Jeg reiser i morgen, men jeg aner ikke hvor!

Det har nesten blitt en tradisjon, dette. Det å reise bort, langt vekk fra alt og alle for å feire at alderdommen har begynt å snike seg på og sette sine spor i både meg og ham.

Gamle er vi ikke. Ikke riktig enda. Men så kjapt som tiden flyr, skal det vel ikke mere til enn å blinke før vi plutselig sitter sammen på aldershjemmet og holder hender mens vi mimrer over alle de sprø påfunnene vi dro hverandre med på, i våre yngre dager. Disse dager, akkurat nå.

I morgen er en slik dag. En dag som jeg vil komme til å huske for resten av livet, frem til den dagen hukommelsessvikten kicker inn og hvisker ut detaljene, én etter én.

I over tre år har vi vært sammen, Julien og jeg. I morgen skal vi feire fødselsdagen min sammen, han og jeg, for fjerde gang på rad.

I 2015 inviterte han meg på restaurantbåt i Paris, for å nyte fransk gastronomi og utsikten mot mange av de mest kjente og kjære monumentene i kjærlighetens by. Et vakkert belyst Eiffeltårn, fabelaktige Notre Dame og den spektakulære broen Pont Alexandre 3 var bare en liten brøkdel av alt det spennende jeg fikk se av parisisk magi under den vakre stjernehimmelen på fødselsdagen min. Champagnesus, rødvin, filet mignon og en søt avslutning i form av crème brûlée – hatten av til deg, min kjære. Hvordan skal du klare å toppe dette neste år, tenkte jeg da.

I 2016 planla han en overraskelsestur. Vi skulle på biltur, men jeg fikk ikke lov til å vite hvor. Ikke riktig enda. Pakk kofferten og vent og se, sa han ivrig. Stol på meg, minnet han og blunket lurt. Jeg satte meg i bilen og tittet ut vinduet. Skulle vi til Lyon? Skulle vi til Alsace? Eller enda lengre unna….til Tyskland? Jeg gjettet og jeg gjettet – men jeg klarte aldri å gjette riktig. Sommerfuglene i magen flakset rundt i høy hastighet og spenningsnivået var så høyt at gåsehuden formet seg som et panser på huden min. Hvor skulle vi, hvor skulle vi? Jo, vi skulle til Luxemburg. Det lille idylliske landet kjent for sine vakre slott og grønne natur. Konsert skulle vi også på. Hans Zimmer. Komponisten som står bak filmmusikken fra Pirates of the Caribbean, Spiderman, Inception, og mange flere kinosuksesser. Min kjære kunne da ikke toppe dette?

I 2017 planla vi en to ukers biltur sammen, gjennom Nederland. Vi lot bursdagsfeiringen min bli flettet inn blant alle de andre store planene som stod på programmet for disse to spennende ukene i landet kjent for sine mange store vindmøller, sykkeltrafikk og nydelige tulipaner. Bursdag i Amsterdam. Vi feiret den med å spise deilig eplekake på den kjente kaféen Winkel 43, og ende kvelden med kanalcruise i Amsterdam (som han hadde reservert i all hemmelighet), spiste god mat og nøt øl fra det nederlanske bryggeriet Jopen. I tillegg fikk jeg en nydelig Swarovski-ring i gave, som et lite symbol på hans kjærlighet til meg.

…Og nå, nå sitter jeg her med sommerfugler i magen, gåsepanserhud og et hjerte som banker for fullt. I morgen skal vi til flyplassen. Og videre skal vi.

Men, hvor?

Jeg deler noen av feriebildene fra Luxemburg og Nederland for anledningen

Luxemburg

Luxembourg

vianden slottet

luxemburg natur

Utsikt Luxemburg

Nederland

nederland vindmøller

amsterdam kanal

gouda nederland

Nederland

 

 

 

Advertisements

Mine 6 kjipeste ferieblemmer: Matforgiftning, tyveri og ikke-eksisterende visum

Nå som sommeren nærmer seg med stormskritt og finværet allerede er på topp (i hvertfall her i Frankrike), regner jeg med at de aller fleste – akkurat som meg selv – er godt i gang med planlegging av sommerferie og alt som følger med.

Selv skal jeg reise på biltur rundt i Frankrike i September, en to-ukers ferie til Sør-Afrika i November (hvis jeg får innvilget fri fra jobb), men aller først skal jeg på en fem dagers ferie til en ukjent destinasjon allerede nå på onsdag for å feire bursdagen min sammen med min kjære. Ukjent fordi, han i kjent stil har planlagt å overraske meg på selve dagen – og ønsker ikke å si et pip om hvor vi skal reise eller hva vi skal gjøre. Dette skal jeg få vite først når vi står på flyplassen med bagasjen i hånda. Og ja, jeg gleder meg som et lite barn, og elsker at det hele holdes hemmelig frem til avreisedato. Med en så forutsigbar hverdag som det jeg har, og med en uvane for å planlegge hver eneste ferie til hver minste detalj, føles det faktisk helt fantastisk å ikke vite hva som venter meg. Hurra for trommevirvel, spenningsmomenter og overraskelser!

Å ha ferien planlagt fra punkt til prikke kan ofte føles litt som å sykle med støttehjul og hjelm og tenke at absolutt ingenting kan gå galt, så forberedt som man er. Likevel dukker de opp, støtt og stadig, disse situasjonene som får selv den mest avslappa i familien eller vennegjengen til å rive seg i håret og brøle ut de styggeste gloser, eller hylgrine i ren frustrasjon.

Det som er positivt med kjipe ferieblemmer er at de som oftest ender opp med å bli til svært interessante historier (på godt og vondt) som man grugleder seg til å fortelle til alle der hjemme, når man endelig kommer seg hjem. Hvem vet, én dag kan du kanskje kunne le av disse blemmene. Kanskje.

Her er en håndfull av egne anekdoter;

Gode anmeldelser på TripAdvisor gjenspeiler ikke alltid virkeligheten (Santa Catalina, Panama).

