Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

Forrige helg i Dordogne

Tenk at vi allerede har nådd april, nok en påske som vil bli tilbrakt hjemme med en bok ute på balkongen og sjokoladeegg foran oss på bordet. Det er deilig å sitte ute i sola og lytte til fuglekvitter fra trærne i nabolaget, nesten like deilig som smaken av påskesjokoladen fra konditoriet, der hvor vi vanligvis handler makroner og maisbrød.

Vi har vært på flere nye visninger denne uka og vurderer å gi bud på en bolig i nabogata. I utgangspunktet hadde ingen av oss et ønske om å sette i gang et oppussingsprosjekt, noe vi derimot har begynt å vurdere etter visning nummer ti, forvandle noe middelmådig til vår store drømmeleilighet.

Forrige helg feiret vi kjærligheten, en siste feiring av noe som helst før jeg forhåpentligvis vil få gjort noe koselig på fødselsdagen min, feiret den på et mer eller mindre normalt vis i mai måned.

Jeg dro på biltur til Dordogne sammen med min kjære, langs idylliske landeveier, gjennom sjarmerende landsbyer med sine lysebrune steinhus. På et overnattingssted i Trémolat, nøt vi en romantisk feiring av våre seks år som kjærester. Vi ble oppgradert fra dobbeltrom til junior suite og ble servert et helaftens Michelinstjerne-måltid på rommet, en nydelig liten virkelighetsflukt fra lørdag til søndag.

Et hotell ved navn Le Vieux Logis, med en nydelig hage som vi fikk gleden av å spasere rundt i, bare han og jeg. Vi nøt det fine været, stillheten og naturens skjønnhet, jeg skulle ønske der og da at vi kunne bli værende lenger enn bare den ene natten.

Fra å drømme meg bort i naturen, slappet jeg deretter av i suitens boblebadekar, før han og jeg ikledde oss hotellets morgenkåper og tøfler og nøt hver vår kopp kakao før vi omsider skiftet til kveldens antrekk. Begge gikk vi for Ralph Lauren, han med sin bordeaux poloskjorte, jeg med min røde kjole, den langermede kjolen som han først så meg i da han inviterte meg ut på vår aller første date, en snøkledd dag i Tsjekkia.

Selv om vi først ble kjent over internett, da jeg jobbet i USA og han bodde i Paris, møttes vi for aller første gang i den tsjekkiske hovedstaden, Praha. Historien er lang, en smule komplisert, men også ganske fin, det samme kan jeg si om våre første måneder sammen i Paris, før virkeligheten inntraff og livet i en banlieue parisienne, forstaden Villejuif, ikke lenger var så hyggelig som jeg trodde det skulle være.

Vi har det mye bedre her i det solfylte sørvest, med kort avstand fra vakre steder som dette koselige hotellet i Dordogne, bare en to timers kjøretur unna byen vi bor i. Middagen hos Le Vieux Logis var forresten fantastisk, med torsk og panna cotta av fennikel til forrett, før vi nøt hver vår kalvefilet med sellerikrem og sjymarinerte poteter til hovedrett, etterfulgt av en liten ostetallerken og til slutt en deilig sjokoladekreasjon til dessert.

Den natten sov jeg bedre enn jeg hadde gjort på lenge, selv om jeg på ingen måte hadde fått nok søvn, siden vi tross alt hadde valgt å være bortreist på nøyaktig det tidspunktet da klokka skulle bli stilt en time tilbake.

Jeg våknet lykkelig, en siste smak av romantikk før landet gikk inn i sin tredje lockdown bare en uke senere, nok en nedstengt påske, heldigvis uten påkrevde attester og uten forbud mot å forlate hjemmet i mer enn en time og lengre enn en kilometer per dag.

I neste innlegg vil jeg dele flere bilder fra Le Vieux Logis, kanskje også en liten video. I mellomtiden ønsker jeg dere alle en hyggelig påskefeiring, med eller uten sjokolade, påskekrim, brettspill, hyttetur og alt det andre man gjerne forbinder med denne høytiden.

Forandringer

Årets første vårdager har allerede varmet oss med nydelig solskinn og nærmere tjue varmegrader, før vi vet ordet av det vil sommeren være her, en ny sommer med munnbind og avstand. Forhåpentligvis vil vi få unnet oss en liten utenlandsreise denne sommeren, forhåpentligvis vil jeg endelig få kommet meg hjem på besøk til familien.

