Vi går gjennom en vanskelig periode

Jeg spaserer gjennom Carmes, den fineste bydelen i hele Toulouse, på vei til en liten kafé hvor jeg har hørt at de lager kanelboller som serveres rykende varme, med krem av philadelphiaost på toppen.

En kanadisk kollega, som for øvrig er den triveligste av alle på kontoret og en av de morsomste vennene jeg har i denne byen, bor i samme gate som kafeen Canopée Coffee House. Jeg sender henne en melding for å spørre om hun kanskje har tid og lyst til å møte meg over en kaffe og kanelbolle. Hun svarer at hun gjerne ville møtt meg, hadde det ikke vært for at hun er opptatt med å pynte seg til kveldens store date med en fransk gutt hun ble kjent med i forrige uke via en eller annen datingapplikasjon.

Alene sitter jeg og grubler. Jeg sender en sms til min kjære for å spørre hvordan han har valgt å tilbringe ettermiddagen, selv om jeg allerede vet svaret så inderlig vel. Han sitter som hver ettermiddag fornøyd hjemme på sofaen, med fjernkontrollen i hånda og joggebukser på. Ivrig forteller jeg ham hvor fint det er å kunne sitte her og titte på mennesker, spise deilig fersk kanelbolle og lese ferdig romanen jeg først åpnet på mandag. Han sender meg en emoji, en tommel opp.

Jeg forteller ham ikke lenger hva jeg leser, hvilke inntrykk jeg sitter igjen med, alt det fine jeg får igjen for å gang på gang reise til et nytt og spennende univers, hvilke følelser jeg sitter igjen med, etter å ha levd meg inn i alle de forskjellige historiene som fanger min interesse. Jeg forteller ikke lenger hvordan enkelte forfattere skildrer historiene så bra at jeg røres til tårer, mens andre får meg til å bryte ut i latter, gang på gang.

Han går virkelig glipp av mye vakkert, han som velger bort litteraturens magi. Ei heller forstår han hvorfor jeg liker å kaste bort tiden min på kafébesøk når vi har kaffe hjemme.

Han mener likevel det er våre motsetninger som gjør oss til en bra match, at mine dagdrømmer og min spontanitet er som krydder for hans logiske tankemønster og seriøse holdning. Han trenger en tornado som meg, jeg trenger stillheten som kommer etter stormen, hans varme omfavnelse og hviskende ord.

Vi trenger hverandres kvaliteter, likevel har vi nå gravd oss ned i et hull, vi sitter fast, han irriterer meg og jeg irriterer ham, vi vet ikke lenger hva vi kan si til hverandre.

Men vi må snakke sammen. Kun ved å kommunisere og erkjenne egne feil, samt se den andres behov, vil vi komme oss smertefritt gjennom dette.

Mange beskriver ham som autoritær, og gjerne en smule dominerende. Meg beskriver de som, tja, sjenert men rastløs og ikke spesielt glad i regler. Om jeg vil spise godteri før middag, gjør jeg det. Om jeg vil snakke høyt på bussen, gjør jeg det. Som barn fikk jeg i slike tilfeller kjeft av mine foreldre, i dag får jeg kjeft av ham. Enebarn er vi begge, kanskje er det derfor jeg er så trass og han så sta. Stadig inngår vi kompromisser, dessverre er disse oftest i hans favør. Jeg får bestemme hvilket spisested vi skal besøke når vi hver lørdag har vår ukentlige romantiske aften, han vil bestemme alt annet.

Om ikke ham, så er det hans mor som vil ta styringen. Ta bryllupsplanlegging som et eksempel. Dette har jeg sett frem til siden jeg var en liten pike, og allerede her har min kommende svigermor overkjørt meg så mye at jeg ikke lenger ser glede i et fremtidig bryllup.

Gang på gang, sier jeg ifra.

Gang på gang svarer han at hun bare ønsker å gi en hjelpende hånd, men denne hånda har en tendens til å strekke seg mye lengre enn hva jeg er komfortabel med.

Lytt til meg kjære, se meg.

Vi diskuterer våre forskjeller, våre egenskaper, alle utfordringene vi møter i dette nå fire år lange forholdet. Best har vi det når vi er ute på reise, på ferie sammen han og jeg, når vi planlegger og kartlegger og organiserer og løper fra sted til sted mens vi suger til oss kultur og historie, med fotoapparat rundt halsen.

Men han vil ikke lenger reise på ferie med bare meg. En helgetur i nærområdet går fint, men når det gjelder utenlandsturene mener han det er bedre å reise sammen med foreldrene sine. Vi sparer penger om mamma og pappa blir med, sier han. Ja, selv da vi først begynte å prate om bryllup, ble det foreslått å la hans foreldre bli med på bryllupsreise. Et forslag jeg slo hardt ned på.

Alene sitter jeg på kafé og grubler. Overtenker. Jeg tenker på mannen jeg elsker, min forlovede, jeg tvinner forlovelsesringen rundt fingeren.

Fordi man kan forelske seg og blomstre i en by

Mars måned, en vanskelig måned, tankene vandrer på ville veier, inn i de dypeste groper, men fortsatt kan jeg skimte sollyset og vårblomstene som titter frem. Påskeliljene har blomstret fritt blant gress og ugress, vintersolen og tosifrede plussgrader gir dem næring. Kan også jeg få blomstre i sollyset?

Jeg strekker min hånd etter hans, min bedre halvdel, jeg trenger hans nærhet, jeg trenger å vite at alt kommer til å ordne seg etter hvert. Han ser på meg med sine snille brune øyne, det trygge smilet som sier mer enn ord. Hans hånd, hans varme hud, flettes inn i min. Vi utveksler ikke ett eneste ord, der vi spaserer hånd i hånd, de to kilometerne som fører oss fra vårt hjem, inn til sentrumskjernen av vår kjære by Toulouse.