 Jeg var på ferie sammen med samboeren min og foreldrene hans på en to ukers roadtrip gjennom Panama. Flere måneder i forveien hadde “svigermor” og jeg sittet klistret foran hver vår laptop og letet side opp og side ned på både booking.com og TripAdvisor for å lete etter juveler i et hav fullt av gråsteiner. Ja, for slik føles det ofte når man leter etter et bra hotell i fin beliggenhet til billig pris. En av de mange stedene vi skulle besøke i Panama, var surferparadiset Santa Catalina. Vi trodde ikke være egne øyne da vi så bilder og leste anmeldelser av den bohemske drømmen av et hotell – som i tillegg hadde utsikt over den vakre stranda som Santa Catalina er kjent for…. Den drømmen brast i dét vi fikk nøkler til rommene våre. Skitne toaletter, skitten vask, skitne speil, gardiner fulle av tyggis og flekker som kunne minne om sperm, og flere hårstrå i ulike farger i sengen. I tillegg til enda flere flekker på både sengetøy og putetrekk. Ikke hadde vi toalettpapir, håndklærne var like møkkete som alt annet, og sluken i dusjen var full av hår. Vi klaget, men til ingen nytte. Stuepikene hadde nemlig gått hjem for dagen og hotellet var fullbooket. Julien brydde seg ikke, da han fortsatt var totalt målbundet av hvor vakker stranden var og hvor deilige drinker de serverte i den sjarmerende baren med nydelig sjøutsikt. Hvorvidt disse drinkene var smakfulle eller ei, kunne ikke brydd meg mindre. Der og da ønsket jeg bare noe sterkt i glasset, for å få hjelp til å sove der på det vemmelige sengetøyet sammen med DNA’et til alle de tidligere gjestene.

Visumkrav og mellomlanding? (Panama – New York – Paris).

Da vi skulle forlate Panama og reise tilbake til Frankrike, møtte vi også på en ganske kjip situasjon som kjapt kunne endt svært dårlig – hadde det ikke vært for at vi møtte på en helt fantastisk kar i innsjekk.  Lite visste vi at man behøver amerikansk visum selv kun ved en liten mellomlanding i USA. Derfor hadde vi heller ikke søkt om nettopp dét, og fikk streng beskjed om å logge oss på nett og søke om ESTA-visum så fort som bare juling. Klokka tikket og stressnivået økte. Med svette, skjelvende hender fylte jeg ut det lange skjemaet, dro frem bankkort fra vesken og gjorde alt som måtte gjøres for å få meg og Julien inn på det United-flyet fra Panama. Viljen min sa ja, Wifi-signalene sa nei. Page loading, page still loading, betalingen ble ikke gjennomført – og vi kom oss ingen vei. Mannen i innsjekk kom til unnsetning og lot en kollega ta over plassen hans, mens han ledet oss inn på et kontor og lot oss få bruke hans egen PC til å fylle ut skjemaet på nytt. Som i en actionfilm, følte jeg lyden av ei klokke med nedtelling tikke på høyt volum, mens vi jobbet på spreng for å fylle ut skjema, betale og løpe som savannens sprekeste gaseller, i full fart fra bagasje-levering til sikkerhetskontrollen og videre til riktig gate. Som i en film med lykkelig slutt, rakk vi flyet. På aller siste minutt.

Matforgiftning i Moldova.

For to år siden reiste jeg til Moldova på egenhånd for å jobbe som frivillig på en skole. Jeg bodde hos en vertsfamilie som ikke snakket annet enn rumensk og russisk, hvor kommunikasjon oss i mellom hovedsakelig gikk via Google Translate. På skolen assisterte jeg som engelsklærer og hjalp til når læreren behøvde en ekstra hånd under gruppearbeid, og når elevene trengte hjelp til å løse oppgaver og pugge gloser. Å bidra med en hjelpende hånd, mestret jeg greit. Å spise lunsj uten å få en hjelpende hånd tilbake, mestret jeg tydeligvis ikke i det hele tatt. En papirpose stappfull med fersken lå på bordet inne på pauserommet, og vi fikk alle beskjed om å forsyne oss om ønskelig. Enhver idiot kunne se at frukten var full av møkk og behøvde å bli vasket før man kunne bite tennene i den. Dette enset ikke jeg, og spiste en hel (skitten) fersken og ante fred og ingen fare, frem til en av de andre frivillige spurte meg om jeg ikke hadde vasket frukten før jeg spiste den. Samme kveld ble det fossefall både forfra og bak, i flere omganger, flere timer, flere dager. Lenge leve allmenn kunnskap som selv barnehagebarn forstår seg på.

Høye hæler i Auschwitz.

Jeg dro på studietur sammen med en liten gruppe til Krakow, og trodde jeg hadde pakket absolutt alt som var nødvendig å ha med seg på en langhelg til en av de vakreste byene i hjemlandet til min mor. Det at vi skulle besøke konsentrasjonsleirer hadde jeg helt glemt – og dermed også glemt å pakke noe av det aller viktigste å huske på, når man først drar på tur: fornuftige sko. Lang historie kort, i mangel på noe annet, endte jeg opp med å trippe rundt på høye hæler i Auschwitz – og har aldri følt meg flauere og mer ukfomfortabel noen gang.

Ugyldig bussbillett i San Diego, California.

Etter å ha tilbrakt tre avslappende dager i herlige San Diego, skulle jeg etter planen reise til Las Vegas for å møte to venninner og feire 21-årsdagen til en av dem. I e-posten fra Greyhound-busselskapet var det sendt et vedlegg som jeg lastet ned på mobilen. Bussbilletten. Blid og fornøyd over å ha funnet frem til busstasjonen uten å rote meg bort, viste jeg billetten til damen i luken og ventet på grønt lys til å la meg gå ombord på bussen. Dette grønne lyset kom aldri. Jeg hadde lastet ned feil dokument og ville ikke få stige ombord på bussen før jeg stod klar med billetten skrevet ut på papir. Desperat spurte jeg om jeg kunne videresende e-posten til henne, slik at hun selv kunne skrive ut dokumentet for meg. Dette nektet hun, og henviste meg til biblioteket lenger opp i gata. Rettere sagt, en fem minutters gåtur fra stasjonen. Som Murphy’s lov skal ha det til, så kan man ikke ha uflaks uten at det får en eneste stor domino-effekt. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at da jeg kom frem til dette biblioteket, var det stengt og all håp var dermed ute. Jeg brast ut i gråt og ulte høylytt. En skjeggete mann som luktet sterk alkohol og ei eldre dame med sørstatsdialekt dukket opp fra hver sin kant for å trøste denne tragiske kvinnen i nød, som jeg nå var blitt. Damen med sørstatsdialekt lovet meg at Gud passer på, og alt vil ordne seg. Mannen nikket. Hvis disse to fremmede menneskene hadde troen på meg, så burd jeg også kunne ha tro på meg selv, tenkte jeg. Og det var da jeg kom til å huske på at en av mine kolleger i Florida hadde ei datter som fortsatt holdt til i San Diego. Denne datteren endte opp med å bli min reddende engel. Hun kjørte meg til flyplassen, og mamma (engel nummer to) ordnet flybillett fra San Diego til Las Vegas (etter å ha hørt meg grine på telefonen i tjue minutter). Gullhår i rumpa, det har tydeligvis jeg.