Om alt går som ønsket, vil vi i mai dra på biltur langs den franske vestlandskysten. Vi vil besøke La Rochelle og île de Ré, vi vil leie sykler og dra på båttur, nyte lyden av bølgeskvulp og følelsen av sand under føttene.

Våren er her, trærne fulle av farger, og vi drømmer om en første utepils på restaurant, men holder oss så travelt opptatt med andre gjøremål at vi uansett ikke ville hatt tid til å nyte iskald øl på uteservering. Nå går vi forresten inn i den sjette måneden siden sist serveringsstedene fikk tillatelse til å holde åpent.

Sesongens nyanser farger naturen, og kalenderen er stappfull av avtalte visninger, vi er på jakt etter drømmeleiligheten i byen og hans foreldre etter drømmehuset ute på landet. Vi har gått på så mange visninger at jeg nå har begynt å drømme om duplex-leiligheter med romslige balkonger og åpent kjøkken. Vi har møtt så mange eiendomsmeglere at jeg nesten har begynt å fantasere om at min mann er en eiendomsmegler og jeg er en enslig kvinne på husjakt. Med andre ord er det nok på tide å roe ned tempoet og heller nyte en utepils på balkongen eller ute i parken.

I dag venter likevel nok en ettermiddag med flere visninger på agendaen. Først etter noen timer med arbeid foran datamaskinen og en etterlengtet manikyr hos min faste negltekniker, skal vi på tre visninger i vårt fine nabolag, før vi avslutter fredagen over pizza og film i sofakroken. En innholdsrik fredag før vi ønsker lørdagen velkommen, en lørdag hvor min kjære og jeg har planlagt å dra ut på et tjuefire timers eventyr for å feire våre seks år som kjærester.

Vi har leid et hotellrom i det sjarmerende Dordogne, et koselig hotell med romservice fra Michelinstjerne-restauranten i underetasjen, stjernemat til bare trettini euro per person.

I motsetning til fjoråret, vil vi denne gang kunne feire kjærligheten på noe isolert men likevel romantisk vis. Jeg ser frem til en mulighet til å pynte meg, og til å hygge meg med et måltid servert av noen andre enn et sykkelbud eller svigermor.

Når vi først skal til Dordogne, vil jeg kjøpe meg en valnøttkake, en lokal spesialitet fra området, for å trøste meg med en liten godbit mens jeg dagdrømmer om alt som jeg egentlig har lyst til å gjøre i Dordogne, slik som kanopadling på elven, en aktivitet vi egentlig hadde planlagt å gjøre for fem år siden, padling mellom idylliske landsbyer, forbi vakre slott.

Klokken skal på nytt stilles og nettene blir kortere og morgentimene lysere. April venter like rundt hjørnet, men bryllupet er utsatt nok en gang, til høsten denne gang, oktobermånedens andre lørdag.

Vi ender sannsynligvis opp med å kjøpe oss et hjem før vi etter våre to utsettelser får feiret bryllup sammen med våre venner og familie, jeg ender kanskje til og med opp med å rekke å ta meg en tur hjem på besøk til fedrelandet før høsten melder sin ankomst.

Høsten er uansett lenge til. La oss nyte våren så godt det lar seg gjøre, med spaserturer under solfylt himmel, noe godt å drikke og ei god bok ute på terrassen, la oss fotografere fargerike blomster og trærne som speiler seg i vannet, kjenne friske vindpust treffe ansiktet der vi sykler langs fine grusstier, for selv om vi lever i unntakstider er våren fortsatt vakker.

Det som skjer mens jeg Venter

Torsdag, vi har spist hjemmelaget tomatsuppe med kokosmelk og koriander, og hørt på nyhetene at Paris stenger ned igjen fra midnatt til midten av april.

Jeg leser romanen “Nora eller brenn Oslo brenn” av Johanna Frid, fordi den handler om endometriose, et tema jeg er glad blir tatt opp i skandinavisk skjønnlitteratur. Den parallelle historien om sjalusi mot kjærestens eks, fenger meg derimot ikke like mye.

I morgen ønsker vi en ny helg velkommen, andre helg på rad hvor vi skal på visning for foreldrene til Julien, de vil være med oss via videochat. Enda flere hus med svømmebasseng og stor hage, alle nord for Toulouse. Jeg koser meg med slike avbrekk fra en ellers ganske stillesittende hverdag foran datamaskinen.