Himmelen er grå, luften er kjølig og vinden blåser kraftig, men selv de store vindkast hindrer ikke oss fra å gå tur sammen.

Mitt hår danser fra side til side, de lange brune lokkene legger seg over øynene mine, over munnen min, jeg må løsrive meg fra hans hånd da jeg ser meg nødt til å kjempe mot mitt flagrende hår. For å kunne se asfalten under beina mine, for å kunne flytte meg for syklistene og alle menneskene som passerer oss på veien gjennom Saint Cyprien, over Pont Neuf og videre til Place du Capitole.

Vi spaserer forbi Château d’eau, det historiske røde vanntårnet som i vår tid huser spennende fotoutstillinger, kunst i farger eller sort-hvitt, øyeblikk foreviget av kreative sjeler fra nært og fjernt.

På broen Pont Neuf står det nå, som hver dag, mange turister fra forskjellige verdenskanter med mobiltelefoner og fotoapparat, de tar bilder sammen med sine reisefølger, smilende bilder av seg selv og hverandre på byens fineste bro, med vakker utsikt over Garonne-elven, Musée d’histoire de la médecine og det kjente Saint-Joseph kapellet med sin karakteristiske kuppel. De skulle bare visst hvor mye finere alt sammen vil bli, når himmelen er blå og når alt av stillaser er fjernet og all vedlikeholdsarbeid er unnagjort.

Kom tilbake om to måneder, når sommertemperaturen er kommet for å bli, når livet blomstrer på utekafeer og blomster blomstrer for fullt i parkene, når speilbildet i elven er blått, kongeblå som himmelen, når kvinner går i kjoler og menn i sommerlige skjorter. Kom, mai, du skjønne milde.

Jeg mimrer tilbake til første gang jeg var i Toulouse, mitt første inntrykk av byen, da jeg fortsatt bodde i Paris og ikke ante hva fremtiden ville bringe. Mai måned, seks dager før bursdagsfeiring og tur til Nederland.

Regnværet som møtte meg i det jeg steg av toget, den mørke kveldshimmelen og den sørvestfranske arkitekturen, røde murstein, mur i nyanser av oransje og rosa prydet med vinduer med fine blå skodder. Jeg, med mine regnvåte joggesko løp fra Matabiau togstasjonen til hotellet hvor jeg hadde reservert rom for de neste to nettene.

Jeg forelsket meg i Toulouse, i det franske sørvestland, en forelskelse som har utviklet seg til å bli ekte kjærlighet. Tenk at man kan elske et sted som man elsker et annet menneske.

Jeg forelsket meg i arkitekturen, Capitole og Saint-Étienne katedralen, i den sjarmerende handlegaten Rue Saint-Rome og de små sidegatene i nabolaget Carmes, parkene Jardin Japonais og Jardin des Plantes, den trivelige lille restauranten Le Dahu, mitt første restaurantbesøk i byen, første møte med den lokale spesialiteten, bønnegryten cassoulet. Spisestedet som dessuten lager byens beste valnøttbrød!

Mars måned, her er vi, nesten to år er gått siden jeg var her for første gang. Han og jeg, vi promenerer, vi er på søndagstur gjennom de fredelige sentrumsgatene, forbi Capitole, vi skal på kino og kafé, hans varme hånd i min.

Mars er måneden hvor sorgen er størst

En oppdatering fra nok en lørdag, tanker og observasjoner, disse kan vel kalles dagboknotater, terapeutisk for eget sinn.

En liten tekanne fylt med grønn te av jasmin, står plassert på det høye bordet hvor jeg som forrige lørdag, sitter med laptopen foran meg på kaffebaren Lexington.

Kafeen er i dag omtrent tom for gjester. To eldre kvinner sitter ved baren. De drikker begge espresso og diskuterer landets politikk og de store demonstrasjonene som har funnet sted på Place du Capitole og Jean-Jaurès hver eneste lørdag siden november. To ungdommer, studenter vil jeg anta, sitter med sine hoder begravet i faktabøker, med hver sin markeringstusj i hånda. Bortsett fra disse fire menneskene og to baristaer, er det kun jeg som er her.

Jeg har lyst på kaffe, men tørr ikke å drikke kaffe riktig enda, ikke etter å ha gått tre dager med magesår som følge av fire dager på medisiner med tydelige bivirkninger. Forrige søndag pådro jeg meg en kjedelig influensa, og ble som konsekvens av dette sengeliggende stortsett hele uka.

Sengeliggende og tankefull. Er det én tid på året jeg absolutt ikke ønsker å ha for lite å gjøre og for mye tid til å tenke, så er det nå i mars.

Det er nå fem år siden min far tapte kampen mot kreften, en sorg jeg vil bære med meg for resten av mitt liv, og da spesielt i mars måned. Sorgen har sannsynligvis påvirket meg i en langt større grad enn jeg ønsker å gi uttrykk for. Ofte føler jeg meg som fanget av en forbannelse, hvor jeg stadig ønsker meg bort fra de trygge rammene, langt bort fra det kjente og kjære, jeg føler en trang til å rømme, langt bort, til nye mennesker og nye omgivelser.

Ofte tærer denne følelsen på mitt sinn, men likevel vet den fornuftige delen av meg at det er her jeg hører til, at hodet mitt spiller et spill, at jeg må bli flinkere til å ta tak i følelsene mine, flinkere til å jobbe med dem uten snarveier, uten å skyve demonene under teppet.

