranker, varme høstnyanser farget det vakre landskapet, de mange vingårdene i nærheten av Lagrasse.

Vi kjørte forbi dem, flere av dem, på vår vei tilbake til Toulouse etter dette lille landsbybesøket, vårt siste eventyr, siste del av den spennende helgen i Béziers, en siste romantisk utflukt på en riktig god stund.

Allerede drømmer jeg om alle stedene jeg ønsker å besøke i tiden etter lockdown, jeg drømmer om alt jeg har lyst til å gjøre. Friheten er den julegaven vi alle ønsker oss i år, frihet og god helse og muligheten til å kunne gi noen, hvem som helst, en ordentlig god varm klem.

Mimring og nostalgi mens jeg venter på å få komme tilbake

En fin start på dagen i et solkysset Sør-Frankrike, en nydelig søndag, den nest siste i oktober måned. En to timers kjøretur skulle føre oss hjemover etter en innholdsrik helg tilbrakt på hotell i en gammel by, landets eldste, en by rik på historie og flotte severdigheter.

Men før vi dro hjemover kunne vi ikke tillate oss selv å kaste bort vår siste mulighet til å se havet, til å nyte denne solskinnsdagen, til å være et sted hvor det finnes noe som minner om hjemme.

Høstkledd i beige frakk og sorte ankelstøvletter, spaserte jeg langs sandstranda, hånd i hånd med min kjære, selv etter flere år i de sydlige strøk har jeg fortsatt ikke vendt meg til synet av palmetrær. En liten del av meg tror fortsatt at jeg bor i norden, ved den norske sørvestkysten. Om jeg lukker øynene og tenker hardt, kjenner jeg fortsatt lukten av grantrær i kombinasjon med følelsen av det kraftige regnværet og salten fra sjøvannet.

Jeg husker hvordan trappeoppgangen stadig var dekket av barnåler strødd utover den grå betongen som grønn og brun konfetti. Ofte hang flere nåler igjen på skoene mine som dro dem inn på parketten, til min mors store ergrelse.

På en fiskerestaurant som het Le Phare, som oversatt til norsk betyr fyrtårnet, ledet en servitør oss til et bord hvor begge stoler var vendt mot vinduet og den vakre utsikten mot sjøen. Min kjære bestilte hvitvinsdampede blåskjell og pommes frites med majones, hans siste mulighet før sesongens slutt. Jeg endte opp med den ene retten på menyen som fristet meg akkurat der og da, breiflabb i karrisaus. En smule skuffende, denne sausen som etter min mening var altfor mild og kjedelig i smaken.

Vi drakk tørr Cabernet Blanc og festet våre blikk mot sjøutsikten, ikke mot hverandre. Jeg drømte meg tilbake til Norge og badestranden som ligger bare en fem-ti minutters sykkeltur fra huset hvor jeg vokste opp, barndomshjemmet som jeg ikke har sett siden året da jeg ble myndig, da min far valgte å selge huset og flytte utenlands.

Jeg mimret tilbake til alle de varme sommerdagene hvor jeg fint kunne tilbringe en hel dag på stranda, svømming og lek i vannet, blant fargesprakende oppblåsbare madrasser og badedyr. Flere ganger ble jeg truffet av bølger så kraftige at det nesten er mirakuløst hvordan jeg aldri druknet. En gang var jeg nær ved å miste livet, da jeg mistet balansen, kontrollen og kjente vannet sluke meg dypere og dypere, før ei venninne av familien reddet meg opp tilbake til overflaten.

Traumatisert ble jeg likevel aldri. Jeg har aldri fryktet bølgene og deres kraft. Livredd var jeg derimot for brennmaneter selv om jeg aldri har opplevd å bli brent. Og veps, selv den dag i dag frykter jeg de gul-sorte stripete små djevelske krypene som aldri lot meg få være i fred da jeg tok pauser fra bading for å spise klissete is fra den lille iskiosken på stranda, favoritten Kræsj Pink og pappas favoritt, kroneis.

“Har du lyst på dessert?”.
Jeg nikket, som alltid hadde jeg litt ekstra plass i magesekken til den franske klassikeren mousse au chocolat, myk og luftig, den nest beste desserten som finnes, slått bare av lengselen etter duftene fra min mors kjøkken, smaken av hennes hjemmebakte banankake, en soleklar favoritt.

Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter nettopp denne kaken da jeg for fem år siden satte meg på flyet fra Orlando International Airport for å reise hjem igjen til Norge etter mitt ettårige opphold i USA. Med magen full av sommerfugler etter flere måneder med hjemlengsel skrev jeg en liten ønskeliste, hvor flere av punktene på lista handlet om mat. Grovt brød med taffelost, den samme iskaffen som jeg drakk hver eneste dag fra jeg var ung tenåring til jeg flyttet utenlands som voksen, yoghurtnøtter, sjokolademelk og mammas banankake.

I år er jeg coronafast og hjemlengselen vokser seg større og større for hver uke. Solskinnsdager ved kysten og fine lunsjmåltider var en fin trøst i oktober, i november finnes bare drømmen om å få komme seg ut igjen. Ut av leiligheten.

Og drømmen om å få lov til å feire jul, selv om denne jula vil bli svært, svært annerledes enn hva jeg hadde ønsket.

Oppdatering fra Lockdown og Nydelige Smaker fra Overraskelsesmeny

Vi er inne i vår andre av minimum fire uker med ny lockdown her i Frankrike. Dagene snegler seg forbi og i stedet for å glede meg til noe som helst, selv ikke til jul, drømmer jeg meg tilbake til ukene før landet stengte ned, dagene før alle dører ble låst og lyset skrudd av.

Å mimre tilbake til det som har vært er det eneste som klarer å få meg til å smile i disse dager, om man da kan kalle dette er smil, dette forsøket på å kamuflere hvor trist jeg føler meg hver eneste dag, hvor vanskelig det er for meg å være innestengt uten jobb, uten skole, langt borte fra mitt hjemland og mine nærmeste. Hadde jeg ikke hatt Julien ved min side, ville jeg jo ha vært helt alene, isolert fra alt og alle i flere uker, og sannsynligvis kommet ut fra isolasjonen så psykisk nedbrutt at det å komme tilbake i arbeid eller på skolebenken ville blitt umulig uten en runde med terapi på forhånd.

Vi var i alle fall heldige som rakk å ta oss en siste helgetur før myndighetene sendte oss inn igjen i våre stuer, for ikke å få lov til å forlate våre hjem mer enn én time om dagen og ikke få lov til å møte noen som helst. Å tenke tilbake på helgen i Béziers og generelt på alle tidligere bilferier, kafébesøk, kinoseanser, strandturer, solskinnsdager i parken, er så mye bedre for humøret enn å tenke både på nåtiden, ukene og månedene vi har i vente.

For jeg finner ingen glede i å tenke på ukene eller månedene fremover. Absolutt alt jeg hadde sett frem til på høsten, selv den bittelille Halloween-tradisjonen hvor jeg handler godteri sammen med Julien i sentrum før vi deretter tar en drink i spøkelsesdekorerte omgivelser hos cocktailbaren La Maison, absolutt alt har blitt avlyst, kansellert, annullert, og det samme blir julemarkedene, julegledene og den svært etterlengtede turen hjem til Norge for å feire jul sammen med familien min.

Jeg gjør likevel mitt beste forsøk på å tenke positivt, fokusere på det som er bra i livet, på alt det fine jeg har opplevd, på all den gode maten jeg har smakt og forhåpentligvis vil smake igjen i fremtiden.

I Béziers besøkte vi La Maison de Petit Pierre, restauranten til en de tidligere vinnerne av det franske TV-programmet Top Chef. Lokalene er stilige, moderne, og det samme er husets konsept. Vi kunne velge mellom to menyer, en til 75 euro og en til 45, for å deretter få et spørsmål jeg aldri før har fått på restaurant.

“Kan du fortelle meg hva du ikke liker å spise?”

Menyen skulle deretter bli skreddersydd av Pierre, kokken som tar enhver utfordring på strak arm. En gang Top Chef-deltaker, alltid Top Chef-deltaker.

Fra andre bord kunne jeg høre en gjest svare at hun ikke liker fisk, en annen liker ikke sterkt krydret mat. Fra et annet bord ga en mann beskjed om sin laktoseintoleranse.

Skalldyr, svarte jeg, mens Julien ga grønt lys for absolutt alt. Måltidet startet med hver vår apéritif, Kir Royal, champagne med skogsbærsirup til meg, og champagne uten sirup til ham.

Sammen med boblene fikk vi servert hver vår mise en bouche i form av røkt Burrata med langkokt biffkjøtt og sennep, før vi til forrett fikk smake îles flottantes med røkt skinke, ristede hasselnøtter, skogsopp og parmesansaus.

Hasselnøtter og sopp fulgte også med kveldens hovedrett, andefilet med nøtteskorpe og sjysaus med smak av røkte urter, servert sammen med en raviolo med fyll av kantareller.