Det er dessuten fint å ha noe annet å tenke på enn bryllupsfesten som igjen har blitt utsatt, til oktober denne gang. Som vanlig spør jeg meg selv om jeg snart vil få kommet meg hjem på besøk til Norge, eller om jeg må vente til hele kontinentet har blitt vaksinert før jeg endelig får krysset landegrensene. Vi venter, vi venter, på bryllup og vaksiner og på at vår del av verden skal bli friskmeldt.

Samtidig som jeg venter på mirakler, forsøker jeg å leve så normalt som mulig i min lille boble. Jeg lager mat og går til frisøren og vanner mine to planter, en julestjerne som lever i beste velgående og et lite oliventre, en gave fra min mor.

Jeg besøker neglsalongen månedlig og pleier huden hjemme på badet, ansiktet smøres inn med algemaske, og kroppen senker seg i et dampende varmt bad fullt av badesalt og lavendelolje.

Min største utgiftspost de siste månedene må være bøker, jeg bestiller stadig flere og flere, men rekker ikke å lese mer enn halvparten, for på kveldstid holder jeg meg opptatt med andre ting, jeg skriver videre på manuset mens jeg på formiddagen sitter ute på balkongen med en kopp kaffe og “Bucket List”-dagboka og en kulepenn foran meg.

Den stive ryggen og de ekstra julekiloene forteller meg at jeg burde ha kommet i gang med en eller annen form for trening, men motivasjonen uteblir når jeg uansett ikke kan trene noen andre steder enn i eget hjem. Applikasjoner og treningsvideoer inspirerer meg ikke lenger til å ikle meg treningstights og brette ut yogamatten på stuegulvet, jeg ga det et forsøk ifjor men gikk lei.

Jeg er lei av mye, spesielt av pandemien og de mange utsettelsene på alt jeg har gledet meg til. Også Julien er lei. Til tider blir vi til og med lei av hverandre, men så dukker han opp med blomster og så lager jeg middag og da er alt fint igjen inntil videre.

Alt er forholdsvis fint, men ingenting er flott. Det er vanskelig å få et forhold til å gå på skinner i en periode hvor alt er så usikkert og vi aldri får en liten pustepause fra hverandre. Å skrive manus til roman har blitt min store redning de siste månedene, en blomstrende lidenskap som gjør meg så lykkelig som det går an å bli i en tid hvor bare det å trekke på smilebåndet er en sjelden vare.

Jeg aner ikke hva jeg kommer til å finne på når manuset til slutt blir sendt til de ulike forlagene for å bli vurdert, og trolig kastet i søpla. I mangel på noe bedre å gjøre, vil jeg vel starte på nytt, skrive enda et manus, en ny historie for ikke å kjede meg halvt ihjel og i kjedsomhetens navn bruke alle mine penger på hud, hår, negler og klær som vil bli liggende i skapet helt til denne altfor lange joggebuksesesongen er over.

Det Rurale Sørvest og Flytteplaner

På vingården i det rurale sørvest, nøt vi solskinnet som varmet oss der vi satt på terrassen og spiste svigermors hjemmebakte makroner, grønne makroner med smak av pistasj og hvite med smak av sukkerspinn, tivolidesserten som på fransk bærer det morsomme navnet barbe à papa, som oversatt til norsk betyr pappas skjegg.

Vi delte våre tanker rundt fremtiden, mine svigerforeldre har et ønske om å forlate det lille tettstedet hvor de har bodd de siste tretti årene, et tett bebygd område på utkanten av Meaux, byen hvor osten brie kommer fra, ikke langt unna flyplassen Paris-Charles de Gaulle.

De vil flytte nærmere oss, til det varme og idylliske sørvestlandet, bort fra en landsdel hvor alle har det travelt og himmelen stort sett alltid er grå, de vil bosette seg i en større landsby eller i en liten by, et sted hvor de både vil kunne handle varer fra et ukentlig bondemarked, gå på kino for å se franske filmer, og nyte et glass vin på en lokal vinbar.

Begge har de en idé om hvordan det fremtidige drømmehuset skal se ut, typisk sørfransk på ett plan, med stor nok hage til å kunne dyrke grønnsaker og bygge svømmebasseng, de ønsker seg en romslig terrasse og minimum tre soverom.

Julien og jeg har også et ønske om å kjøpe bolig innen året er omme, eventuelt til neste vår. Selv vil vi bli værende i sentrum av Toulouse, gjerne i samme nabolag, en liten leilighet med et soverom i tillegg til et gjesterom som også skal brukes som kontor og fylles med bokhyller.