Her i Toulouse er jeg hjemmekjær. Her i Toulouse er jeg trygg, og på dager lysere enn disse dagene i mars måned, lykkelig. Det er denne byen jeg elsker, her hvor jeg bor sammen med en mann som elsker meg høyere enn alt på jord.

Og her sitter jeg, med fingre som danser over tastaturet.

På en kaffebar sitter jeg, og skriver dikt. Noen av dem er en hyllest til pappa, andre en skildring av sorg, ensomhet og tapt kjærlighet.

Jeg tar en slurk av den varme teen, ser for meg min pappa sitte sammen med meg, ved enden av bordet, den høye, mørke sjarmerende mannen som han en gang var, med sitt brede smil og store grønne øyne. Hans øyne har jeg arvet, hvilken nydelig gave han har gitt meg, for i vår familie er det nå kun jeg som har slike grønne øyne.

Etter et nesten fire timer langt besøk på Lexington kafé, pakker jeg sammen sakene, betaler og spaserer sakte hjemover, gjennom de travle gatene i nabolaget Saint Cyprien. Forbi den lille ølbaren hvor jeg ifjor tilbrakte omtrent hver eneste fredagskveld sammen med mine tidligere kolleger, forbi restauranter og forbi yogastudioet jeg pleier å gå til, forbi kunstgalleriene og parken. Jeg tar en tur innom markedet for å handle klementiner, og trasker den siste strekningen hjem. Musikk på øret, og solbriller på nesa.

Jeg lurer på hvor mange lørdager på rad jeg vil ende opp slik, ved et høyt eller lavt bord, på en krakk, en lenestol eller i en sofa, med noe varmt i koppen og laptopen foran meg.

Måtte det være på Lexington eller på en av de mange andre kaféene som finnes her i byen. Jeg lurer på hvor mange dikt og noveller og øvrige notater som til slutt vil fylle opp hele maskinens lagringsplass.

En harddisk full av tanker rundt fortid og fremtid, lykkelige og ulykkelige dager, en harddisk full av ord og bilder fra mitt liv her i Frankrike.

Oss to på sykkeltur langs Garonne-elven

Søndag, Toulouse.

Etter planen skal vi tilbringe ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven. Under solfylt himmel, temperaturen måler 21 varmegrader, motivasjonen er på topp.

Så deilig det er å kunne trene ute i det vakre landskap, med nakne legger og solbriller på nesa. Velkommen skal du være, kjære etterlengtede vår!

Ikke siden i fjor høst har vi vært ute på sykkeltur sammen, han og jeg. Ikke siden den dagen vi var på vei ut, men måtte snu innen vi var kommet til enden av gata, da hans sete og diverse skruer plutselig fløy av sykkelen, og spratt dramatisk over den asfalterte veien, der hvor bilister suste forbi oss i full fart. Selv ble jeg vettskremt, da dette kunne endt riktig så stygt om min samboer hadde latt seg distrahere og mistet balansen. Siden den gang har det vært mye snakk om å fikse det ødelagte setet og erstatte de forsvunnede skruene, men månedene gikk og lite, rettere sagt ingenting, ble gjort.

Ikke før i dag.

I dag er tonen en annen. Han er motivert, i dag skal vi endelig ut på tur, endelig få litt mosjon, komme i gang med trening, som vi jo har pratet om i fire år nå, det vil si, siden den gang vi først ble sammen.

Siden jul har jeg ligget totalt på latsiden når det gjelder trening, og før jul var det kun den ukentlige yogatimen som holdt meg i form, yoga hver torsdag, samt en liten spasertur hver lørdag.

Det hjelper ikke stort at jeg har en kontorjobb hvor jeg sitter hele åtte timer foran en datamaskin, og ikke beveger meg stort lengre enn til og fra kaffemaskinen, eventuelt til og fra diverse kontorer for å prate med andre kolleger.

Denne i stor grad passive livsstilen har ført til et noe dårligere selvbilde og en dvaskere kropp. I flere år har jeg bedt min samboer om å bli med meg ut på diverse aktiviteter, måtte det være badminton, minigolf, pétanque, kano og kajakk, vandring i skog og mark, eller som nå, dra på sykkeltur i nærområdet. Så ofte som vi har fint vær her i Sør-Frankrike, er det jo bare trist å kaste det hele bort, til fordel for hva?

For å heller sitte som lenket til sofaen, som slaver for fjernsynet?

Nå er jeg klar. Med treningstights og joggesko, med håret festet i hestehale. Jeg er klar til å sykle langt, sykle lenge, kjenne på adrenalinet mens jeg tråkker på pedalene, kjenne vinden i ansiktet mens jeg ruller forbi biler, forbi mennesker, langs elven og gjennom parken, forbi markedsplassen og videre gjennom boligstrøk.

Han sykler foran meg på sin gule sykkel, jeg følger etter på min røde. Syklene låner vi av hans foreldre. De mener det er bedre at vi bruker dem, enn at de står og støver ned i garasjen, kun for å bli benyttet av edderkopper til å feste spindelvev.

Sykkelen min har hull i setet, malingen har flasset av enkelte steder, noe av metallet har dessuten rustet. Spesielt flott er sykkelen ikke, men den er min på gjenbruk, og ingenting er finere enn ting som har levd et tidligere liv, ting som har en historie. Jeg lurer på hvor disse to syklene har vært tidligere, før de til slutt ble plassert i en garasje utenfor Paris, forlatt og glemt bort i tjue år.