Fra hovedrett til en liten ostetallerken og hvert vårt glass rødvin fra Corbières før vi avsluttet det hele med en deilig dessert, knasende sjokoladebunn, hvit og mørk mousse au chocolat servert over fyldig sjokoladesaus med hint av appelsin.

La Maison de Petit Pierre, en nydelig adresse som jeg har notert meg til en senere anledning, om vi i fremtiden skulle vende tilbake til Béziers. Lengselen etter slike vidunderlige smaker har blitt forsterket med hundre prosent etter jeg nok en gang mistet muligheten til å nyte deilig fransk gastronomi. Å lage mat selv kan ikke sammenlignes når mine kokkeferdigheter er middelmådige på sitt beste, og min mann ikke tør å lage annet enn crêpes, ratatouille og quiche.

UNESCOs verdensarv: Canal du Midi og trappeslusene i Fonseranes

En tredje skildring fra vår oktoberhelg i Béziers, vår siste lille helgetur før Frankrike stengte ned for andre (og sannsynligvis ikke siste) gang.

Canal du Midi, en sørfransk kanal konstruert på 1600-tallet under styret til solkongen Ludvig XIV. Arkitekten bak kanalen som av UNESCO beskrives som en av de mest imponerende byggtekniske prestasjonene i moderne tid, het Pierre-Paul Riquet, en viktig figur i sørfransk historie, som i form av statue står foreviget i sentrum av byen min, Toulouse.

Denne historiske kanalen, som tidligere het Canal Royal en Languedoc, strekker seg over tjuefire mil, fra Atlanterhavskysten ved Bordeaux i sørvest til Middelhavskysten og byen Sète i sørøst. Like utenfor sentrum av Béziers ligger en av de store severdighetene som er verdt å få med seg om man vil bli bedre kjent med Canal du Midi: de ni slusene i Fonseranes (hvorav åtte fortsatt er i bruk).

Et imponerende trappesystem av sluser bestående av åtte kammere med økende høyde, hvor båtene føres opp eller ned 21,5 meter over en lengde på cirka 300 meter.

Sammen med Julien tok jeg meg en liten tur til denne ingeniørkunsten av en turistattraksjon, etter å ha tilbrakt formiddagen i sentrum av Béziers og deretter et par timer på stranda i havnebyen Valras-Plage.

Et nydelig parkområde var bygget rundt trappeslusene, en fornøyelse å besøke på en solfylt ettermiddag som denne.

Mens Julien var mest opptatt av å studere slusenes virkemåte, syntes jeg det var mer spennende å se på båtene som passerte gjennom portene, på menneskene ombord og på vannet som fosset ned trappene. En stor båt med boblebad på dekk fanget min umiddelbare oppmerksomhet. På en stol like ved siden av jacuzzien, satt en kvinne med mobiltelefonen sin i hånda. Hun, som alle oss nysgjerrige besøkende som var kommet for å se slusene, så også ut til å filme det hele fra sin egen vinkel.

Heldig var hun som fikk oppleve slik en nydelig båttur langs den sydfranske kanalen, flotte omgivelser og strålende vær, og et helt eget boblebad.

For hver port som ble åpnet, for hvert kammer som ble fylt med vann, stod Julien klar med telefonen, tydelig fascinert der han filmet både hennes båt og de neste båtene. Som så mange andre rundt oss, filmet han deres ferd gjennom slusene i Canal du Midi.

Helt siden vi flyttet til Toulouse for tre år siden har vi pratet om hvor fint det ville vært å leie en elvebåt, tilbringe en hel sommer langs kanalen, sove ombord på båten og besøke et titalls ulike sjarmerende småbyer på vår vei. Handle inn lokale spesialiteter og nyte frokost på dekk, rykende varme baguetter og ferske croissanter, før vi forlater gårsdagens destinasjon for å dra videre til noe nytt og like spennende.

En fin idé for sommeren etter neste sommer, det første året hvor det meste forhåpentligvis vil gå tilbake til å bli som tiden før coronakrisen. Neste år vil vi jo holde oss travelt opptatt med å ta igjen absolutt alt som vi i år ble tvunget til å utsette. Utdrikningslag, bryllupsfeiring med familien, bryllupsreise og en rekke konserter som vi hadde kjøpt billetter til før pandemien inntraff.

Tydelig var det at tiden fløy forbi mens vi stod der og fulgte med på båtenes ferd gjennom slusene. Vi hadde allerede vært der i to timer da vi innså at vi snart måtte haste oss tilbake til hotellet for å skifte klær og dra videre til La Maison de Petit Pierre, restauranten hvor vi hadde reservert bord for kvelden.