Vi ble enige om å ta oss en liten kjøretur til den koselige landsbyen Gruissan, for å utnytte de siste ettermiddagstimene ute på landet, nyte den friske luften og de fredelige omgivelsene. Like etter å ha spist opp de siste makronene, satte vi oss derfor i bilen og dro ut på tur for å vandre rundt i smale gater og handle inn ulike godsaker fra en delikatessebutikk.

I Gruissan ble vi nesten blåst over ende av de kraftige vindkastene som møtte oss, vi ble derfor ikke værende stort lengre enn nødvendig. Alle gleder vi oss til kafeene endelig får lov til å åpne sine dører igjen, til vi får lov til å søke tilflukt hos varme serveringssteder når det blåser som verst.

Fra Gruissan kjørte vi videre til Narbonne for å handle inn noen siste matvarer før vi dro tilbake til vingården for å bade i vinkjelleren, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve, men så hadde jeg heller aldri trodd at regionen jeg bor i var så full av kreative overnattingssteder som den jo viser seg å være. Flere av disse stedene har jeg notert meg til en senere anledning, sjarmerende vindmøller, husbåter, tretopphytter med boblebad, grotter og vintønner forvandlet til soverom, mulighetene er mange.

Da kveldsmørket falt over landsbyen, åpnet vi ei flaske vin og hygget oss med den gode maten fra delikatessebutikken i Gruissan. Svigermor og jeg pratet om litteratur, om bøkene vi leser akkurat nå, hun leser stort sett bare krim, hun liker Jo Nesbø, selv leser jeg den sjangeren bare rundt påsketider.

Snart to uker er gått siden vår helgetur til vindistriktet Minerve og den lille vingården i landsbyen Siran, mellom historiske Carcassonne og sjarmerende Narbonne. Siden den tid har jeg rukket å skrive ferdig halvparten av manuset, jeg har nådd den delen av historien hvor spenningen bygger seg opp, og jeg føler meg foreløpig svært fornøyd med første halvdel.

Jeg krysser fingrene for at ikke laptopen dør før jeg rekker å fullføre prosjektet. Ikke før jeg får kommet meg til Norge vil jeg kunne erstatte den med en ny, ettersom bærbare datamaskiner med nordisk tastatur ikke er å finne hos nettbutikker som sender til Frankrike.

Overraskelsen og bading i vinkjeller

De siste dagene har av flere grunner vært travle, og jeg har snart skrevet ferdig halvparten av manuset til romanen min. Travel var jeg også forrige fredag, med helgetur og overraskelser på agendaen, hvor absolutt alt utrolig nok gikk nøyaktig som planlagt, noe som definitivt ikke skjer altfor ofte i uforutsigbare tider som disse.

Badetøy, pyjamas, ekstra undertøy og t-skjorter, kun det mest nødvendige skulle få plass i vår felles trillekoffert, samtidig pakket vi kjølebagen full av pålegg og tok med oss ei flaske vin, før vi satte oss i bilen for å kjøre hundre-og-tretti kilometer sørover.

Vi så frem til å tilbringe helgen på en gammel vingård bebodd av et ektepar som har bygget om en liten del av gården for å leie den ut som Airbnb-leilighet. Vinkjelleren har i tillegg blitt forvandlet til et innendørs svømmebasseng og sauna, noe jeg aldri i min villeste fantasi hadde trodd jeg ville se med egne øyne. Hvor mange er det vel som kan si at de har svømt rundt i en vinkjeller?

Jeg gledet meg til å endelig kunne røpe den store overraskelsen, til å se hans ansikt lyse opp det sekundet han ville finne ut at hans foreldre også var blitt invitert til å være sammen med oss på denne helgeturen. Jeg gledet meg så mye at jeg nesten holdt på å avsløre alt sammen under flere anledninger de siste ukene før avreise.

Gjennom hele kjøreturen satt jeg med mobiltelefonen i hånda og kommuniserte med hans foreldre via en hemmelig gruppe på direktemeldingsapplikasjonen WhatsApp. Etter hvert som vi begynte å nærme oss vingården, ble det vanskeligere å holde tilbake smilet, til å late som ingenting, jeg var dessuten lei av å dikte opp grunner til at det ikke ville være nødvendig å handle med oss matvarer på forhånd, lei av å si at jeg ikke visste hva jeg hadde lyst til å spise til middag, late som jeg ikke hadde lyst til å lage mat, lyve og si at det kanskje fantes en delikatessebutikk eller restauranter i landsbyen som tilbyr takeaway. Alt dette for å unngå å røpe at svigermor allerede var på plass med flere bæreposer fulle av mat.