Jeg lurer på om hans foreldre pleide å sykle tur den gang da syklene var skinnende nye, om de dro på søndagstur sammen i nærområdet hvor de bor, i den lille landsbyen på utkanten av Paris. Forbi solsikkeenger, potetåkre, maisåkre, forbi kirken og rådhuset, bakeriet og aviskiosken.

Jeg lurer på hvorfor de sluttet å sykle.

Tankene og jeg vandrer i Toulouse

Denne uken har vært forholdsvis bisarr, annerledes, jeg tar meg selv i å overtenke, revurdere beslutninger jeg har tatt, filosofere over meningen med livet, over kjærligheten, over mine evner til å klare meg selv uten å måtte føle meg avhengig av andre. Noe har forandret seg, jeg vet ikke hvorfor.

Det er lørdag, nok en lørdag hvor jeg våkner opp og ligger våken alene, mens han sover ved min side. Nok en lørdag hvor han og jeg vil spise frokost sammen, før jeg, alene, drar på kafé eller på spasertur, eller tvinger ham til å bli med på enten det ene eller det andre, når han egentlig føler seg aller mest komfortabel i godstolen foran TVen.

Jeg rydder bort brød og pålegg, går over kjøkkenbenken med en klut, jeg tar oppvasken og slenger på meg yttertøy og pakker laptopen ned i vesken. En trivelig liten kaffebar ligger en drøy kilometer unna leiligheten.

Jeg forteller ham at jeg skal dit for å skrive videre på disse novellene jeg jobber med, inspirert og motivert, jeg trenger litt tid for meg selv, for å jobbe med disse tankene, forsøke å plassere dem, bearbeide dem, er det ikke egentlig ganske utrolig hvor terapeutisk en kaffekopp og et tastatur kan være?

På kafeen sitter jeg ved et høyt bord, med dataskjermen som et beskyttende skjold foran meg. Ved bardisken sitter to amerikanere, jeg vet de er amerikanere da de ved flere anledninger nevner det for både hverandre og overfor den franske baristaen. Ved et bord lenger unna sitter en familie med voksne barn, ved et annet sitter et eldre ektepar, begge ikledd dekorative skjerf og briller. Ved det siste bordet som ikke står tomt, sitter en mann og en kvinne med hendene foldet og øynene lukket, en bønn?

Jeg skriver. Den franske baristaen serverer meg en kaffe latte og et glass vann. Hennes blikk vender seg mot min laptop. Vous étudiez, spør hun, jeg forklarer at jeg ikke studerer, at jeg har som hobby å skrive noveller og dikt. Hun smiler, vous écrivez, jubler hun, og ønsker meg til lykke med inspirasjonen. Jeg rødmer. Disse ordene må ha vært nok til å få henne til å tro at jeg er en suksessfull forfatter, at dette livet jeg lever er et usedvanlig spennende liv, en forfatters liv, romantisert, slik man ser dem fremstilt på film.

Jeg undrer om hun ser for seg at jeg bor i en chic leilighet i byens eldste og fineste bydel, et rødt murbygg med franske vinduer i hvite rammer og en smal balkong hvor jeg hver morgen drikker kaffe og studerer menneskene som går forbi på gaten. En leilighet full av verdifulle antikviteter, gjenstander med gammel historie, kanskje en grammofon, et stort ur, flotte vaser i keramikk, fargerik kunst på veggene. Om jeg bare hadde vært den personen jeg ønsker å være, ville jeg definitivt levd nettopp slik som dette.

Etter en stund pakker jeg sammen min bærbare pc og går over til å lese ebok i stedet. Madame Bovary av Gustave Flaubert. Jeg undrer, om min samboer og jeg en dag gifter oss, vil jeg ende opp ulykkelig etter en stund, ville jeg endt opp i samme situasjon som Emma Bovary, ville jeg forelsket meg i en mann som ikke er min ektemann, ville jeg hatt en affære?

Jeg blir kvalm bare av tanken på å være så slem, så egoistisk, tanken på å gå bak hans rygg, fortelle løgn etter løgn i et håp om at han aldri vil gjennomskue det umoralske spillet, men samtidig undrer jeg, om jeg virkelig forelsket meg hodestups i en annen mann, ville jeg da skjøvet til side alt jeg eier av moral, og latt følelsene ta total kontroll?

To timer har jeg sittet på kafé, sittet på den høye, harde stolen mens føttene dingler over gulvet. Å strekke på beina er nok ikke en dum idé, tenker jeg, og pakker sammen sakene før jeg forlater kafeen og rusler bortover gata, forbi Château d’eau, det store vanntårnet som huser fotoutstillinger, mitt favorittgalleri av de mange galleriene som finnes i Toulouse. Jeg krysser Pont Neuf, den gamle broen som ironisk nok kalles nybrua, den fineste av byens mange broer.

Videre spaserer jeg gjennom nabolaget Carmes, byens fineste quartier. Det er her jeg ville bodd om jeg hadde vært den kvinnen jeg ønsker å være, og levd det livet jeg ønsker å leve. Jeg tar en tur innom et nydelig lite atelier hvor det lages flotte vaser og skulpturer i keramikk mens jazzmusikk spilles på et så høyt lydnivå at selv forbipasserende på gaten kan nyte de forførende tonene, der de streifer forbi.

Jeg vandrer videre, titter innom en liten bokhandel som selger gamle bøker, flotte gamle bøker som ville sett fabelaktige ut i de store bokhyllene jeg ville hatt om jeg bodde i denne leiligheten med de franske vinduene og de mange antikvitetene og kunst på veggene.

Fingrene mine blar lett gjennom poesisamlingen Les Fleurs du mal, Ondskapens blomster, av den franske poeten Charles Baudelaire, et av 1800-tallets store navn, moderne for sin tid, hans verk kan vel beskrives som mørkt og morbid, romantisk tristesse.