Tyveri i Paris.

Jeg klarte å bo hele to år i Paris uten å bli frastjålet noe som helst. Det vil si, frem til den dagen jeg skulle reise på ferie og ble offer for tyveri på lokaltoget mitt. En høy, brautende mann plasserte seg ovenfor meg, blokkerte utgangen og stilte drøssevis med spørsmål som ikke ga noen mening. De skulle gå av toget på Châtelet og lurte på om dette var riktig tog, fikk jeg i det minste med meg. En tjukk og lav fyr, stilte seg bak meg og dunket borti meg hver gang toget bevegde seg. En tredje mann flyttet på seg såpass mye at jeg aldri rakk å se ansiktet hans. Toget ble brått fylt opp med mennesker som presset på, og der stod vi, inneklemte som sardiner på boks. Mennene som skulle gå av på Châtelet, gikk ikke av på Châtelet, men heller fire stopp tidligere. Og lommeboka mi, den var borte. I stedet for å reise på ferie ble jeg nødt til å dra på politistasjonen, ringe banken og sperre kort, ringe min kjære, ringe mamma, ringe alle sammen. Jeg kom meg frem til reisemålet til slutt, men milde himmel så sint, så trist, så frustrert, så oppgitt, så sjokkert, så hevngjerrig…så…så…ja, hva slags negative følelser er det man ikke sitter igjen med, når slike ting hender?

For anledningen, siden reisemålet ble nevnt hele to ganger, deler jeg noen av feriebildene våre fra turen til Panama (Januar, i fjor).

palmetrær

panama tur

strand panama

panama kanalen

kolibri bilder

båttur

ananas

 

 

Djevelbrua, vingårder og magiske grotter – en helt vanlig søndag i Lot-distriktet

Etter en helt fantastisk lørdag (med mye regn) i den idylliske byen Sarlat, stod en like fin søndag for tur. En søndag bestående av et spontant grottebesøk og en sviptur innom den sjarmerende lille byen Cahors for å spise lunsj og fotografere den vakre Djevelbrua. Og sist men ikke minst, tok vi oss en mer eller mindre obligatorisk tur innom en av de mange vingårdene i Cahors, for å smake både rødt, hvitt og rosé og handle med oss et par kartonger – direkte fra vinprodusenten.

Vi foretrekker å handle vin på denne måten, min kjære og jeg. Flere ganger i året reiser vi rundt i nærområdet, slår av en prat med de (som oftest) svært hyggelige familiene som driver de forskjellige vingårdene, smaker produktene, kjøper med oss de utvalgte favorittene – og vender tilbake igjen i en senere anledning for å kjøpe mer av det som faller aller best i smak.

Denne gang endte vi opp med en hel kartong med fantastisk rosévin og en kartong med rødvin av forskjellig årgang. Den lille vingården (Château Vincens) driftes av et søskenpar, som i tillegg til å ta seg av landbruk, vinsmaking og utsalg, reiser rundt fra by til by på diverse vinmesser for å markedsføre produktene sine. Markedsføring har de definitivt under kontroll, da de allerede eksporterer vin til land som Korea, Japan og USA, i tillegg til diverse land i Europa.

Før vi dro på besøk til denne vingården, som en fin avslutning på en herlig helg og gøyal biltur, gjorde vi noe helt annet. Noe svært så annerledes;

Vi besøkte en av Lot-distriktets mange magiske grotter. Ja, for det er en slags overnaturlig magi over det å vandre dypere og dypere under bakken, mens tusenvis av stalaktitter og stalagmitter titter frem fra alle mulige kanter. Les Grottes de Cougnac regnes dessuten som et historisk monument, takket være den ene grottens mange førhistoriske helleristninger. Jeg hadde så vanvittig lyst til å ta bilder av dem, men måtte selvsagt respektere foto-forbudet som gjaldt for denne delen av visitten. Fotobonanza ble det derimot i den andre grotten!

Mellom grottebesøk og vingård, klemte vi inn en og en halv time til å spise lunsj på en koselig liten kafé i sentrum av Cahors, med utsikt over den gotiske Saint-Étienne katedralen. Så snart lunsjen var spist og regningen betalt, kjørte vi bort til Le pont Valentré, også kjent som Pont du Diable (“Djevelbrua”) for å fotografere det jeg synes er den fineste severdigheten i hele Cahors.

Det er rart å tenke på hvor lite jeg vanligvis føler jeg får tid til i løpet av en dag. Og likevel rakk vi å gjøre så utrolig mye spennende nå på søndag – og det bare en 1-2 timers kjøretur fra vårt eget hjem. Ja, jeg sier det om og om igjen; jeg føler meg heldig som bor her i store, spennende Frankrike!

utsikt frankrike

Saint-Étienne katedralen i Cahors

saint-etienne katedralen

“Djevelbrua” 

djevelbrua

cahors

sørfransk

Utsikten fra innkjørselen til Cougnac-grottenes område

utsikt cougnac

Grottebesøk

cougnac grott

Snodig, små-skummelt og vakkert på samme tid

stalagmitter

stalaktitter

Vingården

château vincens

vingård cahors

Flere eventyr i det spennende Lot-distriktet og Dordogne-området blir det definitivt, både i sommer og i høst!

Lot distriktet

Besøk fra Norge, fransk bygdesjarm og roadtrip til Sarlat

Så glad, så lykkelig. Endelig fikk jeg vennebesøk fra Norge, her i vår romslige leilighet i Toulouse. Endelig!