Da vi til slutt nådde frem til vår endelige destinasjon, observerte jeg to mennesker som på adressens terrasse slappet av med hver sin kopp kaffe eller te foran seg på bordet. Selv om de begge satt med ryggen til, kjente jeg dem umiddelbart igjen, tiden var inne for å se om også Julien hadde en liten anelse om hvem de kunne være.

Han parkerte bilen og jeg blottet mitt brede glis som jeg i nesten to timer hadde forsøkt å holde for meg selv, endelig kunne jeg si til ham at jeg hadde en overraskelse på lur. “Vet du hvem de er, de to som sitter ved bordet der borte”, spurte jeg og pekte mot det rufsete grå bakhodet til hans far og den blonde boben til hans mor. Nølende, studerte han dem fra bilvinduet og ga meg et usikkert nei, før et lys plutselig gikk opp for ham.

“Neimen, nei, det kan da vel ikke være…tuller du, er det sant?”

Vi gikk ut av bilen, de to menneskene reiste seg og kom gående mot oss. Julien brøt ut i latter, hans armer utstrakt for å gi sine foreldre en klem.

“Dette hadde jeg virkelig aldri forventet”, jublet han. Jeg smilte fornøyd, glad for å se ham så lykkelig.

Det skulle ikke ta lang tid før vi alle skiftet til badetøy og hoppet uti vinkjellerens basseng. Kvelden ble deretter feiret med en flaske vin som vi hadde fått i gave fra huseierne, og en av Julien sine favorittretter fra barndommen, kjøttgryten bœuf bourguignon. Fra et bakeri i nabolandsbyen, hadde svigermor kjøpt forskjellige kaker som vi senere på kvelden nøt til dessert.

Det siste jeg hørte før jeg sovnet den natten, var Julien som hvisket i mitt øre “merci pour cette belle surprise.”

En liten hemmelighet

Årets andre måned er allerede på vei mot sin ende, og jeg har knapt forlatt leiligheten de siste fire ukene. Jeg har latt meg selv bli oppslukt av skriving, av drømmen om å bli forfatter, en deilig distraksjon fra virkeligheten. Det skal likevel bli godt å endelig få kommet seg ut i morgen, endre omgivelsene og gjøre noe fint for kjærligheten.

I over en måned har jeg holdt dette hemmelig for min kjære, en fin liten overraskelse som jeg har planlagt fra punkt til prikke.

Det eneste han vet er at vi i morgen skal på helgetur til en liten landsby som ligger mellom Carcassonne og Narbonne, en landsby ved navn Siran, i hjertet av vindistriktet Minerve.

Han vet at vi skal overnatte i det som før i tiden var vinkjelleren til en av vingårdene i landsbyen. I dag er den en leilighet med privat innendørs svømmebasseng og sauna. Mer enn det vet han ikke, og jeg har innsett at jeg må snike med meg badebuksa hans i bagasjen, ettersom han er fast bestemt på å droppe å ta den med, i den tro at vi vil ha bassenget helt for oss selv.

Jeg har også måttet overtale ham gang på gang til å ikke pakke ned for mye mat, uten å si hvorfor jeg mener det er unødvendig. Samtidig sender jeg hemmelige tekstmeldinger bak ryggen hans, og ser garantert ut som om jeg pønsker på noe helt annet enn det som er sannheten.

Han aner nemlig ikke at jeg har invitert hans foreldre til å tilbringe helgen sammen med oss, han vet ikke at de er på vei sørover fra Paris for å overraske ham, muntre ham opp i en tid som har vært vanskelig for oss alle.

Jeg har sommerfugler i magen og gleder meg som et barn til å se hans reaksjon, til å se ham smile like bredt som jeg ville gjort om det var mine foreldre som kom på overraskelsesbesøk, hadde vi levd under normale omstendigheter. Om jeg må være helt ærlig, kan jeg faktisk garantere at den dagen jeg endelig setter mine bein på norsk jord igjen etter all disse månedene (tjuesju foreløpig) borte fra fedrelandet, kommer jeg til å knekke sammen og hylgrine i armene til min mor.

Det er ingen tvil om at lengselen etter å være sammen med min egen familie, har påvirket denne iveren etter å gjøre alt jeg kan for at min kjære skal få en nydelig helg sammen med sin mor og far.