Tomhendt, forlater jeg bokhandelen og poesisamlingene. I hjemmet venter min samboer og to glass vin, en liten apéritif før vi drar ut for å spise middag på restauranten Cosy Caffe i samme quartier som jeg var på besøk i, bare en liten time tidligere.

Enda flere glass vin får vi servert på vårt utvalgte spisested, sammen med ferskt brød. Jeg spiser suppe av purreløk til forrett, gryterett med svinekjøtt og koriander, panna cotta med bringebærsaus til dessert.

På vei hjemover, spaserer vi forbi atelieret hvor det fortsatt spilles jazz over høyttalerne. Mine tanker forsvinner til en annen verden, en annen tid, han spør om vi kan ta trikken hjem i stedet for å gå. Men, motsier jeg, himmelen er vakker med sine glødende stjerner, gatene er så stille, så fredelige, temperaturen så behagelig, kan vi ikke bare…

Du og jeg, over en brunsj

Forrige søndag.

Vekkerklokken ringer, jeg har allerede ligget våken med øynene lukket i hva jeg antar må være rundt en drøy halvtime, men sannsynligvis ikke er snakk om mer enn ti minutters tid.

Jeg lister meg rolig ut av senga, han sover fortsatt. Lunket vann som renner fra dusjstrålene over min klamme, svette kropp føles ubeskrivelig deilig, etter å ha ligget tett, side om side, sammen med min kjære og hans varme kropp, usedvanlig varm til mann uten feber å være. Soverommets vinduer har vært åpne hele natten, kjølig natt har blitt til sommervarm morgen, vi lures til å tro at februar er juni og sommerferien er like rundt hjørnet.

I dag dropper vi frokosten, vi skal spise brunsj på et spisested i nabolaget. Et sted som tidligere huset en noe merkelig cocktailbar med stor uteservering til langt ut på natten, tre dager i uka. Lokalets nye eiere har gitt stedet ny forkledning, nytt image, nytt liv. Nå tilbys frokostbuffet til ivrige morgenfugler og brunsjbuffet utover formiddagen til rundt ett på ettermiddagen. På kveldstid serveres tapas og enkle retter, vin og cocktails. DJ og dansegulv lokker til seg byens mange feststemte livsnytere i helgene.

Jeg mimrer tilbake til årene da jeg var en annen versjon av meg selv, en yngre, penere, enslig og eventyrlysten utgave av moi-même. En av disse som ville vært først ut på cocktailbar, først ut på dansegulvet, synge til låtene som lyder gjennom høytalerne, oversminket og oppstaset i høye hæler og korte kjoler, venninnegjengen og jeg, full av iver på lørdagskvelden, full av melankolsk temperament dagen derpå.

De høye hælene danser ikke lenger. De korteste kjolene har jeg gitt bort, andre har jeg tatt vare på. De peneste kjolene og de mest komfortable av mine stilletthæler sparer jeg til spesielle anledninger, fine anledninger som middager på gamle franske slott og luksuriøse restauranter, sofistikerte barer som spiller jazzmusikk og serverer det fineste man kan få tak i av drikkevarer. Kvelder som fortjener dype røde lepper og lekker parfyme av luksusmerket Guerlain.

Til brunsj kler jeg meg komfortabelt og avslappet, som på en hvilken søndag som helst. Brunsj er sen frokost, tidlig lunsj, ikke pyjamas, ei heller pen kjole. Jeg finner frem mine sorte jeans, de fra Paris, og min fuchsia-rosa topp, den fra Sør-Afrika. Romslig topp er en nødvendighet når buffetmat og en risiko for overspising venter meg. Min samboer er våken, han slenger på seg gårsdagens t-skjorte og sine marineblå joggebukser, jeg spør ham om han har lyst på kaffe, vi har ikke tid, sier han kort. Vi spaserer gjennom de fire gatene som fører oss til den åpne plassen ved markedshallen i nabolaget Saint Cyprien, en åpen plass hvor restauranter ligger side om side, japansk, fransk, hawaiiansk, italiensk, bakeri, en liten kiosk som selger østers.

Ei blond servitrise med en stor kjærlighet for gråtoner og botanikk, om man går ut fra hennes tatoveringer å bedømme, leder oss til et bord i andre etasje av lokalet, der hvor brunsjbuffeten står klar og venter på de mange sultne gjestene som, par etter par, familie etter familie, inntar hvert eneste bord i etasjen.

Ferskpresset appelsinjuice eller grapefruktjuice spør hun, appelsin, sier vi i kor og takker. Kaffen henter vi selv, han henter en sort kaffe til seg selv og en beige kaffe, halvfull av melk, til meg.

En buffet bestående av mye både søtt og salt, vil nok falle i smak hos de fleste, selv vegetarianere vil kunne kose seg her. Jeg spiser spansk omelett, kroketter med ost-og kjøttfyll, croque monsieur med champignon, minipizza, ravioli, her finnes også laks og tunfisk (som jeg ikke liker) , jeg spiser rillette og brød. Amerikanske pannekaker, crêpes, sjokolademousse, crème brûlée, banankrem og panna cotta. Fruktsalat. Utvalget er stort, jeg overdriver, overspiser og triller ut av restauranten og videre nedover gatene, i retning hjemover.

Vi kjøper med oss frukt fra markedshallen, morgendagens dessert. En rolig deilig brunsj er over, sunne rutiner og travel hverdag venter.

Rutiner, rutiner, det er fint med avbrekk, det er fint med brunsj.