Etter å ha bodd her i seks måneder, har jeg endelig fått en av mine aller beste venner på besøk og fått muligheten til å vise ham byen jeg har rukket å bli ordentlig glad i, og landet jeg forelsket meg i for over tre år siden – da jeg først forlot Norge til fordel for et liv i Frankrike.

I dag reiste han tilbake til Norge, blid og fornøyd og med en splitter ny koffert som ble fylt til randen med godsaker fra franske delikatessebutikker, bondemarked og noen småtterier fra dagligvarebutikken. Det kommer nok ikke til å bli så altfor lenge til neste gang han kommer på besøk, lovet han. Stjernene i øynene og entusiasmen i tonefallet når han gjenforteller alt det han har gledet seg over å få oppleve sammen med oss, avslører at min kjære venn har blitt like forelsket i Frankrike som det jeg er.

Torsdag kveld, restaurantbesøk og en liten gåtur langs Garonne-elven. Under den sorte nattehimmelen beundret vi den belyste broen Pont Neuf og de store vakre bygningene som speiler seg i vannet. Han tok bilder fra forskjellige vinkler, med et ønske om å sende det fineste av dem alle til kjæresten sin der hjemme. Hun kommer til å elske Toulouse, sa han. Hun er hjertelig velkommen på besøk til oss, hun også, lovet jeg. Sovesofaen på gjesterommet er jo stor nok til to.

Fredag. Jeg og Julien dro på jobb, og lot husnøklene mine bli igjen sammen med min kjære venn. Nå kan du komme og gå, som du vil. Føl deg som hjemme, sa jeg. Til fots vandret han den to kilometer lange strekningen fra bydelen vår til sentrumskjernen, kjøpte makroner på et konditori som jeg hadde anbefalt ham, og besøkte deretter byens vakre severdigheter og sjarmerende små handlegater. Etter jobb dro vi sammen på fredagsmarkedet i nabolaget mitt for å handle ost, oliven og spekemat og en kjapp tur innom vårt nærmeste bakeri for å handle baguetter og dessert (éclair og flan). Rødvin hadde vi allerede sørget for å handle inn, klar til å nytes sammen med all den deilige osten. Å spise på balkongen var et must nå som det var hele tjuefem varmegrader, solskinn og krystallklar himmel. Etter å ha spist oss stappmett på franske delikatesser, tok vi en tur innom min favoritt ølbar i nærområdet, for å ta et par pils sammen med to av mine venner her i Toulouse.

Lørdag stod vi opp tidligere enn vi egentlig var i form til, fordi nå skulle vi kjøre den to timer lange strekningen fra Toulouse til Sarlat – en eventyrlig vakker by i Dordogne-distriktet i det franske sørvest. Denne byen har Julien og jeg besøkt en gang tidligere, høsten i forfjor, da vi bodde i Paris og tok oss en ukeslang roadtrip hvor vi dro fra småby til småby, slott til slott, grotte til grotte (for å se stalaktitter og stalagmitter)  i Dordogne og Lot-distriktene. Denne gang skulle vi ikke til Sarlat kun for å nyte byens pittoreske sjarm. Det var faktisk kameraten min som hadde et håp om å få reise dit, nå når han først var i Frankrike. Han ønsket nemlig å besøke noen venner av familien, som hadde flyttet fra Stavanger til utkanten av Sarlat for å drive bed&breakfast og leve comme les francaises. Han hadde ikke sett dem på tjue år, så et vakkert gjensyn – det var det virkelig. Like vakkert som deres bed&breakfast (en ekte fransk perle, ypperlig for enhver romantiker). Vi avsluttet kvelden med et deilig restaurantmåltid, stappfulle magesekker (nok en gang) og en følelse av tilfredshet.

Søndag, ja, i går, var i seg selv et fantastisk eventyr som jeg skal fortell mer om i neste omgang. Grottebesøk og helleristninger, Djevelbrua i Cahors, vinsmaking og vingårder, ja, mer skal jeg ikke røpe!

bildet under: den lille gaten vi vandret nedover fra parkeringen til hotellet

frankrike

hotellet vårt (som dessuten har enorme rom)

sarlat hotellet

yes, gjess…fordi, sørvest-Frankrike er kjent for foie gras.

gjess

franske restauranter

fransk

lokale produkter

sørvestfransk

sarlat-le-caneda

gjess

en idyllisk bed&breakfast eid av familievennene til kompisen min

bed and breakfast frankrike

 

 

 

Blomsterbonanza og fransk romantikk

La oss prate om vår, idyll og hverdagsromantikk – og la oss alle si det med blomster!

Som nevnt i forrige innlegg (som også er en hyllest til vårens vakre farger), ble søndagen min tilbragt blant tusenvis av friske, deilige blomster i alle regnbuens farger og ulike fasonger her i Toulouse. Vanligvis er kommunens hage og drivhus stengt for besøkende, men holdt denne helgen åpent for alle som ønsket å tilbringe dagen i et hav av vakre blomster. En første og siste sjanse til å få et glimt av all skjønnheten, samlet på ett og samme sted.

Kommunens blomster har allerede denne uken forlatt hage og drivhus til fordel for å dekorere bybildet. Toulouse er definitivt en vakker by uansett sesong, men den klare blå himmelen og den fargerike naturen gir byen den lille ekstra wow-effekten som kan sammenlignes med den følelsen man får når man føler kjærlighet ved første blikk.

Det forklarer kanskje hvorfor jeg opplever våren som nyforelskelse, og vinteren som et bittersøtt farvel.

Apropos forelskelse.

Som mange andre kvinner, elsker også jeg å få en liten blomsterbukett i gave, fra tid til annen. Som mange andre kvinner, har også jeg en samboer som ikke akkurat overøser meg med blomster. Han er kanskje fransk, men han er absolutt ingen vandrende klisjé.

Jeg som jobber i et mannsdominert miljø (som jeg jo også har skrevet om tidligere), har de siste månedene observert mine kolleger og hørt på dem prate om sine kjære – som de fleste forresten omtaler som Madame og ikke ma femme (kona mi), ma copine (dama mi) eller ma chérie (min kjære). I de fleste tilfeller, ut fra samtaler på pauserommet å bedømme, ser det ut til at det er kvinnen som er sjef i hjemmet, både når det gjelder hvor de skal bo, hva slags bryllup de skal ha, hvordan hjemmet skal dekoreres, hvor de skal reise på ferie og hva som skal spises til middag (sistnevnte skjønner jeg, da det høres ut som det stort sett er fruene som står for kokkeleringen).