Jeg vil gi ham det jeg selv ikke kan få.

Mitt bittelille håp brenner fortsatt, selv om flammen er mye svakere nå enn den var for ett år siden. Jeg har blitt så vandt til å vente, at jeg nesten ikke våger å tro at ventetiden en dag vil være over.

Om optimismen skal få taletid, vil jeg si at jeg har et håp om å endelig få kommet meg til Norge til sommeren, når manuset mitt er ferdigskrevet og resten blir overlatt til skjebnen. Men som vi alle vet er det umulig å vite hva som venter oss i juni, når vi ikke engang aner om vi neste uke vil våkne til en sykere eller friskere verden.

Morgendagen er et like stort mysterium som fremtiden til mitt manus, men jeg ser mot sommeren, og gjør i mellomtiden alt jeg kan for å glede menneskene rundt meg. Samtidig blar jeg gjennom bilder fra tidligere reiser, fra fine minner sammen med venner og familie, og scroller gjennom andre menneskers inspirerende bilder på Instagram. Bilder fra ferieturer, bilder tatt i Norge, idylliske hytteturer, fristende mat og flotte hjemmebiblioteker.

Jeg drømmer om mye, men har likevel bare tre ønsker for år 2021. Få romanen min publisert, se familien min i Norge, og feire den utsatte bryllupsfesten. Mens jeg venter på mirakler, gjør jeg alt jeg kan for å gjøre min kjære lykkelig.

Alt som bare Skjebnen vet

Jeg fyller et rødvinsglass med Saint-Estèphe og setter meg ved skrivepulten for å skrive. Sola er på vei ned, hun etterlater himmelen med et oransje og rosa skjær, i motsetning til meg er hun vakrere når hun legger seg og når hun våkner enn når hun stråler høyt i sky. Selv stråler jeg kanskje mest i måneskinn, under stjernehimmelen på en romantisk lørdagskveld.

Jeg savner romantikken. Det er vanskelig å være romantisk i joggebukser, med takeaway-pizza på bordet og virus i luften.

De siste ukene har jeg knapt gjort annet enn å skrive på dagtid, mens jeg om natten drømmer om et liv hvor jeg får lov til å kalle meg forfatter, hvor bokhandlere plasserer bøker skrevet av meg under kategorien skjønnlitteratur, bokstaven B for Begot, Kristine.

Februar er snart over, for å bli erstattet av mars, slutten på vinteren og starten på min favorittårstid, våren. Jeg gleder meg til å se naturens farger blomstre, til å våkne til lyden av fuglekvitter tidlig på morgenkvisten, til å gjemme bort ullkåper og hente frem de tynne vårjakkene. Mest av alt gleder jeg meg til å følge vaksinekappløpet og forhåpentligvis få muligheten til å reise hjem igjen til fedrelandet.

Her i Frankrike har lite endret seg de siste ukene. Restaurantene og barene holder fortsatt stengt, men vi går i det minste mot varmere tider, lysere kvelder, jeg behøver ikke lenger å bruke hansker og ørevarmere når jeg drar ut på sykkeltur langs Garonne-elven og Canal du Midi.

Sykkelturer har det blitt mange av, nå som det meste annet er satt på pause. Når jeg ikke drar på tur med den over tjue år gamle sykkelen, eller sitter foran datamaskinen og skriver, henter jeg frem bøker fra bokhylla og tar dem med meg ut på balkongen hvor jeg sitter under solfylt himmel og koser meg med fin litteratur og en god kopp kaffe eller te. Det går mye i islandsk oversatt til norsk for tiden, Jón Kalman Stefánsson og Auður Ava Ólafsdóttir, deres historier gir meg lyst til å reise til Island for å beundre det vakre grønne nordlyset, fotografere isbreer og vulkaner, kjenne islandske vindpust på kroppen.

Ferietur til Island blir det nok ikke med det første, selv om jeg gjerne skulle ønsket at jeg var der akkurat nå. Jeg ønsker å være mange steder, flere steder samtidig, jeg er rastløs og lengter etter å reise ut på eventyr. Jeg undrer om denne våren endelig vil by på en etterlengtet gjenforening med familien og hjemlandet.

Mer spennende enn en hvilken som helst reise, blir det å følge med på manuskriptets skjebne.