Solskinn, minigolf og amerikansk mat i Frankrike

En solfylt lørdagsmorgen, solstrålene trenger seg gjennom persiennene og blender våre trøtte øyne. Vi gjemmer oss under den store dyna, han snur seg mot meg, bort fra sollyset, han kysser meg på kinnet.

Kvelden før denne fredelige morgenstunden sammen med min kjære, etter en lang og kjedelig arbeidsdag, dro jeg på teater sammen med fem av mine mannlige kolleger, deriblant tre som jeg i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for, menn som skulle vise seg å være riktig så ålreite utenfor machomiljøet på kontoret. Hvorfor de føler en slik trang til å tøffe seg foran de andre gutta på arbeidsplassen, skjønner jeg ikke.

I motsetning til meg, liker ingen av disse mennene å gå på teater. Hadde det ikke vært for den enkle grunn at en av våre kolleger spiller en av hovedrollene, ville de sannsynligvis ledd av tanken på å tilbringe en fredagskveld på et lite amatørteater for å se et teaterstykke uten tale. Selv har jeg aldri hatt et brennende ønske om å bli med disse gutta ut. En hel aften på luguber pub i sentrum sammen med en gjeng mannfolk som ikke prater om annet enn fotball og damer, frister lite. Teater og andre kulturelle begivenheter, derimot, der ville jeg vært førstemann ut til å melde meg på, slik som nå.

Lørdagsmorgen, jeg lager frokost til min kjære og meg selv. Han forteller at han gjerne også kunne tenke seg å dra på teater med meg. Han liker spesielt godt de gamle franske klassikerne, han liker Molière, sier han. Molière, spør jeg, rimelig forbauset. Han har da aldri tidligere gitt inntrykk av å være spesielt teater-interessert, og her forteller han meg at han liker et av 1600-tallets største navn, komedieforfatteren Molière. Hvorfor har vi bare vært på teater sammen tre ganger i løpet av disse fire årene, spør jeg ham. Han vet ikke, vi har vel hatt andre prioriteringer, antar han.

I følge værdamen på frokost-tv, forventes hele tjuefem varmegrader i dag, den perfekte anledning til å gjøre noe jeg lenge har ønsket å gjøre sammen med ham; spille minigolf.

Noe har skjedd med min kjære siden starten på uka, motivert og positiv til alle forslag, han har fått gnisten tilbake i øynene, han gløder. Vi kjører til forstaden L’Union, nord for Toulouse, til Cap Loisirs, hvor gøyal minigolf står på agendaen.

På Cap Loisirs vrimler det av liv, kjærestepar og vennegjenger, de fleste på vår egen alder. På denne fine solskinnsdagen har vi alle hatt samme idé, samme lyst til å finne på sommerlige aktiviteter, vi vil spille minigolf. Hva skal vi finne på neste helg om været holder seg? Badminton, petanque, krokket, mulighetene er mange og jeg elsker hvordan finværet får både meg og ham til å stråle av glede. En nødvendighet etter forrige ukes nedstemthet.

Han vinner i minigolf og fryder seg over førsteplassen. Først Scrabble, nå dette. Jeg skal spandere en øl på deg, lover jeg ham. Fornøyd erter han meg, du klarer ikke å slå meg, jeg er best, best i alt, alltid best. Skryting er uattraktivt, fnyser jeg. Han flirer nonsjalant.

Vi tar oss en pils på en ølbar som heter Accent Belge, belgisk aksent, og spiser oliven til apéro. Videre forflytter vi oss til en koselig western/texmex restaurant, Yankee Grill, hvor vi deler en forrett bestående av løkringer, fritert kylling, fritert camembert, salat og toast med bacon og ost. Vi spiser hva franskmenn mener er amerikansk mat mens vi prater om ekte amerikansk mat, gatemat i New York, deilig texmex i California og Texas, husmannskost som kjøttpudding og stuing, de fantastiske dessertene de serverer på Serendipity i Las Vegas, deep dish pizza i Chicago, vi har sett så mye av USA, han og jeg, men aldri noensinne har vi vært der sammen. Jeg har reist mye alene og sammen med venninner, han har reist sammen med sine foreldre.

Til hovedrett spiser jeg en texmex tallerken, han spiser burger. Til dessert får jeg servert noe merkelig som jeg angrer på å ha valgt over husets banoffee. Tortillalefser med ristede pekannøtter, rømme, krem og lønnesirup. Pekannøtter passer best i pai, lønnesirup vil jeg heller få servert over pannekaker enn på tortillalefser. Jeg har lyst på pannekakefrokost, forteller jeg ham, vi lengter etter å reise til Statene sammen, til høsten, kanskje, oktober, november?

Kjærlighetens utfordringer og veien sammen

Onsdag kveld.

Rasling med nøkler, nøkkelknippe med ugle og ord skrevet i kanji, en gave fra min kjære, en suvenir fra hans tur til Japan for fire år siden, rundt den tiden da han og jeg ble oss, året da vårt første kapittel av denne kjærlighetshistorien ble skrevet på rosa parfymert papir. Første side, vi møttes i Praha. Vintertid, gamlebyen og snøkledde gater, historien fortsatte i Paris. Elvecruise, makroner, Eiffeltårnet og kyssing i Jardin du Luxembourg, den fineste parken i byen. Og nå, nå skriver vi nye kapitler i Toulouse.

Jeg åpner døra til vårt hjem. Stua er et eneste stort rot, alle ullgenserne mine henger på tørkestativet, der har de hengt siden i går.