Hvor ofte disse mennene stiller opp med blomster, aner jeg ikke. Hvorvidt kvinner noen gang kjøper blomster til menn, i stedet for omvendt, aner jeg heller ikke. Det jeg derimot har fått med meg, er at det er merkelig om jeg spanderer fin middag på mannen på restaurant. Servitørene henvender seg stadig til ham og overser meg fullstendig når det kommer til betalingen. De gangene det er min tur til å betale (annenhver gang) sniker jeg bankkortet mitt diskret i hans retning og lar ham late som at det er han som tar regninga.

Jeg har nemlig fått nok av spøkefulle servitører som spør meg om jeg inviterte ham ut på middag for å si unnskyld for noe jeg har gjort. Som om jeg hadde hatt en affære med han sjarmerende kollegaen med skjegg,  eller kastet meg hemningsløst over den kjekke naboen min eller Dr. Love – som jeg og ei venninne liker å kalle legen vår, fordi han er så sexy. Nei, slike tanker forblir nettopp bare det; tanker.

Og derfor foretrekker jeg heller å putte bankkortet mitt i lomma til min kjære, hviske pinkoden min i øret hans, krysse fingrene for at han aldri kommer til å misbruke det – og late som ingenting, der jeg sitter på restaurant og betaler uten å vise at det er jeg som betaler.

Jeg kunne jo kanskje dratt på meg voksenbuksa og kjøpt ham en bukett med blomster også, til forandring?

Og med dét; her er bilder fra søndagens blomsterbonanza;

pilotbriller

fargerike blomster

rosa blomster

oransje blomster

trær

planter

trillebår

blomst

utenfor arrangementet ble det solgt blomster til inspirasjon og glede for besøkende.

utsalg blomster

den lille gåturen fra metrostasjonen til arrangementet er forresten også ganske ålreit, visuelt sett.

garonne elven

 

 

 

Vårfølelse på fransk – i den japanske hagen i Toulouse

Søndag, for en eller to eller tre uker siden (oh là là som tiden flyr) var min kjære og jeg på besøk i le jardin japonais (den japanske hagen) i bydelen Compans i Toulouse, for å feire la Fête des Cerisiers – en hyllest til parkens mange nydelige kirsebærtrær.

Det som er så fantastisk med Frankrike er at det alltid skjer noe spennende her i landet, uansett hvilken by eller bygd man befinner seg i. Festivaler, markeder, utstillinger, tivoli, film-og musikkarrangementer, vinsmaking, ostesmaking, og diverse eventer til ære for de ulike årstidene og naturen. Her kjeder man seg aldri. Her sulter man ikke. Og her ligger ikke kameraet og samler støv!

I dag var jeg forresten også på et slikt spennende vår-arrangement (riktig nok på egenhånd, denne gang). En blomsterfestival i en annen del av byen; for å feire de mange tusen blomstene som var samlet på ett og samme sted, før de i morgen vil bli flyttet på og plantet i ulike deler av Toulouse. Et arrangement i regi av kommunen, til glede for både fotoentusiaster, hobbybotanikere, familier med barn, kjærestepar, og alle andre som elsker blomster. En fin liten søndagsaktivitet for alle oss som elsker de flotte fargeklattene som blomstrer opp fra mørkebrun jord for å friske opp tilværelsen og minne oss på at det endelig er vår.

Javisst, nå husker jeg. La oss spole tilbake til denne søndagsturen i den japanske hagen.

Nå husker jeg nemlig nøyaktig når dette fant sted. Den femtende april feiret jeg jo mitt tredje år i Frankrike, og dette feiret min “bedre” halvdel og jeg ved å nyte sol og blå himmel, rosa kirsebærtrær i full blomst, og sist men ikke minst – forfriskende utepils på brasserie, hundre meter unna parken.

Tenk, i hele tre år har jeg bodd i dette landet. For snart et halvt år siden flyttet jeg fra Paris til Toulouse.  Og nå har det jammen meg gått ett helt år siden Julien og jeg undertegnet samboerkontrakt, noe som er like stort her til lands som det å gifte seg. Gifte oss skal vi nok også, men ikke riktig enda.

Vi liker å ta ting dag for dag, han og jeg. Og akkurat nå er det fint å slippe å tenke på noe som helst, og bare nyte vårfølelsen, kjærligheten og alt det fine som livet i Frankrike har å by på.

Info til deg som ønsker å besøke den japanske hagen i Toulouse:

dongri

kirsebærtrær frankrike

bambus

croptop stil

kirsebærtre

 

 

 

Sterkest er vi sammen, når vi får hverandre på avstand

Når katten er borte, danser musene på bordet.

I går pakket samboeren min kofferten og satte kursen mot flyplassen og videre til Paris, der hans familie og venner fortsatt bor. Mange hundre mil fra der vi bor nå.

Han er borte. Jeg er alene. Og fy søren så deilig det er!

Nå er det jeg som danser. Bokstavelig talt. Jeg danser i bare truse og t-skjorte, til lyden av gamle rockeklassikere som “Poison” av Alice Cooper og valser rundt med nakne føtter på de kalde gulvflisene mens jeg synger for full hals til Eagles-låta “Hotel California”. Jeg vet at naboene kan høre meg, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg er nemlig i total lykkerus – av noe så simpelt som å ha fire dagers mannefri!

Kjøleskapet har jeg fylt opp med masse deilig ost og friske grønnsaker. Ingen godteri, ingen chips, ingen brus. Ikke engang kjøtt har fått slippe til, nå som det kun er jeg som bestemmer hva som skal spises (og trenger en liten kjøttpause). Nye kokebøker har også flyttet inn i leiligheten vår; til inspirasjon og motivasjon på veien til et bedre kosthold.

kokebøker

Buddha bowls, smoothie bowls og salater skal det lages mye av fremover. Og dét får mannfolket mitt bare finne seg i, fordi det er jo tross alt jeg som er kjøkkensjef her i hjemmet. Sunnere kropp og sjel – her kommer jeg (og han)!