Selv med munnbind over nese og munn, valgte jeg å smile til kameraet, da Julien tok en siste selfie av oss sammen foran trappeslusene. En liten suvenir fra en spennende severdighet som ville gi oss mer enn nok å prate om under kveldens fine middag.

Kjærligheten til havet og timene i feriebyen Valras-Plage

Valras-Plage, en liten havneby bare en kort kjøretur fra Frankrikes eldste by, Béziers. En sommerdestinasjon hvor ferieklare turister fra ulike deler av Europa strømmer til de ulike campingresortene fra fellesferiens start til sensommerens siste dager.

Et feriested fullt av sesongåpne fiskerestauranter, og små butikker hvor gaveartikler, badetøy og strandleker selges. I høysesongens varme solskinnsdager fylles sandstrendene til randen av solslikkere og badenymfer, deres fargerike håndklær plassert på rekke og rad dekker omtrent hver centimeter av den myke sanden.

Bekymringsfri sommerdager og fullbookede ferieresorter høres nesten ut som en vill fantasi i disse tider hvor vi ikke lenger kan gi noen en klem eller bevege oss gjennom en hotellobby uten munnbind. Vil vi møte også neste sommer med tøystykker over ansiktet og en meters avstand?

Valras-Plage, på en solfylt lørdag i oktober måned var vi altså her, under lavsesongen, på en liten dagstur for å se Middelhavet. Sandstrendene var fulle av turgåere, havna full av fiskere og restaurantene klare for årets siste arbeidsuke, før sesongstenging frem til påske.

Fra en liten iskiosk spanderte Julien is på oss begge, to kuler til meg, ei med smak av sitronterte og den andre av fiol, mens han selv lot seg friste av stracciatella, banan og snickerssmak. På store flate steiner satte vi oss ved havna og lot våre blikk følge båtene som seilte forbi, tydelig kunne vi også se de mange sølvgrå fiskene som beveget seg i det klare blå sjøvannet.

Da Frankrike stengte ned i mars, drømte jeg både dag og natt om kysten, en hvilken som helst kyst i et hvilket som helst land, drømmen om bølgeskvulp og måkeskrik, lukten av tang og tare, følelsen av sand mellom tærne på en varm solskinnsdag. Om skjebnen skulle tillate det, håper jeg vi til neste sommer vil få muligheten til å tilbringe rikelig med tid i ulike havnebyer, måtte det være her i Frankrike eller i et annet land, kanskje langs sørlandskysten eller på vestlandet der hjemme i Norge.

Ja, om vi skulle ende opp med å feriere i Norge, har jeg en ønskeliste, en såkalt bucket list, over steder jeg har lyst til å besøke og aktiviteter jeg ønsker å gjøre. Mest av alt har jeg lyst til å tilbringe en kveld i Lindesnes hos Michelinstjerne-vinneren Under, Europas første undersjøiske restaurant.

Jeg har lyst til så mye, en følelse som uten tvil har blitt forsterket de siste åtte månedene, sammen med lengselen etter det som var, bevegelsesfriheten, tilgjengeligheten, trygghet og sikkerhet.

“Om dette er det nærmeste jeg kan komme følelsen av å være hjemme, så blir jeg igjen her”, sa jeg til Julien, der jeg med blanke øyne speidet utover sjøen, mot fritidsbåter og landskapet i det fjerne.

I det fjerne kunne jeg skimte Cap d’Agde, stranda mest kjent for sitt naturistmiljø, men dessverre også beryktet for å tiltrekke seg våryre par og enslige som søker treff av svært eksplisitt karakter, sistnevnte et stempel kommunen absolutt ikke vil assosieres med og lenge har prøvd å bli kvitt for å ikke skremme barnefamilier fra å komme på besøk. Forståelig nok. Ingenting av dette minner meg om mitt hjemsted, bare så det er sagt, selv om også en liten del stranda i området hvor jeg vokste opp, var reservert for naturister. Selv om jeg synes mangfold er flott, er jeg personlig veldig glad i både badetøy og klær, og vil derfor heller besøke et av de mer påkledde og barnevennlige strandområdene om jeg en dag skulle ende opp med å dra på helgetur til Cap d’Agde.

Før vi dro videre til Canal du Midi og de ni slusene i Fonseranes, spaserte vi rolig langs stranda for å nyte omgivelsene med alle våre sanser. Vi lyttet til lyden av bølger som slo mot land, og laget hver vår sti av skoavtrykk. Jeg hadde lyst til å skrive våre initialer i sanden, men lot være for ikke å overdrive klisjeene.