Jeg slenger fra meg vesken, den store sorte vesken i kunstig skinn, der hvor jeg bærer paraply, matboks, lommebok, leppestift, lommespeil, nøkler, busskort og bok. Skoene, de sorte ankelstøvlettene, plasserer jeg pent langs veggen, føttene sklir inn i de grå tøflene med kattefjes og subber bortover de vinterkalde gulvflisene. Leiligheten er tom, han er ikke her.

Poké bowl, hawaiiansk gatemat, er sesongens siste skrik innen mat-trender her i Frankrike, ifjor var det fusion-japansk, såkalte California rolls som var den store trenden. Lett påvirkelig når det gjelder importerte mattrender som mange (deriblant meg selv) ser på som spennende og eksotisk, mens andre (deriblant min kjære) velger å omtale som pretensiøs hipstermat, bestiller jeg denne hawaiianske retten til meg selv, til å nyte alene i sofaen mens min kjære er ute og drikker pils med kollegene sine. Beef teriyaki bowl til meg, spicy tuna til ham. Han har ikke sagt ifra hvorvidt han skal spise hjemme i kveld eller ei, men jeg bestiller mat til ham likevel.

Det er mørkt ute, nattehimmel, dyster som tomheten i leiligheten, et hjem som ikke føles helt som et hjem, ironisk med tanke på at det er nettopp i denne byen jeg føler meg hjemme. Denne byen er mitt hjem, jeg er dypt forelsket i Toulouse som om byen skulle vært min sjelevenn, men leiligheten, denne leiligheten er fortsatt full av uåpnede flytteesker som står stablet på rekke, i over ett år har de stått på samme sted, hvor de dekker et område som mangler møbler, og alle møblene som finnes her tilhører ham. De eneste møblene jeg eier selv er ei bokhylle, en kontorstol og en skrivepult. Samtlige et resultat av en formiddag på IKEA.

Vi trives her i det franske sydvest, men vi klarer ikke å bli enige om hvor eller hvordan vi i fremtiden skal bo. Han vil ha et stort hus ute på landet, jeg vil ha en leilighet midt i kjernen av sentrum. Han vil ha barn og ei kone som jobber en helt alminnelig ni til fem jobb, ei kone som liker å være hjemme og varte opp mann og smårollingene som løper rundt på parketten. Jeg drømmer om å skrive romaner og poesi, og ha friheten til å reise hvor jeg vil, når jeg vil.

Vi diskuterer hett og heftig, støtt og stadig, men som i en rød og blå politisk debatt, klarer vi ikke å komme til en enighet. Vi argumenter, for og mot, pluss og minus, hvorfor, hvorfor ikke, vi konkluderer med at vi elsker hverandre og får finne ut av fremtiden senere.

Om ett år og sju måneder skal vi etter planen gifte oss, vi som er uenige i det aller meste som har med vår felles fremtid å gjøre.

Det hender at tankene mine vandrer, som et mareritt satt i ukjent farvann, til de mørkeste groper, til usikkerhetens rike. Uten redningsvest sitter jeg i en båt, en ustødig liten trebåt, en stemme hvisker til meg ovenfra, fra regntunge skyer, mens hissige bølger forsøker å rive i stykker båten min.

“Dere kommer aldri til å bli enige, du kommer til å gi etter, du kommer til å flytte ut til ingenmannsland og leve ulykkelig i et stort tomt hus”, hvisker en ubehagelig stemme.

“…i alle dine dager”, uler stemmen som et spøkelse.

“Ensomheten med ham vil bli større enn ensomheten uten ham”, stemmen gir meg frysninger. Jeg hopper ut av trebåten og legger på svøm. Vannet er iskaldt, vannet er sort som kull, sort og tykt, nesten som olje, jeg holder pusten, jeg våkner. Marerittet er over.

Bare tjue minutter etter å ha fått maten levert på døra, kommer min kjære hjem. Han lukter øl, han er munter, men ikke full.

Sammen sitter vi i hver vår pyjamas og spiser hawaiiansk gatemat mens vi ser på et av de flere ti-talls tv-programmene som han liker å følge med på. Jeg drikker kokosvann i pen forpakning, han mener den er industriell og ekkel og ikke kan måle seg med vannet fra ferske kokosnøtter. Jeg foreslår at han får ta meg med tilbake til Panama, da, hvor vi kan hogge ned kokosnøtter og slurpe i oss væsken hver eneste dag. Han foreslår å heller dra på det økologiske supermarkedet for å handle kokosnøtter til å ta med hjem.

Kokosnøtter, kaffe og cocktails, han liker å være hjemme i den trygge sofaen, foran TVen, fire vegger, penger spart. For tiden er det stadig jeg som drar ham med meg ut på eventyr, hver eneste gang vi drar på helgetur, på dagstur, ja, selv på spasertur i parken. Jeg mener å tro at han har det gøy når vi først er ute, men det å få ham ut av huset ser ut til å bli vanskeligere og vanskeligere, med mindre det er snakk om å feire en spesiell anledning. Han har fortalt meg om kjedelige utfordringer, lange møter og vanskelige klienter på jobb, kanskje er det derfor motivasjonen til store helgeeaktiviteter uteblir?

Vi legger oss, jeg stryker ham på ryggen, klør ham over de brede skulderbladene, i nakken og nedover ryggraden, slik jeg har gjort hver eneste dag siden vi først flyttet sammen. Hans ansikt ligger vendt mot mitt, hans kinn most mot hodeputa, han smiler tilfreds. Jeg smiler tilbake og lukker øynene.

Torsdag morgen.

Jeg våkner opp alene. Han har allerede reist på jobb for en time siden, jeg jobber kveldsskift. Lyseblå pyjamas, enten har den krympet i vask eller så har jeg blitt bredere rundt lår og midje, jeg håper på førstnevnte men vet så inderlig vel at det er sistnevnte som er tilfellet.