I går var det riktig nok ingen buddha bowls eller salater som stod på menyen, da jeg totalt utmattet, rundt åtte om kvelden, kastet skoene av meg og slang veska mi på gulvet før jeg dro av meg buksa og sank ned i sofaen, totalt  kaputt etter en lang og slitsom arbeidsdag. Ingenting føltes bedre, der og da, enn å bestille takeaway California rolls fra Sushi-sjappa på hjørnet og ende kvelden med en stor dose Netflix og chill.

Helt alene.

sushi sjappe

Å starte lørdagen med trusedans og falsk synging, var virkelig nødvendig. Terapi for sjelen. Utløp for…hva enn det nå er jeg har hatt en trang til å frigjøre av energi.

Videre gikk formiddagen til å slappe av på balkongen med ei god bok (leser for tiden “Nei og atter nei” av Nina Lykke) og en kopp kaffe i min store, søte kattekopp som jeg fikk i gave av ei venninne som elsker katter. Sola er gjemt bak de mange grå skyene, men temperaturen er likevel mild og behagelig.

Når dansestunden er over er det ikke lenger lyden av musikk som klinger i ørene mine. Nå er det den fine stillheten som nytes. Lyden av ingenting. Herregud, så deilig det er.

lesehest

Jeg savner ikke å bo alene. Jeg ønsker ikke å leve et liv uten ham. Men å få hverandre på avstand er faktisk helt nødvendig for å få dette forholdet til å fungere så godt som det gjør. Jeg kan til og med gå så langt som å påstå at tiden fra hverandre er det som gjør at kjærligheten vår til hverandre fortsatt er så stor som det den er.

Vi som er så ulike, vi ha tid for oss selv for å unngå å gå hverandre på nervene.

Tid til å sysle med egne interesser og fritidsaktiviteter, se filmer og serier som den andre parten ikke liker, spise mat som den andre ikke liker, høre på musikk som den andre ikke liker – og samtidig holde dem oppdatert på hva man driver med. Samboeren min liker for eksempel når jeg sender ham bilder av hva jeg skal spise, hvor jeg er ute på tur eller forteller ham hva jeg leser eller hvilken film jeg ser.

Jeg har tidligere vært i et forhold hvor partneren ville at vi skulle gjøre absolutt alt sammen, uten å ta seg tid til å lytte til meg og mine behov. Han lot som om han var interessert i absolutt alt det samme som meg, tvangsfôret seg selv med mat han hadde løyet om å like, og klamret seg til meg som en magnet til et kjøleskap. Fra ham fikk jeg aldri pusterom. Og dette var en fyr som jeg aldri bodde sammen med.

Etter min mening, er det rett og slett usunt å være totalavhengig av en annen person. Det er selvfølgelig like usunt å være altfor glad i alenetiden – til den grad hvor du synes det er et herk å tilbringe tid med partneren din, og omtrent blir som en fremmed for din kjære. Her er det viktig å finne en balanse – og ikke minst, ha en åpen dialog om situasjonen.

Og ikke minst, tillit til hverandre.

I kveld er min kjære ute på fotballkamp sammen med kompisgjengen i Paris. Fint for ham. Jeg er aller mest fornøyd her jeg sitter i sofaen og setter opp håret i dott, i ferd med å tre på meg joggebukse, lage et deilig måltid til kun meg selv, og kjøre maraton med romantiske komedier til langt ut på de sene nattestimene.

 

 

Jeg har aldri følt meg så fattig som da jeg var “nyrik”

Denne historien ønsker jeg å fortelle deg som nettopp har arvet en formue, vunnet i pengespill, blogget deg til toppen av pengeberget eller på en hvilken som helst annen (lovlig) måte gått fra å være vanlig dødelig til å bli nouveau riche over natta – på lånt tid.

Jeg har vært der – og kastet bort halve formuen…og med dét et hav av gylne muligheter.

Første gang var da jeg som 18-åring endelig fikk tilgang til barnefondet som var satt opp i mitt navn av bestefaren min. På den tiden jobbet jeg som dårlig betalt pizzaservitør og levde et nitrist liv sammen med en kjæreste som jeg tilga for både utroskap og for å ødelegge mine personlige verdisaker (med fylla som unnskyldning for hver minste ting). Ikke kunne jeg flytte hjem, heller. Foreldrene mine ønsket nemlig ikke å ha meg boende hjemme hos dem fordi jeg tross alt var myndig og gammel nok til å klare meg selv. De ville leve sine liv i fred og ro i hver sin bolig, sammen med nye kjærester – og da passet det seg ikke å ha bagasje (tenåring) i hus.

Barnefondet og alle pengene som lå oppspart på sparekonto ble derfor sett på som den gylne billett til et bedre liv…og slik endte jeg opp med å flytte til England, skulke mesteparten av undervisningstimene (som foreldrene mine hadde betalt for) på språkskole, handle inn haugevis av klær, ta altfor mange tatoveringer og piercinger, feste hver eneste helg, spise ute flere ganger i uka, og handle inn metervis med hår extensions, vipper og alt mulig slags annet dilldall som skulle få meg til å føle meg pen, interessant og verdifull.

Da er det jo ironisk at pen, interessant og verdifull faktisk er det siste jeg tenker, når jeg nå tenker tilbake på hvordan jeg følte meg i denne perioden av livet mitt.

Med mye penger, kommer mye oppmerksomhet – fra feil hold. 

Falske venninner flokket seg rundt meg som fluer på en fersk hundebæsj, og attraktive gutter dukket opp fra alle kroker og kanter for å utnytte min generøsitet, ved å spille på følelsene mine og la meg spandere både gaver og middager. Ryktet gikk i den ytre vennekretsen og spredte seg som ild i tørt gress fra venners-venner videre til venners-venners-venner – og brått hadde jeg mange nye venner som alle gledet seg over å bli venn med meg. Mennesker som egentlig bare var kommet for å suge seg til meg som blodigler og tømme bankkontoen for alt den var verdt.

Det tok meg to år, før jeg endelig vendte nesa hjemover til Norge. Skamfull. Mislykket. Blakk.

Spol fremover; sju år lengre frem i tid.

I sju år hadde jeg nå tatt meg sammen, videreutdannet meg og levd som alle oss vanlig dødelige, med helt alminnelige jobber, vanlig lønn, store og små regninger – og med et stramt matbudsjett å forholde seg til frem til lønna dukket opp på konto.

I hele sju år. Frem til året da pappa døde.