Vi endte til slutt opp med å studere lunsjmenyene til de ulike restaurantene i byen, for å gi oss selv og hverandre en god grunn til å vende tilbake allerede neste dag.

Forrige helg i Béziers – og ny nedstenging av landet

I kjølvannet av onsdagens nyheter om en umiddelbar ny nedstenging av landet, sitter jeg igjen med en overveldende følelse av takknemlighet for alle de fine opplevelsene fra forrige helg, fra vår spontantur til Béziers og Middelhavskysten. Lite visste jeg da, at jeg under ei uke senere skulle miste denne friheten på nytt, friheten til å spasere langs fredelige bygater, friheten til å studere bølgene der de kaster seg mot strandkanten og trekker seg sakte tilbake igjen, lytte til lyden av måkeskrik og sjøvannets sang. Jeg sier “på gjensyn” nok en gang til friheten til å lese bok på kafé, og til å sitte på en benk i en hvilken som helst park.

Under forrige nedstenging, førte jeg en såkalt karantenedagbok, noe jeg har bestemt meg for å ikke gjøre denne gang.

I stedet vil jeg daglig oppdatere Instagram med stories i bilde-og tekstformat fra karantenetilværelsen (under brukernavnet @kristine.in.france) og heller distansere bloggen fra for mye coronaprat.

Her vil jeg heller fokusere på å dele så mye som mulig fra helgen i Béziers, skrive flere historier fra steder jeg har besøkt tidligere og fra byen jeg bor i, og ikke minst, publisere bildene fra fotoshooten i Montpellier. Med det sagt, starter jeg hvor jeg avsluttet forrige gang, ved å skildre en solfylt lørdagsformiddag i Frankrikes eldste by, en spasertur gjennom det historiske Béziers.

Dagen startet med en helt grei frokostbuffet, med stort utvalg av franske bakverk, frokostblandinger, to ulike sorter brød og et lite sortiment av oster og spekeskinke. Fruktsalat og yoghurt, ferskpresset appelsinjuice og café au lait. Sammen med kaffen nøt jeg en klissete og deilig pain aux raisins, min store favoritt-viennoiserie.

Vi lot våre jakker bli hengende igjen i garderobeskapet på hotellrommet, og beveget oss nysgjerrig ut på oppdagelsesferd i den sørfranske byen vi var kommet for å besøke.

Et av byens mest kjente landemerker, den gotiske katedralen Saint-Nazaire, troner over en bakketopp hvor mange kommer for å beundre den nydelige panoramautsikten mot sjarmerende fransk bygdelandskap, med Montagne Noire-fjellene i det fjerne.

Da vi nådde frem til katedralen, var den til vår store skuffelse stengt for besøkende. Vi fikk i det minste studert den vakre arkitekturen fra utsiden, før vi trasket videre for å se den romansk-gotiske Madeleine-kirken. I sentrum av Béziers, i et par av byens smale handlegater, skjules byens vakreste kunst, såkalte “trompe l’œil”-veggmalerier, hvor illusjonen av vinduer og balkonger dekorerer de ellers så nakne og triste betongveggene.

Etter hvert som klokka nærmet seg halv to, var omtrent alle byens uteserveringer fulle. Lite visste noen av oss at dette ville bli vår siste helg før nedstenging, en siste mulighet til å nyte en lørdagslunsj på kafé sammen med familien, partneren eller i gode venners lag. Selv droppet vi å spise lunsj i sentrum, for å heller kjøre de sytten kilometerne ned til stranda, til Valras-Plage, for å benytte oss av muligheten til å spise is under solfylt himmel til lyden av bølgeskvulp, med den fineste utsikten jeg vet, den som alle som er født og oppvokst ved kysten verdsetter mest av alt.

Dette vil jeg fortelle mer om i neste innlegg, før jeg deretter tar dere med til byens største severdighet, de ni slusene i Fonseranes, slusene i Canal du Midi, den sørfranske kanalen som er del av UNESCOs verdensarv. Jeg vil selvsagt også dedisere et lite innlegg til fransk gastronomi, og det spennende restaurantmåltidet som vi hygget oss med på lørdagskvelden i Béziers, en nydelig middag hos en av de tidligere vinnerne av franske Top Chef.

Jeg har med andre ord mye jeg ønsker å dele fremover, forhåpentligvis nok til å holde meg selv distrahert og underholdt de neste fire ukene.

Og til deg som følger meg på reisen ønsker jeg bare å si tusen takk, merci beaucoup!