Om den en dag vil få æren av å bli til en roman, blir jeg jo velsignet med enda en grunn til å få komme hjem på besøk til Norge. Jeg drømmer om den dagen jeg endelig får tatt meg en uke eller to i Stavanger hos familien, og et par uker i Oslo på besøk hos venner. Om senvåren eller de tidlige sommerukene vil gi meg denne gleden, kommer jeg til å smile i lykkerus hele resten av året.

2021 er som et uskrevet manus, et år hvor alt kan hende. For meg kan dette bety bokutgivelse eller nederlag, det er uansett et nytt år hvor bryllupsfeiringen vil bli utsatt nok en gang (mer om det senere), dette er også et år hvor vi kanskje vil kunne reise på bryllupsreise, men også risikere å ikke kunne reise noe sted i det hele tatt.

Det er det ingen andre enn skjebnen som vet.

Jeg velger derfor i første omgang å fokusere på de små øyeblikkene som ligger like foran mine føtter. En helg som vil bli tilbrakt ved skrivepulten eller på sykkeltur. En lørdagskveld med hjemmelagde empanadas på menyen og en koselig film på TV-skjermen.

Dugnad, dans og forfatterdrøm

Regnet faller over Toulouse, over fiolenes by, la ville rose som hun kalles, den rosa byen. Festglade toner spilles over musikkanlegget, de gir meg lyst til å danse, til å reise tilbake til en tid da det fortsatt var mulig å pynte seg med glitter og glam, nyte en cosmopolitan ved bardisken på et trendy utested, observere menneskene på dansegulvet og vandre barfot gatelangs med skotøyet i den ene hånden og en rullekebab eller en hamburger i den andre.

Når jeg tenker over det, er jeg egentlig allerede for gammel for å orke å pine meg selv gjennom lange lørdagskvelder med ubehagelige stiletthæler og fet mat rett før leggetid.

Jeg blir eldre og eldre for hver måned tilbrakt innenfor disse fire veggene, jeg eksisterer, jeg venter på å få lov til å leve og lar meg selv være fanget i mitt eget hjem for ikke å bli syk. Eller være grunn til at andre blir syke. Dugnad, kaller de det. Når jeg tenker på dugnad, tenker jeg på borettslag og skoler, hvor vi vasker, plukker søppel, raker løv og maler gjerder i fellesskap.

Dugnad, en evigvarende dugnad. Jeg fyller bokhylla med stadig flere bøker og datamaskinen med egenskrevne tekster, kreativiteten blomstrer når jeg vet at jeg ikke går glipp av noe som helst, for utenfor de fire veggene skjer ingen verdens ting.

Jeg lukker øynene og lar musikken lede meg tilbake til utestedene som kler meg best, sofistikerte loungebarer og trivelige vinbarer, steder hvor jeg får gleden av å kose meg uten å måtte ofre mine føtter eller føle meg som en dinosaur ved siden av alle dem som nettopp har rukket å bli gamle nok til å drikke mojito i offentligheten, de som fortsatt fniser når de bestiller en sex on the beach i baren.

Følelsen jeg sitter igjen med, hver gang jeg tenker tilbake på hvordan jeg var da jeg selv var ungdom, vil jeg beskrive som underlig. Som å se et tidligere liv gjennom øynene til en fremmed. En umoden, uansvarlig pike, et helt annet menneske enn den kvinnen jeg er i dag. Jeg trodde jeg var modig, da jeg som tjueåring naivt spaserte rundt i nattemørket og stolte blindt på fremmede mennesker og deres intensjoner. Ikke en helg uten fest og moro, ikke en dag uten lag på lag med sminke og trange klær, ikke en søndag uten et tårevått ansikt og knust hjerte, en evig påminnelse om at livet ikke er en fest, at et flertall av vennene som gladelig henger med på festlighetene ikke vil være der når festen endelig er over.

En sannhet jeg klarte å svelge da jeg endelig ble komfortabel med mitt eget selskap, min egen stillhet.

Kalenderen forteller meg at det er lørdag, men det kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen dag, de er jo alle like den forrige og den neste og dagene etter der igjen. Men jeg holder meg likevel opptatt med mitt, og motivasjonen er større enn noensinne. Jeg skriver hver eneste dag på mitt manus, romanen jeg drømmer om å en dag få publisert. Det vil si, om teksten da vil falle i smak hos et av de norske forlagene.

Historien jeg forteller er en satirisk dystopi, mer enn det ønsker jeg ikke å røpe riktig enda. Min indre pessimist forteller meg at forfatterdrømmen aldri vil gå i oppfyllelse, uansett hvor mange manus jeg skriver, uansett hvor hardt jeg jobber for å komme meg dit.