Vi har alle forskjellige måter å sørge på, og forskjellige måter å reagere på når noe grusomt først hender. Min umiddelbare reaksjon var sjokk, deretter gikk det over til ekstrem sorg, og til slutt; trangen til å oppføre meg så uansvarlig som bare mulig for å stenge ute alt det vonde…

Å la meg få tilgang til arven kort tid etter tragedien inntraff, var dessverre ingen god idé – og noen burde ha vært der for å beskytte meg fra meg selv, der og da.

Og samtidig beskytte meg fra Instagram – roten til alt ondt.

Å titte på bilde etter bilde av photoshoppede vakre kvinner iført skreddersydde merkeklær, designervesker og sko som koster det samme som husleien min, var noe av det verste jeg kunne finne på å gjøre, i en slik sårbar situasjon som det jeg var i.

Jeg hadde jo nemlig råd til å bli akkurat som dem.

For første gang i hele mitt liv, satte jeg mine bein i lokalene til dyre desingerkjeder og handlet både pumps fra Louboutin, diverse varer fra Marc Jacobs, flere ti-talls Michael Kors vesker, Guess-kjoler, Ralph Lauren-skjorter og alt mulig annet som jeg hverken hadde bruk for, og som heller ikke bidro til å gjøre meg lykkeligere på noe som helst vis.

Tvert imot.

Jeg var fortsatt like usynlig på Instagram, fortsatt like ubetydelig i det store verdensbildet, fortsatt like ulykkelig for å ha mistet pappa…

…men denne gang med et skap fullt av klær som ikke kunne vaskes i vaskemaskinen.

Klær, sko og vesker som jeg den dag i dag fortsatt ikke har kvittet meg med, og heller ikke liker å bruke – da de minner meg om en tid da jeg hadde det vondt i mitt eget skinn.

Louboutin-skoene klarer jeg ikke engang å se på lenger, uten å føle forakt og tenke på alt det andre jeg kunne brukt disse sju tusen kronene på.

Heldigvis tok jeg til fornuft etter den verste sørgeperioden var over, og brukte penger på noe mer enn kun overfladisk tøys.

Jeg sitter igjen med minner for livet fra alle reisene som jeg dro på på egenhånd, og sammen med venner – ekte venner som betalte for seg selv, og fortsatt står ved min side gjennom tykt og tynt. Jeg har også læt meg fransk på språkkurs, gått på andre faglige kurs, og vært på spennende foredrag og seminarer.

Og til slutt endte jeg opp med å skaffe meg jobb (og kjæreste) i Frankrike og sluttet helt med å ta penger fra sparekonto. Ikke fordi jeg igjen var i ferd med å gå tom (som absolutt ikke er tilfelle) –  men fordi jeg innså noe som svært mange i samme situasjon dessverre lukker øynene for;

Jeg innså at jeg har aldri følt meg så tom innvendig, så fattig, som det jeg gjorde da jeg var “nyrik” og trodde at dette skulle løse alle mine problemer og usikkerheter.

Penger løser mange problemer, slik som regninger og gjeld. Ønsket om videreutdanning. Lysten etter å reise og å skape minner med dem man er glad i. Kjøp av bolig. Og muligheten til å investere.

Men kjærlighet og ekte, langvarig glede – det som er aller mest verdifullt – det koster absolutt ingenting.

sti

 

 

Jeg jobber i et mannsdominert miljø – og kunne ikke hatt det bedre!

Toulouse, Frankrike.

For fem uker siden satt jeg der, ansikt til ansikt med tre mennesker som skulle intervjue meg for en stilling i IT-avdelingen til et stort internasjonalt selskap som de fleste nok har hørt om. Nervøs – og temmelig forundret over hvorfor de var interessert i akkurat meg – skalv underleppen, tunga krøllet seg, og hver eneste setning ble startet med et ufrivillig “øøøøh” før jeg endelig klarte å få frem det jeg ønsket å si. Og deretter ende opp med å angre på å ha sagt.

Åh, for en glede det er å bli analysert fra topp til tå, ord for ord, av mennesker du enten kommer til å se hver dag fremover – eller aldri se igjen noensinne.

“Plager det deg å måtte jobbe på en mannsdominert arbeidsplass?”, spurte en av intervjuerne. De to andre spisset ørene og fulgte nøye med på hvilket svar som kom til å ramle ut av munnen min.

Nei, det kunne da vel ikke være noe problem?

Spesielt nå, i disse #metoo-tider, hvor menn omtrent føler at de må snike seg rundt på tå, tre på seg munnkurv, og holde minst en meters avstand fra hver eneste kvinne på kontoret.

“Nei, det går helt fint”, smilte jeg.

“Bra, for du skjønner…gutta her, de driver å skyter på hverandre med Nerf guns (lekepistoler som skyter ut “ammunisjon” i skumgummi-materiale) i arbeidstiden. Dette plager deg ikke?”

“Jeg har tidligere jobbet i barnehage og fått Lego kastet midt i fleisen på meg, så det burde nok gå greit med tretti år gamle barn også”, spøkte jeg.

“Du lover at du ikke kommer til å slutte i jobben etter bare to-tre uker? Du skjønner, det å være kvinne i et mannsdominert miljø kan fort bli ganske slitsomt”, sa den eneste kvinnelige intervjueren, som sikkert krysset både fingrer og tær på at det skulle komme ei dame med ben i nesa som endelig kunne sette alle bråkebøttene på plass.

Jeg er på ingen måte noen hardbarka alfakvinne, men lekepistoler og brautende menn burde jeg da kunne tåle.

Og det gjør jeg tydeligvis også.

Nå, fem uker senere, har jeg allerede vært ute med gutta på lønningspils og har blitt vandt til å daglig, flere ganger til dagen, bli truffet av skumgummi-ammo der jeg sitter og arbeider sammen med resten av teamet.

Jeg har blitt vandt til drøye vitser, tulling og tøysing og svært spesielle samtaleemner.

For å være helt ærlig synes jeg faktisk det er hysterisk morsomt til tider, også.

For eksempel, da jeg satt og spiste grønnsaker og skinke til lunsj (for å bli kvitt restemat fra kjøleskapet).  “Jasså…Asparges..Det smaker digg, men fy faen så det kommer til å stinke av pisset ditt når du går på do”. Slike sjarmerende kommentarer ville neppe kommet ut av munnen på en kvinnelig kollega (som man knapt kjenner).