Min blå kattekopp fylles med kaffe og plasseres på nattbordet, jeg har tid til å lese noen sider av “Et norsk hus”, roman av Vigdis Hjorth, før dagens rutiner står for tur.

Jeg dusjer, spiser, sminker meg, drikker enda en kopp kaffe, kler på meg, pakker ned lunsjboks, pakker ned og pakker meg inn, kåpe, skjerf og støvletter. Han har glemt igjen matpakka si hjemme, jeg sender ham en melding.

“… Og du, en ting til, jeg vet jeg maser mye på deg for tiden, jeg vet at du er sliten. Men uansett hvor oppgitt og lei jeg til tider kan virke, uansett hvor uenige vi er om de mest trivielle ting, vi vil finne ut av det, du og jeg sammen, jeg elsker deg”

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Sammen har vi det fint i L’Isle-Jourdain

Lørdag, solfylt ettermiddag og kosekveld med min kjære, vår lille grå Citroën, trettifem minutters kjøretur fra vårt hjem, sørvestlandet, forbi åkre, enger og gårder, nye omgivelser, ny by, vi besøker L’Isle-Jourdain.

Mørkegrønn strikkegenser, mørkegrønn kåpe og blå jeans. En liten hårspenne holder sideskillen på plass, brune sko matcher brun veske. Han ser stilig ut i sin hvite polo, sine sorte jeans, sort jakke og sorte joggesko i skinn. Det er lørdag, vi forlater Toulouse til fordel for en annen by, en liten by, L’Isle-Jourdain, en by i landlige omgivelser i Gers-distriktet, like utenfor byen vår, Toulouse.

Like utenfor L’Isle-Jourdain finnes en eselfarm hvor det lages kosmetikk fra eselmelk, i nærområdet finnes også flere farmer som driver produksjon av foie gras. Vi kjører forbi, vi kjører i retning sentrum, sola skinner, sola skal vi nyte, han og jeg på en liten dagstur, kjærestehygge i ny fransk småby.

Vi parkerer bilen like overfor en delikatessebutikk som selger produkter fra de lokale gårdene, spennende produkter som jeg har lyst til å kjøpe med meg. Min kjære sier nei, ikke nå, vi kan komme tilbake senere. Vi spaserer, jeg griper etter hånda hans, tvinner fingrene mine mellom hans, et forsøk på å minne ham på hvordan vi pleide å være, hvordan vi pleide å være lenket sammen, hånd i hånd, hver gang vi forlot huset sammen. Han pleide å ta tak i hånda mi, kysse den kjærlig, hans lure smil bar på en mystikk, en gåte som jeg fortsatt ikke har klart å løse. Han smiler fortsatt hver gang mitt blikk møter hans, hver gang ingen av oss sier noe, men han smiler annerledes nå, han er ikke lenger en gåte, han har forandret seg, blitt til en åpen bok. Kjærligheten er sterk, men kjærligheten er annerledes nå.

I hjertet av L’Isle-Jourdain finnes et slott, jeg kan ikke si helt sikkert at det faktisk er et slott, men det ligner, det er eventyrlig. Litt lenger unna ser vi et høyt tårn som strekker seg mot himmelen og speider utover byen.

Vi spaserer forbi byens lille kino, forbi et kunstmuseum, forbi en liten park hvor ei mørkhåret jente står lent mot en murvegg og poserer foran den lyshårede venninnens speilreflekskamera. Min kjære synes hun ser teit ut, hun gjør seg for mye til, mener han. Jeg synes hun er fin, jenta i rutete miniskjørt, hvite strømpebukser, militærstøvler og olajakke, hun er som tatt ut fra nittitallet, og poserer med en selvtillit jeg beundrer. Han fnyser. Hun kunne i det minste ha smilt litt, sier han.

Vi blir sittende i parken en liten stund, på en benk sitter vi, solstrålene kysser oss lett, jeg kysser ham, han smiler. Ettermiddagen kommer til sin ende, vi tar beina fatt og beveger oss mot byens ølbar, Ô Boulot. På en sofa laget av paller og puter, setter vi oss med hver vår øl i hånda. Berliner Weisse til ham, syrlig Oud Bruin til meg. Foran oss på et lavt bord, også laget av paller, får vi servert et fat med oppskåret spekepølse og grønne oliven. Øst-Europeisk reggae spilles over høytalerne, noen av låtene er på polsk, jeg forstår en liten brøkdel av tekstene, musikken passer bedre til sommer og utepils enn på en tidlig aften i februar. Jeg lengter etter sommer, jeg gleder meg til å kunne sprade rundt i lintøy og sandaler igjen.

Vi avslutter kvelden som lørdagskvelder flest, med deilig mat og vin på restaurant. Denne gang besøker vi en grillrestaurant som lager maten over åpen ild, Le Basque heter den. Han bestiller grillet biff, jeg bestiller andeconfit. Alle retter serveres med en sidesalat, pommes frites og en pikant saus.

To eldre herrer sitter ved bordet ved siden av oss, de ønsker oss bon appétit og smiler. Vi nyter måltidet, vi drikker vin og vann og deler en banoffee til dessert, milde himmel som jeg elsker smaken av toffee, banan, crumble og krem!

Vi vender omsider tilbake til vår lille Citroën, like overfor den delikatessebutikken som jeg var så nysgjerrig på, den som jeg ønsket å besøke. Nå er det for sent, dørene er stengt. Han beklager, jeg rister på hodet, det går fint.

Akkurat nå er alt bare fint.

Kristine's Lykkeprosjekt

Primary Menu