Likevel har jeg et håp. Et håp om å en dag få danse igjen, og et håp om å en dag få æren av å bli tatt inn i varmen hos et forlag, nøkkelen til min store drøm, drømmen om å en dag kunne leve av min store lidenskap. Derfor har jeg vært fraværende på bloggosfæren den siste tiden, fordi jeg bruker all min tid på å skrive en roman som sannsynligvis aldri vil se dagens lys.

bekymringsfri i Vinterland

Januar var snart kommet til sin ende, og det første jeg så da jeg på morgenkvisten tok tak i mobiltelefonen og logget meg inn på min personlige Facebook-profil, var bilder tatt for nøyaktig ett år siden, da Julien og jeg var i Polen, hvor vi både besøkte saltgruvene i Wieliczka og spiste flere kilo pierogi i Kraków og dro på tur med hundespann i Zakopane.

Tydelig preget av alt det vonde som har skjedd det siste året, føles det nesten uvirkelig å tenke på at det faktisk er vi to som er avbildet, det smilende paret på ferie.

Jeg reiste meg opp fra dobbeltsenga og kledde på meg kosedress og ullsokker, før jeg beveget meg inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Våre to reisefølger var allerede godt i gang med å dekke på til frokost.

Ingen av oss kunne legge skjul på skuffelsen, da vi med hver vår kaffekopp steg ut på balkongen for å studere regndråpenes fall fra de mørke skyene som truet det andorriske vinterlandskapet. Fortsatt hadde vi likevel et håp om at snøen utover ettermiddagen ville melde sin ankomst og lede oss ut på eventyr til de hvitkledde fjellene, der hvor vi alle skulle bli aldersløse, bekymringsfri, milevis unna virkeligheten som vi hadde flyktet fra.

Morgenstund ble til formiddag, og fortsatt høljet regnet ned utenfor vinduet. Mens vi ventet i håp om at værgudene ville lytte til vår bønn, spilte vi en runde med Uno før vi dekket på til lunsj, hjemmelaget lasagne.

Værgudene hadde tydeligvis hørt vår bønn, for etter hvert som formiddagen ble til ettermiddag, ble regnet erstattet med snø, enorme mengder snøfall som snart skulle farge det våte landskapet hvitt. Tålmodigheten hadde lønnet seg, og vi ville endelig få muligheten til å komme oss ut i snøen og kose oss med lek og moro til solnedgangens time.

Med våre kropper godt pakket inn i ulltøy, skibukser og boblejakker, kjørte vi høyere og høyere opp i fjellhøyden for å gjøre det som vi i utgangspunktet hadde planlagt for ettermiddagen. Vi skulle ferdes på snøen med truger på beina, men vi endte heller opp med å leie akebrett, til glede for våre indre barn. Ikke siden jeg var tolv, tretten år gammel hadde jeg plantet baken på et akebrett, og størrelsen på disse brettene gjorde det vanskelig å tro at de ville tåle tyngden og lengden til våre voksne kropper.

Men det gikk likevel, på et vis. Vi var jo blitt aldersløse, og adrenalinen var den samme nå som for tjue år siden. Jeg hylte og jublet der jeg suste nedover bakken med vind i håret, akkurat som da jeg var barn. Min mann smilte lurt der han kastet snøballer mot våre venner og meg, vi nøt de barnslige, uskyldige gledene så godt vi kunne.

Flere ganger aket vi også sammen, han og jeg på samme lille brett, før vi til slutt tok oss en liten spasertur med akebrettet på slep, en liten oppdagelsesferd hvor vi passerte blant annet en flott liten iglo. Ved en tilfeldighet endte vi også opp med å hilse på flere forskjellige hundespann som snart skulle ut på ettermiddagens siste tur. Hundene minnet meg om dem vi møtte da vi i fjor vinter ferierte i de polske Tatrafjellene like før pandemien stengte ned kontinentet og hele resten av verden.

Kan vi ikke bare kjøpe oss ei hytte, hver vår kjelke og bli værende her i Andorra til livet blir litt lettere å håndtere, tryglet jeg, mens jeg speidet utover de hvite fjellene, vel vitende at vi før eller siden ville blitt rammet av ensomhet og gått hverandre på nervene.

Men her ute i naturen er vi i det minste fri, og hva er vel et liv om det ikke kan leves i frihet?