Eller da sjefen min spurte meg, foran alle sammen, om jeg trives i den nye jobben (selvsagt svarte jeg ja), og alle gutta brølte ut “du kan si sannheten, fortell ham at vi er noen skikkelige rasshøl!”

Og den gangen han ene fra teamet mitt ropte ut (med en tøysende tone) til en annen; “Kristine synes du er en drittsekk, og hun vet at du laster ned syke videoer i skjul” og motparten brøt ut i latterkrampe og svarte “vet du, hun sier det samme om deg også!”

For å kunne trives i denne jobben, i dette miljøet, må man nemlig ta alt for det det nettopp er: tull og tøys. En stor dose selvironi kommer man dessuten også langt med.

På min forrige arbeidsplass var det mye tisking og hvisking, baksnakking, sjalusi og falskhet mellom kvinnene på kontoret. Såpass mye at det fint kunne ødelegge arbeidsdagen for både meg og enkelte av mine medarbeidere.

Til slutt orket jeg ikke mer av disse kvinnene som stønnet og himlet med øynene hver gang jeg trengte hjelp til å løse en arbeidsoppgave. De som deretter løp til venninne-kollegaene og klaget over at jeg og de andre som var nye på kontoret, ikke klarte å gjøre det vi var blitt ansatt til å gjøre.

Hadde disse damene tatt seg bedre tid til å lære oss opp i stedet for å prøve å skyve oss bort, hadde disse utfordringene kanskje ikke oppstått i det hele tatt.

I min nåværende jobb, i det mannsdominerte arbeidsmiljøet, føles det godt å kunne spørre om hjelp. Fordi, her er det ingen sure miner. Tålmodig, lytter de til meg og pedagogisk forklarer de meg hvordan oppgavene skal bli gjort.

Kanskje er det bare meg som har vært riktig uheldig tidligere, og i dette øyeblikk er svært heldig med arbeidsplassen jeg har havnet på.

Men det er jo faktisk en kjent sak at vi kvinner er kvinners største fiende.

Ironisk er det, med tanke på hvor mye vi har kjempet for å komme oss opp og frem – på lik linje med våre brødre…

….bare for å vende våre medsøstre ryggen, til fordel for egen gevinst.

Vi har satt høyt fokus på #metoo og slemme menn. Men hva med alle de slemme kvinnene som ødelegger for andre kvinner på arbeidsplassen?

Jeg undrer. Hvor blir det av søsterskapet?

manneken pis

 

Mer fra Lisboa: dagstur til Belém

Ah, jeg savner Lisboa allerede.

Deilig mat (spesielt for oss som er glad i torsk, chorizo og ris-baserte retter) og fantastisk vin, friske farger på malte husvegger og fliser i ulike mønstre (sjekk ut bilder og les mer om dag én og to av turen vår her).

Og så Belém, da… Jeg kunne jo ikke unngå å forelske meg i Belém!

Vest for sentrum, ligger bydelen som huser det som jeg ser på som et av de vakreste monumentene i Lisboa; historiske Hieronymittklostret, som selvsagt også har en velfortjent plass på UNESCO’s verdensarvliste.

På lista finner man også det manuelinsk-gotiske festningstårnet Torre de Belém (Belémtårnet) et vakkert monument som også har spilt en viktig rolle i Lisboas historie.

Visste du at…? Navnet Belém stammer faktisk fra det portugisiske ordet for Betlehem!

Etter en sen og smakfull hotellfrokost, trasket Julien og jeg ned til togstasjonen Cais do Sodré som ligger i havneområdet sør for Baixa-Chiado, for å ta lokaltoget til Belém.

Rimelig, kjapt og effektivt kom vi frem til bydelen og fulgte Google Maps-GPS’en mens vi spaserte rolig mot klosteret som jeg hadde gledet meg til å endelig få se med egne øyne. Det som gledet meg langt mindre, var den enorme mange-meter lange køen full av nysgjerrige turister fra alle verdens kanter. Flere ti-talls turbusser stod dessuten parkert i nærheten av monumentet, klar for å laste av enda flere turister som var kommet for å besøke Hieronymittklostret. Sånn går det når man bestemmer seg for å besøke turistattraksjoner samtidig som alle andre også er på ferie.

jeronimos kloster

Vi ga opp, og tok heller massevis av bilder fra utsiden før vi lot fristelsene ta over og lede oss inn i det gamle berømte konditoriet Antiga Confeitaria de Belém som har laget tradisjonelle pastéis de Belém siden 1837!

kloster belém

Forskjellen på den originale tradisjonsrike pastel de Belém og pastel de nata, er at førstnevnte er fylt med eggekrem og ikke fløtevaniljekrem. Og ja, det er førstnevnte som er den originale, autentiske versjonen av dette deilige bakverket.

pasteis de belém

Etter å ha spist oss mett på kaker, var det greit å få røre litt på seg og kanskje forbrenne noen kalorier. Vi bevegde oss i retning Belémtårnet og vandret langs havnepromenaden under blå himmel og stekende sol. Min sorte skinnjakke lå ikke lenge over skuldrene før den ble brettet sammen og pakket ned i vesken. Av med jakke, på med solbriller!

Vi stanset for å ta bilder av monumentet Padrão dos Descobrimentos – formet som et skip fylt med mennesker. Ikke hvilke som helst mennesker, men noen av de mest betydningsfylle oppdagelsesreisende i historien.

monument skip mennesker belém

Vi vandret videre langs havna og fulgte etter en liten folkemengde som også var på vei i retning Belémtårnet. Der ble vi værende en stund. For å ta fine bilder av tårnet og av hverandre, slappe av og bare nyte det å være i Lisboa sammen på kjærestetur.

belemtårnet

Videre vandret vi, hånd i hånd sammen, fremover og bortover, i retning nærmeste togstasjon for å komme oss tilbake til sentrum for å slukke tørsten og fylle magesekken med noe smakfullt og spennende.

Litt på avstand fra de største mengdene med påsketurister.

flere bilder fra Belém, under:

svaler mønster topp

belem bydel

belem tårn

en liten paviljong i parken like over gaten for Hieronymittklostret

belem paviljong

et minnemonument til ære for falne soldater

belem minnemonument

skinnjakke og bluse